__MAIN_TEXT__

Page 1


Innledning «This is our grandfathers’ land and we do not want to leave», uttalte den kaldeiske patriarken Emmanuel Delli i 2010.1 I likhet med mange andre kirkeledere i Midtøsten prøvde han å oppmuntre kristne til å bli for å kjempe for sin egen tilhørighet. Men Midtøsten er i dramatisk endring. Det er krig og uro, grenser reforhandles, og flere stater er truet av kollaps. Millioner av mennesker er på flukt, og enda flere lider. Det er slett ikke bare kristne som opplever sin tradisjonelle livsform truet, men fordi de kristne er en liten minoritet, kan de oppleve seg som spesielt sårbare. Tradisjonelt har Midtøsten vært preget av religiøs og etnisk pluralisme. Dette har utløst både konflikter og perioder med fredlig sameksistens. Og pluralismen har generelt vært en kilde til stolthet for mange av innbyggerne. I dag er det imidlertid urovekkende tegn på at denne pluralismen utfordres og erstattes med stadig sterkere sekterisme. Etniske og religiøse grupper splittes på helt nye måter, minoritetsgrupper marginaliseres, og stadig flere frykter at det ikke lenger er rom for levende kristne fellesskap. Mardean Isaac, en assyrisk forfatter som kjemper for irakiske og syriske minoriteters rettigheter, advarer om at «we are watching a living history and all that comprises (it) disappear».2 I Midtøsten har kristne fellesskap eksistert uavbrutt i to tusen år, men i løpet av det 20. århundre har andelen kristne sunket fra ti til fem prosent. De siste dramatiske årene har stadig flere kristne forlatt regionen, og enda flere ønsker å dra. Urovekkende mange flyktninger gir uttrykk for at de ikke ønsker å vende tilbake selv om det en gang blir mulig. Tilliten til at det gamle pluralistiske fellesskapet skal kunne gjenopprettes, er borte.

1 2

The Guardian (12.11.2010) http://www.theguardian.com/world/2010/nov/12/christians-iraq-living-fearpogrom (lest 19.03.2015). The Guardian (24.02.2015) http://www.theguardian.com/world/2015/feb/24/isis-kidnaps-90-christiansin-syria (lest 25.02.2015).

11


innledning

I en konferanse på Al-Ahzar-universitetet i Kairo i desember 2014 vedtok en forsamling på seks hundre muslimske og kristne ledere følgende: Muslims and Christians in the East are brothers; they belong to one civilization and one nation; they have lived together for many centuries; and they should continue to live together in national, sovereign and free states, achieve the equality of all citizens and respect freedoms.»3

Men i Irak og Syria står mange tradisjonsrike kirker og klostre nå tomme. I De palestinske områder, også i Bethlehem og i Jerusalem, synker antallet lokale kristne raskt. I Tyrkia, som en gang utgjorde sentrum i et kristent verdensrike, er det ytterst få kristne igjen. Det er kun Egypt og Libanon som fortsatt har store kristne befolkningsgrupper, og Libanon er den eneste staten hvor kristne har en sterk posisjon. Men det finnes også en motsatt tendens: På Den arabiske halvøy etableres det igjen kristne fellesskap, etter 1200 års fravær, og dette er det eneste området hvor andelen kristne stiger. Hvorvidt disse kristne – som er arbeidsmigranter – kan lykkes i å etablere en kontinuerlig tilhørighet, er imidlertid et åpent spørsmål. De kristnes situasjon i Midtøsten-regionen er altså komplisert og fullt av motsetninger, og dette er nettopp hva vi ønsker å belyse med denne boka. Kristne i Midtøsten kjemper alle for sin tilhørighet, men i hvilken grad og med hvilke midler varierer. I Libanon kjemper de gjennom det politiske systemet; i Egypt anvendes søndagsskolene som en arena for motstand og mobilisering. I Syria og Irak har kristne begynt å danne militser for å forsvare egne områder med våpen. Midtøsten er i denne sammenheng definert som Tyrkia, Libanon, Syria, Irak, Jordan, Israel/Palestina, Egypt og statene på Den arabiske halvøy. Noen land belyses mer enn andre. Konfliktnivået i Syria og i Irak har gjennom flere år gjort forskning umulig, og de kristnes situasjon i disse landene belyses derfor ikke med samme nærhet som de kristnes situasjon i for eksempel Egypt eller Libanon. For øvrig varierer boka mellom tematisk orienterte kapitler som tar opp situasjonen for de kristne på generell basis, og kapitler som diskuterer spørsmål relatert til de kristne i ett bestemt land, som for eksempel den intra-kristne striden i Libanon om landets fremtid. 3

