__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

FORFATTERSTUDIET

14 | 15


WW


FORFATTERSTUDIET

14 | 15

ANTOLOGI

Forfatterstudiet 2014/2015 Høgskolen i Telemark


© Forfatterstudiet i Bø 2014/2015 ISBN 978-82-7206-393-0

1. utgave, 1. opplag 2015 Redaksjon: Silje Ree Caroline Ugelstad Elnæs Mari Haaland Andersen Eskil Kjos Fjell Cecilie Linn Holtan Ulla Svalheim Omslagsdesign: Krister Kanck Førtrykk: Caroline Ugelstad Elnæs Trykk og innbinding: Erik Tanche Nilssen AS Satt i Sabon 10,5/13 pkt Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med hver enkelt opphavs­person og Forfatterstudiet i Bø, er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.


INNHOLDSFORTEGNELSE

Mari Haaland Andersen Jenny Dellegård Caroline Ugelstad Elnæs Eskil Kjos Fjell Marie Bergby Handeland Cecilie Linn Holtan Krister Kanck Vetle Lassemo Ingvild Lothe Silje Ree Karl Emil Rosenbæk Al Sikander Sunniva Storebø Ulla Svalheim Helene Tufte

7 25 43 61 79 97 113 131 149 167 185 203 221 239 257

Et lite etterord av Rune Christiansen Kontaktinformasjon Takk til

275 279 285


MARI HAALAND ANDERSEN

| 1988


Hver kveld var det sommer og vi hadde åpna vinduer og lukka gardiner. Det var en varm vind, det lukta trær og jeg ville ikke sove. Mamma satt på senga med beina under seg og drakk rødvin. Jeg tegna og prøvde å ikke lytte. Hun kunne si: Vi burde egentlig bety noe siden vi finnes her i verden. Jeg sa: Jada, Yvonne. Kall meg mamma. Greit det, Yvonne. Si det! Mamma.

9


Vi satt i baksetet i en Opel, fra Paris til sommerhuset. Det var august og mye trafikk. Vi snakka om hvordan vi pleide ligge med folk og hvor ubehagelig det er å ligge når man egentlig ikke vil det. Jeg vet ikke, jeg sa ord hele tiden. Det må ha vært noe med farten, eller at vi skulle drikke rødvin og spise kjøttpølser rundt et trebord i et kjøkken, at vi skulle røyke inne, kanskje kaste noen i bassenget eller gå en tur i skogen uten lommelykt, bare masse greiner som rispa oss opp i månelyset, eller at vi skulle stå opp tidlig og lage pannekaker og ferskpresse blodappelsiner, ha frokost på taket, eller at noen spilte fotball og andre gikk innendørs for å ligge sammen og vi bare lå i gresset og røyka. Vi gikk oss nesten vill, trærne var så voksne og tjukke og høye. Det må ha vært noe med farten

10


Han ser en død hval flytende rundt i havet hvalen er vendt og haiene spiser fra undersiden han hopper opp på likbuken legger magen mot magen, lytter Hval: Hvis jeg var en hval ville jeg grått Jeg: Hvis jeg var en hval ville jeg grått1

1  youtube.com/man surfs whale carcass as sharks circle 11


Vi satt på et teppe i et lysthus og det regna og tordna utover ­bølgene, men vi var varme, drakk så mye lys rom at vi gikk ned til stormen på stranda, tok av oss klærne. To par pupper og to par gutter som falt og falt bortover langgrunna. Du ligna et ­havdyr, lynet lyste opp brystet ditt og jeg prøvde å se om du hadde kjønnshår, vet ikke hvilken forskjell det ville gjort. Vi ble alle rørt, men sa ikke noe. Vi gikk mot hverandre og kyssa, og jeg tenkte at jeg kjenner mine pupper mot dine pupper, at det liksom er helt greit, mye energi, kanskje ikke seksuell, men ikke ikke-erotisk, og når vi ble ferdige med å være frie og dødelige i havet, gikk vi tilbake til stranda hvor noen hadde tatt buksene våre og guttene ­hadde hatt med seg bankkort, kredittkort, pass og husnøkler og jeg ­husker jeg bestemt tenkte for noen idioter

12


En gang, i den gamle leiligheten til broren min, slo jeg hodet hardt i taklampa. Jeg må lenger tilbake: For rundt syv måneder siden gikk broren min og jeg langs hovedgata. Et passbilde lå i snøen, det var skittent og hadde vært på bakken lenge. Den første reaksjonen hans var å se seg rundt etter en person med mørkt hår og sørgmodige øyne. Han gikk til og med inn på et bakeri og viste bildet, kanskje folk kunne sjekke lommebøkene sine. Jeg lo. Fem måneder fram i tid: Bildet faller ned fra taklampa. Han bøyer seg ned, tar opp bildet, strekker seg mot lampa og setter det på plass. Han er alvorlig, anstrenger seg for at det skal stå stødig. Innvendig: Broren min ser for seg at han ville vært et papir på bakken og det ville snødd. Over ham ville våren kommet og papirmaterialet ville smelta.

13


I papirform gjør det ikke vondt, men i menneskeform,

14


Du sto med hendene bak ryggen og kjønnet ditt lyste mot meg. Det er vanskelig å forklare, men jeg tenkte på luften mellom veggen og ryggen din. Da vi lå i senga og kjente fukten i lakenet, bestemte jeg meg for at det var siste gang i dette motellrommet. Om natta hadde vi prøvd å snakke om politikk, men jeg tenkte bare på Obama og de lange øyevippene hans, og da du gikk ut for å hente is til drinkene våre, og kom tilbake med en liten blandingsvalp, gned jeg et par gindråper i pelspanna hans og døpte ham Obama. Obama tissa stille i senga. På morgenen tok jeg med valpen ut. Vi gikk over jordet og ble gående langs motorveien. Kjente den bløte pelsen mellom fingrene mine. Da vi kom tilbake hadde du skifta sengetøy og fylt minibaren med ølbokser og skrevet en lapp på portugisisk om hvor fantastiske føflekker jeg har, men at det dessverre ikke holdt

15


Omtanken Frøy fikk da hun besvimte på Jernbanetorget var så rørende at hun bestemte seg for å gjøre det til en vane.

16


Av og til må jeg tenke på søsteren min, som har det verre. For eksempel skal hun flytte til et sted som ikke er hennes og hun skal sette kleskurver på spisebordet og sortere klærne i sort, hvitt, farget og delikat og bli trist hver gang hun husker at hun ikke har noe delikat. En gang så jeg alle klærne på baderomsgulvet, i usorterte hauger. Jeg besøker henne og hun snakker om tekstiler eller hvordan blomster har vannårer og at det må være behagelig å slippe støyen fra et pumpende organ, og hun peker på brystet mitt og sier jeg bråker. Vi kan også være normale søstre som ligger i sofaen med ostepop og cola mens vi er på telefonene våre, blikket hennes kan flakke mellom stearinlyset og fjernsynet og jeg kan se at hun nyter å kjede seg i mitt selskap. Jeg ser hun er tålmodig, ikke frustrert. At hun er blitt glad i de som kommer med tabletter som hun skal ta for å sove og som hun ikke tar

17


Jeg kunne sagt: de kan sitte angrende ved havet de sminkede døtrene vil tenne bål og fedrene vil sette seg ned og se etter passerende båter et underlig svik skipsrestene brenner fort, vinden kommer fra sivet mellom sanddynene / de ­varmer seg i mørket, hører saltet slå mot sandkornene

fedrene sa: ikke stol på menn som kysser hendene dine de vet ikke hvor de har vært

18


Jeg hadde på meg ei hvit bomullstruse og prøvde å gå med ­morgenkåpe for å vise respekt, selv om vinduet mitt nesten alltid var lukka. En stue nesten uten lys. Jeg låste ikke inngangsdøra og jeg ble tynn, naboen kom med kjøttsupper og sterk saft. Vi kunne ikke snakke sammen, men jeg prøvde å nikke velmenende og hun tok meg av og til på kinnet. Jeg tror fingrene h ­ ennes lukta vondt. Jeg kasta maten i søpla og røyka, ble kvalm. En etter­middag hadde hun bytta alle flaskene i kjøleskapet med skinke­ ­ stek, surkål og smørstekte poteter, og midt på kjøkkengulvet h ­ adde hun satt små blomster i et melkeglass. Jeg putta de i frysen og kunne sikkert spurt henne om hvordan hun hadde kommet seg inn eller hvordan hun kunne bry seg så mye om en nabo som ikke en gang gikk med tøfler. Jeg prøvde å takke henne ved å låse døra

19


1/2 I kjøkkenvinduet ligger det et tørt kyllinglår. Verandadøra står åpen, gardinene er trukket for. Det ligger en dundyne på sofaen. Et par skitne rødvinsglass står i vasken. Det er en glassdør mellom stua og kjøkkenet. På fjernsynet vises en film om en koreaner som leiter etter kona si. Vinduet er vestvendt.

20


2/2 Kyllingen ble slakta i hagen, utenfor vedskjulet, og bragt derfra, på en sti av sagspon, inn gjennom verandadøra, over stuegulvet og til slutt opp på kjøkkenbenken. Innvollene ble lagt i en skål med saltvann mens nebbet ble lagt i en jerngryte med olivenolje og timian. Lår og vinger ble plassert i vinduskarmen. Blodflekkene måtte klippes vekk fra blondegardinene. På vei ned til vinkjelleren henta jeg en saks, og på vei opp tok jeg med meg dundyna, la den i sofaen. Nebbet freste inne på kjøkkenet. Jeg henta to glass, slo på fjernsynet.

21


Jeg kommer til 책 bli et s책nt menneske som sovner p책 sofaen og som ikke g책r og legger seg i senga.

22


Vi satt på fortauet foran baren i Central Park, jeg var tjueen og du var tjue, jeg måtte kjøpe øl, og jeg så en ildflue for første gang. Du syns ikke det var interessant, men jeg gråt nesten, ble rørt av at flua lyste opp, og jeg så det var ei jente som så på meg og som så at det var første gang jeg hadde sett lyset, for hun dunka i ­kjæresten sin og sa se på hun som ser på ildflua, og det var så uvant og fint at jeg ble stolt og rødma, tenkte på gjenskinnet i ansiktet mitt. Du så en annen vei, pekte på en tynn blondine i en busk som holdt et lite glassrør i munnen og prøvde å tenne det med en stormlighter, du hviska at det var crack og jeg hviska at hun var vakker. Vi gikk hjem til herberget og jeg ville kysse ­eieren, du gikk og satt deg på taket og jeg ville egentlig bare kysse hvem som helst, så jeg gikk opp på taket, men vi kyssa ikke


JENNY DELLEGÅRD

HJÄRTVANILJ & UTVANDRARE

| 1985


Det finns inga fler mjölktänder. Inga tjugolappar. Ingen ­höskulle att hoppa i. Se: hon faller och det är havregult och mjukt och det spelas musik som hon hör genom väggplankorna det är små glipor och där emellan blåser gräsluften in och där inne stannar hemligheter. Det finns ingen kiosk med pommes frites och billiga cigaretter (inte just den kiosken). Inga telefoner med sladd. Inga köksgolv att spruta ketchup på. Inga försök på att ta körkort. Inga krukväxter. Inga lavalampor. Inga misslyckade ostronkvällar. Ingen toalett med diamantspegel. Den samma natten hon kom slog de på trummor. Människoekorrar som sakta klättrar i träd, dricker vatten. Stolta, ill­villiga. Vägen hit: asfaltssträckan som ringlar sig fram genom själs­kogar och leråkrar – uppifrån som ett svart snöre utan ände. Svårt att se storleken på hennes pupiller: det är mörkt. Hon softar vinter, mint och brownie. Springer från rester av djur, sängar, tristess, boredom is an emotional state experienced when an individual is left ­without anything in particular to do

27


«Du har körsbär på blusen», säger mannen vid sidan av Ellen Björk. Hans ögon är kornblåsnälla, uppkavlade ärmar. Bussen är trång och luktar kex och kaffe i takeawaykoppar. Musik i hörlurar pulserande mot säten och rutor. Ett silverhjärta i en kedja runt halsen. Telefonen i fickan. Rutan skitig: gråblaskigt filter mot värmländska skogar. «Jag ska till Oslo», säger hon – tvinnar håret mellan fingrarna. «Har du varit där tidigare?» frågar han – skägget ser bra ut, han sköter det nog, klipper det med en sax framför spegeln och iaktar sin egen ansiktsform. «Nej», säger Ellen, ser ner på ett gammalt tuggummi som har klistrat sig fast på Swebus blåspräckliga säte. «Nydelig by», säger han, ändrar sittställning, glittrar. De reser mot gränsen: vägar som ormar genom grönfluffig skog med vispad grädde. Reflexer och pinnar i diken. Sjöar i sitt normaltillstånd: rörelser vattnet lagar ringar. Den enda pausen var i Karlstad vid en medfaren kiosk, hela stationen totalt sömning. Ett gäng tonåringar som skrapar i gruset, delar cigaretter, Marlboro Light, läppglansläppar mot filter och två av dem skriker we could be heroes samtidigt som de delar vita öronsnäckor. Ellen röker två, pimpar. Mellan Karlstad och Årjäng: ser ut över granarna, stängslet som ska hålla vilda djur borta: älgar, rådjur, metallstängslet. Bussterminalen i Oslo ekar. Klackar mot trappsteg och mynten som faller. Stationen är ihålig och trygg. Mjukglassar, marmorkinder, Adidasbyxor, löpsedlar spretar.

Dagbladet säger: Ibsen och välfärdsstaten.

Fågeln säger att livet är baserat på tre ord: skapa och dela. Detta motto är nu utbytt mot: skrapa och vinna.

28


Ellen står barfota på den småkyliga parketten. Hon hänger upp strumpor och klänningar och noppriga underkläder på en tvättställning. Genom glasrutan bilar och trottoarer. Lyktstolparna utanför som stenhårda träd. Varför ser de inte träden? De bor ju så högt. Det är ju vinter, men vanligtvis grönt där borta, de borde ju ha sett de nakna träden – de borde ju ha gått på stigarna med en slags ljuddämpareffekt över vitsipporna som vilar under backen. «Det är så bra att du är här nu», säger Moa, sitter i soffan med kaffekoppen, mjölkchoklad som flagnar under transportsträckan plastaktig inpackning (vilket material är det egentligen som omsluter chokladen?), via hennes fingrar och upp mot munnen: de korallaktiga läpparna. «Jag vet», säger Ellen, fortsätter att hänga fuktig tvätt. Doften av apple blossom – den var på extrapris – sprider sig och blandas med ångorna från den kokande pastagrytan som letar sig in. Köket rätt runt hörnet: den lilla köksfläktskokongen. Ellen köper vanligtvis söt mandel eller outdoor fresh, men vad spelar det för roll, sköljmedel är sköljmedel. Moa smaskar i sig choklad. Det kortklippta blonda håret i kombination med det brunsöta i munnen – och dialekten! Skånskan! De mjuka axlarna slappnar av mot soffan, den lilla fjärilstatueringen. «Jag har ägglossning» – kan hon säga. «Malmö grinar» – kan hon säga. Lägenheten av medelmåttig standard. Vitflisiga rosetter i taket. Halvfunktionell. Det är dålig luftcirkulation där inne men de fick besked om att det inte är farligt. Så länge det inte är farligt. «Det har varit en karl här för att kolla mögel», sa hyreshajen då de först kom hit för att skriva kontrakt, kliade sig på den spetsiga näsan. «Ingen stress med mögel», sa han. De öppnar fönster som släpper ut kläder i färger. Cigarettrök. Friska fläktar in. Viskningar från gatan. Skrattande russindoftande munnar ser ut, böjer sig ut. «Ellen, hur är du när det kommer till brödbakning», Moa fortsätter smaska, ändrar ställning i soffan, sätter sig med benen i kors. Hon plockar upp en liten spegel ur handväskan, en pincett, plockar ögonbryn. «Brödbakning? Jag prioriterar inte det, orkar inte, 29


vet inte ens om jag kan», säger Ellen, vänder sig om. Benen i tunna tights, t-shirten lös, tavlorna på väggen i guldramar. «Vadå, ska vi bli cupcakefolk eller brödfolk nu», säger hon och flinar. Ellen tassar ut i köket. Hämtar en flaska cava ur kylskåpet. En amaryllis på bordet, den kom mitt i glasflaskenatten. Ingen rök från skorstenen. Köket har gula väggar. Ett fyrkantigt bord och stolar. Bananer och giftgröna, hjärtröda äpplen i en skål. Ellen kommer tillbaka med två vinglas och korkar upp: korken sprätter upp i taket. Ellen pustar ut. Ser på Moa, häller upp cava, mungiporna dras uppåt, framåt, i en riktning. De höjer glasen i en skål. Bilarna utanför. Ibland stannar de vid stoppljuset. Glasen slår sig samman. Bubblorna prickar på tungorna. De tjuter farväl ärade brudgum, vi är ett berg av nattskogar, brudar med de fina fötterna, kebabskogar. Det ordnade sig med jobb. Det var någon som kände någon som kände någon. Ellen fick ett ja från kaféet och möter Björn och Moa och de dricker öl på Fiasco vid Bussterminalen, ser ut över rullväskor och småspringande folk påväg. «Och jag har fått jobb på Cubus», säger Moa och strålar, pillrar med ett stearinljus. «Grattis», säger Björn och de knotiga kinderna dricker. Björn: bland truckar på IKEA och soffor och Billy och billiga korvar och bakfulla människor från Europa – hjärtan och lungor och timlistor. «I got 99 problems but the job ain’t one», säger han och rullar, slickar rizzlapappret. Genom rutan: de begagnade smårostiga cyklarna i stället. Lås. Små bänkar ingen sitter på. Tunna hudar som skrapar mot väggar, bänkar och bardiskar. Ljuden som letar sig in i springor sprider vanilj citronliknande syraliknande hjärtnatt.

