Montesorri miljøbehandling av Magnussen og Rydland (utdrag)

Montessori miljøbehandling

CAROLYN MAGNUSSEN OG ELISABETH RYDLAND

Montessori miljøbehandling Mening, mestring og glede for personer med demens

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025 ISBN 978-82-02-83973-4 1. utgave, 1. opplag 2025 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Foto: Carolyn Magnussen og Elisabeth Rydland Omslagsdesign: Roy Søbstad Omslagsfoto: Carolyn Magnussen og Elisabeth Rydland Design og sats: Have a Book Repro: Have a Book Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2025 Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke.

Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog.

Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.

Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold KAPITTEL 1

Det tilrettelagte miljøet 14

KAPITTEL 2

Roller 24

KAPITTEL 3

Aktiviteter og materiell 57

KAPITTEL 4

Skilt, merking og instruksjoner 87

KAPITTEL 5

Lesebevarende materiell 111

KAPITTEL 6

Samtalemateriell 117

KAPITTEL 7

Minnebøker 160

KAPITTEL 8

Dedikerte områder 174

KAPITTEL 9

Temastunder og sofareiser 181

KAPIT TEL 10

Musikk 187

KAPIT TEL 11

Naturopplevelser ute og inne 195

Forord Jennifer Brush

Jeg møtte Carolyn og Elisabeth første gang i 2019, i Dun Laoghaire, Irland, da jeg underviste en workshop for St. Nicholas Montessori Society. De reiste fra Norge for å delta på timen, satt på første rad og var aktive og engasjerte, og inviterte meg så til å møte dem for en kaffe etter timen. Jeg nølte med å svare.

Mannen min ventet på meg på hotellet, jeg var sliten, men jeg sa ja. Jeg ringte ham og sa: «Bare en rask kaffe med to av studentene.» Vel, det var starten på et samarbeidende og tilfredsstillende profesjonelt forhold og et vakkert vennskap.

I løpet av de siste årene har jeg vært så heldig å jobbe med Carolyn og Elisabeth ved en rekke anledninger, både virtuelt og personlig. Jeg har sett dem vokse fra talentfulle Montessori-pedagoger for barn, til dyktige konsulenter og trenere i området Montessori for demensomsorg. Gjennom de personlige historiene de deler i denne boken, vil du få et vindu inn i erfaringene som har ført til deres oppdagelser og formet deres helhetlige tilnærming til å relatere Montessoriprinsipper til mennesker som lever med demens.

Montessori er basert på prinsippene om fritt valg og meningsfull aktivitet. I et Montessori-fellesskap for eldre voksne jobber individer med et bredt spekter av evner både individuelt og i samarbeid om en rekke aktiviteter som de står fritt til å velge, utforske og oppdage. Eldre har frihet til å bevege seg i bofellesskapet, og til å engasjere seg gjennom hverdagsroller og ansvar, veiledet etter behov av opplært Montessori-personale. Montessori fokuserer på velværet til hele personen, inkludert fysiske, åndelige, sosiale, mentale og følelsesmessige behov.

Dette betyr at bofellesskapet skal tilby muligheter for ny læring, religiøs praksis, meditasjon, kunst, musikk, trening og så videre.

Denne boken gir et rammeverk for omsorgspersoner for å styrke mennesker som lever med demens, til å leve sitt aller beste liv. Altfor ofte bruker individer som bor i omsorgsinstitusjoner dagene sine på å vente på neste måltid, vente på noe å gjøre og vente på at noen skal snakke med dem. Montessori-filosofien fokuserer i stedet på å engasjere eldre i å ta valg, i å delta i meningsfulle roller og relasjoner, og i å leve livet med aktiviteter de liker. Det helhetlige rammeverket i denne boken anerkjenner individets behov for bevegelse, musikk, kunst, natur, ernæring, spiritualitet og psykososiale forbindelser. Det er en verdig tilnærming til aldring som kommer oss alle til gode.

