Issuu on Google+

WE ARE HERE TOGETHER MAGASIN 3, 2016

1


Ansvarlig utgiver: Carte Blanche/Hooman Sharifi Redaksjonen: Melanie S. Fieldseth Jonas Sharif Hordvik Kristin Lytskjold Raknes Bidragsytere: Jonas Hassen Khemiri Atle Dyregrov TANKESMIER: Agenda, Civita, Manifest, Minotenk, Skaperkraft Deise Faria Nunes Ragnhild Freng Dale Timothy Bartlett, Caroline Eckly og Marianne Kjærsund Jonathan Burrows Hooman Sharifi Foto: Helge Hansen, Montag.no På forsiden: Timothy Bartlett

WE ARE HERE TOGETHER

Maleri på foto: Vanessa Baird Lyset forsvinner - bare vi lukker øynene ... 2014 - Med tillatelse fra KORO - Public Art Norway Dansere: Sara Enrich Bertran, Caroline Eckly, Miryam Garcia Mariblanca, Guro Rimeslåtten, Irene Vesterhus Theisen, Núria Navarra Vilasaló, Timothy Bartlett, Jack Lorentzen, Hugo Marmelada, Ole Martin Meland, Harald Beharie, Dawid Lorenc, Christopher Flinder Petersen, Mathias Stoltenberg. Design: Knowit Experience Trykk: Molvik Grafisk AS Kontakt: Carte Blanche Nøstegaten 119, 5011 Bergen T +47 55 30 86 80 E info@ncb.no W carteblanche.no Følg oss: facebook.com/CarteBlancheNorway youtube.com/carteblanche08 twitter.com/CarteBlancheNO carteblanche.no/om-oss - nyhetsbrev instagram.com/carteblancheno 2

3


FORORD

MAGASINET Hooman Sharifi, teatersjef og CEO

Dette er det tredje magasinet Carte Blanche gir ut sammen med en ny danseproduksjon. Ambisjonen med dette prosjektet har fra starten av vært å skape en større helhet gjennom dansekunst og tekster. Forestillingen og innholdet i magasinet utvikles parallelt og hver for seg. Vi håper at de kan inngå i en dialog med hverandre, og gjensidig berike din opplevelse som publikum og leser. Temaet for Magasin nr. 3 er fellesskap. Som bidragsytere til magasinet har vi invitert skribenter som deler erfaringer og synspunkter på betydningen av fellesskap, forutsetninger for at fellesskap oppstår og vedvarer, og på tilhørighet og identitet. Atle Dyregrov og Ragnhild Freng Dale tar utgangspunkt i behovet for samhold og fellesskap som oppstår når mennesker blir tvunget på flukt av krig eller rammes av store kriser. Deise Faria Nunes tar for seg tilhørighet og identitet ved å se nærmere på et religiøst ritual i Brasil, der hun vokste opp. Den svenske forfatteren Jonas Hassen Khemiri har gitt oss tillatelse til å trykke Jeg ringer brødrene mine, en insisterende refleksjon over frykt og fordommer. Teksten er en kronikk han skrev i 2010, i kjølvannet av et bombeattentat i Stockholm, som senere ble utgangspunktet for en roman ved samme navn. For å åpne begrepet fellesskap ytterligere har vi invitert fem norske tankesmier – Agenda, Civita, Manifest, Minotenk og Skaperkraft – til å reflektere over begrepet fra hvert sitt politiske ståsted.

4

Fellesskap betyr noe i scenekunsten også. Scenekunst er en kollektiv kunstart som utspiller seg i delt tid og rom, sammen med publikum. I den forrige danseproduksjonen til Carte Blanche, av carte blanche, ble danserne utfordret til å skape en forestilling i fellesskap uten å arbeide med en koreograf. Tre av danserne som deltok i denne produksjonen, Timothy Bartlett, Caroline Eckly og Marianne Kjærsund, deler sine erfaringer fra innsiden av den kunstneriske prosessen. Koreograf Jonathan Burrows tar for seg et annet vesentlig fellesskap i scenekunsten, publikum. Gjennom et poetisk språk gir han oss noen tanker om hva det vil si å oppleve en forestilling sammen med andre. Magasin nr. 3 om fellesskap avrundes med en tekst av meg.

5


Vanessa Baird Lyset forsvinner - bare vi lukker øynene ... 2014

6 6

7 7


Jeg ringer brødrene mine og sier: Forresten. Hvem da «de»? Det finnes jo ingen «de». Derimot finnes det ekstremister på alle sider som vil overbevise oss om at det finnes et «de». Et farlig, truende, samlet «de». Stol ikke på noen som snakker om «de». Alle som snakker om «de» er idioter. (pause) Spesielt de som påstår at det er krig. Det finnes ingen krig, hører dere? Det finnes ingen krig.

JEG RINGER BRØDRENE MINE Jonas Hassen Khemiri

Jeg ringer brødrene mine og sier: Det hendte noe helt sykt i går. Har dere hørt det? En mann, en bil, to eksplosjoner, midt i sentrum. Jeg ringer brødrene mine og sier: Nei, ingen døde. Eller. Én døde. Han døde. Han som ikke var broren vår. Men selvfølgelig. Enkelte vil prøve å koble ham til oss. Navnet, opphavet, hårfargen. Likt nok (eller ikke likt i det hele tatt). Jeg ringer brødrene mine og sier: Vær forsiktige. Ligg lavt noen dager. Lås døren. Trekk for gardinene. Om dere er nødt til å gå ut: Legg palestinasjalene igjen hjemme. Ikke bær på mistenkelige vesker. Skru opp lyden i øretelefonene så dere ikke blir plaget av folks kommentarer. Lukk øynene for å slippe å se blikkene. Hvisk på T-banen, le lavt på kino. Gå i ett med omgivelsene, gjør dere usynlige, forvandle dere til gass. Vekk ingens, og jeg mener ingens – oppmerksomhet. Jeg ringer brødrene mine og sier: Glem det jeg sa. Fuck stillheten. Fuck usynligheten. Gå ut på byen i bare juletrelys. Ta på dere neonfargede overaller, oransje bastskjørt. Blås i fløyter. Rop hull i megafoner. Okkuper blokker, ta over kjøpesentre. Gjør dere så synlige som mulig helt til de skjønner at det finnes motkrefter. Tatover PK FOR LIFE i svarte gotiske bokstaver på magen. Forsvar alle idioters rett til å være idioter til dere mister stemmen. Til dere dør. Til de skjønner at vi ikke er de de tror vi er.

Jeg ringer brødrene mine og sier: Okey. Det finnes en krig. Det finnes flere kriger. Men ikke krig på den måten de påstår. Krigen handler om hjernene våre. Krigen handler om frykten vår. Og når frykten setter seg i oss, forvandles fly til raketter og vesker til bomber. Mobiltelefoner blir fjernutløsere, barnemat blir sprengstoff. All flytende væske er potensielt eksplosiv. Alle svartskjeggete menn er potensielle bombemenn. Alle blonde menn er potensielle lasermenn. Og når frykten setter seg i oss, begynner vi å frykte framtiden og lengte tilbake til gårsdagen. Vi begynner å ønske at det var mulig å stille klokken tilbake, det var så mye bedre før, da menn var menn og kvinner var kvinner og ingen var homoseksuelle. Da vi hadde faksmaskiner i stedet for internett og gapestokk i stedet for rettssystem. Med en nostalgisk mine husker vi striskjorter og havrelefser, bygdesamfunn og pisking. Det var så mye enklere da. Da grensene var tydelige og fienden hadde ett (og bare ett) ansikt. Men alle er ikke redde. Vi nekter å la oss skremme, vi går stolte inn i en framtid med uklare grenser, vel vitende om at ingen klokker noensinne kan stilles tilbake. Vi er ikke redde. Vi er ikke redde. Jeg ringer brødrene mine og hvisker: Okey. Jeg innrømmer det. Jeg er redd. Jeg er livredd. Jeg er redd for at menn som skyter foreldre gjennom vinduer i Malmö, beskrives som ensomme galninger og ikke som del av et større høyreekstremt nettverk. Jeg er redd for at ingen husker rasister som setter fyr på leilighetene til familier som hadde engasjert seg i antirasistisk arbeid i Högdalen. Jeg er redd for nazister i Salem og islamister på Drottninggatan og fascister i Riksdagen. Men mest av alt er jeg redd for at historien alltid synes å gjenta seg, for at vi aldri synes å lære, for at alle tegn tyder på at vår feighet og frykt for det som er såkalt annerledes er så dypt forankret at vi aldri vil være i stand til å beseire den. Jeg ringer brødrene mine og sier: Det hendte noe helt sykt i kveld. Jeg kom inn på T-banen og la merke til en veldig mistenkelig person. Han hadde svart hår og en uvanlig stor ryggsekk, og ansiktet hans var dekket med et palestinasjal. Jeg ringer brødrene mine og sier: Det tok brøkdelen av et sekund før jeg forsto at det var mitt eget speilbilde. Jonas Hassen Khemiri 2010. Oversatt fra svensk.

8

JONAS HASSEN KHEMIRI Jonas Hassen Khemiri er en av Sveriges mest anerkjente og leste unge forfattere og dramatikere. Flere av romanene hans er oversatt til et tjuetalls språk. Internasjonalt spilles Khemiris dramatikk av mer enn 100 teaterkompanier.

9


FELLESSKAP OG SAMHOLD I KRISER Atle Dyregrov

Sabwenge var 10 år gammel i 1994 da han, sammen med sin bror på åtte år, bestemte seg for å forlate flyktningleiren i Goma (Kongo). Dit var han kommet sammen med foreldrene og sine tvillingsøstre på halvannet år. De hadde flyktet for å unnslippe massakrene i Rwanda. I løpet av noen dager døde begge foreldrene. Sabwenge vurderte det som den sikre død å forbli i leiren. Sammen med sin bror bar han tvillingsøstrene sine på ryggen i 70 kilometer til byen Ruhengeri i Rwanda, hvor de haiket seg til Kigale, hvor jeg møtte dem på barnesykehuset. De to unge brødrene satt på sengekanten med sine småsøsken. Så snart de ynket seg var all oppmerksomhet rettet mot dem og ikke mot vår samtale. Sabwenge betyr «mot» og med rette. Men, det kunne like gjerne betydd fellesskap, ansvar, empati eller solidaritet. Uten hans mot, initiativ og omsorg for sine yngre søsken, ville den lille familien sannsynligvis gått til grunne.

Det er mye bevegelse i de 60 millioner flyktninger som finnes i verden. De beveger seg innen eller over kontinenter og det samme gjør mange av menneskene som kommer for å hjelpe. Heldigvis er normen å hjelpe, enten det skjer innen gruppen av flyktninger selv, eller fra de mange som kommer med mat og klær til en togstasjon, gir skyss mot en grense, eller hjelper i land fra en gummibåt. Det engasjement som igangsettes for å hjelpe representerer det beste i oss som mennesker, samtidig som bevegelsene skaper engstelse og usikkerhet for fremtiden hos politikere og mange andre. I mer enn 30 år har jeg arbeidet med mennesker som opplever kriser og katastrofer. Det har gitt meg innblikk i menneskers reaksjoner når livet 10

trues eller deles i to av tragiske hendelser. Slike hendelser setter både sjel og kropp i bevegelse – det kan være å flykte fra en fare, i søken etter forklaring, eller for å oppsøke rammede for å hjelpe. Selv om kriger og katastrofer kan utløse det verste i oss mennesker, er erfaringen oftest at det utløses svært mye omsorg, fellesskap og samhold. Det er nok å tenke på den kollektive omsorgen som ble mobilisert etter terroren den 22. juli 2011, eller nå når så mange engasjerer seg for flyktninger som rammes av krigen i Syria. I slike katastrofesituasjoner ser vi godhet i bevegelse; oppsøkende godhet, omtanke og hjertevarme. For mange år tilbake gjorde ekteparet Samuel og Pearl Oliner (1988) godhet mer forståelig for oss gjennom sine undersøkelser av personer som med fare for sitt liv gjemte jøder under annen verdenskrig. De viste oss at disse personene var dypt empatiske, de tålte ikke at andre led, de hadde en omsorgsetikk og et sosialt ansvar som medførte at de handlet for å hjelpe. De hadde som barn blitt oppdradd gjennom resonnering mer enn streng disiplin, og hadde lært å tenke selv og se konsekvensene av dårlig oppførsel, og de hadde tro på at de kunne gjøre noe. Både under og etter enkelthendelser og katastrofer, i Norge og internasjonalt, har beretningene jeg har hørt, avspeilt samhold, fellesskap og uegennyttig hjelp. Samtidig lever noen hardnakkede myter om negativ menneskelig atferd fremdeles i god behold. Den ene av dem er at i katastrofer får mennesker panikk og de flykter hals over hode fra fare, uten tanke for andre enn seg selv. Helt siden midten av 1950-tallet har sosiologer som Enrique Quarantelli (1957) påvist at dette ikke stemmer, men likevel eksisterer mytene fortsatt, ofte videreformidlet av media. Den engelske psykologen John Drury (2009) og hans medarbeidere har i senere år studert massebevegelse hos mennesker som overlever alvorlige krisesituasjoner. De viser at i slike situasjoner oppstår sosiale bånd selv blant fremmede, og at dette sikrer overlevelse. Når de skulle studere panikk, fant de faktisk ikke klare eksempler på gruppepanikk. Likevel gjentas det i media: «De flyktet i panikk». Det kan være lett å forveksle konstruktiv flukt ut fra et farlig område med panikk, men det er helt legitimt å fjerne seg fra fare. Det er først når atferd i gruppen minker medlemmenes totale sjanse for å overleve at det kan omtales som panikk, og det er det altså svært vanskelig å finne eksempler på. Når panikk inntreffer, skjer det oftest fordi det er barrierer som hindrer flukt, og de som flykter tror at sjansene for å overleve raskt vil bli redusert. Panikkreaksjoner er et forsøk på å tilpasse seg noe uventet som krever umiddelbar handling for å overleve. Men, selv når fareopplevelsen er stor, hjelper mennesker hverandre. Det er sjelden at den enes atferd går ut over andre og svekker deres mulighet for å overleve. I kritiske situasjoner koordinerer mennesker sine handlinger for å sikre overlevelse, de hjelper hverandre, de utvikler følelsen av «vi» og knytter sosiale bånd, og de støtter hverandre i ettertid. Støttegruppene som opprettes i etterkant av katastrofer er et godt eksempel på hvordan mennesker hjelper hverandre. Bånd kan knyttes 11


og vare livet ut, og likemannsstøtte innen gruppen er en viktig faktor i deres mestring og «nye» liv. Den solidaritet og godhetsfølelse som kan utvikle seg under og etter hendelser som truer vår og andres eksistens viser oss fundamentale menneskelige mekanismer. Mekanismer som har vært nødvendige for at vi som art består. Uten samarbeid og fellesskap, empati og omsorg for andre, ville vi stilt svakere når vi trues. I kriser mobiliseres en felles sosial identitet hvor vi hjelper hverandre. Vi søker sammen, forener krefter og støtter hverandre. Om myter om panikk fastholdes og forsterkes av media, kan de resultere i selvoppfyllende profetier hvor massens bevegelser kan gjøre skade. I alle krisesituasjoner er det et potensial for solidaritet og fellesskap, men dette potensialet må ivaretas og utvikles. Mobilisering av konstruktiv massebevegelse vil sannsynligvis bli enda viktigere for å møte de store utfordringer som klimaforandringer vil skape i årene fremover. Ødeleggelser og kaos i forbindelse med flom, skred, orkaner og tørke, og fremtidige kriger om ressurser (med nye flyktninger) må møtes med empatisk forståelse, solidaritet og felles løft for å hjelpe. Drury (2009) har benyttet begrepet «kollektiv motstandskraft» (collective resilience), og det er denne motstandskraften som gjør at vi som art kan overleve. Vi trenger både å bli beveget og bevege oss om vi, som mennesker, skal møte kriser og katastrofer. Drury, J., Cocking, C. & Reicher, S. (2009) Everyone for themselves? A comparative study of crowd solidarity among emergency survivors. British Journal of Social Psychology [Internett], 48, s. 487–506. http://dx.doi.org/10.1348/014466608X357893 Oliner, S.P. & Oliner, P.M. (1988) The Altruistic Personality. New York: Free Press Quarantelli, E.L. (1957) The behavior of panic participants. Sociology and Social Research, 41, s. 187–194