30


Öppningsprocessen. Espressomaskinen. Den står alltid på, men bryggkaffet måste kokas manuellt. Den som går av kvällsvakten förbereder. Ellen tar på sig ett grönt förkläde och sätter upp sitt mörka hår i en knut. Hon går igenom de vanliga rutinerna: sätter på ugnen, tar fram croissanter, pain au chocolat, baguetter som ska fyllas med brie, skinka, tonfiskröra. Trycker på strömknappen till diskmaskinen, lamporna i taket och kassan. I högtalarna: ett slags fågelkvitter men det är ju inte fågelkvitter – mer sammetslent. Utanför fönstret ett fyllo i rutig skjorta. Ellen skär upp tomat, rödlök, paprika och mozzarella. Salladsblad sköjs, oliver finhackas. Kaffedoften börjar sprida sig och Ellen dubbelkollar att det finns mjölk i kylskåpet: lätt, fet och soya. Hon fyller upp extra kaffebönor. Folk ska vallfärda hit för att njuta av ledig tid, arbeta på laptop. Hon skivar citroner till smaksatt vatten. Gurka. Apelsin. Rycker myntablad. Alla anställda fick en kaffekurs i våras där de lärde sig att kaffebönan kommer från Etiopien och upptäcktes då ett gäng får åt bönorna och blev pigga, på gränsen till galna. Uteserveringen är ansträngande. Ohanterliga stolar ska placeras ut, tunga bord ska släpas runt och askkoppar arrangeras. Infravärme. Fet mjölk på fingrar, under naglar, på t-shirt och underarmar, det doftar: mjölksurt, fett. Första koffeinsuktande längre ner på gatan. Hon ser trött ut, frilansar som stylist och kommer alltid hit. Ellen gillar hennes mjuka lockar, uppåtnäsan, en lyrisk kvinna som en rosenfingrad måne – glömmer bort att hon ett par minuter tidigare slog i tån så hårt att hon nästan började grina: nageln kommer att bli blå. Jag ska laga frutti di mare till er när jag kommer hem, skriver Ellen i ett sms och trycker skicka. Hon vrider ur trasan, torkar upp mjölken som droppat från kannan, lagt sig som en mjuk bomullspöl på bänken. De osynliga kaffebönorna virvlar runt i luften. Kaffekorn som dammkorn 31


som strösocker. Kassan åker in och ut. Bankterminalens kvitton printas systematiskt. Smulor av croissanter, i ljudvågor jag är en ask med fin choklad, jag är allt som gör dig glad, jag är en bubbelpool – kom hit och ta ett bad In genom dörren kommer: jeans, en svart jacka, tjockt mörkt hår som en stark och glansig hästman fast kortare. Ellen vet inte vad han heter, hon vet att han jobbar med musik, sitter i en liten studio hela dagarna, heltäckningsmattor och plektrum som ligger utspridda och bortglömda, hasar in under soffor. Han tar pauser, promenerar längs offentliga soptunnor och glesa träd för att köpa en svart kaffe eller dubbel macchiato, äta dagens soppa, låta olivoljan forma en cirkel på tomatsoppans eller spenatsoppans eller blomkålssoppans heta yta. «Hej», säger Ellen. «Hej», säger han. Ellens armbågar på disken. Hon ler, ser på disken, ser på kaffemenyn, ser på honom. «Det vanliga», säger han. «Vad är det vanliga», säger hon. «Du vet vad det vanliga är», säger han. Ellen häller upp en svart kaffe. Han sätter sig, hugger tag i en tidning. Han bläddrar, låter benen korsas, drar håret ur ansiktet. En lastbil stannar till utanför. Chauffören blåser rökringar och kastar fimpen genom rutan. Elskåpet gör ingenting. Någon går förbi och liksom hoppar fram: en kvinna i jordgubbsröd kappa. Diffus blick. Gnista. En glödande partikel, en slags gudagåva som lovar nätter runt köksbord med evigt drickande av rödvin från Toscana. Mensvärken. En bag-in-box som dunkar upp och ner mot köksbänken i takt med att klunkandet och pimplandet ökar i intensitet. Tandvärken. Benen korsas och far upp mot bröstet, smilgroparna drar sig in i ögonvrån, de ler inuti som om en slags lyckohjulets tvättmaskin centrifugerar och maniskt jobbar framåt. 32


Sängen är nittio centimeter bred. Lakanet ljusgrått, något skrynkligt. Ljuset sipprar in i en glipa mellan fönster och spetsgardin. Telefonen på nattduksbordet. Ellen vänder sig om, vrider runt, madrassen är behaglig, kroppens avtryck i madrassen. Solen ger värme men det drar lite från fönstret trots att det är stängt: frånvaron av gräsdusch. Våren kommer annorlunda snart, tussilagon kan tränga sig fram för tidigt, men nu är världen klorofyllfri: snön ligger där som ett tjockt lager sockervadd. Oslos gator är annorlunda: slitenvackra, luktar vanligtvis någonting. Ellens yttersta hudskikt är kyligt. Fingrar och nästopp. Hon ligger under dun mitt i en sirapsdröm. Tillvaron viberar och telefonen blinkar. Hon skakar huvudet för att kvickna till. Drar hårslingorna som vilar mot kindknotorna bakom ett öra. Kliver upp, golvet skrapar under foten. Ellen drar en tunn morgonrock runt sig, smyger ut genom den mörka hallen, in i badrummet. De andra sover. Himmelen blåmjuk. Moln som små bomullsbröst. Han heter Nils. Plektrumpersonen, kaffemänniskan, kaféstammisen. Det är dagen efter och kroppen trycker ner madrassen, värmer den. Ellen sitter med ryggen mot väggen och joggingbyxorna vilar över sängen, avtryck. Hon är inte helt säker på hur den sista konversationen egentligen föregick: han kysste hennes nyckelben, masserade knotiga skulderblad, serverade tequila i ett litet glas, gammal hiphop i stereon, han kysste henne, hon kysste honom tillbaka men inte varje gång, han serverade en stark chiligryta, hennes kinder blossande röda: hon blev skönt svettig av chilin, det mustiga rödvinet fick nerver och den överansträngda hjärnan att mjukna, munnen log, hon var het, hon visste det, hon visste att han såg på henne: hon ville prata om #jesuischarlie – ett av många samtalsämnen, varför välja just det, men varför inte, hela världen gråter ju, hulkar som en jordglobsunge. Men ibland orkar hon inte prata om taggarna på rosenbusken, hashtaggarna, vill bara sitta där i kaféfönstret, låta fötterna vila, höja koppen mot munnen, se ut, blyertsgrå eller kornblå eller smutsvit himmel, vill bara låta kaffedoften göra piruetter upp i näsan, se 33


upp i taket, se om någon har klottrat någonting på dörren inne på toaletten, och så smäller det i Paris och vad ska vi göra mellan allting: dansa dödsdansen som isolerade på en befästningsö. Nästa gång de ses: «Vad har du i grytan», frågar Ellen, stryker med handen över bordet för att känna materialet, lite kallt och glatt, nästintill felfritt: fingertoppen tunn som ett rispapper, ett mjukfrasigt laxfärgat löv. Nils med ryggen vänd mot henne, ryggen med ett par små födelsemärken, ryggtavlan och någonting som andas, häver sig upp och ner, dricker morgonkaffe som vanliga folk och borstar tänderna på kvällen, den ryggen. Hon vet inte vad hon känner just nu när hon ser på väggarna, tapeterna intetsägande, några vykort på kylskåpet – från Costa Rica och Korsika och Helsinki. Bilder på enhörningar bland växternas gröna färgämne och på en ockrabrun landsväg. Ellen är totalt ambivalent och fullständigt uppåt. «Det är paprika, lök, kyckling och creme fraiche i grytan», säger han. Hon sitter nära. Han berättar om någonting. Han pratar om sitt liv. Hon hör inte vad han säger. Hon känner hans andetag mot kinden. Varmt. Behagligt hög temperatur. Elektrisitet är ett fysikaliskt fenomen som beror på laddade partiklar. Hans skäggstubb doftar frukt som är söndersliten i två – saften som droppar. Den vita spetsblusen framkallar sovrum, bröstvårtor, sovrum. Ellen och Moa i köket. De har dukat fram bröd, smör, kokat ägg, sprungit ner till butiken för att lyxa till det med en juice. Vattnet som strilar ur kranen. Kaffebryggarens bubblande och puttrande. Kylskåpets surrande. En hand hänger upp en kökshandduk, skitig under naglarna, filar och målar och blåser nagellacket torrt – de dricker kaffe. «Ger du mig en macka», säger Ellen utan att se upp och hennes hår är rufsigt. Moa ger Ellen brödskivan, solrosfrön på. «Vad hände med Kim Jong-un? Han bara försvann», säger Ellen, ser in i sin iphone, iklädd en rosa t-shirt, mysbyxor. «Menar du Kim Jong Unicorn? Han har kommit tillbaka nu», säger Moa och bläddrar i Aftenposten, tuggar, dricker och slickar sig runt läpparna. Smulor. 34


Den digitala temperaturmätaren visar minus fyra grader. Frosten slickar. En strimma ljus skär genom tunga skynken molntyg. Ellen reser sig upp för att sätta på ännu mer kaffe och Björn ligger där inne, andras tungt: tryggt. «Kan jag fråga en sak» – Ellen skär upp bröd och vänder sig mot Moa. «När det gäller ost, varför hyvlar du så att det blir som en båge, som en grop, en pulkabacke?» Hon har stoppat upp skärandet, brödkniven vilandes mot sin mjuka mage. Ljuset utifrån och in, äggviteljus. Det fyrkantiga fönstret meddelar via en ultrablå himmel: ibland kan det verka genomförbart om du har klänning på. Ett flygplan lämnar bomullstussar efter sig. Kanske de borde ta båten ut till en ö, mitt i vintern, det är ju folktomt där nu: öarna som små fjäll, fiskfjäll, tappade pärlor sporadiskt utspridda på en svart filt. Moa tar en klunk kaffe och bläddrar. «Du ska veta att det är ganska mycket jag tänker på som du gör, som jag registrerar, kanske irriterar mig lite över, saker jag inte nödvändigtvis kommenterar», säger hon. Moa ser Ellen rakt in i ögonen. Ögonen smalnar. Hon öppnar kylskåpet och plockar fram fikonsylt. En hårlock faller ner mot ögat, hon blåser inte bort den, håret börjar bli långt – glänser. Moa pillrar på gamla brödsmulor, bordet är fullt av dem. Golvet knarrar. Ellen öppnar syltburken som passar till osten och ser på de små fjunen på Moas arm. Kanske de borde dra ut till en av öarna i fjorden.

Cigarettfimparna som ligger utanför dörren, vems läppar har varit där? Hallonläppar? Virveltrumhinnor?

35


Gårdagen är ingenting att tala om: vad som hände spelar ingen roll nu. Ellen har en bit blåbärscheesecake i ryggsäcken. Som en slags sagodröm, hur hamnade den där, en skänk från ovan: let them eat cake. Hon ringer taxi i panik, famlar för att finna mobilen som glidit in en bit under sängen, dammråttor; dammsuga under sängen; sängliggandes skaffa fler aktiviteter. Taxin kommer på en gång. Tillståndet påminner om vinkaraffens kalejdoskopaktiga utveckling kvällen innan. Ellen sitter i bilen, öppnar ryggsäcken och tar fram kakbiten: helt perfekt inpackad i en kartong från Deli De Luca. Bilen kör genom Oslo, via rondeller och röda ljus och gröna ljus och så kommer parkerna ibland på sidan: träd istället för gatlyktor som lyser – mäktiga, genomträngliga, självständiga träd på ett eller annat sätt systematiskt placerade. Taxin bromsar in. Ellen betalar med kort. Säger tack. Sätter nyckeln i låset. Hon tar ett djupt andetag, handen darrar, hon ser sig själv i kaféfönstret: där är eländesansiktet. Kliver in. Låser dörren efter sig. Surrandet från kylskåp och ventilation lugnar ner pulsen, golvet kliniskt rent. Hon trycker igång kaffebryggaren. Sätter på ugnen. Tar upp bröd och bakverk från frysen. Ordnar kassan. Utanför blyertsgrått. Tidningarna ligger kvar utanför dörren. Ellen hämtar de in. Hon plockar fram förklädet och knyter det runt en småsvullen mage: cheesecakesvullen. Sätter på Nico, inte Velvet Underground, bara Nico. Pulsen sjunker ytterligare. Det är någonting i luften. Kaffebönorna. Ljudet från kvarnen. Koffeinets stickande och prickande: vaknar sakta. Ellen fyller på med socker, sugrör, teskedar: låser upp dörren när väggar gungar och påminner om rödmosiga lampor.

36


Köket i huset och bordet som de inte helt vet var det kom ifrån, ursprung okänt, ett inristat namn under bordsskivan som ingen av dem har upptäckt ännu. Varma spisplattor. «Vad kokar du?» Björn rullar en cigarett, armbågarna på bordet. «Ris», säger Ellen. «Fullkornsris». Hon rör i grytan med en sliten träslev. Fönsterrutan klar och naken. Stolarna av olika modeller och varierande kvalitét. Den obetydliga blomkrukan i fönstret. Kaktusen som försvann – ingen vet helt var den tog vägen efter helgen. «Fullkornsris, vafan», säger Björn, slickar rullpappret. Ellen brister ut i skratt, kroppen böjer sig fram som en mjuk pilbåge, sleven flyger bakåt. «Ge mig ett bloss» – säger hon och sätter sig på diskbänken, de mjuka låren mot trä, små vita hårstrån som letar sig fram på smalbenen. Hon askar. Sätter på fläkten. Snön ligger tunn, tunn på tak och bilar och gångvägar. Grässtrån som små vita spiror på backen. Himmelen rosamosig: att samtidigt veta att slott är för verklighetsfrämmande. Björn sätter sig i soffan. «Visste du att Kim Jong-un är en riktig fashion icon?», säger Ellen och slänger sig i en fotölj. Björn ler i colaklunkar och nånting lyser i rött, ljusreflexer från hörnet – som att trycka på en pausknapp. De befinner sig i en ihålig glob. De könlösa lyktstolparna fladdrar inte idag heller, men står bara där ute: orörliga grå. Fast interiör i en gatukorsning. Helgen mousserar. Ellen känner sig mjältsjuk och lycksalig på samma gång. Moa ligger utsträckt i den soffan. Solen bildar fyrkantiga bilder över hennes ben, får håren att glimra. Raggsockan gråmelerad, också den täckt av sol. Små, nästan ljudlösa snarkningar kommer ur näsa och mun, blandas med lågt ljud från TV’n. Systematiska andetag: trygghetens ordnade helhet. Kroppshyddan som lämnar avtryck i kuddarna. Vargavinter, snövinter, grönvinter, barmarksvinter. Moa plockar rena glas ur diskmaskinen, fyller upp den igen med skitiga vinglas, ölglas, whiskeyglas: krossar ett, torkar upp, svär, nynnar. Hon ser nästan alltid solig ut, sorgfri i många nyanser; hon lyssnar på PJ Harvey, har dåligt med 37


pengar, sorgfri. Hon gör egen hummus, syr egna gardiner. Sådan är hon. «Hyreshajen aka kokaindude ringde. Det är nån som kommer hit för att fixa badrummet», säger Ellen. «Fett», säger Moa. «Tror du han går på kola?» «Hajen? Ja, helt klart», säger hon. Ellen har ett nästan osynligt ärr som går från den ömtåliga läppen, den tunna huden, rosaaktigt, över de små vita fjunen på överläppen, in mot näsan. En krossad glasbit? Hon rullar med ögonen. Ögongloberna som jordglobar; rullar ner för trappor, upp i tak. Ner på fötterna, vrider på tårna, tubsockor: en nästan osynlig rullning med ögat. Mannen – pappan från Litauen som de inte kommer ihåg namnet på, han som renoverar badrummet – frågar om de kan vakta hans växter när han drar på semester. Kanske ska han på skidsemester, till en storstad, kanske han bara ska vara hemma och öppna köksfönstret så att han kan höra barnen där ute när de bygger snögubbar och snöhålor: torka snoriga näsor. De sa ju självklart ja. Det är inga problem för dem att vattna hans växter. Men de känner inte igen växten! De kan inte så mycket om flora och fauna, svampsorter eller fågelarter. «Växten läker sår», sa han. När han kommer tillbaka någon månad senare får de en flaska Riesling. «Tack,» säger de. Han klarar inte av att berätta om semestern och snögubbarna och barnen, frun, kylan i Vilnius, kullen med borgen, de slingriga små gatorna och den politiska situationen, han vet allt och de vet ingenting – men språket ler. Hans ögon glittrar. Rynkor runt kornblå silvergrå ögon, titanvit hy. De ber honom stanna på äppelkaka med vaniljsås. Han tackar ja. Efteråt kommer de att sakna honom. Under hela renoveringsperioden hade han alltid med sig en ståltermos med kaffe, de sa flera gånger att han bara kunde ta kaffe ur burken, brygga i deras bryggare, dricka ur kopparna, han kunde ta vad han ville ur kylen, smöra mackor med ost om han blev hungrig. Kliva genom 38


skyddsplasten för att ta en paus i köket, vila ben och armar. Han tog alltid med sig eget. «Vi kommer aldrig mer att träffa honom,» säger Moa och tar på sig lilamelerade raggsockor. «Kanske, eventuellt, men det är nog inte realistiskt,» säger Ellen och kokar tevatten. Växterna, vad hände med växterna. Han sa att taggarna var bra för hälsan, ögon, botar infektioner, men vilken typ av växt är det, försökte de fråga, han log, svarade inte, han förstod ju inte språket, men vilken typ av växt är det. Åldersrynkor, levnadsrynkor. Han byggde upp ett helt nytt badrum. La skickligt och systematiskt dit vitt och grått kakel. Fyllde upp med massa. Att de inte kommer ihåg namnet. Sorgligt och bedrövligt att glömma namn. Han hade fina armar. Han blandade omsorgsfullt klistermassan. Tog rätt mått. Bar in kakel från bilen och staplade det som Tetris. Det är bara att ta kaffe, sa de. En gång tog han kaffe, log. De konverserade genom huvud, bål och lemmar. Munnarna framkallade begripliga ljud. Han satte plast runt dörrarna för att vara säker på att renoveringen inte lämnade ovälkomna spår. «Värmekablar i golvet, alla har det nuförtiden», sa hyreshajen. «Ni måste också ha det». Ellen lär sig vad som gör Moa upprörd, lycklig. Moa lär sig Ellen och det slår gnistor, karamellsträngar målar himmelen, armarna slår knutar. De sitter på barer med varsin öl utan att prata, hjärtat dunkandes och smältandes och de älskar att de inte pratar. De har sett nyårsraketerna regna som konfetti över Oslo, lovat varandra att följande år ska bli det bästa i deras liv, och Ellen försökte bryta av silverjärnmärket från motorhuven på en Mercedes men misslyckades, gjorde snöänglar. Ellen: «Var ska vi åka?» – hon drar fingrarna genom Moas hår. Hon lägger näsan i håret, sniffar in doften, människodoft. Moa: «Istanbul, Lissabon, New York?» – hon ligger med macen på magen, slösurfar, läser nyheter. «Vill vi ha turism, strand 39


och värme, eller kanske storstadsliv, ta in på ett hotell och bara äta på restaurang, dricka vin?» säger Ellen. «Vad vill du. Det är du som är sliten, då är det du som ska bestämma», säger Moa. Tystnad och äppelskruttar på bordet. Vackra äppellik från munnarna, ner i magsäckarna. «Jag vet inte helt», säger Ellen och tar en klunk från ett vattenglas – «kanske jag behöver slappa, kanske vi bara ska ligga under en palm, dricka kokosdrinkar, lyssna på reggae hela dagarna, läsa böcker». «Jag tror att New York är fett», säger Moa. «Men jag skulle ju bestämma, det är ju jag som är sliten», säger Ellen, kastar en kudde på Moa. «Men jag vet inte om jag orkar med menyer på fem olika språk», säger Moa, flinar, skriver Oslo – New York i sökfältet. «Då måste vi bo högt, jävligt högt, och hotellbaren ska vara dekadent och full av ensamma män», säger Ellen och lägger huvudet tätt intill Moas när hon söker, knapprar på tangenterna. Ren och skär abstinens utspelar sig ofta genom sms, telefonsamtal, sjukanmälningar som resulterar i biljettköp – tåg och bussar, korta eller längre sträckor. Att vandra runt i matbutiker. När det som finns på andra sidan eller hos grannen är irrelevant. Jackan luktar som tåget, hudkött. Pulserande i snö pulserande in på Clas Ohlsson utan att det är ansträngande: till och med upprymdhet. Presskannor med kolsvart kaffe i morgondis: anständighetens cigarettstund. Konstanta flockar av kvinnor och flickor och slanka anklar. Ibland är det ingenting som är fel, bara sött och smak och rörlighet. Mellanmjölklandet i kollaps. Fötter mot lakan ställer ingen väckarklocka. Kjolar visar små kartor. Swans. Stefan Sundström. Siouxsie And The Banshees. Fjärilsrum. En dröm om Vodkabältet som sträcker sig från Tornedalen, in genom Finland och vidare mot Ryssland.

40


«Kan vi snacka om en sak» – kunde hon säga och forma munnen som en silvermun. De gröna bladen fladdrar som små tungor eller hundöron i sommarens vind. De tar den lilla stigen, ser på trädet som blomstrar om sommaren, fläker ut sina svulstiga kroppsdelar, grinar på vintern: helt naket. Stigen är tom idag. Obefolkad och steril. Nästan ojämn. Skogen slumrar, smaragdgrön och färsk. Ellen och Björn sitter på en bänk uppe på Ekeberg. Ser ut över: skyskraporna, fjorden, Danmarksfärjan, minimala små hus och där inne sitter folk runt köksbord: kokar bulgur, skär med knivar i bröd, i valnötter, öppnar fönster för att släppa in ljummen sommar, kyler ner saker, packar filtar, sätter plåster på knän. Träbänken isolerad, en liten glänta. Du stannar? Björn röker. Varför inte? Jag har ju jobb här. Och Nils. Och dig. Och Moa. Jag har allt jag behöver här, säger Ellen och ändrar sittställning, drar sina knän mot hakan, jeansshortsben. Har du det bra? frågar Björn. Är det inte så att allting pendlar, säger Ellen. Klockor, människor, humör. Allt pendlar. De sitter tysta. Fåglarna sjunger och om de lyssnar noga så hörs trafiken och hjärtljud och snufsningar och kanske till och med ljudet av knivar i skärbrädor. Ellen sätter upp håret i en tofs, röker.


