Levekår og livskvalitet. Vitenskapen om hvordan vi har det: Utdrag

Page 1


kapittel 1

Innledning Formål «Hvordan har du det?» «Står til?» Hverdagssamtalen er full av slike spørsmål. Denne boka handler om den vitenskapelige tilnærmingen til spørsmålet om hvordan det «står til», nærmere bestemt undersøkelser av befolkningens levekår og livskvalitet. Formålet med boka er for det første å gi en bred beskrivelse av det teoretiske og metodiske grunnlaget for slike undersøkelser. For det andre har hensikten vært å presentere noen faktiske trender vedrørende levekår og livskvalitet, basert på foreliggende statistikk og forskning. I den empiriske delen av boka belyses – på bakgrunn av resultatene fra en rekke velferdsundersøkelser – det grunnleggende spørsmålet om retningen på velferdsutviklingen. Er det samsvar mellom de «objektive» målene på velferd, kartlagt gjennom levekårstradisjonen, og utviklingen i subjektivt opplevd livskvalitet? Er det noen som får det verre, eller som på annen måte henger etter i velferdsutviklingen? Hvor store er ulikhetene i fordelingen av godene? Et annet viktig spørsmål som blir drøftet, er hvordan en kan sammenfatte informasjonen som undersøkelser av levekår og livskvalitet gir, i mål som forteller noe om velferden på kollektivt, samfunnsmessig nivå. Eksempler på slike mål er FNs Human Development Index (HDI), av norske medier rutinemessig tolket som bevis på at Norge er «verdens beste land» å bo i. Hva er svakhetene ved denne og andre helhetlige mål på samfunnsmessig velferd, og hvilke alternativer finnes? Hvordan ser det norske velferdsnivået egentlig ut sammenlignet med andre land, når en tar for seg et bredere sett av indikatorer enn de som inngår i HDI? Et problem som ofte har dukket opp i arbeidet med denne boka, er hvordan problemstillingen skal avgrenses og hvilke temaer som skal presenteres


kapittel 1

og drøftes nærmere. Litteraturmengden på feltet er mildt sagt enorm, og den vokser år for år. Et av problemene er at levekår og livskvalitet i en viss forstand er «alt». Enkelt og noe upresist sagt er levekår de ytre livsbetingelsene som menneskers liv er underlagt, og kan – ifølge Otto Neurath – sies å omfatte alt fra klær og bopel til bøker, teatertilbud og antallet malariabakterier i kroppen (se nærmere omtale i kapittel 3). Så hvordan velge ut det som er viktigst? I praksis er valget heldigvis noe enklere, for man fokuserer som regel på de sidene ved levekårene det er mulig å påvirke gjennom politiske tiltak, og som er sentrale i den offentlige debatten. Problemet er likevel til stede. I den empiriske delen av denne boka har jeg valgt dybdetilnærmingen framfor breddetilnærmingen, selv om det kanskje ikke ser slik ut. På levekårssiden har jeg har valgt å ta for meg de «klassiske» komponentene økonomi/materielle ressurser, arbeid, kunnskap/ utdanning og fysisk helse. På livskvalitetssiden ser jeg nærmere på utviklingstrekk og fordelinger for egenrapportert lykke, tilfredshet og psykiske problemer. Forskjellige aspekter ved de sosiale relasjonenes tilstand er også tatt inn som en del av drøftingen av hvordan det går med livskvaliteten. Det kan virke noe underlig, all den tid familie- og vennskapsrelasjonene må sies å utgjøre en del av de ytre livsbetingelsene. Men de sosiale relasjonene er også nært knyttet til subjektive opplevelser, ikke minst opplevelsen av ensomhet og utenforskap, tillit og fortrolighet samt vennskap med andre. Hvilken overskrift en velger for drøftingen av de sosiale relasjonene, har uansett ikke noen avgjørende betydning for konklusjonene. Mange andre sider ved utviklingen av levekårene kunne vært trukket fram, slik som antallet kulturtilbud, kvaliteten på og fordelingen av offentlige tjenester, miljøproblemene i nærmiljøet (støy og forurensning, tilgang til natur), sikkerheten for liv og eiendom (kriminalitet) og balansen mellom arbeid og fritid. En avgrensning har vært nødvendig, og jeg har da valgt å gå mer i dybden på levekårskomponenter som ikke bare er interessante «i seg selv», men som også kan betraktes som særlig viktige drivkrefter bak utviklingen av andre sider ved velferden.

