Page 1

av carte blanche MAGASIN 2, 2016

1


Ansvarlig utgiver: Carte Blanche/Hooman Sharifi Redaksjonen: Åsne Bruvik Lie Jonas Sharif Hordvik Kristin Lytskjold Raknes Bidragsytere: Lars Christian Blichner Julie Eliassen Brannfjell Pedro Carmona-Alvarez Thor Olav Iversen Bojana Kunst Ivar Peersen Venke Marie Sortland Foto: Helge Hansen, Montag.no På forsiden: Marianne Kjærsund Dansere: Sara Enrich Bertran, Caroline Eckly, Jennifer Dubreuil Houthemann, Christine Kjellberg, Marianne Kjærsund, Guro Rimeslåtten, Irene Vesterhus Theisen, Núria Navarra Vilasaló, Timothy Bartlett, Jack Lorentzen, Hugo Marmelada, Ole Martin Meland, Magnus Myhr, Christopher Flinder Petersen, Mathias Stoltenberg. Design: Neolab by Knowit Trykk: Molvik Grafisk AS Kontakt: Carte Blanche Nøstegaten 119, 5011 Bergen T +47 55 30 86 80 E info@ncb.no W carteblanche.no Følg oss: facebook.com/CarteBlancheNorway youtube.com/carteblanche08 twitter.com/CarteBlancheNO carteblanche.no/om-oss - nyhetsbrev instagram.com/carteblanceno 2

Magnus Myhr 3


I 2011 var alles oppmerksomhet rettet mot den arabiske våren. Fra Tunisia spredte det seg en vind som sveipet over den arabiske verden. Opprør og vold. Presidenter falt. Nye regimer oppstod. Men undertrykkelsen består. Revolusjon er sjelden en fullkommen løsning, men hvordan endre noe til det bedre uten revolusjon? Kanskje med små opprør og konstant kamp. Kanskje ved å flytte en liten brikke, plassere den ene mursteinen litt annerledes slik at veggen får en annen form.

FORORD

BEVEGELSE ER Å LEVE Hooman Sharifi Teatersjef og daglig leder

Hvordan organiserer vi oss i en kunstproduksjon? Henter vi inspirasjon fra samfunnsstrukturer og eksisterende styreformer, eller reagerer vi overfor disse og lager prosesser som skaper en parallell verden? Jeg mener kunsten kan og burde gjøre mer, den har potensiale til å inspirere oss til andre måter å organisere oss på. I 1979 var jeg seks år, Khomeini tok over makten i Iran og Sjahen forlot landet. Det gikk fort, men ikke helt greit. Alle var med i opprøret mot Sjahen: kvinner og menn, alle samfunnsklasser, de religiøse, venstresiden og så videre. Men opprørets ingredienser var mer komplekse og smaksrike enn sluttresultatet. Og hvordan dette komplekse og mangfoldige opprøret ble til den Islamske republikken Iran er en lang historie. I 2009 fulgte jeg presidentvalget i Iran fra Norge. Folket mente valgresultatet var ukorrekt og demonstrerte, men regimet slo ekstremt hardt ned på opprøret: Bortføringer, tortur, voldtekter, systematisk og uforutsigbar vold mot folket i all åpenhet. Det iranske folket mente dette var en overreaksjon fra regimet. For dette var ikke en revolusjon, dette var en markering av at noe urett hadde skjedd. Jeg tenkte, vil ikke folket ha revolusjon? Ved første øyekast virket det utrolig rart. Ved nærmere ettertanke, ikke like rart. Iranerne har allerede vært gjennom en revolusjon og har levd under dens praktiske konsekvenser. Troen på store omveltninger er borte. Kort sagt, det er kanskje bedre å gå i dialog og å prøve å forandre styret du har, enn å møte et helt nytt styre som du ikke kjenner og heller ikke vet konsekvensene av.

4

I produksjonen av carte blanche skal vi ikke revolusjonere, men fjerne en brikke. Vi fjerner koreografen. Dermed må vi organisere oss annerledes. Forandring krever noe annet av oss som kunstskapende organisasjon. Hvem skal bestemme? Hvordan skal vi komme til enighet? Må man egentlig være enig? Kan uenighet, uklarhet og overtydelighet stå side ved side? Hvordan aksepterer vi og gir plass til den andres estetikk, form og språk? Selv med en koreograf er dette spørsmål man må ta stilling til, forskjellen er hvem disse avgjørelsene tas av, og hvordan man kommer frem til avgjørelsene. I dette prosjektet skal en stor gruppe bestemme sammen – men også hver for seg. Dansere er ansvarlige for iscenesettelse og materialisering av bevegelsene. Kostyme, lysdesign, scenerom, kommunikasjon og administrasjon – alle er ansvarlige for sitt fagfelt. Og alle kommuniserer med hverandre, forteller hvor de står og hvor de vil gå. Dette er ikke flat struktur, heller ikke hierarki. Dette er en sammenkomst av ideer, meninger, viljer og historier som skal danne en kropp, et komplekst og mangfoldig vesen med konkrete bevegelser og aktiviteter. Dette vesenet skal imøtekomme og smelte sammen med et annet vesen – en gjest, et band – en medspiller.

Magasinet: Dette magasinet innholder ulike skribenters tekster som tar for seg den samme tematikken som denne produksjonen springer ut fra. Slik kan magasinet fungere som en døråpner til forestillingen og gi deg flere tolkningsmuligheter, eller forestillingen kan være introduksjonen til tekstene og gi farge til tankene du har gjort deg om dansen. Sammen utgjør forestillingen og magasinet et kor av stemmer som vi håper vil utgjøre en større helhet, skape dialog og forlenge ditt minne om kunsten.

5


VILJEN Til å begynne med var individet, og individet var omgitt av natur, og naturen var god. Det fantes noen farer, men individet var flink til å planlegge så det greide seg stort sett helt fint uansett hvor i naturen det befant seg. Av og til traff et individ et annet individ og det var alltid en viss spenning knyttet til dette møtet. – Hei, sa det ene individet nesten alltid da og stoppet litt opp og ventet på et hei tilbake. – Hei, sa det andre individet, og i det øyeblikket visste de begge at de kunne stole på hverandre.

Lars Christian Blichner

Noen ganger hendte det imidlertid at bare én sa hei eller at ingen sa hei, og individene begynte å slåss. Da de hadde slåss lenge nok og den ene lå igjen på bakken, tenkte den andre at han var sterkest. Etter det sluttet den andre helt å si hei. Noen ganger traff han individer som var like flinke til å slåss som han selv, og de kalte han venner. Til slutt var de en stor gruppe venner, og de kalte seg en stamme. Samtidig et annet sted i naturen var det en som var flink til å si hei som traff en annen som var like flink til å si hei, og de kalte hverandre venner. De traff andre som også var flinke til å si hei og som også ble med, og de kalte seg en stamme. Verden besto nå av to stammer; de som var flinke til å slåss og de som var flinke til å si hei. Og fordi alle var så flinke til det de var flinke til, og alle som var flinke til det samme likte hverandre ble begge stammene stadig større. De som var flinke til å slåss ble riktignok flere enn de som var flinke til å si hei, fordi de også var flinke til å jakte, men det hadde

Ole 6 Martin Meland

7


ikke så stor betydning da de to stammene ikke likte hverandre og derfor holdt seg for seg selv.

øyeblikk hadde glemt at de som er flinke til å slåss for skams skyld ikke kunne slåss med de som bare var flinke til å si hei.

En dag hendte det imidlertid at de som var flinke til å si hei oppdaget en underlig ting. Et individ hadde funnet et tre fullt av nøtter langt inne i skogen. Og fordi hun syntes dette treet var så vakkert og flott, hugget hun ned alle andre trær i nærheten slik at hun kunne nyte dette ene treet alene. Så plukket hun alle nøttene hun kunne få med seg og gikk tilbake til stammen. Neste år la hun merke til at nøttene på treet var både større og friskere enn året før og hun fortalte alle som var flinke til å si hei om denne oppdagelsen.

Hun som var flinkest til å si hei skulle til å si at de heller burde konkurrere om hvem som var flinkest til å si hei, før hun fikk en god idé: – La alle som er til stede, sa hun, og alle som i fremtiden ville kunne være til stede, ha en stemme hver. Så kan de som er flinke til å slåss hestehandle om makten og de som er flinke til å si hei argumentere for den. Til slutt kan vi alle stemme over den styreformen som er best.