CAROLINE UGELSTAD ELNÆS

| 1995


skrangling i beina når jeg går jeg plukker opp biter av mennesker på bakken mennesker jeg aldri kommer til å kjenne jeg syr bitene sammen til et bilde jeg brer om meg hver natt den døde kvinnen scatter og tonene treffer som spikre i hver kroppsdel de gjenskaper en slags regelmessighet jeg pleide å leve med jeg skjuler ansiktet med fingrene jeg gjemmer meg bakerst i klesskapet er det en kjole jeg aldri tar på i en farge jeg aldri bærer med stolthet kanskje er det denne bevisste indoktrineringen av melankoli jeg vil være en

prins

med

en

gammel

kvinne

en

vakker

sjømann

lange med med

fingernegler sølvgrått

furer

i

hår ansiktet

jeg åpner hjernen trekker ut lange tråder av informasjon og ord men ingen av dem appellerer til meg alt jeg foretar meg virker koreografert og alt jeg sier er regissert jeg vet at jeg kommer til å dø en dag men jeg snakker ikke om det så ofte

45


Jeg har ikke dusjet på femten døgn, jeg har begynt å gi fra meg fremmede lukter. Kroppen danner en beskyttende kapsel om seg selv. Jeg er stivere nå. I går knirket jeg da jeg åpnet en dør for min kone. Knærne, eller skuldrene, magen, ansiktet, det er noe som ikke sitter riktig på plass, noe som ikke er riktig montert, riktig smurt. Hver gang jeg beveger meg ut i regnet er jeg redd for å ruste, jeg holder meg derfor som oftest inne, ber min kone gå ut og rapportere tilbake, mens dette kjempemaskineriet råtner omkring meg. Min kone ringer alle møbelforretninger vi kjenner til. Hun spør om de har ekstradeler, om de vet hva som skal byttes ut, hva som har gått galt, hvordan man kan forebygge videre s­ litasje. De forteller oss at jeg ikke kan byttes, jeg er ikke kjøpt hos dem, jeg må ta kontakt med forhandleren jeg kom fra. Møbel­forretningene beklager, anbefaler bare ulike impregneringsmidler, flekkfjernere, poleringskremer. Hvor mange bestanddeler kan byttes ut før et menneske ikke lenger er seg selv? Og hvilken bestanddel er den ultimative? Min kone og jeg sparer ikke på kvitteringer. Min kone og jeg vet ingenting.

46


Det sies at Fred Astaire hatet sine egne hender. Om man ­gransker gamle opptak kan man se at han krummer fingrene når han ­danser, bøyer dem inn mot håndflatene, antageligvis i et forsøk på å minske hendenes omfang. Jeg tror jeg har en tendens til å gjøre det motsatte, brette fingrene ut, som for å veie opp for at jeg aldri har hatt de fingrene som forventes av en pianist. Det tok meg lang tid å forstå at jeg ville bli musiker. Som tenåring var jeg både ivrig og ambisiøs, det ble til og med sagt at jeg var et talent, men tilfeldighetene ville ha det til at jeg la musikken på hylla som tjueåring. I dag er det ti år siden sist gang jeg rørte et klaver, jeg innså det da jeg sto opp. Og som en ønskekvist på leten etter vann førte fingrene mine meg til Bristol, og til flygelet i biblioteks­baren, de har ikke kastet meg ut ennå. Jeg er pent kledd, så det vil nok ta en stund. Gjestene ser i alle fall ut til å tro at jeg er ansatt her. En eldre kvinne kom bort til meg da ekte­mannen var på toalettet og spurte om jeg kunne spille Cheek to cheek når han kom tilbake. De var så fredlige der de satt og nynnet med, jeg tror de feiret et jubileum.

47


Det var en uke til jeg fylte ti. Jeg hoppet pü trampolinen til nabogutten da jeg oppdaget det, løp inn i huset og presset papir ned i den lille, blodige jentetrusa, strakk den til den ikke klarte mer.

48


Jeg husker Coco Beach. Foreldrene mine og jeg hadde reist hele veien til Florida for å se på oppskytningen. Jeg husker uttrykket til faren min da han pekte på den glødende ildsøylen under raketten og sa: Nå skal vi se hva russerne sier om dette. Jævla Jurij, jævla russerfaen, hvem er det som leder nå? Jeg kan huske jeg tenkte: Der inne sitter John Glenn, inni ­kapselen øverst på raketten. Han er så modig. Legene sier at han kan bli blind, de sier at støttemassen som holder øyeeplene på plass kan ødelegges i vektløs tilstand. De sier at de ikke vet hva som vil skje, for ingen har vært i rommet så lenge som John Glenn skal være i rommet. Jeg kan huske jeg tenkte: Inni en liten boks, der det pleide å være et atomstridshode, sitter nå en liten mann.

49


Jeg vekkes av et sus, en høyfrekvent, gjentakende puls. Først forstår jeg ikke hva det er, lyden fordreies av de knapt våkne ørene, så blir det tydelig at det er telefonen. Det er nok noen som har ringt feil, noen på andre siden av Jorden som skulle ringe en venn i Norge, men som ikke vet at det fremdeles er natt her, og som heller ikke vet at dette nummeret er feil. Kanskje er det deg, og kanskje kjenner vi hverandre ikke, kanskje svarer jeg telefonen og kanskje snakker du et fremmed språk. Jeg avbryter deg, forteller at jeg ikke forstår, sier: Unnskyld, du må ha ringt feil eller I’m not the person you’re looking for Du beklager, jeg sier at det ikke er et problem. Du spør hva jeg heter, og når jeg sier navnet mitt utbryter du sjokkert at moren din heter det samme. Vi lar suset på telefonlinjen overta samtalen: Jeg, i en seng i en hybelleilighet i Telemark, du, i et kontorlandskap i Melbourne, eller på en åpen gate i Tokyo, eller på bussen i Mexico City, eller i barndomshjemmet ditt i Seattle, eller utenfor leiligheten til kjæresten du nettopp har slått opp med i Rio, eller på toalettet til en homseklubb i New York, hvor du tar kokain med en transvestitt som utålmodig tripper til musikken og venter på at vi skal legge på slik at du kan ta den siste stripen. 

50


En dresskledd mann forlater kontoret sitt i Vika omtrent ­klokken fire om ettermiddagen. Han går forbi sengetøysforretningen og ­kiosken, forbi frisøren og bankfilialen, forbi Nobelsenteret. I stedet for å gå til trikken, slik han pleier, fortsetter han mot båtene ved kaia. Han står ved vannkanten og ser tankefullt utover Oslofjorden før han kaster lakkskoene i vannet og

51


INT. RESTAURANT. KVELD.

Vi befinner oss i et fløyelstapetsert lokale opplyst av tre store lysekroner i krystall. Både rommet og de tolv runde bordene med rødpolstrede stoler er som tatt fra et 1700-tallshoff. Langs veggene står ruvende palmer i gullpotter, og foran de store vinduene henger gardiner i stil med det eksklusive veggtapetet og gulvteppet. Flere steder lekker det fra taket. Utenfor høres svak rumling fra torden. Regnet pisker mot rutene, og selv ikke den behagelige utsikten til et lite og velpleid parkanlegg, kan lede oppmerk­ somheten vekk fra de tunge uværsskyene og lynet i horisonten. Lokalet er fullt av gjester og servitører. Noen kokker står i døråpningen, halvveis på vei ut av kjøkkenet. Alle ser forventningsfullt mot lokalets midterste bord. På gulvet ved siden av bordet sitter MARTHA (35). Det oppsatte håret hennes har falt ned, enkelte lokker ligger klistret til det svette ansiktet. Aftenkjolen er revet opp og blottlegger den fremdeles store magen. På gulvet, ved siden av Martha, sitter BERNARD (40). EN ELDRE KELNER (60) står oppreist rett ved siden av dem. Han har tatt av seg jakken og har brettet opp ermene på den hvite skjorten sin. Hendene er blodige, han holder fram et nyfødt, nakent barn. Barnet gir fra seg noen høylydte klynk, men det verken skriker eller gråter. Kelneren kneler ned til Martha og rekker henne forsiktig barnet. EN RYDDEGUTT (21) kommer løpende ut av kjøkken­ døren med en bøtte i hver hånd. Han setter fra seg bøttene på to av stedene i rommet der det drypper fra taket. Det begynner å dryppe ved siden av Martha. Den unge gutten kommer løpende, tar tak i en blomstervase på et av bordene i nærheten, heller vasens innhold på gulvet og setter den ved 52


siden av Martha. Han nikker høflig til både Martha og barnet, før han reiser seg og løper ut på kjøkkenet igjen. Bernard går bort til kelneren og hvisker noe til ham. Kelneren vifter med hånden og EN KVINNELIG KELNER (28) kommer løpende med en frakk og en pelskåpe. Hun gir frakken pent til Bernard før hun legger pelskåpen over Marthas skuldre. Bernard roter rundt i frakkens innerlomme og fisker fram en tykk bunke med lire. Han begynner først å telle dem opp, men stopper og ser bort på Martha med barnet. Han rekker kelneren hele seddelbunken i stedet. Kelneren rister ydmykt på hodet, men Bernard holder opp en insisterende hånd. Kelneren beholder bunken. MUSIKK: Gloria all’Egitto (Triumfkoret) fra Verdis Aïda. (Eller et tilsvarende triumferende klassisk stykke.) Bernard legger armen om Martha, hun støtter seg til ham mens de forlater restauranten. Begge ser kjærlig ned på barnet på vei ut. Gjestene og kelnerne ser målløst etter dem. Musikken går over i neste scene.

53


Jeg husker den første gangen jeg så Barcodebyggene på nært hold. Jeg var et insekt på de nypressede fortauskantene i Dronning Eufemias gate, mens glinsende glassoverflater, altomslukende, vegger og strukturer i strid med tyngdekraften ble forvandlet til en hypermoderne festningsmur foran øynene mine. De høyt­ ravende skyggene var ikke truende, men mørkla likevel gropene som senere skulle bli parker, butikker, museer, et bibliotek, nye møtesteder for en ny generasjon. Det slo meg, at vi nå var en storby, og at dette var et slikt øyeblikk mine barnebarn ville ønske å høre om.

54


Du var et barn da du lærte å knytte skolissene, og det har tatt deg lang tid å forstå at du har knyttet dem feil. Det er en ung kvinne på et hustak i Paris som viser deg det, griper tak i de rutinerte hendene dine, skyver dem ut av sine baner, og knytter lissene på et vis som hittil har vært ukjent for deg. Og her gikk du rundt og trodde du visste alt om skolisser og franskmenn.

55


Organisk materiale bevares best i et oksygenfattig miljø. La oss si at det oksygenfattige miljøet er en torvmyr, og at det organiske materiale er liket ditt. Torv skiller ut konserverende stoffer som gjør at du mumifiseres. Du vil bli liggende i denne myra i flere tusen år. Forråtnelsesprosessen er raskere i en kiste. Sener og leddbånd vil holde seg en stund, men det meste av vev og innvoller vil forsvinne etter kort tid. Innen ett år vil det eneste som er igjen av deg være skjelettet og tenner, i beste fall kan man finne rester av vev. Det går knapt førti år før beina dine blir tørre og skjøre. Dersom du skulle dø i vann, vil dekomposisjonen av kroppen din skje dobbelt så raskt som i kisten. Men det gjør du ikke. Du dør ikke i vann. Innvollene dine er fulle av mikroorganismer som ikke dør med deg, de lever i den livløse kroppen din, inne i fordøyelsessystemet som har sluttet å fordøye. Etter omtrent en måned, vil alt vev bli flytende, kroppens hulrom vil briste og åpne seg. Kroppen er vitne til sitt eget sammenbrudd. Når hjertet slutter å pumpe blod, vil cellene depriveres for oksygen, de vil dø. Enzymer og andre kjemikalier vil begynne å tære på innvollene. Bukspytt­kjertelen kommer hurtig til å fordøye seg selv. Hudcellene vil dø innen det første døgnet; hjernecellene innen de første syv sekundene. ­Øynene lukkes en siste gang.

56


Hun skulle ha bodd i en gammel bygårdsleilighet med en fransk balkong vendt mot den frodige bakgården, eller i en villa i utkanten av byen, der duften av skog er så sterk at den svir i neseborene hver gang hun åpner døren. Hun skulle ha bodd herskapelig, ikke i denne smørgule drabantbyblokka fra femtitallet, med vinduer vendt mot gaten, mot øst, hun får bare morgensolen, det er alltid så mørkt her. Stueveggene har hun dekorert med rammer, hun har kjøpt dem på markeder. Noen ganger kan man tro man ser et glimt av en far, en mor, men de er aldri hennes. I rammene finnes ingen blodsbånd. Hun samler på det antikke og det kuriøse. Hun har sine favorittgjenstander; Den japanske trommen, Shivafiguren, amerikakofferten, elefantstøttannen. Alt hun eier er kjøpt på auksjon. Hun har aldri vært utenfor Europa. Ved siden av blokka ligger en basketballbane. Den første ­sommeren stod hun ofte i vinduet, ventet på sola, så på gutten der nede som spilte mot seg selv. Han løp seiersrunder hver gang ­ballen traff nettet, var så tilfreds med innsatsen, selv uten motspillere. Hun stod der lenge, så hvordan skyene og sollyset farget den grå betongen i uendelige nyanser. Han var så dårlig til å spille, falt så ofte. Skrubbet opp knærne og albuene. Hun ga fra seg et latterklukk da han snublet i sin egne skolisser. Det gikk lang tid før hun forstod at han ikke kom til å reise seg, det gikk lang tid før hun så dammen spre seg utover asfalten ­under hodet. Håret hans var så rødt, den mørke væsken gjorde ingen forskjell.

57


Jeg kan gjenoppleve hendelser som aldri inntraff, fremmede bevegelser i kroppen. Jeg kan se mitt eget ansikt i historiske fotografier, jeg kan være hvem som helst. Jeg kan fylle meg med jorda, tygge grus til sand. Jeg kan la planter vokse inn i meg, flette seg i kroppshåret, i åregangene, klorofyll siver inn i papirkutt og skrubbsår. Jeg ligger slik og lytter, til suset fra veien der oppe, vindkast krabber mellom gresset på armene.

58


ESKIL KJOS FJELL

| 1986


UNDERSØKELSE

Jeg oppnår sjeldent orgasme samtidig med kvinnen. Det har hendt ved fire eller fem anledninger og med tre forskjellige kvinner. Slike sammentreff er vilkårlige. Kvinnen oppnår som regel orgasme før meg. Det er planlegging fra min side. Jeg begrenser meg, lar aldri den erotiske lysten føre an. Det er rasjonaliteten som puler. Det er rasjonaliteten som fortolker synet, lyden og lukten av orgasme. Jeg kan kjenne kvinnens orgasme nærme seg. Gjenkjenner kroppens strekninger og krumninger og vet at den klargjør seg. Jeg undrer over hva hun vil si før klimaks. Jeg er meg selv i henne. Hun tar meg imot, lar meg vente. Det er ekte kjærlighet. Det er umulig å kjenne når det går for kvinnen. Hver gang spør jeg, selv gangene det er åpenbart. Kvinnens orgasme kan gjennomskues. Det finnes objektive tegn. En kvinne fortalte meg at orgasmen hennes er konkret og absurd. Tross gjentatte forespørsler, nektet hun å forklare hva hun la i absurd. Hun ville bare la meg oppleve det gjennom henne. Det er ekte kjærlighet. Å være seg selv i en fremmed. Jeg er ikke avhengig av kvinnens orgasme, tror jeg, og har ingen anelse om hvor mange kvinner som har følt mitt bidrag. Jeg anser meg ikke som noen artist. Jeg knuller for å undersøke. Ved kun to anledninger har jeg blitt kalt elsker. Jeg kaller kvinnene for metresse eller xx. Kvinnens orgasme er surrealistisk. På en annen måte opplever jeg den som så nær, så privat. Kvinnens orgasme forekommer forskjellig hver gang. Det er som om hvert klynk eller frydehyl eller krumning eller tåre har sitt eget meningsunivers. Det er singulært. Likevel vil en orgasme i seg selv være umulig. Den er allerede avhengig av situasjonen. Kvinnens orgasme er normativ og enestående. Onanerende menn er en trist forestilling. Med kvinner er det annerledes. Enhver vei til kvinnens orgasme er henrivende. Det gjelder når hun reiser alene og sammen med andre. Mannens orgasme etterlater seg rester av vold. Kvinnens orgasme etterlater seg rødskjær, skjelvninger, ærlighet. Den fordrer håp. Jeg tror kvinnens orgasme kan være frigjørende på flere måter. Den frigjørende kraften ligger i å sette den ytre situasjonen til side og overskride følelsesregisteret. Under orgasmen er 63


frigjøringsprosessen førrefleksiv. Den refleksive frigjøringen kommer etter orgasmen ved at kvinnen, ansikt til ansikt med seg selv, innser at det er hun som har trådd til. Jeg foretrekker misjonærstillingen. Orgasmen tydeliggjør seg i ansiktet. Jeg søker etter endringer i rynkene. Det er bestemte trekk. Som regel er øynene lukket, i alle fall ett. Munnen er nesten alltid åpen. Uttrykket synes å vitne om glede og lettelse. Det er selvfølgelig unntak. Det er kvinner som gråter hver gang de kommer, eller kvinner som slår eller klyper idet klimaks nås. I slike tilfeller foretrekker jeg å ta henne bakfra, kjenne at musklene gradvis mister kraften. Det hender også at kvinnen setter seg oppå meg. Disse tre stillingene verdsetter jeg høyest. Kvinnens orgasme er sublim. Utsagnet er presist og mystifiserende.

64


OMVERDEN VAR SMERTEFULL, MEN PÅLITELIG

En morgen ble Oskar Falin nedgravd. Det var kun hodet og hendene som var over bakken, resten av kroppen ble dekket av jord. Hullet var klargjort på forhånd, og han måtte anstrenge seg for å ikke gå seg vill blant trærne. Flere ganger gransket han kartet for å forsikre seg om at han var på rett sti og ikke hadde passert stedet. Det var tidlig vår, før insektenes klekketid, skogen var stille og nokså gjennomsiktig etter vinteren. Fraværet av lyd hadde først forbauset ham, og det svake suset fra vinden mellom tretoppene og kvistene som knakk under fotsålene forsterket stillheten. Forventningen om naturens myldrende liv ble brutt, og langs stien møtte han verken dyr eller andre mennesker. Det var kun trærnes og buskenes grønne knopper som ga tegn på vitalitet og endring. Natten før hadde det regnet. Joggeskoene ble gjennomvåte og fuktigheten fra strå og lyng satte merker oppover den grå chinosen, men han syntes ikke det gjorde all verden med tanke på hva han var i ferd med å gjennomføre. Etter å ha vandret en knapp halvtime, fikk han øye på en kvinne med rød anorakk. Hun holdt en spade og sto på en slette et stykke fra stien. I lettelsen over å ha funnet frem, fulgte han ikke stien rundt, men skrånte med det samme mot henne. Han var nødt til å beskytte ansiktet mot bjørketrærnes grener. Det ulendte terrenget gjorde ham klønete. Han kavet seg gjennom kratt og skoene trakk til seg ytterligere fuktighet fra mosebunnen. Kvinnen hadde gummistøvler, la fra seg spaden og virket forbauset da hun oppdaget mannen som kom famlende ut fra skogbrynet. De håndhilste. Kvinnen presenterte seg som Alma Kraft-Nilsen, fotograf og billedkunstner. Hun takket først for hans velvillighet og positive svar på annonsen, deretter beklaget hun nattens regn. Han mente ikke det var noe å beklage fordi det umulig kunne være hennes feil. Hullet fremfor dem var fylt med grumsete vann, jordveggene var formet rett og det var dypt nok til at han kunne sitte med beina i kryss og rak rygg. Varmen fra morgensolen ville få jorden til å dampe, noe som kunne gi en ny dimensjon til fotografiet, forklarte kvinnen. Han sa seg enig. 65


Av kvinnen lånte han en regnbukse og i tillegg måtte han ikle seg en sort skjorte med tydelig krage. Ved hjelp av spaden fikk kvinnen ut det meste av vannet, og han heiste seg villig ned i hullet. Hun gravde ham ned, skjøv den våte jorden over ham. Til slutt var det kun hodet og hendene som var over bakken. Hun klappet på plass gresstuster rundt håndleddene og ved kragen slik at det ikke var synlige spor etter gravingen. I den ene hånden hans plasserte hun en oppslått bok med et fotografi av Judy Chicagos installasjon The Dinner Party, i den andre hånden plasserte hun en grillet kylling. Jordens vann trengte hurtig gjennom klærne. Det sildret nedover ryggen, i undertøyet, og det var som om jorden presset ham stadig dypere. Det var tyngre enn han hadde forestilt seg. I over en time tok kvinnen bilder. Han mistet kroppen. Muskulaturen sviktet, beina frøs eller sovnet, kløen på nesa ble etter hvert så intens at han spurte om kvinnen kunne klø ham. Hun virket irritert over avbrytelsen, og motvillig pirket hun forsiktig på nesen hans, før hun igjen konsentrerte seg om arbeidet. Hun flyttet seg etter solen, varierte avstand og høyde. Han holdt stillingen, kunne egentlig ikke gjøre annet, og han så ikke noe damp fra jorden. Han var satt og uten mulighet. Oskar Falin kunne ikke rikke seg. Til slutt ga brystet etter for trykket, pustefrekvensen økte, øynene ble fuktige, og han så seg nødt til å nærmest beordre kvinnen til å få ham opp. Forsiktig gravde kvinnen ham frem, deretter tok hun tak i hendene hans og hjalp ham på beina. Han måtte støtte seg mot jordveggen. Etter noen minutter kravlet han opp fra hullet. Hun takket for utholdenheten, selv om hun egentlig ønsket å holde på lenger. Han kjente seg lettet. I ettertid kom han til å savne fastheten ved å være nedgravd. Langs stien, på vei mot bussholdeplassen, i følge med kvinnen, var han taus og konsentrerte seg om å gå anstendig. Jordens tyngde hadde gjort gangen haltende, ryggen virket skjev. Han var skitten og gjennomvåt. Skogen var fremdeles stille, kvinnen snakket lavmælt om fotografering, om hvor viktig det var å skille mellom fotografens og bildets intensjon. Så fortalte hun at bildet forhåpentligvis kom til å bli utstilt på Galleri Void om et halvt års tid, og at det ville inngå i en bildeserie om kropp, identitet og 66


kjønnsroller. Hvis det ble tid til å ferdigstille et førsteutkast, så var det mulig at bildet også ble vist som en del av en video­ installasjon. Han fikk tidspunkt og stedsangivelse til videoinstallasjonsvisningen.

