182 Prostatakreft
levetiden i gamle dager rakk ikke kreftutvikling i prostata å bli noe problem før menn døde av andre grunner. Med økt levetid rammes imidlertid stadig flere menn av en sykdom som preger deres liv, forhold og hverdag. I håpets perspektiv skriver Örn ut fra det faktum at prostatakreft for det meste utvikler seg svært langsomt, mens den faglig kunnskapen om kreften og dens behandling utvikler seg svært raskt. Legemidlene er blitt flere og mer effektive. Mulighetene for å overleve og fortsatt ha et langt liv har økt betydelig i løpet av de siste årene. Mange menn dør med sykdommen, men færre vil dø av den. Örn beskriver ventetiden på sikker diagnose som plagsom, og da han skal møte urologen, kjenner han seg «som en fange på vei til sin dødsdom». Han har kjent seg frisk tidligere, men siden mange i slekten på farssiden har hatt kreft, streifer tanken han om at det kanskje snart er hans tur. Han ber derfor selv fastlegen om å ta PSA-prøven, og siden den er forhøyet blir han henvist til en privatpraktiserende urolog. Urologen mener at den forhøyede PSA-verdien skyldes betennelse i prostata, og Örn får en antibiotikakur, som ikke fører til reduksjon av PSA. Da mener urologen at betennelsen er kronisk, og noe som han bare må leve med. Da Örn fikk kreftdiagnosen, bestemte han seg for å lære mest mulig om sykdommen. Hensikten var å kunne håndtere den handlingslammelsen og passiviteten som oppsto som reaksjon på diagnosen. Han var redd for å gi opp og ikke lenger kunne fungere verken på jobben eller i familien. Han satte opp fire punkter: sette av tid for å lære om prostatakreft, inklusive å få tak i informasjonsbrosjyrer, snakke med menn som hadde eller hadde hatt sykdommen, analysere ulike handlingsalternativer ut fra de ulike beskjedene som legene kunne gi ham, og se over sin forsikringsdekning. Det siste handlet om forsikringer ved uførhet utover den fra folketrygden, og forsikring ved dødsfall, som ville gjøre at kona kunne fortsette å ha samme levekår dersom Örn falt bort. Kona tok kreftdiagnosen saklig, men barna reagerte mer emosjonelt. Selv opplevde Örn seg som spaltet mellom den voksne mannen med handlekraft, selvstendighet og integritet, og den redde guttungen som trengte nærhet og trøst. Ordet «kreft» kvernet rundt i bevisstheten hans sent og tidlig, og han bestemte seg for operasjon. Örn gjorde likevel forberedelser for sin død med økonomi, testamente og hvordan begravelsen skulle organiseres. Fordi han følte seg så maktesløs og utlevert, opplevde han disse forberedelsene som et forsøk på å ha kontroll over noe i livet. Han opplevde også at den makt, suksess og de sosiale posisjonene han hadde hatt i livet, ble betydningsløse med perspektivet om at han kunne dø under operasjonen. Et viktig poeng for Örn var å bli kjent med de rettighetene han hadde som pasient i forhold til «second opinion» fra annen spesialist, til Nav og til arbeidsgiver. Når Örn snakker med andre, får han ulike råd og synspunkter
100607 GRMAT Prostatakreft 180101.indd 182
25/10/2018 10:34