Med hjertet i halsen av Anne Marthe Kaldestad Hanstveit (utdrag)

Med hjertet i halsen

Anne Mar­the Kal­de­stad Hans­tveit

Med hjertet i halsen Å vok­se opp med al­ko­hol- eller and­re rus­pro­ble­mer i fa­mi­li­en

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026 ISBN 978-82-02-86412-5 1. utgave, 1. opplag 2026 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Anna Salander Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS Boken er utgitt i samarbeid med: Blå Kors kompasset Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.

Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Forord Blå Kors har i 120 år gitt hjelp og be­hand­ling til al­ko­hol- og rus­av­hen­gi­ge.

Fra 1980-tal­let, med psy­ko­lo­gen Frid Han­sen i spis­sen, bi­dro Blå Kors med et ba­ne­bry­ten­de ar­beid ved å end­re in­di­vid­fo­ku­set i rus­be­hand­lin­gen til å om­fat­te et hel­het­lig per­spek­tiv der fa­mi­lie- og ge­ne­ra­sjons­for­hold ble in­klu­ dert. En ble mer opp­merk­som på de tun­ge be­last­nin­ge­ne som på­rø­ren­de til rus­av­hen­gi­ge, og sær­lig barn og unge, ble på­ført. Blå Kors mot­tok inn­ tek­te­ne fra TV-ak­sjo­nen i 2008, og mid­le­ne ble sær­lig be­nyt­tet til å styr­ke or­ga­ni­sa­sjo­nens ar­beid for barn, unge og fa­mi­li­er. Blå Kors Dan­mark had­de i fle­re år dre­vet «Te­ra­pi og råd­giv­ning for Unge der er Børn af Al­ko­hol- og Stofmisbrugere» (TUBA). Er­fa­rin­ge­ne fra Dan­mark dan­net grunn­laget for opp­ret­tel­sen av det som et­ter hvert fikk nav­net «Blå Kors kom­pas­set» her hjem­me, et te­ra­pi- og råd­giv­nings­til­bud til unge i al­de­ren 13 til 35 år som har vok­st opp i hjem med al­ko­hol- og and­re rus­pro­ble­mer. Til­bu­det er et lands­dek­ken­de lav­ters­kel­til­bud, det er gra­tis, unge tar selv kon­takt og det kre­ver in­gen hen­vis­ning.

I 2011 an­slo Folkehelseinstituttet i en rap­port at 90 000 barn har en for­ el­der med al­ko­hol­bruks­li­del­se i Nor­ge. Det sto­re an­tal­let barn og unge som vok­ser opp i hjem med al­ko­hol- og and­re rus­pro­ble­mer får for lite opp­merk­ som­het i vårt sam­funn. Rus­pro­ble­mer og av­hen­gig­het i fa­mi­li­en er ofte ba­ga­tel­li­sert og om­gitt av taus­het. De fles­te barn og unge som er ram­met går un­der ra­da­ren i sko­le, fri­tids­til­bud og hjel­pe­ap­pa­rat. Et eget spe­sia­li­sert lav­ters­kel­til­bud til den­ne grup­pen har vist seg nød­ven­dig.

I Blå Kors kom­pas­set ser vi de un­ges pro­ble­mer som nor­ma­le re­ak­sjo­ner på lang­va­ri­ge be­last­nin­ger. Vi job­ber for at de­res opp­le­vel­ser og er­fa­rin­ger med rus i hjem­met blir møtt, satt ord på og be­kref­tet. En opp­vekst med al­ko­hol- og rus­pro­ble­mer i hjem­met har kon­se­kven­ser. Be­last­nin­ge­ne gir sen­føl­ger som kom­mer til ut­trykk i over­gan­ge­ne i et ungt liv; i ung­doms­ti­ den, i sko­le­ar­beid og stu­di­er, når en flyt­ter hjem­me­fra, får kjæ­res­te, stif­ter fa­mi­lie og får egne barn. Tid­lig inn­sats bi­drar til at ne­ga­tiv so­si­al arv kan bry­tes. Det fo­re­byg­ger uten­for­skap og ung ufør­het og bi­drar til økt livs­mest­ ring. Det har virk­ning for de unge selv, for de­res barn og for sam­fun­net vårt.

6

forord

Bo­ken er re­sul­ta­tet av ide­er og sam­ta­ler som har ut­vik­let seg gjen­nom fle­re år. Vi øns­ker å gi stem­me til de unge som går i te­ra­pi hos oss; hvor­ dan det er å vok­se opp med rus­pro­ble­mer i fa­mi­li­en, hva som har vært hjelp­somt i stre­vet med å be­ar­bei­de von­de opp­le­vel­ser, se egne mu­lig­he­ter og fin­ne vei­er for eget liv. Vi løf­ter også fram te­ra­peu­te­nes er­fa­rin­ger og ty­pis­ke te­ma­er som det job­bes med hver enes­te dag i våre te­ra­pi­rom, og i li­vet der ute.

Takk til alle unge og an­sat­te i Blå Kors kom­pas­set som har bi­dratt til rea­li­se­rin­gen av den­ne bo­ken. En stor takk til Anne Mar­the Kal­de­stad Hans­ tveit, psy­ko­log­spe­sia­list og av­de­lings­le­der i kom­pas­set Ber­gen, som med en­ga­sje­ment og iher­dig inn­sats har sam­let er­fa­rin­ge­ne og ført alle stem­ me­ne i pen­nen.

Vi hå­per dere som har vok­st opp med rus i hjem­met som le­ser bo­ken vil opp­le­ve at dere ikke er ale­ne, at bo­ken gir kunn­skap, for­stå­el­se og håp.

Vi hå­per at dere som mø­ter barn og unge gjen­nom ar­bei­det og på fri­ti­den skal få økt be­visst­het og kunn­skap om den­ne sto­re grup­pen på­rø­ren­de, og hva som kan være hjelp­som­me må­ter å møte dem på. Hver og en av oss kan bi­dra ved å være opp­merk­som­me og in­ter­es­sert i men­nes­ke­ne rundt oss, små hand­lin­ger kan gjø­re en for­skjell og ha stor be­tyd­ning.

Det er med gle­de og stolt­het vi nå sen­der bo­ken ut i ver­den.

Frøy­dis Eid­heim na­sjo­nal le­der Blå Kors kom­pas­set

Innhold Forord..................................................................................................................

5

Prolog...................................................................................................................

Rus i familien angår oss alle..............................................................................

Konsekvenser av oppvekst med rus i familien...............................................

Utvikling i forståelsen av rusmiddelbruk........................................................

Ivaretakelse av barn og unge som er pårørende.............................................

Håp........................................................................................................................

11 12 12 13 13 14

Innledning......................................................................................................... 15 Å flytte hjemmefra.............................................................................................. 18 Innhold og struktur i boken.............................................................................. 30 DEL 1 Å VOKSE OPP I EN FAMILIE MED RUSPROBLEMER................... 33 Kapittel 1 Å komme i andre rekke.................................................................................. 35 Når livet organiseres rundt alkohol.................................................................. 39 Ka­pit­tel 2 Uforutsigbarhet............................................................................................... 45 Belastningen med å ikke vite............................................................................. 47 Omvendte roller.................................................................................................. 50 Ka­pit­tel 3 Vonde hendelser............................................................................................... 53 Manglende beskyttelse...................................................................................... 56

8

innhold

Ka­pit­tel 4 Alene med tanker og følelser....................................................................... 63 Taushet som tåkelegger sammenhenger......................................................... 66 Emosjonell ensomhet......................................................................................... 68 Ka­pit­tel 5 Når en bror eller søster ruser seg............................................................... Å bli fanget i midten............................................................................................

Forbudte følelser..................................................................................................

Sorg og savn.........................................................................................................

Ka­pit­tel 6 Mellom det som var og det som kan bli...................................................

Roller.....................................................................................................................

En oppvekst på godt og vondt............................................................................ Å finne tilbake til seg selv...................................................................................

71 76 77 79

83 87 88 90

DEL 2 VEIEN VIDERE............................................................................................... 97 Ka­pit­tel 7 Ansvar, skyld og dårlig samvittighet........................................................ 99 Ønske om å hjelpe............................................................................................... 104 Sykdom og ansvar............................................................................................... 106 Hvorfor får jeg så dårlig samvittighet?............................................................. 108 Hvem har ansvar for hvem?............................................................................... 111 Ka­pit­tel 8 Grenser............................................................................................................... 115 Gode grenser........................................................................................................ 116 Grenser i familien............................................................................................... 123 Oppgjørssamtalen.............................................................................................. 127 Sinne..................................................................................................................... 130 Andre kan sette grenser, men ikke jeg.............................................................. 132 Ka­pit­tel 9 Fra skam og selvkritikk til bedre selvfølelse........................................ 137 Behov for å høre til.............................................................................................. 140

innhold

Selvkritikk............................................................................................................ 144 Selvfølelse............................................................................................................. 149 Å ligne på foreldre eller søsken.......................................................................... 150

Ka­pit­tel 10 Fra kontroll og beredskap til større trygghet........................................ 155 Behov for kontroll............................................................................................... 160 Skru av alarmen i kroppen................................................................................ 162 Bli kjent med egne reaksjoner........................................................................... 168 Grubling og bekymring...................................................................................... 170 Ka­pit­tel 11 Rom for sorg...................................................................................................... 173 Tapsopplevelser................................................................................................... 177 Sorg og livssorg.................................................................................................... 180 Å miste foreldre eller søsken.............................................................................. 184 Ka­pit­tel 12 Nye relasjoner.................................................................................................. 191 Gamle mønstre og nye muligheter................................................................... 192 Jeg trenger at du prioriterer meg....................................................................... 193 Jeg trenger at du er til å stole på........................................................................ 196 Jeg trenger at du respekterer grensene mine.................................................. 199 Jeg trenger at du er nær og gir meg fellesskap................................................ 203 Hvor åpen vil jeg være om oppveksten min?.................................................. 209 Hva er normalt?................................................................................................... 215 Ka­pit­tel 13 Å selv bli forelder............................................................................................. 221 Beskyttelse og behov for kontroll..................................................................... 230 Ka­pit­tel 14 Mitt kompass.................................................................................................... 235 Endring og selvmedfølelse................................................................................. 236 Forsoning i familien............................................................................................ 238 Aksept................................................................................................................... 241 Trygghet og glede................................................................................................ 243 Å kjenne seg igjen i andre.................................................................................. 247

9

10

innhold

Etterord............................................................................................................... 249 Kilder.................................................................................................................... 250

Takk..................................................................................................................... 253 Noter ................................................................................................................... 255

Prolog Anne Kris­tine Ber­gem

12

prolog

Rus i familien angår oss alle De­fi­ni­sjo­nen på å være et barn som er på­rø­ren­de, er at bar­net el­ler ung­dom­ men er i en fa­mi­lie hvor for­eld­re el­ler søs­ken opp­le­ver hel­se­pro­ble­mer el­ler dør. For­eld­re og søs­ken tol­kes vidt og in­klu­de­rer for ek­sem­pel ste­for­eld­re, fos­ter­for­eld­re, adop­tiv­for­eld­re og til­sva­ren­de søs­ken. Hel­se­pro­ble­met kan være rus­mid­del­av­hen­gig­het el­ler an­nen ska­de­lig bruk av rusmidler.1 Et­ter kof­f e­in, er al­ko­hol det mest van­li­ge rusmiddelet.2 Det er ikke mu­lig å vite med sik­ker­het hvor man­ge barn og unge som le­ver i fa­mi­li­er med rus, men tro­lig er det så man­ge som 90 000–100 000.3 Det be­tyr at det fin­nes to–tre ele­ver i hver sko­le­klas­se som har en for­el­der med rus­pro­ble­mer. I til­legg opp­le­ver man­ge fle­re barn sine for­eld­res al­ko­ hol­inn­tak som pro­ble­ma­tisk.