67


STED A

De gangene Viljar Bergqvist hadde feber, ble han forbauset av en hang til å forestille seg steder. Mellom hetetoktene tvang han seg bort fra det mørke rommet han lå i, bort fra det skitne sengetøyet, og til for eksempel en øy omringet av blågrønt hav hvor han lå på en hvit strand. Konstruksjonens manglende dybde overrasket ham. Han glemte for eksempel saltvannslukten, småkrypene i sanden, hvordan solstrålene ville brenne i huden og få ham til å myse. De mangelfulle stedsbeskrivelsene ble stadig avbrutt av hetetokter eller kuldefrysninger som fikk kroppen til å skjelve. Dette førte til at han ofte balanserte to korte skritt til det eneste vinduet i rommet, og vekslet mellom enten å åpne vinduet eller skru temperaturen på panelovnen opp noen grader, før han igjen la seg i den smale sengen for å innbille seg nye steder. Han konstruerte leilighetskomplekser, men glemte å forestille seg menneskene som ville bo der, bråket i oppgangen og behovet for garasjeanlegg. Han sovnet, våknet igjen. Febersvetten rant, sengetøyet var vått. Han satte seg opp på sengekanten, gikk til vinduet, skrudde termostaten på panelovnen ned, trakk de tunge blågule og oransje gardinene til siden, og skjønte at han hadde ligget langt ut på ettermiddagen for det var nesten mørkt ute. Ute lå det nysnø og han var tilfreds med å være inne. Han slo på det eneste lyset i rommet. Det hvite institusjonslyset fra lysstoffrøret i taklampen blinket og blendet ham i noen sekunder. Rommet var enkelt møblert med den nevnte sengen, en bokhylle, pult, to stoler og et klesskap. To av hyllene i bokhyllen var fylt med bøker, i de tre andre hyllene fløt det papirer. Klesskapet var tomt. Klesplagg lå i hauger på den ene halvdelen av gulvet og blandet seg sammen med plastikkposer og snytepapir. Han tok seg til pannen, feberen kom i bølger og det var vanskelig å avgjøre hvor varm eller kald han egentlig var. Nok en gang la han seg i sengen, oppå dyna. Han strakk seg etter paracetpakken, så etter ett av vannglassene som sto på en lav hylleseksjon som fungerte som nattbord. I halvsøvnen forestilte han seg et nytt sted. 68


Han forestilte seg en skog. Han plasserte bjørketrær og grantrær om hverandre, men det skapte ingen stemning. Han klarte ikke å beskrive andre treslag, og han overså krattene, myra, lukten av granbar, insektene og fuglelydene. Igjen reiste han seg. Med beina skjøv han klær og tørkepapir til side, før han tok en bok fra bokhyllen, leste en vilkårlig setning: "Til trellen forholder herren seg middelbart gjennom den selvstendige væren, for trellen er knyttet nettopp til denne væren; den er hans lenke som han i kampen ikke kunne se bort fra og derved viste han seg å være uselvstendig og å ha sin selvstendighet i tingheten." Han skjønte lite, fastslo dermed at han fremdeles var syk, og han fortsatte å insistere på å se for seg steder. Den febersyke ville ikke forsone seg med sine begrensninger i forbindelse med å beskrive et sted, et hvilket som helst sted, et sted A, så han fant en penn, mislikte at det var rødt blekk, men han hadde ikke krefter til å finne en annen, og så begynte han å skrive om et sted. Han satt i den mest komfortable stolen, som på grunn av ryggstøtten ikke var så komfortabel, vekslet mellom å stirre ut av vinduet, rett inn gjennom nabohusets kjøkkenvindu, og ned på papiret som lå på pulten. Han beskrev barndomshjemmet. Om hvordan alt fortsatt så identisk ut og hvordan moren til slutt gikk i ett med interiøret. Han fylte en side. Så leste han gjennom, men ble ikke revet med av skildringen og kjente seg ikke igjen. Selv beskrivelsen av moren var fremmed. Det kunne like gjerne ha vært en hvilken som helst mor i et hvilket som helst hjem. Han brente papiret, og kjente hvordan den nye lukten blandet seg sammen med den litt søte sykdomsstanken som allerede noen dager før hadde lagt seg i rommet. Han viftet bort noen bananfluer, sopte sammen de brente papirrestene på gulvet og forsikret seg om at det ikke var glør igjen. Det ble ingen merker på linoleumsgulvet. Han foraktet gulvet nesten like mye som veggene i rommet. Det var hyttevegger, eller panelvegg med gulbrune furuplanker. Det var antakelig meningen at veggene skulle skape en lun stemning, men de hadde alltid tynget den febersyke. Veggene forsterket fornemmelsen av å være innestengt, og han skulle ønske han for lenge siden hadde hengt opp bilder som brøt med det mørke og rene treet. 69


Han tok frem en whiskyflaske fra under sengen. Den ble tømt etter to små glass. Det gjorde godt for halsen, og han hadde en forhåpning om at det også ville klarne hodet og gi inspirasjon til et sted å beskrive. Han satte flasken sammen med de andre tomflaskene i det ene hjørnet. Deretter satte han seg i den mest komfortable stolen, og forsøkte å beskrive en pub. Han ga opp etter noen setninger. Så ville han skildre et parkanlegg, men fant ut han egentlig ikke visste hva det var. Deretter beskrev han en kunstforestilling, men han måtte innrømme at den ironiske tonen ikke var troverdig. Han skrudde av taklampen, tok seg til pannen, la seg i sengen, og stirret på skyggene i taket. Etter en times tid reiste han seg opp nok en gang. Han snøt seg, kastet papiret på gulvet, fant telefonen under noen notat­ ark på pulten. Han sjekket meldingsinnboksen, logget seg inn på e-posten, og konstaterte at ingen hadde kontaktet ham. Han var sulten. På gulvet lette han gjennom plastikkposene etter noe spiselig. Han tok ut en liten kjekspakke og knekkebrød, satte seg på sengekanten. Han tygde i seg alle kjeksene og tre av knekkebrødene, til slutt skylte han ned med vann. Han la ikke merke til smulene i sengen før han hadde ligget og vridd seg i noen minutter. Likevel ble han liggende, lot smulene være og forsøkte å beskrive en fabrikk. Beskrivelsen var igjen mangelfull. Først og fremst fordi han ikke bestemte seg for hva slags type fabrikk han beskrev, og dermed skilte han ikke mellom ulike maskiner. Han kunne for eksempel valgt å beskrive hvordan produksjonsmåten i en fiskeforedlingsfabrikk hadde utviklet seg i løpet av de siste tiårene. Da kunne han fått frem alle de ulike maskinene som overtok for det manuelle arbeidet. I en slik skildring ville det vært naturlig å beskrive hvordan flekkemaskinen tok ut fiskens ryggbein og sendte fisken ut på samlebånd og restene gjennom avanserte rørsystem, eller hvordan fabrikkens ventilasjonsanlegg, vannpumper, løfteutstyr og automatiske dører fungerte. Den febersyke ante ikke om disse mulighetene. Han lå i det mørke lille rommet sitt, i den smulete og smale sengen. Etter at en av de verste hetebølgene hadde forsvunnet, bestemte han seg for å gå ut. På gulvet fant han en ullstillongs, olabukse, 70


mørk trøye, grå strikkegenser. Han var tett i nesen, men luktet likevel på klærne før han tok de på seg. Han gikk ut av rommet, inn i en smal gang med identisk gulv og vegger. Det var mange par sko i gangen. Han eide to par, resten tilhørte den andre som han delte kjøkken og bad med. Han valgte joggeskoene, ikke de brune skinnskoene. Så slang han på seg en grønn parkas, skjerf og lue, før han låste døren til rommet, og døren til leiligheten. Ute var det stjerneklart. Han ble overrasket av den friske luften. Det sved i nesa, og han begynte å fryse med det samme. Han trosset kulden, og gikk. Han gikk sakte, satte spor i snøen. Det var nesten ingen andre spor, noe som burde ha overrasket ham siden han bodde i en slags landsby med kommunale utleieboliger, men han ofret det ikke en tanke. Han var fortsatt oppslukt av å forestille seg steder. Det kunne være et hvilket som helst sted. Og mens han vandret forbi alle de like bolighusene, nedover den lange slake bakken mot sentrum, og så til venstre før jernbanestasjonen, og videre forbi nye hus og et fjernvarmeanlegg som pumpet røyk mot himmelen, kjente han en ny hetebølge nærme seg, og han overså alt omkring. Han tok ikke innover seg størrelsen, avgrensningene, fjellene, kirken, skogen, nattens klarhet, den brune snøen ved fortauskantene, skiløypene, togskinnene, hoppbakken, lukten som kom med vinden, de fire bilene som passerte, isen under nysnøen, stemmene fra sentrum, stillheten fra den andre siden, bygningene og stedets historie, de frosne føttene eller sin egen eksistens. Viljar Bergqvist bare vandret videre, lot feberen brenne ut.

71


SOLEN EKSPLODERER REGELMESSIG

Erkjennelsen av tingenes og menneskets forgjengelighet er frigjørende. Helt fra studietiden, gjennom lektor- og pensjonisttilværelsen, har jeg vært forsonet med at alt skal gå til grunne, og at jeg, med overveldende sannsynlighet, kommer til å opphøre før resten. Ved kun å betrakte seg selv bør ethvert menneske komme frem til denne slutningen, men kona nekter å innse det åpenbare. Hver dag våkner vi i den samme sengen, i det samme huset, men en dag vil vi opphøre å eksistere. Solen eksploderer regelmessig. Det vet vi. Til slutt vil den sluke oss alle. Jeg har sagt det til henne en rekke ganger, men hun tar det ikke til seg. Ikke bare fornekter hun sitt kroppslige forfall, uttrykt gjennom langsom gange, ryggproblemer, svakere syn, hårtap, hengende hud, hukommelsessvikt, stive ledd og annet, men hun inviterer stadig inn alle mulige religiøse forkynnere. Hun sier det må være noe mer ved mennesket, eller noe mer ved tilværelsen, noe mer enn dette livet hun har levd. Av den grunn inviterer hun enhver inn i stua. Hun byr alle på kaffe og en dram, og sitter lent fremover mens hun med iver spør etter fastheten i livet. Jeg vet ikke om hun blir noe klokere av disse samtalene, for hun fortsetter å la nye mennesker komme inn. Bestandig heller hun i kaffe og drammer, og bærer det inn i stua. Hun er vennlig og serverer, selv om de fleste av gjestene nødvendigvis må takke nei til drammen. En periode ringte hun til flere bønnehus. Det var ikke nok med mormonerne som rett som det var banket på. Hun ville ha prester, imamer, munker, talsmenn, predikanter og andre som hadde en form for opplysning, inn i stua. Det var en slitsom periode. Jeg vet ikke om hun blir klokere. Jeg spør henne, og gjentar at ethvert menneske må da innse tilværelsens utilfredshet. Hun nikker og sier hun ikke vet, men utilfredsheten har hun da kjent på. Så kan hun spørre meg om hvorfor jeg er så skråsikker, og jeg svarer at hun trenger bare å se på oss. Se på oss da, sier jeg og tar tak i håret på ørene. Se på dette, sier jeg, det begynte å vokse hår ut fra ørene i tjueårsalderen og på samme tid mistet jeg det andre håret på hodet. Det lille som er igjen har blitt grått, forfallets farge, 72


og det er hår på tærne og steder jeg ikke var klar over at det kunne gro. Husker du morgenritualet vi hadde? Vi plukket hår fra putene hver morgen, eller har du glemt det? Til og med minner er forgjengelige. Det er ikke noe som varer, ingen utenomjordisk makt som hører eller ser. En dag vil vi opphøre å eksistere. Som regel hører hun ikke etter. Hun har aldri likt hår, tror jeg. Hver gang jeg snakker om hår, gjør hun noe annet. For eksempel kan hun bestemme seg for å rydde eller vaske hele huset. Men jeg fortsetter å legge ut om synet på tilværelsen. Jeg mener det er helt sentralt å akseptere livets forgjengelighet, og denne innsikten vil kunne være befriende for henne. For det meste diskuterer jeg gående, hun vaskende. Fra rom til rom. Etter en stund blir beina stive, og jeg kan si at vi skal sette oss. Så gjør vi det. Vi går inn på kjøkkenet, jeg koker tevann, så setter vi oss på motsatt side av hverandre ved det runde bordet. Jeg lener meg fremover og hun lener seg bakover, og vi sitter stille en stund før jeg begynner talen om livets utilfredshet. Jeg har fortalt den utallige ganger, både til henne og tidligere elever, men jeg tror ikke hun hører etter og derfor er jeg nødt til å gjenta. For å fange interessen hennes, hevder jeg at talen har røtter i buddhismens virkelighetsoppfatning. Jeg forteller om Siddharta Gautamas erfaring med sykdom, alderdom og død, men jeg utelater delen om karma, gjenfødsel og en høyere innsikt. Deretter påpeker jeg at Buddhas erfaring av det forgjengelige ikke er unik på noen som helst måte, og at erfaringen er tilgjengelig for alle og enhver, men det interessante er at denne erfaringen nødvendigvis må kobles til en utilfredshet. Det er jo en av buddhismens fire sannheter. Sannheten om utilfredsheten.

73


AMNESI OG PERLEMORSKYER

Faren serverte kaffe og ostekake før han satte seg i lenestolen. Han lot beina hvile på skammelen. Trygve satt i skinnsofaen. Han tok en bit av kaken, sa den smakte godt, faren svarte at det var kjøpekake, og Trygve fortalte at han kanskje led av amnesi. Med det samme gikk den dagligdagse bitterheten i farens ansikt i oppløsning, og han så nesten trøstende mot Trygve. Det er sikkert bare midlertidig, sa Trygve. Egentlig, fortsatte han, så kom han for å snakke om treslag. Da så faren mer forundret ut, for selv om han hadde tilbrakt mesteparten av livet i skogen, så hadde sønnen aldri vist interesse for naturen. Trygve spurte om trær. Faren fortalte om grana, om de mørkegrønne skuddene, den brune og harde barken, granas nytte gjennom historien, hvor gamle rotsystemene kunne bli, og han nevnte pøbelgrana som overtok, og at han en gang som barn, i følge med faren som på den tiden arbeidet i gruvene i Falun, så en mange tusen år gammel gran ved Siljan i Dalarne. Så gned faren de rynkete og kraftige hendene mot skjegget, plukket noen smuler fra barten, la de på asjetten, lente seg tilbake i stolen og fortalte om furua. De høye og nakne, kalte faren furutrærne. Og så var det løvtrærne. Bjørka, eller Betula pubescens. Faren avbrøt seg selv med at han stort sett hadde arbeidet med grana. Egentlig, sa faren, så er skogens stillhet det mest fantastiske. Det å komme seg unna lydene av folk, vandre inn i naturen og møte seg selv slik man fremtrer. Det er klassisk, sa Trygve. Så ble faren taus, og Trygve fortalte at det gikk bra, selv om samboeren hadde flyttet ut og ventet barn med en annen mann. Faren svarte at kjærligheten kommer og går. Det er ikke lenger noe fasthet i samfunnet – det er den flytende moderniteten. Til og med småfellesskapene har løst seg opp. Faren kjente for eksempel ikke lenger dem som bodde i husene ved siden av. Dagens naboskap kommer og går, sa faren. Akkurat som skyene utenfor. Trygve så på skyene utenfor. Faren kalte det perlemorskyer. Skyene var som oljeflekker på himmelen. Det var fire flekker som var lett rødlige, gule og grønne. Faren forklarte at det ble slik hvis sola var så vidt under horisonten og lysstrålene traff de tynne 74


skylagene. Det er nesten som å hallusinere. Men slike skyer er nok ikke bra for ozonlaget, avsluttet han. Ozonlaget, nei. I omtrent tjue minutter beholdt skyene fargespekteret før de ble oppløst i mørket. Og etter at de tunge, nesten-svarte skyene hadde overtatt, fortalte faren om morens høye forventninger. Hun ­hadde hatt et håp om at Trygve skulle studere, få gode karakterer og en betydningsfull jobb. Trygve vil gjøre en forskjell i verden, hadde hun ofte sagt. Slik kan det være med foreldre, men med søsken er det annerledes. Moren din og jeg burde gitt deg søsken, sa ­faren. Eller halvsøsken ville vært mer aktuelt. Med en søster eller bror, så hadde du kanskje ikke utviklet et like destruktivt handlingsmønster. Søsken befinner seg i samme situasjon, det finnes forståelse og medfølelse. Brorskapstanken, og det å kunne være seg selv – som i skogen. Trygve sa han hadde en betydningsfull jobb, og at det var vel Foucault som mente at mennesket bare var en idéhistorisk figur: "En bivirkning av den moderne verdens om­ organisering av erkjennelsen." Søskenskap er kanskje i e­ ndring, og det er mulig å hevde at moderniteten er avleggs, fortsatte Trygve. Faren visste ikke. Han hadde aldri lest Foucault, men han hadde hørt om ham. Trygve hadde heller ikke lest mye av Foucault. Det eneste han hadde lest var Galskapens historie. Uansett, sa faren, så er kjærligheten noe grunnleggende som alltid har vært i familien, og som fortsatt er der, særlig i den støttende relasjonen mellom søsken, og den vil kanskje alltid være der ­uavhengig av den moderne verdens omorganisering av erkjennelsen.

