Page 1


innledning

Kapittel 1

Innledning «Nå er bare minnene igjen», sier vi når vi snakker med savn eller vemod om noe som er avsluttet, tilbakelagt eller borte. Kanskje har vi mistet en av våre kjære, en arbeidsplass er nedlagt, ungdomstida er slutt, vi har flyttet fra et sted hvor vi har levd lenge, barna er blitt voksne, eller en epoke i livet er på en eller annen måte over. Når vi sier dette, betyr det ikke bare at noe er over, men at vi har gjort det til «minner». Det meste i livet går over i fortida uten at vi tenker på det som minner. Det vi kaller minner, må ikke forveksles verken med alt vi har opplevd eller alt vi er i stand til å huske. Det vi ser som minner, er bare et utvalg av dette. Og når det er blitt «minner», har vi gjort noe mer enn bare å huske det. Da har vi tolket det om til noe det ikke var før. Før var dette «nå», nå er det «før». Da endres ikke bare plasseringen på ei tidslinje, men synsvinkel og perspektiv, og måten vi forteller på. Og det kan gi det som fortelles, nye betydninger. Alt vi har, eller husker, kan bli minner – vel å merke bli. For ingenting er et minne før noen har gjort det til det. Likevel vil noen kanskje også mene at alt er minner. Da tenker de kanskje slik: Hvis det i noen situasjoner er naturlig å si at «nå er bare minnene igjen», kan det fra en annen synsvinkel sies at «alt vi har, alt som finnes, er minner». I én forstand er det selvsagt, fordi alt som eksisterer nå, allerede er blitt til, skapt, anskaffet – og har på en eller annen måte eksistert – i ei tid. Dermed har det ei fortid. Og lager vi noe nytt nå, lager vi

9

106636 GRMAT Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie 160101.indd 9

01/11/2016 08:23


kapittel 1

det alltid av noe som ikke er like nytt. Om dette kan vi dermed si noe i fortid. Men vi ser det ikke uten videre som et minne. Alt vi har fra fortida, kan fortelle noe om samme fortid. Det skjer ved at det blir tolket av oss som spor – og kanskje minner – fra noe fortidig. Slik kan årringer i tre vise noe om hvordan klimaet har variert gjennom tidene. Og det kan si oss noe om hvilke forhold folk levde under i ulike perioder. Men slike spor vil det høres litt rart ut å kalle minner, i alle fall før tolkeren har gjort dem til deler av en fortelling om levd liv. Da er det den fortellingen som er et minne. Og den var ikke der da, men ble til senere (dette er et poeng vi skal spinne mye på i denne boka). Egentlig er alt vi har, og alt vi er, formet i ei fortid. Vi kunne her ha startet med kroppen, og alle dens trekk som kan føres tilbake til gamle gener. Og hva sier badevekta – ikke bare om hva vi veier i dag, men om kosthold og (manglende) aktivitet i tider som er gått? Slik er det også med det vi mener, tenker og sier. Uten det vi har erfart, og vent oss til, ville både prat og tanker hatt nokså lite innhold. Både kroppslig og mentalt er vi det vi er blitt over tid. Så kan vi innvende: Er det ikke slik at vi formes i spennet mellom tre tider: erfaringer fra fortida, det vi er i nåtida, og det vi forventer oss i framtida? Og som vi skal se senere, er vel vår framtidshorisont med på å forme vår fortidsforståelse og våre minner? Jo, men samme hvor langt inn i framtida våre forventninger, planer og visjoner strekker seg, er de ikke mer del av framtida enn noe annet av det vi er eller gjør. Som forventninger er de nåtidige, og formet over tid. Det de handler om, hører riktignok til i framtida, men som forventninger er de ennå ikke kommet dit. Foreløpig er de nåtidige, og på veien dit (hit) er de blitt formet. På samme måte kan vi si om det vi opplever og erfarer nå, at det heller ikke er erfart før det er skjedd. Og er det opplevd og erfart, er det på et vis allerede fortid. Slik sett blir det «nuet» vi så ofte erklærer som så viktig å leve i, nokså lite, og på ett vis litt uoppnåelig. Når vi mener at det er viktig

