Europeisk politisk historie 1750-1950: Utdrag

Innledning

Demokratisering, liberalisering og nasjonalisme Denne boken tar for seg de politiske regimene som har oppstått i Europa i de 200 årene etter 1750. Et fellestrekk ved de forskjellige statsformene som fulgte den franske revolusjonen, var at forholdet mellom borgerne var mer preget av likhet enn under det gamle regimet. Det skjedde en grunnleggende utjevning på det juridiske, det politiske, det sosiale og økonomiske feltet og i forholdet mellom kjønnene. Utjevningen forløp på ingen måte likt i alle land, derav forskjellene og konfliktene mellom regimene. Likevel har de aller fleste legitimert seg ved å hevde at de styrte på vegne av folket, og at folket var mer likestilt enn under det foregående regimet, enten det hvilte på et aristokratisk standssamfunn eller et borgerlig klassesamfunn.

På veien fra eneveldets glansdager til den kalde krigens polarisering etter 1945 oppfant altså Europa en rekke politiske regimer, som har karakterisert seg selv ved særegne tolkninger av folkestyret og likheten. Demokratiseringen, som denne prosessen bør kalles, utgjør et av de viktigste kjennetegn ved denne epoken, ved siden av industrialiseringen og Europas dominans over resten av verden. Det faktum at det blant disse regimene også fantes noen av de mest destruktive i historien, gjør det imidlertid straks nødvendig å drøfte innholdet i begrepet nøye.

Sannsynligvis kunne tilhengerne av de forskjelligste politiske retninger enes om at realiseringen av likhetstanken er et hovedtema i europeisk politisk historie etter 1750. Men kampen dem imellom bryter løs i det øyeblikket de skal vurdere blandingsforholdet mellom politisk, sosial og økonomisk likhet i konkrete historiske regimer. Bitterheten i denne striden skyldes at begrepet frihet er minst like omstridt som likhet. Hvordan man vurderer graden av frihet i et bestemt regime, avhenger av hvordan man verdsetter og balanserer individuelle friheter, kollektive rettigheter, nasjoners og minoriteters krav på selvstendig utfoldelse. Ikke minst strides man om hvordan underordnede klassers krav om frihet fra utbytting kan realiseres. Forskjellige politiske ideologier har gått inn for å realisere forskjellige balanser mellom friheten og likheten. De kaller bevegelsen i retning av sin ideelle balanse for demokratisering, men hevder gjerne at konkurrerende ideologier fører inn i tyrannier som er mer undertrykkende enn eneveldet noen gang var. Kampen mellom uforenlige forestillinger om det ideelle demokratiet har gjort demokratiseringen til en svært konfliktfylt prosess.

11 Innledning

Faren er stor for at en definisjon av demokratiseringen kan bestå av en bestemt vekting av friheter og likheter som reflekterer egne preferanser.

Slike kriterier vil definere en prosess som peker frem mot det samfunnet man selv helst vil leve i. I vår tid er det for de flestes vedkommende det liberale, parlamentariske demokratiet, som garanterer utstrakte individuelle rettigheter, og som også tilbyr visse sosiale goder. Demokratiseringen vil med en slik definisjon fremstå som en rekkefølge av historiske samfunnsformer som omfatter noen av, men ikke alle de institusjonene som utgjør vårt demokrati. Noen forskere mener de kan avgjøre prosentandelen demokrati i et bestemt, historisk regime: Underforstått befinner vi oss nær ved 100 %.

Problemet er som nevnt at frihet og likhet er to av de mest omstridte politiske idealene gjennom de siste 250 årene. Det finnes knapt noe regime som ikke har hevdet å ha virkeliggjort det høyeste nivået av ekte frihet og ekte likhet. Og regimenes håndgangne historikere har bevist hvordan folkets frihetstrang måtte kulminere nettopp i dem. For at vi skal unngå å projisere vårt eget selvbilde bakover i historien, er det fundamentalt å erkjenne at en del av elementene i dagens vestlige demokratier også var til stede i regimer som vi ikke klarer å kalle demokratier. Med andre ord: Demokratiseringen var en prosess som ikke nødvendigvis førte inn i det liberale parlamentariske demokratiet.

Man skal ikke gå langt tilbake i tid for å finne uforenlige tolkninger av demokratibegrepet i mange stater. For bare 30 år siden levde store deler av jordas befolkning i såkalte folkerepublikker. I disse kommunistiske diktaturene ble brede lag av befolkningen sikret tilgang til utdannelse og velferdsgoder samtidig som hele grupper ble utryddet, opposisjonelle ble terrorisert og økonomien ble drevet med en kriminell ineffektivitet. Den offisielle ideologien forsto likheten som en homogenisering av individene innenfor et kollektiv, der konkurranse og konflikter ble sjaltet ut til fordel for en tildeling av ressurser etter behov. «[L]ikheten er dermed følgen av en felles avhengighet og underkastelse. Kvinner og menn er like i kraft av å være undersåtter av den rasjonelle organisasjonen, og ikke i kraft av å være autonome individer som står i forhold til hverandre.»1 I den Store sovjetiske encyklopedi fra 1952 ble det slått fast at «[d]emokratiet er uløselig forbundet med den ene eller andre klassens diktatur».

Det borgerlige demokratiet var bare et instrument i hendene på de 2 % av befolkningen som eide to tredjedeler av produksjonsmidlene. Derimot sikrer Den Stalinske Grunnloven […] arbeiderne i sovjetlandet demokratiske rettigheter og frihet på alle områder av det økonomiske, politiske og 1

Rosanvallon 2011, s. 170.

