Page 1


Valg og velgere


Bernt Aardal og Johannes Bergh (red.)

Valg velgere og

studie av av stortingsvalget 2013 En studie stortingsvalget 2013 Bernt Aardal og Johannes Bergh (red.)


© CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN: 978-82-02-48434-7 1.utgave, 1.opplag 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Redaktør: Inger Johanne Holth Omslagsdesign: Eirek Engmark Sats: Framnes Tekst & Bilde as Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2015 www.cda.no akademisk@cappelendamm.no


Innhold Forord .................................................................................................................................................................................................. 9 KAPITTEL 1.

Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått ......................................................................................................... 11 BERNT AARDAL OG JOHANNES BERGH

Innledning ........................................................................................................................................................................................ Fløypartiene mister velgere ............................................................................................................................................... Valgkamp og meningsmålinger ....................................................................................................................................... Velgervandringer ........................................................................................................................................................................ KrF, Høyre og Sp mest trofaste, FrP og SV minst trofaste ........................................................................ Nettovandringer ......................................................................................................................................................................... Høyre og sentrum øker blant førstegangsvelgerne ....................................................................................... Oppsummering ........................................................................................................................................................................... Referanser .......................................................................................................................................................................................

11 12 16 19 20 23 29 32 33

KAPITTEL 2.

Politiske saker i valgkampen

..................................................................................................................................

34

Innledning ........................................................................................................................................................................................ Velgernes dagsorden .............................................................................................................................................................. Sakseierskap .................................................................................................................................................................................. Sakseierskap: endringer på 2000-tallet .................................................................................................................... Ett parti har best, men kan flere partier ha bra politikk? ............................................................................ Ideologi og sakseierskap ...................................................................................................................................................... Oppsummering ........................................................................................................................................................................... Referanser .......................................................................................................................................................................................

34 35 38 40 43 44 47 48

RUNE KARLSEN

KAPITTEL 3.

Offentlig opinion – folkets vilje eller tilfeldige ytringer? ............................................................. 49 BERNT AARDAL

Innledning ........................................................................................................................................................................................ Datamaterialet ............................................................................................................................................................................. Hvilke saker er velgerne mest enige om? ................................................................................................................. Hvilke saker er velgerne mest uenige om? .............................................................................................................. Hvilke saker er velgerne mest usikre på? ................................................................................................................. I hvilke saker er det størst avstand mellom partiene? .................................................................................... Enkeltholdningene henger fortsatt i hop ................................................................................................................ Er holdningsdimensjonene stabile? ............................................................................................................................. Smelter «gammel politikk» og «ny politikk» sammen? ................................................................................... Det blåste ingen høyrevind i 2013 ............................................................................................................................... Mer eller mindre innvandringsskepsis? ....................................................................................................................

49 51 53 53 54 54 55 63 65 65 67

5


VALG OG VELGERE

Heller ingen grønn bølge ..................................................................................................................................................... Men mer sekulære ................................................................................................................................................................... Oppsummering og diskusjon ........................................................................................................................................... Referanser .......................................................................................................................................................................................

69 70 71 74

KAPITTEL 4

Politiske verdier og stemmegivning .................................................................................................................. 76 BERNT AARDAL

Innledning ........................................................................................................................................................................................ 76 Fordeling langs innvandringsdimensjonen ............................................................................................................ 78 Fordeling langs offentlig–privat-dimensjonen ...................................................................................................... 81 Fordeling langs vekst–vern-dimensjonen ................................................................................................................ 82 Fordeling langs religiøs–sekulær-dimensjonen .................................................................................................. 84 Fordeling langs sentrum–periferi-dimensjonen ................................................................................................. 86 Plassering av partienes velgere i et felles politisk kart .................................................................................. 87 Et stabilt politisk landskap .................................................................................................................................................. 93 Politiske verdier og stemmegivning – et samlet bilde ................................................................................... 93 Gamle og nye dimensjoner og partier ...................................................................................................................... 98 Oppsummering og diskusjon ........................................................................................................................................ 100 Referanser .................................................................................................................................................................................... 102 KAPITTEL 5.

Bank, bank: Direkte kontakt mellom partier og velgere, og velgere imellom ... 103 RUNE KARLSEN

Innledning ..................................................................................................................................................................................... 103 Valgkamp ....................................................................................................................................................................................... 104 Partiers direkte kontakt ..................................................................................................................................................... 108 Kommunikasjonsflyt velgere imellom ...................................................................................................................... 112 Effekter på stemmegivning? ........................................................................................................................................... 115 Oppsummering ........................................................................................................................................................................ 116 Referanser .................................................................................................................................................................................... 118 KAPITTEL 6.

Selektiv eksponering for medievalgkampen ......................................................................................... 119

RUNE KARLSEN OG TORIL AALBERG

Innledning ..................................................................................................................................................................................... Ideologisk mediedekning og selektiv eksponering ...................................................................................... Hvilke nyhetskilder er viktige? ....................................................................................................................................... Selektiv eksponering ............................................................................................................................................................. Multivariat analyse ................................................................................................................................................................. Oppsummering ........................................................................................................................................................................ Referanser ....................................................................................................................................................................................

6

119 120 123 125 130 132 133


KAPITTEL 7.

Har kompetente velgere bruk for partiene? ......................................................................................... 135 FRODE BERGLUND

Kognitiv mobilisering og svekket partitilknytning ........................................................................................... Innvendinger .............................................................................................................................................................................. Problemstillinger .................................................................................................................................................................... Partiidentifikasjonens styrke og retning over tid ............................................................................................ Modernisering i form av kognitiv mobilisering ............................................................................................... En ny type velgere? ................................................................................................................................................................ Demokratiske konsekvenser .......................................................................................................................................... Diskusjon ....................................................................................................................................................................................... Oppsummering ........................................................................................................................................................................ Referanser ....................................................................................................................................................................................

137 141 142 143 145 147 149 151 152 152

KAPITTEL 8.

Økonomiens politiske betydning i «verdens rikeste land» ................................................... 154 JOHANNES BERGH OG ANDERS TODAL JENSSEN

Innledning ................................................................................................................................................................................... 154 Lommebokvelgeren ............................................................................................................................................................. 155 Tidligere studier av økonomisk stemmegivning i Norge ........................................................................... 159 Stigende forventningers misnøye og politisk nådetid ............................................................................... 162 Stemmer norske velgere med lommeboken? .................................................................................................. 165 Er Norge annerledeslandet? .......................................................................................................................................... 173 Oppsummering ........................................................................................................................................................................ 176 Referanser .................................................................................................................................................................................... 177 KAPITTEL 9.

Generasjon Utøya? Politisk deltakelse og engasjement blant ungdom .................... 180 JOHANNES BERGH

Innledning ..................................................................................................................................................................................... 180 Ungdom og politikk ............................................................................................................................................................... 181 Valgdeltakelse ............................................................................................................................................................................ 183 Andre uttrykk for politisk interesse og deltakelse ......................................................................................... 191 Oppsummering ........................................................................................................................................................................ 198 Referanser .................................................................................................................................................................................... 199 KAPITTEL 10.

Regjeringsvalget 2013 – avgjort av regjeringsslitasje? ................................................................. 201 JOHANNES BERGH

Innledning ..................................................................................................................................................................................... 201 Stortingsvalg og regjeringsvalg ..................................................................................................................................... 202 «Regjeringsslitasje» ................................................................................................................................................................ 203 Hvor viktig er regjeringsspørsmålet for velgerne? ......................................................................................... 205 Evalueringer av den rødgrønne regjeringen ...................................................................................................... 207 Mulige regjeringsalternativer ......................................................................................................................................... 209

7


Negative regjeringspreferanser ................................................................................................................................... 212 Politisk avstand i norsk politikk .................................................................................................................................... 215 Regjeringsskiftet i 2013 ...................................................................................................................................................... 217 Oppsummering ........................................................................................................................................................................ 217 Referanser .................................................................................................................................................................................... 218 KAPITTEL 11.