ATLE DYREGROV Psykolog, dr. philos. Atle Dyregrov er faglig leder ved Senter for Krisepsykologi i Bergen, og professor ved Psykologisk fakultet, Universitetet i Bergen. Han har i hele sin karriere arbeidet med barn og familier som har opplevd dødsfall og ulike traume- og krisesituasjoner.

12

13


14

15


16

17


18

19


20

21


TANKESMIENE

HVA ER FELLESSKAP? Vi ønsker å belyse hva fellesskap betyr i dagens samfunn. For å sette begrepet i en politisk kontekst har vi bedt tankesmiene Agenda, Civita, Manifest, Minotenk og Skaperkraft om å reflektere over begrepet fellesskap fra sitt ståsted. Vi stilte tankesmiene følgende spørsmål: Hva betyr fellesskap for dere? Hva må til for at fellesskap oppstår? Er fellesskap nødvendig, og i så fall på hvilken måte?

22

23


SKAPT TIL FELLESSKAP Emil André Erstad, rådgjevar i Tankesmien Agenda

Vi har vore ein del av dei heilt sidan vi vart fødde inn i dei; fellesskapa. Vi er alle samfunnsvesen. No person is an island. Ingen av oss er fødd inn i sosiale vakuum. Mennesket er som skapt til fellesskap. Vi er alle ein del av kontekstar, lokalsamfunn, familiar, grupper av folk som deler blodsband, verdiar og interesser. Alle høyrer til ein stad. Det er i desse naturlege fellesskapa mennesket utviklar og realiserer seg sjølv. Derfor kan ikkje menneske eksistere utan at dei søker saman i små og store lag. I den vesle flokken og alle dei store flokkane. Det er i desse gruppene at verdiane våre blir forma og vi lærer oss å vurdere resten av samfunnet. Vi kan ikkje velje fellesskapa vekk.

Ta dei syriske flyktningane som eksempel. Den amerikanske statsvitaren Robert Putnam seier at medan vi før snakka om «våre born», så betydde det borna i nabolaget, bydelen eller lokalsamfunnet. No betyr «våre born» dei biologiske borna vi sjølv har. Då Putnam besøkte Oslo i fjor haust, sa han: «Om auka innvandring og etniske forskjellar skal lukkast må vi sjå på ’deira’ born som våre born». Dersom kløftene mellom fellesskapa blir for djupe, vil samfunnet vårt bli øydelagt. Bruene, limet og tilliten mellom oss vil forsvinne.

Ein politisk diskusjon om ein er for eller mot fellesskap er ofte like meiningslaus som om ein er for eller mot luft. Fellesskapa eksisterer, og det er det lite vi får gjort med same kor blå vi er i partifargen. Ingen fellesskap er statiske. Dei er i rørsle – enten det er i positiv eller negativ retning. Vår oppgåve som samfunn er å sørge for at forskjellane mellom fellesskapa ikkje vert for store, at kløftene mellom fellesskapa våre ikkje vert uoverstigelege slik at bruene mellom dei kollapsar.

24

Tankesmien Agenda er en partipolitisk uavhengig tankesmie som bidrar til samfunnsanalyse og politikkutvikling for det moderne sentrum-venstre. Tankesmien Agenda er en møteplass for fremtidsrettet politisk nytenkning i hele landet, hvor samfunnsengasjerte mennesker fra politikk, akademia, organisasjonsliv, næringsliv og media kan bidra med ulike oppfatninger og perspektiver.

25


FRIHET STYRKER FELLESSKAPET Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita

Fellesskap er i de aller fleste sammenhenger ansett som noe positivt. Derfor er det i samfunnsdebatten en kamp om eierskapet til begrepet «fellesskap». Fellesskap kan styrke friheten til enkeltmennesket slik at det får utfolde seg. Men fellesskap kan også virke hemmende for frihet. Dersom fellesskap defineres for strengt kan det hemme friheten til mennesker, kanskje særlig når samfunnet går i en mer pluralistisk og flerkulturell retning.

Å være kritisk til en for omfattende velferdsstat handler om å ivareta tilliten mellom skattebetaler og velferdsmottaker. I balansen mellom stat og marked må vi ikke glemme grunnlaget for de to: de sivile fellesskap, tillit og familien. Hvis fellesskap skal styrkes og ivaretas må ikke ansvaret for den andre overlates til staten alene. Grunnlaget for fellesskap er frihet og ansvar.

I politisk sammenheng kan man se at det er vanlig blant liberale eller konservative å understreke at fellesskap ikke er synonymt med offentlig sektor eller staten. Man må skille mellom de sivile fellesskapene og staten som et fellesskap, hvis vi skal ivareta individuell frihet og mangfold. Dette skillet trenger likevel ikke være absolutt. At vi hegner om et pluralistisk nasjonalt fellesskap handler om at vi er medborgere og har en felles offentlighet hvor vi er frie og ansvarlige aktive deltakere i demokratiet. Markedsøkonomien er også en form for felleskap, arbeidsdelingen og handelen med varer og tjenester skaper gjensidig avhengighet og tillit. En velfungerende markedsøkonomi skaper også grunnlag for at vi kan ha skattefinansierte felles velferdsordninger. Offentlige velferdsordninger er uttrykk for et fellesskap som er organisert gjennom staten, men grunnlaget for dette fellesskapet er også sivilt. Velferdsstaten er utvilsomt et viktig fellesskap, men det er ikke det eneste. Sivile felleskap er mer grunnleggende i et samfunn med tanke på at det er her individers egenart, kunst, kultur og fellesskapsfølelse dannes. 26

Civita er en partipolitisk uavhengig tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om liberale verdier og løsninger. Civita skal formidle kunnskap og ideer som er tankevekkende og utvider rommet for den politiske debatt, og fremme forslag til reformer.

27


FELLESSKAP FUNGERER Ingrid Wergeland, nestleder i Manifest Tankesmie

Fellesskap fungerer. Det blir sagt at en lenke ikke er sterkere enn sitt svakeste ledd. Kanskje er det sånn med et samfunn også. At om vi ser på hvordan vi behandler hverandre når vi faller, når vi blir syke, når vi blir gamle, når vi blir gravide, når vi mister jobben: det er det som gjør oss sterke. Det er ikke som Fremskrittspartiets ungdom sier på NRK P2s Politisk kvarter, at folk synes det er urettferdig at de som er syke ikke kuttes i lønn. At de som er friske på jobb provoseres av det. Fordi det er vi som jobber som er syke. Det er ikke et oss og dem: vi kan alle være den svake. Det er ikke veldedighet, det er ikke fattigkassa, det er ikke nåde som er grunnlaget for våre felles velferdsordninger. Sammen er vi mindre alene. Den viktigste drivkraften i det norske samfunnet, som har kjempet fram de solide, universelle velferdsordningene våre, og som har stått sammen mot utnytting av arbeidsfolk, er fagbevegelsen. Fra den minste klubb på en enkelt arbeidsplass, til den sentrale sammenslutningen på landsnivå, finner vi grunnsteinene i det trygge, forutsigbare og produktive arbeidslivet. Nå forvitrer dette fundamentet. Med økt bruk av midlertidige ansettelser, bemanningsselskaper som skaper utrygge og usikre ansatte, kommersielle selskaper som vinner fram i anbudsprosessene for å drive sykehjem: dette bryter opp arbeiderfellesskapet. Det har lenge vært snakket om faren for at vi får et A- og B-lag i arbeidslivet, hvor de med faste jobber er A-laget, mens folk i midlertidige stillinger er B-laget. Dessverre ser vi at vi allerede må bruke flere bokstaver for å skildre dagens arbeidsliv. Fra fast ansatte, til vikarer, prosjektarbeidere, tilkallingsvikarer, folk med såkalt fast jobb, men null-timers kontrakter, folk som ikke får

28

oppdrag uten å ha enkeltmannsforetak, folk som kun får jobbe om det utføres svart. Om ikke også de svakeste, de aller nederst, blir en del av arbeiderfellesskapet, rakner grunnlaget for det solidariske fellesskapsbaserte samfunnet, med små økonomiske forskjeller og felles goder for alle.

Manifest Tankesmie er hele venstresidens tankesmie. Manifest Tankesmie skal sette dagsorden i norsk politikk gjennom et kunnskapsbasert, folkelig opplysningsarbeid. Manifest Tankesmie skal dokumentere samfunnsproblemer, analysere årsaker og lansere løsninger som fremmer deltakelse, demokrati og rettferdighet.

29


MANGFOLDIG FELLESSKAP Linda Noor, daglig leder i Minotenk

Et fellesskap eksisterer der det foregår en kognitiv og atferdsmessig utveksling og anerkjennelse av våre verdier, normer og regler. Et fellesskap kan bare bestå så lenge det som forener medlemmene oppleves som mer vesentlig og sterkere enn de faktorene som skiller oss. Derfor må vi forplikte oss som borgere i samfunnet til å løfte sammen og bære samfunnet vårt fremover – på våre felles skuldre. Enten man har et familietre som viser tilhørighet til landet gjennom mange generasjoner eller man nylig har kommet til landet, må vi sørge for at alle føler seg hjemme og arver viljen til å bære demokratiet og friheten vår videre.

Minotenk er tankesmien som jobber med å definere problemstillinger og utfordringer som gjelder for minoriteter i Norge, samt fremme politiske løsninger. Minotenk er en arena for fri meningsutveksling, og legger til rette for debatter som bidrar til økt kunnskap om det flerkulturelle Norge.

30

31


DEN FRIVILLIGE GAVEN Andreas Masvie, rådgiver i Skaperkraft

Mennesket, fortelles det i skapelsesberetningen i Det gamle testamente, er individer som blir til ved relasjoner. Her ligger det en fascinerende spenning: Samtidig som fellesskapet er en nødvendighet, må det velges frivillig.

Menneskelig potensial realiseres i fellesskapet, i den gjensidige gavegivingen. Men individet må velge dette fellesskapet frivillig. Og den eneste måten å overbevise menneskene om at fellesskapet er nødvendig, er ved å begynne å gi selv.

Hvorfor er det slik? Fordi relasjoner uttrykkes i en spesifikk handling: gavegiving. Til sine venner gir man tid og krefter. Til sin partner gir man enda mye mer, man gir seg selv. Dette er ikke et slags nullsumspill der det du gir til den andre er noe du mister. Fellesskapet oppstår når den andre gir tilbake; når vennene gir av sin tid og sine krefter og når partneren gir seg selv. Her ligger det en kritikk av de politiske posisjonene som glorifiserer autonomi, den radikale og ensomme selvrealisering. Dersom fellesskapet oppstår ved gavegiving, kan man umulig tvinge individet inn i fellesskapet. Når man tvinger noen til å gi, bedriver man tyveri. Her ligger det en kritikk av de politiske posisjonene som skal «vedta» fellesskap. Det er et destruktivt prosjekt, ettersom tvangen bare vil gjøre motvilligheten større. Fellesskapet er noe individet må overbevises om å ta del i, ikke noe det kan tvinges inn i. Hvordan overbeviser man individet om å ta del i fellesskapet? Ved å være den første som gir. Både innenfor sosialantropologien og økonomien ser man at mottakeren av en gave føler seg moralsk forpliktet til å gi noe tilbake. Og når mottakeren gir noe tilbake, er det tilsvarende naturlig for giveren å fortsette gavegivingen. Det er derfor vi insisterer på å betale for en venn når vi er på kafé dersom denne vennen betalte for oss ved forrige kafébesøk. 32

Skaperkraft baserer seg på individets egenverdi og vårt felles ansvar for utvikling av et bærekraftig og inkluderende fellesskap. Tankesmien er inspirert av Bibelens grunnleggende verdier og klassisk kristen tenkning.

33


brillene fra min oppdragelse, de politisk bevisste, frihetssøkende og maktutfordrende brillene fra ungdomsårene, som etter nesten et tiår i Skandinavia hadde blitt farget av de sekulære, nøkterne, nordeuropeiske brillene. Jeg kjente noen guddommer fra historier jeg hørte som barn.

