Revolusjoner i revers av David Graeber: Utdrag

Page 1


DAVID GRAEBER

Revolusjoner i revers Essay om politikk, vold og fantasi Oversatt av Lars Holm-Hansen Forord av Thomas Hylland Eriksen

Cappelens upopulĂŚre skrifter


Innhold Hvem er David Graeber? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5

Forord av Thomas Hylland Eriksen

Revolusjoner i revers . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17

Av David Graeber Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sjokket over seieren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et felles hĂĽp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Revolusjon i revers . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En hĂŚr av altruister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Post-operaismens tristhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nei til kamikaze-kapitalisme . . . . . . . . . . . . . . . . .

19 33 61 73 107 123 161



Innledning

Redaktørene har, rimelig nok, bedt meg om å skrive en kort innledning hvor jeg forklarer hvordan alle disse essayene henger sammen. Det er et interessant spørsmål, for det var i utgangspunktet ikke min idé å samle dem i ett bind. Antologien kom faktisk først ut på gresk, med tittelen Kínhma, bía, técnh kai epanástash (Bevegelse, vold, kunst og revolusjon), Athen, Black Pepper Press, 2009), og essayene ble samlet av redaktøren og oversetteren Spyros Koyroyklis. Da jeg første gang så boka på en reise i Hellas i mai 2010, syntes jeg ideen bak den var veldig bra. Den ga intuitivt mening for meg, og det gjorde den også, fikk jeg raskt vite, for mange i den greske bevegelsen. Mange av bokas argumenter ble tatt opp av ulike anarkister, antiautoritære og aktivister i kjølvannet av den økonomiske krisen og forvirringen som kom etter de berusende dagene i desember 2009. Så hva var det samlende temaet? Det er kanskje nyttig å se på hvilken sammenheng disse essayene opprinnelig ble skrevet i. Alle ble skrevet mellom 2004 og 2010. Dette var ingen lett tid for de som, i likhet med meg selv, tok aktivt del i de sosiale bevegelsene. En gang mellom 1998 og 2002 hadde framveksten av den globale rettferdighetsbevegelsen 19


gitt oss alle en plutselig følelse av å stå overfor nesten ubegrensede muligheter. Etterspillet til 11. september 2001 forandret alt. For mange ble det umulig å fastholde den entusiasmen som hadde gjort oss så levende i årene før. Mange ble utbrent, ga opp, emigrerte, begynte å krangle, begikk selvmord, begynte på universitetet eller trakk seg tilbake til andre former for usunn fortvilelse. Det punktet hvor jeg selv kom nærmest fortvilelsen, var tiden rett etter det amerikanske presidentvalget i 2004. George W. Bush, som hadde stjålet presidentskapet i 2000, så faktisk ut til å få noe som lignet et ekte mandat fra folket. I den aller første tiden, rett etter 11. september 2001, kunne det nærmest virke som om første verdenskrig skulle gjenta seg. Perioden fra cirka 1880 til 1914 lignet jo tross alt ganske mye på det tiåret som kom etter Berlinmurens fall: En tid hvor kriger mellom stormaktene syntes å tilhøre fortiden, hvor de dominerende maktene hyllet frihandel, frie markeder og frenetisk kapitalakkumulasjon, men hvor globale antikapitalistiske bevegelser samtidig raskt vokste fram, sammen med en revolusjonær internasjonalistisk etos, hvor den anarkistiske bevegelsen syntes å utgjøre den radikale venstresidens livskraftige sentrum. Verdens herskere fikk umiddelbart panikk og reagerte med å sette i gang en verdenskrig som varte i nesten hundre år, og som appellerte til ulike former for nasjonalisme, statssikkerhet, rasisme og sjåvinisme for å ødelegge disse (for dem) skremmende alliansene. Det slo meg at de prøvde det samme trikset på nytt etter 11. september. Det var som om de, stilt overfor en ny og effektiv antikapitalistisk bevegelse som vokste fram globalt, umiddelbart trakk fram det største våpenet de hadde: en permanent global krigsmobilisering. Og de gjorde dette til tross for at den fienden de hadde valgt, 20