12 Innledning

kulturelle livet. […] Med erfaringen fra bygging av Sovjetstaten […] blir arbeidere, bønder og den progressive intelligentsiaen i andre land stadig mer overbevist om at det sovjetiske demokratiet er overlegent det borgerlige […].2

På den tiden artikkelen ble skrevet, var den siste påstanden ikke usann.

Millioner av godt opplyste mennesker i vestlige land delte troen på at et klassesamfunn ikke kunne være demokratisk. I det minste viser dette at demokratiet var et omstridt begrep, både i de europeiske opphavslandene og i resten av verden.

Heller ikke liberalismens andre dødsfiende var redd for å gjøre krav på det sanne folkestyret. I 1927 forklarte Mussolinis sjefsideolog, Giovanni Gentile, leserne av det amerikanske tidsskriftet Foreign Affairs at den fascistiske Staten […] er en folkestat og som sådan den demokratiske staten fremfor noen. Forholdet mellom Staten og borgeren (ikke den eller den borgeren, men alle borgere) er dermed så intimt at Staten eksisterer kun som, og i den grad, borgeren forårsaker dens eksistens.3

En av det nazistiske Tysklands viktigste intellektuelle premissleverandører, den politiske filosofen og juristen Carl Schmitt, definerte demokratiet på en måte som ligger langt unna dagens forestillinger om et multikulturelt lappeteppe av frie og like borgere. I 1923 skrev han:4 Ethvert virkelig demokrati er avhengig av, ikke bare at likt blir behandlet likt, men også – med uunngåelig konsekvens – at det ulike behandles ulikt. Til demokratiet hører dermed, for det første, homogenitet og for det andre, med nødvendighet, utskillelsen eller fordrivelsen av det heterogene.

Gjennom mesteparten av det 20. århundret konkurrerte liberale med kommunistiske forestillinger om ekte demokrati med hverandre. I mellomkrigstiden foretrakk et flertall av befolkningen i en rekke land autoritære eller fascistiske styreformer for å råde bot på tidens økonomiske kriser og sosiale motsetninger.5 (En styreform i overensstemmelse med flertallets preferanser er vel én mulig definisjon av demokrati?) Blodige kriger ble utkjempet mellom regimer som alle hevdet å representere det 2 3 4 5

Demokratija, 1952.

Müller 2011, s. 106 f.

Bajohr og Wildt 2009, s. 12 f.

Mazower 1999.

13 Innledning

egentlige folkestyret. I 1941 fantes det bare fem stater i Europa som kunne tilfredsstilt våre dagers krav til demokratiet. Finland kjempet i allianse med én totalitær stat mot en annen, Sverige og Sveits var nøytrale på Hitlers nåde, Irlands skjebne avhang av Storbritannias, og Storbritannia sto med ryggen mot veggen. Hadde man skuet bakover på Europas politiske historie i dette året, ville det vært vanskelig å dele den troen på at den ville ende med seier for det liberale demokratiet, som var så utbredt etter Berlinmurens fall.

Kommunismens folkerepublikker og nazismens folkefellesskap avfeies fra liberalt hold som perversjoner av det ekte folkestyret. Likevel taler både objektive og subjektive kriterier for å inkludere dem blant de mulige utgangene av demokratiseringsprosessen. De totalitære regimene mobiliserte befolkningen og gjorde den delaktig i statens anliggender i et omfang som var langt mer omfattende enn under det gamle regimet eller 1800-tallets konstitusjonelle monarkier. De fjernet gamle eliter, brøt ned klasseskillene og åpnet adgangen til utdannelse og sosialt opprykk for de regimetro.6 Kommunismen drev voldelig utjevning ved fysisk å tilintetgjøre de gamle elitene; nazismen hadde en mer langsiktig målsetting om å dyrke frem et raserent folkefellesskap. Titalls millioner mennesker hadde personlig fordel av disse systemene, aksepterte dem (i hvert fall en stund) og ofret livet for dem på slagmarken. I nazismens tilfelle snakker noen historikere om et konsensusdiktatur med svært høy oppslutning i folket (i hvert fall frem til Stalingrad). Det er ingen tvil om at disse regimene ikke var liberale: De var ikke rettsstater, pressen var statskontrollert, og det hemmelige politiet terroriserte utvalgte grupper. Slike innvendinger er et argument for å løse ut rettsstatlige kriterier fra demokratibegrepet. Regimene som styrte i folkets navn, kan skilles i liberale og ikke-liberale utfall av demokratiseringen.

Den liberale tradisjonen spilte en viktig rolle for demokratiseringen, men de to var ikke identiske. Det er blitt hevdet at rettsstaten var en nødvendig forutsetning for demokratiseringen.7 Utbyggingen av rettsstaten, etableringen av konstitusjonelle styreformer og sikringen av individuelle friheter kunne både gå forut for og skille lag med videre demokratisering.

Gjennom hele 1800-tallet fantes det lite demokratiske rettsstater i form av konstitusjonelle monarkier med svært begrenset stemmerett. Det fantes også antiliberale bevegelser som ville feie rettsstaten til side for å skape det ekte demokratiet.

De som i moderne tid først kalte seg «demokrater», under og etter den franske revolusjonen, tolket likhetspostulatet dit hen at sentralmakten 6 7

Müller 2011, s 4.

Bingham 2011.

14 Innledning

måtte skape sosial likhet gjennom tvangstiltak som kunne gå på tvers av rettsstatlige garantier – gjennom terror om nødvendig.8 Senere avviste en del sosialistisk teori menneskerettigheter og eiendomsrett som «formelle», «borgerlige» friheter, et skalkeskjul for kapitalistenes økonomiske interesser som det ekte folkestyret ikke måtte ta hensyn til.9 Lenin delte tsarregimets syn på loven som et maktinstrument i herskerens hånd, ikke noe som tsar eller sentralkomité måtte underordne seg. Både kommunismen og fascismen hevdet å tjene folket ved å fullbyrde historiske og biologiske lovmessigheter som sto over menneskelige lover.