MENNESKET I BÅTEN Deise Faria Nunes

Noen fellesskap velger vi ikke: vi er født inn i dem. Andre går vi frivillig inn i med åpne øyne, selv om vi ikke vet hva som venter på den andre siden. I den panteistiske, afro-brasilianske religionen Candomblé Ketu, med opphav i Vest-Afrika, er innvielsesritualene så transformative at prosessen betraktes som en ny fødsel. Personen som innvies isoleres i templet og utfører en rekke ritualer ledsaget av prester og hjelpere. Prosessen kan vare opptil flere måneder. Innvielsen er aldri individuell, og innvielsesgruppene kalles båter. I et Candomblé-tempel – eller terreiro – kan medlemmene si om en annen: «Jeg kjenner henne godt. Vi var i samme båt.» – da forstår alle at disse to personene ble innviet i religionen sammen. Grunnene til at noen velger å slutte seg til et religiøst fellesskap som Candomblé kan være så mangt. Uansett innebærer dette valget at personen skal vie hele sitt liv til religionen, og at Orishaene – en panteon av seksten dansende, antropomorfe guder og gudinner som hersker over naturkreftene – skal bestemme over en i all overskuelig og uoverskuelig fremtid. Det finnes ingen måte å gjøre om en innvielse på. Er du innviet, er det for alltid. Jeg vokste opp i tiden rett etter det 21 år lange militærdiktaturet i Brasil. Jeg trodde på frihet og likhet. Ikke på uforståelige hierarkier hvor gudene og et fellesskap dannet i deres navn styrer individet. Men jeg visste at Candomblé var en del av min familiehistorie, så jeg ville komme og se. Jeg ville være der. Og utfordre alle mine briller. De overtroiske, afro-synkretiske, katolske, søramerikanske

34

Jeg kalte det jord De kalte det Nana Buruku Den eldste kvinnen. Jeg kalte det et tre De kalte det Iroko Tidens tann. Jeg kalte det ild De kalte det Shango Herren over torden. Jeg kalte det vind De kalte det Yansan Kvinnen som danser med de døde. Jeg kalte det vann De kalte det Oshum Elvas kropp. Jeg kalte det hav De kalte det Yemanjá Moren til all fisken. Jeg sa: ingen eier skogen De sa: skogen tilhører Oshosi Den standhaftige jegeren. Jeg kalte det luft De kalte det Obatala Den vinglade skulptøren. Jeg var 36 år første gang jeg kom til et sted kalt Gantois, en ås midt i Brasils svarte hovedstad Salvador. Der ligger en av de mest kjente terreiros i landet. Jeg dro alene. Den kvelden skulle ritualet vies skaperguden Obatala, og alle skulle kle seg i hvit fra topp til tå. Det store seremonirommet var fylt med mennesker. Det flotte tregulvet var overstrødd med grønne blader. Noen av de oppmøtte var innviede i religionen, andre ikke. De såkalte åpne ritualene er akkurat det, og det kom mange, både fra lokalmiljøet og ellers i verden. Dørene er åpne gjennom hele seansen og publikum kan komme og gå som de vil. Mot bakveggen sto de tre trommene som blir spilt under disse religiøse seremoniene: den store trommen heter rum, den middels store, rumpi, mens den minste heter lé. De er pyntet med hvite sløyfer og grønne kvister. Ved siden av trommene sto en stol, også pyntet med blomster og hvitt stoff: der skulle den store lederen i huset, prestinnen som kalles Yá, eller mãe (mor), sitte. Bak henne, en dør som førte en til de private rommene i templet, hvor ritualene forberedes. 35


Vi skulle snart tilbake i tiden. Trommene ville spille de hellige, eldgamle rytmene, og guddommene ville bli kalt ned. Gjennom besettelsen av kropp-sinnet til et utvalg godt forberedte ritualmennesker, ville guder og gudinner innta rommet for å danse – både alene og med hverandre. I dramatisk form, ved bruk av spesifikke kostymer og objekter, ville de gjenoppleve mytologiske fortellinger. Fellesskapets høyeste verdier ligger i den kollektive tilbedelsen av gudene. Er det plass til individet i denne konteksten? Menneskene som innvies, deles i forskjellige kategorier, og ritualene varierer deretter, selv om man er i samme båt. Kategoriene bestemmes av religionens organisatoriske struktur, med sine mange funksjoner: noen er hjelpere, noen er kokker, noen er musikere, noen lager verktøy for landbruk, jakt, fiske eller slakting, noen er slaktere, noen har ansvar for planter, miksturer og drikker. Og noen er medium – kanaler gudene bruker for å besøke Jorda. Alle, uansett funksjon, har «sin» gud eller gudinne, som viser skjebnen til den enkelte gjennom forskjellige typer orakler. Lederen Yá besitter kunnskapen som fordres for å lese og tolke oraklene.

Den varme vårkvelden på Gantois viste seg å være lang. Ritualet strakk seg lenger og lenger, med stadig flere guddommer som manifesterte seg. Etter cirka fem timer begynte publikummet å dra, vi ble svært få igjen. Jeg ville ikke overgi meg til trettheten som tynget hele kroppen. Det var da Osanyin entret rommet i form av en ung kvinne. Jeg var henrykt og overrasket: Osanyin, en kvinne! Og han, som hadde blitt én med kvinnen, ville danse. Osanyin-kvinnen danset sine myter til midt på natta. Hun var ustanselig. Lyden av trommene og varmen fra rommet ble svakere og svakere i mine sanser. Min tilstedeværelse forsvant i hennes intensitet. Jeg våknet kanskje av et ekstra kraftig trommeslag, eller av lydene fra mørket utenfor det åpne vinduet. Jeg hadde sovet i nesten én time. Ingen rundt meg syntes å ha blitt berørt av min flause. Osanyin danset fortsatt. Gjennom kroppsliggjøringen av skjebnen til en ung kvinne, viste det seg at individets eksistens i den religiøse konteksten har potensialet til å utfordre det etablerte i fellesskapet. Jeg reiste meg og bukket stille for de dansende guddommene, Yá, musikerne og hjelperne, før jeg spaserte ut. Schechner, R. (2009) Performance Theory. Revidert og utvidet utgave. London: Routledge

Ifølge den nordamerikanske teaterregissøren og forskeren Richard Schechners betraktninger om performance, er ikke ritual self-assertive – det bekrefter ikke jeg-et – men self-transcendent – det overskrider jeg-et (2009, s. 17). Ritualet bærer imidlertid en forvandlingskraft som gjør at det både bekrefter og overskrider jeg-et. Når hvert individ har sin egen Orisha, som de innvies i, er guddommens personlighet en del av individets. Innvielsen forsterker denne enheten, og gjør at hver Orisha har mangfoldige manifestasjoner. Dette er med på å legitimere funksjonen personene skal ha i ritualene. Menneskets spirituelle utvikling – som innebærer det selvbekreftende – skjer gjennom utførelsen av forutbestemte, kodifiserte og gjentatte rituelle handlinger knyttet til gudenes manifestasjoner – det selvoverskridende. En sammensetning av kroppslige, mentale og emosjonelle aspekter i en fast rekkefølge av handlinger i rom og tid, skaper et nærvær som er unikt for hvert menneske som aktivt deltar i ritualet, og uten dette nærværet kan ikke ritualet finne sted. Den faste, strenge, kollektive rituelle rammen er altså uatskillelig fra individets vesen. Det ble lenge antatt i noen Candomblé-kretser at ingen kvinne kunne innvies til den mannlige botanikerguden Osanyin, som eier all kunnskap om urter og plantemedisin. Hans få innviede tilbedere skulle være menn hvis ene funksjon i templet var relatert til dyrking, høsting og forberedelse av planter for seremoniene. De danset ikke i ritualene.

36

DEISE FARIA NUNES Deise Faria Nunes er prosjektutvikler og dramaturg ved Nordic Black Theatre/Nordic Black Xpress. Hun er skribent, oversetter og teaterkritiker, og har grunnlagt ACTS laboratory for performance practices.

37


av oss og dem som vi lærte i skolebøkene at vi aldri skulle gjenta. Likevel skjer det. Mennesker kategoriseres i oss og de andre, i de velkomne og de uvelkomne. De som har rett til et liv blant oss, og de som ikke har det. Så kort er altså vår kollektive erfaringshorisont, så kort varer minnene, så kort strekker solidariteten seg. Traumene som prenter seg inn i menneskesinn blir likevel sittende.

FESTUNG FELLESSKAP? Ragnhild Freng Dale

Vis meg hvem du marsjerer med, og jeg skal si deg hvem du er. Da verden eksploderte i protestbevegelser og spontane fellesskap i 2010 og 2011, var det mange i Vesten som applauderte og var sikre på at nå skulle det bli vestlig demokrati i alle disse landene sør for vår erfaringshorisont. At disse landene nå skulle skape politiske endringer som ville få stor global betydning. Fem år senere er det mye som har skjedd, men det er en helt annen bevegelse som er på gang. Fra ødelagte byer, som våre egne militære styrker har bidratt til å bombe sønder og sammen, strømmer det mennesker til Europa med håp om et bedre liv. Noen kommer seg hele veien til en trygg havn, men de fleste strander en plass på veien; på strendene, på bunnen av havet, ved grenseovergangene, i vinterkulden. Slusene lukkes, og Europa vender ryggen til. Er hele vår humanisme og det vi bygget samfunnet på i ferd med å råtne på rot? Frantz Fanons ord fra 1961 klinger så altfor sant i dag også:

Europa har alltid hatt ordet Menneske på leppene. Mennesket har alltid vært dets store bekymring. Men vi vet hvilken pris menneskeheten har måttet betale for hver av den europeiske ånds seire (1967, s. 253).

Når vi må bygge gjerder mot verden for å bevare vår lille oase av frihet og sosialdemokrati, blir innholdet i festtalene om universelle rettigheter og menneskeverd uthult hinsides det som kan repareres i løpet av én enkelt generasjons levetid. Vi er tilbake i en forenkling 38

Kanskje burde vi skjønt det alt i 2011, for det var ikke bare i Midtøsten det var protester; i USA og Storbritannia vokste Occupy frem, og i Spania og Hellas var det andre, spontane bevegelser som siden har beveget seg inn i politikken og krever endringer i det de mener er et korrupt system. Disse bevegelsene fremhever at det globale systemet ikke beskytter de svake og fattige, men lar dem lide fordi noen få skal ha mer enn de klarer å bruke. Det er et system som overlater nyutdannede unge mennesker til et liv i arbeidsløshet og bunnløs gjeld. Det er et system hvor de med makt bygger gjerder for å holde dem som rammes av krig og undertrykkelse ute. Et system hvor mennesker lar andre mennesker sove på gatene våre, uten beskyttelse og uten å føle empati. Et system som lar noen mennesker lever som slaver for at andre skal ha klær og duppeditter, enkelte i sykelig overflod. Krisen har vært her lenge, vi har bare lukket øynene i håp om at bristepunktet ikke ville nås. Nå rives bildet fra hverandre i tusen biter. Men der rifter oppstår finnes det også håp, og midt i krisene skapes spontane fellesskap på grasrotdemokratiets premisser, som viser at solidaritet og samhold er mulig selv under de vanskeligste forutsetninger. Under Occupy oppstod samhold mellom mennesker fra alle deler av samfunnet, i en solidaritet som varte uendelig mye lenger enn de midlertidige teltleirene midt i storbyen. I Hellas er grekere lysende eksempler på menneskelighet og humanitær hjelp, som midt i sin egen økonomiske krise stiller opp for å hjelpe andre som har enda mindre enn dem. Etter at flyktningkrisen begynte å demre for resten av verden, har det kommet frivillige fra hele Europa og enda lenger borte, som ønsker å hjelpe til. Folk melder seg frivillig, uten å tilhøre noen stor organisasjon, og uten at de verken får penger eller annet utbytte av det. Nå kommer mennesker sammen igjen, i en protest mot Europas mangel på respekt for menneskeliv – en protest som tar saken i egne hender og handler. De frivillige har ofte lagt egne liv på vent for å hjelpe i en krise de ikke ser noen andre gripe fatt i. De bygger opp et helt hjelpeapparat basert på frivillig arbeid, ad hoc-grupperinger, donasjoner, tillit og en felles forpliktelse om å hjelpe til der det trengs. Også flyktninger tar del, og enkelte som ser at deres ferdigheter trengs på mottakspunktene utsetter reisen sin mot Europa for å hjelpe sine landsmenn og -kvinner trygt videre. I disse fellesskapene lever solidariteten.

39


Samtidig er både disse fellesskapene og flyktningene som kommer, truet av andre fellesskap som ikke ønsker flyktningenes beste. En flora av nynazistiske miljøer har vokst frem over hele Europa, i nord så vel som i sør, og sprer seg utover i samfunnet i en giftig cocktail av fremmedfrykt, forenklet retorikk og vilje til vold. Også disse sier at de vil samfunnets beste. Også disse beveger seg sammen, i flokk, slik at det er vanskelig å holde én enkelt person til ansvar. Også disse har en historie som strekker seg lengre tilbake enn vi liker å tenke på. Våren 2012 da jeg bodde nordøst i Tyskland, på grensen mot Polen, følte jeg hvordan nynazistene jobbet for å gjøre seg til lokalsamfunnets beskyttere, til noe som virket som en naturlig del av jordsmonnet i den gamle landbruksregionen. Det var nynazistene som stelte krigsmonumentene. Det var nynazistene som brydde seg om lokalsamfunnene. Men deres ivaretakelse kom også med slagordet Saubere Straßen («rene gater»), som hadde en helt annen betydning enn bossrydding. Holdningene deres skapte usikkerhet for beboere på asylmottak, dem med et annet etnisk utseende, og alle deres støttespillere. Mecklenburg-Vorpommern er i dag et av stedene hvor asylmottak stadig oftere settes fyr på og hvor partiet «Alternative für Deutschland» har gjort et så godt valg at det overrasker og skremmer en hel nasjon. For nynazismen på fremmarsj er skremmende. Den er en forenkling av logikk, en reduksjon av kompleksitet til en enkel «oss mot dem»retorikk, med flere trekk som ligner på det Umberto Eco (1995) kaller ur-fascisme: fremmedfrykt, rasisme, forakt for svakhet, og en konsensus-kultur hvor du enten er «med oss» eller «mot oss», hvor uenighet er et tegn på forræderi. Fienden er ofte både for svak og for sterk på samme tid, en fare som truer innenfra og utenfra. Forestillingen om et plott, en ondsinnet plan fra «de andre» er ofte sterk. Der sosial misnøye og økonomisk urettferdighet rår, er veien til radikale ytterpunkter kort. Hvis solidariteten på tvers av klasse, grenser og etnisitet ikke bygges opp, er det ofte disse ur-fascistiske kreftene som overtar – med voksende styrke og med stemmer som påberoper seg en tilhørighet til jordsmonnet og historisk rett og urett. Fellesskap kan være både konstruktivt og destruktivt. Når man rives med i en masse, i en massebevegelse, er det lett å kun se til sine massemedmennesker for bekreftelse, og ikke selv reflektere over hvor man er på vei. Slik er det også lett å glemme seg selv. Kropper sammen, på åpne plasser, i møterom, i fellesskap, skaper en tilhørighet og et samhold som går dypere og skaper mer lojalitet enn all verdens taler og politisk retorikk. Og når man først er en del av det, kan det være vanskelig å rive seg løs. Men det er mulig.