Alle var enige om at grunnen til at nøttene var både større og friskere var fordi hun hadde hugget ned alle de andre trærne rundt nøttetreet og at treet dermed fikk mer kraft. Etter dette begynte alle i stammen som var flinke til å si hei å hugge ned trær og luke bort planter de ikke likte som sto i nærheten av trærne og plantene de likte, og slik var det at jordbruket ble oppfunnet. Samtidig var det en annen som var flink til å si hei som hadde funnet ut at fordi han var så dårlig til å jakte var det bedre å fange dyr og la dem formere seg i ordnede former slik at de kunne slaktes nøyaktig når de ville, og etter dette begynte de som var flinke til å si hei med husdyrhold. Etter disse to oppfinnelsene ble de som var flinke til å si hei stadig flere, mange flere enn de som var flinke til å slåss. Et år jakten på uforklarlig­‑ vis hadde sviktet totalt igjen og mange var sultne, orket ikke de som var flinke til å slåss mer og ba om forhandlinger. De som var flinke til å slåss kunne jo ikke slåss med noen som ikke var flinke til å slåss; ett sted må grensen gå for hvem man kan nedlate seg til å slåss med. Forhandlingene fant sted i en bratt kløft som i mange år hadde markert grensen mellom de som var flinke til å si hei og de som var flinke til å slåss. De to stammene satt oppover i fjellsidene på hver sin side av kløften. Helt nederst møttes de som var aller flinkest til å slåss med de som var aller flinkest til å si hei. Hun som var aller flinkest til å si hei begynte å snakke med høy og kraftig røst slik at alle kunne høre henne: – Det er ikke noe galt i seg selv å være flink til å slåss, begynte hun. Jeg synes at alle som er flinke til å slåss og alle som er flinke til å si hei bør være like. De bør kunne si hva de vil og organisere seg slik de vil, i større eller mindre grupper alt ettersom, så lenge de ikke slåss. Han som var flinkest til å slåss svarte straks at det var totalt uakseptabelt og foreslo at de skulle slåss om saken, som om han et

8

Han som var flinkest til å slåss tenkte seg om. Han visste av erfaring at det å slåss ikke bare var snakk om rå styrke, men at strategi var vel så viktig, og tenkte at han nok lett ville kunne vinne frem gjennom hestehandel. Han sa: – Det er jo ikke noe galt i seg selv å være flink til å si hei, så ja, la oss gi alle like retter og la oss gi alle en stemme hver. En mann bak ham reiste seg straks opp og talte med dirrende røst: – Hva er det da igjen av frihet for oss som er flinke til å slåss? Straks han hadde sagt dette reiste en annen seg opp på den andre siden og spurte: – Hvilken frihet er igjen for oss som er flinke til å si hei når de som er flinke til å slåss kan slå oss ned i samme øyeblikk vi kommer med et argument de ikke liker? Hva er da frihet? – Ja, hva er egentlig frihet? ropte han som var flinkest til å slåss. – Hva er frihet? ropte hun som var flinkest til å si hei. – Frihet er lik tilgang til det naturen har å tilby, slik det var i begynnelsen, sa en som var flink til å slåss. – Frihet er frihet fra undertrykkelse fra andre, slik det var i begynnelsen, sa en annen som var flink til å si hei. – Frihet er frihet fra en selv og egne vrangforestillinger, slik det var i begynnelsen, sa en tredje som ingen riktig visste hvor kom fra. – Så la oss sikre disse tre frihetene, sa han som var flinkest til å slåss, vi som er flinke til å slåss kan sikre frihet fra andre menneskers undertrykkelse. – Og vi kan sikre lik tilgang til det naturen har å tilby, sa hun som var flinkest til å si hei, men hvem skal sikre friheten fra oss selv og våre vrangforestillinger? – Det må vi gjøre i fellesskap, sa han som var flinkest til å slåss. – Ja, la oss danne et fellesskap, sa hun som var flinkest til å si hei, vi har funnet sammen, la oss danne et samfunn. Så, er vi alle enige? Alle reiste seg og ropte i kor: – Leve samfunnet! – Da er det vel på sin plass at vår kjære poet får siste ord, et kultur­ innslag til slutt. Har du litt malurt å helle i begeret?

9


LARS CHRISTIAN BLICHNER Lars Christian Blichner arbeider til daglig ved Universitetet i Bergen der han er opptatt av spørsmål knyttet til deliberativt demokrati, rettsliggjøring og europeisk integrasjon.

Poeten hadde sittet og hørt på alt som var blitt sagt og gjort sine notater, og nå reiste han seg og leste: Den aller edleste tanke den mest oppriktige bønn de beste håp for alle formulert i en fullendt drøm Er ingenting uten den handling som samfunn bygger på når viljen gjør det den vil når den gjør det den må Forstå det den som kan.

Jennifer Dubreuil Houthemann 10

11


Sara 12 Enrich Bertran

13


STRUKTUR OG LAGNAD Thor Olav Iversen

14

Med tragiske og inspirerande utfall utfordrar mot-rørsler status quo over heile verda. Kor vanskeleg kan det vere å endre politiske strukturar til det betre?

parti som soknar til salafistiske greiner av islam. Islamistrørslene gav etter kvart stønad til folkeopprøret, men kom seint på bana i forhold til aktivistane på Tahrir.

Folkestyre over parallelle dimensjonar I februar 2011 bylgjer havet på Tahrirplassen i downtown Kairo. Eufori straumar gjennom mengda. Folket har tvunge Egypt sin militærdiktator ned frå faraostolen. Men til trass for REVOLUSJON gjev ikkje Tahrir blanke ark.

Under det første parlaments- og presidentvalet etter revolusjonen spelte desse kulturulikskapane seg ut på ein anna måte enn det mange av dei som hadde ofra mest for revolusjonen ynskja. Brorskapet feide den sekulære opposisjonen av bana og fekk førti prosent av røystene. Dei langskjegga salafistane sat attende med over ein fjerdedel.

Burka og lærbikini i kvart sitt butikkvindauge, vegg i vegg. Den egyptiske mellomklassen og overklassen har ei brei kontaktflate mot USA og Europa. Hipp ungdom miksar fritt engelsk inn i språket, pimpar alkohol og byter ut hijab med lette kjolar eller tighte jeans. Liv vert levd på toppen av den globale forbrukarpyramiden etter vestleg formel, sjølv om det også finst ungdom som kombinerer gode materielle kår med konservative verdiar. I dei kjøpedyktige klassane finn vi uansett ei viktig kjelde til dei liberale unge menneska som stod på barrikadane under revolusjonen i håp om eit mindre korrupt og meir opent og rettskaffent Egypt.

Etter eit og eit halvt år med konfrontasjon og maktarrogant brorskapspolitikk var millionar attende på Tahrirplassen. Den same liberale opposisjonen fann saman med militæret i ein felles front som på TV lata til å vere ein revolusjon, men som i tekniske termar var eit reint kupp som styrta lovleg valte myndigheiter. Mange som sto på barrikadane i 2011 ynskja no eit «styrt» demokrati, der islamistpartia måtte velje mellom å spele andrefiolin, eller bli bannlyst. Brorskapet nekta å godta maktovertakinga. Følgjeleg vart hundrevis av brør slakta av det nye militærstyret.

I dei breiare lag finn vi eit fattig afrikansk land. Ein fjerdedel av folkesetnaden og halvparten av borna lever i ekstrem fattigdom. Mange fattigfolk er djupt religiøse og konservative, særleg på bygda. I dei lågare klassar har den moderate islamistiske organisasjonen Det muslimske brorskap bygd opp sterk stønad. Til trass for at rørsla var ulovleg, men på sett og vis tolerert under diktatoren Mubarak, bygde Brorskapet opp populære velferdstenester og ein formidabel partiorganisasjon. Mange konservative identifiserte seg vidare med Al-Nour, eit strengare religiøst