Michael Burleigh har nylig hevdet at «frihet» er en historisk kategori som i motsetning til «identitet» har gått av moten blant dagens historikere.10 Slik var det ikke på midten av 1800-tallet. Nedenfor skal vi se hva noen av datidens ledende historikere tenkte om frihetens kår under demokratiseringens betingelser. Hundre år senere skilte den store marxistiske fortolkeren av den franske revolusjonen, Georges Lefebvre, mellom frihetens og likhetens historie. I 1948 slo han fast at det var i England og USA at konstitusjonelle styresett ble etablert og individuelle friheter garantert av rettsstaten. Det var under den franske revolusjonen at likheten ble det fremste kravet. «For de revolusjonære betyr frihet ikke å måtte adlyde noe menneske som ikke er bemyndiget av lover man frivillig har godtatt. Frihet og likhet er uatskillelige fordi uten likheten er friheten bare et privilegium for enkelte.»11 Det var denne syntesen av frihet og likhet som utgjorde revolusjonens verdenshistoriske betydning, et universelt program som alle følgende regimer kunne måles opp mot. Også i dag spiller spenningen mellom liberalisme og demokrati en sentral rolle i Pierre Rosanvallons pågående utforskning av det franske demokratiets historie. Han legger avgjørende vekt på at den liberale og den demokratiske revolusjonen skjedde samtidig under den franske revolusjonen, og at kampen mellom de to tendensene også utartet i demokratisk terror og diktatur.12 Dette er viktige poenger. Den franske revolusjonen har etterlatt seg en målestokk for demokratisering som vi fortsatt anvender. Men det er vanskelig å dele marxismens tro på at de følgende 200 år er historien om folkenes frihetskamp mot de reaksjonære kreftene som ville hindre folkestyret.

Under revolusjonens gang oppsto det nemlig styreformer som må kalles demokratisk legitimert tyranni. Revolusjonens mest ihuga tilhengere har kastet bort mye tid og blekk på å forklare hvorfor jakobinernes og Napoleons regimer var en situasjonsbetinget undertrykkelse som avfødte frihet. Det er 8 9 10 11 12

Dunn 2005, s. 114–118, 123–125.

Furet 1995, s. 26.

Burleigh 2010, s. 85.

Lefebvre 1963, s. 440.

Jainchill og Moyn 2004, s. 128.

15 Innledning

enklere å ta innover seg innsikten til Alexis de Tocqueville, at demokratiseringen åpnet for nye former for despoti som ikke ville vært mulige under det gamle regimet.13 I 1840 beskrev han i Om demokratiet i Amerika noen trekk ved den enorme, absolutte makten som ville reise sitt herredømme over den formløse massen av like mennesker, og profeterte: «Jeg tenker altså at den formen for undertrykkelse som de demokratiske folkene trues av, ikke kommer til å likne på noe tidligere i historien.»14 Og 15 år senere, mens Napoleon IIIs andre franske keiserrike etablerte seg med velgernes velsignelse, beskrev han «det demokratiske despotiet, som middelalderen ikke hadde noen forestillinger om».15 På 1800-tallet identifiserte en rekke konservative politiske tenkere demokratiet med despotiske regimer. De forbandt «revolusjon» og «pøbelvelde» med jakobinernes terroristiske diktatur i 1793–1794 og med Napoleons militaristiske keiserrike. I samme århundre fantes det også flere eksempler på det som i dag ville kalles Herrenvolk-demokratier. I USA var verdens første demokratiske konstitusjon forenlig med slaveriet gjennom landets første 80 år (og med raseskillet i hundre år etter borgerkrigen).16 I det ungarske kongeriket ble alle madjarene trukket inn i den politiske nasjonen, men ikke de øvrige 60 % av befolkningen. Ved inngangen til 1900-tallet opprettet boerrepublikkene egalitære settlerdemokratier som ikke ga de afrikanske innfødte noen medbestemmelse.

Demokratisering Disse eksemplene skal vise at det vi forstår som demokrati, er en pakke av høyst ulike goder – rettsstatlig garanterte, individuelle friheter, folkelig deltakelse i politikken og en velferdsstat som har sikret en sosial utjevning.

Denne pakken beskriver Vest-Europa etter 1945. De representerer ett utfall av demokratiseringen. Men vi har ingen garanti for at den globale demokratiseringen som nå foregår, vil munne ut i tilsvarende regimer.

Det er nødvendig å definere demokratiseringen på en måte som åpner for at prosessen kunne munne ut i andre regimer enn dem som oppfyller EUs opptakskriterier. Forutsetter man at den med nødvendighet fører frem til oss, beskriver man en kongevei, der en pakke av høyst ulike historiske elementer utgjør en tilstrekkelig betingelse for å realisere det vestlige, parlamentariske demokratiet. I kontrast til kongeveien går det an å skrive demokratiets historie ved å behandle demokratiseringen som én blant flere 13 14 15 16

Richter 2004.

Tocqueville 1986, s. 646–50.

Tocqueville 1986, s. 1050, sml. s. 951 f.

Rosanvallon 2011, s. 203–23.

16 Innledning

«forutsetninger for folkestyre».17 Den vil fremstå som en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for vårt demokrati, ved siden av rettsstaten, konstitusjonelt styresett, sentrale friheter som trykkefriheten og andre mulige betingelser, som privat eiendomsrett og markedsøkonomien. Man kan til slutt også skrive demokratiseringens historie, der prosessen fremstår som en nødvendig betingelse, både for det liberale, parlamentariske demokratiet og for andre regimer som ikke var liberale.