Leserne kan bruke de svært praktiske anbefalingene til å skape et engasjerende miljø hjemme, i et dagsprogram, i et omsorgshjem eller andre omgivelser som støtter eldre og personer som lever med demens. De beste omgivelsene støtter individets roller og aktiviteter ved å plassere nødvendige hukommelses-, visuelle, auditive, taktile og luktsignaler i miljøet. Carolyn og Elisabeth skisserer tydelig at et støttende miljø ikke bare er begrenset til ett rom, for eksempel et håndverks- eller aktivitetsrom. Et tilrettelagt miljø gjennomsyrer hele bofellesskapet. Det inkluderer rutinene i bofellesskapet så vel som de fysiske omgivelsene og atferden og holdningene til ansatte og familie.

6

FORORD

Det jeg synes er mest spennende med arbeidet til disse to forfatterne, er deres kreativitet i å utvikle morsomt Montessori-materiell som folk naturlig trekkes mot og deretter ønsker å bruke gjentatte ganger! Materiellene de har laget, er vakre, oppmuntrer til glede ved å gjøre, hjelper eldre til å opprettholde nødvendige ferdigheter og er utviklet rundt emner som eldre voksne kan forholde seg til. I boken finner du mange ideer og trinnvis veiledning for å lage og bruke materiell på en måte som forbedrer andres liv. En ekstra fordel for deg er gleden du vil føle når du ser noen med demens komme ut av skallet sitt med et smil om munnen mens de samhandler med deg og materiellene. Jeg kan fortelle deg at det virkelig er som magi! Jeg har opplevd dette i årevis mens jeg har jobbet med tusenvis av mennesker med demens. Når du presenterer en aktivitet for noen som samsvarer med deres kognitive og fysiske evner, er vakker å se på, føles bra å manipulere og passer med deres personlige interesser, ligner de ikke lenger personene som har sittet og ventet. De åpner seg for alt du deler og får kontakt med deg og aktiviteten på en måte som virkelig rører ved hjertet ditt. Når du kan få kontakt med lyset inne i hver person, forstår du betydningen av dette arbeidet.

Denne boken er en gave til alle som bryr seg om noen som er eldre eller lever med kognitiv svikt. Etter å ha lest dette vil du sitte igjen med et helt nytt sett med verktøy for verktøykassen din og en forståelse av magien som kan oppstå når du forstår alle menneskers behov for meningsfylt arbeid, formål, tilknytning og kommunikasjon.

Jennifer Brush, MA, CCC/SLP Direktør, Brush Development Company, Chardon, Ohio Fulbright-spesialist (2022 Norge, 2024 Finland) Association Montessori International Certificate Trainer, Montessori for Dementia and Aging

Bibliografi: Benigas, J., Brush, J. & Elliot, G. (2016). Spaced retrieval step by step – An evidence-based memory intervention. Health Professions Press.

Brush, J., Calkins, M., Bruce, C. & Sanford, J. (2012). Environment and communication assessment toolkit for dementia care (ECAT). Health Professions Press.

Brush, J. & Jarrell, M. (2024). Montessori for elder and dementia care (2. utg.). Health Professions Press.

Norris, K. & Brush, J. (2015). Creative connections in dementia care. Health Professions Press.

FORORD

7

Innledning Vår vei inn i eldreomsorgens verden begynte som pårørende til nære og kjære familiemedlemmer vi brydde oss om. For Elisabeth var det hennes mors tvillingsøster, hennes kjære tante, som endte sine dager på et stillestående sykehjem hvor det var lite glede å spore. Stedet var nedslitt og lite trivelig. I stuen hang det tre vegglampetter på skjeve, én med skjerm, én uten, og den tredje manglet både skjerm og lyspære. Stolene som var plassert rundt salongbordene, så ut som et virvar av noe man tilfeldigvis hadde fått tak i. Pianoet kunne vært et hyggelig innslag i stuen dersom det ikke hadde stått delvis pakket inn i diverse hjelpeutstyr, antakelig plassert der på «midlertidig lager». En eldre dame satte seg av og til og klunket litt på pianoet, men om hun trivdes der i kroken er vanskelig å si. Stuen ble daglig låst av for beboerne mens personalet hadde sine møter der. På kjøkkenet der TV-kroken var, satt beboerne på rekke ved siden av hverandre langs en vegg. På motsatt side stod TV-en plassert på et slitt furuskap der flere skruer fra manglende dørknotter stakk ut av sine mørke hull. Det stod også to grønne lenestoler der, med lakkert treverk felt inn i armlenene. Begge var nedslitte og hadde hull på vangene, og den ene manglet sågar det ene armlenet, og bare kobberfargede stifter stakk opp. Stolene stod tomme. I sin helhet var miljøet lite inviterende, dårlig tilrettelagt og langt fra hjemmekoselig! Oppholdet for Elisabeths tante ble kort, da hun døde få uker etter ankomst.