Begrepsbruk Jeg har allerede vært inne på bruken av levekårsbegrepet. I denne framstillingen knyttes det til en av tradisjonene innenfor velferdsforskningen, der «ytre» livsbetingelser i form av ressurser og arenaegenskaper har stått sentralt. Levekårene beskrives i denne tradisjonen som forskjellige aspekter ved en persons 14


innledning

livssituasjon som skal måles så objektivt som mulig. Begrepet livskvalitet bruker jeg synonymt med subjektiv livskvalitet. Livskvalitet handler om kvaliteten på de indre opplevelsene, om i hvilken grad en person tenker og føler positivt om sitt liv (denne bruken av livskvalitetsbegrepet ligger nær opp til det som er brukt av Siri Næss, se Næss 2011a). Livskvalitet kan også benyttes som et mer omfattende begrep, med både objektive og subjektive aspekter (se eksempelvis Phillips 2006). Jeg har valgt å bruke velferd som det overordnede paraplybegrepet, som en allmenn betegnelse på hvordan «vi har det», om det går oss vel på ferden gjennom livet. Levekår og livskvalitet behandles som to forskjellige innfallsvinkler til forståelsen av velferd, og som ulike tradisjoner innenfor velferdsforskningen. I en del tilfeller anvender jeg lykke som et annet ord for livskvalitet. Men lykke kan også betegne en bestemt måte å spørre om – og måle – livskvalitet på, som da må skilles fra andre måter. Det framgår av sammenhengen når lykkebegrepet brukes i denne spesifikke betydningen. Sosiale indikatorer er et annet begrep som ofte vil bli brukt i denne framstillingen. I den empirisk rettede delen av boka beskriver jeg nettopp en rekke av de klassiske sosiale indikatorene, slik som fattigdom, arbeidsledighet, levealder og utdanningsnivå. Sosiale indikatorer er statistiske tidsserier som kan brukes til å overvåke tilstanden i et sosialt system, identifisere endringer og gi veiledning for iverksettelsen av politiske tiltak (Ferriss 1988). Indikatorene kan være både objektive og subjektive. Dermed kan det gjennomsnittlige lykke- og tilfredshetsnivået i befolkningen betraktes som en av flere indikatorer på det sosiale systemets tilstand som bør følges over tid. Et par ord kan være på sin plass om begrepene «objektivt» og «subjektivt». Mens for eksempel arbeidsledighet her betraktes som en «objektiv» indikator, er tilfredshet med livet en «subjektiv» indikator. Den første kan måles uavhengig av individets egen oppfatning, mens den andre nettopp er basert på individets opplevelse av hvordan livet arter seg. Men «objektiv» er ikke det samme som verdifri. Det er ingen selvfølge at arbeidsledigheten er en sentral indikator. Når den brukes, er det et uttrykk for at tilknytningen til arbeidslivet tillegges høy verdi i samfunnet, og at toneangivende aktører (forskere, politikere, organisasjoner m.m.) oppfatter statistikken over arbeidsledigheten som legitim og valid. Som vi skal se (kapittel 9), kan arbeidsledigheten defineres og måles på forskjellige måter, og hvordan det gjøres, er til syvende og sist et normativt spørsmål. Slik sett er ingen mål på velferd «objektive». I en eller annen forstand er de alle basert på normative, historisk betingede forestillinger om hva som er godt og 15


kapittel 1

dårlig – goder og byrder – i et samfunn. Hvordan vi velger å tolke fordelingen av goder og byrder, er også i høyeste grad et normativt spørsmål, som vi skal gå nærmere inn på i kapittel 5. Begrepet «det gode liv» vil også bli brukt som synonym for velferd i denne framstillingen. Det er likevel verdt å nevne at i filosofisk språkbruk kan det å leve, eller ha levd, et godt liv innebære noe mer enn velferd. Å leve et godt liv kan også sies å være et spørsmål om livsførsel og moralske dyder: Har en person gjort gode handlinger, levd klokt, vist kjærlighet, tatt vare på andre og seg selv? Selv om en person har hatt et vanskelig liv, preget av sykdom, fattigdom og mye lidelse, kan det likevel sies å ha vært et godt liv hvis personen har gjort gode og kloke handlinger (Haybron 2013). Jeg kommer noe inn på dette aspektet i den teoretiske delen av boka, særlig i kapittel 4, der jeg omtaler det eudaimoniske perspektivet på livskvalitet. Aristoteles mente at «lykken» (eudaimonia) handlet om å gjøre det godt gjennom livet, ikke om å ha det godt (kapittel 2). Mye tyder også på at det å ta vare på og hjelpe andre, gir et lykkeligere liv (kapittel 8). Om det er viktigere å være god enn å ha det godt, vil det naturligvis være delte meninger om. Filosofen Immanuel Kant mente, ifølge Siri Næss, at rettskaffenhet bør være overordnet lykke. Den samme oppfatningen har nok mange andre filosofer (Haybron 2013). Næss mener derimot at vi bør prioritere lykken, både andres og vår egen (Næss 2011a: 38–39).