75


JEG PUSTER DEG INN

Jeg mistenker at ethvert kjærlighetsforhold vil kjede meg. De ­gangene jeg er alene, er jeg aldri ensom, nostalgisk eller leng­tende, men disse følelsene kommer hvis jeg flytter sammen med en ­kvinne. En junidag flyttet jeg inn hos en kvinne. Hver morgen lagde hun kaffe til oss, og hvis været tillot det, drakk vi den ute på balkongen. Hun sa hun likte å puste inn kaffelukten og meg. Jeg puster deg inn, sa hun. Jeg skjønte ikke hva hun mente. Vi satt der uten å si noe, stillheten ble kun avbrutt av at hun supte i seg kaffe. Etter noen minutter fornemmet jeg at hun forventet et svar, og jeg sa at jeg ikke helt visste hva jeg skulle si. Hun smilte og svarte at det var i orden. Så sa jeg at jeg ofte har lurt på hva smilet hennes betyr. Hun fortsatte å smile, og jeg undret over hvorfor jeg sa ofte. Jeg hadde ikke kjent henne lenge og egentlig hadde jeg ikke lagt merke til hvordan hun smilte. Hun fortalte at hun ble lykkelig av å sitte i sola, sammen med meg, og bare drikke kaffe. Det var derfor hun smilte. Smilet betyr lykke, sa hun. Vi vekslet blikk. Jeg hadde lyst til å si at hennes enkle lykke gjorde meg trist, men det gjorde jeg ikke.

76


SATS

4. februar 1912 tok Franz Reichelt sats. Han sto på en krakk på et bord, viste stolt frem drakten som skulle hjelpe ham med å fly. Kanskje ikke stolt, men noe usikker. Han sto slik noen sekunder og demonstrerte med armene. Drakten dekket kroppen og skulle gi ham et vingespenn, noe lignende et flygeekorn. Så tok han steget fra krakken og til kanten på Eiffeltårnet. Der sto han i enda flere sekunder, vaglet, skuet utover og nedover. Han så konsentrert, og veldig, veldig usikker ut. Franz Reichelt tok sats. Han hoppet fra kanten på Eiffeltårnet. Med beina først suste han utfor kanten. Rett ned. Folk flokket seg rundt avtrykket, en mann målte et flere centimeter dypt hull. Franz Reichelt lagde den 4. februar 1912 et stort hull i bakken under Eiffeltårnet. Hundre år senere reiste en middelaldrende mann til Paris. Det var 21. juni. Han sto i kø for å gå alle trappene. Han forklarte en vakt at han ville til toppen, men vakten nektet å slippe ham helt opp og viste ingen forståelse tross referansene til Franz Reichelt. Dette tok han som et tegn på at sikkerheten ved Eiffeltårnet var utbedret. Stående i trappen klarte han likevel å innbille seg hvordan Franz Reichelt gang på gang, helt frem til den endelige avgjørelsen, må ha overvunnet usikkerheten ved å forsikre seg selv om at forsøkets verdi var høy nok. Han gikk ned igjen. I stedet for å lete etter spor i grunnen, vandret han til Café de Flore. I kafeens trengsel fant han et ledig bord for to. Han satte seg på enden i en rød sofa, hilste på dem som satt ved siden av, bestilte husets cocktail og ostekake. Før han fikk drukket og spist ferdig, spurte en fremmed om stolen overfor ham var ledig. Han nikket. Den fremmede tok stolen til et annet bord. I stolens tilintetgjørelse innså han at det var intet som kunne hindre ham i å falle fritt, og at dette intet hadde dukket opp – det hadde endelig trådd frem.


MARIE BERGBY HANDELAND

| 1986


jeg begynner dagen med å google sykdommer. de fleste symptomer passer meg sjekker føflekkene mine i godt lys drikker urtete vi sto foran protesefabrikken da du tok min hånd i din litt varm bare litt varm sa du var klar for alt så kom hele hånden det er mange steder på meg du ikke burde vært i knehaser. bak ører. jeg er lukket nå oppnedkvinne oppnedkvinner tar i perioder ikke til seg ømhet spiser ikke lenger med kniv og gaffel, fortsetter dagen med å åpne postkassa, der ligger kjøtt nok til mange middager vet ikke hvem som har lagt kjøtt i postkassa mi hekter den av bærer den fra hus til hus mot brystet et spedbarn en postkasse, tung av det under huden ringer på hos naboer de vet ikke jeg vet at noen vet nå. det er ikke det samme som å stjele epler i noens hage eller ringe på løpe vekk eller henge merkelige lapper på dører stjele smågodt på butikken nei jeg vet det nok. det er bare et voksent menneske som putter kjøtt i et annet voksent menneskes postkasse det er ingen grunn til å spørre barna

noen vet det nå.

jeg må begynne å dra for gardinene i stua om natta en død manns katt lusker fortsatt rundt huset villkatten nå. vil ha meg nå. gir den melk nå, noen ganger. jeg er som de fleste, drikker melk om morgenen, tar av meg skoa i gangen, er forholdsvis nøye med tannhygienen naboen drar for gardinene (mosegrønne) i stua om kvelden halv tolv drar jeg for mine det skjer ingenting i stuene våre om natta eller,

81


jeg vet ikke, kanskje skjer det han snakker alltid med innøvd interesse jeg spionerer ofte, ser ham spise. ser ham lese. titter på gardinene hans gjennom sprekken mellom mine han drar ikke for gardinene som det siste han gjør før han skal sove, han drar for gardinene for å gjøre det siste han skal gjøre før han skal sove til det han skal gjøre tennes en liten lampe. lyser spakt gjennom gardinene. blafrer. noe sier meg at han beveger seg der inne danser HYPOTESE1 NABOEN MIN DANSER VALS ALENE HVER KVELD eller hva med lyden der borte om kvelden. jeg tror det er snakk om avsveiving av tak knirkingen mot himmelen har en luftigere lyd enn alle andre lyder, er ikke som dører eller senger HYPOTESE2 NABOEN MIN FÅR IKKE SOVE UTEN AT ALT SOM MÅTTE ØNSKE Å FALLE OM NATTA FÅR FALLE NED I ET HUS vinter våkner han i snødyner nattbordslampen lyser spakt innpakket fornemmelsen av snøhuler han tenker på lyktene i gata der han bodde som barn. glitrende gulvtepper mot vintergrå ryggflate frosten fra lungene siver opp tråkker ut lager fotgroper inn til kaffen høst kjøkkenet dekket av alt som faller lyden av: lette ting lyden av: vassing i frosne blader to døde fugler en mann ligger langstrekt ved vinduet naboen min spør nok hva han heter. mannen svarer ikke. naboen gjetter nok vilt heter du Johannes svarer ikke i stua snakker han lavmælt i lukten av melende epler et hvilket som helst landskap spredt utover armlener og gulvflater høsten: tilbaketrekninger vinteren: tilbaketrekninger våren: fortsatt tilbaketrekninger 82

sitter som


HYPOTESE3 GARDINENE MINNER HAM OM SKOGBUNN han går ikke ofte i skogen dette vet jeg fordi skogen ligger rundt oss på alle kanter og vi møtes aldri i skogen ingen av oss går ofte på pub eller konsert eller strand jeg vet ikke hvor han går ofte han er sjelden på vei hjem selv er jeg glad i kjøpesenteret på dagtid liker folka som er der da de har god tid sitter. står. kjøper lite. kjenner hvordan lukta av vaniljeduftlys blander seg med lukta av nystekte skolebrød fra bakeriet på vei hjem fra kjøpesenteret blir det ofte kveld, jeg liker bensinstasjoner om kvelden gnir hendene mot råbetong kjenner hvordan overflaten endrer temperatur det blir sent og jeg kobler de matte betegnelsene sammen: kveldnatt kveldnatt eller, på vei til diskotek jeg kler meg ut noen ganger kler av meg noen ganger drikker hvitvin i dusjen kombinasjonen av varmt vann og kald vin overvinner de fleste andre kombinasjoner, den stigende beruselsen i naken kropp under rennende vann tørker kroppen danser litt rundt i huset blir sulten går til Rimi for å kjøpe kveldsmat naken, under en svart frakk med kun et par av knappene kneppet. liker å føle meg frekk. jeg tenker at blottere nok er spennende mennesker, kunne ønske jeg hadde en blotter som venn, kanskje kunne vi snakket om spenningsmomenter og eksplosjoner og annet fint jeg ønsker at naboen er en blotter HYPOTESE4 NABOEN MIN ER EN BLOTTER han går naken bak gardinene hver kveld har så lyst til å la de være men tør ikke jeg raserer huset mitt jevnlig. går meg en tur, kommer hjem og måper nei og nei sier jeg, med innøvd forferdelse jeg turte ikke delta i svømmetimene på ungdomsskolen eller gå i 83


mørket hjem fra de som bodde på andre siden av skogen den har en sterkere psyke enn meg den døde mannens katt og når jeg tvinner håret rett ved øret oppstår en lyd inne i øret som er den når den maler. DU ER IKKE DØD PÅ EN SLIK MÅTE AT DU LIGGER I EI KISTE ELLER URNE DU ER DØD MEN PUSTER FORTSATT jeg puster mindre enn før vet ikke hva du gjør. men jeg snakket med deg på telefon i jula og da hørtes det ut som om lungene dine hadde åpnet seg betraktelig. jeg la meg i senga etter samtalen, festet blikket på en flekk i taket og gapet når lungene var tomme, lot trykket i atmosfæren presse inn luft mens jeg kjente meg tvangsforet tenkte på rom som tvangsfylles: livmødre celler munner spytt hulninger jord grøfter vann du er fersk her inne, det der blikket som venta på hud nakken kledd øm munnhula som samla smak, jord ville den. jeg bruker tid på å endre form i brystkassa berøringer den ikke kan glemme den lille samling sug jeg ikke blir ferdig med: hudutsettelsen tannrekkene tunga noe med måten senga ble brukt på du må ha sett veggene i rommet festa blikket på samme punkter som meg kan ikke ha unngått dørhåndtaket bjørneansiktet over kommoden jeg spiser fortsatt av samme frokostblanding. holdt ikke blikk i tolv timer, åpninger for utsatte å bosette hverandre i. tomme rom kollapser oftest av tomhet du av matthet jeg av ditt fravær, eller whisky jeg forhandler frem et forhold til gravitasjonen om morgenen identifiserer meg med trær fininnstillinger for å stå hvis skogen tok en kollektiv avgjørelse om å falle, ville det være vakkert å se fra et fjell eller helikopter bevegelsene mine har blitt kortere hvordan hukommelsen skiftevis vil og ikke vil vender tilbake av tvang eller lyst eller savn det er noe som forsvinner i tida fra da til nå finner ikke lenger rette befølinger strøk deg ikke over ryggen på ordentlig jeg gjorde meg aldri din. 84


skal jeg ringe eks-ekskjæresten min, spørre om vi skal møtes. jeg har fått det for meg at jeg kanskje kan bli glad i ham igjen nå, og så kan vi ligge oppå hverandre lenge, helt stille, slik som før, og armene hans kan ligge under mine, mager, bryst, paret opp i bunker, bare ansiktet mitt liggende ned mot lakenet, og det vil bli tungt å puste under vekten av meg mot ham, og vi vil kjenne lungene som ikke får plass til å blåse seg ordentlig ut, og det beste vil være om jeg puster inn når han puster ut. etterpå kunne vi ligge ved siden av hverandre med nye lunger. og jeg kunne si at han puster så stille, skulle tro det falt ham helt naturlig. og han kunne si at han ville pugge tannstillingen i underkjeven min, for hvis han fikk tre bilder av ulike tannstillinger fra underkjever, så ville han ikke kunne peke ut hvilken som var min, slike ting, og jeg ville kjenne meg nærmere ham enn noen gang tidligere. så jeg ringer og spør om vi skal møtes, og han sier at ja, det vil han gjerne, og allerede da vet jeg det, jeg vet det jo egentlig, at jeg ikke vil ha ham, hva er det jeg driver med tenker jeg på vei ut døra og river av meg kjolen, istedenfor gjør jeg meg så stygg og uattraktiv som jeg bare klarer, slik at han skal tenke at jeg har tapt meg, slik at han kan slippe å være lei seg for å se meg igjen.

jeg tar mot til meg henger en lapp med store bokstaver i vinduet mot naboens stue DANS FOR MEG BLOTT DEG SPIS EN BRØDSKIVE SAKTE I STOLEN MED HJUL TRILL DEN HELT BORT TIL VINDUET det blir mørkt i stua hans i flere dager gardinene dratt for på dagtid også nå jeg blir urolig HYPOTESE 5 KANSKJE HAN HAR FALT ELLER LIGGER SYK ELLER STATISTISK SETT BEGÅS FLEST MORD OG SELVMORD MED KNIV OG GAFFEL etter tre dager våkner jeg til tilsidedratte gardiner ser inn i enorme forandringer og en lapp i vinduet 85


JEG HAR LAGT MERKE TIL AT LYSET KOMMER PÅ I STUA Di OM NATTA KLOKKA TRE HVA GJØR DU jeg skriver lapp tilbake DRIKKER VANN ER ALLTID DEHYDRERT HVA GJØR DU

86


I PERIODER TAR jeg ikke til meg annen ømhet enn lyden fra sauene. De setter i gang med brekingen hver morgen i femtiden. Ofte ligger et tåkelag over dalen så tidlig. Jeg lager meg en kopp te og skyver lesestolen bort til vinduet. Sauene kommer gradvis tilsyne der ute på gresslettene, gjennom tåka og morgenlysningen. Når det regner, står de stille. Jeg velger å tro at de ikke har noe imot regn, for de kunne ha lagt seg under trærne. I lang tid bekymret jeg meg for dem. Selv om jeg visste at brekingen bare var deres måte å kommunisere på, hørtes det allikevel ut som om de holdt på å dø hver morgen. Etter hvert har jeg lært å skille de ulike brekelydene fra hverandre. Noen ganger tror jeg at jeg hører visse mønstre gå igjen også. Ofte stilner de i syvtiden, som om morgentimene før klokka syv består av intens kommunikasjon, og timene etter glir over i bedagelig småprat, vandring rundt på slettene. De hviler hvor som helst. Jeg legger meg tilbake i senga. Det er vakre landskap her, men vanskelig å bo i dem. Jeg orker ikke gå lange turer i frisk luft. JEG FORSTÅR IKKE hvorfor det at du har dratt, forverrer min frykt for å kjøre bil. Følelsen av å ikke ha kontroll over hvilken kjørebane jeg befinner meg i, om jeg kjører på den stiplede midtlinjen, eller om jeg nærmest er i ferd med å kjøre ut i grøfta. Jeg unngår motorveier. Møtet med trailere, frykten for at døra der jeg sitter vil åpne seg og jeg vil dras ut og knærne knuses under hjulene, er blitt så mye verre nå, jeg ligger alltid i høyre felt, kjører sakte, folk tuter. JEG LEGGER MEG i stabilt sideleie hver kveld, sånn for sikkerhets skyld. Sauene liker å sove langs gjerdet. Jeg kan så vidt skimte de hvite kroppene liggende inntil hverandre. De breker aldri når de har lagt seg til slik. Jeg tenker på hud før jeg sovner. Om seks år vil alle cellene være byttet ut. Den huden du strøk, vil ikke lenger finnes.

87


HVORDAN KAN JEG vite at jeg skal våkne hver natt klokka 03.00. Kanskje våkner jeg av tørste. Jeg mistenker at jeg alltid er dehydrert. I alle fall, har jeg latt det bli en vane å hente meg et glass vann. Men når jeg drikker, kjenner jeg at jeg godt kunne vært foruten. Jeg går og legger meg igjen, kanskje leser jeg en side eller to. Jeg har et lydopptak av sauene. Noen ganger når jeg ikke klarer å sovne igjen, åpner jeg vinduene, plasserer høytalerne i vinduskarmen og spiller brekingen ut til dem der de ligger i mørket. ENKELTE DAGER VÅKNER jeg opp med følelsen av å ha sett noe jeg ikke burde se, noe som ikke var ment for meg, jeg vet ikke hva, eller kanskje er det heller en følelse av å ha sett for mye, alle disse blikkene iblandet mitt eget, eller smaksfornemmelsene i munnen når jeg tenker på alt jeg har spist. Fremmede munnhuler utvannet min egen. Om det ikke lenger er min tunge jeg kjenner mot ganen. Jeg har ikke så mye til felles med de jeg har ligget med. SLIKE DAGER BLIR jeg liggende. Prøver å tenke på en ting av gangen. Spiser nøytrale ting. SYND FOR DEG at du ikke er her nå. Da kunne du fått middag som jeg har laget naken. JEG TOK ET lydopptak av deg om natta. Søvnen mot putetrekket minnet meg om en batteridreven leke jeg hadde som barn, i det batteriene var i ferd med å gå ut, hvor tonene ble lange og trege. Jeg kunne bekymre meg for pusten din om natta. Nå kobler jeg lydopptaket til to små høytalere, plasserer de ved siden av meg i senga og skrur av lyset. Jeg skjønner at pustingen din ikke hadde noe med lungesykdommer å gjøre. At du ligger et annet sted og puster nå. PLOMMETREET HAR BOGNET i lang tid. Greinene henger i et stadig tyngre spenn, som om masse barnehender trekker i dem. Det burde vært barn der. Som slapp greiene. Slik at plommene ble fyrt av som skudd, ukontrollert, som popping av popkorn uten tak, uten hus. Så ville de samle seg i en sverm på himmelen. 88


Og fuglene ville samle seg om svermen, slik de samler seg om fisk på havoverflaten. JEG VET AT jeg kan ta så mye plommer jeg vil, han høster bare et par bøtter selv, bonden. Jeg pleide å lage plommesyltetøy. Noen ganger plommegrøt også, den er best når den er helt nykokt, med kald vaniljesaus på. Sauene ser ut til å glemme fra år til år at de ikke er så begeistret for plommer. Den søte lukta av nedtrampet frukt kan kjennes fra grusveien. IKKE ALL BESKJÆRING skal gjøres om våren. Såkalte bløende vekster, slik som bjørk, lønn, kirsebærtrær og plommetrær, er visstnok sterkest om høsten. I begynnelsen av oktober bærer bonden ut en stige. Det er et stort tre. Jeg ser ham lene seg ut fra stigen med en liten sag. OM VINTEREN RASER store snøblokker fra taket. Jeg burde ha beskåret bringebærhekken slik at den ville tålt snetyngden bedre. BONDEN TAR DEM nok snart inn nå. Der skal de spise høy gjennom vinteren, før de igjen skal spise gress og ligge under trærne. Det er ingen slike voldsomme endringer for meg. Det er verken vondt eller godt. Men det er en liten del av hagen jeg ikke kan se fra stuevinduet. Jeg vet aldri hva som hender der. JEG DYTTER EN annen kvinne ut av senga, unnskyld, sier jeg, unnskyld meg. Du kan bare glemme å vaske ansiktet ditt. På mitt bad. JEG VASKER ANSIKTET. Spiser det jeg orker. Drikker te i lesestolen. Ser ut. Tenker på at jeg er en voksen kvinne med utvokste hofter og hender. Bærer meg selv opp trappene, legges som et spedbarn. VÅKNER SOM EN jentunge. Går ned på kjøkkenet, drikker et glass saft, for så å gå langs grusveien; å gå av en jentunge. Det dreier seg om rester fra natta. Det er huden som ikke er intakt. Nærmest fraværende, liggende igjen i natta, som et silkelag over tusenvis av knær. Jeg går meg en tur for å gå på meg hud. Når jeg sovner 89


om kvelden, er jeg ofte det motsatte av en jentunge. Jeg kan ikke forklare det ytterligere. Men jeg får lyst til å unnskylde meg. Unnskyld. ELLER JEG VASKER ikke ansiktet. Spiser is. Bærer meg selv opp trappene igjen, legges som et spedbarn, igjen. Våkner av et lite egg i hodet, som klekkes. Jeg blir liggende i senga å høre den knasende lyden av skall, etterfulgt av litt romstering, før en liten sag setter i gang. Hele øverste del av hodet sages av, lik toppen av et bløtkokt egg. Et lite barn ikledd mørkebrun hettegenser med hetta godt snurpet rundt hodet, begynner å spise seg nedover. Lyden minner om å hakke tenner. Det hender barnet stopper ved hoftene, kanskje er det blitt mett, eller kanskje har barnet en grotesk form for humor; å se mine ben gå alene ned på kjøkkenet. Men som oftest spiser barnet opp rubbel og bit. Det er ingenting igjen som kan stå opp. Snakk om å rane. JEG VET IKKE hva som lå igjen av deg der under dyna om kvelden. Et slikt kakefat med rester av bløtkake, stått i solsteik på bordet hele dagen; den slags rester. OG DU KUNNE gjespe på to måter: ved trøtthet. Eller på måten som fikk meg til å tro at du var trøtt. Og jeg kunne si: Takk for at du stryker meg over ryggen. Det jeg tenkte var: Det er en varsomhet du ikke lenger har. DET STO EN flyttebil i nabohusets oppkjørsel. Etter et halvt års tomhet, så det altså ut som om noen skulle flytte inn der igjen. Jeg kjente meg glad på husets vegne. Fire menn bar inn et piano. Men nå er det mørkt der igjen. Ingen kommer bærende med noe mer heller. Og jeg begynner å lure på om det kommer noe menneske i det hele tatt. Kanskje var det bare et helt eksepsjonelt fint piano, som ingen visste hvor de skulle gjøre av, og han som hadde stemt det hele sitt liv gråt når de foreslo å hugge det opp, eller sette fyr på det i hagen, for ingen ville arve det, og så kom ryktet ham for øre om dette tomme huset midt i landet, og at der kunne pianoet godt få stå, det er ganske mørkt der i dalen hvor 90


huset ligger også, og det ble mannen glad for å høre, sier det må være pianoets dal denne dalen, for pianoer skal ikke stå i direkte sollys, skal ikke utsettes for raske temperaturforskjeller heller, og det forsikres om at huset er et langsomt hus. Det tar tid for sommeren å trenge gjennom. DET ER KOMMET mus i veggene. Det gjør meg ingenting. Tvert imot. Jeg kommer stadig nærere å ordentlig forstå at også jeg er et dyr. Jeg hører dem løpe om nettene, noen ganger rett ved hodet. Legger øret inntil og hører på detaljene. Prøver å tippe hvor mange de er.