For Carolyn ble veien inn i eldreomsorgen hennes 85 år gamle svigermor, Kate, som ringte en morgen fordi hun ikke kunne finne småbarna sine eller den for lengst avdøde hunden. Det var da Carolyn innså at de mange månedene med svidde tekanner og gjentatte spørsmål hadde utviklet seg til et nytt nivå.

Kate flyttet inn på institusjon. Siden hun fortsatt var oppegående og fysisk frisk, hadde Carolyn med seg aviser til Kate og tok henne med på ukentlige utflukter. Men Kate var fortsatt ulykkelig. Hennes største og mest vedvarende klage var at institusjonen var uutholdelig kjedelig. Hvorfor var det ingenting for beboerne å gjøre på disse stedene, bortsett fra å se på TV og av og til delta på underholdning?

Som spesialpedagoger og Montessori-lærere var Carolyn og Elisabeth vant til å skape miljøer hvor barn, uansett funksjonsnivå, kunne lære, trives og blomstre.

De så begge gjennom det de erfarte på sykehjemmene, at det manglet noe grunnleggende og vesentlig i omsorgen.

Carolyn oppdaget Montessori for personer med demens på en Montessorikonferanse i Roma, og den velkjente lyspæren ble tent. Gjennom søk på nettet, lesing av fagbøker og diverse videoer økte kunnskapen om emnet. Etter dette begynte hun å ta med Montessori-materiell fra klasserommet til svigermorens sykehjem. Og hun skreddersydde materiell til Kate basert på hennes interesser, behov og funksjonsnivå – meningsfulle aktiviteter som involverte både hendene og intellektet. Det var gledelig å kunne se en markant og positiv endring i Kates humør og kognitive funksjon etter ganske kort tid.

8

INNLEDNING

Siden det fungerte så godt for Kate, var det da også mulig å få det til å fungere for andre? Carolyn begynte som frivillig på en institusjon for yngre voksne med demens. Montessori-aktivitetene ble som å helle vann på tørre frø også der – søvnige, inaktive beboere blomstret opp og våknet til liv. De lærte henne mye om den urokkelige og grunnleggende menneskelige ånden, og om hva vi mennesker trenger for å blomstre – noe dr. Maria Montessori oppdaget for over hundre år siden.

Montessori for personer med demens er en banebrytende og innovativ metode som har sitt utspring i Maria Montessoris livsfilosofi og pedagogikk.

Maria Montessori (1870–1952) var en av Italias første kvinnelige leger og jobbet i en institusjon for barn med kognitiv funksjonsnedsettelse. Her utviklet hun fremragende undervisningsmateriell som gjorde at barna lærte å lese, skrive og regne på et høyt nivå. Undervisningsmetoden gjorde dem i stand til å klare seg på lik linje med barn i den offentlige skolen.

I 1907 åpnet dr. Montessori Casa Dei Bambini, den første barnehagen for barn uten funksjonsnedsettelse, i et fattig arbeiderstrøk i Roma. Hun observerte barna nøye og fjernet det som hindret deres naturlige utvikling. Det var her hun oppdaget «barndommens hemmelighet»: at barn har en naturlig, iboende kjærlighet til læring, og at de trives best når de kan arbeide selvstendig med meningsfulle oppgaver. Hennes metode fikk stor oppmerksomhet, og det kom mennesker fra hele verden for å se barna som elsket å lære, barna som var så høflige og som likte å holde orden. Montessoris pedagogiske prinsipper la grunnlaget for barnehager og skoler som i dag finnes over hele verden.

