Tingliggjøring og anerkjennelse - et nytt blikk på et gammelt begrep av Axel Honneth: Utdrag

AXEL HONNETH

Tingliggjøring og anerkjennelse Et nytt blikk på et gammelt begrep Oversatt av Inger Sverreson Holms

Cappelens upopulære skrifter

Innhold

Tingliggjøring som anerkjennelsesglemsel - en introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Torill Strand, Universitetet i Oslo

Tingliggjøring og anerkjennelse Et nytt blikk på et gammelt begrep . . . . . . . . . .

31

Av Axel Honneth I. II. III. IV. V. VI.

Tingliggjøring i Lukács’ tekster . . . . . . . . . . . . . .

Fra Lukács til Heidegger og Dewey . . . . . . . . . . .

Anerkjennelsens prioritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tingliggjøring som anerkjennelsesglemsel . . . . .

Selvtingliggjøringens konturer . . . . . . . . . . . . . . .

Tingliggjøringens sosiale kilder . . . . . . . . . . . . . .

39 49 65 81 97 111

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

125

Tingliggjøring som anerkjennelsesglemsel - en introduksjon Torill Strand, Universitetet i Oslo Axel Honneth (1949–) reformulerer her det nymarxistiske begrepet om «tingliggjøring» i lys av sin anerkjennelsesteori. Tingliggjøring handler om at noe blir gjort til eller betraktet som en ting uten å være det, som for eksempel når abstrakte tanker, ideer eller egenskaper sees på som om de var konkrete. Eller som når levende mennesker blir omtalt eller behandlet som objekter. Ifølge Honneth er slike tingliggjøringsprosesser betenkelige fordi de genererer, opprettholder og legitimerer uheldige mentale representasjoner og sosiale praksisformer: Tingliggjøring gjør tenkning patologisk og menneskelig samhandling følelseskald.

Tingliggjøring er en prosess som rett og slett vil forenkle, overse, og dermed gjøre oss blinde for, de mange aspektene, nyansene og kulørene i en menneskelig verden. Vi glemmer vår humanitet. Nettopp derfor åpner Axel Honneth denne teksten med å sitere Adorno og Horkheimer (2011): «All tingliggjøring er glemsel.»

7

Tingliggjøring og anerkjennelse. Et nytt blikk på et gammelt begrep ble opprinnelig presentert som to Tanner-forelesninger ved Universitetet i California, Berkeley i mars 2005 (Jay, 2008). De årlige Tannerforelesningene, som formidler nyere humaniorastudier, regnes som en av de mest betydningsfulle og prestisjetunge forelesningsseriene ved amerikanske toppuniversiteter. Forelesningene er ment å styrke den vitenskapelige forståelsen av problemstillinger knyttet til menneskelig atferd og verdier. Universitetet i Berkeleys invitasjon til Axel Honneth kom derfor som en vesentlig anerkjennelse av hans ekstraordinære bidrag til forskningen på menneskelige verdier.

Som en introduksjon til Tingliggjøring og anerkjennelse vil jeg starte med en kort presentasjon av Honneths politiske filosofi før jeg kommenterer hans ambisjon om å rekonstruere begrepet «tingliggjøring» som verktøy for sosial analyse og kritikk. Honneth forteller selv at han brukte Tanner-forelesningene som en anledning til å utdype og revitalisere sin anerkjennelsesteori (Honneth, 2014a). Her vil jeg derfor klargjøre denne revitaliseringen før jeg avslutter med kort å kommentere implikasjoner og kritikk av Honneths nye teori. Men først litt om Honneths politiske anerkjennelsesteori.