aldri ville kunne gi noen tilstrekkelig god unnskyldning på lang sikt, for det var en lurvete gjeng islamister som i realiteten hadde hatt utrolig flaks da de satte i gang en de mest vanvittige terrorplaner som noensinne har lyktes, og det var opplagt at de aldri ville klare å gjenta den. Det kom aldri til å fungere. Men likevel hadde den amerikanske offentligheten på en måte allerede stemt over dette prosjektet. Og jeg så med skuffelse på hvordan ethvert forsøk på å gjenoppvekke en internasjonal motstandsvilje – rundt G8, deretter G20, klimakonferansene – så ut til å visne bort, eller i hvert fall oppnådde noen begrensede taktiske seire som alltid ga håp om å bli omdannet til et nytt energiutbrudd og en mer langsiktig bygging av bevegelsen («endelig», sa vi ofte til hverandre, «er vi over det verste!»), men som i virkeligheten aldri gjorde det. Delvis, ja, det var fordi nivået av undertrykking – eller, mer presist, omfanget av det politiet og andre sikkerhetsstyrker følte at de kunne slippe unna med – hadde økt dramatisk. Men det var slett ikke hele historien. Tvert imot var det fiendens dårlige organisering som var vårt største hinder. Jeg husker særlig da noen japanske venner i 2007 – før G8-møtene i Japan – ba meg om å lage en strategisk analyse av den globale situasjonen med utgangspunkt i kapitalen og bevegelsene som kritiserte kapitalen. Jeg endte opp med å jobbe med et fantastisk team, stort sett folk som var aktive i Midnight Noteskollektivet – og vi utviklet det jeg fremdeles mener er en overbevisende analyse av det økonomiske uføret som kapitalen hadde havnet i på den tiden, og den mest fornuftige strategien for å komme ut av den. (Vi regnet med at verdens herskere ville erklære en global økologisk krise, og deretter gå inn for en grønn kapitalistisk strategi som var utformet for å få kon21


troll med ressurser, for eksempel statlige investeringsfond, som finanselitene har begynt å miste kontrollen med.) Jeg mener fremdeles dette var den beste strategien de kunne ha valgt hvis de ville gjøre den kapitalistiske ordenen levedyktig på lengre sikt. Problemet var at de helt klart ikke prioriterte den. På toppmøtene kranglet de bare med hverandre. Hva er det radikale svaret på forvirring? Hvordan i all verden skulle vi klare å komme opp med et svar til deres onde planer hvis de ikke selv skjønte hva de planene var? I ettertid er det selvsagt lettere å se hva som skjedde. Koryfeene som fant sammen på disse ulike toppmøtene, visste antagelig bedre enn oss at hele systemet – som var basert på en svært gammeldags allianse mellom militær og økonomisk makt som var typisk for de kapitalistiske imperienes siste dager – med nød og neppe ble holdt sammen. De var mindre opptatt av å redde systemet enn å sørge for at det ikke gjensto noen fornuftige alternativer i folks bevissthet. Når systemet kollapset, ville de dermed være de eneste som kunne tilby løsninger. Ikke at det ble framlagt særlig mange løsninger etter den store finanskrisen i 2008. Men i dag kan man i hvert fall ikke nekte for at det finnes et fundamentalt problem. Den ordenen som eksisterte mellom 2004 og 2008 – selv om den klarte å oppnå et slags motvillig samtykke i viktige deler av verden – vil aldri komme tilbake. Den var rett og slett ikke levedyktig. Disse essayene er altså et produkt av en forvirret mellomperiode. En stund var det svært vanskelig å se tegn til håp. Hvis det finnes ett enkelt tema i denne essaysamlingen, så er det at de tar utgangspunkt i et eller annet aspekt ved perioden som virker særlig utrivelig, deprimerende, mislykket, som framsto som den globale antikapitalistiske bevegelsens fiasko, snublestein, 22