I 1990-årene begynte man å se at Montessori-metoden også hadde stor verdi i arbeidet med eldre og personer med demens. Dr. Cameron Camp og Jennifer Brush var foregangspersoner i dette arbeidet. Erfaringer viste at denne omsorgsmodellen ga svært positive og ønskelige resultater. I dag er Montessorimetoden for personer med demens en anerkjent tilnærming som stadig vinner frem globalt. Kjernen i metoden er å gi personer med demens muligheten til å leve aktive, meningsfulle og selvstendige liv så godt som mulig, og så lenge som mulig.

Carolyn delte sin begeistring og entusiasme for Montessoris magiske revitalisering med sin kollega og gode venn Elisabeth. Sammen reiste de til Dublin for å sertifisere seg i «Montessori for Ageing and Dementia» i regi av Montessori Internationale (AMI), ledet av Jennifer Brush. Kurset og feltarbeidet var så transformativt og dyptgripende at begge helt endret kurs og avsluttet sine 30 år lange yrkeskarrierer som Montessori-lærere.

Dette nye, inspirerende og meningsfulle arbeidet handlet om å «gi næring og vann» til personer med demens, og de begynte å utvikle skreddersydd Montessori-materiell til bruk og utprøving. Skreddersydde aktiviteter tar alltid utgangspunkt i personens interesser, behov og ferdigheter og blir designet for å bringe mening, mestring og glede i hverdagen. Historien om Erik illustrerer kraften i dette.

INNLEDNING

9

Erik hadde jobbet som lastebilsjåfør hele sin yrkeskarriere. Nå, med moderat demens, hadde han problemer med å holde en samtale gående og spurte ofte om det samme i repeterende vendinger. Det skreddersydde materiellet han ble presentert for, var bilder av store lastebiler med tilhørende logoer og et sett med faktakort om de ulike bilmerkene.

Erik lyste opp da han så bildene av de kjente lastebilene og tittet ivrig igjennom kortene. Plutselig var det han som ble eksperten og kunne fortelle om tvillinghjul, boggyhengere og salting og strøing av glatte veier. Slik ble kortene døråpnere og veikart inn til minner, erfaringer, kunnskap og språk.

Da niesen hans kom på besøk dagen etter, hentet han selv kortene fra hylla, viste henne bildene og begynte entusiastisk å legge ut om Volvo, Scania Vabis og Dodge. Hun smilte bredt og sa: «Onkel, jeg husker da du kom hjem til meg klokka 7 om morgenen med lastebil og snøplog, og så måkte du veien for meg over heia så jeg ikke skulle kommer for sent til skolen!» De lo med varme øyne begge to. Det var rørende å se hvordan disse enkle kortene gjorde at Erik fikk muligheten til selv å ta initiativ til en samtale, til å være den som holdt praten i gang og til å få dele av egen kunnskap og erfaring. Ikke rart han strålte av engasjement og glede.

Denne opplevelsen er ikke enestående. Erfaringer fra lignende situasjoner med bruk av Montessori-materiell er mange. Aktiviteter som møter interesser, vekker minner, stimulerer språk og styrker relasjoner, er i seg selv livsbejaende og livsbekreftende. Og kanskje viktigst av alt; implisitt i dette ligger den vakre muligheten til å kunne finne en vei tilbake til seg selv.

Under covid-nedstengningen var personer med demens spesielt sårbare.

I denne perioden mottok vi et sjenerøst stipend og utarbeidet 300 «Gjøregledebokser» for gratis distribusjon til institusjoner og pårørende i østlandsområdet.