Konsekvenser av oppvekst med rus i familien Barn tren­ger for­eld­re som er fy­sisk og men­talt til­g jen­ge­li­ge for dem, som er opp­merk­som­me på hva de tren­ger, og som for­sø­ker å dek­ke fy­sis­ke og fø­lel­ses­mes­si­ge be­hov. Kort sagt, for­eld­re skal gi mat til sult­ne barn og trøs­te barn som er tris­te.

Inn­tak av al­ko­hol og and­re rus­mid­ler på­vir­ker man­ge av de egen­ska­pe­ne som er nød­ven­di­ge for å være foreldre.4 For ek­sem­pel re­du­se­res opp­merk­ som­het og kon­sen­tra­sjon, og ag­gre­sjon, im­pul­si­vi­tet og ri­si­ko­vil­lig­het øker.

Barn som vok­ser opp i fa­mi­li­er pre­get av al­ko­hol- og rus­pro­ble­mer opp­ le­ver ofte en barn­dom der rus­mid­del­bru­ken do­mi­ne­rer fa­mi­lie­li­vet. Hver­ da­gen kan være ufor­ut­sig­bar, og man­ge barn blir svært opp­merk­som­me på and­res hu­mør og be­hov, for å unn­gå kon­flik­ter. Ofte tar bar­na på seg om­sorgs­rol­ler over­for for­eld­re el­ler søs­ken, sam­ti­dig som de­res egne be­hov ikke blir møtt. En kon­se­kvens kan bli at bar­na blir usik­re på egne fø­lel­ser og opp­fat­nin­ger av vir­ke­lig­he­ten. Skam, taus­het og en opp­le­vel­se av å måt­te skju­le fa­mi­li­ens pro­ble­mer gjør det van­ske­lig å snak­ke åpent om si­tua­sjo­ nen og søke støtte.5 I en for­løps­stu­die fant Aase Sund­fær at for­eld­re med rus­pro­ble­mer sjeld­ ne­re be­nyt­ter seg av til­bud fra hjel­pe­ap­pa­ra­tet, og at år­sa­ken til det ofte er red­sel for å mis­te om­sor­gen for barnet.6 Hem­me­lig­hol­del­se er van­lig, både utad mot om­ver­de­nen og inn­ad i fa­mi­li­en. Bar­na til­pas­ser seg det li­vet de har og er lo­ja­le mot for­eld­re­ne sine.

prolog

An­de­len barn som er­fa­rer trau­ma­tis­ke livs­be­last­nin­ger er høy­ere blant barn i fa­mi­li­er med rus­pro­ble­mer enn blant and­re på­rø­ren­de barn.7 Barn i fa­mi­li­er med rus­pro­ble­mer har mel­lom to og tret­ten gan­ger stør­re sann­ syn­lig­het for å bli ut­satt for vold, for­søm­mel­se el­ler and­re dys­funk­sjo­nel­le familiesituasjoner.8 Å være ut­satt for for­eld­re som er be­ru­set, selv av og til, er for­bun­det med økt ri­si­ko for psy­kis­ke pla­ger i ung­doms­å­re­ne og i vok­sen al­der, og ri­si­ko­en øker med hyp­pig­he­ten av eksponeringen.9 For­eld­re med rus­li­del­ser har også på grup­pe­ni­vå la­ve­re inn­tekt, er i mind­re grad i løn­net ar­beid og har mer usik­re boforhold.10 Kon­se­kven­se­ne av å vok­se opp un­der slike for­hold kan være om­fat­ten­de og føl­ge de unge inn i vok­sen­li­vet. Stra­te­gi­er som var nød­ven­di­ge for å hånd­ te­re opp­veks­tens utrygg­het, som kon­troll­be­hov, per­fek­sjo­nis­me el­ler over­ dre­ven år­vå­ken­het, kan ut­vik­le seg til mønst­re som be­gren­ser livs­ut­fol­del­ sen se­ne­re. Man­ge unge voks­ne kan sli­te med skyld­fø­lel­se og lav selv­fø­lel­se.

Man­ge le­ver med en ved­va­ren­de ind­re kri­ti­ker, og de opp­le­ver van­sker med å set­te gren­ser og ut­tryk­ke egne be­hov. Re­la­sjo­ner til and­re kan pre­ges av usik­ker­het rundt til­lit og nær­het, og man­ge bæ­rer på en sorg knyt­tet til en barn­dom som ald­ri ble slik den bur­de vært.11

Utvikling i forståelsen av rusmiddelbruk I Nor­ge ble rus­mid­del­av­hen­gig­het len­ge be­trak­tet som et mo­ralsk og so­si­alt pro­blem. På mid­ten av 1900-tal­let be­gyn­te man å end­re for­stå­el­sen av al­ko­ hol- og an­nen rus­mid­del­av­hen­gig­het. Rus­li­del­ser ble grad­vis aner­kjent som syk­dom­mer, og in­klu­de­rin­gen av al­ko­hol- og nar­ko­ti­ka­re­la­ter­te dia­gno­ser i ICD-sy­ste­met fra 1967 styr­ket det­te sy­net. I 2012 be­slut­tet re­g je­rin­gen å opp­ret­te en egen spe­sia­li­tet i rus- og av­hen­gig­hets­me­di­sin, og i mai 2015 fikk Nor­ge sin før­s­te god­kjen­te spe­sia­list i fagfeltet.12 I dag for­stås rus­mid­ del­av­hen­gig­het som en kom­pleks til­stand med bio­lo­gis­ke, psy­ko­lo­gis­ke og so­si­a­le år­sa­ker.

Ivaretakelse av barn og unge som er pårørende Barn som på­rø­ren­de har si­den 2010 vært re­gu­lert i hel­se­per­so­nello­ven § 10 bok­stav a. I lo­ven på­leg­ges hel­se­per­so­nell en plikt til å bi­dra til å kart­ leg­ge om barn er be­rørt av en syk­doms­til­stand som et fa­mi­lie­med­lem har.

13

14

prolog

Hel­se­per­so­nell har en plikt til å iva­re­ta mind­re­åri­ge barns be­hov for in­for­ ma­sjon og opp­føl­ging. Lo­ven ble ut­vi­det med § 10 bok­stav b i 2018 til å også om­fat­te mind­re­åri­ge søs­ken. Be­hand­lings­in­sti­tu­sjo­ner har også en plikt til å ha barne­an­svar­lig per­so­nell for å frem­me og ko­or­di­ne­re opp­føl­gin­gen av barn og unge pårørende.13 En rap­port ba­sert på sam­ta­ler i chat­te­tje­nes­ten til or­ga­ni­sa­sjo­nen Barn av Rus­mis­bru­ke­re (BAR), vis­te at bar­na og ung­dom­me­ne som log­get inn på chat­ten be­fant seg i svært van­ske­li­ge livs­si­tua­sjo­ner, selv fle­re år et­ter at end­rin­gen i lov­ver­ket ble inn­ført. Te­ma­ene som kom fram, var at de opp­ lev­de li­vet som et feng­sel uten fri­het til å føle og hand­le på egne pre­mis­ser.

Bar­na og ung­dom­me­ne opp­lev­de om­sorgs­svikt, vold og over­grep og var i stor grad over­latt til å måt­te kla­re seg selv. De kjen­te på skam og opp­lev­de ikke å ha noen verdi.14 Det er ikke mu­lig å vite om fun­ne­ne er gjen­kjenn­ba­re for alle barn og unge som vok­ser opp i fa­mi­li­er med rus, men de er i tråd med funn fra and­re un­der­sø­kel­ser. Sam­let sett kan vi med god grunn anta at barn og unge som er på­rø­ren­de i fa­mi­li­er med rus ikke blir iva­re­tatt slik de had­de trengt. Det kan være fle­re år­sa­ker til det.

Håp Blå Kors kom­pas­set til­byr te­ra­pi og støt­te til ung­dom og unge voks­ne som har er­fa­rin­ger fra opp­vekst med rus som de har be­hov for å for­tel­le om og job­be med. I den­ne bo­ken har nes­ten før­ti unge delt sine er­fa­rin­ger slik at and­re kan lese. Må­let er å til­by for­tel­lin­ger det går an å kjen­ne seg igjen i, men mest av alt å gi et håp om at li­vet kan bli bed­re. I pro­ses­sen fra gjen­kjen­ nel­se til bed­re fram­tid, lig­ger er­fa­rin­ger med å bli trodd når man for­tel­ler sin his­to­rie, å bli aner­kjent for at det de voks­ne har ut­satt en for fak­tisk ikke er greit, og at det er mu­lig å for­stå seg selv og sin his­to­rie på en slik måte at man stop­per onde sirk­ler og fin­ner sin egen ver­di og kraft.

Et ord­tak sier at «av ska­de bli man klok». Det stem­mer dess­ver­re ikke.