motkraft, tåpelighet. Essayene forsøker å gjenvinne et skjult aspekt vi vanligvis ikke legger merke til, en vinkel hvor det samme dystre landskapet kan framstå på en helt annen måte. Dette er kanskje mest opplagt i de tre første essayene, som alle dreier seg om hva vi kan lære av den globale rettferdighetsbevegelsen, men det gjelder dem alle, på ulike måter. Det er derfor på sin plass at samlingen begynner med Sjokket over seieren, som kanskje er tydeligst på dette punktet. De fleste av oss som deltok i den globale rettferdighetsbevegelsen, følte som nevnt at vi ikke hadde fått utrettet særlig mye. Vi alle opplevde indre stridigheter og utmattende forvirring etter de første berusende årene, allianser som gikk i oppløsning og tilsynelatende endeløse bitre diskusjoner om rasisme, sexisme, privilegier, livsstil, «toppmøtehopping», prosesser, mangel på bånd til ekte motstandsmiljøer. Og vi så det som et bevis på vår totale hjelpeløshet som bevegelse, på vår manglende evne til å oppnå noen av våre hovedmål. Ironien er at alt dette i virkeligheten skyldtes vår suksess. Mesteparten av kranglingen var bare en indirekte måte å føre strategiske debatter på som handlet om veien videre, etter at vi så raskt hadde oppnådd så mange av våre umiddelbare mål: å få slutt på strukturtilpasningspolitikken og stanse nye globale handelsavtaler, stoppe veksten i nyliberale styringsinstrumenter som Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) og svekke makten deres. Problemet var at nesten ingen faktisk anerkjente disse resultatene, noe som gjorde det praktisk talt umulig å gjennomføre en omfattende og ærlig debatt. I tillegg ble de intense debattene og den frustrasjonen som oppsto på grunn av dem, så 23


overveldende at nesten ingen så ut til å legge merke til at vi allerede hadde oppnådd målene våre. Essayet avslutter riktignok med å stille et mye større spørsmål, som magasinet Turbulence formulerte et par år senere i et spesialnummer: «Hva vil det si å vinne?» Men det er stort sett en kommentar til den usedvanlige historiske effektiviteten som kjennetegner bevegelser som er basert på direkte aksjon og direkte demokrati, og det merkelige forholdet at fiendene våre (noe panikkreaksjonene deres tyder på) i langt større grad enn de som er aktive i bevegelsene, ser ut til å innse at disse bevegelsene kan være effektive, og at de kan true de globale maktrelasjonene. Et felles håp tar opp det samme temaet og presser det enda lenger. Når de som gjerne vil se en verden organisert av et annet prinsipp enn kapitalismen, stort sett føler seg nedtrykt, kan det være fordi kapitalistene og politikerne har blitt helt besatt av å få oss til å føle oss sånn? Kanskje nyliberalismens reelle betydning ligger nettopp her. Den nyliberale kapitalismen er den formen for kapitalisme som rett og slett er besatt av å gi inntrykk av at «det ikke finnes noe alternativ», for å sitere Margaret Thatchers berømte utsagn fra 1980-tallet. Kort sagt, den har stort sett gitt opp ethvert forsøk på å argumentere for at den rådende økonomiske ordenen er god, rettferdig og fornuftig, og at den noensinne vil klare å skape en verden hvor de fleste mennesker er velstående og trygge og står fritt til å bruke en betydelig del av tiden sin på å realisere de målene de virkelig mener er viktige. Den nyliberale kapitalismen er i virkeligheten et forferdelig system hvor selv de rikeste landene ikke kan dekke helt grunnleggende behov som helse og utdanning for flertallet av befolkningen. Den fungerer dårlig, men det finnes visstnok ikke noe alter24


nativ. (Det er faktisk ganske fascinerende å se hvor raskt det språket man brukte til å beskrive Sovjetunionen, forandret seg etter den kalde krigen. Det er klart at ingen som er ved sine fulle fem, kan ønske å gjenopprette et slikt system, og det er lite sannsynlig at vi noensinne kommer til å se det igjen. Alt det der er greit. Men samtidig endret retorikken seg nesten over natten: Fra å erklære at en toppstyrt kommandoøkonomi uten markedskrefter ikke kan konkurrere effektivt mot de mest utviklede kapitalistiske landene, verken militært eller økonomisk, til å forsikre på en skråsikker og nedlatende måte at kommunismen «rett og slett ikke fungerer» – kort sagt, at et slikt system egentlig ikke kunne ha eksistert i det hele tatt. Det er en merkelig konklusjon, når vi tenker på at Sovjetunionen faktisk eksisterte i over sytti år, og i løpet av noen tiår forandret Russland fra å være en latterlig bakevje til å bli en teknologisk og militær stormakt.) Alt dette forble litt uklart i årene rundt den kalde krigens avslutning, da overentusiastiske nyliberale «reformatorer» oppfattet seg selv som revolusjonære, og alle følte at mikrokreditt var i ferd med å forvandle verdens fattige til velstående entreprenører. Men siden den gang har det nyliberale prosjektet virkelig blitt redusert til det som alltid har vært dets vesen: Det er overhodet ikke et økonomisk prosjekt, men et politisk prosjekt som er utformet for å ødelegge fantasien, og som med sin møysommelige sekularisering og sine vanvittige militære prosjekter er villig til å ødelegge selve den kapitalistiske ordenen, hvis det er det som må til for å få den til å framstå som uunngåelig. Bak vår følelse av hjelpeløshet finnes det en enorm og ekstremt dyr maskin som sannsynligvis vil ende opp med å knuse det nåværende systemet under sin egen tyngde. 25


