Apostlenes gjerninger I brevene møter leseren bare bruddstykker fra Paulus egen historie. Apostlenes gjerninger gir derimot en samlet framstilling av livet hans. Antakelig er Apostlenes gjerninger skrevet av samme forfatter som evangeliet etter Lukas. For enkelhets skyld blir forfatteren derfor kalt Lukas. I evangeliet sitt framstilte han historien om Jesus fram til han sto opp fra graven. I Apostlenes gjerninger forteller han videre, om de første kristne etter oppstandelsen. Peter og Jakob er hovedpersoner i den første delen av denne boka. I den andre delen er Paulus hovudperson. Som når det gjelder de andre evangeliene, bruker Lukas historien for å få fram budskapet sitt. Derfor er det vanskelig å vite hva som er historisk korrekte opplysninger, og hva som er Lukas sine egne antakelser eller rett og slett bare rykter. Noe av den samme usikkerheten knytter seg også til brevene, men disse blir likevel regnet som en mer troverdig kilde til det som egentlig skjedde.
Paulus liv Paulus kom fra Tarsus i Lilleasia, området der Tyrkia ligger i dag. På den tiden var Tarsus et viktig handelssted og et sentrum for gresk dannelse. Paulus kom antakelig fra et velutdannet hjem, og fra faren hadde han arvet romersk statsborgerskap. Familien var jøder og bodde i det som kalles diasporaen, landet utenfor selve Palestina. Det var de langt fra alene om, av de rundt 5 millionene jøder som bodde i Romerriket på den tiden, regner forskerne med at bare omkring 1 million bodde i Palestina. Særlig i Syria og Egypt var det store jødiske kolonier, og tallene var også høye for byene i Lilleasia. Antakelig reiste Paulus til Jerusalem for å studere. Der sluttet han seg til fariseerne, et religiøst parti som var opptatt av fromhet og å leve etter de jødiske skriftene. Fariseerne representerte en kontrast til tendensen i diasporajødedom. Der hadde man et løsere forhold til skriftene og blant annet en friere omgang med kravet om omskjæring. Paulus startet høyst sannsynlig misjonsvirksomheten sin allerede som fariseer. Mange så på jødedommen som attraktiv på den tiden, og i motsetning til seinere jødedom drev mange av de jødiske retningene aktiv misjon for å omvende andre til jødedommen.
Paulus omvendelseshistorie Fortellingen om Paulus sin opplevelse på vei til Damaskus er gjengitt i Apostlenes gjerninger, og Paulus referer også til opplevelsen i noen av brevene sine. Han tillegger selv opplevelsen stor betydning som det øyeblikket da han møtte Jesus. Synet er utgangspunktet for hans krav om å være apostel, en som har møtt Jesus selv. Symbolikken i fortellingen er tydelig. Lyset blendet Paulus som et fysisk uttrykk for hans blindhet for kristendommens sannhet. Det at han
forfølger de kristne, er et blindspor. Paulus får synet igjen først når han tar til seg den kristne troen, etter flere dager med forkynnelse fra Ananias. I omvendelsesfortellingen blir Paulus tiltalt med sitt hebraiske navn Saul. På den tiden var det ikke uvanlig å ha både et hebraisk og et romersk navn. Apostlenes gjerninger bruker både Saul og varianten Saulus. Etter omvendelsesfortellingen brukes bare Paulus. Det er mulig forfatteren gjør dette for å vise til det universelle i det kristne budskapet. Paulus er ikke lenger en person som bare er aktuell for den hebraiskjødiske tradisjonen, men en som når ut over hele verden, det vil si ut over hele den gresktalende verden. Hebraisk representerte det lokale, gresk det universelle.
Jøder og kristne I ettertid er det Paulus som har fått æren for utviklingen av kristendommen fra å være en indrejødisk fortolkning av Messias til å bli et universelt budskap om frelse gjennom Jesus. Årsaken til dette er Paulus sin kamp mot omskjæring som kriterium på kristendom. Alle de første kristne var omskåret, rett og slett fordi alle de første kristne var jøder. Mange mente derfor at omskjæring skulle være tegn på å være kristen også, på samme måte som det var tegn på å være jøde. I praksis betydde dette at de ønsket at alle kristne først skulle bli jøder. Veien til kristen tro gikk altså gjennom jødedommen. I Antiokia, byen der Paulus tilbrakte mye av sitt liv, var situasjonen en annen. Mange jøder der drev misjon overfor ikke-jøder uten å fokusere så mye på omskjæring. De kristne i byen begynte tidlig å døpe ikke-jøder uten først å kreve omskjæring. Paulus fulgte opp denne tradisjonen og ble den viktigste talsmannen for den. Ifølge både Apostlenes gjerninger og hans egne brev fikk han gjennomslag for synet sitt hos de kristne i Jerusalem. Den eneste forutsetningen for å bli døpt var å tro på Jesus. Som talsmann for dette synet la Paulus grunnlaget for at kristendommen kunne være en religion for alle, uten tanke på hvilken religiøs bakgrunn de kom fra. I virkeligheten var kristendommens vei fra sekt i jødedommen til separat religion lengre og mer komplisert enn det fortellingen om Paulus kan gi inntrykk av. Noen steder oppsto det konflikt mellom kristne og andre jøder ganske tidlig, kanskje til og med på Paulus’ tid. Andre steder sto kristendommen og jødedommen nært hverandre til langt ut på 200-tallet. Skillet mellom de to var en lang prosess som først ble endelig med de romerske keisernes tilslutning til kristendommen på 300-tallet. I ettertid er dette skillet lest inn i tekstene fra Det nye testamente.
168 03_ViV7-LaererensBok.indd Sec1:168
13.01.2009 13:50:45