Av ska­de blir man ska­det. Det er hel­dig­vis mu­lig å bli vel­dig klok li­ke­vel, men det er ikke på grunn av ska­den som har skjedd. Klok­ska­pen kom­mer når man vel­ger å ta seg selv og sine er­fa­rin­ger på al­vor og på egen hånd og sam­men med and­re men­nes­ker fin­ner en ny vei. Å lese den­ne bo­ken vil være en god start og en god fort­set­tel­se på et slikt ar­beid. Her fin­nes for­tel­lin­ger om er­fa­rin­ger, hardt ar­beid og ikke mi­nst håp.

Li­vet kan bli bed­re.

Innledning

16

innledning

Mas­ke­barn Noen år se­ne­re klar­te pap­pa og fal­le og brek­ke bei­net og lå på sy­ke­hu­set en stund. Mam­ma var på­pas­se­lig med å si at han had­de vært ute på glatt­i­sen, noe som sant var, både på den ene og den and­re må­ten, for­stod jeg i et­ter­tid.

Han had­de try­na på isen, men det var vel strengt tatt hel­ler ikke til å unn­gå med den pro­mil­len han had­de hatt. Jeg skjøn­te at han had­de vært rar da det skjed­de. Full. Mam­ma og jeg var på vei hjem et­ter å ha be­søkt pap­pa på sy­ke­hu­set, da vi møt­te noen vi kjen­te, og jeg fant frem en mas­ke å gjem­me meg bak, for før­s­te gang. Jeg spil­te mor­som og glad og lo det vekk. «Pap­pa har brekki bei­net for han har falt på glatt­i­sen, ak­ku­rat som Bam­bi!» lo jeg.

Lat­te­ren gjor­de alt let­te­re, og det å late som alt var bra, var en fin måte å for­tren­ge at jeg viss­te at noe var galt – igjen. Jeg had­de sett det rare an­sik­tet hans på sy­ke­hu­set, så jeg for­stod nok mer enn jeg vil­le inn­se. Mas­ken var fin, den, både for å skju­le hem­me­lig­he­ten for and­re og for ikke å bli spist opp av skam­men som al­le­re­de da had­de be­gynt å lure i un­der­be­visst­he­ten.

Jeg tror det var på den ti­den at jeg be­gyn­te å for­stå mer og mer. Mas­ ken ble en kjær og god venn jeg kun­ne gjem­me meg bak når jeg treng­te den. Jeg har bå­ret den med meg si­den. Jeg har all­tid sett på den­ne mas­ken som noe jeg selv fant på der og da, men jeg har inn­sett at den­ne mas­ken nok har vært på man­ge and­re små an­sik­ter, både før og et­ter at jeg fant den før­s­te gang. For det er det mas­ken be­står av; tap­per­het. En mas­ke av tap­per­het man tar på seg om mor­ge­nen før man går ut, kun for å kom­me seg igjen­nom da­gen uten at noen leg­ger mer­ke til alt det mør­ke som lig­ ger un­der. For å kun­ne for­tren­ge det som ven­ter hjem­me, røm­me en li­ten stund. Late som om alt er bra, hol­de vir­ke­lig­he­ten unna.

Min tap­per­hets­mas­ke had­de et smil og en lat­ter som satt løst, som lot and­re tro at sin­net var kun fylt av gle­de og sorg­løs­het. Kan­skje klar­te jeg til ti­der å over­be­vi­se meg selv om det, også. Un­der min mas­ke har det all­tid lig­get skam, sorg og angst. En­som­het og an­svars­fø­lel­se, dår­lig sam­ vit­tig­het og kon­troll­be­hov. Til slutt blir det slik at det er kun mas­ken man har kon­troll over. Noen sy­nes sik­kert at det er rart at in­gen har av­slørt det, men er det egent­lig så rart? Når hele barn­dom­men har dreid seg om å skju­le hva som skjed­de hjem­me og hvor­dan jeg had­de det? Jeg har brukt et helt liv på å til­pas­se mas­ken slik at den ikke slår sprek­ker hvis jeg blir over­rump­let. Prø­ve å glem­me alt en li­ten stund og bare være meg, be­kym­rings­løs og glad. Jeg kal­ler meg et mas­ke­barn.

Maja S.

innledning

Den­ne bo­ken er skre­vet til deg som har vok­st opp med al­ko­hol- el­ler and­re rus­pro­ble­mer i fa­mi­li­en, uan­sett hvor­dan rus­pro­ble­met har sett ut. Kan­skje har du bodd sam­men med én el­ler to for­eld­re som har ru­set seg så len­ge du kan hus­ke, el­ler kan­skje har du en far med al­ko­hol­pro­ble­mer som du ikke har bodd med, som kom og gikk i li­vet ditt. Kan­skje var det en mor som drakk mye i hel­ge­ne, men som had­de rus­frie hver­da­ger. Kan­skje had­de du en søs­ter el­ler bror som ut­vik­let rus­pro­ble­mer i lø­pet av ten­å­re­ne, som du opp­lev­de å mis­te mer og mer. Pro­ble­me­ne kan ha vært lang­va­ri­ge, dag­li­ge og om­fat­ten­de, el­ler av­løst av gode pe­ri­oder med ro og sta­bi­li­tet. Kan­skje ten­ker du på pro­ble­me­ne i for­tid, el­ler som på­gå­en­de van­ske­lig­he­ter og kaos her og nå.

Bo­ken er skre­vet til deg, men også til ven­ne­ne dine, part­ne­ren din, fa­mi­ li­en, le­gen, te­ra­peu­ten el­ler an­net hel­se­per­so­nell du er i kon­takt med. Når vi de­ler kunn­skap om det å vok­se opp som på­rø­ren­de, kan sam­fun­net bli klo­ke­re og bed­re på å møte fa­mi­li­er som stre­ver. Også unge som ikke har vok­st opp med rus, men med and­re ty­per be­last­nin­ger, vil kun­ne kjen­ne seg igjen i bo­ken. Sam­ti­dig be­rø­rer te­ma­ene all­menn­men­nes­ke­li­ge ut­ford­ rin­ger – uav­hen­gig av opp­vekst.

Du er ikke alene Om noen i nær fa­mi­lie har brukt al­ko­hol el­ler and­re rus­mid­ler på en måte som har vært van­ske­lig for deg, er du en av man­ge, noe du kun­ne lese om i psy­kia­ter Anne Kris­tine Bergems pro­log. Selv om om­fan­get er stort, er det li­ke­vel van­ske­lig å be om hjelp for man­ge fa­mi­li­er. Både for­eld­re og barn for­sø­ker ofte å be­skyt­te seg selv og sine næ­rme­ste ved å ikke snak­ke om pro­ble­met. Det kan være skam­fullt og van­ske­lig å for­tel­le til and­re, og det er van­lig å håpe på at det snart skal bli bed­re. For­eld­re med rus­pro­ble­mer er like for­skjel­li­ge som and­re for­eld­re, og pro­ble­ma­tisk rus­bruk tar ulik form og på­vir­ker fa­mi­li­er på uli­ke må­ter. Gode opp­le­vel­ser fin­nes side ved side med det som er vondt og van­ske­lig. Barn og unge har ofte stor kjær­lig­het og om­tan­ke for sine for­eld­re. Det kan kjen­nes som om man ut­le­ve­rer sin mor ved å snak­ke om hen­nes van­sker, el­ler at man mis­ter kon­trol­len over fars og fa­mi­li­ens his­to­rie ved å dele den med and­re. Men du har rett til å snak­ke om og eie din egen his­to­rie, ja, like stor rett som dine for­eld­re, søs­ken el­ler ven­ner. I møte med tun­ge be­last­nin­ger skal in­gen måt­te stå ale­ne. Det å søke hjelp el­ler støt­te hand­ler også om å ta an­svar for seg selv.

17

18

innledning

Stemmer i boken Jeg som skri­ver, er psy­ko­log ved Blå Kors kom­pas­set, et til­bud til ung­dom­ mer og unge voks­ne som har vok­st opp med al­ko­hol- el­ler and­re rus­pro­ble­ mer i fa­mi­li­en. Du kan lese mer om Kom­pas­set i Frøy­dis Eidheims for­ord.

I til­legg til bi­drag fra mine kol­le­g­er, har den­ne bo­ken blitt til i sam­ar­beid med unge voks­ne som har vok­st opp i hjem med rus­pro­ble­mer. De har gitt inn­spill til hvor­dan bo­ken kan bli best mu­lig for unge på­rø­ren­de, og fle­re har også delt his­to­ri­e­ne sine.

I en fa­mi­lie vil det fin­nes uli­ke for­tel­lin­ger om hvor­dan ting har vært, og et­ter hvert som ti­den går vil ny er­fa­ring for­me hvor­dan his­to­ri­e­ne blir hus­ket og gjen­for­talt. Den­ne bo­ken vil løf­te frem per­spek­ti­ve­ne til unge på­rø­ren­de, som i for li­ten grad blir hørt og delt.

Maja S. skrev åpningsteksten «Maskebarna», som en del av en lengre tekst, mens hun gikk i terapi for noen år siden. De and­re his­to­ri­e­ne i bo­ken er ba­sert på in­ter­vju­er, og er gjen­gitt uten navn og al­der på den som for­tel­ ler. In­ter­vju­ene er gjen­gitt med far­get bak­grunn. Noen er lan­ge, and­re er kor­te­re, og noen er grup­pe­in­ter­vju­er. På uli­ke må­ter for­tel­ler de om hvor­dan det er å ha for­eld­re el­ler søs­ken som stre­ver med rus, og hvor­dan de selv for­står og gir me­ning til det de har opp­le­vd i opp­veks­ten. I den­ne bo­ken har de den vik­tig­ste stem­men.

Fle­re som opp­le­ver rus­pro­ble­mer i fa­mi­li­en for­tel­ler at det å flyt­te hjem­ me­fra er mer ut­ford­ren­de enn de had­de sett for seg. Ut­ford­rin­ge­ne som mel­der seg er ofte en mo­ti­va­sjon for å ta kon­takt med Kom­pas­set, og også ut­gangs­punk­tet for te­ma­ene som blir be­skre­vet i den­ne bo­ken (les mer om bo­kens struk­tur og inn­hold på side 30).