Honneths politiske anerkjennelsesteori Med sin vidtrekkende teori om anerkjennelse har Honneth bidratt til å fornye Frankfurterskolens kritiske sosialfilosofi. Ved å støtte seg på empirisk forskning og nyere studier innen filosofi, sosiologi, psykologi, historie, politisk økonomi og kulturkritikk tilbyr Hon8

neth et nytt perspektiv på samfunnets moralske infrastruktur. Allerede i 1985 mente Honneth at «en filosofisk samtidsdiagnose må kombineres med en empirisk begrunnet sosial analyse» (Honneth, 1991, min oversettelse). I Tingliggjøring og anerkjennelse ser vi hvordan han fortsatt henviser til empiriske studier for å underbygge sine argumenter. Honneths ambisjon har hele tiden vært å gjennomføre en grundig samfunnsanalyse som kan bidra til å identifisere og forklare sosiale patologier, men også å utvikle et presist begrepsapparat som kan gi en fruktbar forståelse for samtidens sosiale liv.

Honneth har publisert en rekke monografier og essay, der boka Kampen om anerkjennelse (Honneth, 2008a) regnes som et nøkkelverk. Hans første bok, skrevet sammen med Hans Joas og publisert i Tyskland i 1980, er et argument for en filosofisk antropologi som Joas og Honneth kaller en «historisk antropologi» (Honneth & Joas, 1988). Den historiske antropologien er for Joas og Honneth et grunnlagsteoretisk rammeverk som ser mennesket som fundamentalt intersubjektivt, til tross for historiske variasjoner.

I Kampen om anerkjennelse vender Honneth tilbake til denne antropologiske argumentasjon, som han først begrunner ved hjelp av Hegel og deretter rekonstruerer og underbygger ved hjelp av Winnicotts objektrelasjonsteori og Meads sosialpsykologi. Det er likevel Hegel som tilbyr selve grunnmodellen for menneskers kamp om anerkjennelse. La meg forklare: Når Honneth gir kampen om anerkjennelse en antropologisk karakter, er det fordi individet ikke kan utvikle en personlig identitet uten anerkjennelse. I kapittel fire av Åndens fenomenologi viser Hegel (1994) hvordan selvbevisstheten fødes gjennom det intersubjektive. Hegels argument er at min bevissthet om meg selv umulig 9

kan eksistere kun i form av en bevissthet om en ytre, objektiv virkelighet. For da må jeg løsrive meg fra min egen væren i verden. Men min selvbevissthet kan heller ikke ensidig eksistere i kraft av min bevissthet om meg selv, for da vil distinksjonen mellom meg og verden fullstendig kollapse i en «ubevegelig tautologi: Jeg = jeg» (Hegel, 1994, s. 132). Det er heller slik at min selvbevissthet oppstår så snart jeg tar inn over meg at verden består av andre selvstendige selvbevisstheter.

For da blir jeg i stand til å se meg selv i den andre «som atskilt moment». På den måten er min selvbevissthet grunnleggende intersubjektiv. Med andre ord eksisterer min bevissthet om meg selv som selvstendig subjekt kun i relasjon til andre selvstendige subjekter.

Slik skapes et begjær etter å bli sett, forstått og bekreftet som selvstendig individ. Det er et begjær etter anerkjennelse. For som Hegel skriver: «Selvbevisstheten er i og for seg, idet og ved at den i og for seg er for en annen, det vil si at den bare er i egenskap av anerkjent» (Hegel, 1994, s. 143). Det er nettopp denne innsikten som danner bakteppet for Honneths beskrivelse av kampen om anerkjennelse som en danningsreise.

Når Honneth portretterer kampen om anerkjennelse som en danningsreise, forholder han seg imidlertid ikke bare til Hegels fenomenologi, men også til hans moralfilosofi (Hegel, 1979) som gir et blikk på hvordan kampen om anerkjennelse utspilles i møte med samfunnets institusjoner. Ved hjelp av Hegel utdifferensierer Honneth sitt begrep om anerkjennelse i tre anerkjennelsessfærer – den private, den rettslige og den solidariske – som hver utgjør ulike ontogenetiske trinn i individets danningsprosess. Når kampen om anerkjennelse utspiller seg i den private sfære, som i kjærlighetsforholdet, vennskapet eller i det affektive 10