10

106636 GRMAT Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie 160101.indd 10

01/11/2016 08:23


innledning

å «leve i nuet», handler det om noe annet: Vi ikke må bli hengende fast i noe som er skjedd, og vi må legge ting bak oss og bli ferdige med det som var vondt (og vi bør heller ikke hvile for lenge på våre laurbær). Og så gjelder det å nyte det livet byr på nå, og ikke utsette ting, for plutselig er det for sent. Dette er livsvisdom om noe annet enn den prinsipielle refleksjonen om tid som jeg her prøver å sette på spissen. Vi lever nå (og kan ikke annet, egentlig). Men det som skjer, er ikke før skjedd, før det er blitt fortidig. Og det vi planlegger, er en plan vi har i nåtida, helt til den er gjennomført – eller ikke. Når vi vet hvordan den ble oppfylt eller ikke, er både planen og forsøket på å realisere den for lengst blitt fortidig. Om alt dette kan vi strengt tatt si at det vi har vært og gjort, har formet oss til det vi er og gjør, og vil gjøre, og da til de menneskene vi er blitt. Det gjelder alt vi er, både av natur og kultur. Minner er kultur, formet i historiske prosesser. Kulturelt formet er vi forresten i stor grad også som kropp og natur. Samme hvor mye vi er det vi spiser, er både det vi har i oss og hvordan vi bruker våre kropper, styrt av kulturelle tenkemåter og sosiale forhold – som er blitt til over tid. I disse prosessene er minner viktige. Her skal det handle om hvordan mennesker både er blitt formet av – og selv har preget og skapt – sine minner, og hvordan dette har skjedd i sosiale og kulturelle prosesser. Et hovedperspektiv i denne boka er at minner ikke bør studeres som ferdige eller avsluttede produkter, men som noe som skjer og har skjedd, i prosesser. Vi forstår minnene best ved å tolke dem historisk, i prosessperspektiv, og som prosesser. Her er også makt viktig. Hva som minnes, og hvordan det snakkes og fortelles om det, preges av hvilke tenkemåter som rår i samfunnet om de temaene det handler om. Samtidig formes de samme tenkemåtene nettopp av hvilke måter å fortelle minner på som har kommet til orde, og som har fått aksept og dominans. Slik er det

11

106636 GRMAT Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie 160101.indd 11

01/11/2016 08:23


kapittel 1

også med det folk minnes fra egne liv: Måten noe minnes på, preges av kultur og makt. Det er ikke slik at minner nødvendigvis sitter mer i hode enn kropp, eller at de er mentale og ikke materielle. Minner kan være forbundet både med det vi er kroppslig sett, og med alt vi har av materielle eiendeler. Minner kan knyttes like mye til ting som til alt det vi ellers har: kunnskaper, egenskaper, evner, vaner, språk, meninger, følelser, unoter – ja, alt som er oss. Det er fordi vi har tilegnet oss dette over tid, at vi er preget av det, eller i stand til å bruke det. Og det er ved å gjenta, referere og forholde oss til noe vi allerede har vært eller lært, at vi er i stand til både å gjøre som før og til å endre det. Bare slik får vi til noe som helst. Slik er kroppen, som hodet er en del av (og ikke utenfor), på ett vis en stor bunt av minner – fra fingerferdighetene vi bruker nokså automatisk når vi spiller gitar, til ordene vi snakker med og tankene vi uttrykker i en samtale. Slik kan vi av og til si at vi er våre minner, og at minner er alt vi både har og er. Samtidig er dette nesten å trekke det ut i det uendelige, med fare for å utvanne minnebegrepet fullstendig, så det blir alt og ingenting. Som sagt er ikke alt vi har, eller er, minner – uansett hvor mye alt som finnes, har ei fortid. Mye glemmes, og mye tas vare på uten å bli assosiert verken med noe historisk eller med minner. Både alt vi har, og mye som vi kaller minner, er fra – og ikke i – fortida. Dette er viktig, for det som bare er (rettere sagt: var) i fortida, er nå borte – og i én forstand dødt. Da er det strengt tatt ikke-eksisterende. Slik sett er det egentlig også feil å si, som vi lett gjør, at «fortida lever». Det er det i så fall historier og minner om eller fra den som gjør. Det livet som var, har eksistert og er blitt levd, men det er ikke mer nå; det er tilbakelagt og dermed ikke nåtidig. Noe må nødvendigvis eksistere nå for å kunne finnes og leve. Og det som gjør det, er faktisk også nåtidig, ikke fortidig. Dette kan høres intrikat ut, men vi kommer tilbake til hvorfor dette er viktig å tenke over når vi arbeider med minner.