Å flytte hjemmefra Det er et stort pro­sjekt å gå fra å være barn, til ung­dom, til vok­sen. Alt skal opp­le­ves for før­s­te gang: nye ram­mer, ru­ti­ner, rol­ler og re­la­sjo­ner. Alle går inn i noe ukjent og usik­kert. Li­ke­vel kan over­gan­ge­ne være eks­tra kre­ ven­de for unge som har vok­st opp i hjem med al­ko­hol- og and­re rus­pro­ ble­mer.15 Kan­skje opp­le­ver du at stør­re fy­sisk av­stand til fa­mi­li­en fører til nye ut­ford­rin­ger, for ek­sem­pel ved å ikke ha sam­me kon­troll som før, og at opp­merk­som­he­ten de­les mel­lom de som er igjen hjem­me – og li­vet man prø­ver å byg­ge for seg selv. For dem som har tatt mye an­svar fra ung al­der, kan selv­sten­dig­het fal­le na­tur­lig, sam­ti­dig som en opp­le­ver å stå på ustø­ dig grunn. Noen fø­ler de har reist ut på eks­pe­di­sjon med feil ut­styr: De har

innledning

til­pas­set seg van­ske­ne i fa­mi­li­en og brukt mye ener­gi på å fin­ne løs­nin­ger som fun­ge­rer best mu­lig hjem­me med for­eld­re og søs­ken, men som vok­sen fun­ge­rer det ikke like godt len­ger. Den­ne opp­da­gel­sen kan gi en fø­lel­se av at man ikke mest­rer hver­da­gen slik man «bur­de». Fle­re for­tel­ler at de ikke vet hvor­dan de skal leve «helt van­lig», når det enes­te de har er­fart er å leve i et hjem med på­gå­en­de be­kym­ring, uro el­ler kon­flikt. Det er fred og ro rundt dem, men tan­ke og kropp er fort­satt i be­red­skap – for­be­redt på krig og ka­ta­stro­fer. And­re for­tel­ler at de ikke for­står hvor­for de hol­der and­re men­nes­ker på av­stand, når de egent­lig øns­ker og tren­ger nær­het. El­ler at det er van­ske­lig å set­te gode gren­ser og ten­ke at de har rett til å be­skyt­te seg selv. Slike er­fa­rin­ger får man­ge til å stil­le seg spørs­må­let: Hvor­dan har opp­veks­ten med rus­pro­ble­mer hjem­me på­vir­ket meg? Sam­ta­len un­der vi­ser at spørs­må­let kan ha uli­ke svar. Sam­ti­dig har man­ge lig­nen­de opp­le­vel­ser og kjen­ner seg igjen i hver­and­re.

Vår his­to­rie Om overgangen til livet som voksen A

D

A

Jeg gle­det meg vel­dig til å flyt­te hjem­me­fra: Nå skal jeg be­stem­me selv, og gjø­re hva jeg vil, nå blir ting sta­bilt og bra! Men det ble egent­lig bare ver­re. Det var van­ske­lig for meg å ikke vite hvor­dan de had­de det til en­hver tid, og å være for langt unna om noe skul­le skje. Jeg fløy hjem hver enes­te helg for å pas­se på søsk­ne­ne mine. Så ja, jeg sy­nes jeg fikk en skuf­f en­de start på vok­sen­li­vet.

Jeg trod­de også at det skul­le bli som å slå på en bry­ter når man flyt­tet for seg selv, men så var det ikke slik. Da jeg kom ut av si­tua­ sjo­nen, kras­jet jeg, egent­lig. Jeg had­de vært i over­le­vel­ses­mo­dus for len­ge, uten å være klar over det. Jeg vil­le ikke ha noe over­sikt over de hjem­me, jeg vil­le bare vekk. Om det hjalp el­ler ikke, vet jeg ikke, for jeg flyt­tet vekk fra ven­ner også. Jeg end­te opp med å iso­le­re meg.

Selv om jeg vil ha en til­knyt­ning til mam­ma, øns­ker jeg egent­ lig å ha mind­re kon­takt. Men jeg fø­ler an­svar for at søsk­ne­ne mine har det bra, og kan ikke slip­pe tan­ket enda. Jeg gle­der meg til de blir voks­ne og kan flyt­te ut, selv om det sik­kert blir van­ske­lig for dem også, slik det har vært for meg.

19

20

innledning

An­sva­ret som bare fort­set­ter

D

B

D

A

Det gikk også opp for meg at alt det an­sva­ret jeg had­de hatt som barn, det bare fort­sat­te som vok­sen. Når jeg hø­rer and­re voks­ne leng­te til­ba­ke til en be­kym­rings­fri barn­dom, får jeg lyst til å si: Ja det hø­res digg ut, og jeg for­står at vok­sen­li­vet er slit­somt, for det er det for meg også, men jeg har ikke den fan­ta­si­en å dra til­ba­ke til. Jeg la­get mat, vas­ket hus og and­re ting som mam­ma slapp helt tak i. Og så blir jeg vok­sen og må fort­set­te å gjø­re det! Det er in­gen som step­ per inn og gir meg en pau­se.

Alle over­gan­ger er kre­ven­de. Barn sy­nes det er slit­somt å be­gyn­ne på sko­len, og så er det nye ut­ford­rin­ger på ung­doms­sko­len: Men­nes­ker mø­ter nye for­vent­nin­ger hele vei­en. Men for man­ge av oss har det ikke vært en grad­vis pro­sess. Som vok­sen får du selv­føl­ ge­lig nye opp­ga­ver, som å pas­se på øko­no­mi og slikt, men jeg ten­ker det hand­ler om sel­ve hold­nin­gen og ten­ke­må­ten. Den strek­ker seg helt fra barn­dom­men og inn i vok­sen­li­vet: måt­te ha kon­troll på alt.

Det bi­drar til at det er van­ske­lig å slap­pe av og fin­ne roen, selv om man er sli­ten. Tenk om jeg kun­ne si det så en­kelt: I dag skal jeg ikke gjø­re noe, for jeg har ikke lyst!

Det før­s­te fri­ste­det jeg har fun­net er fak­tisk å pluk­ke sopp i sko­gen. Det lær­te jeg nå i høst. Jeg bare gikk og gikk i man­ge ti­mer, uten pod­kast, langt inne i sko­gen. Jeg ten­ker det er kjem­pe­fint å kun­ne fin­ne noe som man kob­ler av med, men det er van­ske­lig, så vi må tør­re å prø­ve nye ting. Det å vok­se opp med mye utrygg­het og ufor­ut­sig­bar­het har gjort at jeg er mye «på vakt». Jeg har vært vant med å måt­te være «på» hele ti­den for å kun­ne leg­ge mer­ke til små skif­ter i stem­nin­gen rundt meg. Det er kjem­pe­van­ske­lig å slut­te med, selv om jeg har blitt vok­sen, bor for meg selv og ikke tren­ger å være på vakt len­ger. Det tar sykt mye ener­gi.

Det kjen­ner jeg igjen. På et tids­punkt ble hver­da­gen for mye å hånd­te­re, og det stop­pet helt opp for meg. Jeg føl­te meg vel­dig unor­mal sam­men­lig­net med and­re i ven­ne­kret­sen. I et­ter­tid for­ stod jeg at re­ak­sjo­ne­ne mine hand­let om opp­veks­ten: Det å vok­se opp med for­eld­re med rus­pro­ble­mer har ført til at jeg har mye stress og alarm­be­red­skap i krop­pen, og re­age­rer på ab­so­lutt alt.

An­ner­le­des

B

Jeg vil­le helst vært en del av den stør­re «nor­ma­len». Man­nen min har mis­tet mo­ren sin, men det er så selv­for­kla­ren­de. Alle sy­nes det er trist å høre. I mitt til­fel­le, med en for­el­der med rus­pro­ble­

innledning

C B

D

mer, er det van­ske­li­ge­re å for­kla­re hvor­for bes­te­for­eld­re­ne ikke er del­ta­ken­de i bar­nas liv. Jeg må slut­te å sam­men­lig­ne meg med and­re, men det er van­ske­lig. Jeg skul­le øns­ke vi had­de det slik som «alle and­re».

Ja, el­ler om alle bare had­de det slik som oss! Jeg tul­ler selv­ følge­lig, men det had­de vært let­te­re!

Alle har jo noe de stre­ver med, men det tar vel­dig stor plass hos meg. I til­legg er det lett å kjen­ne seg an­ner­le­des i sam­ta­ler med and­re om barn­dom og tra­di­sjo­ner, sær­lig i høy­ti­de­ne. Jeg har ikke de his­to­ri­e­ne, jeg har in­gen trygg opp­vekst.

Om ven­ner snak­ker om ting de gjor­de i barn­dom­men: hyt­te­ tu­rer, ski­tu­rer og sån­ne ting, så kan jeg si: «Vel, mam­ma var al­ko­ ho­li­ker, så vi stod ikke på ski i hel­ge­ne.» Jeg kan flei­pe med det i tryg­ge re­la­sjo­ner, men ikke på jobb el­ler med folk jeg ikke kjen­ner så godt. Om det blir snakk om barn­doms­min­ner, blir jeg stil­le.

Jeg har ikke noe å dele. Det er så man­ge nor­ma­le ting jeg ikke har noen re­fe­ran­ser til. Jeg fø­ler meg bit­ter litt of­te­re enn jeg li­ker.

Set­te gren­ser og ta plass

D

B

C B

Da jeg var li­ten lær­te jeg meg å ta vel­dig li­ten plass, for det var tryg­ge­re å ikke være i vei­en – ikke si el­ler gjø­re noe feil. Så jeg har også strevd med å ta plass i vok­sen­li­vet: si imot, tør­re å være meg selv og ikke bare være en ka­me­leon som til­pas­ser seg and­re for å iva­re­ta den gode stem­nin­gen. Men jeg vil gjer­ne føle at jeg for­tje­ner å ta plass jeg også, og ikke bare for­svin­ne og set­te alle and­re først.

Jeg er vel­dig mot­satt. Jeg sier bare: «Nei! Og det har jeg ikke tenk­t å for­kla­re.» Det står jeg helt fint i, sam­ti­dig som jeg noen gan­ger blir mis­for­stått og kan frem­stå som hard. Det å være ty­de­ lig har blitt en måte å over­le­ve på. Jeg tar lett stand­punkt, har all­tid en me­ning og for­mid­ler den all­tid. Selv når jeg ten­ker at nå må du ikke si noe. Jeg har blitt vel­dig svart/hvitt. Grå­to­ne­ska­la­en ek­si­ste­rer ikke for meg.

Kan vi byt­te? Jeg sy­nes det hø­res be­fri­en­de ut: Å slip­pe å for­ kla­re alt du gjør i tjue mi­nut­ter hver gang …

Det er en form for be­skyt­tel­se i det, ja, men kan­skje litt slit­ somt for de rundt meg. Det had­de jo vært fint å kun­ne for­kla­re and­re hvor­for jeg gjør som jeg gjør. At det hand­ler om hvil­ke er­fa­ rin­ger jeg har med meg.