91


Jeg kan ligge lenge i senga. Høre øyenvippene treffe putetrekket når jeg blunker. Lyden av fingre som stryker overarmshuden, langsomt. Jeg kan skille lyden fra underarmshud og overarmshud. Forskjellene har med mengden hår å gjøre. Underarmen har ikke hårvekst i det hele tatt. Jeg kan skille hjerteskudd og lungeskudd også, ut ifra måten elgen faller sammen på. Skytes den i hjertet, krøker den seg sammen før beina sklir i hver sin retning. Treffes lungene, kan den løpe opptil tre hundre meter før den faller om. Jeg lar kroppsdelene mine rammes av ulike former for katastrofer. Ofte resulterer det i livløshet, nummenhet eller forsvinning. Beinbrudd i legger, ryggrad, lår og armer fungerer som en form for ekstra ledd. Jeg kan folde meg sammen på grensen til forsvinning. Hudsykdommer fjerner huden. Muskler, bein, organer, ligger dampende utover senga. Jeg har sett slaktingen av en hest mot gress. En mann gravde i den for å lete etter mulig dødsårsak. Hesten hadde stått med hodet i en lett dragning mot bakken lenge. Viftet ikke lenger vekk fluer rundt øynene. Hvis de noen gang finner meg her inne, håper jeg dødsårsaken vil gi dem noe å skrive om. Overskriften kan være: Vi har åpna ei dame. Under skal det stå: Der inne fant vi gullsmykker, gullringer, øredobber og diamanter nok til å fylle et stort smykkeskrin. De kan gjerne dikte inn en forhistorie om hvorfor jeg valgte å svelge alt også. For eksempel kan det stå at damen kjøpte gullringer og gullsmykker i alle byer hun besøkte. Hun gikk med de fleste på seg. En kveld brøt en dame på hennes egen alder seg inn i huset. De to løp rundt der inne, kloret hverandre, rev ut hår. Da det gikk opp for damen som bodde i huset at innbruddstyven var ute etter smykkene, låste hun seg inn på badet og svelget alt. Etterpå gikk hun og la seg. Det er størst sannsynlighet for å dø i ei seng. Skal man øve seg, bør man derfor gjør det der. Jeg har lest i pakningsvedlegget til 92


magnesium. Der står det at magnesium roer ned livmoren, og hjelper hjertet til å slappe av mellom slagene. Noen ganger tar jeg femten piller, legger meg i senga og forestiller meg døden mellom hvert hjerteslag. Livmoren faller inn i en tilstand av nummenhet. Jeg er ofte nummen, ligger stille og kjenner på kroppens nullpunkt. Armer og ben forsvinner eller halveres. De kan løsne og gå ut av rommet, gjennom gangen og forlate huset. Kun torsoen blir liggende igjen. Lungene krymper til halv størrelse, slik at pusten øker til dobbelt tempo. Jeg pådrar meg ofte lungesykdommer av dette. Organene bytter plass. Livmoren overtar for hjertet, og hjertet kryper ned i underlivet. Da tenker jeg på hvor skumle spedbarn er. Jeg våkner svett fra drømmer om fødsler i en fellesdusj, hvor menstruerende kvinner står rundt meg og heier. Pappa ringer meg ofte. Han har begynt å praktisere kreative måter å stå opp på som en form for hjernetrim. Sist vi snakket, hadde han bykset over mamma i senga, som en rev, fått til et lite svev før han landet på gulvet. Jeg har sjekket med brødrene mine om han ringer og forteller slikt til dem også. Det pleier han visstnok ikke. Jeg mistenker at han bekymrer seg for meg. Om jeg står opp i det hele tatt. Det hender jeg trår ut av senga på uante måter, men de oppleves mer nødvendige enn kreative. Praksisen må vel ses i lys av hva som venter en etter å ha stått opp. Når monarkiet avskaffes, vil de bare gå rundt som vanlige mennesker de også. En hvilken som helst Haakon, Märtha Louise, den gamle dama Sonja, som var så glad i å gå i fjellet. Fallhøydene er enorme for veldig mange. Selv har jeg velutviklede avhengighetsgener. Derfor må jeg passe meg for det meste, holde meg til moderate mengder og moderate avstander. Den største trusselen for øyeblikket, er den døde mannens katt som sniker rundt huset. Jeg gir den kun melk en gang i uken, og passer på at det ikke skjer for systematisk, som på bestemte dager og klokkeslett. Slik holder jeg begge i sjakk. Det er mye å være takknemlig for. Som at jeg ikke har et tynt lag silikon liggende mellom hjernehalvdelene. At skogen finnes, og at vaskemaskinen finnes. Jeg lurer på om det er vanlig at alt i så stor 93


grad kommer an på dagsformen, og at dagsformer kommer i lange kjeder. Jeg ser for meg mulige dødsscener når jeg ligger i senga: Syv kvinner gikk inn i skogen og kom ikke ut igjen. Mannen snublet i sitt eget skjegg og brakk nakken, noen hadde observert ham se seg forsiktig omkring før det skjedde. Tjueni døde hvaler på ei strand. Det lange skjerfet satte seg fast i hjulet, men det viste seg at bilen ikke var blitt kjørt den dagen kvinnen døde. Etter tjue minutters ustoppelig latter falt han om. Hamsteren pustet inn rød maling etter å ha falt i malingsspannet. Det ligger død fisk i et tykt teppe på vannet. Gutten kollapset etter å ha spilt dataspill i over femti timer på kafé. Glassveggen skulle være uknuselig. For å demonstrere dette, løp han inn i den og falt ned fra tjuefemte etasje. Kattene sjanglet ned trappa og smøg seg til et hjørne av kjelleren. Der la de seg i en haug. Svarttroster av typen rødvingetrupial falt fra himmelen i tusentall. Vi hørte dem sprette av postkasselokkene. I lyset fra lommelykter så de ut som løv. Hvert fjerde år faller førti moskuser om på Dovrefjell. Hun la seg ned i hagen og der ble hun liggende. Han gikk gjennom byen på vei til jobb da en vinflaske traff hodet. De tråkket på kaniner. Mannen kastet seg mot bakken idet telefonen ringte. Det fantes ingen andre tegn på kvinnens kropp enn kraftige brannskader over fingrene. Hesten lot seg friste og spiste eikenøtter, knakk i knærne og falt om. Tre tusen delfiner døde samtidig. Hodet hadde en lett dragning mot bakken i flere dager før han falt. Begravelsesagenten ble drept av kister. Hun hadde vært slapp hele dagen, nå lå hun i fanger deres. Han lå i fjæra ikledd pelskåpe. Sauen ble slått i hjel av en full kvinne. Det finnes også mulige forklaringer og utdypelser: De gikk inn i skogen, klatret opp i trærne og fordampet. Mannen hadde planlagt snublingen i skjegget fra han begynte å la det gro. Hvalene hørte en sørgelig vals fra et hus. Noen kvalte kvinnen med et skjerf. Mannen lo av en annen mann på tv. En far malte husveggen mens sønnen kjørte en hamster i duplofly. Fiskene laget en formørkelse for alle under vann. Gutten drakk store ­mengd­er kaffe mens han spilte. Mannen visste at veggen ville knuse. 94


Kattene viste seg å være beruset. Rødvingetrup­ialene tok en kollektiv avgjørelse. Hvert fjerde år tar moskusene en kollektiv avgjørelse. Kvinnen lå oftere i hagen enn i senga. En dame hang ut av et vindu og slapp vinflasken. Det dreide seg om hundre kaniner inne i et hus. Telefonen eksploderte. Fingrene var kvinnens hjerte. En hest som knekker i knærne gir fra seg en sørgelig lyd. Delfinene smittet hverandre med virus på havbunnen. Hodets lette dragning mot bakken skyldtes ekstrem søvnmangel. Tre kister falt. Slappheten kom fra føttene og forplantet seg inn i ansiktet. Pelskåpen gir informasjon om at han ikke ønsket å fryse i hjel. Sauen minnet om en mann hun elsket. Jeg trenger flere timers stillhet daglig. Av alle verdens tortur­ metoder, er det å få låst fast øretelefoner til hodet hvor det blir spilt høy musikk, en av de verst tenkelige. Jeg så en dokumentar om hvordan fanger i fengsler blir utsatt for dette i USA. De snakket om å ikke kunne høre egne tanker, og at de derfor ikke lenger anså seg selv som et menneske. Noen ganger skjønner jeg meg på Kim Jong Il som tar avstand fra resten av verden. Når jeg har gått i flere dager uten å snakke med andre, hender det jeg tar en sjekk av stemmen. Om lydbølgene fortsatt tilhører mine lunger, eller om det kan ha oppstått små endringer i retning sauene i hagen. Kanskje kan jeg likså godt gi etter, la meg påvirke av brekingen til det fulle.


CECILIE LINN HOLTAN

| 1980


OPERASJON SOMMERBRIS

Hassan (fire) har bestemt seg for å knipe igjen øynene og gjemme elefanten Elo under puta, neste gang golvet rister. Nå holder han hånda si hardt i morens (tjuefem), på vei til mormor (førtitre) med de gule gardinene. Der kryper Hassan opp i vinduskarmen, knuser ei flue med tommeltotten. Med utsikt over insektene og Middelhavet og falleferdige bygninger, sluker Hassan et ­klissete kakestykke, kanafe, mens mormor putter syv skjeer sukker i tekanna og forteller om Amira (åtte). Amira har fått rosa blinkesko. Bandasje. Amira teller trange korridorer. Munnbind, lukter. Skriver sifrene inn i dagboka med klistremerker. Snart kommer Mohammed (tre). Han vil bare ha cola til frokost. Sta som ­faren (trettifire). Mohammeds høyrebein er kortere enn det venstre, men Mohammed ler høyt og har en vill gange, fram og tilbake over golvbelegget. Svigerfamilien på fem i etasjen under klager på Mohammed oftere enn de ber til Allah. Men tante Mai (femtisyv) sier ingenting. Hun leser heller dikt av Mahmoud Darwish. Da glemmer hun hverdagen rundt seg. Lydene, vaskingen. Å gjøre klar middagen. Ektemannen til May, Abu Iad (femtifem), er sulten. Sa nei til flere koner. Det hender han angrer. Men når kyllingen endelig kommer på bordet, klirrer Abu Iad tilfreds med bestikket. May prater om Noora (åtte måneder). Det tredje barnebarnet, den første jenta. I hylla med familiebildene, bøkene, glassbollen og to vers fra Koranen, innrammet i gull, smiler Noora, også hun innrammet i gull. Blå kjole. Hull i ørene. Noora krabber mot kameralinsa.

99


DET TAR LITT TID, OG SÅ BLIR DET MØRKT

Broren min og jeg lager trolldeig, sprer massen utover den blomstrete voksduken. Jeg lager ei dame, en svane og en stor hatt, like stor som hånda mi. Den kunne blitt finere. Men kanskje jeg skal henge den på rommet, og ta ned kransen jeg fletta i heimkunnskap i fjor. Den kransen er bare blitt slappere og slappere. Og sånn skal den jo ikke være. Even lager en mann med snurrebart og strengt fjes. Mamma fikk oss til å love at vi måtte rydde opp etterpå. Hun ville ikke se et eneste spor på bordet eller benkene eller gulvet, for hun vasket i går, brukte mange krefter på kjøkkenet og resten av huset, og broren min og jeg hadde ikke spurt om å hjelpe til, og så lagde hun deigen, skrudde på ovnen og gikk ned i kjelleren. Etterpå skal jeg krølle håret. Det tar litt lang tid å krølle meg. Når jeg er ferdig med hele hodet sprayer jeg tuppene, for da holder krøllene seg lenger. Jeg har så glatt hår. Jeg skulle ønske jeg hadde permanent. Mamma sa ingenting når hun kom hjem fra kirka. Jeg vil hun skal si jeg er fin. Jeg fikk Even til å spørre om hun kunne lage deigen. Jeg spurte sist gang, og jeg sa til han at vi kunne lage flere gøye figurer, hvis han spurte. Du skal vel lage hjerter, sånne jenteting, sa Even, men jeg skulle jo ikke det og det sa jeg til han, og da var det greit, da var han med. Og nå steker mannen, dama, hatten og svanen i ovnen. Jeg skal lage et hjerte før jul og lage et lite hull i det, så jeg kan tre en tråd igjennom hjertet, male det rødt og henge det i vinduet. Som en pepperkake. Men det må bli en annen dag. Mamma står opp når det er mørkt. Det er iallfall etter Dagsrevyen. Krøllene hennes er allerede borte, de har f­ orsvunnet e­ tter gudstjenesten, og tida i kjelleren. Kanskje åreknutene v­erker mindre nå. Jeg spør mamma hva hun synes. Mamma har også kjempeglatt hår, jeg arvet det av henne, så krøllene våre hold­ er ikke så lenge. Men jeg har sprayet hver tupp, og jeg har ikke vært ute i vinden, og jeg spør mamma hva hun synes. Ser du at jeg har krøllet håret, mamma? Hun står med ryggen til, 100


vendt mot komfyren, tørker bort en smule med den rosa kluten, og hun svarer ikke og jeg spør på nytt. Kan du se at jeg har krøllet meg, mamma? Hun snur seg, går mot vasken, vrir filla og skyller den grundig. Leppene hennes åpner seg og jeg hører hva hun sier, og det er ikke stygt ment, det er jo ikke det, men jeg kjenner at jeg får klump i magen for mamma sier: Hva er vitsen med å krølle håret når du skal være inne likevel? Hvem er det du har pynta deg for? Og jeg svarer ikke. Ser bare ned i voksduken. En trolldeig­ ssmule ligger der, stekt. Kan den ha falt av hatten eller dama eller svanen, og jeg ser ikke så klart lenger for øynene blir vannete, og jeg går ut av kjøkkenet og sier: Ingen, vel. Jeg har ikke pynta meg for noen. Jeg lukker stuedøra, slår på tv-en, skrur opp volumet. Jeg skal ikke grine på hvertfall åtte måneder.

101


SØNDAG, SA HUN

Jeg skal treffe en kvinne. Kona mi vil aldri få vite det. Jeg har ­traktet kaffe, det lukter i hele første etasje, legger seg i lufta, parkett­sprekkene. Kona mi sover fremdeles. Hun hviler lenge om søndagene. Men snart skal hun stå opp. Jeg skal riste henne forsiktig i skulderen, og si Bjørg, jeg har traktet kaffe og kokt egg, du skal vel stå opp snart. Hun vil si ja, og kanskje: Er det fuktighetskrem du lukter. Ja, lavendelkremen som du fikk til jul, Bjørg. Den er god, trekker fort inn. Så skal hun putte føttene i filttøflene, tusle inn på badet, gjøre unna morgenrutinene i løpet av fem minutter. Selv har jeg dusjet lengre enn jeg pleier, vasket meg grundig nedentil, klippet en centimeter av kjønnshåret, så det ser naturlig velstelt ut. Jeg har klippet tåneglene og fingerneglene, pirket ut de svarte stripene fra gårsdagen, fra hagearbeidet. Bjørg liker hagearbeid, stauder. Særlig ridderspore og bakkestjerne. Hun har et bonsaitre mellom dem. Det er lite og forvridd, står i blomsterbedet, til høyre for verandadøra. Treet er et kunststykke i seg selv, pleier Bjørg å si. Det kommer fra Kina og spredde seg til Japan og videre til den vestlige verden. Jaha, sier jeg. Den siste tiden har hun fått en interesse for krydderurter. Hun dyrker dem og setter dem i vinduskarmen mot vest. Bare de får nok sol og vann, kommer de visstnok til å trives. Urtene har vokst voldsomt den siste uken, i fem små grønne potter. Det hend­er Bjørg kniper av en håndfull blader og legger dem som pynt på kotelettene. Jeg skal utvide med flere ulike sorter, sa Bjørg i går, før hun helte sjy over potetene. Jeg pleier å vende ansiktet mot henne når hun forteller. ­Panna hennes har fire dype linjer. De er tydeligst når hun sitter ved ­middagsbordet, men trer også frem når hun står ved kjøkken­ benken, og jeg sitter i sjeselongen. Å se på panner er et råd jeg fikk på Teaterhøgskolen. Publikum vil ikke merke forskjell, de tror du ser dem rett inn i øynene. Det hender jeg løfter blikket ytterlige, ser på hårfestet hennes, der hårrøttene avslører den naturlige gråfargen. Eller så fester jeg blikket på føflekken under øyet. Bjørg tror jeg lytter. Hun er fortreffelig på mange punkter. 102


Det har snødd i hele natt og i morgentimene har det fortsatt å lave ned. Jeg må ut og skuffe snøen av bilen. Spaden med det svarte skaftet står klar foran ytterdøra. Over henger en sylinderformet blomsterpotte. Bjørg er glad i lilla. Jeg har ikke noe imot lilla. Det er kombinasjonen av flere farger i ett enkeltstående antrekk jeg ved et par anledninger har uttrykt bekymring over. Jeg har stått i prøverommet med Bjørg og sagt, jo, den kjolen er ­spennende, men hva med noe dusere, Bjørg, noe mer elegant. Kvinnen jeg skal treffe har ikke denne tilbøyeligheten. Hun er ren og smakfull i stilen, går med skinnhansker om høsten. Jeg har lenge følt en trang til å ta dem av.