12

CNEWA (10.12.2014). http://www.cnewa.org/default.aspx?ID=2436&pagetypeID=8&sitecode=HQ&p ageno=1 (lest 19.03.2015)


innledning

I kapittel 1 gir Berit Thorbjørnsrud en innføring i viktige trekk ved de kristnes historie i Midtøsten, fra kristendommens opprinnelse og frem til i dag. I dette kapitlet diskuteres også tall; hvor mange kristne lever egentlig i Midtøsten i dag? I kapittel 2 diskuterer Oddbjørn Leirvik hvordan Koranen og klassiske kilder presenterer kristendommen og muslimsk-kristne relasjoner. Hvordan ble de kristne og deres tro vurdert; hvordan preget dhimmi-systemet relasjonen mellom muslimer og kristne i Midtøsten, og hvordan utviklet denne relasjonen seg da dhimmi-systemet falt bort? Stephan Guth beskriver, i kapittel 3, det tidlige intellektuelle samspillet mellom kristne og muslimer, og han diskuterer hvordan de kristne har bidratt til å prege kulturell og politisk utvikling i Midtøsten helt frem til i dag. Anatolia, dagens Tyrkia, var et av de områder hvor kristendommen først spredte seg, og det var lenge sentrum i et kristent verdensrike. I dag er de kristne redusert til en promille av befolkningen. I kapittel 4 diskuterer Bernt Brendemoen denne overgangen fra majoritet til minoritet. Også kristne palestinere utgjør ett av verdens eldste kristne samfunn, og de har hatt betydelig politisk og kulturell innflytelse lokalt. Nå trues deres tilstedeværelse fordi stadig flere emigrer. Bård Kartveit diskuterer i kapittel 5 årsakene til dette; emigrerer de som følge av den israelske okkupasjonen, eller drives de ut av radikale islamister i sitt eget samfunn? Hvordan ser de på sin egen fremtid i området, og hvilke rolle spiller de lokale kirkene i forhold til de kristne palestinerne og i forhold til ett internasjonalt samfunn? Kari Vogt (kap. 6) og Nora Stene (kap. 7) fokuserer på Den koptisk-ortodokse kirke i Egypt. Kari Vogt diskuterer forholdet mellom den egyptiske stat og den koptiske kirken etter den arabiske våren, og hun reiser spørsmål om kirkens lederskap har mulighet til å bedre de kristnes situasjon utad og samtidig gjennomføre reformer innad? Hvilke saker prioriteres, og hva har den nye pave Tawadros II kunnet utrette i sine første år? Den koptiske kirkens eneste rekrutteringsgrunnlag er egne barn. Nora Stene viser hvordan kopterne anvender søndagsskolen som sosialiseringsarena for barn og hun argumenterer for at dette inngår som ett element i kopternes strategier mot egen marginalisering i det egyptiske samfunnet. Libanon er det eneste landet i Midtøsten hvor kristne har reell makt og innflytelse. I kapittel 8 gir Anne Hege Grung en innføring i den historiske bakgrunnen for denne spesielle situasjonen. Kristne i Libanon utgjør imidlertid ingen homogen gruppe, og mens Grung diskuterer ulike kristne gruppers forhold til 13