Stemmer også norske velgere taktisk? ....................................................................................................... 219 BERNT AARDAL OG BJØRN ERIK RASCH

Innledning ..................................................................................................................................................................................... 219 Former for taktisk stemmegivning ............................................................................................................................. 220 Hvordan måle taktisk stemmegivning? .................................................................................................................. 224 Hvor utbredt er taktisk stemmegivning i Norge? ........................................................................................... 227 Hvem er de taktiske velgerne? ..................................................................................................................................... 238 Spiller stor og liten avstand i rangeringene noen rolle? ........................................................................... 240 Men avgjorde taktisk stemmegivning valget i 2013? ................................................................................... 241 Oppsummering og diskusjon ........................................................................................................................................ 243 Referanser .................................................................................................................................................................................... 244 KAPITTEL 12.

Hvorfor stemmer velgerne som de gjør? ................................................................................................... 247 BERNT AARDAL, JOHANNES BERGH OG RUNE KARLSEN

En samlet modell for stemmegivning i våre naboland .............................................................................. 249 En samlet modell for norske velgere ....................................................................................................................... 250 Resultater ...................................................................................................................................................................................... 258 Oppsummering ........................................................................................................................................................................ 261 Hvorfor tapte de rødgrønne i 2013? ....................................................................................................................... 262 Referanser .................................................................................................................................................................................... 264

Vedlegg ......................................................................................................................................................................................... 266 Forfatterpresentasjon .................................................................................................................................................. 279

8


Forord

Forord Denne boken inngår i serien av publikasjoner fra Valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning (ISF). Med ett unntak har alle stortingsvalg siden 1957 vært gjenstand for grundige analyser av velgernes stemmegivning, deres holdninger/verdier og atferd. Valget i 2013 er grunnlag for den 14. valgundersøkelsen. Som ved tidligere valg analyseres valgutfallet ut fra forhold som preget dette valget spesielt, men samtidig blir funnene sett i sammenheng med tidligere utviklingstrekk. Mens man i 1957 var mest opptatt av å forklare politisk stabilitet, har analysene i de senere år i økende grad vært rettet mot å forklare endringer. Boken bygger på en landsrepresentativ intervjuundersøkelse blant norske statsborgere i alderen fra 18 til 79 år. Om lag halvparten av dem som var trukket ut i undersøkelsen i 2009, er også med i 2013-undersøkelsen, og utgjør et panel. Opplysninger om man har stemt eller ikke, er kontrollert mot det avkryssede manntallet. Trekking av utvalg, intervjuing og manntallskontroll ble utført av Statistisk sentralbyrå på oppdrag av forskerne ved ISF. Sistnevnte er ansvarlige for utformingen av spørreskjemaet. Av et bruttoutvalg på 3140 personer oppnådde man intervju med 1727 personer, dvs. en svarprosent på 55. Nærmere opplysninger om gjennomføringen av undersøkelsen finnes i Valgundersøkelsen 2013. Dokumentasjons- og tabellrapport, utgitt av Statistisk sentralbyrå. Vi har i tillegg benyttet en utvidet datafil med 9608 tilfeldig valgte velgere med informasjon fra manntallet om valgdeltakelse, og noen bakgrunnsvariabler. Disse dataene benyttes til å analysere forskjeller i valgdeltakelse mellom grupper i kapittel 1 og 9. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har finansiert datainnsamlingen og har bidratt med lønns- og driftsmidler. Takk til KMD for støtte både til denne og tidligere undersøkelser. Takk også til SSB for gjennomføringen av undersøkelsen. I denne boken har forskergruppen ved Institutt for samfunnsforskning trukket det tyngste lasset. Det gjelder Johannes Bergh, Rune Karlsen og Bernt Aardal. Men i tillegg har vi samarbeidet med professorene Toril Aalberg og Anders Todal Jenssen ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU i Trondheim, professor Bjørn Erik Rasch ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo og forsker Frode Berglund ved Statistisk sentralbyrå. Arbeidet har vært ledet av professor Bernt Aardal, som er leder av Valgforskningsprogrammet. Også denne gan9


VALG OG VELGERE

gen har vi hatt vitenskapelige assistenter som har gjort en uvurderlig innsats, ikke bare når det gjelder å holde styr på store datamengder og datakjøringer, men også som faglige diskusjonspartnere i forbindelse med gjennomføringen av analysene. Derfor, stor takk til vitenskapelig assistent Stine Hesstvedt og universitetsstipendiat Atle Hennum Haugsgjerd. Redaktør Inger Johanne Holth i Cappelen Damm Akademisk har enda en gang vært vårt trygge og dyktige anker. Takk for mange års innsats! Også ISF ved direktør Ann-Helen Bay fortjener takk for den store innsatsen som er lagt ned fra ISFs side for å holde Valgforskningsprogrammet i gang. Siden forrige valgbok – Det politiske landskap – har vi mistet en kjær og dyktig venn og kollega. Professor Hanne Marthe Narud gikk bort 20. juli 2012 etter en tids sykdom. Hanne Marthe var en fast medarbeider i analysene av norsk velgeratferd i en rekke år. Savnet er stort. Denne boken er tilegnet Hanne Marthe Naruds minne! Oslo, april 2015 Bernt Aardal

10

Johannes Bergh


Kapittel 1. Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått

KAPITTEL 1.

Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått Bernt Aardal og Johannes Bergh

Innledning Stortingsvalget i 2013 var et historisk valg. Valget resulterte i dannelsen av en ny regjering hvor Fremskrittspartiet for første gang kom inn i regjeringskontorene. Valget representerte en fremgang for høyresiden i norsk politikk. Høyre og Fremskrittspartiet fikk til sammen 43,1 prosent av stemmene. Det er et høyere nivå enn noen gang tidligere – klart høyere enn under den såkalte «høyrebølgen» tidlig i 1980-årene.1 De to stortingsvalgene i 1990-årene (1993 og 1997) var ikke gode for Høyre og FrP, men etter årtusenskiftet opplevde de to partiene igjen en oppslutning på nivå med tidlig i 1980-årene. Det har for øvrig ofte vært slik at når det ene partiet gikk frem, så opplevde det andre partiet tilbakegang. Det mønsteret ble brutt i 2009, da begge partiene økte sin andel av velgeroppslutningen (Aardal 2011), og for første gang fikk en oppslutning på over 40 prosent.2 Høyre var den klare vinneren ved stortingsvalget 2013. Partiets oppslutning økte med 9,6 prosentpoeng fra 2009-valget. Fremskrittspartiet vant regjeringsmakten, men tapte likevel velgere fra 2009 til 2013. Tilbakegangen på 6,6 prosentpoeng var likevel mindre enn Høyres fremgang, så dermed ble det en samlet fremgang for høyresiden. På regjeringsnivå flyttet det norske politiske landskapet seg klart mot høyre i 2013, ved at den rødgrønne regjeringen måtte gå til fordel for en «blå-blå» regjering av Høyre og Fremskrittspartiet. På velgernivå er ikke høyredreiningen like tydelig. Høyresiden vant valget, men innad var det en klar forskyvning fra fløypartiet FrP mot Høyre. 1 D  et beste resultatet de to partiene oppnådde til sammen under høyrebølgen, var 36,3 prosent ved valget i 1981. 2 40,1 prosent.

11


VALG OG VELGERE

Formålet med denne boken er å analysere stortingsvalget 2013. Var valget et systemskifte, slik regjeringsskiftet kan tyde på? Har norske velgere beveget seg ideologisk mot høyre i perioden fra 2009 til 2013? Eller er det mulig å peke på andre forklaringer på velgernivå for valgresultatet i 2013?

Fløypartiene mister velgere Når vi deler de norske politiske partiene inn i de tre tradisjonelle blokkene, venstresiden (Rødt, SV og Ap), sentrum (Sp, KrF og Venstre) og høyresiden (Høyre og FrP), får vi et bilde av en høyredreining ved 2013-valget (se figur 1.1). Venstresiden gikk klart tilbake fra 42,9 prosent i 2009 til 36,0 prosent i 2013. Selv om man plasserer Miljøpartiet De Grønne (MDG) på venstresiden, blir det likevel en klar tilbakegang for denne blokken. Sentrumspartiene opplever samlet sett en svak fremgang i 2013, men det er fra et historisk dårlig resultat i 2009. I et lengre historisk perspektiv er valgresultatet i 2013 ikke særlig godt for sentrum i norsk politikk. Høyresiden opplevde, samlet, en fremgang på tre prosentpoeng fra 2009 til 2013. Figur 1.1. Valgoppslutning i prosent. Stortingsvalgene 1973-2013. 100 90 H og FrP

80 70 60

V, KrF og Sp

50

MDG

40 30

R, SV og Ap

20 10 0 1973

1977

1981

1985

1989

1993

1997

2001

2005

2009

2013

* Det Liberale Folkeparti er med i beregningen i årene 1973-1985.