103


DET VAR MARIUS

Utenfor sparka jeg i småsteiner, som om det skulle dra meg framover. Gikk sakte opp bakken, forsøkte å ikke tenke. Jeg visste det ble en ny anmerkning, men beina hang liksom ikke med. På jentedoen gnei jeg kaldt vann i fjeset. Det lukta dritt der inne. Jeg måtte spy. Læreren snudde hodet mot verdenskartet, pekte, da jeg kom inn. Der var Ukraina og krig og tusen meter over havet og regnskog og innsjøer og alt jeg burde kunne. Jeg fant pulten min nest bakerst, la hodet på armen, lukket det ene øyet. Kartet var hengt opp med teip, kom til å dette ned. Hvorfor kunne jeg ikke bare lukke øynene og så ble det mørkt eller lyst eller gult eller ingenting. Han sa han het Marius, og jeg sa at det vet jeg jo, for jeg hadde jo vært sammen med Frode, kameraten hans. Men jeg har aldri fått sjansen til å prate ordentlig med deg, så still meg noen spørsmål, sa Marius. Jeg kom ikke på noe smart å si, men han flyttet barkrakken nærmere. Jeg så kvisene på halsen. Og blikket hans, jeg taklet det ikke. Så jeg spurte hva han gjorde for ti timer siden. Det var det eneste spørsmålet jeg kom på. Han lo. Da satt jeg med en kompis og var potte stein, sa han. Røyker du mye eller, spurte jeg. Røyker gress hver kveld nesten, det gjør deg så lett, sa Marius, laget vinger med armene, og lo høyt av noe jeg hadde sagt som jeg ikke husker, det var ikke morsomt, jeg er ikke morsom når jeg drikker. Marius trodde jeg ville ligge med ham, han ville iallfall ligge med meg, var ikke det et godt tilbud, sa han, slo hånda i bordet og insisterte på at han skulle iallfall spandere på meg ei øl. Han gikk i baren og jeg satt aleine igjen ved bordet, så etter Thea og Ingrid. Det skulle være en rolig kveld. Vi skulle drikke oss passe fine i formen, og Thea skulle fortelle om eksen, en taper hun aldri kom over. Jeg skulle trøste henne og si at hun lett kunne finne en ny fyr. Men nå hadde de stukket. Marius kom tilbake med fire halvlitere, bar dem tett inntil brystet. Så hadde vi ei øl til hver hånd. Det var i grunnen greit, for jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av resten av fingrene mine. 104


Du har utrolig fine øyne, jammen, det er sant, de er helt s­ innssyke, sa Marius. Jeg måtte si noe. Og sa jeg aldri hadde ligget med en neger. Han lo og sa ikke jeg heller. Så skålte vi. Jeg drakk egentlig ikke så mye, men det sang i hodet, hadde bare spist et knekkebrød. Jeg må hjem snart, sa jeg. Må opp tidlig. Han hekta jakka av stolen, lot den tomme snusboksen ligge igjen på bordet, og sa kom, nå drar vi. Hvor da, spurte jeg. Du skal hjem og jeg skal hjem, kom, nå går vi sammen, sa han. Jeg beit meg i tunga, visste det ikke var smart. Men Frode kom til å få høre om det. Jeg tok tak i øla, slurpet i meg den siste dråpen. Marius lukta røyk, hadde krøller i nakken. Jeansen sægget på hoftene. Jeg sugde inn magen, reiste meg.

105


HVOR LENGE SKAL JEG BLI UTDRAG

Hvordan juli ble januar, ble vinter, ble vaner. Hvordan du sa hei, og hvordan går det. Hvordan du lente deg inn mot veggen, som om du ikke stod i stua vår, men var et annet sted. Hvordan pupillene dine fikk et blassere skjær, en fremmed gulfarge inni seg, idet du vridde om nøkkelen i nitida eller midnatt. Du spaserte inn på badet, satte avtrykk på de nye flisene, og brukte munnskyll, blått munnskyll, før du sa god natt, sov godt. Gikk inn på soverommet, la deg. Du sa: lang dag i morgen.

Du lå i senga vår, utstrakt, med våren utenfor. Magen og ­skuld­rene og øyelokkene dine inn mot veggen. Jeg, vendt mot den andre. Hvordan pustet du egentlig. Armen din lå skjevt, nær kroppen min. Jeg orket ikke å røre den, å legge meg inntil. Du luktet mose eller gran eller vår. Jeg kunne sagt at jeg forstod, eller at du må gå nå. Og du ville ha reist deg, og lakenet ville fremdeles vært krølle­te. Du ville fylt bagen med bukser og boksershorts og etter­ barberingsvann. Var det henne du ville ha oppsøkt da. Ida. ­Ville du ha lagt magen inntil henne, håndflata over navlen hennes, stukket pekefingeren inn i gropa, snurret den rundt, gravd deg ned der, i huden hennes, dunet på magen.

Blir du med, sa jeg. Litt frisk luft. Lyden av min egen stemme, som om den befant seg utenfor, i parkettsprekkene, langs listene, eller under neglene dine. Burde jeg ha sagt noe annet, foreslått en utepils, kanskje kino. Nei, bare løp du, jeg stikker på jobb etterpå. Du tuslet inn på kjøkkenet. Joggeskoene lå under støvlene og alle vinterskoene. Sålene var gjørmete, jeg burde ha vasket dem, vasket ting oftere. Jeg knyttet lissene fort. Sola varmet utenfor, jeg ville ut, trekke inn lufta. Fra kjøkkenet durte kaffemaskinen, ei skapdør smalt igjen. Ok, men jeg tar ikke med nøkkel, ropte jeg. Du svarte ikke, jeg vet ikke om du hørte. 106


Jeg jogget fram og tilbake på stien. Pusten hev på seg. Det var folk overalt. Engangsgriller, ketsjup og øl. Latteren fra ei jente, den søte røyklukta. Hvor var politiet, jeg ville se etter noe når jeg løp, uniformene, feste blikket på dem. Vanligvis vandret de over parken. Men jeg så dem ikke, bare hud, masse hud, og en fyr med dreads som danset på plenen, til de seige rytmene fra et anlegg. Det var umulig å sprinte til sånne låter, jeg fant ikke rytmen, det var ikke toner som pushet meg framover. Likevel løp jeg uten pause, jeg forestilte meg at rytmene var dobbelt så raske, intensiverte lyden i hodet, og det fungerte, føttene fant en slags takt i grusen. Er det vanlig, tenkte jeg. Klokka var snart to. Vi hadde nesten ikke pratet sammen. Og prosjektet ditt, det skulle vært ferdig. Det var påske og det var langfredag og sånne dager skulle vært hellige. Og hva med sommerferien vår, ti dager i Spania. Du snakket ikke om det lenger. Jeg festet blikket på ei dame med barnevogn. Prøvde å stenge ute alt det andre, trærne, ansiktene, armene, helt til jeg stanset og la hendene på knærne, hentet igjen pusten. Det stakk i venstre side av brystet, mot armhulen. Jeg la to fingre der. La meg ned i gresset. Sola sved, jeg knep øynene hardt igjen. Det ble grønt og gult på innsiden, jeg så hundrevis av prikker, som om alle tankene samlet seg der, i en haug, bak øyelokkene. Regnet, natta før. Den våte vinduskarmen. Små dammer på treverket. Du stengte vinduet. Lufta var tung da jeg våknet. Du var allerede oppe, spiste brødskiver med gulost. Utenfor kjøkken­vinduet spaserte lettkledde folk. Jeg fikk lyst på is da. Spurte ikke om du tenkte det samme. Tenkte du det samme. Jeg reiste meg opp, var svimmel. Måtte stå i ro noen sekunder før det føltes greit å gå hjemover. Det var ikke langt, bare fem minutter å gå over parken. Jeg krysset gata. Smerten i brystet var nesten borte, pulsen roligere. Jeg ringte på dørklokka. Paret som hadde bodd der ­tidligere. Den lille lappen med trykte bokstaver. Jeg hadde ikke lagt merke til det før, at begge navnene begynte på K. Kanskje de var sammen ennå, kanskje de hadde fått barn. Det tok lang tid før du åpnet, eller var det bare et par minutter. Jeg merket nesten ikke at du var borte, du var rask, sa du og puttet en pris 107


under leppa. Genseren din loet på ryggen. Visste du om det, at du gikk der med nupper fra skulderbladene til nederst på ryggen, og lot deg lokke av tv-lyden, et hult rop fra stua. Hva ser du på, sa jeg, fulgte etter. Ingenting, sa du. Tjuetre kanaler. Og så fins det faen meg ingenting. Jeg tar en dusj, sa jeg, løftet mobilen fra stue­ bordet, sjekket tiden. Seks minutter mer enn sist gang. Jeg hadde holdt ut lenger enn jeg trodde. Når jeg kom ut fra badet hadde du gått.

Jeg sa det da du hang opp vasken: Du var hos henne. Ikke sant du var hos henne. Så du ikke hvor fjern du var. Stod du ikke der, foran tørkestativet og løy. Jeg fiklet med nøkkelknippet, du ba meg slutte, satte deg i sofaen, sa: Kanskje du trenger litt alenetid, så kan du tenke etter. Men jeg har jo tenkt etter, sa jeg. Jeg tenkte så jævlig etter – før og etter og overalt. Du tok med den blå tursekken. Slukket soveromslyset. ­Sebastian har et ledig rom, sa du. Jeg ringer deg.

Lyden av pisset som traff doskåla. Du spylte ned, fant skoene, satte deg på huk. Hvordan du knyttet skoene, jeg hadde ikke lagt merke til det før, hvordan du la tuppene av lissene nedi. For b ­ urde jeg ikke kjenne deg såpass, vite hvordan du gikk med skoene. Gjemte lissekantene unna. Vi hadde syklet og gått langs Akerselva. Vært i Berlin, tatt nattbussen fra København til Stockholm. Du snorket deg gjennom timene, mens jeg stirret ut på motorveien til vi kjørte inn på Cityterminalen, parkerte. Jeg kjente, burde ha kjent, kroppen din, hva du foretrakk. Nakken din krummet seg. En glipe av hud mellom hårfestet og genseren. Og lysstoffrøret i taket. Hvorfor skulle det blinke sånn, hardt. Vil du ikke ha sushi, sa jeg. Det var ikke sånn det skulle bli. Dette var ikke oss. Vi skulle finne ut av det. Vi kunne sette sammen ting, sette oss sammen. Men nå satt du der, i yttergangen. Avreiseklar, på huk. Skulle du til henne da. Ta med deg de nypakka kartongene og dagene, kanskje månedene, til henne. Jeg orket ikke å si mer. Kunne du ikke bare stoppe, ikke knytte 108


lissene, ikke dra lua over hodet, ikke puste ut på den måten, som et støt, et oppgulp, fra lungene, der nedenfra, som om lufta hadde gjemt seg der, altfor lenge. Måtte slippes ut, slippes fri.

Jeg drømte hver natt. Ventet utenfor døra vår. Du åpnet ikke. Jeg skreik. Gikk bort til vinduet. Du satt på kjøkkenstolen. Hun, ved siden av. Jeg så bare bakhodet hennes, ei blond kule. Så snudde du deg mot meg. Ansiktstrekkene var borte. Ansiktet ditt var bare et svart laken. Hei, hva hadde du forventet, sa du. Og så opp­daget jeg det. Bildene fra Stockholm og Berlin. Spaserturene våre i Djurgården. Du og jeg under parasollen i Gamla Stan. Varmen da vi gikk langs Spree, og de uklare speilbildene av oss, i elva. Du holdt opp fotografiene, men nå ble de like, alle helt svarte, med ei hvit stripe i midten. Du hadde hengt bildene i et fiskesnøre, tredd tråden gjennom dem. Det luktet råttent, mugg. Så kom du imot meg. Og fotografiene forsvant inn i pupillene mine, smøg seg inn der gjennom en sonde, fra utsiden av rommet inn til øynene. Vi var på sykehuset plutselig. Korridorene var hvite. Rommet var hvitt. Alt det hvite sved. Jeg skulle tvangsfores med de mørke bildene og alt det hvite, få det inn i årene, blodbanene, hjertet. Jeg skreik nei, du går over grensen, du går over grensen nå, hører du, kutt sonden, ta den ut.

Det er tre og et halvt år siden. Jeg går bakover, er tilbake i r­ ommet, soverommet. Det ligger et rent håndkle til deg på vaskemaskinen, sier jeg. Du svarer: Kom, legg deg litt hos meg. Øynene dine, kåte. Dette sløret som legger seg over dem, gjør dem mykere, mørkere. Men jeg må gå nå, sier jeg, rekker deg kaffekoppen. Men jeg har lyst på deg. Ikke den guffa. Du sier det akkurat sånn. Og jeg smiler, helt innenfra, går ut på kjøkkenet, skrur på springen, fyller i et glass vann. Det duskregner. Jeg går inn til deg igjen, vil du ha vann da, sier jeg, holder frem glasset. Du avstår, strekker ut ­arm­ene. ­­­­ Kom hit, sier du. Bare littegrann, bare litt. Vis omsorg for de arbeidssøkende. Jeg sier: naverne, mener du vel. Du er naken og du ler og du borer ansiktet ditt mellom brystene mine. Kom 109


her, ditt jævla arbeidsjern, sier du. Trusa ned på knærne. De små hårene på beina dine, underarmene, kjønnet. Som et lag av hud jeg må igjennom, trenge gjennom. Har du begynt på p-pillen, sier du. Jeg setter meg oppå deg. Hvisker: Snart. Huden din lukter oss og rester fra søvnen. Det er tåke ute, den dekker lyktestolpene, bilene. Og du krymper deg, borer neglene inn i ryggen min, spenner kroppen mot madrassen, mot meg. Idet jeg går ut av rommet, skrur du på lampetten. Jeg liker det ikke, at du ser meg på den måten. Avkledd. Gående der, i lyset. Amalie, sier du. Jeg savner deg allerede.

Du sa du ikke hadde mye stæsj, frøken. Pakka du ned hele blokka, eller. Lampa mi under armen din. Det tydelige v-tegnet mellom øyenbrynene. Du smilte, dro meg inntil. Jeg ville bare stå slik, i trappeoppgangen din, foran nabodøra, som ennå var ei hvilken som helst dør, bare stå der, og snuse inn lukta di. Du beit meg i øreflippen. Kom, sa du. Nå tar vi senga. Vi brukte et kvarter på å bære den opp trappene. Grepet mitt glapp i tredje etasje. Kan du stoppe, sa jeg. Du stilte senga på høykant inntil murveggen, skrudde av beina. De siste to etasjene gikk bra. Inne på soverommet skrudde du på beina igjen. Det var kanskje noe med måten du festet dem på, bestemt, helt tilstede, du stod iallfall der, konsentrert, i det hvite rommet, med snus under leppa og jeg kjente det i mellomgulvet, at jeg ville inn der, inn i fingrene dine, bare ligge der.

Du satt i stolen med albuen på armlenet, i den genseren, første gangen du var hjemme hos meg. Spurte om bildene på veggen. Hvem er det og når var det, er det deg, hvor da, hvor mange år siden. Du holdt vinglasset nervøst mellom hendene, som om det var en dyreeunge, noe skjørt. Bevegelsene dine, blikket ditt. Hvordan du tok i dørhåndtakene, varsomt, som om du ikke kjente dem godt nok, som om plasten kunne ødelegges, smelte. Som om du bare kunne rive håndtakene av.

110


KRISTER KANCK

MÅLET FOR ØYE

| 1990


«Enten det er grunnet stor skjønnhet, eller stor grusomhet, ser det ut til at vi, menneskene, kun klarer å fokusere på ytterst få ting av gangen. Jeg har her valgt å fokusere utelukkende på én: Det som kan oppfattes» – Berthold Spengler, Die flüchtige Welt

Kvinnen som stirrer ut vinduet, fra huset hvor hun har bodd de siste tyve årene. Det lir mot sommer, og i skogen, over åskammen noen kilometer unna, har bladene allerede tetnet landskapet. Hun tenker en tanke, så lite oppsiktsvekkende, at det er umulig for henne å stadfeste om hun har tenkt den før eller ikke.

115


I brevvekslingen mellom Jean-Jacques Rousseau og Voltaire ­skriver sistnevnte om funksjonæren Alves Eça da Silva, en overlevende etter jordskjelvet i Lisboa. I sin dagbok skal da Silva ha skrevet om denne morgenen, 1. november, 1755: «Synet av himmelen slo mot meg fra det som like innen hadde vært det ruvende taket over Carmokirken. I villrede søkte jeg hjemover, mot nord-øst, over leirsteinene og treverket som da jeg gikk til, tidligere den dagen, var gatestrekker. Skrikene fra den redselslagne folkemengden avtok jo lenger vekk jeg kom fra Russioplassen, og ved utkanten av fattigkvarterene var det helt folketomt foruten meg selv. Det var da det desto mer fryktinngytende inntraff: De få bygningene som fortsatt stod ble brått løftet fra marken, som av Guds hånd, og fløt av gårde og ut av syne».

Voltaire var en av dem som trodde da Silva og navnga feno­menet mundo mobile transistus, oversatt en verden av overganger: Det at bygninger og natur omrokkeres, sammen med menneskers minner samt kart og opptegnelser over disse områdene.1

1

  Berthold Spengler argumenterer i Die flüchtige Welt (1984) for at slike ­ UMOT-inntrefninger er tilbakevendende i tilfeller av emigrasjon eller masse­dødsfall: M Senest i Demmin, Øst-Tyskland, 1. mai 1945, da nærmere tusen m ­ ennesker tok del i et masseselvmord i frykt for overgrep av den Røde Armé; også under massakrene i Sabra og Shatila, Libanon, som fant sted mellom 16. og 18. september 1982.

116


[En omstridt neurolog] mente selv han hadde blitt motarbeidet hele karrieren. «En akademisk ostrakisme» kalte han fakultetets endelige dementering av doktorgraden hans – en reaksjon på publi­ seringen av en rekke ontologiske avhandlinger på eget forlag.2 Mest kontroversiell var utgivelsen Spoantan­determinisme, hvor han tilbakeviste muligheten for en fysisk bestandighet over en temporal utstrekning, til fordel for en «kosmologi av stadige tilblivelser». Beviset for dette mente han å finne i akinetopsi, en diagnose hvor pasienten har synet fullstendig inntakt, men er uten evnen til å oppfatte bevegelse. Som han skrev: «Hvem vet om dette slett ikke er sykdomstilfeller, men snarere anomalier som bortriver vårt bevissthetsslør og tillater oss å se ­virkeligheten slik den er de facto.» 30. januar 1990 skjøt og drepte han sin assistent gjennom mange år, grunnet «en mindre uoverenstemmelse vedrørende et spørsmål av enorm betydning».3 Under rettsaken avsatte han forsvars­ advokaten for å føre sin egen sak. For aktoratet framla han påstanden om at det ikke fantes noe bevis for at den fornærmedes hode ikke ville eksplodert nøyaktig samtidig som haglen ble avfyrt. Beviset han la til grunn var sin egen teori om spontandeterminisme. Fra fengselet publiserte han nok en bok. Med den aktet han å motbevise selve livet med et lignende bevisgrunnlag: Denne gangen med fokus på Cotard-syndromet, som gir pasienten forestillingen av å være død. 2

  Blant dem monografien Apophenia der han listet opp historiebøker og biografier (alle skrevet av medprofessorer) som han argumenterte for at var uetterrettelige grunnet deres hang mot kausale forståelser; samt en drøftning av Bertrand Russells «fem-minutter-siden-hypotese». Kontrært Russell selv, argumenterte han mot dens ikke-falsifiserbarhet og for dens anvendelighet som kosmologisk modell. 3   Utdrag fra forsvarstale: «(…) a minor disagreement over a major issue.» 117


Det var først da mannen ankom flyplassterminalen at det slo ham: Noen måtte ha knyttet endetarmen hans om sengebenet i løpet av natten. Mannen hadde slumret for lenge, og stresset slik med å få pakket håndbagasjen, at han slett ikke merket noe til den kveilende fornemmelsen. Stående slik fulgte han innvollen med blikket over gulvflisene, dette lyst brunlilla kjøttrøret, utgulpet bak ham. Først da kjente han den sultlike følelsen av veien som var tilbakelagt: De rillete stålkantene på trinnene ned trappen; bygårdsporten med skiltet SKAL ALLTID VÆRE LUKKET, som nå stod litt på klem; trikkehjertene som pumpet dørene opp og igjen; tarmen strukket trådtynt mellom trikken og flytoget; «Klakk-klakk-klatt» fra rullekofferthjul, og en jernlik lukt.

118


På en strand, ikke langt fra Steinalderparken i Oslo, får en mor omsider nok og raser mot en annen mor som har prylt datteren sin foran alle strandgjestene. Sønnen til den rasende moren er på alder med jenta – ikke eldre enn fem – og blir for første gang i livet forlegen overfor bruddet på intimitetsklausulen som verner om familiefreden, hvor berettiget en inntrengelse enn måtte være.

119


I avgrensede tidsrom satt den gamle mannen alltid ved det s­ amme kafébordet. Servitørene orket i det lengste å minne ham på alt han glemte igjen: Først avisen og hatten, så regningen og under­ skjorten, derpå den høyre skoen, etterpå hans venstre sokk, ­etter­hvert også armbåndsuret og en reim hud fra armleddet. To brilleglass i hver ende av kvartalet. Hos frukthandleren, like i nærheten, soper kassereren en ettermiddag opp elleve neglbånd.