innledning

for eksempel religiøs praksis, diskuterer Kai Kverme i kapittel 9, kristnes rolle i det politiske spillet. Selv om alle de ulike kristne partiene og bevegelsene har som mål å opprettholde Libanon som et fristed for de kristne, velger de ulike strategier, og de inngår i skiftende allianser med andre kristne og/eller muslimske grupperinger. I kapittel 10 beskriver Berit Thorbjørnsrud hvordan kristne igjen etablerer seg på Den arabiske halvøy, og hun diskuterer hvilket handlingsrom de egentlig har som arbeidsmigranter uten muligheter til permanent opphold. Kan kristendommen igjen slå rot på Den arabiske halvøy? Jihadister generelt, og IS/ISIL/DAESH spesielt, fremstilles som de kristnes verste fiender. Men i hvilken grad er slike grupper egentlig opptatte av kristne, og hvor fiendtlig innstilte er de? På bakgrunn av deres egne tekster og uttalelser diskuterer Brynjar Lia, i kapittel 11, ulike jihadistgruppers synspunkter på de kristne. Kampen om Midtøsten utspiller seg også som en kamp om narrativer. I kapittel 12 ser Sven Tore Kloster nærmere på norske narrativer om de kristne i Midtøsten og hvordan disse har endret seg i løpet av de siste 30–40 årene. Og Kloster stiller spørsmål om hvilke av regionens kristne man egentlig har snakket om, på hvilke måter og hvorfor.

14


Kapittel 1

De kristne i Midtøsten: en innføring Berit Thorbjørnsrud Kristendommen oppstod i Midtøsten, og det er i første rekke her den fikk sin utbredelse. I løpet av de første århundrene ble kristendommen dominerende i regionen, og det var hovedsakelig her den kristne lære først ble utviklet. Og det var i stor grad fra Midtøsten kristendommen ble spredt videre. Fra Roma ble kristendommen spredt vestover og nordover i Europa. Fra Den anatoliske halvøy spredte den seg gjennom Balkan og inn i Russland, og fra Irak østover til India og videre helt til Kina. Kristendommens raske seiersgang medførte imidlertid også store splittelser. Konstantin, den første kristne romerske keiser, flyttet sin hovedstad til Konstantinopel, og helt frem til det 9. århundre var denne byen politisk overordnet Roma (Cragg 1991: 97). Konstantinopel forble gjennom mange hundre år et av de viktigste sentraene i hele den kristne verden. Men valget av Konstantinopel skapte et konkurranseforhold med den tidligere hovedstaden Roma, og dette bidro senere til den formelle splittelsen mellom hva som ble Den katolske kirke og Den ortodokse kirke.

Kristen splittelse: konsekvensene for de kristne i Midtøsten Keiserne i Konstantinopel innkalte til de kirkelige konsiler hvor læren skulle utvikles og vedtas.4 Her ble det klart i hvilken grad kristne fra ulike deler av 4

Det ble avholdt syv konsiler i perioden 325–787: Nikea 325; Konstantinopel 381; Efesos 431; Kalkedon 451; Konstantinopel 553 og 680, og Nikea 787.

