Page 1


Kapittel 1 Innledning I denne boka vil jeg gi en kritisk drøfting av det synet som preger den «sunne fornuft» i de fleste vestlige samfunn, nemlig ideen om at det stadiet i den økonomisk-politiske utviklingen vi har nådd fram til i dag, utgjør et stort framskritt i menneskets utvikling, og at vi bør prise de mulighetene dette gir oss. Enkelte sosiologer mener vi har nådd fram til en «andre modernitet» hvor individet er løsrevet fra kollektive bånd, og at vi nå kan konsentrere oss om å dyrke forskjellige livsstiler, uten å måtte ta hensyn til gammeldagse tilknytninger. Den «frie verden» har seiret over kommunismen, og svekkingen av kollektive identiteter betyr at en verden «uten fiender» nå har blitt mulig. Partiske konflikter tilhører fortiden; i dag kan man oppnå enighet gjennom dialog. Takket være globaliseringen og universaliseringen av det liberale demokratiet kan vi forvente en kosmopolitisk framtid som bringer fred, velstand og menneskerettigheter over hele verden. Jeg vil utfordre denne «postpolitiske» visjonen. Min viktigste målgruppe er de innenfor den progressive leiren som godtar dette optimistiske synet på globaliseringen og som forsvarer en konsensuell form for demokrati. Jeg vil granske noen av de motepregede teoriene som understøtter den postpolitiske zeitgeist på 7


ulike felter som sosiologi, politisk teori og internasjonale relasjoner. Min påstand er at denne tilnærmingen er grunnleggende feilslått, og at den i stedet for å bidra til en «demokratisering av demokratiet», gir opphav til mange av de problemene som demokratiske institusjoner står overfor i dag. Begreper som «konfliktfritt demokrati», «dialogisk demokrati», «kosmopolitisk demokrati», «god forvaltningsskikk», «globalt sivilsamfunn», «kosmopolitisk suverenitet», «absolutt demokrati» – for å sitere noen av de begrepene som er i vinden nå – er basert på en antipolitisk visjon som nekter å anerkjenne den antagonistiske dimensjonen som konstituerer «det politiske». Målet er å skape en verden «hinsides venstre og høyre», «hinsides hegemoni», «hinsides suverenitet» og «hinsides antagonisme». Denne lengselen avdekker en fullstendig mangel på forståelse for hva som står på spill i demokratisk politikk og for dynamikken i konstitueringen av politiske identiteter. Vi skal se at den bidrar til å forsterke det antagonistiske potensialet som finnes i samfunnet. En betydelig del av argumentasjonen min vil bestå i å undersøke hvilke konsekvenser det har å benekte antagonismen, både i teori og i politikk. Etter min mening er det å tenke den demokratiske politikkens mål i lys av konsensus og forsoning ikke bare teoretisk feilslått, men også politisk farlig. Håpet om å skape en verden hvor skillet mellom «vi» og «de» er overvunnet, er basert på feilaktige premisser. De som deler denne visjonen, tar dermed feil av den virkelige oppgaven som demokratisk politikk står overfor. Denne blindheten for antagonismer er ikke ny. Demokratisk teori har lenge vært preget av troen på at menneskets indre godhet og opprinnelige uskyld 8


var en nødvendig betingelse for et levedyktig demokrati. Et idealisert bilde av menneskets sosiale natur som vesentlig styrt av empati og gjensidighet har generelt dannet fundamentet for moderne politisk tenkning. Vold og fiendtlighet blir oppfattet som et arkaisk fenomen som vil forsvinne – takket være et bedre ordskifte og at man via en samfunnskontrakt etablerer en gjennomsiktig kommunikasjon mellom rasjonelle deltakere. De som utfordret dette optimistiske synet, ble automatisk oppfattet som demokratiets fiender. Kun få forsøk har vært gjort på å utarbeide det demokratiske prosjektet på basis av en antropologi som anerkjenner det ambivalente ved menneskets sosiale natur og det faktum at gjensidighet og fiendtlighet ikke kan skilles fra hverandre. Og til tross for lærdommene fra en rekke fagdisipliner, er den optimistiske antropologien fremdeles dominerende. Mer enn hundre år etter Freuds død er det fremdeles betydelig motstand mot psykoanalysen innenfor politisk teori, og man har ennå ikke tatt inn over seg dens lærdom om antagonismens nødvendighet. Jeg hevder at troen på muligheten for en universell rasjonell enighet har brakt den demokratiske tenkningen på feil spor. I stedet for å utforme institusjoner som gjennom angivelig «upartiske» prosedyrer vil forsone alle motstridende interesser og verdier, må demokratiske teoretikere og politikere arbeide for å opprette en levende, «agonistisk» offentlig sfære preget av strid, hvor ulike hegemoniske politiske prosjekter kan konfrontere hverandre. Dette er etter mitt syn en nødvendig betingelse for effektivt å kunne praktisere demokratiet. I dag er det mye snakk om «dialog» og «deliberasjon», men hva er meningen med den slags ord innenfor det politiske feltet hvis det ikke finnes 9