Framgangsmåte og struktur Den første delen av boka, fra kapittel 2 til kapittel 5, omhandler noen av de viktigste teoretiske spørsmålene og perspektivene innenfor velferdsforskningen. Vi begynner naturlig nok med selve velferdsbegrepet, i kapittel 2. Hva er velferd? Jeg tar for meg fire tilnærminger: Velferd som tilfredsstillelse av preferanser, som lykke, som behovsdekning og som frihet. Innenfor hver av disse tilnærmingene finnes det igjen forskjellige varianter. Deretter argumenterer jeg for at det neppe er fruktbart å se disse perspektivene som gjensidig utelukkende, og at velferd best kan forstås som et flerdimensjonalt fenomen. I kapittel 3 og 4 ser jeg nærmere på de to hovedtradisjonene innenfor velferdsforskningen, knyttet til henholdsvis levekårs- og livskvalitetsperspektivet. I kapitlet om levekår beskrives først de klassiske begrepene ressurs og arena samt andre kjennetegn ved levekårsundersøkelsene og levekårsforskningen i den tidlige fasen. Her kan nevnes understrekningen av politisk relevans, objek16


innledning

tivitet og måling av ytre forhold. Dernest tar jeg for meg noen av de nyere perspektivene som etter hvert har kommet i bruk, som de ulike formene for kapital (økonomisk, kulturell og sosial) og begrepene marginalisering og sosial eksklusjon. I tillegg ser jeg nærmere på aggregeringsproblemet – hvordan en kan gi et samlet bilde av individers og gruppers levekår på tvers av levekårskomponentene. En metode for å gjøre en slik aggregert analyse er å studere hvordan levekårsproblemer og levekårsgoder akkumuleres (hopningsanalyser), og vi skal se noen eksempler på slike analyser. I kapitlet om livskvalitet skiller jeg mellom to hovedtilnærminger. I den første tilnærmingen inngår som regel tre hovedelementer, som i sum utgjør en persons livskvalitet: positive følelser, negative følelser og tilfredshet, enten med livet som helhet eller med forskjellige aspekter ved livet. Den andre hovedtilnærmingen – den eudaimoniske – er inspirert av Aristoteles og fokuserer mer på det å fungere godt, det vil si å delta i aktiviteter som realiserer ens menneskelige potensial. Tilhengerne av eudaimonia-retningen innenfor positiv psykologi har blant annet rettet oppmerksomheten mot følelser de mener har blitt neglisjert innenfor den første tilnærmingen. Vi skal også se på tilnærminger som kombinerer elementer fra begge disse retningene. Avslutningsvis ser vi nærmere på noen spesifikt sosiologiske perspektiver på subjektiv livskvalitet, framfor alt de vi finner innenfor det relativt nye forskningsfeltet «følelsenes sosiologi». Verdier har ikke bare avgjørende betydning for valg av indikatorer, men setter også en ramme for hvordan analysen av velferdssituasjonen i samfunnet blir gjennomført og hvordan resultatene blir tolket. Levekårstradisjonen har vært særlig opptatt av spørsmål om fordeling og ulikhet. I kapittel 5 ser vi derfor nærmere på noen temaer av normativ art, framfor alt likhetsidealet, likhetens plass i teorier om rettferdighet, og diskusjonen av hvordan likhet skal veies mot verdier som frihet, effektivitet og personlig ansvar. Rettferdighetsteorien til den amerikanske filosofen John Rawls får særlig oppmerksomhet. Fra diskusjonen av verdispørsmål er det rimelig å gå over til bruken av statistikk om levekår og livskvalitet som mål på samfunnsutviklingen, og dette er tema for kapittel 6. Det grunnleggende spørsmålet er om samfunnet beveger seg i riktig eller gal retning, og hvilke utviklingstrekk som er særlig negative. Siden oppstarten av den sosiale indikatorbevegelsen på 1960-tallet, har diskusjonen av dette spørsmålet i stor grad handlet om man er for eller imot BNP som mål på velferd. BNP måler alt, unntatt det som gjør livet verdt å leve, hevdet Robert Kennedy i sin berømte tale samme år som han ble myrdet. Gjennom de 17