21

22

innledning

Til­lit

A D

B

D

B

Jeg tren­ger mye be­kref­tel­se, for ek­sem­pel fra sam­bo­e­ren min. Det er van­ske­lig å sto­le på at han fak­tisk er glad i meg.

Slik er det for meg også. Jeg må sjek­ke ut om and­re li­ker meg og er av­hen­gig av and­res til­ba­ke­mel­din­ger og bru­ker mye tid på ana­ly­ser som ikke er hjelp­som­me. Sam­ti­dig kan det å snak­ke om dis­se tan­ke­ne med noen være nyt­tig. Det hjel­per også å møte de sam­me men­nes­ke­ne på nytt og på nytt, for om jeg har sagt noe jeg har ang­ret på, er det fint å er­fa­re at alt er som før når vi mø­tes igjen. Kan­skje var det ikke så far­lig li­ke­vel?

Når jeg sjek­ker ut med sam­bo­e­ren min, om noen kan ha mis­ for­stått, sier han: «Nei, det er det jo in­gen som ten­ker på!» Får du høre det nok gan­ger, be­gyn­ner du kan­skje å tro på det – det fø­ler jeg har skjedd med meg.

Når du vok­ser opp og ikke kan sto­le på om­sorgs­per­so­ne­ne dine, er det van­ske­lig å sto­le på and­re når man blir vok­sen selv.

Folk med rus­pro­ble­mer er ufor­ut­sig­ba­re og kan svin­ge vel­dig, opp og ned i hu­mø­ret, sin­ne­ut­brudd for de mins­te ting. Også da­gen der­på – ikke bare når de er på­vir­ket: Du vet ald­ri hvor du har de.

For meg var det som å gå på eg­ge­skall hjem­me, for om ikke eks­ plo­de­rer det lik­som. Jeg er vant med at ting kan end­re seg fort.

Ofte ten­ker jeg at folk har bak­tan­ker el­ler uær­li­ge hen­sik­ter – til og med barn, el­ler dyr! Jeg er kjem­pe­skep­tisk. Og det er jo ikke så rart, for når du vok­ser opp med for­eld­re med rus­pro­ble­mer, så tror jeg det er van­lig at de teg­ner et bil­de av seg som ikke stem­mer: Jeg skal ditten og datten, det skal jeg ord­ne! Men så gjør de ikke det de har sagt. In­gen­ting skjer, bare bort­for­kla­rin­ger, unn­skyld­nin­ ger og brut­te løf­ter. Det er der min skep­sis kom­mer fra tror jeg.

Så om en venn, kol­le­ga, en læ­rer på sko­len – ikke gjør det de sier det skal gjø­re, da mis­ter jeg all til­lit. Det er lett å skuf­fe meg, og det er synd, for det er jo men­nes­ke­lig å fei­le. Men jeg har opp­le­vd så man­ge sto­re skuf­fel­ser i li­vet, at skuf­fel­ser i vok­sen­li­vet – det har jeg ikke rom for: Jeg er fer­dig med det og hånd­te­rer det dår­lig.

Sik­ker­hets­nett

A

Jeg blir ald­ri in­vi­tert på mid­dag til mam­ma. Det er for slit­somt for hen­ne, men det er jo noe jeg skul­le øns­ke. Det er litt ek­kelt å ten­ke på frem­ti­den. Jeg kan grue meg til res­ten av li­vet: Hvor­dan blir det å få barn, el­ler om sam­bo­e­ren går fra meg? Jeg fø­ler meg ikke sterk nok til å møte kri­ser og ut­ford­rin­ger som kan kom­me.

Alt jeg har kjen­nes vel­dig skjørt ut.

innledning

B

D

Og sår­bart. Det lig­ger jo i vår na­tur å øns­ke at for­eld­re­ne våre skal ta imot oss, at du skal kun­ne spør­re om hva som helst. Jeg fø­ler de fles­te har noe støt­te: for­eld­re som in­vi­te­rer på mid­dag, hen­ter i bar­ne­ha­ge el­ler sko­le, strik­ker klær og gud vet hva! Jeg skul­le øns­ke jeg ikke tenk­te slik, men vi må jo være bes­te­for­eld­re selv – i til­legg til å være mam­ma og pap­pa lik­som. Først blir jeg sint, men så sier jeg til meg selv: Du kla­rer det­te, du har klart deg hele li­vet og du vil fort­satt kla­re deg.

Jeg har gode ven­ner, og de har blitt min nye fa­mi­lie og sik­ker­ hets­nett. Noen av ven­ne­ne mine har sam­me bak­grunn som meg, så vi hen­ter mye hos hver­and­re. Når jeg sier at jeg ikke skal fei­re jul hjem­me, er det in­gen som blun­ker. Så, for å være litt po­si­tiv: Du kan lage din egen fa­mi­lie når du er vok­sen, og det er en fin ting. Du kan vel­ge hvem du vil ha i li­vet.

Usyn­li­ge pro­ble­mer

D

A

Det tok lang tid før jeg be­gyn­te å snak­ke åpent om hva jeg opp­lev­de hjem­me som barn. I star­ten, føl­te jeg egent­lig ikke at de for­stod: «Men du er jo så op­pe­gå­en­de, da må det ha gått bra li­ke­vel? Du er jo så sterk og flott!» Re­spon­sen stod i sterk kon­trast til hvor­dan jeg had­de det: en fø­lel­se av å druk­ne inni meg. Jeg føl­te jeg ikke fikk for­stå­el­se for hvor­dan det har pre­get meg. Det er nes­ten som om folk tror at så len­ge du ikke lig­ger i grøf­ten og ru­ser deg, så er det suk­sess lik­som. Det er som om at det du sli­ter med blir usyn­lig.

Jeg var på fest i som­mer, og møt­te en gam­mel be­kjent som sa: «Jeg er så glad for at det gikk så bra med dere, tenk hvor­dan det kun­ne ha gått, dere er skik­ke­lig lø­ve­tann­barn.» Jeg kan hel­ler ikke snak­ke med mam­ma om det. Det er trist. Hun er rus­fri i dag, men er pre­get av sen­virk­nin­ger av al­ko­hol­mis­bruk. I fle­re år gikk jeg i te­ra­pi, både i BUP og i fa­mi­lie­sam­ta­ler. Si­den jeg var flink å snak­ke for meg, fikk jeg høre at jeg var så vok­sen for al­de­ren. Men det å få skryt for å være vok­sen, før­te bare til at jeg måt­te fort­set­te å være det. Jeg tror te­ra­peu­ter kan bli redd for å ska­pe split­tel­se i fa­mi­li­en, men vi tren­ger å ikke leg­ge skjul på noe: få lov til å være sin­te og si slik skal det ikke være, det er ikke greit, en vok­sen skal ikke opp­fø­re seg slik. Jeg had­de hatt be­hov for å ær­lig og åpent snak­ke om hvor­dan jeg had­de det, og at noen var på la­get mitt. Det er først når jeg ble vok­sen at jeg fikk hjel­pen jeg had­de be­hov for.

23

24

innledning

B

Det er vik­tig å bli møtt med kunn­skap om hva rus gjør med barn­dom og opp­vekst, og lære hvor­dan det fø­rer til noen mest­ rings­stra­te­gi­er i vok­sen al­der. Du tren­ger aner­kjen­nel­se for fø­lel­ se­ne dine, men også bekreftelse på at det ikke er noe galt med deg.

Om du sy­nes må­ten du hånd­te­rer li­vet på i dag ikke fun­ge­rer så godt for deg, kan du se til­ba­ke på hvil­ke ut­ford­rin­ger du måt­te hånd­te­re da du var barn og ung­dom. Kan­skje har du fått med deg noen gode red­ska­per som var til­pas­set ut­ford­rin­ge­ne du voks­te opp med? Sam­ti­dig er kan­skje ti­den inne til å slip­pe tak i noen av dem, og fin­ne nye vei­er for å ha det bra i ditt eget liv? Det å flyt­te hjem­me­fra kan gi nye per­spek­ti­ver på li­vet og egen his­to­rie. Kan­skje kom­mer du i kon­takt med be­hov og re­ak­sjo­ner du har dek­ket til i man­ge år. Når du får stør­re av­stand til fa­mi­lie­ut­ford­rin­ge­ne og på­gå­en­de kri­ser, kan fø­lel­ser og re­ak­sjo­ner brått vel­te opp, el­ler kom­me grad­vis til over­fla­ten. En måte å for­stå det på, er at re­ak­sjo­nen kom­mer når livs­si­tua­sjo­nen din gir deg plass til å reagere.16 Man­ge unge har plut­se­li­ge og ufor­klar­li­ge pe­ri­oder hvor de er tris­te, kjen­ner seg for­lat­te og en­som­me, når alt «egent­lig er bra». Men når de ser nær­me­re på sine egne re­ak­sjo­ner, ser man­ge at de har gode grun­ner til å re­age­re som de gjør, noe de kan­skje ikke har hatt mu­lig­het til tid­li­ge­re.

Her for­tel­ler en kvin­ne om det å få en over­ras­ken­de re­ak­sjon som vok­ sen, og om hvor­dan grup­pe­te­ra­pi var til hjelp for å for­stå sin egen his­to­rie.

Min his­to­rie Jeg våk­net opp et­ter tret­ti år Ven­de­punk­tet kom en nytt­års­af­ten. Ut­over kvel­den ble pap­pa og sam­bo­ e­ren min gan­ske ful­le, ikke tri­ve­lig, så jeg valg­te å leg­ge meg. I fem–seks­ ti­den på mor­ge­nen våk­net jeg stiv av skrekk. Jeg hør­te stem­mer og lat­ter, men jeg var redd – skik­ke­lig ut­rygg. Da gikk det opp for meg: Det­te er ikke en ny fø­lel­se. Det var så gjen­kjenn­bart. Jeg var helt stiv i ar­me­ne og klar­te ikke å røre meg. Det var mer­ke­lig. Jeg kom meg et­ter hvert opp av sen­gen og gikk ned for å be dem om å run­de av. De him­let med øy­ne­ne.