noe reelt valg og hvis diskusjonsdeltakerne ikke kan velge mellom klart forskjellige alternativer? Liberale som mener at rasjonell enighet kan oppnås i politikken, og at demokratiske institusjoner er et redskap for å finne rasjonelle svar på ulike samfunnsproblemer, vil ganske sikkert hevde at mitt begrep om det politiske er «nihilistisk». Og det samme vil de på ytterste venstre fløy som tror på muligheten av et «absolutt demokrati». Det er ikke noe poeng i å prøve å overbevise dem om at min agonistiske tilnærming er motivert av en «sann» forståelse av «det politiske». Jeg vil heller fokusere på hva det betyr for en demokratisk politikk at man benekter «det politiske», slik jeg definerer det. Jeg vil vise hvordan den konsensuelle tilnærmingen ikke skaper betingelser for et forsonet samfunn, men tvert imot fører til at det vokser fram antagonismer som et agonistisk perspektiv ville ha klart å unngå, fordi det gir konfliktene et legitimt uttrykk. På denne måten håper jeg å vise at det å anerkjenne det uunngåelige ved samfunnslivets konfliktdimensjon, slett ikke undergraver det demokratiske prosjektet. Dette er tvert imot en nødvendig forutsetning for å mestre den utfordringen som en demokratisk politikk møter. På grunn av den dominerende rasjonalismen innenfor den liberale politiske diskursen er det ofte blant konservative teoretikere jeg har funnet avgjørende innsikter som kan bidra til en adekvat forståelse av det politiske. De konservative har lettere for å riste av seg dogmatiske antagelser enn det som er tilfelle for liberale apologeter, og dette er grunnen til at jeg har valgt å gjennomføre min kritikk av liberal tenkning i lys av en såpass kontroversiell tenker som Carl Schmitt. Etter min mening er det mye vi kan lære av denne briljante og uforsonlige motstanderen av liberalismen. 10


Jeg er klar over at dette valget kan møte stor motstand på grunn av Schmitts kompromiss med nazismen. Mange vil oppfatte det som temmelig håpløst, for ikke å si skandaløst. Jeg vil likevel mene at det er teoretikeres intellektuelle kraft, og ikke deres moralske kvaliteter, som bør være avgjørende for hvorvidt vi går i dialog med verkene deres. Jeg tolker den moralske motviljen mange demokratiske teoretikere har mot å beskjeftige seg med Schmitts tenkning, som typisk for den moralistiske tendensen som kjennetegner den postpolitiske zeitgeist. Refleksjonene mine har faktisk i særlig grad som mål å kritisere denne tendensen. En sentral tese i denne boka er at de postpolitiske teoretikerne tar feil når de hevder at vi i dag opplever at politikkens konfliktdimensjon forsvinner. Det som skjer, er derimot at det politiske i dag blir spilt ut i det moralske registeret. Det politiske består fremdeles av et skille mellom «vi» og «dem», men dette skillet blir ikke lenger definert ut fra politiske kategorier, men som en moralsk distinksjon. I stedet for valget mellom venstre og høyre står vi nå overfor valget mellom «rett og galt». I kapittel 4 bruker jeg høyrepopulisme og terrorisme som eksempler når jeg undersøker konsekvensene av denne forskyvningen – både i den hjemlige politikken og i utenrikspolitikken – og påpeker de farene den innebærer. Argumentet mitt er at når det ikke finnes kanaler hvor konfliktene kan anta en «agonistisk» form, vil de ofte få en antagonistisk form. Når konfrontasjonen mellom «vi» og «dem» ikke blir formulert som en politisk konfrontasjon mellom «motstandere», men som en moralsk konfrontasjon mellom godt og ondt, kan motstanderen bare oppfattes som en fiende som må ødelegges, og dette står i veien for 11

Profile for Cappelen Damm

Chantal Mouffe: Om det politiske  

Utdrag fra innledningskapittelet

Chantal Mouffe: Om det politiske  

Utdrag fra innledningskapittelet