kapittel 1

første årene av 2000-tallet har kritikken av BNP og de økonomiske indikatorenes dominans fått fornyet kraft. Dette gjelder ikke minst hovedbudskapet fra Stiglitz-kommisjonen: at det er på tide å utvikle et statistisk system for kunnskapsinnhenting som legger større vekt på måling av velferd enn på økonomisk produksjon. I dette kapitlet vil jeg blant annet se nærmere på de teoretiske rammene for et alternativ eller supplement til BNP. Debatten rundt dette har til nå vært sentrert rundt begrepene menneskelig utvikling, bærekraftig utvikling, framskritt og lykke. Et annet viktig tema er de metodiske utfordringene knyttet til å lage indikatorer og indekser som gir et helhetlig bilde av velferdsnivået og -utviklingen. Noen av de konkrete indeksene vil bli gått nærmere etter i sømmene, ikke minst den kjente Human Development Index (HDI), som representerer et forsøk på å oppsummere den samfunnsmessige velferden i ett tall. I kapittel 7 ser vi nærmere på forskjellige metoder for innhenting av kunnskap om levekår og livskvalitet, samt hvilke muligheter og problemer som knytter seg til hver enkelt metode. Vi begynner med bruken av administrative registre og annen foreliggende statistikk, og deretter ser vi på bruken av intervjuundersøkelser. Problemene som blir drøftet, er blant annet det økende frafallet i intervjuundersøkelsene, skjevhetene som kan oppstå som følge av spørsmålsformuleringer, rekkefølgen av spørsmålene og metoden for datainnsamling (ansikt-til-ansikt, telefonintervju eller selvutfyllingsskjema). I hvilken grad de vanligste målene på subjektiv livskvalitet har en akseptabel reliabilitet og validitet, blir også vurdert. I kapittel 8 er temaet hvordan vi kan beskrive og forstå sammenhengen mellom levekår og livskvalitet. På individnivå er det et vanlig funn at sammenhengen mellom ytre, «objektive» omstendigheter og subjektiv livskvalitet er nokså moderat, og jeg ser nærmere på hvilke mekanismer som kan forklare dette. Noen av mekanismene som bidrar til mangelen på samsvar, er blant annet tilvenning og bruken av sosiale sammenligninger. Kapitlet omhandler også sammenhengen mellom levekår og livskvalitet på nasjonsnivå, og hva som kjennetegner samfunn med høy livskvalitet. Et sentralt spørsmål er betydningen av økonomisk rikdom (BNP). Selv om befolkningen i rike land er lykkeligere enn befolkningen i fattige land, gir ikke økonomisk vekst en lykkeligere befolkning, skal vi tro den amerikanske økonomen Richard Easterlin, som har formulert det såkalte Easterlin-paradokset. Forskningen rundt Easterlin-paradokset, både i Norge og i andre land, blir gjennomgått.

18


innledning

Kapitlene 9–14 utgjør den mer empirisk rettede delen av boka. Der gjennomgår vi statistikk og forskning om utviklingstrekkene i Norge for sentrale levekårskomponenter (økonomi og arbeid i kapittel 9, utdanning og kunnskap i kapittel 10 samt helse og levealder i kapittel 11) og for ulike aspekter ved livskvaliteten (lykke, tilfredshet og psykiske vansker i kapittel 12, sosial tilhørighet og sosial kapital i kapittel 13). I tillegg til å beskrive empiriske funn, drøftes også sentrale teoretiske begreper. Blant annet blir forskjellige perspektiver på fattigdomsbegrepet drøftet i kapittel 9. I kapittel 11 ser jeg nærmere på de teoretiske innfallsvinklene til hvordan ulikheter i helse kan forklares, mens kapittel 13 handler om begrepene sosial tilhørighet og sosial kapital. Kapittel 14 beskriver noe av det vi vet om utviklingen av barn og unges levekår og livskvalitet. Det er mye som taler for å gi velferdsutviklingen blant denne gruppen særlig oppmerksomhet. Forskningen har de seinere årene demonstrert hvor viktig barndommen kan være for den framtidige velferdsutviklingen. Tiltak med sikte på å redusere sosiale og økonomisk ulikheter er mest effektive når de iverksettes tidlig i livet. Kapittel 15 oppsummerer sentrale funn vedrørende utviklingstrekkene som har blitt gjennomgått i kapittel 9–14, og gir også en oversikt over hvordan velferdsnivået i Norge ser ut sammenlignet med andre land. I tillegg gir jeg i det siste kapitlet noen eksempler på hvilke politiske utfordringer som melder seg – etter gjennomgangen av utviklingstrekkene og etter å ha studert hvordan ulikhetene i levekår og livskvalitet fortoner seg i dagens Norge. I den forbindelse tar jeg også for meg i hvilken grad undersøkelsene av subjektiv livskvalitet kan gi informasjon som har politisk relevans.

19