Men det er ikkje ufarleg å danse med sjølv den djevelen du kjenner. Sidan kuppet har militærdiktaturet også knebla sekulære kritikarar i politikken, media og sivilsamfunnet. Etter mange år med ørkenvandring peikar dei økonomiske pilene i Egypt endeleg oppover igjen, men det er samstundes mindre rom for politisk opposisjon enn nokosinne. Korleis få til folkestyre i land som er prega av uforsonlege kulturulikskapar som spenner over ein avgrunn så stor at ein knapt kan 15


slå opp ei hengebru? Egypt gjev eit døme på at nyfødde folkestyre krev at alle partar held fast på viljen til kompromiss og toleranse. Det gjeld sjølv i møte med politiske krefter som spring ut av andre interessegrupper, jamvel framande kulturar som målber ulike identitetar. Total ideologi Demokratisering kan altså møte ei rekke utfordringar i fragmenterte samfunn. Men kor enkelt er det eigentleg å rikke på politiske strukturar her heime? Forskar Wendy Brown meiner rike land i stadig større grad vert økonomisert. Alle delar av livet og samfunnet skal leggjast under same lønsemdskrav som næringslivet. Kravet om profittjag siv slik inn i sektorar der dei ikkje har noko å gjere: Utdanning, helse og kultur er varer som skal omsetjast på marknaden. For at det skal løne seg må ein kutte, effektivisere og leggje ut på anbod. Politikken vert redusert til ei naudsynt tilpassing til eit stort maskineri av vage vilkår som ikkje let seg påverke. Motstandarar av denne ideologien vert framstilt som utopiske eller avleggs. Etter eit katastrofalt valnederlag i vår har det britiske arbeidarpartiet svinga mot venstre. Nyvalt leiar Jeremy Corbyn har lova reformer som å stoppe privatisering av jernbane og anna offentleg eigedom, setje i gong offentleg bustadbygging og heve skattane for dei rike. Venstrevriding har gitt fornya giv med stor utteljing på grasrota: Talet på partimedlemmar har dobla seg sidan leiarvalet i mai. Men til trass for at denne politikken for få år sidan ville vore rekna som eit standard sosialdemokratisk program, har han møtt ein skitstorm frå mediehus som freistar å framstille han som ein rabiat raddis. Statsminister David Cameron har samstundes brennmerka opposisjonsleiaren som ein fare for den britiske staten. I sin siste landsmøtetale til det konservative partiet oppmoda Cameron om å «ikkje la denne mannen påføre oss utryggleik, terroristsympati og Storbritannia-hat». I Noreg ser vi konturar av ein liknande overreaksjon i møte med venstrepolitikk som tør gå mot marknadstekking. Etter tiår med borgarleg styre i hovudstaden har det politiske skiftet mot venstre utløyst sterke kjensler hjå borgarlege politikarar, bilistar samt næringslivsleiarar på vestkanten. Dei hevdar mellom anna at det nyvalte raudgrøne bystyret tek frå rike i Oslo vest for å gjennomføre integrering og utjamning i dei austlege bydelane. Fordeling er visst ei for lite skremmande skildring av ordinær sosialdemokratisk politikk: Statsråd Sylvi Listhaug kallar planane for økonomisk utjamning gjennom eigedomsskatt for «ein mental Berlinmur

16

gjennom byen». Andre vil ha folkeavstemming for å innlemme vestlege bydelar i Bærum. Den liberalkonservative tankesmia Civita åtvarar samstundes om at «eit autoritært venstreparti har fått handa på rattet» gjennom samarbeidsavtalen med Rødt, som går inn for å leggje band på privatisering av barnehagar. Lærdomen er at sjølv musesteg kostar skjorta om ein ynskjer å utfordre marknadsliberale grensestolpar: Eit hysteri for å forsvare status quo ved kommunistmåling av fordelingspolitikk har gripe norsk høgreside. Ein høgare himmel Vegen mot meir humane samfunn er ikkje føreseieleg. Sjølv framsteg er prega av store og små tilbakeslag. Utviklinga til liberale demokrati har til dømes aldri vore verken snøgg eller lineær. Vi ser gjerne Vesten som noko absolutt demokratisk, fredeleg og liberalt. Om ein studerer vår eiga historie er det derimot vanskeleg å vere einig. Europa er, trass alt, fødestaden til fascismen, leninismen og nazi-Tyskland. Den franske revolusjonen, opphavet til mange av våre konsept om likestilling, likskap for lova og menneskerett, fann også sin ende i blodbad og kontinental storkrig. Men denne bodskapen gjev også håp om ein høgare himmel over kvardagspolitikken. Frøa som vart sådd under den arabiske våren kan framleis spire. Til trass for grimme utfall av revolusjonar finn vi historier som talar om korleis mennesket har gripe historia med eigne hender og teke steget framover. Den siste nobelprisen set mellom anna søkelys på eit av nabolanda til Egypt der den politiske utviklinga gjev eit demokratisk spegelbilete: I Tunisia har kompromissvilje blant båe islamistiske og sekulære krefter gitt ei utvikling som går i retning av demokrati og lovfesta garantiar for likestilling. Det at Jeremy Corbyn vart valt som leiar av Labour eller at den nye byregjeringa i Oslo er raudgrøn, vitnar om at ein sjølv i dag kan mobilisere massar rundt motstand mot marknadsfundamentalistisk ideologi. Vi treng systemkritikk og endring. Men vi treng også djup kunnskap om kvar enkelt kontekst, kvart enkelt system. Politiske og økonomiske strukturar er av natur vanskelege å endre til det betre, både fordi sterke interesser tener på å oppretthalde dei og fordi det kan vere vrient å garantere for at eit alternativ faktisk vil bli betre. Desto viktigare er det at vi held fram.

THOR OLAV IVERSEN Thor Olav Iversen er ein skribent og økonom som for tida er tilsett i FN sitt Verdas matvareprogram. Tidlegare har han jobba innan utviklingsforsking og vore med å starte det venstrepolitiske tidsskriftet Røyst, der han framleis er redaksjonsmedlem.

17


18

Timothy Bartlett 19


FRAGMENTER FRA HISTORIETIMEN Pedro Carmona-Alvarez

(…) vi kom dem til unnsetning. Alle dem som var blitt slaktet av hæren var det selvsagt for sent for, likeså dem geriljaen hadde tatt hånd om; de hadde bokstavelig talt havnet i skuddlinjen he he, men massakren havnet fullstendig i skyggen til vi kom og satte opp teltene våre og fikk sendt etter kjeler og pledd og fylte opp fyllepennene våre og fikk tilsendt papir og stempler, først da (…) transportnæringen feiret avtalene og viste frem de første dampflyene berømte kapteiner og piloter ble intervjuet, de kom med bekjennelser viste seg sårbare, ettertenksomme i analysene av forløpshistorien de hadde tårer i øynene når de snakket om de første veiene, de første motorene det var oss, sier en av dem og peker på et tomrom vi var de første som krysset landet med verktøy og ledninger og kart

20

(…) opposisjonen ble avvæpnet etter en meget suksessrik tokt, vi marsjerte ut fra hovedstaden midt på lyseste våren, men innen sommeren var over lukket fjellene liksom seg om oss, sier veteran #1. Det blir en pause. Vi kan nesten høre at halsen hans snører seg. Det er ikke lett, dette. Det er ikke bare gode minner disse nasjonale heltene må bære med seg, sier programlederen da pausen blir noe lang. Vegetasjonen var så tett, fortsetter veteranen. Vi så ikke himmelen. Vi så ikke annet enn tretopper og fugler og vindkast som vi om nettene trodde var hekser, ånder som kom for å hente oss. Men det lysnet og vi slo opp øynene og kalte alt vi så for himmel. Vi søkte trøst i sånne ord. (…) det er uten tvil det verste utbruddet mellom den fordervede regnbue­­koalisjonen og de treogtredve subversive omkvederne som ikke vil kalle seg noe. Avisene skriver de navnløse. Det er også et navn. Jeg antar det nærmest er umulig ikke å hete noe. Aveny X fyltes opp av ungdom. Hjernevasket utskudd som røyker dop og dekker ansiktene med biter av laken, skinnstykker og papirmasker. Se: De danser på torgplassen, de hopper og blåser i fløyter. Se: De har kledd seg ut som demonstranter som har kledd seg som pøbel som har kledd seg ut som studenter medisinere litterater alenemødre med hovedfag som danser setter fyr på den første ministerdukken.

21


PEDRO CARMONA-ALVAREZ Pedro Carmona-Alvarez er forfatter, musiker og oversetter. Han bor i Suldal og hans siste utgivelser er diktsamlingen Samtaler med Onkel Nica og Tante Viola på Kolon Forlag samt gjendiktingen av PJ Harvey og Seamus Murphys Den opne handa, gjendiktet sammen med Gunnhild Øyehaug og utgitt på Samlaget.