10

INNLEDNING

«Gjøreglede» er et ord vi er veldig glade for å kunne introdusere i det norske språket, et ord som favner så mye, og som egentlig ikke trenger nærmere utdyping. Gjøreglede-boksen inneholdt et variert utvalg av aktiviteter som kunne gjøres på flere måter og på ulike nivåer.

Tilbakemeldingene vi har fått fra helsepersonell, pårørende og andre brukere, har vært udelt positive. En betegnende kommentar vi fikk etter en introduksjonskveld av boksen var: «Dette gleder jeg meg til å bruke sammen med min mor. For meg var dette veldig etterlengtet!» Kommentaren er karakteristisk for mange av tilbakemeldingene og for det udekkede behovet vi opplever at mange av de som står rundt personer med demens, kjenner på.

Behovet for å ha noe hyggelig å gjøre, noe å engasjere seg i, noe å mestre og noe å glede seg over. Mange av e-postene som kom i etterkant, uttrykte også et ønske om å vite mer om «denne Montessori».

Historiene og opplevelsene om hvordan Montessori-tilnærmingen gir tilbake til individet noen av de vitale aspektene som demens og institusjonalisering har tatt fra dem, er blitt mange. Disse erfaringene og historiene viser at Montessorimetoden åpner en dør inn til selvet og bidrar til forbedret livskvalitet og velvære.

Vi er ofte blitt bedt om å fortelle historiene om det vi har opplevd i møtet mellom Montessori-metoden og personer med demens. Denne boken er svaret på disse oppfordringene – en bok fylt med vakre og gripende historier, samt god veiledning i hvordan man kan tilrettelegge et livsbejaende og godt miljø for personer med demens på Montessori-vis.

Montessori for personer med demens er en innovativ og anvendelig metode som godt lar seg kombinere med tiltak som allerede er iverksatt. Om vi skal sammenfatte Montessori for personer med demens i én setning, så beskrives den som en hjelp til livet – «an aid to life» (Montessori, 1975).

Kommentarer fra ledelsen og ansatte i en institusjon i Norge forsterker dette utsagnet. Etter kursing og implementering av Montessori var noen av kommentarene derfra: Leder: Dette er godt for personalet og godt for pasienten. Det gjør jobben mer morsom, og vi kan gjør mer en bare å gi omsorg. Jeg ønsker at personalet skal glede seg til å gå på jobb! Montessori er en lett måte å skape en god dag for personene på! Jeg er derfor glad for at alle i personalet har fått innføring i Montessori. Dette tror jeg på!

Montessori er en bonus ved siden av våre andre tiltak. Dette er å ta det et steg lenger!

Nestleder: Det er å ta det mange steg lenger, spør du meg!

Andre kommentarer fra personalet etter implementering: Det skal så lite til, og det er ikke merarbeid. Det handler bare om å gjøre det annerledes!

Beboerne får kjenne mer på glede og mestring!

Dette er små tiltak for å få til store ting.

Det er enkle grep for å gi magiske øyeblikk.

Dette er små, enkle grep for å skape stjernestunder.

INNLEDNING

11

Gjennom denne boken vil du få mange ideer og tanker om hvordan miljøet der du er, kan tilrettelegges slik at personer som lever med demens kan få oppleve dager med kvalitet, innhold, mening, mestring og glede – enten de velger individuelle aktiviteter eller gjør noe meningsfylt og hyggelig sammen med andre.

I skriveprosessen har boken videreutviklet seg til også å bli en mer omfattende ressursbok med et bredt perspektiv på innovative, ikkemedikamentelle tilnærminger slik som musikkterapi, leseterapi og hageterapi – metoder med et stort potensial for å forbedre livskvaliteten for personer med demens.

Kort om kapitlene i boken Montessori miljøbehandling er en praktisk og inspirerende veileder som viser hvordan Montessori-prinsippene kan anvendes for å berike livene til personer som lever med demens. Struktur, tilrettelagte omgivelser og meningsfulle aktiviteter presenteres og blir en vei mot engasjement, selvstendighet og verdighet. Kapitlene byr på enkle og konkrete verktøy med gode eksempler som er lette å omsette til virkelighet i hverdagen, enten du er pårørende, omsorgsperson eller fagperson.