40

Følger vi Eco videre, er enhver handling som motsetter seg forenklingene og angsten for det komplekse og kompliserte, og som utforsker og overskrider kategorier, en handling som utfordrer grunnlaget for de destruktive massene. Et åpent, tolerant og demokratisk samfunn er et prosjekt som skapes når massene bygger fellesskap som ikke dømmer mennesker etter en innbilt essens, men bygger broer mellom forskjeller på alle arenaer, enten det er fotballturneringer, konferanser eller private sammenkomster vi snakker om. Kunsten kan også være en av disse veiene. Ikke fordi den kommer med svar, men fordi den stiller spørsmål. Om oss. Om samfunnet. Om hva – og hvordan – det er å være menneske. Om hva fellesskap, lidelse og solidaritet kan bety. God kunst krever noe av oss, den inviterer oss til noe mer, til å føle, tenke, eller erfare virkeligheten annerledes. Noen ganger treffer den rett i magen, hvor den blir sittende. Lenge. Den inviterer oss til å se det kjente i det ukjente, det ukjente i det kjente, og er åpen for tolkning i møte med våre egne erfaringer og refleksjoner. For det er dette livet handler om for de aller fleste: å bli sett, å bli bekreftet, å være en del av noe sammen med andre mennesker. Når grensene lukker seg og mennesker mister sine rettmessige krav på beskyttelse og livsmuligheter fordi de kategoriseres etter grupper, er det vår fordømte plikt å insistere på en endring i samfunnet. Det må aldri være konsensus om at menneskegrupper ikke fortjener vår hjelp. Til syvende og sist deler vi alle denne jordkloden og atmosfæren hvor mennesker har kriget og elsket i årtusener, som i vår tid preges av karbonutslipp og en akkumulering av rikdom som kun kommer noen få til gode. Det er verken bærekraftig eller rettferdig, og skal vi ha noe håp om å etterlate en bedre arv til kommende generasjoner, nytter det ikke å mure seg inne og late som om resten av verden ikke angår oss. Menneskemassenes bevegelser former samtid og fremtid, med eller uten oss. Selv om det er lettest å følge strømmen, må vi ikke glemme å løfte blikket forbi fanen på starten av toget, og spørre hvor det egentlig er på vei. Eco, U. (1995) Ur-Fascism. The New York Review of Books, 22. juni 1995

Fanon, F. (1967) Jordens fordømte. [Les damnés de la terre (1961)]. New York: Grove Press RAGNHILD FRENG DALE Ragnhild Freng Dale er stipendiat ved Scott Polar Research Institute, University of Cambridge. Hun jobber også med scenekunst, og er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Røyst.

41


Sakte bygde vi opp en overflod av informasjon og kunnskap om hverandres prosesser. Vi lyttet, gjorde, så, og lærte om hver enkelts behov, frykt, styrker og svakheter. Alle sammen var også hver for seg opptatt med å utvikle sin individuelle selvtillit. Dette skapte en svært spesiell gruppedynamikk, der vår evne til å forstå hverandres individuelle beslutninger spilte en nøkkelrolle.

TRETTEN SINN I BEVEGELSE

TANKER OM FORESTILLINGEN AV CARTE BLANCHE Timothy Bartlett, Caroline Eckly, Marianne Kjærsund

Vi begynte som en gruppe på tretten dansere, individer med en eklektisk blanding av meninger, smaker og ønsker. I forbindelse med oppsetningen av carte blanche (2016) fikk vi i oppgave å lage et timelangt stykke uten å arbeide med en koreograf. Ved annenhver forestilling skulle vi møte nye musikere som skulle opptre sammen med oss. Vår eneste felles forberedelse med musikerne ville være et kort møte før forestillingen. Hvordan kunne vi gjøre fraværet av enhetlig regi som koreografen vanligvis bidrar med, til forestillingens styrke? Hva kunne vi gjøre her som ikke ville la seg gjøre i en konvensjonell, hierarkisk skapelsesog produksjonsprosess? Hovedsaken ble for oss å «gi alle en stemme». Vi utviklet en rutine med strukturert improvisasjon og med påfølgende samtaler. Vi innledet diskusjonen og la rammene for dagens improvisasjon en og en etter tur. Vi prøvde ut ulike tilnærminger og perspektiver på dansen (tekstbasert eller bildebasert inspirasjon, romlige regler eller dynamikker, bevegelseskvaliteter, antall personer osv.), og ønsket forskjeller velkommen i arbeidsprosessen. Vårt fokus på å respektere alles meninger resulterte i en ikkebeslutningsstrategi. Ingen ønsket å bryte med den flate strukturen. Alle ble hørt, men ingen hadde makt til å ta beslutninger for andre enn seg selv. Dette gjorde det svært utfordrende å ta enkle beslutninger som kunne påvirke hele gruppen.

42

Vi valgte å godta at våre valg var mangfoldige. Å la beslutninger bli tatt ut fra og definert av situasjonen i rommet, heller enn å ta dem på forhånd – løsrevet fra musikken og øyeblikket. Dette oppnådde vi ved å ikke fastsette noen omfattende struktur for å utvikle et produkt, men i stedet bygge en felles kunnskapsbase. Vi regnet med at det vesentlige ville synke inn, at vi ville ta med oss noe fra øvelsene og forme de ulike forestillingene. Underveis i prosessen gikk vi fra å betrakte hverandre utenfra til å forberede oss på å håndtere tretten sinn i bevegelse. Sakte utviklet vi oss fra å være tretten individer i en felles ramme til å bli et sammensveiset fellesskap klar for forestillingen. Dette er grunnen til at det ville være vanskelig å erstatte noen i dette stykket. Forståelsen og tilliten som trengs for å fremføre dette stykket, bygger på våre felles erfaringer gjennom hele prosessen, og kan ikke reproduseres eller demonstreres for andre. På denne måten beveget vi oss på en eller annen måte bort fra innhold og estetikk. Dette ble mindre viktig, for det føltes umulig for oss som gruppe å ta slike beslutninger. Med tanke på at vi skulle møte ulike musikere, måtte vi være en dynamisk og fleksibel enhet. Vi øvde på å være oppmerksomme på å bevege oss sammen som en gruppe, siden vi innså at det var dette vi hele tiden representerte på scenen. Mens vi utviklet stykket, arbeidet vi for å oppnå klarhet gjennom øyeblikk av komplekse kollektive beslutninger tatt på scenen heller enn å tvinge gjennom våre individuelle overbevisninger. Ble vi et fellesskap med en ikke-definert identitet? Vi var absolutt enige om at den flate strukturen gjorde det mye vanskeligere å oppnå et ekstremt, spesifikt, utfordrende og krevende kunstnerisk produkt. Vi ble flinkere til å forstå hverandres beslutninger og godta hverandres valg, særlig etter hvert som vi skjønte hva prosjektet var i ferd med å bli, og hva det ikke var. Det var også vanskelig å vurdere forestillingen siden det ikke var så enkelt som å spørre: «Klarte du å utføre bevegelsen på rett sted til rett tid?» I stedet var det alltid mange ulike synspunkter og perspektiver etter hver forestilling. Våre personlige meninger om vår individuelle opptreden på scenen gjenspeiler ikke nødvendigvis gruppens opptreden og stykket som helhet en gitt kveld.

43


Fellesskapet vårt forandret seg da vi sammen aksepterte tanken om å ikke vite, og prøvde å være åpne og forestille oss et uendelig potensiale. Dette endret hva vi satte pris på. Som kunstnerisk fellesskap gikk vi fra å ta beslutninger på forhånd til å godta øyeblikksbeslutningene tatt i fellesskap på scenen. Som et resultat av dette, følte vi et sterkere eierskap til prosessen, enn til selve stykket. Vi ble plassert i en situasjon som grunnleggende sett hadde forhåndsdefinerte rammer som stort sett var utenfor vår kontroll, og dette ga oss en viss avstand. Det er interessant å merke seg at hvis du spør oss enkeltvis om dette er stykket vi ville skape hvis vi fikk koreografansvaret alene, ville de fleste av oss svart nei. Men gjennom arbeidet med oppgaven vi fikk, utviklet vi et sterkt eierskap til våre egne beslutninger og prosesser, både under og mellom forestillingene. Dette skiller seg ikke fra andre prosjekter, men når vi ser tilbake, er prosessen bak av carte blanche svært åpen. Ut fra samtalene våre forstår vi hvorfor vi tar visse beslutninger og hva som ligger til grunn for andres beslutninger. Vi har også lært mer om beslutningene som tas av de ulike avdelingene i Carte Blanche. Hele huset har vært involvert. Som fellesskap føler vi eierskap til prosessene der vi velger og velger bort. På en måte eier hver person som var med på å skape av carte blanche, bare en liten del av hele prosjektet. Det føles mer som et offentlig prosjekt. En av oss har en teori om at alle som har kommet i kontakt med stykket, som har sett det eller snakket om det, får et visst eierskap til det. Vi tar fremdeles til oss meninger og ulike synspunkter, og det er fremdeles mulig å påvirke arbeidet vårt. Det er derfor vi kaller det et offentlig prosjekt. Vi gir eierskap like mye som vi føler det.

TIMOTHY BARTLETT, CAROLINE ECKLY OG MARIANNE KJÆRSUND Timothy Bartlett, Caroline Eckly og Marianne Kjærsund er dansere i Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Forestillingen av carte blanche er laget av hele kompaniet i samarbeid med en rekke musikalske gjester. Den hadde premiere i Operaen i Oslo 27. januar 2016.

44

45


Jeg vil betrakte ting fra et sted der jeg får være i fred og kan holde avstand til deg og de andre. Jeg vil være en i mengden der ingen bryr seg om hvem jeg er, hva jeg tenker. Det er ikke det at jeg ikke kan bli med, det er bare det at det er noe jeg leter etter som jeg best finner når jeg er i en gruppe alene.

PUBLIKUM Jonathan Burrows

Jeg vil være en av publikum, jeg vil ikke være tilskuer mer. En tilskuer kan ikke gi faen, og dersom det forventes at jeg skal ta ansvar, kommer jeg bare ikke dit jeg vil. Å komme noen vei krever tilbakeholdenhet, at man er lat og dømmende, kald overfor alle disse forestillingsgreiene, og overser all den vanlige desperasjonen på scenen, og mobbingen og formaningene, og manipulasjon og sjokktaktikker, og snill purk/slem purk-metoden. Holde tilbake kjærligheten og nekte å la seg imponere. Det er bare på avstand jeg får disse strålende nye ideer som jeg ikke får ut av hodet. Og den nye ideen er ikke din, den er min, og jeg vet den er min fordi jeg ikke snakket med deg da det skjedde, jeg holdt tilbake.

46

Jeg viste denne teksten til min venn Gillie, som foreslo at jeg skulle slå opp i en ordbok. Og en tilskuer er en person som ser på en forestilling eller et annet arrangement, og et publikum er en forsamling av tilskuere eller tilhørere, og jeg liker tanken på å høre. Og jeg forstår at vi begynte å bruke ordet tilskuer for å gjøre det klart at hver enkelt person som ser på, er et individ, men noen ganger føler jeg meg mer som et individ når jeg befinner meg i en gruppe alene. Og jeg liker å måtte vandre rundt, faktisk er jeg god til det, i all hemmelighet, slik at ingen legger merke til det, dessuten er jeg god til å lene meg inntil veggen på steder jeg ikke burde vært. Jeg spiller uinteressert, det er en sinnstilstand som passer meg, og kroppen slapper bedagelig av. Noen ganger ser jeg litt naturlig ut, det er en sånn glimrende menneskegreie jeg arbeider hardt med når jeg vil forsvinne. Jeg representerer meg selv som betrakter deg, og du er opptatt med å representere hva det nå er du representerer. Det hele er ganske selvbevisst. Men hjernen min kommer i gang da og begynner å tenke på mange ting, og det er grunnen til at jeg ser på forestillinger.

47


Jeg får ikke det samme ut av å se på sport. Jeg er ikke imot gruppen, men jeg følger den ikke tankeløst. Jeg lager lydene alle lager, og får følelsen av at vi lar ting skje, flyter med. Jeg vil helst ikke at du skal prøve å frigjøre meg. Noen ganger liker jeg at du kommer tett på, men jeg er ikke det bevilgende myndigheter ville kalle en ekte publikummer, så kanskje vi kan gå ut fra at jeg vet litt, og at det er greit om jeg ikke vil høre historien om din bestefars frukthage eller hva det nå måtte være. Facebook har gjort det vanskeligere, for tidligere kunne du stikke av rett etterpå om du mislikte det, og ikke høre meninger, men nå går du hjem og slår på datamaskinen og blir nødt til å overse masse greier. Jeg prøver å holde på en avslappet stemning, ikke arrogant, men distrahert nok til ikke å legge merke til det. Jeg må være distrahert nok til at hjernen min holder seg i gang, og det ser ikke ut til å bety noe om jeg kjeder meg eller underholdes. Det krever en viss disiplin å holde seg distrahert på en slik fokusert måte.

