Page 1


Det medfødte språket Et kapittel i den rasjonelle tenkningens historie Av Noam Chomsky Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Takk til Jeg utførte denne forskningen mens jeg var forskningsstipendiat hos American Council of Learned Societies. Arbeidet fikk delvis støtte gjennom et stipend fra National Institutes of Health (stipendnr. MH-05120–04 og stipendnr. MH-0512005) til Harvard University, Center for Cognitive Studies. Innsamlingen av materiale ble gjort lettere ved støtte fra Social Science Research Council. Mye av materialet i dette essayet ble presentert i en serie Christian Gauss-seminarer ved Princeton University i 1965. Jeg har hatt stor nytte av deltakernes mange kommentarer og er takknemlig for dem. Jeg skylder også William Bottiglia, Morris Halle, Roman Jakobson, Louis Kampf, Jerrold Katz og Jerrold Viertel stor takk for svært verdifulle innspill og kritikk.

29


Innledning En kort, og tilstrekkelig presis, beskrivelse av de europeiske folks åndsliv gjennom de siste to hundre og tjuefem årene frem til vår egen tid er at de har levd på den samlede idékapitalen fra det syttende århundrets tenkning. A.N. Whitehead, Science and the Modern World

Whiteheads ofte anførte kommentar, som jeg siterer her, er et nyttig utgangspunkt for en diskusjon om lingvistikkens historie i moderne tid. Anvendt på teorien om språkstruktur er påstanden hans helt korrekt når vi snakker om 1700-tallet og tidlig 1800tall. Den moderne lingvistikken har imidlertid frigjort seg forsiktig fra tradisjonell lingvistisk teori og søkt å bygge en ny og selvstendig språkteori. Den tidligere europeiske tradisjonens bidrag til språkvitenskapen har stort sett vært av liten interesse for profesjonelle lingvister, som har vært opptatt av ganske andre emner innenfor en intellektuell ramme som ikke er mottakelig for problemene som bevirket tidligere lingvistiske studier, eller for innsikten de førte til. Nå er det ikke mange som kjenner til disse bidragene lenger, eller de betraktes med dårlig skjult forakt. De få moderne studiene om lingvistikkens historie som er utført, har vanligvis hatt som utgangspunkt at «alt som skjedde før 1800-tallet, ennå ikke kan kalles lingvistikk, og kan dekkes med et par linjer».1 I de senere årene har interessen for spørsmål som faktisk ble studert på en seriøs og fruktbar måte gjennom det syttende, attende og tidlige nittende århundret, om enn sjelden senere, igjen blomstret opp. Denne tilbakeven30


dingen til klassiske problemstillinger har ført til en gjenoppdagelse av mye av det som ble forstått fullt ut i denne perioden – det jeg vil kalle «den kartesianske lingvistikkens periode», av grunner jeg skisserer nedenfor. En grundig undersøkelse av parallellene mellom kartesiansk lingvistikk og visse moderne tendenser kan på mange måter være givende. En fullstendig redegjørelse ligger langt utenfor rammene av dette essayet. Dessuten vil ethvert forsøk på å gi en slik redegjørelse være svært prematurt, med tanke på den bedrøvelige tilstanden til språkhistorien som felt (som delvis er en konsekvens av den nedvurderingen av tidligere forskning som har kjennetegnet den moderne perioden). Jeg skal her begrense meg til noe mindre ambisiøst, nemlig en innledende og fragmentarisk skissering av noen av hovedtankene i den kartesianske lingvistikken, uten noen tydelig analyse av relasjonen til nyere forskning som søker å klarlegge og utvikle disse tankene. Lesere som er fortrolige med dagens forskning innenfor den såkalte «generative grammatikken», vil enkelt kunne trekke disse konklusjonene selv.2 Spørsmål av aktuell interesse vil imidlertid være bestemmende for denne redegjørelsens generelle form; det vil si at jeg ikke vil forsøke å karakterisere den kartesianske lingvistikken slik den oppfattet seg selv,3 men i stedet konsentrere meg om utviklingen av de ideene som, helt uavhengig, har dukket opp igjen i nyere forskning. Mitt primære mål er å gjøre alle som studerer den generative grammatikken og dens implikasjoner, oppmerksom på noe av den lite kjente forskningen som har betydning for deres område og problemstillinger, og som ofte foregriper noen av deres spesifikke konklusjoner. 31


Dette blir et noe sammensatt portrett. Ingen enkeltperson kan på tekstlig grunnlag påvises å ha hevdet alle synspunktene som blir skissert. Nærmest er kanskje Humboldt, som står midt i krysningspunktet mellom rasjonalistisk og romantisk tenkning; hans arbeider er på mange måter både et høydepunkt og et endepunkt for disse retningene. Vi kan av flere grunner stille spørsmål ved hvor egnet begrepet «kartesiansk lingvistikk» er til å beskrive denne retningen innen lingvistisk teori. For det første har disse utviklingene røtter i tidligere lingvistisk forskning; for det andre vil nok flere av de mest aktive bidragsyterne utvilsomt ha sett seg selv som motstandere av den kartesianske doktrinen (se note 3); for det tredje var Descartes selv lite opptatt av språk, og de få kommentarene hans kan tolkes på svært forskjellige måter. Hver av disse innvendingene har et visst hold. Likevel ser det for meg ut som det i perioden vi diskuterer her, finnes et sammenhengende og fruktbart kompleks av ideer og konklusjoner rundt språkets natur, i tilknytning til en bestemt bevissthetsteori4, og at denne utviklingen kan anses som en utløper av den kartesianske revolusjonen. Begrepets egnethet er uansett av liten interesse. Det egentlige problemet består i å påvise den eksakte tilstanden til «idékapitalen» som ble samlet i den førmoderne perioden for å evaluere betydningen av dette bidraget for samtiden og finne måter å utnytte det på for å videreutvikle studiet av språk.

