nils asle bergsgard og anders vassenden
men òg en sans for moderne arkitektur og en internasjonal ‘outlook’, stadig ifølge Morgenbladets journalist. Småborgeren, den tradisjonelt dominerende karakteren i Stavanger, har pent tilpasset seg den moderne og internasjonale oljeindustrien som har preget regionen de siste 40 år, kan en tenke seg. Samtidig, den andre siden av rikdommen er at skillene mellom fattig og rik har økt. På dette området er Stavanger nå på linje med Oslo. Den relative fattigdommen er blitt mer påtrengende. Et presset boligmarked gjør at mange med vanlige jobber som lærer og sykepleier opplever å ha trang økonomi: «Må finne en oljemann» er den litt humoristiske, men også dels realistiske kommentaren for kvinner i slike yrkesgrupper.1 Siden det norske oljeeventyret begynte har både Norge og Stavanger gjennomlevd en rekke markante endringer. Noen skyldes oljen, men landet og byen har vært innvevd i en rekke andre endringsprosesser, både av nasjonal og global karakter: Velferdsstaten har ekspandert, og kvinner har inntatt arbeidsmarkedet i langt større grad. De to forholdene er for øvrig nært forbundet. Vi lever i dag i et utdanningssamfunn, et kunnskapssamfunn, der industrisamfunnet er på hell. Verden er langt mer globalisert enn på 1960-tallet, både økonomisk, teknologisk, politisk, kulturelt og risikomessig. Noen sosiologer benevner de sistnevnte endringene som bevegelser mot det postmoderne eller senmoderne samfunn (Giddens 1994; Beck 1997) eller mot en «flytende modernitet» (Bauman 2000). Sentralt i slike teorier står tanker om individualisering, globalisering, estetisering, liberalisering, samt oppsplitting av overgripende identitetsskjema – for eksempel klasse og nasjon. Den sosialdemokratiske orden har blitt utfordret (jf. Slagstad 1998; Sejersted 2005) gjennom New Public Management, avreguleringer og liberalisering. Likevel består sentrale sider ved det som er omtalt som den norske (og nordiske) modellen, som en stor velferdsstat, et regulert arbeidsliv dominert av trepartsamarbeidet mellom arbeidsgiversiden, arbeidstakerorganisasjonene og regjeringen, en omfordelende skattepolitikk og så videre. Samtidig har den sosiale ulikheten økt (om enn mindre i Norge enn i Europa for øvrig og særlig USA). Samfunnet er også blitt mer heterogent og pluralistisk, noe som mye skyldes innvandringen i samme periode, men òg en generell individualisering av livsstiler og valg. I artikkelen Getting Rich Slowly fra 1984 tok Stangeland utgangspunkt i bekymringen på 1970-tallet om at oljeboomen ville medføre store sosiale problemer for Stavanger. Han kom frem til at Stavanger «is by no
1
16
«Må finne en oljemann». Aftenbladet.no. Publisert 24. april 2012, hentet 26. januar 2015. (http://www. aftenbladet.no/energi/arbeidsliv/--Ma-finne-en-oljemann-2962628.html)