(…) et tv-team nærmer seg Inkvisisjonspalasset Unnskyld kan vi stille Dem noen spørsmål? Hva er deres alder? Tjueni Hva er deres yrke? Jeg samler papp og selger det, jeg vet ikke hva yrket heter (…) koalisjonens talsmann klatrer opp på en ølkasse. Det er kaldt. Frostrøyken ut av munnen hans som små lodne dyr. En setning om mental ubalanse. Han sier han forakter departementet og alt det står for. En setning om ansvar. Han uttaler ordene luftspeilinger og kulisser. Det jubles i front. Stemmen hans bærer. En setning om underskriftskampanjene. Ved hvert eneste kafébord finnes torturister. Hver eneste serveringsdame er etterretningens øyne og ører. Han avslutter med å si: Vi tror på denne byen. I morgen blir han hentet. I morgen finner de skjulestedene. Under et talkshow med friske unge mennesker med penger, drar de ham etter seg, opp en trapp, ned en trapp, inn et grått og fuktig vaskerom. Alt er grønt. Sånn er redselen.

22

Hugo Marmelada 23


desperate røverbande-tilstander. Vi leser om dem som svikter det økonomiske fellesskapet, men det blir en abstraksjon som ikke plager oss nevneverdig. Denne avstanden og abstraksjonen har man ikke i bandet – hver lille innsats, hver lille unnasluntring og hver lille nedsabling av en idé som ligger noens hjerte nær, registreres og akkumulerer etter hvert til en kritisk masse. Og dersom man da ikke har en form for utligning og utjevning inntreffer utblåsningen; et fenomen et band i utgangspunktet er særdeles dårlig egnet til å takle, da alle har sin kreativitet som fremste investering i fellesskapet – stort mer personlig og dyp får man ikke en krangel.

KEEP YOUR FRIENDS CLOSE, BUT YOUR ENEMIES CLOSER Ivar Peersen

24

Bandet er fortsatt et meget populært konsept i populærkulturen. Enten det gjelder øyeblikkets heteste boy- eller girlband, eller rockehistoriens «rock-o-sauruser» – vi elsker å lese og høre om band. Det er også underholdende med band hvor de tidligere bestevennene blir tabloide erkefiender. Hva er det med dynamikken i et band som gir disse store utslagene; fra mega-suksesser og samhold, til nedrig og høyst offentlig skittentøyvask?

Hva er så alternativet? Jeg lanserer herved «Ytokratiet». Enkelt forklart vekter man medbestemmelsesrett fra sak til sak og område til område etter deltakerens innsats og kompetanse på akkurat det feltet. Alle kan mene noe, men man bestemmer ikke like mye om alt. Er man uenig om hva som skal skje med trommene på en låt, er det trommisen som skal være den som er best kvalifisert til å ha siste ordet. Er han eller hun ikke den som kan mest om trommer, har man ikke rett trommis. Det samme gjelder administrativt, kompositorisk og visuelt: mer kunnskap og innsats gir større bestemmelsesrett.

Basert på mine 25 år som en slags bandleder i Enslaved tror jeg demokrati-illusjonen er det største problemet. Bare ved å titulere meg som «en slags bandleder» (det spørs hvor enige de fire andre i bandet er) har jeg muligens gitt et hint om mine følelser rundt et reelt og flatt demokrati som modell for et band. Jeg har altså ikke den helt store troen på det som et gjennomførbart konsept. Men jeg vil gjerne nevne at unntaket er de helt fastlåste situasjonene, hvor man trenger å telle stemmer for i det hele tatt å kunne komme videre. Da går jeg med på at demokrati og likhet for alle virkelig kommer til sin rett.

Med et velsmurt og åpent Ytokrati vil det være rom for dannelsen av et naturlig system – det jeg tenker alle menneskelige fellesskap søker å være. Samme hvor mye vi intellektualiserer det vi driver med, vil alltid en mengde mennesker som gjør noe sammen være et system som søker å organisere seg etter innebygde prinsipper. Rollene som utkrystalliserer seg; leder, skaper, skeptiker, optimist, økonom, omsorgsperson og så videre – er mer enn abstrakte gruppedynamiske terminologier som skal fylle skolebøker – de er mekanismer og funksjoner utviklet og perfeksjonert gjennom et par milliarder år med liv på jorden (kreasjonister får ha meg unnskyldt). Uavhengig av om det er et kontinent, en by eller et band, vil systemet som utgjøres av menneskene søke å fylle de grunnleggende rollene for å utføre de påkrevde mekanismene som sikrer fremdrift og ekspansjon. Slik er menneskets natur.

Demokrati-problemet ligger i målestokken. I et lokalt, regionalt eller nasjonalt politisk demokrati vil det være et stort, upersonlig antall deltakere i modellen. Tanken er at vi alle stiller med samme input; vi betaler alle skatt, vi føder nye borgere inn i maskineriet, vi følger samme spilleregler, påtar oss verv og så videre. Slik er det selvsagt ikke for alle, men gjennomsnittlig jevner det seg ut. Noen må selvsagt nave, mens andre «Mohn’er» inn milliarder de gir tilbake til fellesskapet. De fleste av oss betaler vår skatt med en slags mutt glede. Samtidig slipper vi å se dem som skjebnen har tatt rotta på og snyltere i nabolaget som får de samme tusenlappene i neven, akkurat som vi slipper

Hovedutfordringen synes å være at vi ikke tar forskjellene og skillet mellom vennskap på den ene siden, og det å drive profesjonelt med personlige uttrykk sammen med venner på den andre, seriøst nok. Det er en barriere å komme over; å skulle innføre differensiert innflytelse, ulik kompensasjon eller honorering for ulik innsats virker ofte lite naturlig blant mennesker som har funnet sammen fordi de brenner for samme type kunst og kultur. Mange føler (og er dette en særnorsk pietistisk følelse?) at finanser og forretninger er i direkte konflikt med ekte vennskap. Når bandet lager førstealbumet i studio virker det fremmed og «kommers» å fordele rettigheter på noen annen 25


måte enn helt likt mellom medlemmene – selv om bassisten er den som har komponert og skrevet i alle år og vokalisten har utlevert hele sitt katastrofale privatliv i tekstene sine. Spol frem ti år med millionsalg og se om alle fortsatt synes lik deling er like greit. Et alternativ og en klassisk løsning er det eksterne apparatet; management, agenter og hjelpere som mot økonomisk kompensasjon tar på seg oppgaver og treffer beslutninger på vegne av gruppen. Dette fordrer at bandet har økonomi til slike ansettelser, samt en absolutt tillit mellom utøver og management. I dagens digitale hverdag er det svært få artister som har anledning og ressurser til dette, og må dermed regne med å være ansvarlig for store deler av driften selv. I tillegg kommer selve den kunstneriske biten, med unntak av det hardest kommersielle segmentet, er det få artister som er åpne for ekstern, profesjonell påvirkning av kunsten. Og dermed følger behovet for et fungerende system – uansett hvor mange man har råd til å ansette for å ta seg av den logistiske og økonomiske administrasjonen. All den tid det er svært sjeldent at samtlige medlemmer av en liten gruppe har samme arbeidsvilje, arbeidskapasitet og samme kompetanse på samtlige relevante felt, er demokratisk lik medbestemmelsesrett i alle spørsmål skadelig og ødeleggende for gruppen – uansett hvor koselig dét hadde vært. Det samme gjelder selvsagt den andre enden av skalaen: i grupper hvor såkalte alfapersonligheter (vi kjenner typen; de som ikke engang kan la ting de er enige i passere uten å måtte omformulere det til å være sin egen idé) detaljstyrer og er tilsvarende blind for individuell innsats og individuell kunnskap og erfaring, vil konfliktene også til slutt bli uoverkommelige. I slike settinger er soloartisten med innleide musikere en god løsning som hyppig benyttes – utad kan man eventuelt fremstå som et band om det er ønskelig. (U)moralen er vel enkelt og greit at interessefellesskap, og enda viktigere: vennskap – er det beste utgangspunktet for å starte et band – men langt ifra det beste grunnlaget for å drive profesjonelt og vokse. Til det trengs regler, struktur og logikk – styringssystemer: kunstens verste fiender.

IVAR PEERSEN Ivar Peersen (aka Bjørson) er grunnlegger, komponist og gitarist i Enslaved, og bedriver også elektronisk psych-ambient som BardSpec. Han synes kunstens egenverdi i samfunnet trengs å styrkes. Nå.