Og det er hipp som happ mellom motstanden jeg føler når jeg ikke bryr meg, og muligheten for at det hele bare er en ny i-landslek; det føles likt, noe som fikk meg til å tenke på min egen kontekst og vanen min med å koble av. Og jeg er ikke like opptatt som utøverne av hvor tidsriktig det er: Jeg vil helst ta mine egne beslutninger. Moter har kommet og gått. Jeg liker å bli overrasket og se nye ting, men noen av de gamle tingene i meg føles fremdeles relevante. Av og til kommer jeg borti ting som burde føles utdatert, men som av en eller annen grunn plutselig ikke gjør det. Jeg blir litt sliten av hvor fort ting jeg liker, blir kassert av mennesker hvis egoer avhenger av å avgjøre slike skjønnsspørsmål. Men jeg liker forestillinger fordi de i det store og det hele er klar over alt det, og jeg kan være til stede ved noe som er mindre tåpelig enn mote.

Å være en av publikum innebærer å betrakte ut av øyekroken, oppmerksom på det som kan skje mens du later som om du ikke er interessert.

Jeg setter pris på hvordan en god kurator blander sammen ting, men det er som med utøvere, jeg vil helst ikke ha dem for tett på, som om de tror de vet noe jeg ikke vet.

Det er derfor stående applaus er så drepende, måten den stopper sårbarhet og tvil, og du mister litt av forestillingen som den ville ha levd videre i tankene dine noen dager og drevet deg fra forstanden.

Jeg har ingenting imot de gamle reglene, eller de nye reglene, eller fraværet av regler, jeg vil bare være til stede og på et vis forsvinne, for det er da ting blir interessante for meg.

Og på den andre siden, sa Gillie, hva om dette ønsket om å holde avstand bare er en annen måte å vise hvilken profesjonell betrakter jeg er, og det hørtes kjent ut.

Politikere og produsenter forstår ikke alltid dette.

Jeg anser min distraksjon for å være mitt bidrag til virtuositeten i rommet.

48

Og jeg tenkte, kanskje hun har rett i at dette med avstand og forsvinning er den ultimate demonstrasjon av at jeg ikke er fattig men kan sløse med tid og greier og slappe av.

Hvordan en forestilling er et sted der ting kan skje som ikke har noen åpenbar funksjon i den vanlige verden, på den vanlige måten, og jeg trenger det. 49


Jeg trenger det, og det finnes i ulike former, og noen ganger sitter man og andre ganger ikke, og det er ikke så viktig for meg så lenge jeg får litt plass og tid, og ingen prøver å lære meg hva eller hvordan, og til slutt er jeg alltid inkludert og alltid ikke. Med takk til Gillie Kleiman

ER VI HER SAMMEN? De radikale – enten det dreier seg om religiøse fundamentalister eller høyreekstremister – har tatt over det offentlige ordskiftet. Nyanser i retorikk og toneleie svekkes mer og mer. Man stemples som naiv om man tenker åpent og håpefullt i fryktens tid.

Hooman Sharifi , teatersjef og CEO

Ta for eksempel innvandrings- og integreringsministeren som burde hatt tittelen Hvordan-skal-vi-stoppe-flest-mulig-mennesker-fra-åkomme-til-Norge-minister, eller Hvordan-skal-vi-gjøre-det-umulig-fordem-som-allerede-er-her-å-bli-her-minister. Eller Stopp-innvandringsminister – denne er bedre. Tydeligere. Vi kan jo ikke ta imot alle. Hvem er vi som mennesker om vi lar hvemsomhelst komme inn i landet vårt? Vi kan ikke beholde vårt velferdssystem med alle disse innvandrerne som er ute etter vår rikdom, i hvert fall ikke når vi samtidig lar de rike slippe å betale skatt – de rike som ikke har råd til å ha pengene sine her og må flytte dem til skatteparadiser. (Nå vet jeg ikke om jeg hadde vært noe bedre om jeg hadde masse penger, bare for å ha sagt det.) JONATHAN BURROWS Jonathan Burrows er koreograf, kjent for de mange duettene han har skapt i samarbeid med komponist Matteo Fargion, og forfatter av A Choreographer’s Handbook (Routledge). Han er postdoktorstipendiat ved Centre for Dance Research, Coventry University.

50

Det drives bevisst med splittelse for å skape et bestemt bilde av «de andre». «De andre» er her, og mange av dem kommer til å være her lenge. De skal få være her lenge, men de skal ikke få leve som oss – fordi de er annerledes. Vi definerer og fremhever forskjellene mellom «oss» og «de andre» for å oppnå frykt. Jeg synes, i grunn, at å understreke, markere og symbolisere forskjeller kan være en viktig måte å skape forståelse på, og forhåpentligvis også aksept og nærhet. Men kan vi tillate at forskjeller brukes for å skape frykt?

51


Det er påfallende hvordan høyreekstremister politiserer religiøse ekstremister for egen gevinst. Imens er de fleste av oss, som bare vil leve våre moderate liv, skremte og utslitte av å vandre i fryktens tåke. Jeg tenker, hva om vi samlet alle disse ekstreme menneskene i et område og alle oss andre i et annet. La dem få en del av jorda der de kan krangle med hverandre om hvem som har rett, og vi andre kan bare leve livet til dets ende. Så tenker jeg meg om igjen. Stakkars den jorda, lufta og naturen som skulle bli omringet av slikt hat. Det er viktig å holde hodet kaldt mens det koker, det er viktig å kjempe for nyanser, selv når jeg bare ønsker å holde meg for ørene og riste på hodet. Det er viktig å være redd, men nekte å leve i frykt. Det er viktig å nærme seg frykten, nærme seg det en ikke kjenner, det som skremmer, bare for å forstå dets realitet, og kanskje kunne akseptere det. Retorikken er skrudd og ordene betyr noe annet enn jeg trodde. Kaffe, parfyme og dans, frykt, bomber, vin, blod og folk. Folk som flykter, folk som er vektløse, folk som svømmer, folk som drukner og folk som soler seg. Barn som leker og smiler. Ord, ord, ord og ord. Bilder av ruiner, bilder av nybygg. Flom av ord, flom av mennesker. Det strømmer på. Engstelse, uro, nervøsitet, redsel, skrik, forskrekkelse. Og nå, transitt, vente, lyset slukkes. I februar 2016 inviterte vi 120 asylsøkere til forestillingen av carte blanche i Studio Bergen, og vi var så heldige at de sa ja. Det er ikke ofte så mange mørke innvandrere er samlet på en forestilling. Bussen stopper utenfor og inn kommer en strøm av menn, noen kvinner og barn, men først og fremst mange unge menn som ikke ser helt ung ut. De er blitt gamle før tiden. Jeg møter dem for å si velkommen og får et heftig flashback. Minner fra min egen tid i asylmottak treffer meg hardt, et slag som forplanter seg til nervene. Jeg minnes asylmottak, camps der alle har hatt en enormt krevende og livsendrende reise, der alle har forlatt alt. De er glade for å ha overlevd, men er nå i transitt, og må vente.

Tilbake i Studio Bergen dirrer det inni meg, men jeg er så glad for at de kom, så glad for å kunne stå foran dem på vegne av alle de jeg arbeider sammen med. Plutselig merker jeg at jeg er bekymret. Hva om det skjer noe? Hva om de blir rastløse, reagerer eller blir provosert? Jeg merker all den dømmende og negative retorikken som finnes i media og kommer fra noen politikere; den hatefulle, fordomsfulle retorikken som skremmer, den som mater frykten. Denne retorikken har sneket seg inn i mine tanker. Mens denne fordomsfullheten pågår inni meg, går det opp for meg at jeg har vært der de er, jeg har blitt møtt med disse tankene, disse holdningene. Det går opp for meg at jeg fortsatt møter slike tanker, meninger og blikk noen ganger. Disse følelsene vibrerer inni meg. Jeg går rundt og smiler intenst, men innvendig bærer jeg på en tornado av følelser. Jeg blir kvalm. Endelig åpner vi dørene og publikummet går inn og setter seg. Lyset dempes sakte. Jeg sitter bakerst i salen og ser to unge gutter på elleve-tolv år som gjør alt de kan for å se dansen. De strekker seg, beveger seg fra side til side, står, og sitter på kanten av stolene. Senere, på den andre siden av salen, ser jeg det sitter en mann og dame, hun i slør. De er gift. Han holder rundt henne, hun lener sitt hode på hans skulder og han lener sitt hode på hennes, og jeg bryter sammen. Alle som er til stede i dette rommet, de på scenen, de bak miksepulten, de kortreiste og de som kom langveis fra, alle er her sammen – fra det øyeblikket lyset går ned til de går ut av rommet, er de simpelthen mennesker som er kommet sammen for å oppleve noe i fellesskap.

Se for deg at du er i transitthallen på en flyplass. Alle butikkene er åpne, men du har ingen penger. Du må sette deg på gulvet, fordi alle setene er reservert. Det er greit nok. Verre er det at du ikke vet om eller når du kan reise, eller hvilket fly du blir sendt videre med. Ventetid. Vente på det du ikke vet. For hver dag som går forstår du at gleden over å ha overlevd reisen hjelper mindre og mindre, men du må likevel håpe og smile, fordi alle ser på. Alle er tett på hverandre, det er lite rom for å puste dypt og slippe ned garden.

52

53


54

55


56

57


58

59


INTRODUCTION

THE MAGAZINE Hooman Sharifi, Artistic director and CEO

This is the third magazine published by Carte Blanche in connection with a new dance production. From the start, the aim has been to create a larger whole by producing dance and texts. The dance production and the content of the magazine have been developed separately and in parallel. We hope they will act in dialogue with each other, and mutually enrich your experience as audience and reader. The theme for Magazine no. 3 is fellowship. We have invited contributors to the magazine to share their experiences and perspectives on the meaning of fellowship, the pre-conditions necessary for fellowship to develop and endure, and on belonging and identity.

Fellowship is also of significance in the performing arts, a collective art form that takes place in a shared time and space with the audience. In Carte Blanche’s previous production, by carte blanche, the company was challenged to create a performance together, without a choreographer. Three of the dancers who participated in the production, Timothy Bartlett, Caroline Eckly and Marianne Kjærsund, share their experiences from inside the artistic process. Choreographer Jonathan Burrows reflects on another important fellowship in the performing arts, the audience. He uses a poetic language to shed light on what it means to experience a performance together with others. Magazine no. 3 on fellowship concludes with a text by me.

Atle Dyregrov and Ragnhild Freng Dale take as their starting points how the need for solidarity and fellowship arises when people are forced to flee war, or when they experience great crises. Deise Faria Nunes looks at belonging and identity through the lens of a religious ritual in Brazil, where she grew up. The Swedish author and playwright, Jonas Hassen Khemiri, has given us permission to re-publish I Call My Brothers, an intense reflection on fear and prejudice. He wrote the text as a feature article in 2010, in the aftermath of a bomb attack in Stockholm. It later became the foundation for the novel of the same name. To open the concept of fellowship even further, we have invited five Norwegian think tanks – Agenda, Civita, Manifest, Minotenk and Skaperkraft – to write about fellowship from their political standpoints.

60

61


I call my brothers and say: By the way. Who 'they'? There is no 'they'. On the contrary, there are extremists on all sides trying to persuade us that there is a 'they'. A dangerous, threatening, homogenous 'they'. Don't trust anyone who talks about 'they'. Everyone who talks about 'they' are idiots. (pause) Especially those who claim that there is a war going on. There is no war, do you hear me? There is no war.

I CALL MY BROTHERS Jonas Hassen Khemiri

I call my brothers and say: The craziest thing happened yesterday. Have you heard? One man, one car, two explosions, in the middle of the city. I call my brothers and say: No, no one died. Or... One person died. He died. The man who is not our brother. But sure. Some will try to link him to us. His name, his origin, his hair colour. Similar enough (or not similar at all). I call my brothers and say: Be careful. Lie low for a few days. Lock the door. Close the curtains. If you have to go out: leave your Palestine scarves at home. Don't carry any suspicious bags. Turn up the volume in your headphones so that people's comments don't affect you. Close your eyes to avoid people's glances. Whisper on the underground, laugh softly at the cinema. Blend in, make yourself invisible, like a gas. Attract no one's attention, and I mean no one. I call my brothers and say: Forget what I said. Fuck silence. Fuck invisibility. Go out in the city wearing only Christmas tree lights. Wear neon-coloured overalls, orange grass skirts. Blow whistles. Scream into megaphones. Occupy city blocks, take over shopping centres. Make yourselves as visible as you can until they understand that an opposition exists. Have PK FOR LIFE tattooed in black Gothic letters across your stomach. Defend the right of all idiots to be idiots until you lose your voice. Until you die. Until they understand that we are not the people they think we are.

I call my brothers and say: Okay. There is a war. There are several wars. But not war in the way that they claim. It is a war about our minds. A war about our fears. And when fear takes hold of us, planes turn into missiles and bags turn into bombs. Mobile phones become remote triggering devices, baby food becomes plastic explosives. All liquids are potential explosives. All black-bearded men are potential bombers. All blond men are potential hate criminals. And when fear takes hold, we start to dread the future and long for yesterday. We start wishing that we could wind back the clock, things were so much better back then, when men were men and women were women and no one was homosexual. When we had fax machines instead of the Internet and the stocks instead of courts of law. With an air of nostalgia, we remember traditional foods and national costumes, village communities and corporal punishment. Things were so much simpler then. When the lines were clear and the enemy had one (and only one) face. But not everyone is afraid. We refuse to be scared, we go forth proudly into a future of open borders and blurred lines, in the firm knowledge that no clocks can ever be wound back. We are not afraid. We are not afraid. I call my brothers and whisper: Okay. I admit it. I'm afraid. I'm terrified. I'm afraid that men who shoot parents through their flat windows in Malmö are described as lone lunatics and not as part of a network of right-wing extremists. I'm afraid that nobody remembers racists who torch the flats of anti-racist activists' families in Högdalen. I'm afraid of Nazis in Salem municipality and Islamists in Drottninggatan street and fascists in our parliament. But most of all, I'm afraid because history seems to constantly repeat itself, because we never seem to learn our lesson, because all the indications are that our cowardice and fear of what we call the unknown is so deeply ingrained in us that we will never be able to conquer it. I call my brothers and say: The craziest thing happened yesterday. I went on the underground and spotted a really suspicious person. He had black hair and an unusually big rucksack, and his face was covered by a Palestine scarf. I call my brothers and say: It took me a fraction of a second to realise that it was my own reflection.

JONAS HASSEN KHEMIRI Jonas Hassen Khemiri is one of Sweden’s most acclaimed and read young authors and playwrights. Several of his novels are translated into more than 20 languages, and more than 100 theatre companies around the world have performed Khemiri’s plays.