Med utgangspunkt i denne blokkinndelingen er det altså tilbakegang for venstresiden, fremgang for sentrum, og størst fremgang for høyresiden. Det var disse beve12


Kapittel 1. Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått

gelsene mellom blokkene som skulle til for at vi fikk et nytt flertall på Stortinget og dermed en ny regjering av Høyre og Fremskrittspartiet. Likevel er det innad i blokkene at de største bevegelsene skjer (se tabell 1.1). SV har vært i tilbakegang helt siden stortingsvalget 2001. Ved 2013-valget er SVs størrelse redusert til en tredjedel av det den var i 2001. Tilbakegangen fra 2009 til 2013 er ikke så stor målt i prosentpoeng (2,1), men den kommer på toppen av to kraftige tidligere fall for partiet. Et av de store spørsmålene i valgkampen i 2013 var om SV ville klare å komme over sperregrensen for tildeling av utjevningsmandater. Det klarte de så vidt. Partiet kom over sperregrensen med 0,1 prosentpoeng, eller 2580 stemmer. SV står nå ved et veiskille. Partiet kan ikke fortsette tilbakegangen og likevel være et sentralt parti i norsk politikk. Det må finne en måte å snu trenden på. Tabell 1.1 Stortingsvalgene 1989-2013. Prosentvis oppslutning. 1989

1993

1997

2001

2005

2009

2013

Endring 09-13

RV/R

0,8

1,1

1,7

1,2

1,2

1,3

1,1

-0,2

SV

10,1

7,9

6,0

12,5

8,8

6,2

4,1

-2,1

Ap

34,3

36,9

35,0

24,3

32,7

35,4

30,8

-4,6

V

3,2

3,6

4,5

3,9

5,9

3,9

5,2

+1,3

KrF

8,5

7,9

13,7

12,4

6,8

5,5

5,6

+0,1

Sp

6,5

16,7

7,9

5,6

6,5

6,2

5,5

-0,6

H

22,2

17,0

14,3

21,2

14,1

17,2

26,8

+9,6

FrP

13,0

6,3

15,3

14,6

22,1

22,9

16,3

-6,6

0,4

1,7

0,8

0,2

0,1

-0,1

0,4

0,1

0,2

0,2

0,1

0,3

2,8

+2,5

Kystpartiet MDG Andre

1,4

2,6

1,2

2,6

1,1

0,9

1,7

+0,8

Valgdeltakelse

83,2

75,8

78,3

75,5

77,4

76,4

78,2

+1,8

Det regjeringsbærende partiet på venstresiden, Arbeiderpartiet, opplevde også en betydelig tilbakegang i 2013. Valgresultatet er partiets nest dårligste i etterkrigstiden, bare slått av «katastrofevalget» i 2001. Mange så likevel på resultatet som et akseptabelt utfall for Ap. Partiet fikk en oppslutning på over 30 prosent, og til tross for den store fremgangen til Høyre beholdt Ap posisjonen som landets største parti. Senterpartiets resultat medførte en del diskusjon etter valget. Med 5,5 prosent av velgerne bak seg er 2013-valget Senterpartiets svakeste noensinne. Ledelsen i partiet ga utad uttrykk for at dette var et resultat til å leve med; flere meningsmålinger forut for valget hadde tross alt gitt partiet grunn til å frykte et enda svakere utfall. Andre representanter for Sp, særlig Senterungdommens leder Sandra Borch, 13


VALG OG VELGERE

protesterte mot denne beskrivelsen og argumenterte for at Senterpartiet nå måtte tenke nytt for å appellere til nye velgergrupper. I etterkant av valget blusset det opp en lederstrid i partiet som førte til at Liv Signe Navarsete trakk seg som partileder. På et ekstraordinært landsmøte i partiet den 7. april 2014 ble Trygve Slagsvold Vedum valgt til ny leder. Etter en kampvotering ble Ola Borten Moe gjenvalgt som første nestleder. Kristelig Folkeparti fikk et historisk dårlig valgresultat i 2009 på 5,5 prosent – lavere enn noen gang siden partiet ble etablert som et nasjonalt parti etter krigen. Valgresultatet i 2013 var ikke mye bedre: 5,6 prosent oppslutning. Det positive, sett med KrFs øyne, var at tilbakegangen ved hvert valg siden 1997 nå hadde stoppet opp. Valgets klare vinner var Høyre. Partiet fikk 26,8 prosent av stemmene, opp fra 17,2 prosent i 2009. Dette er Høyres beste resultat siden 1985, men er ikke på nivå med resultatene fra høyrebølgen tidlig i 1980-årene. Forskjellen mellom 80-årenes høyrebølge og resultatet i 2013 er at FrP er et mye større parti i sistnevnte valg. Til sammen står derfor høyresiden sterkere nå. Fremskrittspartiet fikk 16,3 prosent av stemmene i 2013. En klar tilbakegang sammenlignet med de to foregående stortingsvalgene. Ut ifra endring i oppslutning (målt i prosentpoeng) fremstår derfor FrP som den største taperen ved 2013-valget. Til tross for dette vant altså partiet regjeringsmakt for første gang. Slik sett minner FrPs situasjon i 2013 om SVs resultat ved 2005-valget. Det kan virke som om fløypartiene taper velgere på å sitte i regjering allerede før regjeringssamarbeidet er et faktum. Til slutt må nykommeren Miljøpartiet De Grønne nevnes. Partiet fikk stemmer fra 2,8 prosent av velgerne. De lå dermed klart under sperregrensen for tildeling av utjevningsmandater, men de gjorde et godt valg i Oslo3 og fikk valgt inn ett mandat der. Mandatfordelingen (se tabell 1.2) viser et klart politisk skifte fra 2009 til 2013. Mens de rødgrønne partiene (SV, Ap og Sp) hadde et knepent flertall på Stortinget etter 2009-valget, så kommer disse partiene ikke i nærheten av en ny valgseier i 2013. Som det fremgår av figur 1.2, representerer 2013-valget et nederlag for venstresiden i norsk politikk. Faktisk har venstreside-partiene ikke stått svakere på Stortinget siden valget i 1930.

3 M  DG fikk 5,6 prosent av stemmene i Oslo i 2013.

14


Kapittel 1. Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått

Figur 1.2. Mandatfordeling (prosent). Stortingsvalgene 1973-2013. 100 90 H og FrP

80 70 60

V, KrF og Sp

50

MDG

40 30

R, SV og Ap

20 10 0 1973

1977

1981

1985

1989

1993

1997

2001

2005

2009

2013

For høyresiden er situasjonen motsatt; representasjonen på Stortinget har aldri vært så god som den er nå – i hvert fall ikke siden innføringen av allmenn stemmerett i Norge. Likevel har de to «blå» partiene ikke flertall alene. De er avhengige av enten KrF eller Venstre for å komme opp til de 85 mandatene som skal til for å ha flertall på Stortinget.4 Tabell 1.2 Stortingsvalgene 1989-2013. Mandatfordeling.

R

1989

1993

1997

2001

2005

2009

2013

Endring 09-13

0

1

0

0

0

0

0

0

SV

17

13

9

23

15

11

7

-4

Ap

63

67

65

43

61

64

55

-9

V

0

1

6

2

10

2

9

+7

KrF

14

13

25

22

11

10

10

0

Sp

11

32

11

10

11

11

10

-1

H

37

28

23

38

23

30

48

+18

FrP

22

10

25

26

38

41

29

-12

-

-

1

1

0

0

0

0

Kystpartiet MDG

0

0

0

0

0

0

1

+1

Andre

1

0

0

0

0

0

0

0

165

165

165

165

169

169

169

Sum

4 E  t samarbeid mellom Høyre, FrP og Venstre gir 86 mandater; Høyre, Frp og KrF har til sammen 87 mandater; alt i alt har den borgerlige blokken 96 mandater, og dermed et solid flertall på Stortinget.