Det er merkverdig at den historiske debatten omkring demokratiseringen ikke på langt nær er så omfattende som for eksempel de langvarige forskningskontroversene rundt nasjonalismen eller imperialismen. Kongeveien finnes først og fremst i samfunnsvitenskapelige teorier som gjør demokratiseringen til en underordnet prosess i den store omveltningen som kalles «modernisering». Ifølge én sammenfatning av forskningen «hersker det i dag en stor grad av enighet innen samfunnsvitenskapene over at demokratiet er et produkt av det moderne: Så snart et samfunn begir seg inn på moderniseringens vei, særlig på det økonomiske området, gjelder demokratiseringen før eller siden som uunngåelig».18 Det er ikke mange historikere som ville våge å tillate seg en slik teoretisk selvsikkerhet.

Demokratiets historie er analysert i et fåtall grunnleggende studier som teoretiserer prosessen.19 Det finnes noen studier av enkelte land, og i dagens internasjonale forskningslandskap må særlig demokratiprosjektet ved Universitetet i Oslo fremheves for viktige bidrag.20 Demokratiseringens historie har noen kritiske forløpere i 1950-årenes totalitarismeteori, særlig J.L. Talmons arbeider om «totalitært demokrati» og «politisk messianisme».21 I nyere tid er det franske historikere som har interessert seg for «demokratiets patologi». Ikke så rart, gitt at de har måttet både ta stilling til revolusjonens plass i nasjonens historie og trenge tilbake marxismens dominans i fransk kultur.22 Både nyliberale revisjonister, som François Furet og Marcel Gauchet, og historikere på venstresiden som Claude Lefort og Pierre Rosanvallon har tematisert demokratiseringens bidrag til totalitære regimer.

Definisjonen av demokratiseringen som gis nedenfor, er et forsøk på å underordne seg tilnærmingene til både demokratiets historie og demokratiets patologi, først og fremst ved å knytte den til konkrete, målbare historiske prosesser.

For å forsøke å fange inn bredden i demokratiseringens muligheter forstås den i det følgende som økt folkelig deltakelse i statens anliggender.

17 18 19 20 21 22

Sandvik, Ringvej og Østberg 2010.

Kern 2007 (min understrekning).

Palmer 1959; Dunn 2005; Keane 2009; Nolte 2012.

Garrard 2002; Berstein og Winock 2002; Sandvik, Ringvej og Østberg 2010; Ringvej 2011; Østberg 2010.

Talmon 1952; Talmon 1960.

Kaplan 1995.

17 Innledning

Deltakelsen kunne utvides på forskjellige måter, og elementene i demokratiseringen opptrådte i forskjellige kombinasjoner i de enkelte europeiske statene. Etter innføringen av en konstitusjon som tilgodeså en nasjonalforsamling, var det utvidelsen av stemmeretten som utgjorde det mest åpenbare, målbare kriteriet for politisk deltakelse. Utviklingen av sivilsamfunnets organisasjoner og opinionens økende innflytelse over politikken er også prosesser som kan tidfestes ganske nøyaktig.23 Til sammen utgjorde de gruppene som avga stemme under valg, som organiserte seg for å påvirke politikken, og som deltok i offentlighetens vurdering av statens handlinger, den politiske nasjonen, det vil si den delen av befolkningen som på et bestemt tidspunkt deltok i statens anliggender.

Denne definisjonen gjør det ikke uten videre mulig å identifisere én nødvendig rekkefølge for reformene, én kongevei inn i vårt demokrati.

Man kan selvfølgelig konstruere en kongevei i ettertid. Faren er da – som Samuel Moyn skriver om menneskerettighetenes historie – at man bedriver noe som likner på gammeldags kirkehistorie.24 Man beskriver hvordan en frelsende sannhet vinner frem, fordi rettferdige mennesker har kjempet for en rettferdig sak. Motstanden (i demokratiets tilfelle «reaksjonen») er ond, men dens seire er bare midlertidige. Noen eksempler kan vise hvor lang tid det tok før noe som likner dagens forestilling om demokratiet, kunne skimtes i den historiske virkeligheten.

I England ble grunnleggende rettsstatlige garantier og institusjoner sikret som følge av revolusjonen av 1688, men parlamentet ble kontrollert av et lite aristokratisk oligarki i 150 år før forsiktige reformer av valgordningen åpnet for en noe bredere deltakelse i den politiske prosessen. For opplysningstidens politiske tenkere, særlig Montesquieu, representerte den engelske forfatningen et ideal fordi maktfordelingen sørget for at statsmaktene utøvde en gjensidig kontroll av hverandre. Det som Montesquieu oppfattet som det demokratiske elementet i denne frihetlige forfatningen, underhuset, representerte imidlertid ikke annet enn godseiernes og handelsborgerskapets interesser. I noen land, som Habsburg-riket og Preussen, gjorde opplyste eneveldige monarker og liberale byråkrater mer for å skape likhet for loven enn stenderforsamlinger, som forsvarte eksisterende privilegier (som de kalte «friheter»). Prisen for å utjevne standssamfunnet var et sterkere byråkrati i eneveldets hånd. I 1780-årene ble USA grunnlagt som den første moderne staten som ga lik tilgang til medbestemmelse over staten til alle mannlige borgere – hvis de var hvite. Allmenn stemmerett og slaveriet var to institusjoner som levde side om side gjennom første halvpart av 1800-tallet.

23 24

Blanning 2007, s. 330–336.

Moyn 2010, s. 5 f.

18 Innledning

I 1820-årene ville man ha måttet være usedvanlig klarsynt for å forutsi hvorvidt det oligarkiske Storbritannia, det eneveldige, men godt administrerte, Preussen eller det slavebesittende demokratiet i USA ville være mest demokratisk hundre år senere. Det var ikke mange den gangen, selv blant erklærte demokrater, som ga begrepet et innhold som likner på vårt. Bare for å nevne det mest åpenbare belegget for dette: Rundt midten av 1800-tallet var det bare et ytterst beskjedent mindretall av radikale og sosialister som overhodet forestilte seg at den politiske nasjonen burde omfatte den halvparten av befolkningen som kvinnene utgjorde.