Jonas Hassen Khemiri 2010. Translated from Swedish.

62

63


FELLOWSHIP AND SOLIDARITY IN CRISES Atle Dyregrov

Sabwenge was ten years old in 1994 when he and his eight-year-old brother decided to leave the refugee camp in Goma (DR Congo), where he had arrived with his parents and his twin sisters aged one and a half. They had fled to escape the massacres in Rwanda. Within a few days, both his parents died. Sabwenge believed that staying in the camp would mean certain death. He and his brother carried their twin sisters on their backs for 70 kilometres to the Rwandan city Ruhengeri, from where they hitch-hiked to Kigale, where I met them at a children's hospital. The two young brothers sat on the edge of the bed with their younger sisters. At every whimper, all attention was on them and not on our conversation. Sabwenge means courage, and he lives up to his name. But it might just as well have meant fellowship, responsibility, empathy or solidarity. Without his courage, initiative and consideration for his younger siblings, this small family would probably have perished.

The world's 60 million refugees move around a lot. They move within or between continents, as do many of the people who come to help. Fortunately, the norm is to help, whether refugees help other refugees or help is provided by the many people who bring food and clothes to a train station, give someone a ride to a border, or help people ashore from rubber boats. The urge to help represents the best in us as people, while the refugees' movements trigger concern and uncertainty about the future for politicians and many others. I have been working with people who experience crises and disasters for more than 30 years now. This has given me some insight into how people react when their lives are threatened or torn apart by tragic events. 64

Such events put both body and mind in motion – to flee from danger, go in search of an explanation, or to go to those affected to help. Even if war and disasters can trigger the worst in people, experience shows that they more often trigger an abundance of care, fellowship and solidarity. Just think about the collective care mobilised after the terrorist attacks in Norway on 22 July 2011, or how many people now join efforts to help refugees from the war in Syria. In such times of crisis, we see goodness in motion: goodness through reaching out to people with care and warmth. Many years ago, the married couple Samuel and Pearl Oliner (1988) made goodness more understandable to us through their studies of people who risked their own lives by hiding Jews during World War II. They found these people to be deeply empathetic, they could not stand to see others suffer, and they followed ethics of care and felt a sense of social responsibility that drove them to help. As children, they had been brought up with more reasoning than strict discipline, they had learnt to think for themselves and see the consequences of bad behaviour, and they believed that they could make a difference. The stories I have heard both during and after isolated incidents and disasters, in Norway and abroad, reflect solidarity, fellowship and altruistic help. At the same time, certain stubborn myths about negative human behaviour are still very much alive. One of them is that people panic in emergencies and flee from danger as fast as they can with no thought for anyone else. Sociologists such as Enrique Quarantelli (1957) have disproven these myths since the mid-1950s, but they still exist and are often spread by the media. English psychologist John Drury (2009) and his colleagues have in recent years studied mass behaviour among emergency survivors. Their studies show that during such situations, social bonds arise even between strangers, and these bonds ensure survival. When they wanted to study panic behaviour, they were in fact unable to identify any clear examples of mass panic. Nevertheless, the media repeats the phrase: 'They fled in panic'. Constructive flight from a dangerous area can easily be mistaken for panic, but removing oneself from danger is a totally legitimate thing to do. It is only when the behaviour of the group reduces the members' overall chance of survival that it can be described as panic, and, as mentioned above, it is very difficult to find any examples of this. When panic does occur, it is usually brought on by a barrier obstructing the escape route and the fleeing persons believing that their chances of survival will rapidly decrease. Panic reactions are an attempt to adapt to an unexpected situation that requires people to take immediate action in order to survive. But even when danger is perceived as imminent, people help each other. It is very rare for people to behave in a way that causes others to suffer and reduces their chance of survival. In a crisis, people coordinate their actions to ensure survival, they help each other, they develop a sense of solidarity and form social bonds, and they support each other afterwards. The support groups established after disasters are a good example of 65


how people help each other. The social bonds that are formed may last a lifetime, and peer support within the group is an important factor in their coping and 'new' lives. The solidarity and goodness that develop during and after events that threaten our own and other people's existence highlight fundamental human mechanisms – mechanisms that have been important to our survival as a species. Without cooperation and fellowship, empathy and consideration for each other, we would be less able to cope with threats. In a crisis, a shared social identity is mobilised, and we help each other. We join forces and support each other. If the myths of panic are maintained and reinforced by the media, they could become selffulfilling prophecies and produce harmful mass behaviour. There is a potential for solidarity and fellowship in all crisis situations, but this potential must be cultivated and developed. The mobilisation of constructive mass behaviour will probably become even more important in future, when we face the considerable challenges that will arise in the years ahead as a result of climate change. Destruction and chaos caused by floods, landslides, hurricanes and drought, as well as future wars over resources (with new waves of refugees) must be met with empathy, understanding, solidarity and joint efforts to help. Drury (2009) has used the term 'collective resilience'. This resilience is what enables us to survive as a species. We need to both move and be moved if we, as people, are to face crises and disasters. Drury, J., Cocking, C. & Reicher, S. (2009) Everyone for themselves? A comparative study of crowd solidarity among emergency survivors. British Journal of Social Psychology [Internet], 48, pp. 487–506. http://dx.doi.org/10.1348/014466608X357893 Oliner, S.P. & Oliner, P.M. (1988) The Altruistic Personality. New York: Free Press

THINK TANKS

WHAT IS FELLOWSHIP? We want to examine what fellowship means in society today. To give the concept political context, we asked the Norwegian think tanks Agenda, Civita, Manifest, Minotenk and Skaperkraft to reflect on the concept of fellowship from their political standpoints. We posed the following questions: What does fellowship mean to you? What are the conditions necessary for fellowship to develop? Is fellowship necessary, and if so, in what way?

Quarantelli, E.L. (1957) The behavior of panic participants. Sociology and Social Research, 41, pp. 187–194

ATLE DYREGROV Psychologist, Dr.Philos. Atle Dyregrov is the director of the Centre for Crisis Psychology in Bergen, Norway, and a professor in the Department of Psychology at the University of Bergen. Throughout his career, he has worked with children and families who have experienced bereavement and situations of trauma and crisis.

66

67


MADE FOR FELLOWSHIP Emil AndrĂŠ Erstad, adviser at Agenda

We have been a part of it ever since we were born into it: fellowship. We are all social animals. No person is an island. None of us are born into a social vacuum. Humans are made for fellowship. We are all a part of contexts, local communities, families, groups of people with ties of kinship, and shared values and interests. Everyone belongs somewhere.

immigration and ethnic differences are to succeed, we must see "their" children as our children'. If the fissures between our fellowships become too deep, our society will collapse. The bridges, the glue and the trust between us will disappear.

It is in these natural fellowships that humans develop and fulfil their true potential. Humans cannot exist without gathering in small and large groups. In the little flock and all of the large flocks. It is in these groups that our values are formed and we learn to evaluate the rest of society. We cannot choose not to be part of this fellowship. A political discussion of whether one is for or against fellowship is often as meaningless as whether one is for or against air. Fellowship exists and there is little we can do about it, regardless of how far to the right our political affiliation tilts. Fellowships are not static. They are in motion – be it in a positive or negative direction. Our task as society is to ensure that the differences between fellowships are not too great, that the rifts between fellowships are not too wide so that the bridges between them collapse. Take the Syrian refugees, for example. The American political scientist Robert Putnam says that when we previously talked about 'our children', we referred to the children in the neighbourhood, district or local community. Now 'our children' means our own biological children. When Putnam visited Oslo last autumn, he said, 'If increased

68

Agenda is a politically independent think tank with a modern, centre-left orientation, focused on analysis and policy development. Agenda is a meeting place for forward-thinking political ideas, where engaged people from politics, academia and labour organisations, as well as the private sector and the media, can exchange opinions and perspectives.

69


FREEDOM STRENGTHENS FELLOWSHIP Lars Gauden-Kolbeinstveit, adviser at Civita

In nearly all contexts, fellowship is seen as something positive. There is therefore a battle over ownership of the term 'fellowship' in public debate. Fellowship can strengthen an individual's freedom to develop their potential. But fellowship can also be a barrier to freedom. If fellowship is too strictly defined, it can restrict a person's freedom, perhaps in particular when society moves in a more pluralistic and multicultural direction.

Being critical of a too comprehensive welfare state is about maintaining the trust between tax payers and the recipients of benefits. In the balance between state and market, we must not forget the foundation of both: civil fellowships, trust and family. If fellowship is to be strengthened and maintained, the responsibility for the other must not be left to the state alone. The foundation for fellowship is freedom and responsibility.

In a political context, it is common among liberals or conservatives to emphasise that fellowship is not synonymous with the public authorities or the state. We must distinguish between fellowships in civil society and the state as a fellowship, if we are to maintain individual freedom and diversity. This distinction does not necessarily have to be absolute. By defending a pluralistic national fellowship, we emphasise that we are fellow citizens and share a public system, in which we are free, responsible and active participants in a democracy. The market economy is also a form of fellowship, with the division of labour and the trade of goods and services creating mutual dependency and trust. A well-functioning market economy also creates the basis for our common, tax-funded, welfare schemes. Public welfare schemes express a fellowship that is organised through the state, but the foundation for this fellowship is also civil society. The welfare state is unquestionably an important fellowship, but it is not the only one. Civil society fellowships are more fundamental, in that it is here one’s individuality, art, culture and sense of fellowship is formed. 70

Civita is a politically independent, liberal think tank that aims to contribute to an increased understanding of and commitment to liberal values and solutions. Civita conveys knowledge and ideas about liberal values in a way that expands the field of political debate and the possibility of policy reform.

71


FELLOWSHIP WORKS Ingrid Wergeland, Deputy director of Manifest

Fellowship works. It is said that a chain is no stronger than its weakest link. Maybe this is the case in society too. That if we take a look at how we treat each other when we fall, when we are ill, when we are old, when we are pregnant, when we lose our job: it is that which makes us strong. It is not as the Progress Party's Youth said on NRK P2's radio programme Politisk kvarter; that people think it is unfair that those who are ill do not receive a wage reduction. That those who are well and at work feel provoked by this. Because it is those of us who work that are ill. It is not a case of them or us: we can all be the weak one. It is not charity, it is not a relief fund for the poor, it is not mercy that forms the foundation of our welfare system. Together, we are less alone. The most important driving force in Norwegian society, which has fought to create our strong, universal welfare schemes, and has stood united against the exploitation of workers, is the trade union movement. From the smallest union branch at a simple workplace, to the central union at the national level, we find the building blocks of secure, predictable and productive working life. This foundation is now eroding. The increased use of temporary employment, employment agencies that create unsecured and insecure employees, commercial companies that win tenders to run nursing homes: this erodes the bonds of fellowship in the workforce. There has long been talk of the dangers of an A and B team being formed in working life, where those with permanent jobs are the A team, while those with temporary work are the B team. Unfortunately, we already find it necessary to use more letters to describe today's work situation.

72

From permanent employees, to temps, project workers, on-call temps, those with a so-called permanent job but a zero-hour contract, people who do not get assignments without having a registered sole proprietorship, people who only get work if it is undeclared. If the weakest, the very lowest, do not also become a part of the fellowship of workers, the foundation for solidarity and a fellowship-based society, with its small economic differences and shared benefits for all, will crumble.

Manifest is the think tank of the left wing. It aims to set the agenda in Norwegian politics through clear, knowledge-based information. Manifest documents societal issues, analyses causes, and presents solutions that promote participation, democracy and justice.

73


DIVERSE FELLOWSHIP Linda Noor, Managing director of Minotenk

A fellowship exists wherever a cognitive and behavioural exchange and recognition of our values, norms and rules takes place. A fellowship can only last for as long as whatever unites its members is perceived as more important and stronger than the factors that separate us. That is why we, as citizens of a society, must commit to making a joint effort and carrying our society forward – on our collective shoulders. Whether you have a family tree going back generations or have just recently arrived in the country, we have to ensure that everyone is made to feel at home and inherits the determination to carry our democracy and freedom forward.

Minotenk is a think tank that chiefly works with issues concerning the minority population in Norway, and promotes political solutions. Minotenk is an arena for the free exchange of opinions and debate that increase knowledge of cultural diversity in Norway.

74

75


THE VOLUNTARY GIFT Andreas Masvie, adviser at Skaperkraft

Humans, it is told in the creation story of the Old Testament, are individuals who come to be through relationships. Herein lies a fascinating tension. While fellowship is a necessity, it must also be voluntarily chosen. Why is this the case? Because relationships are expressed through a specific act: the giving of gifts. One gives time and energy to one's friends. One gives even more to one's partner, one gives oneself. This is not a kind of zero-sum game, where you lose what you give to the other. Fellowship arises when the other gives back; when friends give of their time and their energy, the partner gives of him/herself. Herein lies a critique of the political viewpoints that glorify autonomy, the radical and lonely self-realisation.

How does one convince an individual to participate in the fellowship? By being the first to give. The fields of social anthropology and economics both demonstrate that the recipient of a gift feels morally obliged to give something back. And when the recipient gives something back, it is accordingly natural for the giver to continue giving gifts. This is why we insist on paying for a friend at a cafĂŠ if this friend paid for us on the previous visit to a cafĂŠ. Human potential is realised in fellowships, the mutual giving of gifts. But this fellowship must be voluntarily chosen. And the only way to convince people that fellowship is necessary is to start giving yourself.

If fellowship arises from the giving of gifts, it is impossible to force an individual into a fellowship. When one forces someone to give, one is committing theft. Herein lies a critique of political viewpoints that advocate introducing fellowship by formal resolutions. This is a destructive project, since force will only make the resistance greater. Fellowship is something the individual must be convinced to participate in, not something he or she can be forced into. Skaperkraft is based on the thinking that each individual human being has infinite value and on our common responsibility for the development of sustainable and inclusive communities. Skaperkraft is inspired by the foundational values of the Bible and by classical Christian thinking.

76

77


South-American perspective from my upbringing; the politically awakened, freedom seeking and power challenging perspective from my youth, which had become coloured by the secular, sober, Northern European way of thinking I had been exposed to after living in Scandinavia for nearly 10 years. As a child, I was told stories of deities.