15


kapittel 1

Midtøsten hadde beveget seg i forskjellige retninger. Konflikter om den rette lære og høyst sannsynlig om posisjoner i det internasjonale kristne hierarkiet gjorde at flere kirker brøt ut av fellesskapet og etablerte seg som uavhengige kirker. Assyrerne brøt først ved konsilet i Efesos (431), deretter armenerne, syrianerne og kopterne ved konsilet i Kalkedon (451). De kristne herskerne i Konstantinopel aksepterte imidlertid ikke dette, og de forsøkte med særdeles harde metoder å tvinge igjennom en samling om én stat og én tro (Cragg 1991: 57). Undertrykkelse og forfølgelser forsterket splittelsene, og dette førte til at de som hadde brutt ut, videreutviklet sine særpreg. Forfølgelsene bidro dessuten til å svekke disse gruppene slik at de vanskelig kunne forsvare seg, først mot persiske erobrere i begynnelsen av det 7. århundre og deretter mot de arabiske muslimene som innledet sine erobringstokt senere i det samme århundret. Muslimenes maktovertakelse svekket mulighetene for at kontakten mellom utbryterne og de kristne i Konstantinopel og i Roma kunne gjenopptas og eventuelt forbedres, men lite tyder på at for eksempel kopterne ønsket slik kontakt. Det er da også først i siste del av det 20. århundre at det igjen har blitt knyttet vennskapsbånd mellom Den katolske og Den koptisk-ortodokse kirke. Konfliktene mellom Roma og Konstantinopel eskalerte og førte til det som endte med et tusen år langt skisma mellom Den katolske og Den ortodokse kirke. I 1054 lyste kirkelederne hverandre i bann, og denne bannlysningen ble først opphevet formelt i 1964. Fra det 11. til det 13. århundre oppfordret Den katolske kirke til korstog for å befri Jerusalem, den hellige by, fra de nye muslimske herskerne. Korsfarerne angrep like ofte lokale kristne som muslimer, og de plyndret og ødela kirker. Lokale kristne, som tidligere hadde opplevd kristen undertrykkelse iverksatt av Konstantinopel, opplevde nå å bli utsatt for voldelig undertrykkelse av det kristne Europa. Ifølge teolog og historiker Kenneth Cragg etterlot disse opplevelsene «a permanent trauma in the soul of Arab Christianity» (1991: 96).5 Både kristne og muslimer forbinder fortsatt korstog med overgrep, og det var derfor lite vellykket da president Georg Bush etter terrorhandlingene 11. september 2001 snakket om å innlede et korstog mot terrorisme. Selv om de lokale kristne også led under korstogene, har det faktum at disse ble utført av deres trosfeller, bidratt til at muslimene begynte å mistenke de kristne for potensiell femtekolonnevirksomhet (Cragg 1991: 23). Slike mistanker

5

16

Unntaket er maronittene i Libanon som allierte seg med korsfarerne (se Grung kap. 8).


de kristne i midtøsten: en innføring

startet med korstogene, men gjentok seg under kolonitiden, ved etableringen av staten Israel og senest ved invasjonen i Irak i 2003. Da antok militante muslimer at kristne hjalp USA og deres allierte, som de oppfattet som det kristne Vesten (Bailey & Bailey 2003: 169). Ved alle slike anledninger har de kristne derfor blitt tvunget til å understreke egen lojalitet. Det har igjen medført at det har vært, og er, vanskelig for dem å ta opp egne problemer internasjonalt. Heller ikke Den ortodokse kirke har positive assosiasjoner til korstog. I 1204 gikk korsfarere til angrep på Konstantinopel for å løse skismaet i Den katolske kirkes favør (Cragg 1991: 103). De plyndret og ødela deler av byen, og de etablerte seg i en periode som herskere (1204–1261). Maktbruken bidro til å svekke Konstantinopel slik at heller ikke innbyggerne der evnet å motstå de muslimske osmanene da de angrep i 1453. Korsfarernes ødeleggelse av Konstantinopel representerer fortsatt et smertelig minne for alle ortodokse. De tidlige splittelsene mellom de kristne har hatt langvarige konsekvenser. Mangelen på kontakt har bidratt til stor avstand mellom vestlige, altså Den katolske kirke og de protestantiske kirkene, og østlige kirker, det vil si Den ortodokse kirke, de orientalsk- ortodokse kirkene (kopterne, syrianerne, armenerne, eritreerne og etiopierne) og Den assyriske kirke. Etter hvert som vestlige land erobret en sterkere posisjon økonomisk og politisk, begynte de vestlige kirkene også å misjonere mot Midtøstens kristne. De oppfattet dem ikke som ekte kristne, og misjonærer ble derfor sendt ut for å frelse dem gjennom Kristus (Mahmood 2012: 432). Misjoneringen var selvsagt provoserende for de lokale kirkene som selv mente å ha den rette lære, og som kunne vise til en kontinuerlig aktivitet helt siden det første kristne århundret. I tillegg kom misjonærene på et tidspunkt hvor de lokale kirkene var svake. Mange hundre års sameksistens med muslimske flertallsbefolkninger hadde svekket dem, og i tillegg var deres hjemland generelt svekket og dermed åpne for fremstøt fra dominerende vestlige makter. Den koptisk-ortodokse kirken har for eksempel vanskelig for å tilgi de katolske og de protestantiske kirkene som i det 19. århundre sendte misjonærer med betraktelig flere ressurser, og som dermed kunne friste den koptiske eliten til å konvertere. I koptisk historieskriving omtales den europeiske misjonsvirksomheten nærmest som forræderi. Ifølge fader Malaty grep «Rome» enhver mulighet «to benefit from the degradation and hardships that surmounted the Coptic Church» (1987: 126). I denne vanskelige perioden klarte likevel Den koptiske kirke å iverksette en revitalisering som gradvis har bidratt til å gjenoppbygge 17