Kapittel 1: Det tilrettelagte miljøet Dette kapittelet danner rammene for alt som beskrives i de andre kapitlene. Det er denne rammen som sammenfatter alle aspektene og danner grunnlaget for et tilrettelagt Montessori-miljø for personer med demens.

Kapittel 2: Roller Identitet, aktivitet og egenverd står i fokus i dette kapittelet. Her beskrives det hvordan meningsfulle roller kan gi personer med demens en opplevelse av egenverd, mestring og å kunne bidra med noe som har verdi i hverdagen. Alt tilrettelegges ut fra interesser, behov og ferdigheter.

Kapittel 3: Aktiviteter og materiell Her gis eksempler på aktiviteter og materiell som er utviklet for å stimulere kognitive evner og fysisk bevegelse, samt å gi opplevelser av mestring og glede i hverdagen.

Kapittel 4: Skilt, merking og instruksjoner Her kan du lese om hvordan strategisk bruk av skilt, merking og instruksjoner kan bidra til å opprettholde selvstendighet, mestring og orienteringsevne.

Kapittel 5: Lesebevarende materiell Dette kapittelet utforsker hvordan tilrettelagt lesemateriell og felles leseaktiviteter kan stimulere til glede, kommunikasjon og mental aktivitet.

Kapittel 6: Samtalemateriell I dette kapittelet presenteres samtalemateriell som kan åpne dører til minner, refleksjoner og meningsfulle samtaler.

12

INNLEDNING

Kapittel 7: Minnebøker Dette kapittelet handler om hvordan man kan lage en personlig minnebok som tar vare på minner og viktige øyeblikk, og som bidrar til identitetsbevaring og samtaler.

Kapittel 8: Dedikerte områder Her beskrives det hvordan du kan formgi spesifikke områder som inspirerer til kreativitet, aktivitet og sosialt samvær.

Kapittel 9: Temastunder og sofareiser Dette kapittelet viser hvordan spesielle aktiviteter kan skape gode øyeblikk og gi fine opplevelser som kan fremme engasjement, sosialisering og glede.

Kapittel 10: Musikk Musikkens rolle som en kilde til mening, engasjement, lindring og glede står sentralt her, med eksempler på hvordan musikk kan brukes aktivt i hverdagen.

Kapittel 11: Naturen ute og inne Utforsk hvordan kontakt med naturen, enten gjennom grønne elementer innendørs eller gjennom engasjerende uteaktiviteter, kan bringe ro og glede.

Tradisjonell eldreomsorg frarøver mennesker deres uavhengighet, og det skaper overflødig funksjonshemming. Overflødig funksjonshemming er funksjonshemmingen som ikke er assosiert med sykdommen, men snarere en funksjonshemming som oppstår ved manglende bruk av gjenværende evner. […] I Montessori fokuserer vi på en modell som gjør folk i stand til å ha tid til å ta ekte valg, og å ha tid til å være så uavhengige som mulig.

Anne Kelly, geriatrisk sykepleier med over 40 års erfaring (Association Montessori International, 2020)

Dette er boken vi skulle ønske vi hadde hatt for våre kjære.

Carolyn og Elisabeth

INNLEDNING

13

Kapittel 1

Det tilrettelagte miljøet Evelyn var en skravlete og munter dame som hadde evnen til å få alle rundt seg til å le. I de to årene etter at hennes mann døde, og før hun flyttet inn på institusjon, fylte hun dagene med kryssord, brevveksling og ringerunder til nieser og nevøer. Litt husarbeid ble det også, og hun var nøye med støvkluten når hun kom til de mange små figurene i vinduskarmen. Hun savnet mannen sin, men sa selv at hun hadde det bra – hun kjedet seg ikke. Da jeg besøkte henne i hennes hjem, satt vi ved kjøkkenbordet. Flere ukeblader lå åpne med utfylte kryssord og noen blyanter lå omkring. På kjøleskapet hang det bilder av familie og magneter fra steder hun hadde besøkt. Hun pratet i vei og lo ofte, selv om hun nok kjente smerter i de hovne bena som var fulle av vann og gjorde det vanskelig for henne å gå. Sofaen i stuen hadde fungert som seng i flere måneder fordi hun ikke lenger klarte trappene opp til soverommet.