THE PERSON IN THE BOAT Deise Faria Nunes

Some fellowships we do not choose: we are born into them. Others we walk voluntarily into, with our eyes wide open, even though we do not know what will meet us on the other side. In the pantheistic, Afro-Brazilian religion Candomblé Ketu, with roots in West Africa, the initiation rites are so transformative that the whole process is seen as a new birth. The person being initiated is isolated in the temple, where s/he performs several rituals, led by priests and helpers. The process may last up to several months. The initiation is never individual, and the groups of novices are called boats. In a Candomblé temple – or terreiro – the members might say about each other: 'I know her well. We were in the same boat '. Then it is understood that these two people were initiated together. One may be led to join a religious fellowship like Candomblé for many different reasons. Whatever the reason, it is a choice that means the devotee shall dedicate their life to the religion, and that the Orishas – a pantheon of 16 dancing anthropomorphic gods and goddesses who reign over the forces of nature – will decide one’s destiny in the near and remote future. There is no way of undoing an initiation – it is a decision for life. I grew up in the time right after the 21 year long military dictatorship in Brazil. I believed in freedom and equality, not in inexplicable hierarchies where the gods and the fellowship created in their name rule over the individual. But I knew Candomblé was a part of my family history, so I wanted to go and see, I wanted to be there to challenge all my perspectives: the superstitious, Afro-syncretic, Catholic,

78

I called it earth They called it Nana Buruku The eldest woman. I called it a tree They called it Iroko The ravages of time. I called it fire They called it Shango The lord of thunder. I called it wind They called it Yansan The woman who dances with the dead. I called it water They called it Oshun The river’s body. I called it sea They called it Yemanjá The mother of all fish. I said: nobody owns the forest They said: the forest belongs to Oshosi The constant hunter. I called it air They called it Obatala The wine loving sculptor. I was 36 years old the first time I arrived at a place called Gantois, a hill in the heart of Brazil’s black capital, Salvador. Gantois is the home of one of the best-known terreiros in the country. I came alone. The ritual that night was dedicated to the creator god, Obatala, meaning that everyone was supposed to wear white from top to toe. The big ceremony room was full of people. The beautiful wooden floor was covered with leaves. Some of those in attendance were initiated in the religion, others not. The so-called open rituals are just as the name suggests, open, and they attract many people, both from the neighbourhood and around the world. The doors are open throughout the entire event and people can go in and out freely.

79


Three drums were placed at the rear of the space. As the main ritual instruments, they were embellished with white ribbons and green leaves. The biggest drum is called rum, the middle sized one, rumpi, and the smallest one, lé. By the drums, a chair, also adorned with flowers and white cotton fabric: it is the seat of the temple’s leader, the priestess often called Yá or mãe (mother). Behind her, a door that leads to the private rooms in the temple, where the rituals are prepared. We would soon move back in time. The drums would play the sacred, ancient rhythms and the deities would be called down. By possessing the body-mind of a few, well prepared ritual participants the gods and goddesses would enter the room to dance – both alone and with each other – and dramatically re-enact mythological tales, using specific costumes and objects. The fellowship’s highest values lie in the collective adoration of the gods. Is there a place for the individual in this context? The people being initiated are divided in different categories, and the ritual varies accordingly, even if they are in the same boat. The categories are determined by the organizational structure of the religion and encompass several functions: some are helpers, some are chefs, some are musicians, some make tools for agriculture, hunting, fishing or slaughtering, some are butchers, some take care of plants, mixtures and teas. And some are mediums – the channels used by the deities to visit Earth. No matter their function, everyone has ‘their’ god or goddess, who indicates their destiny through different oracles. The leader Yá possesses the knowledge to read the oracles. According to the North American theatre director and scholar Richard Schechner’s thoughts on performance, ritual is not self-assertive, meaning it does not affirm the self; it is self-transcendent, it reaches beyond the self (2009, p. 17). Nevertheless, ritual has a transformative power that makes it both affirmative and transcendent of the self. Since each individual has his or her own Orisha, to whom he or she is initiated, the deity’s personality becomes a part of the individual’s. The initiation empowers this unity, and makes it possible for each Orisha to have manifold manifestations. This in turn legitimates the function each person has in the rituals. The individual’s spiritual development – which encompasses self-affirmative aspects – takes place through the performance of previously defined, codified and repeated ritual actions connected to the manifestations of the deities – the self-transcendent aspect. A composition of bodily, mental and emotional dimensions in a fixed sequence of actions in time and space creates qualities of presence that are unique to each person who actively participates in the ritual. Without this presence, the ritual cannot take place. 80

The fixed, strict, collective ritual frame is thus inseparable from the individual being. Some Candomblé traditions have a strongly held belief that no woman can be initiated to Osanyin, the male botanist god who has all knowledge about herbs, plants and natural medicine. His few initiated devotees are men whose special function in the temple is related to cultivating, reaping and preparing plants for the ceremonies. They do not dance in the rituals. That hot spring night in Gantois would turn out to be a long one. The ritual lasted longer and longer, with an increasing number of deities becoming manifest. After about five hours, the public started to leave. Only a few stayed. I did not want to give in to the tiredness I could feel taking over my body. It was at that moment that Osanyin entered the ceremony room, in the shape of a young woman. I was thrilled and surprised. It was the first time I had seen it: Osanyin, a woman! And he who had become one with her, wanted to dance. The Osanyin woman danced their myths until late into the night. She was unstoppable. I sensed the sound of the drums and the heat of the room growing weaker. My presence disappeared into her intensity. Perhaps I was awakened by an extra powerful drumbeat, or by a sound coming from the darkness outside the open window. I had slept for about an hour, but nobody around me appeared to notice my embarrassment. Osanyin continued to dance. By embodying the destiny of a young woman, it turned out that the individual’s existence in the religious context does have the potential to challenge the established practices of the fellowship. I raised my body and bowed silently to the dancing deities, the Yá, the musicians and the helpers, before I walked out. Schechner, R. (2009) Performance Theory. Revised and expanded edition. London: Routledge

DEISE FARIA NUNES Deise Faria Nunes works as dramaturge and with project development at Nordic Black Theatre/Nordic Black Xpress. She is a writer, translator and theatre critic, and founder of ACTS laboratory for performance practices.

81


When we have to erect barriers against the world to preserve our little oasis of freedom and social democracy, the content of grand speeches about universal rights and the value of human life is undermined to an extent that goes beyond what can be repaired in the lifetime of a single generation. We have reverted to the simplified world view of 'us' and 'them' that we learned from our school books we should never repeat. It is happening all the same. People are being categorised as 'us' and 'the others', the welcome and the unwelcome. Those who have a right to a life among us, and those who do not. That is how short our collective perspective is, how short a time our memories last, and how short a distance our solidarity extends. The traumas that engrain themselves in the human mind remain there nonetheless.

FESTUNG FELLOWSHIP? Ragnhild Freng Dale

Tell me who you march with, and I'll tell you who you are. When the world exploded in protest and spontaneous fellowship in 2010 and 2011, there were many in the West who applauded and were certain that western-style democracies would now emerge in all of these countries south of our realm of experience. That these countries would now make political changes that would be of global significance. Five years later, a great deal has happened, but it is a completely different movement that has been set in motion. From ruined cities that our own military forces have helped to bomb to bits, migrants are now flowing into Europe in hope of a better life. Some complete the journey to a safe haven, but the majority are left stranded somewhere along the way: on the beaches, at the bottom of the sea, at border controls, in the cold of winter. The floodgates are closing and Europe is turning its back on the situation. Are our humanitarianism and the foundation on which we built our society rotting away? The words of Frantz Fanon in 1961 still ring true today:

82

That same Europe where they were never done talking of Man, and where they never stopped proclaiming that they were only anxious for the welfare of Man: today we know with what sufferings humanity has paid for every one of their triumphs of the mind (1963, p. 312).

Maybe we should have realised this in 2011, because there were not just protests in the Middle East; Occupy was gaining momentum in the USA and Great Britain, and in Spain and Greece other spontaneous movements emerged that have since entered the political arena, demanding changes in what they believe to be a corrupt system. These movements emphasise that the global system does not protect the weak and the poor, but lets them suffer because the few want more than they will ever be able to use. It is a system that abandons newly educated young people to a life of unemployment and bottomless debt. It is a system in which those with power build barriers to keep out those elsewhere who are victims of war and oppression. A system in which people let other people sleep on our streets, without shelter and without feeling any empathy for them. A system that allows some people to live as slaves so that others can have clothes and gadgets, some of them in sickening abundance. The crisis has existed for a long time; we have just closed our eyes to it in the hope that it would not reach breaking point. This picture is now being torn into a thousand pieces. But where rifts occur, there is also hope and, in the midst of a crisis, new spontaneous fellowships emerge based on grassroots democracy, showing that solidarity and unity are possible even under the most difficult of circumstances. During Occupy, unity grew between people from all corners of society, in a display of solidarity that lasted much longer than the temporary camps in the city centres. In Greece, the Greeks are shining examples of humaneness and of humanitarian aid, who, in the midst of their own economic crisis, help others who have even less than them. After the extent of the refugee crisis dawned on the rest of the world, volunteers have come from all over Europe and further afield to help out. People volunteer without belonging to large organisations, and without receiving money or other benefits for their efforts.

83


People are coming together again in protest against Europe's lack of respect for human life – a protest that takes matters into its own hands, and acts. The volunteers have often put their own lives on hold to help out in a crisis that they see no one else responding to. They build up an entire support system based on voluntary work, ad hoc groups, donations, trust and a shared commitment to give help where it is needed. The refugees also take part, and some of them – seeing that their skills are needed at the reception points – postpone their onward journeys to Europe in order to help their fellow countrymen and countrywomen to reach their goal. Solidarity is alive in such fellowships. At the same time, both these fellowships and the arriving refugees are threatened by other fellowships that do not have the best interest of the refugees at heart. A plethora of neo-Nazi groups has emerged throughout Europe, in both the north and south, and they are spreading through society like a poisonous cocktail of xenophobia, simplified rhetoric and a willingness to use violence. They also say that they want the best for society. They are also uniting in a flock, so that it is hard to hold one single individual responsible. They also have a history that extends further back than we would care to admit. In spring 2012, when I lived in northeast Germany near the Polish border, I noticed how the neo-Nazis tried to be seen as protectors of the local community, like a natural part of the soil in what was an old farming region. It was the neo-Nazis that tended to the war monuments. It was the neo-Nazis that cared about the local community. But their care and protection was accompanied by the slogan Saubere Straßen ('clean streets'), which had a completely different meaning than keeping the streets tidy. Their attitude created uncertainty for residents at reception centres for asylum-seekers and refugees, those of a different ethnic appearance, and all their supporters. Mecklenburg-Vorpommern is today one of the places where reception centres are frequently set on fire and where the political party 'Alternative für Deutschland' did so well in the elections that the whole nation was both surprised and alarmed. Because neo-Nazism on the rise is alarming. It represents a simplification of logic, a reduction of a complex situation to a simple 'us against them' rhetoric, and it has a number of characteristics resembling what Umberto Eco (1995) calls 'Ur-Fascism': xenophobia, racism, contempt for weakness, a consensus culture where you are either 'with us' or 'against us', and where disagreement is taken as a sign of betrayal. The enemy is often both too weak and too strong at the same time, a danger that threatens from both within and without. There is a strong belief that there is a plot, an evil plan by 'the others'.

84

Where social discontent and economic inequality reign, the road to radical extremes is short. If solidarity across the boundaries of class, national borders and ethnicity is not developed, it is often these 'Ur-Fascist' forces that take over – with increasing strength and with a voice that claims affinity with the soil and what is historically right and wrong. Fellowship can be both constructive and destructive. When you are swept away as a mass, in a mass movement, it is easy to only look to fellow members of the mass for confirmation, and not reflect on where you are heading. It is also easy to forget yourself. Bodies together, in open spaces, in meeting rooms, together, create a sense of belonging and a unity that goes deeper and triggers more loyalty than all the world's speeches and political rhetoric. And when you first have become a part of it, it can be hard to break free. But it is possible. Eco goes on to say that every act that opposes simplification and fear of the complex and complicated, and that explores and transcends categories, is an act that challenges the foundation of the destructive masses. An open, tolerant and democratic society is a project that is created when the masses build fellowships that do not judge people in terms of some imaginary essence, but build bridges between differences in all arenas, whether they be football tournaments, conferences, or private gatherings. Art can also be one such path. Not because it provides answers, but because it asks questions. About us. About society. About what it means, and how it is to be human. About what fellowship, suffering and solidarity can mean. Good art demands something of us. It invites us to experience something more, to feel, think, or experience reality differently. Sometimes it hits us right in the solar plexus, where it remains. For a long time. It invites us to see the familiar in the unfamiliar, the unfamiliar in the familiar, and it is open to interpretation when it interacts with our own experiences and reflections. This is what life is about for most of us: to be seen, to be acknowledged, to be part of something together with other people. When the borders are closed and people lose their legitimate right to protection and chances in life, because they are categorised by which group they belong to, it is our duty as human beings to insist that society change. It must never be the consensus that groups of people do not deserve our help.

85


Ultimately, we all share this earth and this atmosphere where humans have fought and loved for thousands of years, which in our time is being affected by carbon emissions and an agglomeration of wealth that benefits the few. It is neither sustainable nor fair and, if we hope to leave behind a better legacy for coming generations, then we cannot shut ourselves away and pretend that the rest of the world is not our concern. The movements of human masses shape the present and the future, with or without us. Even if it is easiest to go with the flow, we must not forget to raise our gaze and look beyond the banner at the front of the procession and ask where it is actually heading. Eco, U. (1995) Ur-Fascism. The New York Review of Books, 22 June 1995.

Fanon, F. (1963) The Wretched of the Earth. [Les damnĂŠs de la terre (1961)]. New York: Grove Press

RAGNHILD FRENG DALE Ragnhild Freng Dale is a research fellow at Scott Polar Research Institute, University of Cambridge. She also works with the performing arts and is a member of the editorial board of the journal Røyst.

86

87


Slowly we built an overload of information and knowledge about each other’s processes: listening, doing, watching, learning about each individual’s needs, fears, strengths and weaknesses. Each of us was also busy building our own individual self-confidence. This created a very specific group dynamic, in which our ability to understand each other’s individual decisions was key.

THIRTEEN MINDS IN MOTION.