15


VALG OG VELGERE

Valgkamp og meningsmålinger Det var ingen overraskelse at det ble et borgerlig flertall på Stortinget etter 2013-valget. Meningsmålingene hadde i lengre tid vist et tydelig sentrum-høyre-flertall. Lokalvalgene i 2011 var også et forvarsel: Høyre var den klare vinneren av kommunestyrevalgene med en fremgang på 8,7 prosentpoeng. FrP var også i 2011 det partiet som gikk mest tilbake, men i sum ble det fremgang for høyresiden ved kommunestyrevalgene.

40 35 Figur 1.3. Gjennomsnitt av meningsmålinger fra januar til september 2013. Prosent. 30 40 25 35 20 30 15 25 10 20 5 15 0 10 Jan Feb Mar Apr Mai Jun Aug Valg 5 SV A H FrP 0 Jan Feb Mar Apr Mai Jun Aug Valg SV

A

H

FrP

6 5 4 6 3 5 2 4 1 3 0 2 1 0

Jan

Feb Rødt

Jan

Feb

Mar

Apr

V Mar

Mai KrF

Apr

Jun

Aug

Sp Mai

Jun

Valg MDG

Aug

Valg

Meningsmålingene at det gikk Rødt i løpet avV valgåret 2013 KrFviste aldri noe Sp annet enn MDG mot et regjeringsskifte (se figur 1.3). Før sommeren 2013 lå Høyre på et stabilt høyt nivå på meningsmålingene på rundt 33 prosent; klart over Arbeiderpartiet som fikk rundt 28 prosent på et gjennomsnitt av målingene i hver av årets seks første måneder. Mandatberegninger basert på meningsmålinger helt frem til uke

16


Kapittel 1. Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått

32 (første halvdel av august) viste et «blå-blått» flertall på Stortinget.5 Mye av den politiske debatten på denne tiden dreide seg om hvilken regjeringskonstellasjon vi ville få etter valget. Ville Høyre og FrP få flertall alene, eller ville de være avhengige av Venstre og/eller KrF for å få flertall på Stortinget? Lite tydet på at den rødgrønne regjeringen kunne bli gjenvalgt. Under selve valgkampen skjedde det bare moderate endringer i partienes oppslutning på meningsmålingene. Den største endringen var forbundet med Høyre, som gikk noe tilbake. Arbeiderpartiet klarte å mobilisere 2–3 prosentpoeng i valgkampen. Med disse endringene ble det klart at et blå-blått flertall ikke var sannsynlig, men det borgerlige flertallet var fremdeles solid. Meningsmålingene bidro til et annet spenningsmoment i valgkampen. Flere målinger viste at hele fem partier lå i nærheten av sperregrensen for tildeling av utjevningsmandater. MDG nærmet seg sperregrensen på 4 prosent nedenfra på enkelte målinger tidlig i august.6 Samtidig kom SV faretruende nær sperregrensen ovenfra. Dette førte til en diskusjon om muligheten for at SV ville komme under og MDG over 4 prosent ved valget. I så fall ville SV bli sittende igjen med én eller to representanter på Stortinget, mens MDG ville få en mer betydelig stortingsgruppe. En slik situasjon kunne ha blitt fatal for SV. Det skjedde som kjent ikke. Venstre, KrF og Senterpartiet lå alle nær sperregrensen på enkeltmålinger, men trusselen for disse partiene fremsto aldri som like reell som for SV. Regjeringssamarbeid var et tema som dominerte valgkampen 2013. Spørsmålet var hvordan de borgerlige partiene skulle klare å regjere sammen, selv om de var uenige om mye. Særlig var, og er, den politiske avstanden stor mellom Fremskrittspartiet på den ene siden og de to sentrumspartiene, Venstre og KrF, på den andre siden. Innvandringspolitikk og økonomisk politikk var sentrale temaer. Denne uenigheten var et konstant tema for diskusjon i valgkampen. De rødgrønne partiene pekte på at det var uklarhet om politikken som ville føres hvis det ble en borgerlig valgseier. De borgerlige partiene svarte at de var enige seg imellom om at en ny regjering skulle dannes, og at politikken ville bli avgjort av styrkeforholdet partiene imellom. For øvrig var det ingen store politiske enkeltsaker som dominerte valgkampen 2013 (se kapittel 2). Helse, eldre og skole var sentrale spørsmål. Samferdselspolitikk kom også inn i valgkampen som et mer sentralt tema enn tidligere. Det er et område som alle partiene er enige om at skal prioriteres, men den borgerlige og den rødgrønne blokken hadde ulike oppskrifter på hvordan samferdselsutfordringene skulle løses.

5 B  eregnet ut fra et gjennomsnitt av de månedlige og ukentlige meningsmålingene. 6 D  ette gjaldt kun enkelte målinger. Tar man snittet av målingene, er MDG hele tiden klart under sperregrensen.

17


VALG OG VELGERE

Tabell 1.3. Engasjement for valget 1981- 2013.

Prosentandel som gir uttrykk for et sterkt engasjement. 1981

1985

1989

1993

1997

2001

2005

2009

2013

Endring 09-13

Svært lett å bestemme seg

49

49

35

39

35

38

33

38

42

+4

Brydde seg mye om valget

43

46

39

32

28

29

38

45

42

-3

Diskuterte ­valget daglig

28

28

40

20

24

25

27

24

23

-1

N (gjennomsnitt)

1567 2144 2123 2090 1989 1966 1940 1707 1662

Som det fremgår av tabell 1.3, oppfattet ikke velgerne valgkampen som spesielt engasjerende, sammenlignet med tidligere valg. Det er en svak, men statistisk ikke signifikant, nedgang i andelen som brydde seg mye om utfallet av valget. I alt svarte 23 prosent av velgerne at de diskuterte valget daglig, som er omtrent på nivå med 2009-valget, men i et lengre historisk perspektiv er dette et lavt nivå. Fra 2009 til 2013 er det en tydeligere og statistisk signifikant endring i andelen som synes det er lett å bestemme seg. Denne andelen økte med 4 prosentpoeng og ligger nå på et nivå som er høyere enn noen gang siden 1985. Utviklingen i figur 1.4 stemmer overens med dette mønsteret. Velgerne bestemte seg tidligere for hvilket parti de skulle stemme på i 2013 enn i 2009. Det er for eksempel en klar nedgang i andelen som bestemmer seg på valgdagen. Figur 1.4. Andel som bestemmer seg under valgkampen. 100 90

Bestemmer seg under valgkampen

80

Bestemmer seg like før valget Bestemmer seg på valgdagen

70 60

51

50 40 30 20 10

24 15 5

14 9

13

20

22

21

10

12

12

42

42

24

26

29

56 48

47 32 25 12

11

27 11

46

24

7

0 1965 1969 1973 1977 1981 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013

18


Kapittel 1. Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått

I sum gir disse tallene et inntrykk av at 2013-valget ikke engasjerte velgerne i spesielt stor grad, men alternativene var tydelige, og velgerne visste hvilke alternativ de foretrakk. Stabiliteten i meningsmålingene over tid peker i samme retning: et flertall av velgerne ønsket en ny regjering lenge før valget. Valgkampen 2013 var kanskje derfor mindre viktig enn andre valgkamper vi har sett i nyere tid (se kapittel 2).

Velgervandringer Tar vi utgangspunkt i de offisielle valgresultatene i 2009 og 2013, økte den prosentvise forskyvningen for alle partiene sett under ett fra 6,8 prosent i 2009 til 14,3 prosent i 2013.7 Figur 1.5 viser at forskyvningene ved valgresultatet i 2013 nesten er på nivå med det vi så i årene før 2009-valget.8 Det «stabile» valget i 2009 synes med andre ord å ha vært et unntak fra den generelle trenden. Går vi nærmere inn på de individuelle skiftningene basert på dem som hadde stemmerett ved begge valg, finner vi imidlertid samme nivå på endringene i 2013 som i 2009. Figur 1.6 viser at 39 prosent skiftet standpunkt, hvis vi tar med vandringer både mellom partiene og inn og ut av hjemmesittergruppen. Holder vi oss bare til dem som stemte ved begge valg, er andelen som skiftet standpunkt, 33 prosent. Figur 1.5. Samlede endringer målt ved stortingsvalgene 1945-2013. Prosent. 25 20,3

20

18,8 15,5

15,2

15

14,7

16,7 16,1 14,3

11,2

10 6,6

5

6,7

5 2,3

3,5

5,3

6,8 4,4

0 45-49 49-53 53-57 57-61 61-65 65-69 69-73 73-77 77-81 81-85 85-89 89-93 93-97 97-01 01-05 05-09 09-13

7 D  en såkalte Pedersens indeks beregnes ved å summere tallverdien av endringene for hvert parti og så dividere summen med 2. 8 I gjennomsnitt var endringene for valgene mellom 1989 og 2005 på 16 prosentpoeng.