kapittel 1

kirken, klostervesenet og et svært aktivt menighetsliv (se Vogt kap. 6, Stene kap. 7). Imidlertid sliter den fremdeles med manglende ressurser. Og til kirkens fortvilelse fortsetter det å komme vestlige misjonærer som frister særlig barn og unge – Den koptiske kirkes eneste fremtid – med nye typer aktiviteter som den ikke selv kan tilby.6 I dag er det likevel bedre relasjoner mellom vestlige og østlige kirker, og mange samarbeider i for eksempel Kirkenes Verdensråd og/eller i ulike dialogfora. Problemene med gjensidig anerkjennelse er imidlertid ikke fullt ut løst. Relasjonen mellom Den ortodokse kirke og de orientalsk-ortodokse kirkene er også noe bedre, og de samarbeider i dag i Middle East Council of Churches.

Kristne fra majoritet til minoritet De kristne forble i majoritet i flere hundre år etter at de muslimske araberne erobret hele regionen med unntak av Den anatoliske halvøy. Men mangelen på likeverd bidro trolig til at flertallet gradvis konverterte til islam. Slik Oddbjørn Leirvik viser i kapittel 2, innførte muslimene en form for religionsfrihet som på den tiden var ukjent i Europa. «Bokens folk», dvs. jøder, kristne og zoroastere, fikk adgang til å praktisere sin tro og selv styre sin familierett mot å betale en spesiell skatt og akseptere visse restriksjoner. Parallelt med islamiseringen ble regionen også arabisert. Lokale språk, som for eksempel koptisk, ble gradvis redusert til liturgiske språk. Kun i Syria og i Irak finner man grupper som fortsatt snakker arameisk. Ved ankomst var de muslimske erobrerne få, og de var derfor avhengige av lokale, i stor grad kristne, folkegrupper for å administrere og holde sine nye landområder produktive. De kristne fortsatte dermed å bidra til kulturell og sosial utvikling, og på en rekke områder forble de viktige inspiratorer for kunnskapssøkende muslimer (se Stephan Guth kap. 3). Til tross for de overordnede hierarkiske rammene ble det gjennom århundrene skapt kulturelle og sosiale fellesskap på tvers av religiøs tro. Dette bidro til at kristne og muslimer samlet seg til kamp mot de europeiske kolonimaktene i det 20. århundre. Flertallet erklærte seg da først og fremst som egyptere, syrere, irakere, osv., og flertallet av de kristne motsatte seg aktivt kolonimaktenes forsøk på 6

18

Den koptiske kirke kan ikke misjonere i Egypt, og den kan derfor utelukkende rekruttere ved at egne medlemmer føder barn (se Stene kap. 7).

Profile for Cappelen Damm

De kristne i Midtøsten: Utdrag  

Innledning og utdrag fra kapittel 1: De kristne i Midtøsten: en innføring

De kristne i Midtøsten: Utdrag  

Innledning og utdrag fra kapittel 1: De kristne i Midtøsten: en innføring