REFLECTIONS ON BY CARTE BLANCHE Timothy Bartlett, Caroline Eckly, Marianne Kjærsund

We started as a group of thirteen dancers; individuals with an eclectic mix of opinions, tastes and desires. For the production of by carte blanche (2016), we were given the task to work without a choreographer to make a one-hour piece. Every two performances we would meet different musicians who would be performing live with us. Our only preparation with the musicians would be a short meeting before the show. How could we make this lack of a unified direction, which was usually provided by the choreographer, our strong point? What could we do now that would not be possible in a conventional, hierarchical method of creation and production? Our main concern became ‘how to give voice to everyone’. We developed a practice consisting of structured improvisation and aftertalks. We took turns initiating the discussion and setting the frames for the daily improvisation. We tried out different scores or perspectives on our dance (text-based or image-based inspiration, spatial rules or dynamics, movement qualities, amount of people etc.), embracing differences and working with them. This concern for respecting everyone’s opinion led us to follow a strategy of non-decision. No one wanted to break the flat structure. Everyone was heard, but no one had the authority to make a decision for someone other than himself or herself. This made making simple decisions that would affect the whole group very challenging.

88

We chose to accept the diversity of our choices. To let decisions be in accordance with and defined by the situation in the room, instead of making decisions in advance that are disconnected from the music and the current situation. We achieved this by not setting a heavy structure for developing a product, but by building a common body of knowledge. We trusted that essential things would sink in, that some things would stay with us after the practice and shape the different performances. During the process we shifted from watching each other from the outside, to preparing ourselves to handle thirteen minds in motion. From being thirteen individuals placed in a common frame, we slowly became a unified community ready to meet each performance. That is why it would be difficult to replace someone in this piece. The understanding and trust that is necessary to perform the piece is built on our common experience during the whole process, and cannot be reproduced or demonstrated to others. In this way we somehow moved away from dealing with content and aesthetics. This became less important, because it felt impossible for us as a group to make these kinds of decisions. Keeping in mind that we were to meet different musicians, we needed to be a dynamic and flexible unit. We practiced an awareness of moving together as a group, as we realised that this is what we were constantly representing on stage. We chased clarity through moments of complex, collective decisions being made on stage, instead of pushing for our individual convictions during the making of the piece. Did we become a community with a non-defined identity? We certainly agreed that the flat structure made it much harder to achieve an extreme, specific, challenging and demanding artistic product. We became better at understanding each other’s decisions and accepting each other’s choices, especially as we realised what the project was becoming and what it was not. We were, however, also confronted with the difficulty of evaluating the performance, as it is not a simple case of asking, ‘Did you manage to execute the movement in the correct space and time?’ Instead, there was always a multitude of different viewpoints and perspectives following each performance. Our own personal feelings about our individual performances on stage do not necessarily reflect the performance of the group and the piece as a whole on a particular evening. 89


Our community changed as we commonly accepted the idea of not knowing, of trying to stay open and imagine a never-ending potential. What we valued, changed. We moved from making decisions in advance to accepting the instant decisions made on stage as an artistic community. As a result, we do not feel a stronger ownership to the piece itself, but to the process. We have been placed in a situation which, at a basic level, has pre-defined frames that are largely out of our control, and this gives us a certain distance. It is interesting to note that if you ask us on an individual basis whether this is the piece we would create if given the singular responsibility of choreographer, most of us would say no. When dealing with the given task, though, we formed a strong ownership to our own decisions and processes, both during and between the different shows. This is similar to other projects, but when looking back, the process of making and performing by carte blanche is very transparent. From our conversations, we understand why we make certain decisions and what the basis is for the decisions made by others. We have also come to know more about the decisions made by the different departments in Carte Blanche as a whole. The entire house is involved. As a community we have an ownership of the processes of choices and non-choices. Somehow each individual involved in the making of by carte blanche only owns a small percentage of the total project. It feels more like a public project. One of us has a theory that anyone who has come into contact with the work, who has seen it or talked about it, gains some ownership of the work. We are still taking on board opinions and different points of view and there is still space for these to influence our work, which is why we call it a public project. We give ownership as much as we feel it. TIMOTHY BARTLETT, CAROLINE ECKLY AND MARIANNE KJÆRSUND Timothy Bartlett, Caroline Eckly and Marianne Kjærsund are dancers with Carte Blanche, the Norwegian National Company of Contemporary Dance. Together with their fellow dancers and colleagues, as well as a wide range of musical guests, they created and performed by carte blanche. by carte blanche premiered at the Opera in Oslo, 27 January 2016.

90

AUDIENCE I want to be a member of the audience, I don't want to be a spectator anymore.

Jonathan Burrows

A spectator has to give a shit, and if I’m expected to take responsibility I just don't get to where I want to go. Getting anywhere at all requires hanging back, being lazy and judgemental, cold in the face of all this performance stuff, ignoring all the usual desperation from the stage, and the bullying and preaching, and manipulation and shock tactics, and the good cop bad cop routines. Holding back the love and refusing to look impressed. It’s only at that distance I have those brilliant shifts that stick in my head. And the shift isn’t yours, it’s mine, and I know it’s mine because I wasn’t talking to you at the time, I was holding back.

91


I want to watch things in a place that leaves me alone, and lets me keep my distance from you and the rest. I want to be in a crowd where nobody cares who I am, or what I think. It’s not that I can’t join in, it’s just that there’s something I’m looking for that I find best when I’m in a group alone. And I showed this writing to my friend Gillie, who suggested I look in a dictionary. And a spectator is someone who watches a show or a game or another event, and an audience are assembled spectators or listeners, and I like the idea of listening. And I understand we started using spectator to make clear each watcher is an individual, but sometimes I feel more individual when I’m in a group alone. And I like it if I have to walk around, in fact I do it well, secretly, so nobody notices, and also hanging against walls where I’m not meant to be. I pretend not to be interested, it’s a state of mind that suits me and my body lounges nicely. Sometimes I’m looking a bit natural, which is that brilliant human thing I work hard at when I want to disappear. I’m representing myself watching you and you’re busy representing whatever you’re representing. It’s all quite self-conscious. But my brain gets into gear then and starts thinking of a lot of things, which is why I watch performances.

92

I don’t get that when I watch sport. I’m not against the group, but I’m not following stupidly. I’m making the sounds everyone’s making, and getting the sense we’re letting the thing happen, in a lazy way. I’d prefer you didn’t try to liberate me. Sometimes I like it if you come up close, but I’m not what funding bodies might call a real audience member, so we can maybe start from the idea that I know a bit, and it’s ok if I don’t want to hear the story about your grandfather’s orchard, or whatever. Facebook’s made it harder, because before you could escape quickly afterwards if you hated it and not hear opinions, but now you get home and switch on the computer and have to ignore a lot of stuff. I try to stay in a lounging mood, not arrogant, but distracted enough not to notice. I have to be distracted enough for my brain to stay in gear, and it doesn’t seem to matter if I’m bored or entertained. It takes a bit of discipline to stay distracted like that in a focused way. I look upon distraction as being my contribution to the virtuosity in the room. Being a member of the audience means watching out of the corner of your eye, alert to the things that might happen while you’re pretending not to be interested. That’s why standing ovations are such a killer, the way the vulnerability and doubt get stopped and you lose a bit of the afterlife of the performance that would have lingered at the edge of your mind for a few days, driving you crazy. And meanwhile, Gillie said, what if wanting to be distant was just another way to demonstrate what a professional watcher I am, and that rang a bell. 93


And I thought, maybe she’s right about how this distance and disappearance is the ultimate way to show I’m not poor and can waste time and stuff, and lounge.

How performance is a place where things might happen that have no obvious function in the usual world, in the usual way, and I need that.

And it’s a toss up between the resistance I feel when I don’t give a shit, and the possibility it’s just another first world game, and they feel the same, which got me thinking about my own context and my habit of lounging.

I need that and it comes in different shapes, and some of them involve seating and some of them don’t, and I’m not so bothered as long as I have some space and time, and nobody tries to teach me how or what, and in the end I’m always joined in and I’m always not.

And I’m not as concerned as the performers how contemporary it is: I’d prefer to decide for myself.

With thanks to Gillie Kleiman

Styles have come and gone. I like to be surprised and to see new things, but some of the old things in me still feel current. Sometimes I’m around things that should feel dated, but then suddenly they’re not, for whatever reason. I get slightly exhausted by how fast things I like get thrown away by people whose ego depends on making that kind of judgement call. But I like performance because on the whole it’s wise to all that, and I can hang around somewhere not as stupid as fashion. I appreciate how good curators mix things up, but it’s like with performers, I prefer when they’re not in my face as though they know something I don't. I have no problems with the old rules or the new rules, or the no rules, I just want to hang around and somehow disappear, which is when things get interesting for me. Politicians and producers don’t always understand that.

94

JONATHAN BURROWS Jonathan Burrows is a choreographer, known for his body of duets with the composer Matteo Fargion, and author of A Choreographer’s Handbook (Routledge). He is currently a Senior Research Fellow at the Centre for Dance Research, Coventry University.

95


It is striking how right-wing extremists politicise religious extremists for their own gain. Meanwhile, those of us who just want to get on with leading our moderate lives are instead scared and exhausted from wandering in the fog of fear. I thought, what if we gather all these extreme people in one area and everybody else in another. Let them have a piece of land where they can argue with each other over who is right, and the rest of us can simply live out our days. Then I thought again. Pity the earth, the air and the nature that would be surrounded by such hate. It is important to remain calm in the midst of chaos, it is important to fight for nuance, even if I would rather cover my ears and shake my head. It is important to be afraid, but refuse to live in fear. It is important to approach the fear, approach the unknown, that which frightens you, in order to understand its reality, and perhaps accept it.

ARE WE HERE TOGETHER? Hooman Sharifi, Artistic director and CEO

Radicals – whether religious fundamentalists or right-wing extremists – have taken over the public sphere. Nuanced rhetoric and measured tone of voice are fading into the background. You are branded as naïve if you are open and hopeful in the age of fear. Take, as example, the Minister of Immigration and Integration, who should have the title How-to-stop-as-many-people-as-possible-fromcoming-to-Norway-minister, or How-to-make-it-impossible-for-thosewho-are-already-here-to-stay-here-minister. Or Stop-immigrationminister – that one is better. Clear and simple. We cannot possibly take in everyone. Who are we as human beings if we let just anybody into our country? We will not be able to afford our welfare system with all these immigrants who are after our wealth, not least if we, at the same time, are intent on letting the rich get by without paying taxes – the rich who cannot afford to have their fortunes here and move them to tax havens. (Just to be clear, I do not know whether I would be any better if I had lots of money). A division is deliberately being driven between us to create a specific image of ‘the others’. ‘The others’ are here, and many of them are going to be here for a long while. They can stay here, but they cannot live like us, because they are different. We define and highlight differences between ‘us’ and ‘them’ to provoke fear. In general, I think it should be possible to create understanding, and hopefully acceptance and affection, by underlining, marking and symbolising differences. But can we permit the use of difference to incite fear?

96

The rhetoric is twisted and the words no longer mean what I thought they did. Coffee, perfume and dance, fear, bombs, wine, blood and people. People who are fleeing, people who are weightless, people who are swimming, people who are drowning, and people who are sunbathing. Children who are playing and smiling. Words, words, words and words. Images of ruins, images of new buildings. A flood of words, a flood of people. Streaming in. Anxiety, unrest, nervousness, dread, scream, dismay. And now, transit, waiting, the lights dim. In February 2016, we invited 120 refugees to a performance of by carte blanche in Studio Bergen, and we were so pleased they said yes. Such a large gathering of dark-skinned immigrants at a performance is not an everyday occurrence. The bus stops outside, and out of it stream men, some women and children, but mainly many young men who do not exactly look so young. They have aged before their time. As I greet them I am struck by a powerful flashback. Memories of my own time in a refugee camp hit me hard, a blow that shakes me to the core. I remember refugee camps where everyone has made a staggeringly demanding and life-changing journey. They have left behind everything. They are overjoyed to have survived but are now in transit, and must wait. Picture yourself in the transit hall of an airport. All the shops are open, but you have no money. You have to sit on the floor, because all of the seats are reserved. Fair enough. What is worse is that you know not when you can travel or which flight is yours. Waiting. Waiting for the unknown. For each day that passes, you realise that the joy you felt over surviving the journey sustains you less and less, but you must keep

97


hoping and smiling, because everyone is watching. It is close quarters, there is little room to take a deep breath and lower your guard. Back in Studio Bergen, although I am trembling on the inside, I am so glad they have come, so pleased to welcome them on behalf of all of my colleagues.

Barn på flukt trenger din hjelp NÅ

Suddenly I notice that I am worried. What if something happens? What if they become restless, react or become provoked? All the judgemental and negative rhetoric that saturates the media and is promoted by some politicians, this hateful, prejudiced rhetoric that frightens, that feeds fear, this rhetoric has infiltrated my thoughts. While prejudice takes hold of me, it dawns on me that I have been in their shoes; I have been met with the very same thoughts and attitudes. I realise that I still am met with such thoughts, opinions and stares sometimes. These feelings vibrate within me. I walk around, smiling intensely, but on the inside I am a tornado of emotions. I feel nauseous. Finally the doors open and the audience enter and take their seats. The lights dim slowly. I sit in the last row and see two young boys aged ten or eleven, who are doing all they can to watch the dance. They stretch, move from side to side, stand, and sit on the edge of their seats. Later, at the other side of the auditorium, I see there sits a man and a woman, she in a headscarf. They are married. He has his arm around her, she leans her head on his shoulder and he leans his head on hers, and I fall apart.

Foto: Ulrik Pedersen. Denne annonseplassen er gitt gratis.

All who are present in this space, those on stage, those behind the mixing board, those from nearby and those who have come from afar, we are all here together – from the moment the lights go down until we leave the space, we are simply people who have come together in fellowship to share an experience.

i kr 200,-

60 og g 3 2 l ti P L E J end H

S

Sen

98

,- pr. måned

0 og gi 250 d HÅP til 236

Bidrag til Flyktninghjelpen kommer frem. Under 10% av våre midler går til administrasjon. Resten kommer flyktningene til gode gjennom direkte hjelp. Flyktninghjelpen har over 5000 ansatte i mer enn 25 land, de fleste lokalt ansatte som driver hjelpeprosjektene. Les mer på fadder.flyktninghjelpen.no

99


100


Carte Blanche - Magasin 3 - We Are Here Together