Sam­bo­e­ren min kom og la seg, men gjor­de narr av meg for å ha av­brutt fes­ten. Den nat­ten fikk jeg kon­takt med noe som jeg had­de for­søkt å hol­ de unna i man­ge, man­ge år.

innledning

Nes­te dag lå alle og sov, og jeg ring­te mam­ma og sa at nå treng­te jeg se­ri­øst å fin­ne ut av hva som pla­get meg. Hun svar­te: «Den­ne te­le­fo­nen har jeg ven­tet på, det har ikke bare vært lett i barn­dom­men din.» Jeg ble vel­dig over­ras­ket. I opp­veks­ten tror jeg hun be­skyt­tet seg selv ved å ikke snak­ke om ting. Hun var nok sli­ten et­ter alt med pap­pa, men vil­le hel­ler ikke på­vir­ke bil­det vi had­de av ham. På en måte er jeg glad for det. Sam­ti­dig er det synd, for jeg har strevd vel­dig med å for­stå hva som har skjedd, for­stå hvor­dan drik­kin­gen og opp­før­se­len til pap­pa har på­vir­ket meg. Jeg har fun­net dag­bø­ker hvor det står at jeg jeg ha­ter pap­pa og at han ikke er pap­ pa­en min, og li­ke­vel er det­te fø­lel­ser som jeg ald­ri for­stod el­ler snak­ket om.

En sjokk-opp­le­vel­se Noen uker se­ne­re star­tet jeg i te­ra­pi ved Kom­pas­set. Først i grup­pe­te­ra­ pi­sam­ta­le­ne gikk det vir­ke­lig opp et lys for meg. Jeg kjen­te meg igjen i de and­re sine for­tel­lin­ger, og jeg opp­da­get min egen for­nek­tel­se. Jeg trod­de jeg var helt ale­ne, så det at man­ge had­de lig­nen­de re­ak­sjo­ner og er­fa­ rin­ger var rett og slett en sjokk-opp­le­vel­se. Når jeg lyt­tet til and­re sine opp­le­vel­ser med em­pa­ti, klar­te jeg å gi meg selv litt av den sam­me med­ fø­lel­sen. Jeg fikk nye per­spek­ti­ver, som ut­ford­ret tan­ken om at jeg had­de det van­ske­lig for­di «jeg ikke fikk ting til». Det var godt å kjen­ne at det ikke bare var jeg som had­de det sånn, og at det var ok å være som jeg er og ha re­ak­sjo­ne­ne jeg had­de.

Det er som om jeg bok­sta­ve­lig talt har våk­net opp et­ter tret­ti år, og bare: Hva er det­te for noe lik­som? Jeg har prø­vd å være et godt, spen­nen­de og helt nor­malt men­nes­ke, som bare had­de det bra, ved å skju­le det som ikke er bra. Det er kan­skje litt spe­si­elt med ti­den vi le­ver i også, so­si­a­le me­di­er og slikt: Vi ser hvor fint alle and­re har det, vi med på le­ken og vi­ser bare glans­bil­det av oss selv. Da jeg var li­ten holdt jeg mye skjult, og jeg tror må­ten vi pre­sen­te­rer oss på i sam­fun­net har bi­dratt til å opp­rett­ hol­de fa­sa­den min. Det er fa­sci­ne­ren­de, for før jeg be­gyn­te å snak­ke om opp­veks­ten min, så tenk­te jeg ikke at det var et pro­blem for meg. Min for­svars­me­ka­nis­me var å nor­ma­li­se­re. Jeg kla­rer ikke hus­ke hvor mye al­ko­hol pap­pa drakk til van­lig. En del av meg, kan­skje det lil­le bar­net i meg, vil fort­satt ver­ne om han og ten­ke: Så ille var det vel ikke?!

Et al­ko­hol­pro­blem hand­ler om mye mer enn hvor man­ge en­he­ter en mor har druk­ket, el­ler hvor ofte far går på fyl­la. Se for deg at du er på tea­ter og hele sce­nen er mørk­lagt. En spot­light ten­nes og ret­tes mot en mor el­ler en far som

25

26

innledning

drik­ker. Det sam­me kan skje i en fa­mi­lie: Opp­merk­som­he­ten ret­tes mot den som har et rus­pro­blem. Om vi flyt­ter spot­ligh­ten til de and­re på sce­nen, til bar­na og de and­re fa­mi­lie­med­lem­me­ne, ser vi kon­se­kven­se­ne av rus­bru­ken ty­de­li­ge­re. Hvor­dan opp­le­ver de at mor el­ler far drik­ker? Hvil­ke tan­ker og fø­lel­ ser har de? Om al­ko­ho­len el­ler an­nen rus for­styr­rer, be­kym­rer el­ler ska­der dem, er det ikke greit – uav­hen­gig av om for­el­de­ren selv opp­le­ver det som et pro­blem el­ler ikke. Det er ikke nød­ven­dig­vis slik at jo mer en for­el­der ru­ser seg, jo stør­re kon­se­kven­ser er det for bar­na. Det hand­ler om hvor­dan fa­mi­ li­en har det når de er sam­men og om bar­na får be­skyt­tel­sen og om­sor­gen de trenger, og hvordan den enkelte tilpasser seg og tar del i samspillet i familien.17 Et rus­pro­blem kan være van­ske­lig i seg selv, men kan også for­ster­ke and­ re be­last­nin­ger i fa­mi­li­en. Sam­ti­dig kan and­re ut­ford­rin­ger som fa­mi­li­en stre­ver med for­ver­re ef­f ek­ten av rus­pro­ble­met. For ek­sem­pel krang­ling og kon­flik­ter, lite nær­het og støt­te, el­ler at fa­mi­li­en ikke snak­ker om van­ske­ne på grunn av tabu og skam.18 Om de voks­ne ikke har satt ord på el­ler tatt an­svar for det som har skjedd i opp­veks­ten din, kan det være van­ske­lig å for­stå be­last­nin­ge­ne som ram­mer fa­mi­li­en, og man­ge be­gyn­ner å tvi­le på egne opp­le­vel­ser og vur­de­rin­ger av si­tua­sjo­nen.

For noen er ikke selve alkoholen eller rusmiddelet like synlig. De merker konsekvensene, men ser ikke hva som driver det, og hvordan belastningene virker sammen på livet i familienet. Det er ikke nødvendigvis lett å si forstå hva som fører til hva, eller hvilket problem som oppstod først. Konsekvensene for barna kan være uro, forvirring, bekymring, emosjonell ensomhet eller selvbebreidelse.

Min his­to­rie Pap­pas skjul­te al­ko­hol­pro­blem I noen fa­mi­li­er er al­ko­hol­pro­ble­me­ne i fa­mi­li­en vel­dig skjult. Hos oss så fa­mi­lie­li­vet vel­lyk­ket ut – fra ut­si­den. Jeg og mine søs­ken frem­stod som selv­sten­di­ge, bli­de og mest­ren­de. Jeg føl­te li­ke­vel at det var noe som ikke stem­te, at det var noe galt med oss og med meg. Da jeg var ni år hus­ker jeg at mam­ma ble sint da pap­pa gikk ut for å røy­ke: «Nå er han ute igjen, dritt­sek­ken.» Så jeg tenk­te på en måte at det var røy­ken som var pro­ble­ met. Noen gan­ger var det høy­lytt krang­ling hjem­me, og jeg har et min­ne om at jeg sit­ter med søsk­ne­ne mine på fan­get, tett inn­til meg, til det ble ro­li­ge­re. Det må jeg ha gjort fle­re gan­ger.

innledning

Pap­pa la seg før oss, stod opp gry­tid­lig og gikk rett på jobb. Nå ten­ ker jeg at han vil­le kom­me hjem før oss for å kun­ne drik­ke i fred. Et­ter noen øl la han seg el­ler slum­ret for­an TV-en. Han kun­ne ald­ri kjø­re og hen­te oss. Han for­svant ofte. Om far­mor treng­te hjelp, send­te han meg.

Han kla­get og vir­ket i uba­lan­se, kun­ne si at han var redd for hjer­te­stans grun­net stress, el­ler at han knas­ket pil­ler for­di ner­ve­ne var så fryn­se­te.

I star­ten in­vi­ter­te jeg ham på sko­le­av­slut­nin­ger og tre­nings­kam­per, men jeg slut­tet å spør­re når han li­ke­vel ikke stil­te opp, og jeg vil­le hel­ler ikke be­las­te ham. Slik var hver­da­gen.

Li­ke­vel kob­let jeg ikke fa­mi­li­ens pro­ble­mer til al­ko­hol. Jeg fant øl­bok­ser gjemt rundt om­kring; un­der sen­gen, i ga­ra­sjen, i ved­skjulet, men jeg trod­de et al­ko­hol­pro­blem var «en kas­se med øl og en flas­ke sprit». Fra jeg var tolv år gikk jeg på fest, og der var det mye al­ko­hol.

Voks­ne menn som var ful­le og la an på meg. Men det var let­te­re, for det var så ty­de­lig at de var ful­le. Vårt fa­mi­lie­pro­blem var ikke syn­lig be­ru­sel­se og fyll, men tvangs­pre­get at­ferd og psy­kisk uhel­se. Noe av det tyng­ste var for­ti­el­sen som pre­get sam­spil­let mel­lom for­eld­re­ne mine og oss alle. Mam­ma var ag­gres­siv mot far, men i and­re øye­blikk var hun be­skyt­ten­de og unn­skyl­den­de. Det var vel­dig for­vir­ren­de. Jeg fikk inn­trykk av at mam­ma pas­set eks­tra godt på min bror, kan­skje var hun redd for at han skil­le arve noe av fars van­sker. Og lil­le­søs­ter var jo den mins­te. Jeg føl­te det var jeg som ikke pas­set inne i det spil­let mine for­ eld­re la opp til. Jeg kun­ne stil­le di­rek­te spørs­mål og ut­ford­re dem vel­dig, sam­ti­dig som jeg tok mye an­svar. Da jeg var seks­ten år og sa at jeg øns­ ket fa­mi­lie­te­ra­pi, svar­te de at det var jeg som treng­te te­ra­pi. At det var jeg som var psy­kisk syk.

Pro­ble­met had­de ikke form el­ler navn Sy­net på mam­ma og pap­pa har også end­ret seg med ti­den; jeg har fått mer em­pa­ti med fars mest­rings­stra­te­gi­er i lys av det jeg vet om hans egen opp­vekst. Sam­ti­dig er jeg sin­te­re på mam­ma, selv om hun, i mot­set­ ning til pap­pa, del­tok på av­slut­nin­ger og dug­na­der. I et­ter­tid ten­ker jeg at det ble mors pro­sjekt å kon­trol­le­re drik­kin­gen hans, noe som før­te til mye kon­flikt. Hjem­me var det van­ske­lig å se klart. Jeg er sint for at hun dek­ket over pro­ble­met og fikk meg til å tro at det var noe galt med min vir­ke­lig­hets­opp­fat­ning. Pro­ble­met var stort og ube­ha­ge­lig, men had­de ikke noe form el­ler et navn. Og jeg kun­ne ikke bare gå.