Det siste essayet i denne gruppen, Revolusjon i revers, vil se på hva som i dypere forstand står på spill i denne krigen mot fantasien. Teksten har en spesiell historie. Den ble opprinnelig bestilt til et spesialnummer av New Left Review, og redaktøren deltok aktivt i å utforme dens hovedtrekk. Men ett år senere ble den forkastet, helt uten videre, og jeg fikk ikke engang lov til å svare på kritikken (redaktørene i New Left Review, som – når det kom til stykket – var aristokrater, er beryktet for denne typen arrogant oppførsel). De eneste kommentarene jeg fikk, var – ok, de sa det ikke akkurat sånn, men nesten – at engelskspråklige forfattere ikke har noe med å formulere seg teoretisk, den slags må overlates til tyskere, italienere eller franskmenn. (Vår rolle er tydeligvis å komme med relevant kommentarlitteratur.) Men uansett om det er eller ikke er min jobb å foreta teoretiske refleksjoner, er det likevel det jeg gjorde i dette essayet. Det inneholder refleksjoner basert på et årelangt arbeid med Direct Action Network og andre anarkistiskinspirerte grupper som stiller oss overfor et annet punkt, hvor vår tids radikalere tilsynelatende fortviler: Hva skjedde egentlig med revolusjonen? I store deler av det nittende og tjuende århundret virket det som om de fleste kapitalistene i land som USA eller Tyskland hadde en sterk mistanke om at de når som helst kunne ende opp dinglende i trærne. I dag er det få revolusjonære som er i stand til å tenke seg den muligheten. Men hva betyr det da å være revolusjonær? Ganske mye, er svaret, ettersom de gamle apokalyptiske versjonene av revolusjonen – de seierrike gatekampene, de spontane folkefestene, etableringen av nye demokratiske organer, gjenoppfinnelsen av selve livet – aldri helt syntes å fun26


gere, og det er ingen grunn til å tro at de kunne ha fungert heller. Men det er heller ikke slik at disse drømmene noensinne virkelig har forsvunnet, eller at de noensinne kommer til å gjøre det. Det som i siste instans vil avgjøre hvorvidt vi har en sjanse til å skape en verden som er verdt å leve i (uansett hvordan den endelige taktiske seieren vil se ut), befinner seg et sted mellom anarkistenes insistering på at vi ikke lenger kan forestille oss revolusjonen utelukkende innenfor nasjonalstatens ramme, og feministenes vektlegging av hvordan vi behandler hverandre mens vi holder på med å lage revolusjon – særlig i de tilsynelatende mest ensformige og uromantiske øyeblikkene. Vi har begynt å omorganisere de ulike delene. De store mobiliseringene i Seattle, Praha og Genova, eller de stadige direkte aksjonene i områder som Hellas, Chiapas og SørKorea, har i praksis fungert ved at de har tatt alle revolusjonens kjente stadier og rett og slett snudd deres tradisjonelle orden på hodet. Hvis vi skal forstå alle implikasjonene av denne endringen, må vi foreta en grundig revurdering av hva begreper som «vold», «fremmedgjøring» og «realisme» faktisk betyr. De neste to essayene kan virke ganske forskjellige, men utfører i virkeligheten mye av det samme arbeidet. Begge prøver å finne en redning fra det som ellers kan se ut som en avgrunn. Dette er kanskje mest opplagt for det første av dem, En hær av altruister. Dette essayet sprang direkte ut av en følelse av enorm intellektuell fortvilelse. Jeg våknet opp onsdag 4. november 2004 til nyheten om at George W. Bush hadde blitt gjenvalgt som president, i et valg han ikke engang hadde stjålet. Denne morgenen skulle jeg undervise på et kurs i «antropologi og klassisk sosialteori» på Yale, og temaet var Max Webers religionsteori. Ingen av oss følte noe 27