Guro 26 Rimeslåtten

27


KOLLEKTIVETS KOREOGRAFISKE POTENSIAL Venke Marie Sortland

Hvilken innvirkning har måten man velger å jobbe på for den kunsten man skaper? Duoene Snelle Hall og Siri Jøntvedt og Ingeleiv Berstad og Kristin Helgebostad, har på hver sin måte valgt det kollektive som base for sitt arbeid som dansekunstnere. Hall og Jøntvedts praksis bygger på en mangfoldig bakgrunn der improvisasjon har en sentral plass. Sentralt for Berstad og Helgebostads arbeid er diskursen om et utvidet koreografibegrep. I begge tilfeller fungerer samhandlingen som noe mer enn en arbeidsmetode – på godt og vondt blir den en koreografisk strategi med dyptgående konsekvenser. Den romantiske ideen om flat struktur Blant dagens unge dansekunstnere er kollektive arbeidsformer relativt vanlige. Men det å jobbe i ulike gruppekonstellasjoner er ikke et nytt fenomen i det norske dansefeltet. Særlig for dem som var inspirert av den postmoderne dansen – som kanskje først og fremst kan knyttets til det grensesprengende Judson Dance Theater i New York – har det kollektive stått sterkt. Parallelt med sine første produksjoner, var Hall og Jøntvedt en del av miljøet rundt Studio B, et kraftsenter og samlingssted for postmoderne dansetradisjoner som kontaktimprovisasjon og releaseteknikk i Oslo. Siri Jøntvedt (SJ): På nittitallet var vi en relativt stor gjeng som delte interessene for improvisasjon og alternative arbeidsmåter – blant annet det å jobbe i større gruppekonstellasjoner. Men i forhold til hovedtrendene i det norske dansemiljøet generelt, var det vi holdt på med marginalt.

28

Caroline Eckly 29


– Man ser sjelden at store grupper fortsetter å jobbe sammen over lang tid?

gjennom dialog enn vi ville gjort hver for oss.

SJ: Det å jobbe i større grupper er nok den mest krevende måten man kan skape dans på – det er noe helt annet enn å være en duo. Ofte hviler dette valget på en romantisk idé om demokrati, der likestilte deltakere deler alt mellom seg. Men erfaring tilsier at idealet om flat struktur er en utopi. Hvis man derimot har en viss rollefordeling i henhold til ansvarsområder tror jeg det å jobbe i store grupper kan fungere helt fint.

Samtalen er en modell for arbeidet vårt Ingeleiv Berstad og Kristin Helgebostad, som begge gikk ut av koreografilinjen på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i 2012, har jobbet sammen i flere ulike prosjekter – ikke bare som duo, men også som trio sammen Eivind Seljeseth, og som Norsk Landskapsteater i firspann med Seljeseth og Tormod Carlsen. Jeg spurte dem om hvorfor de så ofte velger å jobbe i kollektive strukturer.

En grunnmur av tillit og respekt Jøntvedt og Hall, eller rettere Siri & Snelle, er en velkjent duo i det norske dansefeltet. Siden de legendariske Siri & Snelle-talkshowene på begynnelsen av 2000-tallet, har de skapt over 15 produksjoner sammen. Svaret på hvorfor akkurat de to begynte å jobbe sammen har mange perspektiver – sosiale, kunstneriske og politiske. Snelle Hall (SH): Vi var studievenninner før vi begynte å jobbe sammen. Dette vennskapet er nok en av grunnene til at vårt kunstneriske samarbeid varer. Det ligger en respekt og tillit til grunn for relasjonen vår. – Valget av arbeidsform var også en reaksjon på dansemiljøet, som vi på den tiden opplevde som litt selvhøytidelig og preget av hierarkiske strukturer og faglige skott. – Hvilke muligheter kan det å jobbe sammen, kontinuerlig over lengre tid, gi? SH: Det at vi har jobbet sammen så lenge preger forståelsen oss imellom. Blant annet har vi noen uttrykksvalg i bunn av arbeidet, estetiske preferanser som vi ikke trenger å diskutere, men som i stor grad preger forestillingene vi skaper. SJ: Da vi skulle koreografere for Carte Blanche (Birthmark/Notes on Cracking, 2015, red.anm.) måtte vi klargjøre mye av det som ellers er underforstått i vårt arbeid, for å kunne kommunisere dette til danserne. Det ble klart for oss at våre metodiske valg er tett knyttet sammen med estetikk, og at det er vanskelig å skille disse delene av vårt arbeid fra hverandre.

30

Ingeleiv Berstad (IB): De kunstneriske ideene våre oppstår i dialogen mellom oss og eventuelt de andre vi jobber sammen med – derfor er det naturlig for oss også å gjennomføre prosjektene sammen. Når vi samarbeider opplever jeg at mine forståelser om hvordan ting skal være, blir strukket og dratt i nye retninger. Kristin Helgebostad (KH): Prosjektene våre utvikler seg gjennom dialogen oss imellom. Uten innspill fra alle involverte, ville ikke prosjektene ha fått den retningen de har fått. IB: På en måte er samtalen en modell for arbeidet vårt. Standpunktene vi inntar underveis i prosessen slutter aldri å være flytende. – Hva er utfordrende med å samarbeide om et kunstnerisk uttrykk? KH: Når man jobber kollektivt kan man gjøre prosjekter som man aldri ville hatt kapasitet til å gjøre alene. Det er fint å kunne realisere store og ambisiøse prosjekter, som for eksempel Av Historisk Grunn, som vi (Berstad, Helgebostad og Seljeseth, red.anm.) skapte og turnerte nå i år. Innimellom kan det imidlertid kjennes ekstremt, både fysisk og mentalt, å gjennomføre alt det man har satt i gang. IB: Når man er flere sammen om et prosjekt, er det kanskje lettere å pushe grenser. På godt og vondt opplever jeg at vi, med hverandres støtte, kan drive både prosjektet og hverandre enda lengre. – Tar man lettere ansvar for alle aspektene av et prosjekt når man jobber kollektivt? Altså ikke bare arbeidet som koreograf og utøver, men også det administrative, tekniske, scenografiske, og så videre?

SH: Samtidig bidrar vår dialogiske prosess til en kontinuerlig videreutvikling av vårt kunstneriske prosjekt – både gjennom produksjonene vi gjør, og gjennom impulser og tanker som hver av oss bringer inn i arbeidet.

IB: Når alle har investert like mye i prosjektet, vil selvfølgelig alle også følge alle deler av prosessen. Det å gå «all in» kan gi lange arbeidsdager, men gir samtidig energi! Det er godt å kjenne at man har kontroll og oversikt over hele prosjektet.

– Selv om det er viktig for oss med en tydelig kunstnerisk signatur utad, er vi ikke opptatt av den enkeltes eierskap til ideer og materiale innad i den kunstneriske prosessen. Vi opplever at vi utvikler bedre ideer

KH: Det å ha mulighet til å jobbe med alle delene av prosjektet parallelt, hele veien fra idé til ferdig forestilling, i fellesskap, gir oss en rik felles verden. 31


NĂşria 32 Navarra VilasalĂł

33


Å navigere fra innsiden Det synes som om valget om å jobbe kollektivt ofte medfører at man også er utøvere i sine egne verk. For alle de fire dansekunstnerne jeg snakket med er dette regelen heller enn unntaket. Jeg spurte dem om hvorfor de velger å være utøvere i sitt eget arbeid, og hva som er fordelene og ulempene ved dette valget. IB: Jeg har bakgrunn som utøver, jeg gikk danselinjen på KHiO og har jobbet som danser for flere koreografer. Da jeg begynte å koreografere, brukte jeg min egen kropp i den fysiske utforskningen av ideer og materiale. Det føles fremdeles som om dette er en viktig kilde til inspirasjon. Selv i prosjekter der jeg ikke skal være utøver, sniker jeg meg ofte ut på gulvet. – Når man selv jobber med materialet som utøver, er det lettere å snakke om det. Man har tilgang til en annen type informasjon, og man assosierer på en annen måte. Jeg synes også at utøverbiten i seg selv både er interessant og gøy. KH: Jeg synes det er interessant å utforske hvordan koreografien kan navigeres fra innsiden av uttrykket. SH: Selv om vi fastsetter mye av materialet i forestillingene våre, bygger arbeidet på en improvisatorisk holdning. Det at vi er utøvere i våre egne produksjoner, og likeverdige i prosessen og på scenen, muliggjør aktive valg i forestillingssituasjonen. Vi tillater hverandre å ta andre valg enn det vi hadde avtalt, hvis vi opplever det som nødvendig der og da. Dette holder arbeidet friskt, og bringer oss stadig overraskelser. Vi har dessuten fortsatt stor glede av å være utøvende dansere. – Det høres ut som om fokuset dermed flyttes fra forestillingen som resultat til prosjektet som prosess? SJ: Både prosessen og resultatet er viktig. Men situasjonen i studio er grunnleggende annerledes enn på scenen. Forestillingssituasjonen er en dialog med publikum der vi må ha rom til å gjøre radikalt andre valg hvis vi føler at dette trengs. Dramaturgisk sett orienterer vi oss derfor ikke etter den visuelle biten alene. IB: Man har kanskje mindre tilgang på det som skaper visuelle effekter, men større tilgang på det sanselige. Jeg tror det handler mye om å ha tillit til det sceniske øyeblikket, det som skjer der og da, og energien som oppstår i møtet med publikum. KH: Det er ikke hvordan materialet fremstår, men aktiviteten og hvordan prosessen vokser innenfra som er det kunstneriske utgangspunktet. Hvis alle medvirkende også er utøvere i prosjektet, tror jeg at man kan tillate seg å være i prosess lengre. 34