forholdet mellom foreldre og barn, står den om følelsesmessig oppmerksomhet. Danningens arbeid retter seg da mot å kunne tre ut av den følelsesmessige sammensmeltingen og utvikle selvtillit. Når kampen om anerkjennelse utspiller seg i den rettslige sfære, der individene forholder seg til hverandre som selvstendige subjekter som kan si «ja» eller «nei» til ethvert tilbud om transaksjon, står den om kognitiv respekt og sosial integritet. Danningens arbeid retter seg da mot selvrespekt. Når kampen om anerkjennelse utspiller seg i den solidariske sfære, som i kulturelle, politiske eller arbeidsmessige verdifellesskap, står den om sosial verdsettelse. Danningens arbeid retter seg da mot selvaktelse og verdighet. Hver enkelt anerkjennelsessfære kan ikke alene danne grunnlaget for en fullt ut realisert selvbevissthet. Likevel skiller det affektive kjærlighetsforholdet seg ut, for her dannes grunnlaget for i det hele tatt å kunne tre inn i intersubjektive relasjoner.

Med sin anerkjennelsesteori plasserer Honneth seg innenfor et forholdsvis bredt teoretisk felt, der ulike forfattere gir anerkjennelsesbegrepet et noe ulikt innhold. Paul Ricoeur (2005), for eksempel, tegner opp ikke mindre enn 23 ulike måter å forstå anerkjennelsesbegrepet på før han utforsker tre hovedformer: Anerkjennelse som identifisering, anerkjennelse av seg selv og gjensidig anerkjennelse. Honneths anerkjennelsesteori vil kunne plasseres innenfor området for gjensidig anerkjennelse. Mattias Iser (2016) hevder at anerkjennelsesbegrepet kan forstås både som et psykologisk og som et normativt begrep. Eksemplet han bruker, er at om du anerkjenner en annen persons autonomi, vil det innebære både at du ser den andre som selvstendig person, men også at du uttrykker en positiv holdning til hennes selvstendighet. Med utgangspunkt 11

i en slik tenkemåte hevder Charles Taylor (1992) at anerkjennelse er et fundamentalt menneskelig behov.

Men Honneths anerkjennelsesteori beveger seg bakenfor en psykologisk behovstenkning. Som allerede nevnt fester han sitt begrep om anerkjennelse til en historisk antropologi, eller det Jean-Philippe Deranty (2009) benevner som en filosofisk antropologi av praktisk intersubjektivitet. I den teksten du nå holder i hånden, beskriver Honneth anerkjennelse som et ontologisk fenomen, det vil si som et fenomen karakteristisk for menneskers måte å være i verden på.

I tillegg kan Honneths anerkjennelsesteori relateres til den grenen av hegeliansk bevissthetsfilosofi som ser virkeligheten som sosialt konstruert i gjensidig anerkjennelse. Innenfor dette området av bevissthetsfilosofien brukes Hegels anerkjennelsesbegrep for å forklare prosesser som er like konstitutive for individet og det sosiale som for det normative og epistemiske: Jeg vet at troverdigheten av mine vurderinger er avhengig av at du kan slutte deg til dem.

Med andre ord er anerkjennelse ikke bare nødvendig for å generere og opprettholde en persons identitet.

Anerkjennelse viser også til en fundamental normativ holdning: «Å anerkjenne noen er å la henne få en normativ status … det betyr å ta et moralsk valg, å forplikte seg og ta ansvar» (Brandom, 2007, s. 127, min oversettelse). Men dermed beveger vi oss over mot nok et vesentlig aspekt ved Honneths politiske anerkjennelsesteori. Nemlig hvordan teorien synes å ha som ambisjon å forklare menneskers sosiale og politiske engasjement. Som Honneth sier: «Enhver negativ følelsesreaksjon som inngår i erfaringen av ringeaktede anerkjennelseskrav, gir det berørte subjektet mulighet til å erkjenne den påførte uretten og gjøre 12