særlig for det, og timen ble i stedet en lang og iblant fortvilet diskusjon om relevansen av sosialteori overhodet. Var det i det hele tatt noe poeng i å drive med sosialteori og få opplæring i det? Var det virkelig slik at Teorien – den som begynner med en stor «T» – egnet seg bedre enn vanlig sunn fornuft til å gi oss en bedre forståelse av det som nettopp hadde skjedd, særlig hvorfor så mange arbeidere hadde stemt tilsynelatende helt i strid med egne klasseinteresser? Og hvis ikke, hva var poenget med å gjøre akademisk karriere? Vi kom ikke fram til noen klare konklusjoner (selv om vi endte opp med å ha en interessant diskusjon om muligheten for å bryte opp den amerikanske landmassen i separate territorier, slå noen av dem sammen med Canada og andre med Mexico, og vi lagde noen klistremerker med teksten «Ikke lenger under USAs jurisdiksjon»). Men vi ble ikke kvitt spørsmålet, det fortsatte å plage meg. Det hele ble verre fordi man på den tiden ikke var enige om at teori var spesielt viktig. Jeg hadde brukt mange fine år av livet mitt blant annet på iherdig å forske på antropologisk verditeori og skrive en bok om det. Jeg var den gang helt sikker på at det var en slags intellektuell plikt å gjøre dette; man burde la verden få vite om de kraftfulle teoretiske resonnementene som var blitt utformet på University of Chicago under min studietid. De som hadde tenkt ut disse tankene, hadde aldri publisert noe som var noenlunde tilgjengelig for et bredere publikum, og dette hadde jeg alltid oppfattet som litt uansvarlig. Jeg følte at resultatet ble et viktig bidrag til fagdisiplinen. Da jeg ga ut boka i 2001, oppdaget jeg at fagdisiplinen ikke var enig. Boka fikk lite oppmerksomhet, og jeg ble møtt med den klare følelsen av at denne typen teoretiseringer i Universityof-Chicago-stil var irrelevant og passé. Kunne det 28


tenkes at sosialantropologene gjorde rett i å bevege seg videre? Vel, jeg klarte uansett å besvare spørsmålet på en måte jeg ble fornøyd med. Bruken av teori var faktisk i stand til å avdekke ting som ellers hadde vært vanskelig å øye på. Den avdekket først og fremst at en av de mest urovekkende «skjulte klasseskadene» i det nordamerikanske samfunnet var at folk ble nektet retten til å gjøre noe godt, til å være høysinnede, til å søke andre verdier enn penger – eller i hvert fall å gjøre dette og samtidig oppnå økonomisk trygghet eller belønning for å ha gjort det. Høyrepopulistenes lidenskapelige hat mot «den liberale eliten» kokte i praksis ned til et høyst rimelig sinne mot en klasse som hadde sikret sine egne barn alle muligheter til å søke kjærlighet, sannhet, skjønnhet, ære og anstendighet, og samtidig ha penger til å leve for. Den endeløse identifikasjonen med soldatene («støtt troppene våre!») – det vil si med mennesker som etter hvert har blitt redusert til lite annet enn høyteknologiske leiesoldater som håndhever finanskapitalens globale regime – kunne forklares med at de er nesten de eneste i USA med arbeiderklassebakgrunn som har funnet en måte å følge høyere idealer på og samtidig bli betalt for det, eller i hvert fall kunne forestille seg at det er det de driver med. De fleste vil opplagt foretrekke å arbeide for høyere idealer uten å måtte risikere å få beina skutt av. Følelsen av raseri skyldes i virkeligheten at man vet at de rikes barn tar alle disse jobbene. Dette er en merkelig ambivalent situasjon som vi bør se nøyere på, særlig i disse tider hvor høyrepopulismen har fått et oppsving. Post-operaismens tristhet tar utgangspunkt i en gruppe mennesker som vil framstå som innbegrepet av alt det høyrepopulistene forakter: en gruppe tidligere seksti29