Debatten om demokratiet som fremtid som foregikk i 1830- og 1840-årene, behandles i kapittel 6. For å trekke opp et skille mellom demokratiseringen og liberaliseringen kan det være nyttig å se på noen avleggere av den debatten hos tre tenkere som i ettertid er blitt samlet under betegnelsen «aristokratisk liberalisme».25 Alexis de Tocqueville, Jacob Burckhardt og lord Acton var alle fremragende historikere. Alle studerte den franske revolusjonen grundig, alle var overbevist om at revolusjonens tidsalder på langt nær var avsluttet, og alle var opptatt av hvordan sentrale friheter kunne bevares i en demokratisk fremtid. Alle fryktet at likheten ville bli etablert av den tyranniske og overmektige moderne staten. De advarte om at når beskyttelsen av minoritetenes og individenes rettigheter ble skjøvet til side, ville flertallet oppnå likhet uten frihet. Tocqueville slo fast at revolusjonen ytterligere hadde styrket den sentralmakten som eneveldet hadde bygget opp. Vi har allerede vært innom frykten hans for det nye despotiet. Burckhardt mente å kunne se flere tidligere eksempler på hvordan folkeherredømmet hadde munnet ut i diktaturer. Napoleon var for ham revolusjonens arvtaker og forløperen for en overmektig stat, som i fremtiden ville integrere underklassene og undertrykke sentrale friheter.

Lord Acton mente å se en spenning mellom demokratiet og individuell frihet allerede i antikken.

Liberalisering Siden frihet er et like abstrakt og omstridt ideal som likhet, er det igjen hensiktsmessig å konsentrere seg om liberaliseringen som en historisk prosess som kan knyttes til visse målbare forhold. Mens begynnelsen på demokratiseringen i moderne tid gjerne dateres til midten av 1700-tallet, hadde liberaliseringen en mye eldre forhistorie. Sentrale forestillinger om borgernes rettigheter og likhet for loven stammer fra antikken. Kirken bidro med et nytt, kristent menneskebilde under middelalderen, og ikke minst 25

Kahan 1992.

19 Innledning

med en dualistisk forståelse av verdslig herredømme og dens underordning under gudsrikets moralske lover.26 Da den byråkratiske sentralmakten vokste frem i tidligmoderne tid, ble kongenes maktutøvelse innhegnet av rettslige stengsler mot et uhemmet enevelde.27 Stenderforsamlinger opptrådte som kongens motpart i skattesaker og annen lovgivning. Slike representative institusjoner utviklet seg gjennom århundrer som garantister for grunnleggende – om enn kollektive – friheter lenge før de ble tildelt rollen som demokratiseringens kamparena.

I det følgende vil liberalisering defineres som utvidelsen av rettslig garanterte rettigheter – frirom der individer eller grupper kunne handle uten at staten grep inn. Hvis demokratisering betød økt folkelig deltakelse i den moderne staten, innebar liberalisering økt frihet fra statlig formynderi. Den sikreste forutsetningen for å kunne innhegne sentralstatens (eller kongens) makt var et konstitusjonelt styre, der samfunnets representanter utøvde en viss kontroll over den utøvende makten, bevilget skatter og fremsatte sine respektive syn på politikken. Den sikreste garantien for individuelle rettigheter var rettsstaten, hvis institusjonelle forutsetning var domstolenes uavhengighet av konge og forvaltning. Rettsstaten innebar at loven var suveren, og at også den utøvende makten måtte underkaste seg den. Den utelukket dermed vilkårlighet i eksekutivets makt­utøvelse.

Grunnleggende prinsipper i en rettsstat var at alle var like for loven, og at ingen kunne fengsles uten å være siktet under en allmenn lov, i en allmenn domstol (habeas corpus). En garanti mot statens vilkårlige maktutøvelse var at offentligheten var informert om den. Det britiske parlamentet diskuterer med jevne mellomrom om det skal lovregulere pressen for å hindre overtramp. Det viktigste argumentet mot er at England ikke har hatt noen presselov på 300 år. Fra slutten av 1700-tallet ble også den økonomiske liberalismen teoretisk formulert og fundert, som et program for å redusere statlige stengsler for næringsfriheten. Konstitusjonelt styre, rettsstaten og liberalisering av økonomien var kjernepunktene i liberalismens program gjennom hele 1800-tallet.

Liberaliseringen kunne også kalles «frihetens historie». Denne historien ble fulgt fra antikken til tidligmoderne tid av lord Acton i noen foredrag som han utga i 1907. Acton fullførte aldri The History of Liberty, et prosjekt som er blitt kalt «den beste boken som aldri ble skrevet». Definisjonen av liberaliseringen ovenfor er avledet av den definisjonen av frihet han gir i foredraget:28

26 27 28

Angenendt 2008; Stein 2007.

Reinhard 1999.

Acton 1907, s. 3 f.

20 Innledning

Med frihet mener jeg en garanti for at enhver mann skal beskyttes når han gjør det som han oppfatter som sin plikt, mot innflytelsen til myndigheter, flertall, tradisjon og opinion. Staten skal kun stille opp plikter og trekke opp grensen mellom godt og ondt i dens mest umiddelbare sfære.