19


VALG OG VELGERE

Figur 1.6. Andel av velgerne som endrer stemmegivning fra et valg til det neste

1965-2013. 100 90

Vandringer mellom partier og hjemmesittergruppen

80

Vandringer bare mellom partiene

70 60 50

44

40 30 20 10

32

31

38 31

29

21 18

25

24

30 19

32

43

33

44 37

47 39

39

31

33

40

20

0 65-69 69-73 73-77 77-81 81-85 85-89 89-93 93-97 97-01 01-05 05-09 09-13

Det er med andre ord et visst avvik mellom det bildet vi får ved å se på de individuelle endringene, og de endringene vi kan lese ut av valgresultatet. Noe av grunnen er at det er færre vandringer frem og tilbake mellom de samme partiene i 2013 enn ved forrige valg. I stedet er det flere velgere som beveger seg «i flokk» fra ett parti til et annet, uten at andre velgere beveger seg i motsatt retning. Bytteforholdene mellom partiene er altså mer ubalanserte denne gangen. Det er også grunn til å minne om at de som var førstegangsvelgere i 2013, ikke er med i disse beregningene.

KrF, Høyre og Sp mest trofaste, FrP og SV minst trofaste Tabell 1.4 viser hvordan de som stemte (eller satt hjemme) i 2009, oppførte seg fire år senere. Prosentberegningen er basert på hva man stemte i 2009-valget, og inkluderer respondenter som var med i valgundersøkelsen både i 2009 og i 2013. For noen partier blir derfor beregningsgrunnlaget lite, og resultatene må tolkes deretter.9 Vær også oppmerksom på at partienes oppslutning i vårt utvalg avviker noe fra de offisielle valgresultatene. Det gjelder særlig for Kristelig Folkeparti, der fremgangen er betydelig større enn ved valget, og for Senterpartiet, der tilbakegangen er mindre enn ved valget. Med disse forbeholdene er det likevel bemerkelsesverdig at KrF, som nesten tangerte sitt aller dårligste valgresultat noensinne, beholdt 88 prosent av sine 9 P  anelet 2009–2013 består av 697 personer. Av dem som oppga stemmegivning i 2009, var det 70 prosent som også oppga stemmegivning i 2013.

20


Kapittel 1. Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått

Tabell 1.4. De ulike partiers velgere i 2009 etter parti i 2013. Prosent.

(”Hvor gikk 2009-velgerne?”)*

Parti 2009 KrF Sp

Parti 2013

I alt

Rødt

SV

Ap

V

H

FrP

I alt

100

100

100

100

100

100

100

100

100

Andre Stemte ikke 100

100

Rødt

1

-

3

0

0

0

0

0

0

-

4

SV

3

-

22

4

0

0

0

0

0

-

1

Ap

25

-

41

63

4

0

5

6

5

-

9

V

6

-

6

5

59

0

5

4

0

-

2

KrF

4

-

0

2

7

88

0

1

2

-

3

Sp

6

-

0

4

0

0

74

1

0

-

1

H

21

-

3

6

7

6

5

77

33

-

11

FrP

11

-

13

3

4

0

0

5

46

-

7

MDG

2

-

9

1

4

0

3

0

0

-

2

Andre

0

-

3

0

0

6

0

0

1

-

0

Stemte ikke

21

-

0

12

15

0

8

6

13

-

60

N

642

7

37

205

31

19

41

103

95

1

103

* Bare personer som var med både i 2009- og 2013-undersøkelsen, og som oppga stemmegivning, er tatt med i tabellen. Data er vektet etter stemt/ikke stemt, alder, kjønn og utdanning. N = 642. For Rødt og Andre er det for få personer til å foreta prosentberegning.

velgere fra 2009. Dette tyder på at partiet holdt fast på sine kjernevelgere, selv om man ikke lyktes med å vinne nye velgere (dette kommer vi tilbake til). Også Senterpartiet, som gjorde sitt aller dårligste valg noensinne, ser ut til å ha holdt fast på en stor andel av sine kjernevelgere (74 prosent). Det er derimot mindre oppsiktsvekkende at Høyre, som økte sin valgoppslutning med nesten 10 prosentpoeng, også klarte å holde på svært mange av sine tidligere velgere (77 prosent). At Arbeiderpartiet, som tapte nesten 5 prosent oppslutning, også hadde lavere lojalitet fra sine velgere enn ved forrige valg, er som forventet. Selv om Arbeiderpartiets velgeres lojalitet har sunket fra 78 prosent i 2005 til 73 prosent i 2009, og ytterligere til 63 prosent i 2013, er lojaliteten likevel høyere enn ved katastrofevalget i 2001 (56 prosent). Nederst på lojalitetslisten ligger FrP med 46 prosent og SV med 22 prosent. For FrP nærmer dette seg nivået fra 1993, da bare 31 prosent av FrP-velgerne fra foregående valg holdt fast på partiet.10 I perioden mellom 1997 og 2009 lå FrP-velgernes lojalitet betydelig høyere, rundt 60 prosent. Vi ser også hvorfor FrP-velgernes lojalitet er så lav; hver tredje velger fra 2009 stemte Høyre i 2013. De siste tretti år har vi i valgundersøkelsene ikke registrert så lav lojalitet hos noen velgergrupper som hos SV i 2013. Bare hver femte SV-velger fra 2009 holdt 10 M  en nivået i 2013 ligger signifikant over nivået i 1993.

21


VALG OG VELGERE

fast ved partiet i 2013. Beregningen er basert på et forholdsvis lite utvalg (37), men selv om vi tar hensyn til feilmarginer (+/– 13 prosentpoeng), er dette et rekorddårlig resultat for SV.11 I tillegg gikk hele 41 prosent fra SV til Arbeiderpartiet. For Venstre har derimot lojaliteten gått kraftig opp. Mens bare 30 prosent Venstrevelgere holdt fast på partiet i perioden 2005–2009, økte denne andelen til 59 prosent i perioden 2009–2013.12 Vi ser også at 60 prosent av de som satt hjemme i 2009, gjorde det samme i 2013. Dette er en økning fra 38 prosent i 2009. I tabell 1.5 snur vi prosentueringsretningen og ser nærmere på hvor partienes 2013-velgere kom fra. Igjen må vi ta forbehold om at beregningsgrunnlaget er lite for enkelte partier. For SV ser vi at omtrent fire av ti 2013-velgere kom fra Arbeiderpartiet. Det kan virke som om SV har vunnet like mye fra som det har tapt til Arbeiderpartiet. Her skal man imidlertid huske at SV mistet en tredjedel av sin oppslutning fra 2009 til 2013, slik at prosentueringsgrunnlaget er forskjellig. Vi ser videre at 27 prosent av Venstres velgere kom fra Arbeiderpartiet, mens 23 prosent av Høyres velgere kom fra FrP.