IB: Og samtalen om hva stykket er trenger heller ikke være slutt selv om man har hatt premiere. KH: Hvis man er tildelt en spesifikk rolle i et prosjekt, for eksempel som danser, er det kanskje også vanskeligere å komme med ideer som går ut over denne konkrete arbeidsoppgaven. Kan jeg som danser for eksempel komme med innspill på lysdesignet? Kanskje er det nettopp denne ideen som kunne tatt prosjektet videre i en ny og riktigere retning – hvis den hadde blitt plukket opp! I prosjekter der arbeidsfordelingen er for lukket, går man altså glipp av masse informasjon. – Hvilken kompetanse trenger man for å jobbe på den måten dere jobber på – kollektivt og som utøvere i deres eget verk? SJ: Jeg tenker at forståelse av timing, både egen og felles, er en grunnkompetanse. Men timing er bare en av de mange improvisatoriske verktøyene vi benytter oss av. IB: Jeg tror utøvererfaring og trygghet i forestillingssituasjonen er en forutsetning. Men det handler også om å kunne analysere den informasjonen man får der og da, på scenen, intuitivt og fysisk – for på denne måten kunne forvalte både det øyeblikket som oppstår, og materialet man har jobbet med, på en god måte. Samarbeidets estetikk og politikk – Men hva er forskjellen på disse alternative arbeidsformene og en mer konvensjonell og tradisjonell struktur – der koreografen sitter på utsiden av verket – hvis man inntar publikums perspektiv? IB: Kanskje har spredningen av «alternative arbeidsformer», som det å jobbe kollektivt og som utøvere i sitt eget arbeid, påvirket hele dansefeltets estetiske uttrykk. Den estetikken som opprinnelig var et resultat av at man jobbet innenfra, har blitt overført til verk som er skapt av en koreograf som sitter utenfor. Kan hende gjelder dette også arbeidsmetoder. – Bak valget om å jobbe kollektivt ligger det kanskje ikke bare metodiske preferanser, men også noe mer politisk? IB: Det å jobbe kollektivt har som historisk linje vært en stille protest mot dyrkingen av sterke kunstneriske bautaer. Et verk signert av en person, består som regel av arbeidet til mange ulike kunstnere – både dansere, musikere, visuelle kunstnere og teknikere.

35


Presentasjon av de medvirkende: Snelle Hall er utdannet danser og teaterviter, og jobber som koreograf, danser, pedagog og skribent. Hall skaper forestillinger innenfor Siri & Snelle Produksjoner og er del av foreningen Dansedyrkerne, som arrangerer Seminarium, et flerårig kunstprosjekt i skjæringspunktet mellom kunst og teori. Kristin Helgebostad er aktiv i flere kunstnerkonstellasjoner, blant annet Berstad/Helgebostad/Wigdel. Helgebostads siste koreografiske arbeid er forestillingen ME TOO som er et samarbeid med klokkenist Laura Marie Rueslåtten, hvor blant annet Irene Vesterhus Theisen og Marianne Kjærsund fra Carte Blanche er med. ME TOO hadde premiere på Dansens Hus og turnerer i Norge og Europa. Forestillingen ble nominert til Kritikerprisen 2015. Siri Jøntvedt er utdannet danser, og har siden 1990 jobbet freelance i Norge og utlandet. Siden starten av karrieren har hun undervist, studert og arbeidet med improvisasjon som scenisk form og metode, samtidig som hun har arbeidet som danser for både norske og utenlandske koreografer. Jøntvedt var en del av det kunstneriske utviklingsprosjektet «Improvisasjon som møtepunkt i en intermedial kontekst» (INTERIMP) – et samarbeidsprosjekt mellom Norges Musikkhøgskole og KHiOs avdeling Balletthøgskolen (2012–2015). Ingeleiv Berstad er danser og koreograf. Hun har de siste årene vært opptatt av hvordan kunsten kan møte verden med nye forslag til hvordan man kan være. Berstad bruker gjerne sin koreografiske plattform til å jobbe med alle aspektene av et verk. For tiden er hun aktuell med Av Historisk Grunn (Seljeseth/Berstad/Helgebostad) som turnerer mange av landets kulturhus. Berstad er også en av kunstnerne bak Norsk Landskapsteater og Rethink Dance.

VENKE MARIE SORTLAND Venke Marie Sortland er en skapende og utøvende danse­ kunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans, og basert i Oslo. I tillegg til å arbeide for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle forumet Rethink Dance og Landing ­– en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst. Hun skriver jevnlig for nettstedene Scenekunst.no og Danseinfo.no

36

Christopher Flinder Petersen 37


OM KORRESPONDANSE Bojana Kunst

Korrespondansen mellom borgere og stat, mellom folket og politiske organisasjoner, henter ofte sin form gjennom koreografisk arrangering av kropper. Når kroppene danser sammen, avdekker bevegelsen enten den harmoniske relasjonen mellom individet og kollektivet eller maktens ordnede struktur der uttrykket for staten på et vis legemliggjøres. I en slik koreografisk ordning av kropper ligger fokus hovedsakelig på den ikke-motsetningsfulle, romlig ordnede relasjonen mellom individet og kollektivet, som på en eller annen måte bekrefter samfunnets politiske dannelse (av samhørighet). Estetisk sett etterligner dansen da den politiske og sosiale orden, og de dansende kroppenes bevegelse representerer dens form. Den sosialkoreografiske teoretikeren Andrew Hewitt påstår imidlertid at sosial orden produseres på det hverdagskroppslige nivået. Dermed påvirker ideologi allerede måten kroppene går på, beveger seg på og forholder seg til hverandre på. Dette innebærer at dans, eller kropper som beveger seg sammen, ikke så mye etterligner samfunnet, idet bevegelsen ikke representerer en allerede eksisterende orden, som om denne orden allerede var der, men det stikk motsatte: at sosial orden faktisk henter sitt ideal fra estetikkens rike, fra kontinuiteten mellom hverdagskropper og deres estetiske uttrykk. Ved hjelp av Slavoj Žižek har Hewitt funnet et veldig interessant eksempel på hvordan ideologi virker i måtene kroppen beveger seg på. Jeg legger meg ikke ned på kne og ber fordi jeg tror, men jeg tror fordi jeg kneler og ber. Denne representasjonen er ikke fullstendig dekkende for korrespondansen mellom borgere og stat, men den fungerer i forhold til hverdagskroppenes estetiske potensial. Dette