Allerede det antikke demokratiet anskueliggjorde for Acton at flertallsherredømmet – på samme måte som mindretallets herredømme under et aristokratisk regime – måtte begrenses for å opprettholde frihet, rettferdighet og rettslig likhet. Hans erkjennelse av at frihet trengte institusjonelle garantier mot så vel demokratiet som mot aristokratiet og eneveldet, ble delt av mange akademikere, politikere og byråkrater på 1800-tallet. De trengte ikke å være demokrater for å være tilhengere av en stat der lover – ikke mennesker – hersket, der rettsvesen og administrasjon fulgte etablerte regler, der individets grunnleggende rettigheter (og eiendom) var beskyttet mot overgrep.

Sentrale friheter kunne være sikret under regimer som var langt fra demokratiske. Det engelske aristokratiet etablerte med Bill of Rights (1689) individuelle rettigheter som kontinentets liberale tenkere bare kunne drømme om. Uavsettelige dommere forsvarte disse rettighetene i en tid da noen få prosent av befolkningen kunne delta i valg. (I en liten perle av en bok om rettsstaten omtaler en av Englands fremste dommere, Tom Bingham, habeas corpus som «det mest effektive vernet mot den utøvende maktens lovløshet som verden noensinne har sett».29) Det tysk-romerske riket var en uformelig samling av alle mulige former for herredømme – fra klerikalt enevelde til byrepublikkenes selvstyre – men det var det eneste området i 1700-tallets Europa der det hersket en de facto religionsfrihet. Danmark-Norge var et meningstyranni i sammenlikning.30 Den nederlandske republikken ble kontrollert av et smalt handelsoligarki, men trykkefriheten sto sterkere i Amsterdam enn noe annet sted.

1700-tallets maktstat hadde et lite byråkratisk apparat sammenliknet med det militærindustrielle komplekset og velferdsstaten som grep dypt inn i økonomi og samfunn 200 år senere. Men den holdt et jerngrep over undersåttenes religiøse liv og kulturelle utfoldelse. Det frirommet som etter hvert åpnet seg utenfor eneveldets kontroll, kalles etter Jürgen Habermas’ innflytelsesrike tolkning «den borgerlige offentligheten». Her ble diskusjonen om politikkens innhold og ideelle struktur ført utenfor statens kontroll.

Opplysningsfilosofenes prosjekter ble diskutert i nye fora og medier, der 29 30

Bingham 2011, s. 14.

Rian 2012.

21 Innledning

deltakerne møttes på likefot, uavhengig av deres plassering i standssamfunnets hierarki.31 Under 1800-tallets konstitusjonelle monarki ble dette frirommet rettslig sikret ved grunnleggende rettigheter som trykkefrihet og organisasjonsfrihet. I det sivile samfunnet vokste foreningene frem som det borgerlige samfunnets typiske organisasjonsform. I andre halvdel av århundret inngikk interessegrupper i koalisjoner som tok form som politiske partier og skapte forbindelsene mellom det sivile samfunnet og det politiske liv.

I den økonomiske politikken drev liberale byråkrater og borgerlige politikere liberaliseringen svært langt, først under det opplyste eneveldet mot slutten av 1700-tallet, siden under 1800-tallets konstitusjonelle monarki.

Korporasjoner og laug ble oppløst, monopoler avskaffet, tollsatser senket, næringsfrihet innført, fagforeninger forbudt, teiger slått sammen, markeder åpnet. Den økonomiske veksten skjøt fart, og industrialiseringen ble fremskyndet. Dette skjedde i navnet av en særegen tolkning av likheten.

I det borgerlige samfunnet var det tilstrekkelig at individene hadde like muligheter for at deres talent kunne slå ut.32 Den frie markedsøkonomien som liberalismen dyrket frem, skapte nye former for ulikhet som den ikke kunne, eller ville, motvirke. Nettopp klassemotsetningene uttrykte den sentrale spenningen i det borgerlige samfunnet mellom det politiske og rettslige likhetspostulatet som lå til grunn for det, og den sosiale ulikheten som den kapitalistiske økonomien produserte.33 Eugène Buret, som undersøkte arbeidernes kår i England og Frankrike, skrev i 1840: «I det øyeblikket da ulikheten er ødelagt i den politiske og borgerlige orden, gjenoppstår den, i virkeligheten og i loven, med en styrke den aldri tidligere har hatt, i den industrielle orden.»34 Med John Dunns ord: «Markedsøkonomien er den sterkeste mekanismen for å bryte ned likhet som menneskeheten noen gang har skapt.»35 De liberale ideologenes største svakhet var at de ikke var i stand til å se de sosiale problemene som fulgte med oppløsningen av tradisjonelle produksjonsformer, med urbaniseringen og fabrikkarbeidet. Fagforeninger og sosialistiske partier som oppsto i andre halvdel av 1800-tallet for å bedre arbeiderklassens kår, gikk inn for aksjonsformer og sosiale reformer som i liberale øyne truet sentrale friheter – den individuelle arbeidskontrakten, næringsfriheten, eiendomsretten. Når det sosiale spørsmålet ble satt på den politiske dagsordenen, klarte ikke de borgerlige elitene å svare – fordi de ikke så noe behov for statlig inngrep i økonomi og samfunn. Da allmenn 31 32 33 34 35

Blanning 2002.

Rosanvallon 2011, s. 125–154.

Furet 1995, s. 22 f.

Rosanvallon 2011, s. 109–113.

Dunn 2005, s. 137.

22 Innledning

stemmerett ble innført i stadig flere land, tapte deres partier terreng i det nye politiske massemarkedet.

Det flertallstyret som først ble mulig med innføringen av allmenn stemmerett – det representative demokratiet – kunne brukes til å gi samfunnets undergrupper en høyere verdi enn markedsøkonomien tilkjente dem.

Sosialistiske partier kalte seg gjerne «sosialdemokratiske» mot slutten av 1800-tallet fordi de ville skape sosial likhet ved å reformere økonomien, omforme rettsstaten til en sosialstat. Hvor langt de ville gå for å skape likhet, var stridens eple da arbeiderbevegelsen ble splittet i mellomkrigstiden.