tallsrevolusjonære som nå blir betalt for å holde foredrag om kunsthistorie til et publikum av gallerister og masterstudenter ved Tate Museum i London høsten 2006. Det forsonende elementet her er blant annet at når man faktisk møter slike personer, er de sjelden de egoistiske primadonnaene man forestilte seg. De framsto virkelig som seriøse, anstendige mennesker som egentlig helst skulle stått side om side med proletariske opprørere på barrikadene, og de var like forundret som alle andre over at de hadde endt opp med å forklare kunsttrender for dilettanter. Også dette essayet består for en stor del av teoretiske refleksjoner – ikke så mye knyttet til mine egne teorier som til de elementene av syttitallets revolusjonære teori som de siste årene har spredt seg til den engelsktalende universitets- og kunstverdenen. Vurderingen min er ganske nådeløs. Min viktigste innvending er likevel ikke først og fremst at denne spesielle retningen innenfor post-operaistisk tenkning er feilaktig, men at den er malplassert. Her handler det ikke om teori i det hele tatt, men om profetier og om et forsøk på å avdekke hva som faktisk foregår. Det finnes særskilte områder for frihet som overskrider kapitalens uønskede innflytelse, både på idéplanet, det vil si det som skjer med intellektuelle tradisjoner når de tilsynelatende har uttømt sine radikale muligheter, og i selve kunstverdenen, også på de spesielle områdene hvor kunst går over i mote og begge er tett knyttet til finansiell abstraksjon. Uansett hvordan vi forestiller oss «revolusjonen», kan den egentlig aldri forsvinne, fordi ideen om en forsonende framtid er den eneste måten vi kan gi mening til nåtiden på. Vi kan bare forstå verdien av omgivelsene våre i lys av et forestilt land hvis konturer vi aldri kan forstå, selv når vi befinner oss midt i det. 30


Det siste essayet, Mot kamikaze-kapitalismen, inngikk ikke i den greske utgaven. Det ble skrevet senere – faktisk ganske nylig, høsten 2010 –, men jeg mener det hører hjemme her. I større grad enn de andre essayene fokuserer det på spørsmål om revolusjonær strategi, og det behandler disse spørsmålene i lys av den blindveien, og det drapet på drømmer, som har hjemsøkt store deler av denne essaysamlingen. Også her starter argumentet med håp fra et uventet hold: et overraskende samsvar – og anerkjennelsen av en felles sak – mellom klimaaktivister og oljearbeidere i den franske streikebølgen i oktober 2010. Mange av de største skillene vi tror eksisterer innenfor de bevegelsene som for tiden bekjemper kapitalismen, er kanskje ikke så store likevel. Som eksempler kan nevnes skillet mellom den økologiske direkte aksjon-bevegelsen og fagorganiserte, mellom «hippier og streite», som de ble kalt på 1960-tallet, eller mellom «lastebilsjåfører og turtelduer», som de ble kalt i Seattle i 1999, et tidligere tilfelle av en tilsynelatende lykkelig allianse. Arbeiderklassen har alltid vært splittet mellom det som i bunn og grunn er en småborgerlig produktivistisk ideologi (eller – hvis du vil – en produktivistisk/konsumeristisk ideologi, siden det opplagt er to sider av samme sak) og en langt mer grunnleggende avvisning av selve ideen om arbeid av det slaget vi har i vårt samfunn. Arbeiderklassens «respektable» ledere har brukt mesteparten av forrige århundre på å kvele og fordømme denne avvisningen av arbeidet, eller late som den ikke eksisterer. I en tid hvor kapitalistene kollektivt nekter i det hele tatt å vurdere å se nærmere på en eneste av sine grunnleggende antagelser om verden, noe som kan føre til at ikke bare kapitalismen dør, men også alt annet, er vår eneste mulighet å gjøre det selv: Å starte med å skape 31


et nytt språk og en ny sunn fornuft med tanke på hva mennesket grunnleggende sett er, og hva det med rimelighet kan forvente av verden og av andre mennesker. Man kan si at verdens skjebne avhenger av det. Denne boka er mitt eget forsøk – riktignok ganske så beskjedent og nølende – på å starte en slik samtale, og framfor alt å vise at oppgaven kanskje ikke er så avskrekkende som man vil ha oss til å tro.

32