27

28

innledning

Normalt eller vanlig?

«Jeg vil ikke ta opp plas­sen til noen and­re», er noe vi te­ra­peu­ter ved Kom­ pas­set hø­rer ofte. «Det er jo man­ge som har hatt det ver­re enn meg», el­ler «Pap­pa er ikke en ty­pisk al­ko­ho­li­ker». Er pro­ble­me­ne sto­re nok til å få hjelp?

Sær­lig når det gjel­der al­ko­hol, kan usik­ker­he­ten hand­le om hvor­vidt for­ eld­re har hatt en al­ko­hol­bruk som har vært «in­na­for», el­ler om det fak­tisk ikke var greit og «over stre­ken». Og i fort­set­tel­sen: «Har jeg grunn til å føle og re­age­re som jeg gjør?»

Si­den fler­tal­let av voks­ne i Nor­ge drik­ker al­ko­hol og de fles­te ikke ut­vik­ ler et rus­pro­blem, kan det være van­ske­lig å se hvor det upro­ble­ma­tis­ke slut­ ter det pro­ble­ma­tis­ke be­gyn­ner. Kan­skje har du opp­le­vd at dine for­eld­re har hatt ven­ner som også har druk­ket mye og ofte, el­ler at bes­te­for­eld­re, tan­ter og onk­ler drakk seg ful­le i høy­ti­der el­ler fe­ri­er. Når rus har blitt et pro­blem, kan barn li­ke­vel få høre at de over­re­age­rer når de for­sø­ker å si ifra: «Det er van­lig å drik­ke vin i fest­lig lag», el­ler «De voks­ne må få lov til å kose seg».

Un­der­for­stått: «Det er du som er rar som re­age­rer på det­te.» Selv når det ikke er sagt di­rek­te, kan barn kan trek­ke sam­me slut­ning på bak­grunn av hold­nin­ger, opp­før­sel og val­ge­ne de voks­ne tar. Og om rus er et pro­blem i pe­ri­oder, mens i and­re pe­ri­oder er det godt og trygt å være hjem­me: Hva er sant da? Et pro­blem kan være like vondt og van­ske­lig, selv om det kom­mer og går. Da skal du leve nor­malt, men sam­ti­dig hånd­te­re ube­ha­ge­li­ge er­fa­ rin­ger som har vært, og be­kym­rin­ger for det som kan kom­me.

På den and­re si­den kan man ar­gu­men­te­re for at det å ha et al­ko­hol­pro­ blem ram­mer så­pass man­ge at man kan be­teg­ne det som et «nor­malt» fe­no­ men i sam­fun­net. Det at et pro­blem ram­mer man­ge, be­tyr imid­ler­tid ikke at det er mind­re vik­tig el­ler at det derfor er noe man må fin­ne seg i.

Det er bare sånn det er Det pro­ble­ma­tis­ke kan bli det van­li­ge når barn ikke har noen an­nen vir­ke­ lig­het å sam­men­lig­ne med, noe en ung kvin­ne sat­te ord på: «Det tok lang tid for meg å inn­se at mam­ma fak­tisk drik­ker for mye, el­ler mer enn det som er van­lig. Ikke før på ung­doms­sko­len for­stod jeg at hun had­de et al­ko­ hol­pro­blem. Frem til da var det lik­som bare slik det var. Det var helt van­lig hos oss at de voks­ne drakk og for­and­ret seg. At det var øl­bok­ser over­alt, og at jeg måt­te luk­te på brus­flas­ke­ne før jeg drakk av dem.»

Det vi er vant med her i li­vet har vi en ten­dens til å ikke stil­le så man­ge spørs­mål ved. «På sam­me måte som fis­ken er den siste som opp­da­ger at den

innledning

svøm­mer i vann, vil et barns gjen­tat­te er­fa­rin­ger av drik­king, fyll, ufor­ut­ sig­bar­het, frykt og alt som føl­ger med en drik­ke­pe­ri­ode opp­le­ves som det som er van­lig», sa en te­ra­peut ved Kom­pas­set. Det blir noe selv­føl­ge­lig og uunn­gåe­lig som man må til­pas­se seg – som alt an­net. Det er mye vi gjør hver enes­te dag, nes­ten au­to­ma­tisk, uten at vi ten­ker over det. Det er bare sånn det er. Om vi skul­le stilt spørs­mål om alt det hver­dags­li­ge vi gjor­de, vil­le vi både selv og de rundt oss bli gan­ske trøt­te av spørs­mål som star­tet med hvor­for: «Hvor­for har vi brød til fro­kost, hvor­for bru­ker vi kniv til å ta på smø­ret, hvor­for er det pap­pa som kjø­rer bi­len mest, hvor­for smel­ter snø­en, hvor­for har vi ikke god­te­ri til mid­dag?» På sam­me måte kan det at mam­ma drik­ker når hun kom­mer hjem fra jobb og at pap­pa er full hver helg bli en del av det som bare skjer og bare er. Om and­re rundt oss hel­ler ikke set­ter ord på el­ler stil­ler spørs­mål om det som skjer, kan et over­for­bruk av al­ko­hol bli en del av den van­te hver­da­gen.

Hva har skjedd i livet ditt?

Noen lurer på hvordan en oppvekst med rus har preget dem: «Det er jo vanskelig å vite: Hva er meg – og hva er traumemønstre? Hva er min personlighet, mine interesser, medfødte tendenser, helt uavhengig av oppvekst? Og hva er konsekvenser av den familiedynamikken jeg har vokst opp med?»

Spørsmålet belyser flere faktorer som spiller sammen og påvirker hvordan den enkelte utvikler seg gjennom barndom, ungdom og voksen alder.

En oppvekst skjer også i en større sammenheng, preget av tid, samfunn og kultur – med de begrensningene og mulighetene det innebærer.20 I det komplekse samspillet mellom medfødte egenskaper og livserfaringer, i og utenfor familien, har barn et grunnleggende behov for å få være trygge, nære og bli passet på. De har også behov for å få støtte til å utforske, leke, bli kjent med hvem de er og få støtte til å bli selvstendige personer. Vi er alle født med instinkter som hjelper oss å få oppmerksomhet og trygghet fra omsorgspersonene våre, men som barn er vi er avhengige av at de voksne responderer på behovene våre og gir oss omsorgen vi trenger.19 Når et rusproblem ikke blir håndtert til det til beste for barna, kan det forstyrre de grunnleggende behovene for trygghet og utforsking. Noen opplever at skremmende hendelser og følelsen av å være forlatt i oppveksten er det som preger dem mest som voksne, mens andre forteller at det vondeste har vært manglende oppmerksomhet, involvering og støtte. I Kompasset snakker vi om normale reaksjoner på belastende oppveksterfaringer. Vår grunnleg-

29

30

innledning

gende holdning som terapeuter, er at symptomer og plager ofte gir mening i lys av erfaringene man har med seg – både i og utenfor familien: Hva har du har opplevd, og hvordan har du forstått og forsøkt å håndtere det som har skjedd?

Til tross for be­last­nin­ger i opp­veks­ten, fin­ner man­ge unge må­ter å mest­re li­vet på og kla­rer seg godt på man­ge are­na­er i voksenlivet.21 Psy­ko­log Tho­mas Mack­rill skri­ver i Hånd­bok til unge og voks­ne fra fa­mi­li­er med al­ko­hol­ pro­ble­mer at en opp­vekst med rus også kan bi­dra til at man får «sær­li­ge kref­ ter». For ek­sem­pel eks­tra føl­som­het over­for om­gi­vel­se­ne, em­pa­ti el­ler evne til å man­øv­re­re i et kon­flikt­fylt land­skap, noe som kan være både en styr­ke og en sår­bar­het samtidig.22 El­ler, som det ble sagt i en sam­ta­le blant unge ved Kom­pas­set: «Du er ikke er unor­mal. Og når du hø­rer det nok gan­ger, kan du et­ter hvert se dis­se per­son­li­ge egen­ska­pe­ne som styr­ker også. Egen­ska­per du kan bru­ke på and­re om­rå­der i li­vet: Det er ikke bare for­g je­ves det du har med i rygg­sek­ken. Du har med deg ting som man ikke kan ut­dan­ne seg til.

For meg har det vært vik­tig å for­sø­ke å bru­ke det til min styr­ke.»

Innhold og struktur i boken Bo­ken har to de­ler. Del 1 be­skri­ver noen er­fa­rin­ger som kan være en del av bil­det i et hjem som er be­las­tet med rus­pro­ble­mer, og hvor­dan er­fa­rin­ge­ne kan på­vir­ke barn og ung­dom­mer på uli­ke må­ter: • • •

Å kom­me i and­re rek­ke Ufor­ut­sig­bar­het Von­de hen­del­ser

• • •

Å kjen­ne seg ale­ne Søs­ken som ru­ser seg Å stå mel­lom det som har vært, og frem­ti­den en skal byg­ge

Del 2 hand­ler om hva som kan være til hjelp for å be­ar­bei­de van­ske­li­ge opp­ le­vel­ser og be­last­nin­ger i opp­veks­ten, og om det å finne gode og meningsfulle veier videre i eget liv. Ka­pit­le­ne i den and­re del­en tar for seg • • • •

an­svar, skyld og dår­lig sam­vit­tig­het gren­ser skam og selv­fø­lel­se trist­het og sorg

innledning

•

nye re­la­sjo­ner

• •

for­eld­re­rol­len å fin­ne kom­pas­set i eget liv

Bo­ken tar for seg noen ut­valg­te te­ma­er som har pekt seg ut som vik­ti­ge i sam­ta­le­ne ved Kom­pas­set, og som også er be­skre­vet i forsk­ning og lit­te­ra­ tur. I et­ter­or­det står det mer om hvor­dan bo­ken har blitt til, samt in­for­ma­ sjon om kil­der som har in­spi­rert de fag­li­ge av­snit­te­ne i ka­pit­le­ne og tips til vi­de­re les­ning.

Ord og begreper Han, hun, hen, søs­ter, bror, mor og far bru­kes til­fel­dig i ek­semp­le­ne un­der­ veis i teks­ten, selv om det også kan gjel­de ste­mor, fos­ter­for­el­der el­ler and­re om­sorgs­per­so­ner. Man­ge av ek­semp­le­ne i bo­ken er ge­ne­rel­le og in­spi­rert av man­ge uli­ke livs­his­to­ri­er som er delt ved Kom­pas­set. All bruk av si­ta­ter og ut­drag fra in­ter­vju­er er god­kjent for bruk.