38

kan tilbakeføres til kroppenes materialitet, som dannes gjennom hvordan kroppene ordnes i forhold til hverandre, hvordan kroppene fysisk opptar rom og bevegelsens rytme i tid. En kjent beskrivelse i et av brevene fra Friedrich Schiller kan også leses på denne måten. Han skriver at han ikke kan «se noe bilde som passer bedre på den ideelle sosiale atferd enn en engelsk dans sammensatt av mange kompliserte, perfekt utførte figurer». Dans etterligner ikke samfunnet; det er snarere slik at det gjennom dansen etableres en sosial orden direkte i kroppen. Kropper er sosiale på en bestemt måte fordi de beveger seg på denne måten. På denne bakgrunn kan vi forstå bevegelse og legemliggjøring av koreografiske relasjoner på en annen måte: ikke bare som en estetisk etterligning, men som en aktiv, skapende kraft som legemliggjør sosiale og politiske ordninger, protokoller og prosedyrer for bevegelse som i sin materialitet og estetiske evne er viklet inn i ideologiske og politiske prosesser. I så måte åpner også koreografien seg for det sosiale og politiske feltet, ikke fordi den gjenspeiler måtene samfunnet er bygget opp på, men fordi den er dypt rotfestet i kroppenes sosiale og politiske uttrykk generelt. I dette perspektivet kan korrespondanse også analyseres som en bestemt koreografisk evne. Korrespondansen kan ikke påtvinges ovenfra, men springer ut av den motsetningsfylte evnen kropper har som organiserer seg fritt. Kropper har evne til å organisere seg og strukturere seg, og dette gjør de på uendelig mange, alltid altomfattende, alternative måter. Denne observasjonen kan være spesielt relevant i vår tid, som preges av et sterkt ønske om politiske nyskapinger og søken etter ulike former for politisk mobilisering. Dette ønsket kan beskrives som en reaksjon på den generelle følelsen av at dagens politiske systemer er oppbrukt, og som en protest mot at våre kropper styres ut fra finanskapitalens interesser og måten den økonomiske makt gjennomsyrer alt. Det er også knyttet til dagens demokratiske krise, som i kombinasjon med kapitalismen omdannes til en ordning der politiske interesser og byråkratisk styring av deltakelse foregår etter bestemte prosedyrer, uten å ta hensyn til den grunnleggende dissens som ligger i kjernen av ethvert demokratisk foretagende. På samme tid er det en sterk følelse av at felles væremåter, former for samkvem og måtene publikum uttrykker seg på, forvitrer under utbredelsen av det privatiserte og individualiserte idealet av hva det betyr å være sammen i dag. I så måte er det veldig lite som skiller uttrykkene for mange kroppers legemliggjorte frihet når de gjør noe sammen, og innlemmelsen av slik praksis i forbrukerideologi og nyliberal fetisjisering av individets frihet. Det beste eksempelet på dette er den veldig raske spredningen av flash mobs, dance mobs og andre lignende danseuttrykk, siden disse manifestasjonene av samkvem faktisk glorifiserer moderne forbrukeres frie og lekne individualitet og gir oss en illusjon av deltakelse i demokratiet og dets uunngåelige tilhørende moro. 39


Også her arbeider ideologien ut fra kroppens rene materialitet og potensial til å skape korrespondanse med styringsformer. Det fungerer slik at dette potensialet allerede har en innretning og form som korresponderer med en helt bestemt idé om styring, nemlig det nyliberale demokratiet der individets mulighet for å danse fritt i gatene eller i det (svinnende) offentlige rom bare er mulig som en feiring av nettopp den ideologien som understøtter den. Jeg danser ikke sammen med andre fordi jeg er et fritt individ, men fordi jeg, når jeg danser med andre, er et fritt individ; å ta del i bevegelse sammen med andre, blir da et imperativ ved frihet. Dette imperativet kommer også veldig tydelig frem i fetisjiseringen av fleksibilitet og bevegelse i den moderne vestlige verden, som bare er mulig takket være den paradoksale, dødelige korrespondansen mellom det vestlige subjektets fleksibilitet og migrantens absolutte immobilitet. Vi kan dermed si at fokuset på mobiliseringskreftene som setter kroppene i bevegelse og deres evne til korrespondanse bidrar til at vi kan avdekke de politiske mulighetene i den tid og det rom vi nå lever i. Da kan vi også reflektere over den sterke interessen i kunstnerisk praksis for å formidle bilder, praksis og former for bevegelse, estetiske studier av hvordan mennesker og samfunn framstår. Men på samme tid gir dette mening bare hvis det ikke er en bekreftelse på allerede eksisterende korrespondanse (en anskueliggjøring av vår politiske virkelighet), men i mye større grad er et estetisk, sanselig forslag til og eksperimentering med ulike former, strukturer, måter å organisere på og uttrykk for samvær.

BOJANA KUNST Bojana Kunst er filosof, dramaturg og performance-teoretiker. Hun er professor ved Institute for Applied Theater Studies ved Justus Liebig University Giessen, Tyskland, hvor hun leder et internasjonalt masterprogram for «Choreography and Performance». Hennes siste bok, Artist at work, ble utgitt av Zero Books i 2015.

40

Kroppenes estetiske og affektive muligheter bør ikke bare undersøkes og synliggjøres, men fremfor alt eksperimenteres med; de bør leves og praktiseres og på den måten også frambringes i all sin tilfeldige og paradoksale politiske realitet. Det menneskene i dag, gjennom politiske bevegelser, protesterer mot, er lammelsen av (den politiske) aktivitet; de kjemper mot den blindvei dagens økonomiske og politiske krise har brakt oss inn i. De ønsker å understreke behovet for mobilisering, som kan åpne for andre muligheter for å leve sammen og finne opp nye uttrykk for felleskapet, der livet i fremtiden kan få en annen innretning. Kroppene utgjør muligheter for å være sammen med andre kropper (for å påvirke og bli påvirket) og er derfor korrespondansens styrker og krefter, som alltid kommer til uttrykk når de mobiliseres. Mobiliseringen er ikke så mye en søken etter et nytt politisk fellesskap og ny identitet som en kraftfull søken etter ulike former for politisk, kulturell og sosial organisering med henblikk på å omsette demokratiet i praksis på en utfordrende måte. Demokratiet må stadig reforhandles, fordi det oppstår nettopp fordi det ikke finnes noen felles plattform; det finnes bare et potensial for korrespondanse. Tidligere publisert i Prophetia, kuratert av Imma Prieto, Fundació Juan Miró, 2015. Jack Lorentzen

41


Å jobbe etter mål kan for noen virke fremmedgjørende. Men Folges poeng er at organisasjonen må sette seg et, maks to, klare og tydelige mål og gi de ansatte frihet til å oppnå fellesskapets mål med de aktivitetene de selv mener er best. Et omfattende kontrollregime der hver enkelt skal måles på mange småting er ikke det samme som at organisasjonen har ett eller to gode mål.

HOPP I DET, STÅ I DET, OG JUSTER! Julie Eliassen Brannfjell

Sett gode mål, led vei, og la hver enkelt finne ut hvordan de best kan oppnå målene sine, er innsikten fra to som har vært tett på ledere i nedgangstider. Omstilling og endring – Når ting går bra er det menneskelig å anta at det kommer til å fortsette i all evighet, sier Terje Folge. Han har vært rådgiver for ledere i både offentlig og privat sektor de siste 30 årene, og gjennom sitt arbeid i Considium Consulting har han sett organisasjoner som har måttet endre seg for å tilpasses en ny fremtid. – Vi liker ikke å tenke fremover og se for oss situasjoner der vi må tenke helt annerledes. Forandring fryder ikke, vi ønsker stabilitet. Men nedgangstider skaper behov for forandring. «Endringsledelse» og «omstilling» er blitt populære begreper i både offentlig og privat sektor. Begge ordene har i seg en underliggende trussel for de ansatte, helt konkret i form av nedbemanning, men også i mer overført betydning fordi de bærer bud om at man må gjøre mer, eller i alle fall noe annet, enn det som gjøres i dag. Følelsen av at noe skal endres bare for å endres er gnagende, og vi er skeptiske til om det i det hele tatt har noe for seg og om det vil gi effekt. Midt opp i dette skal noen lede forandringen. Gode mål er beste forsikring når ting går dårlig Folge mener den beste måten organisasjoner kan forberede seg på nedgang er å ha gode mål og en god prosess for å sette og sikre mål: – Lederens jobb er å sette retning og ambisjon. Når alle vet hva de skal gjøre er det lettere å håndtere nedgangstider.