Det var vanskelig å komme seg på toalettet, selv med hjemmesykepleie.

Hovedmåltidet hennes besto av en pose ferdigmat eller i verste tilfelle en pose kanelboller.

Hun hadde lenge stått i kø for å få sykehjemsplass, og gleden var stor da hun endelig fikk eget rom på et sykehjem i nærheten. «Se på den utsikten!» sa hun da hun viste meg det nye rommet sitt med sydvestvendt panorama utover fjorden og eget bad.

Ivrig lente hun seg mot øret mitt og sa: «Det er en mannlig sykepleier her som bare er sååå kjekk! Han skrubber meg til og med på ryggen!

Dette stedet er helt fantastisk! Og maten! Maten er heeelt nydelig!»

«Wow», tenkte jeg da jeg dro fra henne. «Så flott! Jeg håper det varer.»

Fire måneder senere var hun en skygge av seg selv. Den monotone hverdagen hadde fått gnisten til å ebbe ut, og hun kjente meg nesten ikke igjen da jeg satt meg på huk ved siden av henne i dagligstuen. Jeg spurte henne hvordan hun hadde det. Hun ristet på hodet, bet leppene sammen og svarte med et sukk «Jeg vet ikke …» Stemmen sprakk i et hikst: «Det er så utrolig kjedelig her!»

Jeg så meg rundt. Et par andre beboere var plassert foran en stor TV. Omgivelsene var jo pene og hyggelige, men det var ingen tegn til en eneste engasjerende aktivitet. Ingen garnkurver, ingen støvkost,

14

KAPIT TEL 1

ingen kryssord eller spill. Det hele minnet meg om et venteværelse på et legekontor der de ikke hadde rukket å legge frem ukebladene. Jeg begynte å lage en liste i hodet mitt over hva jeg skulle ta med til Evelyn neste gang.

Jeg fikk aldri sjansen til å bringe noe inn i hennes hverdag. Hun døde før jeg rakk å besøke henne igjen. Men jeg har tenkt på henne ofte, og på hvordan hun kunne hatt det.

Hva trenger vi for å trives?

For Evelyn og mange andre kan det oppleves som en stor lettelse å komme til en institusjon. Her får de mat, personlig stell og omsorg fra dedikerte omsorgspersoner. Og til alle dere fantastiske helsearbeidere som hver dag tar vare på en sårbar og til tider krevende gruppe, med stor empati, kompetanse og omtanke – dere har vår dypeste respekt og beundring. Det er også beundringsverdig hvor langt dere strekker dere, og hvor mye dere klarer å tilby og gjøre med ofte få og begrensende ressurser!

Boken er ment å være en ressurs nettopp for deg som utfører den viktige rollen som omsorgsperson, enten det er på institusjon eller i hjemmet. Metoden som presenteres, gir en struktur og et innhold som kan gjøre hverdagen din lettere, og forhåpentligvis også mer interessant og variert – og ikke minst bidra til å skape en bedre hverdag for dem du har omsorg for.

Alle miljøer påvirker vår atferd. En av de store oppdagelsene dr. Montessori gjorde, var at da hun skapte et miljø hvor barn kunne være selvstendige – med små bord og stoler, små vaskebenker og hverdagsoppgaver som støttet deres egne valg og selvstendighet – ble barna dypt konsentrert med det de holdt på med, enten det var å vaske et bord eller skrelle gulrøtter. Barna ble tilfredse og fornøyde. Montessori kalte disse barnehagebarna for «møbelbarna» fordi det var gjennom å lage et miniatyrhjem for barna, med små utgaver av alt, at barnas sanne natur kom til syne (Montessori, 2019). Når miljøet var spesielt forberedt for barna slik at de kunne være aktive og engasjerte i sine egne hverdagsaktiviteter og egen begrepsinnlæring, observerte man dyp konsentrasjon, samarbeid og glede.