11 D  isse tallene ble også presentert i et notat i mars 2014 (Aardal mfl. 2014) og fikk en del oppmerksomhet i mediene. Noen reagerte på den lave lojaliteten til SVs velgere, som avvek fra det man så i andre meningsmålinger (se Guldbrandsen 2014). Debatten dreide seg hovedsakelig om størrelsen på utvalget i valgundersøkelsen. Selv om det alltid er en mulighet for at man kan få feil resultater ved bruk av utvalgsdata, tror vi heller forklaringen ligger i ulike metoder for å måle velgeroverganger. I kommersielle meningsmålinger ber man velgerne huske hva de stemte ved forrige valg. Respondenter overvurderer gjerne hvor stabile og konsekvente de er, og flere svarer at de holder fast på samme parti ved to påfølgende valg, selv om det ikke er riktig. I valgundersøkelsen bruker vi et panel hvor respondentene ble intervjuet både i 2009 og 2013. Vi får da konsekvent lavere, men trolig også riktigere, verdier for de enkelte velgernes lojalitet. Hvis vi sammenligner opplysninger om stemmegivning gitt i 2009 med de samme personenes «erindring» om sin stemmegivning fire år senere, viser det seg at 29 prosent oppgir feil stemmegivning. Dette er helt i tråd med tidligere undersøkelser fra perioden 1977–97, som viste at 25 prosent ga feilaktige opplysninger, mens andelen steg til 40 prosent hvis man hadde skiftet parti, og til hele 70 prosent hvis man ikke hadde stemt ved forrige valg (se Waldahl og Aardal 2000). Hver tredje SV-velger i 2009 ville ikke vedstå seg at de hadde stem på partiet fire år senere. Feilerindringen er imidlertid ikke lik for alle partier. Av FrPs 2009-velgere hevdet hele 45 prosent i 2013 at de ikke hadde stemt på dette partiet i 2009, noe som bidrar til å forklare hvorfor det var så store sprik på meningsmålingene før valget for dette partiet. Det er med andre ord ikke nødvendigvis slik at et større utvalg basert på erindringsdata vil gi et «riktigere» bilde av velgervandringene enn et mindre panel. I tillegg er feilmarginene mindre med paneldata enn med tverrsnittsdata (Hoogendoorn 2008). 12 E  ndringen er statistisk signifikant (5%-nivå).

22


Kapittel 1. Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått

Tabell 1.5. De ulike partiers velgere i 2013, etter parti i 2009. Prosent.a

(”Hvor kom 2013-velgerne fra?”)

Parti 2013 Parti 2009 I alt

I alt 100

Rødt 100

SV 100

Ap 100

V 100

KrF 100

Sp 100

H 100

FrP 100

MDG Andre Stemte ikke 100 100 100

Rødt

1

-

6

0

0

0

0

0

0

15

-

0

SV

5

-

41

8

6

0

0

1

5

23

-

0

Ap

30

-

41

76

27

14

19

9

9

15

-

18

V

4

-

0

1

43

7

0

2

1

8

-

3

KrF

3

-

0

0

0

54

0

1

0

0

-

0

Sp

6

-

0

1

5

0

76

1

0

8

-

2

H

13

-

0

3

11

4

3

50

6

0

-

4

FrP

15

-

0

3

0

7

0

24

64

0

-

9

Andre

0

-

0

0

0

0

0

0

0

8

-

0

Stemte ikke

23 642

7

12 20

8 182

8 44

14 33

2 43

12 154

15 68

23 14

3

64 74

N

a Bare personer som var med både i 2009- og 2013-undersøkelsen, og som oppga stemmegivning, er tatt med i tabellen. Data er vektet etter stemt/ikke stemt, alder, kjønn og utdanning. N = 642. For Rødt og Andre partier er det for få personer til å foreta prosentberegning.

Miljøpartiet De Grønne er spesielt interessant. Før valget var det mange spekulasjoner om hvor partiets velgere kom fra – om de var «rødgrønne» eller om de kom fra begge regjeringsblokkene. Dessverre er tallunderlaget for MDG svært begrenset (N = 14), så man skal være ekstra forsiktig med å trekke vidtrekkende konklusjoner. Men hvis vi drister oss til å se på Miljøpartiet i tabell 1.5, ser vi at over halvparten av MDGs velgere kom fra venstresiden. Legger vi til Senterpartiet, øker andelen til over 60 prosent. Partiet synes også å ha vunnet en del velgere fra hjemmesittergruppen. Ganske få Venstre-velgere stemte MDG i 2013. I vårt panel er det for øvrig ingen overganger fra Høyre eller FrP til Miljøpartiet. Selv om beregningsgrunnlaget her er lite, er tallene så entydige at vi kan fastslå at MDG i liten grad henter velgere fra høyresiden.13 Det var først og fremst de rødgrønne partiene som avga velgere til Miljøpartiet De Grønne.

Nettovandringer Selv om de individuelle vandringene var større ved valgene i perioden 1993–2005 enn i 2013, var det likevel betydelige endringer også ved det siste valget. For å få et helhetlig bilde av vandringene mellom partiene og hjemmesittergruppen må 13 I vårt lille utvalg på 14 MDG-velgere kom altså ingen fra FrP eller Høyre. Vi kan beregne en feilmargin som da går fra 0 til 21 prosent. Vi kan altså med (95 prosent) sikkerhet si at MDG ikke rekrutterte mer enn 21 prosent av sine velgere fra Høyre og FrP. Rekrutteringen av velgere fra rødgrønn side er dermed signifikant større.

23


VALG OG VELGERE

vi se på nettoendringene for hvert parti. Det vil si hvor mange velgere et parti får når man tar hensyn til vandringene både til og fra partiet. Fordi partiene er ulike av størrelse, må vi ta utgangspunkt i den såkalte grandtotalen, altså de som hadde stemmerett både i 2009 og i 2013, og som er med i vårt panel. Fordelen med denne metoden er at beregningsgrunnlaget blir større (N = 642), og feilmarginene mindre. Nettooverganger som er på 0,6 prosent eller mer, er statistisk signifikante.14 Tabell A.1 i vedlegget viser de individuelle velgervandringene i detalj, både til og fra hvert enkelt parti. Vi bruker tallene i tabellen til å beregne nettovandringene i de påfølgende figurene. Sosialistisk Venstreparti For SVs vedkommende representerte valget i 2013 (4,1 prosent) det dårligste resultatet siden Sosialistisk Folkepartis valgresultat i 1969 (3,5 prosent). Tabell 1.4 viser at bare 22 prosent av SVs velgere holdt fast ved partiet i 2013, mens 41 prosent stemte på Arbeiderpartiet. Selv om noen Ap-velgere gikk motsatt vei, viser figur 1.7 at SVs største nettotap er til Arbeiderpartiet. Utslaget ligger godt over grensen på 0,6 prosent, og er altså statistisk signifikant. Dette tapet kommer på toppen av tilsvarende tap ved alle valg siden partiet gikk i regjering. Det største tapet til Arbeiderpartiet kom faktisk i månedene før valget i 2005, altså før SV gikk i regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Videre ser vi at SV taper velgere til FrP og MDG. I 2009 hadde for øvrig SV en liten nettogevinst i bytteforholdet med FrP. Ellers taper SV til alle partier unntatt KrF og Sp. I sum er disse utslagene statistisk signifikante, men ikke for alle enkeltpartier. Figur 1.7. Nettooverganger for Sosialistisk Venstreparti 2009-2013. Prosent av grandtotal (N=697).

Rødt A V KrF Sp H FrP MDG Andre Ikke stemt

0 –0,9 –0,3 0 0 –0,2 –0,6 –0,5 –0,2 0,3 –1

–0,8

–0,6

–0,4

–0,2

0

0,2

14 G  rensen for statistisk signifikans går på 0,59. Når overgangene er større enn dette, kan vi med 95 prosent sikkerhet avvise en hypotese om at det ikke er noen nettooverganger mellom de aktuelle partiene.

24

0,4


Kapittel 1. Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått

Arbeiderpartiet Ved de to foregående valgene vant Arbeiderpartiet velgere fra sine regjeringspartnere, SV og Sp. I 2013 gjelder dette bare SV, ikke Sp. Arbeiderpartiets største tap skjer for øvrig til hjemmesitterne og Venstre, fulgt av Høyre, Sp og KrF. Derimot går regnskapet i null i forhold til FrP (– 0,1 prosent). Den eneste nettogevinsten Ap får er fra SV. Figur 1.8. Nettooverganger for Arbeiderpartiet 2009-2013. Prosent av grandtotal (N=697). Rødt SV V KrF Sp H FrP MDG Andre Ikke stemt

0 0,9 –1,4 –0,6 –0,8 –1,1 –0,1 –0,3 0 –1,7 –2

–1,5

–0,5

–1

0

0,5

1

1,5

Venstre Som nevnt var velgerlojaliteten markant høyere for Venstres vedkommende i 2013 enn i 2009. Mens partiet hadde et betydelig tap til Høyre i 2009, er dette nå snudd til en liten gevinst. Sin største tilvekst har imidlertid Venstre fra Arbeiderpartiet. Mens Venstre taper til KrF, FrP og MDG, balanseres dette mot gevinstene fra SV, Sp og Høyre.15 Det er først og fremst tilsiget av velgere fra Arbeiderpartiet som gir Venstre det gode valgresultatet i 2013. Figur 1.9. Nettooverganger for Venstre 2009-2013. Prosent av grandtotal (N=697). Rødt SV A KrF –0,3 Sp H –0,2 FrP –0,2 MDG Andre –0,1 Ikke stemt –2