12

106636 GRMAT Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie 160101.indd 12

01/11/2016 08:23


innledning

Så vil du kanskje si at du levde i går og du lever i dag, og at det er det samme livet. Og mye av det vi fyller dagene med, er «det samme» hele tida. Jo, men det du gjorde i går, er gjort, og i en viss forstand borte. Når vi stadig sier om noe vi holder på med, at vi gjør «det samme» – når vi hver dag står opp, koker kaffe og lufter hunden – så er det jo egentlig ikke sant. Mye vi gjør, kan være «same procedure as every year», men det vi gjør i et nytt år, er aldri det samme som i fjor. Turen med hunden kan ligne de tidligere turene, men det er aldri den samme turen. Det vi gjorde i går, kan verken observeres, fanges på nytt eller endres (det ville i så fall ha vært noe helt annet enn å huske det, eller å gjøre det til et minne). Når mye fra i går i høyeste grad likevel kan være med oss i dag – ja, iblant sitte fast i både hode og kropp, og til og med bli omtalt som et minne – er det fordi vi lever i dag og er i stand til å ta det med oss som noe mer enn det det var før. Dette er litt som med festen og bakrusen. Det er (heldigvis) ikke samme sak, selv om den ene er årsak til den andre. Dagen derpå ser festen også annerledes ut enn den gjorde dagen før. På samme måte kan en fotballkamp framstå annerledes i seiersglad fortelling etterpå enn den gjorde i kampens hete, før den var avgjort. Gleden over resultatet er nå, kampen var da. Snakket etter kampen, om spill og forspilte – eller godt brukte – sjanser handler alltid om det som skjedde, sett i lys av resultatet, altså sett fra ei ettertid hvor vi vet mer enn vi visste da. Derfor tenker vi ofte også annerledes om det som skjedde i ettertid enn vi gjorde mens det hele pågikk. Selv om mye fra nær eller fjern fortid fortsatt kan sitte i etterpå – som glede, lettelse, smerte, redsel, anger, vemod eller nostalgi – er alt dette da blitt nåtidig. I en vesentlig forstand er det blitt noe annet enn det som var. Dette er livets gang. «Nå» blir til «før» i en ustanselig stri strøm. Og «før» er med oss, ikke som det det var, men som rester, spor, virkninger og minner – hvis det ikke er blitt borte og glemt. Og da er det jo i alle fall ikke et minne. Som minne er det som

13

106636 GRMAT Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie 160101.indd 13

01/11/2016 08:23


innledning

nyttige tekstsamlinger (Dunaway og Baum 1996, Perks og Thompson 2006). I litteraturlista bak i boka finnes mer, også om tidsskrifter og nettsteder som byr på mye interessant om temaet (litteraturen det refereres til i parenteser, slik som ovenfor, er verken ment å være fullstendig eller representativ; utvalget er mer ment som eksempler for dem som ønsker å lese videre om temaet).

Fortalt og samtalt, muntlig og skriftlig Hvordan kan vi samle og ta vare på minner fra folks liv? Det praktiske skal vi komme grundig inn på senere. Her er bare en innledende skisse. 1800-tallets samlinger av tradisjonsmateriale og fortellinger ble til ved at innsamlere reiste rundt og besøkte folk, og fikk dem til å fortelle. Så ble det skrevet ned av den som hørte på (de fleste som fortalte, var dårlige til å skrive). Selv om mye av dette materialet ble til gjennom samtaler, ble nedskrivingen og bearbeidingen sjelden gjort slik at samtalepreget ble bevart. Det samme kan sies om mye av det minnematerialet som i siste halvdel av 1900-tallet ble samlet inn for å skrive sosialhistorie. Dette ble gjerne nedtegnet egenhendig av de som fortalte. Likevel lå her også et visst preg av dialog til grunn, fordi de som ble kontaktet, fikk tilsendt lister med spørsmål og temaer som det var ønskelig at de fortalte om. En revolusjon for innsamling av minnemateriale kom med lydbåndopptakeren, som fra 1940-årene gjorde det mulig å bevare samtalene. Men fordi det var tungvint å sitte med en båndspiller og lete seg fram til det en ville bruke, ble det vanlig å skrive av (transkribere) opptakene. Selv om mye minnemateriale er blitt samlet inn ved at informantene selv har skrevet det ned, eller at det er blitt bevart bare i avskrevet form, har «muntlige kilder» helt til i dag vært brukt som