42

Som ansatt i en organisasjon kan man lett føle usikkerhet på om organisasjonen jobber med riktige mål. Og hva skal lederen gjøre når de ansatte ikke vil følge det målet som er satt? – Tabben lederen gjør er at han setter ord på det målet han har sett for seg og slår seg på brystet, uten å involvere de ansatte. Dersom du har en sterk visjon må du holde den i hjertet mens du inviterer inn de andre for å komme frem til en felles visjon. Ingen liker å bli beordret. Visjoner må skapes sammen, sier Folge. For å lykkes må du altså få alle til å gå mot samme mål, og samtidig involvere de ansatte i dialogen. Det kan virke som en motsetning mellom en demokratisk eller autoritær måte å styre en organisasjon på, men ifølge Folge handler det verken om å ha demokrati eller å gi ordre: – I bunn og grunn handler det om ansvarsfordeling. Lederen har ansvaret for å sette målet, men alle i organisasjonen må ta inn over seg hva de skal oppnå. Noe av forskjellen på opp- og nedgangstid er hva det krever av involvering fra alle sammen. – I medgangstid kan mange henge med på reisen av forskjellige årsaker, men når ting begynner å gå dårlig må du enten være «in or out». Enten er du villig til å gjøre alt for å nå det målet som er satt, ellers må du slutte, mener Folge, som synes det er et problem at en del folk aldri tar stilling til at det er krise. Ledere testes i nedgangstider Folge mener god ledelse er lik, uavhengig av om det går bra eller dårlig, men at dårlige tider kan avsløre de svake: – Det er når «the shit hits the fan» du virkelig får testet lederen. Dårlige ledere blir stresset av dårlige tider. Og stressede ledere er som stressede folk for øvrig: – De blir kortpustede, hissige, isolerer seg. Vi opplever at dialogen kuttes, de gir ordre heller enn at de har samtaler. Lederen slutter rett og slett å jobbe gjennom andre. De vil gjøre mye selv og ønsker full kontroll, sier Folge som mener at spesielt det å isolere seg er farlig for lederen. – En god leder takler dette på en helt annen måte. De innser at de må fortsette å lede slik man skal lede, få arbeidet gjort gjennom andre og sikre god dialog i organisasjonen. Gode ledere frir til organisasjonen i nedgangstider, de tar opp visjonen til selskapet og får alle involvert i den. 43


Det som typisk skjer når noe begynner å gå dårlig er, ifølge Folge, at organisasjonen blir styrt av aktiviteter heller enn mål: – Lederen blir veldig opptatt av å gjøre ting, aktiviteten i organisasjonen stiger, fordi han ber om ekstra leveranser fra de ansatte: analyser, nye kontakter, mer informasjon, nye prosjekter. Lederen føler et press for å vise sin leder, eller styret, at de er handlekraftige. Folge mener dette er en feilslått taktikk: – Styringssystemet er å være tydelige på målet. Folk må vite hva de skal, og så må de få frihet til å gjennomføre det, og selv vurdere hva som er de beste måtene å nå målet på. Stressede, aktivitetsbesatte ledere gjør det vanskeligere, heller enn lettere, for folk å gjøre det de skal. Ansvar for hele organisasjonen For rådgiveren som står utenfor er det lett å se feil, og deres jobb er å veilede lederne til å unngå fellene. Men den tyngste jobben er å være den som tar beslutninger og har ansvaret. Hans Geelmuyden har vært leder i 35 år, og har opplevd både stor vekst og suksess og alvorlige kriser som gründer for kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.Kiese (GK). Da selskapet holdt på å gå konkurs på slutten av 90-tallet var styringssystemene og -strukturene dårlig utviklet: – Jeg startet GK av kjærlighet til kommunikasjonsfaget, og min erfaring var at jeg kunne fikse det meste selv. Derfor hadde jeg verken utviklet styringssystemer eller fått på plass gode ledere eller tydelig ansvarsfordeling. Da krisen kom hadde jeg ikke noe apparat å styre med. Det var som å ri uten tøyler, eller kjøre bil uten ratt. Det var skrekkelig, og det var min skyld. I dag er Geelmuyden veldig bevisst på det ansvaret ledelsen har for å drive organisasjonen på en sunn og økonomisk forsvarlig måte. – Det handler ikke om å tjene mer penger, det handler om å bruke ressursene våre ansvarlig, og ta hensyn til de ansatte. I dag sier jeg til mine ledere: Husk, vi har ansvar for 150 familier, vi har ansvar for et fellesskap, og vi har et samfunnsansvar. Fellesskap viktigere enn individet En av grunnene til at Geelmuyden ikke hadde etablert styringssystemer var at han i sine tidlige år led av sterk skepsis til autoriteter: – Jeg tenkte at alle var som meg, og at ingen likte å bli tittet i kortene. Jeg trodde alle ønsket maksimal frihet og autonomi. Nå har Geelmuyden endret syn: – Hensikten med å jobbe sammen må jo være at man kan få til mer gjennom samarbeid enn man kan hver for seg. Derfor er fellesskapet viktigere enn individet. Som leder ser jeg på meg selv som en dirigent, organisasjonen må finne samme takt, spille samme melodi. Jeg elsker musikk! Det er min erfaring at kunnskapsarbeidere liker å bli sett i kortene. Kunnskapsarbeidere kan rett og slett ikke bli sett nok eller rost nok.

44

Krigsleder eller fredsleder? – Jeg mener det finnes to typer ledere, fredsledere og krigsledere. Fredslederen er en skogplanter som utvikler organisasjonen, og som måles på resultater. Krigslederen må ha evne til å tåle juling. Samme person er sjelden like god i både krig og fred, sier Geelmuyden som trekker frem Churchill som et eksempel: – I fred var han beruset og eksentrisk, men under krigen var han genial. Det første britene gjorde da freden kom, var å kvitte seg med ham. – Jeg tror det kommer av at beslutningsprosessene er veldig ulike i krig og fred, sier Geelmyuden. – Er det krise har du lite informasjon, du må handle intuitivt og ta raske beslutninger med lite informasjon. I fredstid kan du innhente den informasjonen du trenger. Du kan analysere til du blir grønn i trynet, og har tid til dialektikk og kompromisser. Det krever en annen lederstil. Selv føler han at han var en klassiske krigsleder i unge år: – Kriser fikk frem det beste i meg, syntes jeg selv. Jeg liker drama, og kunne kjede meg når det gikk godt. Med årene har jeg endret meg. Jeg har mindre imot fremgang nå, og håper jeg er blitt en bedre fredsleder. På en god dag setter jeg til og med pris på medmennesker. Beslutningsvegring Arbeidslivsindeksen (TNS Gallup) viser at nordmenn flest (7 av 10) føler deres nærmeste ledere «setter klare mål for hva vi skal oppnå i min enhet». For de resterende tre er ledelsens manglende målsetning en kilde til frustrasjon. Det er ikke lett å gå i riktig retning, dersom du ikke vet hvilken vei du skal gå. Manglende prioritering er også et gjennomgående problem. Alle vil gjøre alt til enhver tid. – I en liten bedrift med bare 150 ansatte, må man stole på ansattes evne til selv å løse problemer de selv er nærmest, sier Geelmuyden. – Men hvis de er usikre, skal ledere alltid være lett tilgjengelige for å støtte, koordinere, veilede og dirigere. – I Norge opplever jeg ofte ledere som lider av beslutningsvegring. Det kan virke som om de jakter den perfekte beslutningen. Men ingen beslutninger er perfekte. Derfor er jeg heller ikke redd for å ta dem. Blir de feile kan man justere neste dag. Hopp i det, stå i det, og juster!

JULIE ELIASSEN BRANNFJELL Julie Eliassen Brannfjell er utdannet siviløkonom ved Norges Handelshøyskole og har en bachelorgrad i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen. Hun arbeider som produktgruppesjef i Orkla.

45


46

Irene Vesterhus Theisen 47


CARTE BLANCHE

Norges nasjonale kompani for samtidsdans Kompaniet, som årlig turnerer både nasjonalt og internasjonalt, ble etablert i Bergen i 1989 og er lokalisert i Studio Bergen. Ensemblet består av 12 til 14 dansere fra hele verden, som kjennetegnes ved sitt svært høye tekniske nivå, sterke sceneutstråling og skaperevne. I tillegg består kompaniet av en teknisk avdeling, administrasjon og et helseteam. Hver sesong produseres det nye programmer, og tidligere års forestillinger gjenopptas på turné. Kompaniet har arbeidet med norske og internasjonalt anerkjente koreografer og fokuserer nå på kunstnere som har et kritisk blikk på samfunnet og evner å uttrykke dette gjennom dansekunsten. Carte Blanche gir også kunstnere mulighet til å vokse gjennom å gi dem tilgang til de privilegiene et offentlig eiet kompani har til rådighet. Slik skaper Carte Blanche et spennende og særegent repertoar av høy kvalitet, som underbygger kompaniets mål om å være en pioner innenfor nyskapning, presentasjon og utvikling av samtidsdans i Norge og i utlandet. Carte Blanche AS eies av og mottar offentlig driftstilskudd fra Kulturdepartementet, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune.

48

Christine Kjellberg 49


SIGNATUREN DIN ER STERKERE ENN DU TROR. I en av tre saker oppnår vi en positiv endring. Bli sms-aktivist i dag, send AMNESTY til 2160. (Du mottar tre aksjoner per måned. 10 kroner per aksjon, totalt 30 kroner per måned.) 50

Mathias Stoltenberg 51


52

Magasin av carte blance 170x240mm web oppslag  

Magazine nr. 2 NORSK (2016) av carte blanche - Om styringssystemer Carte Blanche - Norges nasjonale kompani for samtidsdans

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you