0 0,3 1,4 0,3 0,3

0 –1,5

–1

–0,5

0

0,5

1

1,5

15 S  lår man disse partiene sammen, blir nettoovergangene signifikante, men ikke hver for seg.

25


VALG OG VELGERE

Kristelig Folkeparti KrFs høye velgerlojalitet har økt fra rekordlave 40 prosent i 2005 til 69 prosent i 2009, og videre til 88 prosent i 2013. KrF har nettogevinst i forhold til hjemmesitterne, Arbeiderpartiet, Venstre og FrP. Det tapet KrF hadde til FrP ved valgene i 2001 og 2005, bremset opp i 2009 og er nå snudd til gevinst. Men man bør som nevnt tolke resultatene noe forsiktig ettersom vårt materiale viser større fremgang enn valgresultatet tilsier. Figur 1.10. Nettooverganger for Kristelig Fokeparti 2009-2013. Prosent av grandtotal (N=697). Rødt SV A V Sp H FrP MDG Andre Ikke stemt

0 0 0,6 0,3 0 0 0,3 0 –0,2 0,6

–0,3

–0,2

–0,1

0

0,1

0,2

0,2

0,4

0,5

0,6

0,7

Senterpartiet For Senterpartiets vedkommende har velgerlojaliteten de siste tre valgene økt betraktelig. Mens det i 2005 bare var 42 prosent av velgerne fra forrige valg som stemte på Senterpartiet, økte denne andelen til 64 prosent i 2009, og til 74 prosent i 2013. Noe av denne økningen skyldes at partiet har gått tilbake i samme periode, slik at det nå i stor grad er kjernevelgerne som er igjen. Men samtidig ser vi at den store velgerlekkasjen som Sp særlig har hatt til Arbeiderpartiet i de senere valgene, nå er snudd til et positivt bytteforhold. Senterpartiet har med andre ord vunnet flere velgere fra Ap enn de tapte. Derimot har Sp et netto tap til hjemmesitterne, Venstre, Miljøpartiet og litt til Høyre. Hver for seg er imidlertid utslagene ikke statistisk signifikante. I forhold til de andre partiene er det derimot balanse. Igjen minner vi om at partiets tilbakegang i vårt materiale er mindre enn valgresultatet viste. Figur 1.11. Nettooverganger for Senterpartiet 2009-2013. Prosent av grandtotal (N=697). Rødt SV A V KrF H FrP MDG Andre Ikke stemt

0 0 0,8 –0,3 0 –0,1 0 –0,2 0 –0,3

–0,4

26

–0,2

0

0,2

0,4

0,6

0,8

1


Kapittel 1. Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått

Høyre Høyre var som kjent 2013-valgets store vinner med en fremgang på nesten 10 prosentpoeng. Mens Høyre i 2009 hadde sin største tilvekst fra tidligere Venstrevelgere, taper man nå litt til Venstre. Derimot er det Fremskrittspartiet som har avgitt flest velgere til Høyre denne gang. Dette er for øvrig i tråd med et hovedmønster som går langt tilbake i tid; når Høyre er i vekst, henter det overlegent flest velgere fra FrP. Overgangen fra FrP til Høyre er større enn noen andre velgervandringer i 2013. Det er til og med den nest største vandringen av velgere vi har observert i valgundersøkelsene. Rekorden er fra 1989, da vi målte en nettovandring på 5,2 prosent i motsatt retning, fra Høyre til FrP. Høyre mobiliserer også mange tidligere hjemmesittere, i tillegg til at partiet vinner en del velgere fra Arbeiderpartiet. Utvekslingen av velgere med andre partier er betydelig mindre. Som nevnt avgir Høyre ingen velgere til Miljøpartiet De Grønne. Figur 1.12. Nettooverganger for Høyre 2009-2013. Prosent av grandtotal (N=697).

Rødt SV A V KrF Sp FrP MDG Andre Ikke stemt

0 0,2 1,1 –0,3 0 0,1 4,4 0 0 1,7 –1

0

1

2

3

4

5

Fremskrittspartiet For Fremskrittspartiets vedkommende ser vi at tapet til Høyre er en hovedforklaring på partiets tilbakegang sammenlignet med valget i 2009. Det synes å være en populær oppfatning at Fremskrittspartiet opp gjennom årene har hentet flest velgere fra Arbeiderpartiet. Fra Aps side har man også vært opptatt av å knekke «FrP-koden». Denne oppfatningen ser ikke ut til å ha støtte i våre data. Allerede i 2005 hadde Ap et positivt bytteforhold til FrP. I 2009 var det et lite tap, mens det i 2013 ser ut til å være en liten gevinst, men den er ikke statistisk signifikant.

27


VALG OG VELGERE

Figur 1.13. Nettooverganger for Fremskrittspartiet 2009-2013. Prosent av grandtotal (N=697).

Rødt SV A V KrF Sp H MDG Andre Ikke stemt

0 0,6 0,1 0,2 –0,3 0 –4,4 0 –0,2 –0,3 –5

–4

–3

–2

–1

0

1

Miljøpartiet De Grønne Figur 1.14 viser nettoregnskapet for Miljøpartiet De Grønne, og at partiet først og fremst henter velgere fra venstresiden, men også fra Venstre og Senterpartiet. Hver for seg er overgangene fra enkeltpartier ikke statistisk signifikante, men samlet sett er det et statistisk signifikant mønster. Det er rimelig å si at MDG i større grad har en rødgrønn velgerprofil enn en blå. Figur 1.14. Nettooverganger for Miljøpartiet De Grønne 2009-2013. Prosent av grandtotal (N=697).

Rødt SV A V KrF Sp H FrP Andre Ikke stemt

0,3 0,5 0,3 0,2 0 0,2 0 0 0,2 0,5 0

0,1

0,2

0,3

0,4

0,5

0,6

Hjemmesitterne I panelet sank andelen hjemmesittere fra 22,6 prosent i 2009 til 21,1 prosent i 2013. Dette er svært nær tendensen fra valget, der valgdeltakelsen økte fra 76,4 til 78,2 prosent. Figur 1.15 viser hvor mye hvert parti taper eller vinner fra hjemmesittergruppen. Arbeiderpartiet har det største tapet av velgere til hjemmesitterne, mens Høyre har den største gevinsten. For flere av partiene er imidlertid utslagene små.

28


Kapittel 1. Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått

Figur 1.15. Nettooverganger for Hjemmesitterne 2009-2013. Prosent av grandtotal (N=697). Rødt SV A V KrF Sp H FrP Andre MDG

0,9 0,3 –1,7 –0,1 0,6 –0,3 1,7 –0,3 0 0,5 –2

–1,5

1

–0,5

0

0,5

1

1,5

2

Høyre og sentrum øker blant førstegangsvelgerne Tabell 1.6 viser førstegangsvelgernes stemmegivning ved de fire siste stortingsvalgene. Fordi tallunderlaget ikke er spesielt stort, må tallene tolkes med en viss forsiktighet. Tabell 1.6. Førstegangsvelgere (18-21 år) sin stemmegivning. 2001-2013.

Prosent.*

2001

2005

2009

Rødt (RV)

6

1

5

2013 1

SV

26

15

12

8

A

11

28

33

27

V

2

1

5

11

KrF

7

8

1

4

Sp

5

7

7

6

H

28

10

13

23

FrP

11

30

23

13

MDG

-

-

-

4

Andre

4

0

0

3

Totalt

100

100

100

100

N

82

87

82

97

* Data er vektet etter stemt/ikke stemt, alder, kjønn og utdanning.