den til en motivasjon for politisk motstand» (Honneth, 2008a, s. 147). Slik vil Honneths teori kunne plasseres innenfor den gruppen av anerkjennelsesteorier som ser anerkjennelse som et nytt paradigme innen kritisk teori (Deranty, 2009; Fraser & Honneth, 2003; Iser, 2016). Her brukes anerkjennelsesbegrepet som redskap for å belyse samfunnets moralske infrastruktur og forklare sosial og politisk motstand. Med andre ord vektlegges kampen om anerkjennelse.

Kampen om anerkjennelse går som en tematisk rød tråd gjennom alle Honneths senere arbeider. Jeg kan ikke gå gjennom alle publikasjonene her, men vil trekke fram et par viktige bidrag. I boka Redistribution or Recognition (Fraser & Honneth, 2003) diskuterer Honneth og Nancy Fraser anerkjennelsens politikk. Begge klargjør sin egen anerkjennelsesteori og begrunner like klart hvorfor de vil motsette seg den andres. Honneths tese er at alle former for urettferdighet har rot i ulike former for ringeakt. Fraser, derimot, insisterer på at det kun er omfordeling i kombinasjon med anerkjennelse som kan skape et rettferdig samfunn der alle gis samme mulighet for deltakelse i det offentlige liv. Hennes argument er at omfordeling er en objektiv betingelse for et slikt ideal, mens anerkjennelse er en intersubjektiv betingelse. I konfrontasjon med Fraser kommer det derfor klart fram hvordan Honneths anerkjennelsesbaserte rettighetstenkning verken kan leses som et argument for etisk perfeksjonisme eller deontologisk proseduralisme, men heller som en forlengelse av den filosofiske antropologien han utleder i Kampen om anerkjennelse.

I essaysamlingen The I in We (Honneth, 2014a), som er en samling tekster publisert mellom 2004 og 2010, utdyper og klargjør Honneth ulike elementer i 13

sin anerkjennelsesteori. I forordet sier han at debatten med Fraser og Tanner-forelesningene i Berkeley har motivert ham til å klargjøre anerkjennelsesteoriens grunnantakelser. Essaysamlingens fire deler svarer slik til fire elementer, eller byggesteiner, i Honneths anerkjennelsesteori: 1) en fortolkning av Hegels filosofi, 2) et forsvar for anerkjennelse som grunnlag for en teori om rettferdighet, 3) en utforsking av kapitalismens paradokser, og 4) en utlegning av psykoanalytisk objekt-relasjonsteori.

Den ambisiøse, dyptgående og systematiske samfunnsanalysen Honneth gjennomfører i monografien Freedom’s Right (Honneth, 2014b) markerer imidlertid et bemerkelsesverdig moment i Honneths tenkning.

Utgangspunktet er, på samme måte som i Kampen om anerkjennelse, Hegels etikk. Men når han nå anvender Hegels modell i en systematisk og kritisk samtidsanalyse, er han ikke først og fremst opptatt av å beskrive ulike former for anerkjennelse og ringeakt, men heller å vise hvordan ideen om frihet faktisk utspilles på mangfoldige måter og i varierte former i moderne, liberale demokratiske samfunn. Han fokuserer på forholdet mellom individ og fellesskap, danning og demokratisering. Med andre ord tenker Honneth nå demokratisering, i betydningen danning av en samfunnsskapt vilje til demokrati, mer systematisk enn tidligere. Boka kan slik leses som et aktuelt og i høyeste grad relevant bidrag til en systematisk kritikk, fornyelse og videreutvikling av dagens radikale demokratiteorier.

Denne boka representerer slik en vending i og videreutvikling av Honneths politiske anerkjennelsesteori.

Det er en vending som befestes i hans senere publikasjoner, som for eksempel i hans intellektuelle utveksling med den franske filosofen Jacques Ranciére (Genel 14