32


Språkutøvelsens kreative aspekt Selv om Descartes bare i liten grad refererer til språk i sine tekster, har enkelte observasjoner av språkets natur hatt stor påvirkning på formuleringen av synspunktene hans i alminnelighet. Gjennom grundige og intensive studier av en mekanisk forklarings begrensning, som brakte ham videre enn fysikken, til fysiologien og psykologien, overbeviste Descartes seg selv om at alle aspekter av dyrs atferd kan forklares ut fra antakelsen om at dyret er en automat.5 Under denne undersøkelsen utviklet han et viktig og toneangivende system for spekulativ fysiologi. Men han konkluderte med at mennesket har unike evner som ikke kan forklares rent mekanistisk, selv om det i svært stor grad kan gis en mekanistisk forklaring på menneskets kroppslige funksjoner og atferd. Den vesentlige forskjellen mellom menneske og dyr vises tydeligst ved menneskets språk, særlig menneskets evne til å forme nye utsagn som uttrykker nye tanker, og som er tilpasset nye situasjoner. Etter hans syn er det ganske enkelt å forestille seg at en maskin er slik laget at den utstøter enkelte ord i forbindelse med legemlige handlinger som fremkaller en eller annen forandring i dens organer: at den når vi trykker på den et sted, spør hva vi vil si den, at den når det trykkes et annet sted, skriker at det gjør vondt og lignende. Men det hender ikke at den sammenstiller ord på forskjellig måte for å svare på betydningen i alt som blir sagt i dens nærhet, slik som endog det sløveste menneske er i stand til (Meditasjoner, s. 96).6

33


Denne evnen til å bruke språk må ikke forveksles med «de naturlige bevegelser som uttrykker følelser, og som kan efterlignes av maskiner såvel som av dyr». Den avgjørende forskjellen ligger i at automater «ikke vil kunne bruke ord eller sette sammen andre tegn som vi gjør for å meddele vår tanke til andre». Dette er en spesifikk menneskelig evne, som er uavhengig av intelligens. Derfor er det verdt å legge merke til at det finnes ikke mennesker som er så sløve og dumme, de vanvittige medregnet, at de ikke er i stand til å sammenstille forskjellige ord og danne en tale som de tilkjennegir sin tanke ved. På den annen side finnes ikke det dyr, om det er aldri så fullkomment i sin art, som er i stand til det samme (Meditasjoner, s. 96–97).

Dette skillet mellom mennesker og dyr kan heller ikke baseres på perifere fysiologiske forskjeller. Derfor fortsetter Descartes med å understreke at det kommer ikke av at dyrene mangler organer, for man ser at skjærer og papegøyer kan uttrykke ord som vi, og likevel kan de ikke tale som vi, det vil si, vise at de tenker det de sier. Mennesker derimot, om de er født døvstumme og like meget og mer enn dyrene berøvet organer som andre bruker til å tale med, skaper seg vanligvis visse tegn som de gjør seg forstått med for dem som til daglig omgåes dem, og som gjør seg den møye å lære deres sprog (Meditasjoner, s. 97).

Kort sagt har mennesket da en artsspesifikk kapasitet, en enestående form for intellektuell organisering som ikke kan tilskrives perifere organer eller relatertes til 34


generell intelligens7, og som manifesterer seg i det vi kan kalle det «kreative aspektet» av alminnelig språkbruk – som kan karakteriseres som både uendelig i omfang og uavhengig av stimulering. Derfor hevder Descartes at språket fritt kan brukes til å uttrykke tanken eller gi egnet respons i enhver ny kontekst og ikke bestemmes av noen faste forbindelser mellom ytringer og ytre stimuli eller fysiologiske tilstander (som kan påvises med enhver ikke-sirkulær metode).8 Descartes argumenterer ut fra en antakelse om at en mekanistisk forklaring på det kreative aspektet ved normal språkutøvelse ikke er mulig, og han konkluderer med at det, i tillegg til en kropp, er nødvendig å tillegge andre mennesker en bevissthet – en substans med tanken som vesen. På grunnlag av argumentene han legger frem for å tillegge kropper som «har en likhet med» hans egen, en bevissthet, synes det klart at den forutsatte substansen spiller rollen som «kreativt prinsipp», sammen med det «mekaniske prinsippet» som forklarer kroppens funksjoner. Menneskets fornuft er faktisk «et universelt redskap som kan yde tjeneste i alle slags sammentreff», mens i organene til et dyr eller en maskin «trenger … en spesiell innretning for hver spesiell handling».9 Språkets avgjørende rolle i Descartes’ argument fremgår enda tydeligere av hans påfølgende korrespondanse. I et brev til markien av Newcastle (1646) hevder han at «ingen av våre ytre handlinger kan vise en som iakttar dem, at vårt legeme er mer eller mindre enn en maskin som beveger seg, men at det inneholder en sjel med tanker – unntatt talte ord eller andre tegn som refererer til bestemte emner uten å uttrykke noen som helst følelser».10 Den siste betingelsen tilføyes for å utelukke både «skrik av glede eller sorg eller lignende» 35

Noam Chomsky: Det medfødte språket: Utdrag  

Utdrag fra Det medfødte språket, bok nr. 69 i Cappelens upopulære skrifter