Sosialdemokratene utgjorde de eneste massepartiene som holdt fast ved den borgerlige forfatningsstaten, rettsstaten og individuelle rettigheter.

Kommunistene ville erstatte den med diktaturet for å knuse kapitalismen.

Det blir paradoksalt å kalle kommunismen antidemokratisk all den tid dens hovedmålsetting var å realisere størst mulig sosial og økonomisk likhet. Det er mer presist å kalle den et antiliberalt utfall av demokratiseringsprosessen.

Nasjonalisme Liberaliseringen og demokratiseringen er to prosesser som kan forklare hvordan forholdet mellom individ og stat endret seg i den aktuelle perioden.

Men begrepene fanger ikke inn det nye ideelle kollektivet som staten skulle representere etter den franske revolusjonen, der suvereniteten hvilte etter at kongen mistet den. Det var nasjonen som tilranet seg suvereniteten fra dynastiet i det første, avgjørende skrittet i demokratiseringen. Forholdet mellom nasjon og stat kan beskrives ved å introdusere begrepet nasjonalisme, og det er også den som er best egnet til å tolke de nye betingelsene for forholdet mellom statene i demokratiseringens tidsalder. Nasjonalismen var den sterkeste politiske kraften som ble utløst og forsterket gjennom perioden. Den virket særlig destabiliserende på utenrikspolitikken. Dens fremvekst var tett forbundet med demokratiseringen, men den endret karakter ettersom den opptrådte i forskjellige legeringer med de tre ideologiene som fylte det politiske landskapet etter 1815: liberalismen, konservatismen og sosialismen.

Nasjonalismen har vært den store, oppløsende politiske kraften gjennom de siste 250 årene. Den har brutt ned gamle statsgrenser og skapt strid om nye. Den har skapt fiendskap mellom nasjoner, både dem med egen stat og dem som levde sammen innenfor én stat. Dens evne til å mobilisere kollektiv bevissthet har kunnet styrke det indre samholdet i samfunn og bygge bro over klassemotsetninger. Denne funksjonen har ofte vært en nødvendig forutsetning for demokratiseringen og for utbyggingen av velferdsstaten.

Men nasjonalismen har også legitimert den brutale homogeniseringen av

23 Innledning

samfunn gjennom kulturell undertrykkelse av minoriteter, tvangsassimilasjon og etnisk rensing. Få av disse prosessene har skjedd uten omfattende voldsutøvelse.

Som en kameleon har nasjonalismen tilpasset seg forskjellige politiske retninger. Gjennom 1800-tallet opptrådte den suksessivt i demokratiskrevolusjonær, liberal og konservativ form. I det 20. århundret ble den radikalisert og fant sin totalitære form i svært destruktive fascistiske bevegelser og regimer. Fra siste tredjedel av 1800-tallet legitimerte nasjonalismen først de europeiske landenes herredømme over den øvrige verden.

Under avkoloniseringen ble den så overtatt av ikke-europeiske eliter, som sloss mot imperialismen for å realisere egne nasjonalstater. Forkledt som marxistiske frigjøringsbevegelser fremskyndet den avkoloniseringen. I nyere tid har nasjonalismen antatt nye former, heller religiøst enn etnisk fundert, som er fiendtlig innstilt mot den vestlige kulturkretsen som sådan, eller som nører opp under konflikter mellom ikke-vestlige stater.

Nå kan det innvendes at nasjonalismen ikke er en prosess som demokratiseringen og liberaliseringen, men en tilstand, et verdensbilde eller en ideologi – en doktrine, ifølge en innflytelsesrik bok.36 Slik er den også blitt tolket i mye av den omfattende litteraturen som er blitt viet den. Eldre forskning har vært opptatt av forskjellene mellom nasjonalismer, med utgangspunkt i deres idealforestillinger om nasjonen – politisk i VestEuropa, kulturell i Sentral-Europa, etnisk eller historisk i Øst-Europa. I dag ser ikke forskningen de store forskjellene.37 Alle nasjonsforestillinger inneholder forskjellige blandingsforhold av kollektive identifikasjoner: Historiske, kulturelle, religiøse, politiske og etniske forestillinger om nasjonal identitet er sammenfiltret hos de fleste mennesker. Det er nok å spørre de leserne av denne boken som føler seg norske, om norskhet kan reduseres til én av typene. Utgjør nordmenn en nasjon takket være Harald Hårfagres rikssamling, Snorres beskrivelse av nasjonens opphav, luthersk kristendom, en nasjonalromantisk naturfølelse, Eidsvoll-forfatningen, diktningen, nynorsken, statsborgerskapet eller felles etnisk opphav?

Det er ikke blandingsforholdet som er interessant her, men dets evne til å mobilisere. Uavhengig av innholdet i nasjonsforestillingen kan nasjonen tas for gitt som et politisk viljesfellesskap når nok mennesker kjenner tilhørighet til den. Nasjonalismen er i Hugh Seton-Watsons enkle definisjon «anvendelsen av opplysningstidens doktrine om folkelig suverenitet på nasjonale fellesskap».38 Demokratiseringen skapte et ideelt bilde av nasjonen som motiverte kollektiv handling. Det er handlingens målsettinger

36 37 38

Kedourie 1993.

Baycroft og Hewitson 2006.

Seton-Watson 1977, s. 445.

24 Innledning

som står i sentrum her. Når et selvdefinert kollektiv – en nasjon – forsøker å nå disse målsettingene, utløses prosesser som er minst like omveltende for utenrikspolitikken som økt folkelig deltakelse i innenrikspolitikken og liberaliseringen av individers og økonomiske aktørers handlingsrom.