19

106636 GRMAT Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie 160101.indd 19

01/11/2016 08:23


kapittel 1

navn på denne typen minnemateriale. At også mye annet historisk materiale som bare finnes bevart i skriftlig form, kan ha vært minst like mye skapt gjennom muntlig framføring, har ikke gjort dette til «muntlige kilder». Ingen vil kalle stenografiske referater fra en nasjonalforsamling eller en rettssal for muntlige kilder. Det samme gjelder avisintervjuer, som ofte også er trykket som samtaler – med spørsmål, svar, ytringer og replikker. Strengt tatt finnes mye historisk materiale som kunne vært tatt med i bildet av muntlige kilder, men uten at det er vanlig, og uten at det vil bli lagt vekt på i denne boka. Her skal heller minneaspektene stå sentralt, og da ved fortellinger om folks eget liv, enten de er bevart i lyd eller skrift. Dette har betydning for begrepsbruken videre: Som samlebegrep mener jeg at termen «muntlige kilder» gir inntrykk av at det bare handler om minner som er muntlig innsamlet og bevart, noe som slett ikke stemmer. Samtidig ivaretar begrepet ikke tydelig det som her er overordnet, nemlig at det handler om minner. Derfor vil jeg heller bruke «muntlige minner» når det handler om virkelig muntlig fortalte minner, og bare «minner» eller for eksempel «minnefortellinger» når minneaspektet er viktigere enn om framstillingen opprinnelig var skriftlig eller muntlig.

Om boka Minner som folk forteller om sine liv, byr på verdifullt materiale som kan brukes til å belyse mange slags temaer. Denne boka handler om hvordan vi minnes og hvorfor vi minnes som vi gjør. Et hovedtema er hvordan minner bør forstås som formet av – og som formere av – makt og sosiale og kulturelle forhold. Derfor er de viktige å tolke for at vi skal forstå de samme forholdene i folks liv, og i samfunnet. Målet er å gi noe til både studenten og forskeren, til amatøren og den kultur- og historieteoretisk skolerte, og til forfattere og aktører som på ulike felt sysler med minner. Tanken er at de alle har godt

20

106636 GRMAT Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie 160101.indd 20

01/11/2016 08:23


innledning

av å reflektere over hva minner egentlig er, hvordan de virker, og hvordan de kan brukes. Her som ellers blir teoretiske spørsmål lettere å forstå om vi knytter dem til konkrete erfaringer. Og praktiske metoder blir bedre om de er teoretisk gjennomtenkt. Boka har åtte kapitler. Innledningsvis har tanken vært å sirkle inn temaet og starte noen refleksjoner. Andre kapittel tar for seg framvekst og utvikling av minneforskning og muntlig historie i ulike faser – fra 1800-tallets folkeminnesamlinger til flere typer historie basert på muntlige minner i nyere tid. Tredje kapittel reflekterer over hvordan feltet har vært preget av varierende interesser og perspektiver – fra romantiske måter å forstå minner på, som uttrykk for folkesjel og tidsånd, til kulturkritiske analyser av hva språk og fortelling i minnene viser om kulturelle tenkemåter. Fjerde kapittel diskuterer hva minner er, og hvordan vi både husker, glemmer og minnes. I femte kapittel fokuseres det på hvordan minner både er blitt formet i, og selv har formet, folks liv. Sjette kapittel handler om hvordan minner kan tolkes, kritiseres og brukes – og hvordan det bør varieres ut fra hva en er ute etter å belyse. I de to avsluttende kapitlene kommer noen mer praktiske, men forhåpentligvis også motiverende råd: i kapittel sju om framgangsmåter for å samle inn og ta vare på minner, i åttende kapittel om bruken av minnene – samtidig som det da også kommer noen forsøk på å sammenfatte det boka har handlet om.

21

106636 GRMAT Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie 160101.indd 21

01/11/2016 08:23

Minner som prosesser i sosial og kulturhistorie: Utdrag  

Kapittel 1: Innledning