Maria Montessori brukte uttrykket the prepared environment for å beskrive et miljø som møtte alle utviklingsbehov for barna på de forskjellige utviklingsstadiene. Uttrykket oversettes til «det forberedte miljøet». For barn handler det om å legge til rette for naturlig utvikling og selvstendighet, ofte uten å spesifikt tilpasse til spesielle behov. For voksne og personer med demens bruker vi «det tilrettelagte miljøet», som handler om å gjøre spesielle tilpasninger for å støtte personer med spesielle utfordringer, som demens.

DET TILRETTELAGTE MILJØET

15

Miljøbehandling etter montessoriprinsippene I det tilrettelagte miljøet for personer med demens tilrettelegges omgivelsene for å tilby og støtte et bredt utvalg av meningsfulle aktiviteter basert på egne interesser, ferdigheter og behov. Montessori-tilnærmingen er kjennetegnet av tre sentrale hovedaspekter: 1. Det tilrettelagte miljøet: Vi lager et miljø som støtter meningsfullt engasjement gjennom livet.

2. Omsorgspersonen som bindeledd mellom beboer og miljø: Vi er aktive i vår rolle med å invitere til og støtte daglig aktivitet.

3. Frihet til å velge: Vi tilbyr et bredt utvalg av aktiviteter det kan velges mellom.

Disse tre aspektene er essensielle for forståelsen av hvordan et godt tilrettelagt miljø, og vi som knytter personer til aktivitetene og deres frihet til å velge sine aktiviteter, kan bidra til økt livskvalitet, glede og mestring – både for personer med demens og for dem som står rundt.

I stedet for å vilkårlig bestemme hva og hvordan et barn skal lære, begynner Montessori-lærere med å forsøke å forstå behovene og tendensene som leder læringsprosessen på ulike stadier.

Denne innsikten danner grunnlaget for utformingen av miljøene, som imøtekommer barnets mest naturlige måte å lære på. Slike forberedte miljøer inkluderer ikke bare plass og møbler, men også aktivitetsformer og spesifikke sosiale kontekster. Disse miljøene er utformet som interaktive, levende klasserom som oppmuntrer til utforskning og oppdagelse. Materiell er nøye valgt både for å samsvare med barnets naturlige tilnærming til læring og for å møte barnets uttalte interesser og behov. (Kendall, 1991, s. 179, vår oversettelse)

Det tilrettelagte miljøet Alle kapitlene i boken gir i seg selv veiledning til hva som skal være i det tilrettelagte miljøet. Men overalt er bomiljøet beboernes hjem, og det legges stor vekt på at miljøet inne og ute skal være så hjemlig og hyggelig som mulig, og at de skal kunne mestre omgivelsene sine i størst mulig grad. For å bidra til selvstendighet og mestring, benyttes blant annet skilting, merking, instruksjoner og invitasjoner som støtte og hjelp slik at beboerne i størst mulig grad kan orientere seg selv. Lesing er en evne som ofte bevares langt inn i demensforløpet, og visuelle hjelpemidler kan derfor i mange situasjoner anvendes for å kompensere for nedsatt hukommelse.

Mennesker er sosiale vesener som er avhengige av fellesskap, samvær og opplevelse av tilhørighet for å trives. Montessori kalte sine barnehager Casa Dei Bambini – barnas hus. Det var fordi de skulle ha et hjemlig preg hvor barna følte at de var i et hjem og ikke i en institusjon. Når vi i institusjonssammenheng begynner å snakke om et bofellesskap i stedet for en avdeling, setter vi en ramme som påvirker våre holdninger og handlinger. I et bofellesskap blir alle aktive deltakere med relasjoner til hverandre, mens beboerne i en avdeling ofte blir passive mottakere av omsorg.

16

KAPIT TEL 1