Mens de rødgrønne partiene (Rødt, SV, Ap, Sp) hadde en oppslutning på over 50 prosent både i 2005 og 2009, var denne sunket til 42 prosent i 2013. Selv om Høyres oppslutning blant de yngste nesten ble fordoblet (fra 13 til 23 prosent), ble FrPs oppslutning nesten halvert i den samme perioden (fra 23 til 13 prosent). Den samlede oppslutningen for Høyre og FrP har derfor ikke økt fra 2009 til 2013, men det har skjedd en kraftig forskyvning mellom partiene blant de yngste velgerne. Samtidig ser vi at Venstres oppslutning mer enn fordobles, fra 5 til 11 prosent, 29


VALG OG VELGERE

mens KrF øker fra 1 til 4 prosent. Solberg-regjeringens støttepartier i Stortinget økte dermed sin oppslutning blant førstegangsvelgerne fra 6 til 15 prosent.16 Legger vi til Miljøpartiets oppslutning, på 4 prosent, ser vi at svekkelsen av de rødgrønne partiene ikke skyldes en «høyrebølge» blant de yngste velgerne, men heller en styrking av sentrum. Det bør også nevnes at selv om Arbeiderpartiet ser ut til å gå noe tilbake blant førstegangsvelgerne, holder partiet seg klart over katastrofevalget i 2001, da bare 11 prosent av førstegangsvelgerne stemte på dem. Selv om utviklingen blant førstegangsvelgerne er spesielt interessant, ikke minst fordi den kan gi et forvarsel om det som kan skje ved de neste valgene, er det også interessant å se hvordan partiene står i andre aldersgrupper, og kanskje særlig blant kvinner og menn. Dette ser vi nærmere på i tabellene 1.7 og 1.8. Tabell 1.7. Velgere i ulike aldersgrupper, etter parti. 2013. Prosent* Alder

Gjennomsnitts­alder

Endring 09-13

18-29

30-39

40-49

50-59

60-79

Rødt

2

1

0

1

1

44,6

SV

7

5

3

4

3

43,7

-1,1

A

26

32

29

34

32

49,0

+0,5

V

9

6

8

7

5

44,7

-2,2

KrF

5

5

5

5

8

50,7

+1,1

+2,7

Sp

4

6

5

6

7

49,9

+2,5

H

24

31

35

29

26

47,7

-0,3

FrP

14

9

13

12

15

49,0

-0,5

MDG

7

3

2

1

2

39,8

-

Andre

2

2

0

1

1

43,2

+2,5

Totalt

100

100

100

100

100

N

253

211

322

342

462

1590

* Data er vektet etter stemt/ikke stemt, alder, kjønn og utdanning.

For å få et sikrere tallunderlag har vi i tabell 1.7 inndelt velgerne i 10-års aldersgrupper. Den yngste gruppen er derfor 18–29, og ikke 18–21 som i tabell 1.6. I tillegg viser vi gjennomsnittsalderen for de respektive partienes velgere. I 2009 økte gjennomsnittsalderen for velgerne til SV og FrP med over 4 år. I 2013 ser vi en nedgang på vel ett år for SV og et halvt år for FrP. Ved dette valget er det Rødt og Senterpartiet som har den største økningen i gjennomsnittsalder, henholdsvis 2,7 og 2,5 år. KrF som tradisjonelt har hatt de eldste velgerne, har det også i 2013.

16 D  enne samlede endringen er statistisk signifikant. Det er ikke endringene for Venstre og KrF hver for seg.

30


Kapittel 1. Systemskifte – fra rødgrønt til blåblått

Tabell 1.8 Partienes oppslutning etter alder og kjønn. 2013. Prosent.* I alt

18-29

30-39

40-49

50-59

60-79

I alt

100

100

100

100

100

100

Rødt

1

3

0

0

2

2

SV

3

4

3

1

3

3

A

27

21

28

26

30

29

V

6

8

6

6

7

5

KrF

5

2

3

5

4

7

Sp

6

2

7

7

6

8

H

31

29

36

39

33

23

FrP

16

20

12

13

13

22

MDG

3

7

2

3

1

1

Andre

2

4

3

0

1

0

788

127

96

169

167

229

I alt

100

100

100

100

100

100

Rødt

1

2

2

1

1

1

SV

6

9

7

5

5

3

A

34

30

36

32

38

36

V

7

9

7

10

6

5

KrF

7

7

6

5

6

9

Sp

5

6

5

3

6

5

H

26

21

27

31

24

28

FrP

10

10

6

12

11

9

MDG

3

6

3

1

2

3

Andre

1

0

1

0

1

1

802

126

115

153

175

233

Menn

N

Kvinner

N

* Data er vektet etter stemt/ikke stemt, alder, kjønn og utdanning.

Venstres velgere har blitt vel 2 år yngre enn i 2009. Når Høyre-velgernes gjennomsnittsalder bare øker med 0,5 år, tyder det på at partiets store fremgang har skjedd i omtrent alle aldersgrupper. Tabell 1.8 viser oppslutningen om de enkelte partiene i ulike aldersgrupper fordelt på kvinner og menn. Kvinnenes venstredreining har vært et gjennomgangstema i mange velgerstudier (Aardal 1989, Aardal og Narud 1999, Narud og Aardal 2007). I 2009 var det omtrent balanse mellom de rødgrønne partiene og Høyre/ FrP blant mannlige velgere, mens de rødgrønne fikk 56 prosent og høyrepartiene 33 prosent oppslutning blant kvinnene. I 2013 er oppslutningen blant menn 37 prosent for de rødgrønne partiene og 47 prosent for Høyre og FrP. Blant kvinnene har de rødgrønne partiene fortsatt et overtak (46 mot 36 prosent). Både menn og kvinner har beveget seg bort fra de rødgrønne, men kjønnsforskjellene i stemmegivning er like store i 2013 som i 2009. Kvinners oppslutning om de rødgrønne er 31


VALG OG VELGERE

9 prosentpoeng høyere enn mennenes, ved begge valg. Vi ser at Arbeiderpartiet og SV er større blant kvinner enn blant menn i alle aldersgrupper, mens Høyre og FrP står sterkere blant menn enn blant kvinner, med et lite unntak for Høyre blant dem over 60 år. Ellers kan vi merke oss at Fremskrittspartiets gjennomslag blant yngre kvinner ved valget i 2005 var et blaff. Den gang oppga 25 prosent av kvinnene at de stemte på FrP. I 2009 var dette halvert til 12 prosent, med en ytterligere (ikke statistisk signifikant) reduksjon til 10 prosent i 2013. Sett i forhold til partienes størrelse er FrP det partiet som har den skjeveste kjønnsbalansen.

Oppsummering • Stortingsvalget i 2013 resulterte i et tydelig politisk skifte på regjeringsnivå – et systemskifte. Den rødgrønne regjeringen ble erstattet av en regjering fra høyresiden, hvor Fremskrittspartiet for første gang kom inn i regjeringskontorene. • Blant velgerne er det politiske skiftet ikke like tydelig. Riktignok går høyresiden frem og venstresiden tilbake ved valget, men det er innad i blokkene at de største endringene skjer. Fremskrittspartiet går klart tilbake og mister velgere til Høyre. Partiet som vant regjeringsmakten, er egentlig valgets største taper, målt i endring i velgeroppslutning. • Det er en viss nedgang i andelen velgere som bestemmer seg sent i valgkampen i 2013, sammenlignet med tidligere valg. Mye tyder på at valgkampen i 2013 ikke var avgjørende for valgresultatet; majoriteten av velgerne bestemte seg tidlig for at de ønsket et regjeringsskifte (se også kapittel 2). • Det er ingen økning i den totale andelen velgere som skifter parti fra 2009 til 2013. Utslagene av disse skiftene (i form av endring i oppslutning om hvert parti) er likevel større. Det skyldes av velgervandringene var mer entydige i 2013. For eksempel gikk mange fra Fremskrittspartiet til Høyre, men få gikk i motsatt retning. Den laveste velgerlojaliteten finner vi hos SVs og Fremskrittspartiets velgere. I tillegg til den rekordstore overgangen fra FrP til Høyre er det store overganger fra SV til Ap, og fra Ap til Venstre. Arbeiderpartiet taper mens Høyre vinner velgere fra hjemmesittergruppen. Selv om vi har et lite beregningsgrunnlag, kan vi konkludere med at Miljøpartiet De Grønne først og fremst henter velgere fra rødgrønn side. • Både menn og kvinner tok et skritt mot høyre ved 2013-valget. Likevel består kjønnsforskjellene i stemmegivning. Menn er mer høyreorienterte enn kvinner, mens kvinner i størst grad støtter opp om de rødgrønne partiene.

32

Utdrag valg og velgere, Bernt Aardal og Johannes Bergh (red.)  

Innholdsfortegnelse og forord

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you