Al­ko­hol- og and­re rus­pro­ble­mer: I hel­se­ve­se­net bru­kes be­teg­nel­se­ne «ska­de­lig bruk av rus­mid­ler» og «rus­mid­del­av­hen­gig­het». Kri­te­ri­e­ne som lig­ger til grunn for å be­skri­ve av­hen­gig­het, sam­men­fal­ler ofte med det som om­ta­les som et rusproblem.23 Den­ne bo­ken tar ut­gangs­punkt i hvor­dan rus­ bru­ken opp­le­ves og på­vir­ker bar­na i fa­mi­li­en, i hvil­ken grad det går ut over de opp­ga­ver og funk­sjo­ner som skal iva­re­tas, og om fø­lel­ses­mes­si­ge bånd be­las­tes og for­styr­res av rusmiddelinntaket, som psykolog Frid A. Hansen har formulert det.17 «Rus­pro­ble­mer» bru­kes som en sam­le­be­teg­nel­se for pro­ ble­ma­tisk bruk av al­ko­hol, va­ne­dan­nen­de me­di­si­ner og and­re rus­mid­ler.

Te­ra­peut og te­ra­pi: Sam­ta­le­te­ra­pi ved Kom­pas­set tar ut­gangs­punkt i det den en­kel­te har er­fart i li­vet, er opp­tatt av og øns­ker hjelp til. Det kan hand­le om av­gren­se­de pro­blem­stil­lin­ger, el­ler om stør­re ut­ford­rin­ger og van­sker. Te­ra­peu­tens jobb er å ska­pe gode ram­mer for end­ring og ut­vik­ling.

Te­ra­peu­te­ne ved Kom­pas­set er hel­se­per­so­nell med ulik fag­bak­grunn, som fa­mi­lie­te­ra­pi, psy­ko­lo­gi el­ler an­nen so­si­al- el­ler hel­se­fag­lig ut­dan­ning.24

Her er det du som er hovedpersonen Den­ne bo­ken tar per­spek­ti­vet til deg som har vok­st opp med rus. Ikke først og fremst som på­rø­ren­de til noen and­re, men som ak­tør i eget liv – der du har for­søkt å for­stå og hånd­te­re det du har opp­le­vd.

31

32

innledning

De som de­ler his­to­ri­e­ne sine i den­ne bo­ken øns­ker å for­mid­le håp om at det er fullt mu­lig å ska­pe et godt liv,til tross for belastninger i oppveksten og i familierelasjoner: at det er mu­lig å for­so­ne seg med egen his­to­rie, med li­vet her og nå – og det som kan bli. Det er mye som på­vir­ker hvor­dan rus­ pro­ble­met ser ut og hvil­ke kon­se­kven­ser det får for den som ru­ser seg og fa­mi­li­e­ne. Hver og en av de unge har sin egen uni­ke opp­le­vel­se og his­to­rie.

Det fin­nes ikke én måte å opp­le­ve at en mor el­ler far drik­ker på – el­ler at søs­ken ru­ser seg. Ta der­for med deg det som er re­le­vant for deg og som gir me­ning i ditt liv.

DEL 1

Å vokse opp i en familie med rusproblemer

Kapittel 1

Å komme i andre rekke

36

KAPITTEL 1

Min his­to­rie Å være i vei­en For­eld­re­ne mine skil­te seg da jeg gikk på slut­ten av bar­ne­sko­len. Før den tid be­skyt­tet mam­ma oss fra mye av drik­kin­gen, fes­tin­gen og kul­tu­ren som pap­pa var en del av. Pap­pa var for­ret­nings­mann og fun­ger­te godt utad, ald­ri noe pro­blem. De to søst­re­ne mine, min bror og jeg byt­tet på å bo hos mam­ma og pap­pa. Jeg ten­ker noen gan­ger: Hvor­dan kun­ne hun la oss bo hos pap­pa?, men det var nok ikke så en­kelt all­tid. Han drakk ikke mye når vi var der ale­ne med ham, men han var streng, ufor­ut­sig­ bar, ned­la­ten­de – jeg viss­te ald­ri hva som var greit og ikke. Det skjed­de både med og uten al­ko­hol, men det ver­ste sa han når han var edru. Med al­ko­hol var det mer lat­ter­lig­g jø­ring. Jeg var all­tid på vakt og vil­le prø­ve å være på mitt bes­te for å ikke få kjeft.

Jeg be­gyn­te å for­stå at det ikke var helt ok hjem­me på ung­doms­sko­ len. Når pap­pa had­de be­søk, el­ler vi drog på tu­rer med ven­ne­fa­mi­li­er, var det «helt tex­as» noen gan­ger. De voks­ne ble så ful­le at vi bar­na ikke trod­de det var mu­lig. Alt brøt sam­men. Jeg hus­ker fø­lel­se­ne av sin­ne, frust­ra­sjon og skuf­f el­se. Jeg har for­trengt mye, men tin­ge­ne jeg hus­ker, hus­ker jeg vel­dig godt. For ek­sem­pel da jeg var ti år og våk­net av ly­der.

Jeg gikk ned og sa jeg ikke fikk sove. «Slapp av!» lo de. Det var ek­kelt nok å gå ned til dem slik stem­nin­gen var, men enda ek­le­re å bli ledd av. De voks­ne lo oss bar­na bort.

In­gen bryd­de seg om at jeg var der Pap­pa lev­de et sånn «Exit-liv», om du har sett den TV-se­ri­en: op­pe­gå­en­de folk med pen­ger og sta­tus som fes­ter og ru­ser seg. Det var man­ge ufi­ne hen­del­ser og mye gren­se­løs­het. Jeg var en ung jen­te som ble eks­po­nert for at voks­ne ful­le menn satt og snak­ket om gro­ve sek­su­el­le ting, og in­gen bryd­de seg om at jeg var der. Fa­mi­lie­ven­ner som var ok til van­lig, ble helt an­ner­le­des når de drakk. Jeg ble skik­ke­lig skuf­f et. Det ble en type rol­le­byt­te, der jeg var den som re­ager­te på hvor­dan de opp­før­te seg. Av og til vil­le de ha meg med på spø­ken, og da bur­de jo noen sagt «Her­re­gud stopp, hun er et barn!».

Jeg lær­te å snak­ke til­ba­ke, å kun­ne set­te dem skik­ke­lig på plass. Det var mo­dig av meg. Der og da trod­de jeg at jeg kun­ne børs­te det av meg, det ble rol­len jeg tok på meg. Jeg gikk ikke rundt og var redd som ung­ dom, men i et­ter­tid har jeg for­stått hvor ugreit det fak­tisk var. På en måte er jeg glad for at jeg ikke skjøn­te hvor sår­bar jeg var. Og jeg er glad for det

å komme i andre rekke

ald­ri skjed­de noe ver­re: Man­ge gan­ger var jeg med ful­le voks­ne men­nes­ ker som ikke nød­ven­dig­vis vil folk så godt all­tid. In­gen pas­set på meg. Jeg kjen­ner nes­ten på for­nek­tel­se enda når jeg snak­ker om det. Sam­ti­dig var det gøy med gren­se­løs­he­ten hos pap­pa. Han var mye bor­te, og jeg kun­ne ha hjem­me-ale­ne-fes­ter og sty­re meg selv. Der og da tenk­te jeg at det var en god ting.

Vi ble sån­ne barn som snak­ket med øy­ne­ne Jeg måt­te også pas­se mye på lil­le­søs­ter. En gang ble jeg kom­man­dert hjem for å sit­te bar­ne­vakt for­di pap­pa skul­le på fest. Jeg var bare seks­ten år, på kino-date, så det var gan­ske dår­lig gjort. Jeg nek­tet, og kom ikke hjem før ut på kvel­den. Da fant jeg hen­ne bak en låst dør. Hun had­de vært så redd og grått seg selv i søvn. Vi i søs­ken­flok­ken var for­skjel­li­ge, noe pap­pa gjor­de et po­eng ut av på en ufin måte, men vi søsk­ne­ne har all­tid vært vel­dig nære li­ke­vel. Når pap­pa var sint el­ler uri­me­lig, tor­de vi ikke all­tid stå opp for hver­and­re, men vi ble sån­ne barn som snak­ket mye med øy­ne­ne: Vi send­te blikk, og alle for­stod at vi var sam­men i det.

Jeg har også hatt fine og kjek­ke opp­le­vel­ser med pap­pa, som tu­rer og kon­ser­ter. Re­la­sjo­nen til pap­pa var for­vir­ren­de. Han var som en slik lom­me­bok med usyn­lig snø­re som du kas­ter ut som et agn, men når du kom­mer nær – så blir den dratt bort fra deg. Sånn fø­ler jeg han har vært hele li­vet: «Jeg er her for deg», men så er han bor­te. Jeg måt­te ikke hjel­pe ham i seng for­di han var full, slik som man­ge for­tel­ler om. Det var mer en opp­le­vel­se av at vi var i vei­en for ham, og at han had­de det mest gøy når vi ikke var til ste­de.

«Å være barn av en for­el­der som er al­ko­ho­li­ker er å være an­dre­val­get på livs­ tid», er et si­tat fra et kunst­pro­sjekt som sam­ler på og il­lust­re­rer ano­ny­me be­tro­el­ser.25 Set­nin­gen sier noe om å ikke kjen­ne seg pri­ori­tert for­di ru­sen står i vei­en, noe det­te ka­pit­te­let skal hand­le om. Det er også en opp­le­vel­se man­ge bæ­rer med seg vi­de­re i li­vet som voks­ne.

Kjer­nen i al­ko­hol- el­ler an­nen rus­mid­del­av­hen­gig­het er at ru­sen blir vel­dig vik­tig for den det gjel­der. Kan­skje kjen­ner du deg igjen i at rus­mid­ de­let for­sky­ver opp­merk­som­he­ten til en for­el­der på en måte som går ut over and­re ak­ti­vi­te­ter, jobb el­ler tid med fa­mi­li­en. Når be­ho­vet for rus tar stor plass, kan det bli mind­re plass til bar­nas be­hov. Unge ved Kom­pas­set har uli­ke er­fa­rin­ger med det å føle seg pri­ori­tert av for­eld­re­ne sine i opp­veks­ten.

37