Former for nasjonal bevissthet og fiendebilder av andre nasjoner kan påvises i antikken og middelalderen. Likevel er det god grunn til å skille ut moderne nasjonalisme ved å understreke at dens hovedanliggende var å identifisere nasjonen med den moderne staten. Nasjonen enten strebet etter sin egen stat (selvbestemmelse), brukte den staten den hadde fått til å styrke de sosiale og kulturelle båndene innad (nasjonsbygging eller homogenisering), eller søkte å utvide statens herredømme til å omfatte andre folkeslag (imperialisme). I grove trekk kan man følge disse stadiene kronologisk gjennom en rekke europeiske nasjoners politiske bevisstgjøring.

Den bevisstgjøringen hang uløselig sammen med demokratiseringen, i den grad at man kan tale om demokratisering og nasjonalisme som gjensidige katalysatorer. Den tyske historikeren Dieter Langewiesche har skrevet om «viljen til demokratisk transformasjon» på 1800-tallet: «De som strebet etter mer frihet, søkte å realisere den innenfor nasjonalstaten. Derfor var nasjonale bevegelser samtidig frigjøringsbevegelser, og omvendt.»39 På slutten av 1700- og gjennom 1800-tallet betød demokratisering at monarkisk suverenitet ble fortrengt av folkesuvereniteten. Men folkelig suverenitet har to betydninger med høyst ulike konsekvenser. Den første er folkestyre, nemlig at folket styrer seg selv, gjennom sine representanter.

Den andre er selvbestemmelse, eller frihet fra fremmedstyre. Folkestyret kan tenkes realisert innenfor en eksisterende stat selv om motstanden fra etablerte eliter som oftest må brytes gjennom revolusjon. Selvbestemmelse avhenger derimot av nasjonens forståelse av sin territorielle utstrekning.

Ofte var den ikke sammenfallende med den dynastiske statens grenser.

Den suverene nasjonalstaten kunne da bare realiseres gjennom å oppløse eksisterende stater: I dette tilfellet ville den demokratiske revolusjonen føre til krig. Alle nasjonalstater ble født i krig. Oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige i 1905 er unntaket som bekrefter regelen.40 Suverenitetskravet ble formulert forskjellig avhengig av hvilke statlige strukturer det nasjonale viljesfellesskapet var konfrontert med. I VestEuropa hadde befolkningene gjennom århundrene kommet til å identifisere seg med sentralmakten, særlig representert gjennom dynastiet. Innenfor gitte grenser kunne nasjonen gripe etter suvereniteten ved å omskape eksisterende institusjoner, hvilket ga nasjonalismen et sterkere politisk innhold. I Sentral-Europa var italienere, tyskere og polakker fordelt mellom 39 40

Langewiesche 2000, s. 47.

Langewiesche 2000, s. 46.

25 Innledning

mange stater. Dette førte til at kulturelle kriterier, særlig språk, ble tillagt stor vekt i nasjonens selvforståelse, og samlingen av kulturnasjonen under én stat ble oppfattet som den politiske hovedoppgaven. I de multinasjonale keiserrikene lenger øst i Europa søkte nasjonene i tillegg å identifisere seg med historiske stater, som måtte gjenreises for å sikre dem en grad av kulturell autonomi og politisk selvstyre. For ungarerne var det landene under Stefans-kronen, for tsjekkerne Vaclav-kronen, for polakkene det enorme Rzeczpospolita som var blitt oppløst i 1795.

Den politiske situasjonen førte til at forskjellige aspekter av nasjonsforestillingen ble vektlagt. Den eldre forskningen tolket disse som forskjellige former for nasjonalisme, som dikterte forskjellige politiske målsettinger. Vi holder oss her til den tyske Øst-Europa-eksperten Eugen Lemberg, som så fremveksten av en kulturell forståelse av nasjonen i Sentral- og Øst-Europa som en prosess «som ikke var ulik den vesteuropeiske overgangen fra eneveldet til demokratiet, ja som sågar nøyaktig tilsvarte den. […] Også her ble menneskene, selv de siste og de enkleste blant dem, ikke lenger objekter for herredømmet. Også her ble de […] subjekter, som bar og formet den sosiale, den nasjonale og den statlige utviklingen».41 Den ungarske historikeren Ivan Berend har skrevet:42 Det moderne, opplyste nasjonskonseptet, som innebefattet hele befolkningen, inkludert bøndene, og ideen om likt borgerskap trådte frem hånd i hånd med et nytt grunnlag for [selv]identifikasjon. […] Øst for Elbe ble nasjonalismen den ledende drivkraften i moderne historie.

En slik tolkning kan synes uproblematisk i et land der åndsfyrster fra Wergeland til Bjørnson og Koht har forklart nasjonalkjensla som det demokratiske fremskrittets forutsetning og følge. Fire år før Lemberg sa Arne Bergsgård det slik: I folkesuverenitetstanken «låg endå ingen ting sagt om nasjonen, men det drog med seg med ein einaste gong tyngdepunktet for tanken frå staten og statsstyraren til folket, og det måtte atter føra til tanken på nasjonen».43 En sveip gjennom nasjonalismeteoriene viser imidlertid at østeuropeisk nasjonalisme som oftest oppfattes som noe helt annet enn demokratisk: atavistisk, reaksjonær, rasistisk ekskluderende – og morderisk.

Et slikt perspektiv beror på fordommer som bevisst ekskluderer vestlige staters kolonialisme, rasisme og nasjonale rivaliseringer fra sammenlikningen.44 I tillegg forutsetter det at USA ikke har noen form for nasjonalisme 41 42 43 44

Lemberg 1950, s. 203 f.

Berend 2003, s. 87 f.

Bergsgård 1946, s. 60.

Berend 2003, s. 114–119.