120


Som nylig utdannet jordmor hadde hun blitt fra seg av b ­ egeistring over et slik jobbtilbud: En lokal foregangsmann drømte om å åpne verdens første fødselfakultet av sitt slag i hjembyen, og ville ha henne med under utviklingen. Besøkende skulle få g­ jenoppleve sin egen fødsel ved å legges i en kunstig livmor, fylt med kroppstemperert saltvann, for så å bli presset ut av en gummi­vagina på tre ganger to meter. Etter en utførlig dialog med mat­tilsynet fikk de til og med gjennomslag for å anvende griseblod ­under fødselen. Opplevelsen skulle slik bli desto mer autentisk. Et ­ keisersnittprogram ble også gjort tilgjengelig, og en kuvøse ­ ­tilpasset voksne ble innstallert i lokalene. På åpningsdagen var det ingen som møtte opp, tross en iherdig markedsføring. Dette smertet den unge jordmoren der hun stod ved inngangspartiet sammen med eieren, som småkeitet trikset med saksen tiltenkt klippingen av det røde båndet. Det var ikke så mye det at hun fryktet å miste jobben. Hun hadde nemlig fått en stor ømhet for denne mannen, som så iherdig snakket om å gi mennesker tilbudet å overkomme fødselstraumet han var så overbevist om at de led under.

121


Den unge mannen hadde planlagt det lenge: Å kjøre motor­ sykkelen gjennom glipen i autoværnet, utfor bergkanten, der hvor vannet var så grunt at motorsykkelen kunne oppdages av letemannskaper, men tidevannsstrømmen sterk nok til å forklare at han omkom, og at liket ikke var til å finne. Han skulle deretter reise til USA og bruke alt av penger han hadde underslått fra firmaet på å ta omfattende, plastiske operasjoner: Pigment­ endringer, kjeve- og nesebenutvidelser samt endre formen på øyehulene. Han skulle trene aktivt (han hadde alltid vært spe) i tillegg til å ta skuespillerleksjoner for å kunne endre fakter og utstråling. Han skulle røyke, drikke og vræle timevis hver dag, til slitasjen på stemmebåndene ville gjøre stemmen hans ugjenkjennelig. Den unge mannen skulle reise hjem etter flere år og, tilsynelatende tilfeldig, stifte et bekjentskap til sin mor, som han antok fortsatt var sorgtung etter tapet av sønnen. Alt gikk som planlagt foruten én enkel detalj: Den unge mannen og moren – hvis ansikt også hadde gjennomgått en forandring – tilbragte formiddagen på en kafé. Da samtalen for noen øyeblikk stilnet la moren hånden sin over sønnens. Det var med en uro den unge mannen ikke klarte å skille om gesten var den av gjenkjennelsen mellom en mor og hennes barn, eller en gryende, seksuell tiltrekning fra hennes side.

122


Barna som var sü hengivne ovenfor foreldrene sine at de selv kontaktet barnevernet etter at faren ble alkoholiker i sympati med ektefellen, som innstendig mente at livets meningsløshet alene kunne møtes med fortapelsen.

123


I to dager hadde mannen og guiden hans gått mot fjellpasset. Like før det mørknet nådde de gjestehuset for natten. Etter at han fikk pakket ut og skyllet av seg ble det servert linsesuppe og en hjemme­brent kornsprit inne på kjøkkenet. Innhaveren fortalte om mannen fra nabolandsbyen, som tidligere den dagen ble k ­ astet av hesteryggen og utfor en stupkant. Den reisende ba guiden oversette: «For slik er stiene her i dalen, tettklemt mellom to fjellvegger, hver av dem sprikende mot sine motsatte størrelser, himmel og avgrunn. De andre i følget hans så hesten slå seg vill, mannen gripe etter tøylene, vekten av ham et øyeblikk samlet om foten i sjenkelen, før han forsvant.»

124


Uken etter farens kremasjon står en ung kvinne i det nedlagte skipsverftet hvor hun kan huske at han tok henne med som barn. Det store betonglokalet er så godt som tomt, og det drypper rustvann fra jernbjelkene i taket. Hun krøller tærne i støvlene og kommer til å tenke på at mellomrommet mellom dem er et rudiment fra andre liv levd lenge før hennes eget. Videre spør hun seg selv om mellomrommet til farens tær er der inne i skipsverftet et sted, eller kanskje blant gatestrekkene opp mot St. Hanshaugen.

125


To nære venner hadde ikke sett hverandre på lenge og satte av helgen for å drikke slik de en gang pleide. I stambaren ble det ikke spilt musikk, og om det var sent og få besøkende ga inne­ haveren dem lov til å røyke inne. Like før ølserveringen stengte natt til søndag kjøpte vennene to øl og en Underberg hver og satte seg tilbake i sofagruppen innerst i lokalet. Den ene fortalte om hvordan han hadde blitt fylt av den ­samme følelsen som da han var barn og fabulerte over evigheten. Om det fantes en yttergrense av universet måtte jo noe være bak: En vegg bak veggen og bak den igjen, ut i den barnslige fore­ stillingen om det endeløse. «Jeg kom nemlig til å tenke på det her forleden, det at et digitalt bilde består av et gitt antall pikselpunkter, og et gitt ­ antall farger. Se for deg at du kunne rast gjennom alle disse ­farge­­­­kombi­nasjonene: Da ville du til slutt ha sett alle bildene det er mulig å se, det at vi to sitter her, for eksempel. Din egen fødsel, alle de livene du kunne ha levd, sammen med alle menneskene noensinne født. Jesus sitt egentlige ansikt!» Det siste ropte han. Vennen delte begeistringen, men var for trett til å la seg rive med. For seg selv tenkte han heller på det Leo Tolstoy en gang skrev – noe om hele livets mangfoldighet, at alt det som betar oss og all skjønnhet er satt sammen av lys og skygge – og han lurte på om Tolstoy visste at han hadde rett.

126


Guiden pekte mot andre siden av dalen. Såvidt synlig fra avstand: En liten gruppe mennesker i ring rundt den omkomne. De hadde hentet ham opp fra ura og lagt et hvitt klede over kroppen hans. Et dødt pikselpunkt midt i bildet av dalføret.

127


Hun trodde ting ville bli enklere etter fylte tjuefem. Forholdene hun hadde vært i var verken mange eller omfattende, men likevel hang de ved henne. Hun hørte aldri på musikk med tekster om å bli bedratt, fikk heller ikke vondt av å se filmer om ulykkelig kjærlighet, da dette var noe hun ikke kunne relaterte til. Så lot hun seg selv fylle av følelser for en elsker hun hadde hatt gjennom et halvår og de bestemte seg for å flytte inn sammen. Det var mye hun ikke sa til ham; heller ikke dette: En kveld, etter å ha elsket, ble de liggende å se hverandre inn i øynene. Etterhvert som hun fikserte, først på regnbuehinnene, så på det svarte i pupillene hans, klarte hun ikke å tenke på noe annet enn at der inne, mellom synsnervene, hjernecellene, synapsene og atomene, fantes et så stort tomrom at hun, til tross for å være til, kunne sies å ikke lenger bli sett.

128


Han fullførte videregående med de beste karakterene i klassen hva gjaldt språkfag. Han gikk videre på Danvik folkehøyskole, kom inn på Skrivekunstakademiet i Hordaland året etter og fullførte en mastergrad i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, hele tiden med dette éne målet for øye: Å finne et fullendt språk med den tonen og det autoritære anslaget han ville anvende i sitt eget selvmordsbrev.


VETLE LASSEMO

| 1989


Eit gamalt piano gjøymer seg førr støvpartiklar under eit utvaska laken. Laken utan flimmerhår nys ikkje, pustar ikkje inga harking ell hosting let berre støvet dryse, dale dekkje seg, dyssande, lag på lag, på lag lauklaken spring ikkje ut i vekst om våren, ventar på avduking, risting og vask.

133


Under underskogen hender dei underlegaste underverk, uendeleg underleg eg?

134


Sø små som maur skal me kvernast. Flammune slukar meg lik hulkande barnelatter og spedbarnsgråt. Av jorda vil eg gro, og i nåtta vil eg føle deg.

135


Raudstrupa er ein vakker småfugl, der ho ligg trykt flat i grusen, støvut og med sprikande fjøyr. Er ho ikkje det lengre.

136


Boka er ei apatisk vifte, full av blinde ord Livlaust strekkjer dei seg mot nye høgdur, flate figurar pü eit bord i stadig endring

137


Vatnet vil ikkje vike, kva gjorde Moses?

138


Eg trutnar, trutnar som tjurt treverk når det syg i seg vatn. Eg trutnar som eit hjarta når det vert vatna med næringsrik kjærleik. Eg trutnar som eit kadaver i solsteika, gjærande, fullt av luft. Eg trutnar, trutnar til veggane pressar i mot meg, og eg sit bom fast, berre augeepla sprett ut or hola sine og trillar til eit ana syn.

139


Ringar i røyk ringar i vatn ringar i ükeren. Åringar tett i tre Ringar reven, ringar jasen

140


Svelten bit i magen, et seg ut gjenom syre og blod. Med ryggen mot framtida skytast me ut i kølsvart kulde, ho bit ikkje denna kvelden.

141


Livet æ sø mykje, sø alt førr mykje, førr nokon.

Du la inn årune, bevisst, ung.

Eg dreg dei trassig med meg.

142


Lydlause glimt av ei fortid, dinglande i ein tr책d, som er langt ifr책 raud

143


Hamrar laus på skranglute skarvar og skramlande byljeblikk frå før i tida. Skrammel. Skrammel. Ingen ska få søve i nått, ikkje ein gong det daude graset, vinden ruskar det med seg. Sjølv lyktestolpar utan pære er det liv i.

144


Eit lauv visnar utan vissheit om det, menneskets vissheit visnar med åra, vert viska ut og vaska vekk, tenk å kunne visne å verta til jord eller øsje utan å ha vissheit om det. Lauv he det lettvint, leikar og dansar i vinden medan komposteringa vert komplett.

145


Furuleggen vrir seg i smerte og veir, og vind, kan ikkje hjelpe Vatnet vitnar kun om varmt, kaldt Berget vitnar om at vatnet har vore der, og er den reine forteljar I barndomens vindar heng der skrømt av spelemenn ü dinglar med føtane. Dingel, Dangel, Beinrangel

146


To steinar rulla ned i ein sprekk, Dei kom alli upp att, men va hell alli vekk


INGVILD LOTHE

| 1990


SILJE REE

| 1994


Eit menneske dett, tre rasar over ende i ein storm. Ein fugl flyg inn i eit vindauge, naturligvis går sikringa. Andrea får ikkje opp døra. Ho ropar på Mosse. Står inne på badet, no er det mørkt. Andrea røskar i døra, men ho rikkar seg ikkje. Det bankar i tinningen. Lufta blir tyngre å trekkje ned i lungene. Hendene skjelv. Pusten kjem ikkje, han sit fast i magen. Andrea ropar på Mosse, men han er langt vekke. To store steinar pressar seg mot ho, skrapar kinnet, foten sit fast. Sola har gått ned, mørke. Andrea ropar igjen, men det er berre sjøen som svarar. Det knepper i ein lås. Mosse ser på Andrea med ei lommelykt.

169


ein steinbåt fraktar dådyr dagen går ikkje opp eg grin under vatn då han er vekk fyrste gong eg er med på jakt går tida sakte renn blodet som inneheld oksygen eg mistar pusten tenkjer på morfar som brukte så mykje krefter på å trekkje lufta ned i lungene lyden av ein dykkar på sjøbotn i kulda rolege skritt beherska kveling

170


eg kjenner teksturen under fingrane dreg utover sofaen med mørkt trekk tek tak ved armlenet splittar stoffet raknar hjarter med høge helar gjennom gatene syng høgare og høgare dansar på bordet ligg knuste flasker eg drøymer maling under føtene

171


Huset er eit brungult sveitserhus, bygd i 1890, med innslag av dragestil og nasjonalromantikk. Ein slak bakke går opp til inngangspartiet, eit bislag med sittebenkar og ei stor tofløya dør med glasvindauge. Treverket er brodert med utskjeringar i etasjeband, listverk, møne, glasveranda og villatårn. I tårnet, på eit skrivebord omgjeve av bøker, står ei matrjosjka-dukke med blå kjole og gulldetaljar, kjøpt på ein lokal bruktbutikk i Russland. Kanskje var ho blitt kjøpt der ved ei tilfeldigheit. Kanskje hadde det regna, kanskje hadde ho berre hatt den rette fargekombinasjonen. Støvet har lagt seg rundt ho, gøymer detaljane. Kjerna i huset er nettopp dette arbeidsromet, eller biblioteket. Det er dette rommet som er mest brukt, utanom eit eller anna soverom. Soveromma og bada ligg i andre etasje, det er fleire enn kva som er nødvendig, men dei fleste er små, berre ei seng, eit skåp og eit lite skrivebord ved vindauget. Fyrste etasje inneheld eit stort kjøkken med ­porselenstallerkenar og kurver med plastikkgrønsaker, ei spisestove med salongbord, ei dagligstove, eit ekstra kontor og ei dør ned til eit spisskammers i kjellaren. Høge vindauge kikkar ned mot sjøen som fortset mot Danmark. Langs kvite murveggar veks lillablomstrande ugras og andre vekstar ingen lenger hugsar namnet på. Huset står midt i ein hage med gult gras. Han er ustelt, små grastuster, tuer. Midt i hagen, eit stort bøketre. Under, ein gråflassa benk med små treblomar på rygg og føter. Plenen strekk seg heilt ned til sjøen, der nede er ei brygge. Før var det ein båt der, båten høyrde til Johan Backer, ei lita jolle han hadde fått i konfirmasjonsgåve. Ein sommardag sit Johan og hans trulova Heddy Hall i båten eit lite stykke frå land. Dei har akkurat ete lunsj og no sit dei og ser på kvarandre, Heddy med den eine armen hengande over rekka sånn at ho rører ved vatnet. Johan fortel om korleis faren hadde overraska han med jolla då han sjølv trudde han berre skulle få studiebøker i gåve. Faren hadde snakka med mora, medan Johan overhøyrde dei frå trappa. I god meining om å demonstrera kor overraska han vart då han fekk han, slår han ut 172


med armane sånn at Heddy, sjølv om ho har høyrd historia før, skvett. Alle bevegelsane får jolla til å tippe fyrst til den eine sida så heilt rundt på den andre. Begge hamner under. Johan kjenner kjolestoffet til Heddy mot føtene. Han opnar auga. Båten ligg på hovudet over han. Heddy er vikla inn i stoffet som flyt til alle kantar, bølgjer seg. Han kan berre sjå ei hand, prøver å få tak i ho, men ho glir unna. I eit kort trekk hamner vatn inn i nasen. Det svir. Han gulpar inn ein munn av den salte væska. Heddy er lenger unna no. Johan kveler trongen til å puste. Med fire store symjetak er han rett over ho. Denne gongen tek han tak rundt livet hennar. Prøver å trekkje ho opp mot land. Kjolen er tung. Han riv i trådane som strammar korsettet, riv av skjørtet. Kjenner tyngda søkke mot muddbotn. Han sparkar ifrå. Ser vassflata komme nærmare. Eit glasstak. Lufta er rundt han, mindre pressande enn vatnet. Han sym på ryggen med Heddy over seg. Sym til han kjenner sjøgraset under beina. Dreg Heddy over sanden, legg ho på land. Ho pustar ikkje. Han sett seg opp på knea, legg handflatene over brystet hennar, pressar ned i repeterande støyt, legg leppene over hennar, bles to gongar, gjentar. Leppene hennar er blålige. Himmelen gråare. Hendene byrjar å skjelve, det blir vanskeligare å halda ein jamn rytme. To pust. Hardt, han høyrer noko knekke, trekk seg kjapt tilbake. Fokuserer, lenar seg usikkert fram, prøver å komme tilbake i rytmen. To pust. Ein, to, tre … Heddy hostar vatn. Pusten losnar, Johan veit ikkje kor lenge han har heldt han. Han stryk Heddy over kinnet, ho gliper litt med auga, men dei fortset å vera lukka, Johan løfter ho opp og ber ho over plenen og opp til huset.

173


fyrste kveld døyr oldefar brenn i hel eg spring i hagen med svarte eple snublar jord i lufta glasbetar under senga tennene mine knusar eg svelg dei diamanttre i magesekken andre kveld pressar eg meg inn på bussen ein flokk reinsdyr på vegen rullande gevir eit hovud i tåka hol i ansiktet steinar i auga eg sovnar dagen etter på besøk berre fjorten reinsdyrskuggar i hagen

174


eg går meg vill grus på kjolen mange kilometer i timen dansar eg på lastebiltak i mørket

175


astronauten trør i støv tjukk snø det er skittent på månen mørke me sit på golvet i stova tre to ein røyk flammer ut opp det er kjekt å sjå lenge på tv mor seiar det tek lang tid å fly så langt me ventar månen har ingen gjerder på veggen vesle visaren på sju lange visaren på tre far har finuret i lomma eg får ikkje låna telleklokke med raude strekar om eg stirar lenge nok endrar dei seg det er mørkt om morgonen klokka går ikkje lange gjerder midt ute i skogen over fjella under vatn i heile verda vatnet gjennom sjøgjerdet

176


fjes i syltetøyglas observerer dei som går forbi i ein draum regnar det ris og alle dansar aleine kikkar over skuldra kviskrar seg vekk trur ingen kan sjå ingen kan høyra dei lever i mørket skuggen oversjåinga vandrar utover sym nedover ser vekk snur ryggen snur glaset døra på gløtt kikkar på alle som ikkje døyr aleine

177


Når eit menneske fell, kan det ikkje gjera anna enn å vente. Nokon mister bevisstheita. Nokon ensar ikkje at dei er på veg ned mot bakken før dei ligg der. Andre gonger er det bakken som kjem opp til dei. Eit menneske fell annleis enn trær. Trær blir tvungne i bakken av vindkraft, lyn eller økser. Andrea og Mosse er kjærastar. Dei bur i eit lite hus på ein ­bakketopp, med mange andre små hus. Jokeren ligg ti minuttars gange frå der Andrea og Mosse har budd i femti år. Det gamle nabo­fellesskapet er vekk, og rundt dei har nye tilflyttarar med ­småbarn og studielån busett seg. Lommelykta er ein blomsterbukett på bordet. Mosse klipper opp ein pakke med pølser og legg dei på ein tallerken. Deretter finn han fram mjølk og ein pakke potetmos og blandar dei i ei gryte. Straumen har ennå ikkje kome tilbake og kokeplata verkar ikkje. Frå skapet finn Andrea fram skåler, bestikk og glas. Mosse tek to pølser og heller mjølka over. Andrea ser skeptisk på potetmosen. Dryp eit par dråper frå skeia ned på tunga. «Pulverheks,» ho seier det lågt medan ho rører i mjølka. Dei bustete augnebryna til Mosse lager lange skuggar i panna hans. Han lener seg over bordet, klikkar på lommelykta. Det blir heilt mørkt på kjøkkenet. Andrea lukkar auga. Held pusten. Prøver å vera så stille som mogleg. Over det eine øyret kan ho kjenna varmen frå munnen til Mosse. Handa hans er litt varmare enn hennar, han leier ho ut av kjøkkenet, ut i hagen. Det er overskya, ingen måne, den kvite benken lyser berre så vidt i mørket. Andrea set seg ned, ventar på Mosse. Etter litt leiting i putekassen, kjem han tilbake med eit teppe, legg det om skuldrene hennar og set seg ved sida av ho. Andrea ser på Mosse. «Det er lenge sida me har vore på stranda.» Dei små glipene mellom karm og gardin slepp inn lys utanfrå. Andrea opnar auga. Mosse ligg framleis og søv. Han ­snorkar svakt, søv med dyna mellom beina. Andrea går ned på badet. 178


Tissar, fis i mørket. Vatnet er kaldt, ho vaskar hendene, går ut på kjøkkenet. Klikkar på brytaren, men lampa i taket slår seg ikkje på. Vindauget i stova lyser opp rommet. Utanfor har eit tre velta, straumleidningen har roke. Andrea kikkar ut i gangen, ropar at straumen enno ikkje har kome tilbake. Mosse gryntar. Sola varmar ho i ryggen, etter eit par sekund høyrer ho dyna bli lagt til sides og føter trø i tøflar. Dei svarte skinnseta i bilen er varme, asfalten tørr. Mosse køyrer til nærmaste bensinstasjon. Kaffimaskinen verkar ikkje. ­Mosse ser på han. "Han er i ustand," seier dama bak disken og smiler unnskyldande. Gjennom vindauga kan han sjå Andrea sitje i bilen, ho flyttar hovudet fram og tilbake. Kikkar mot vind­ auga, myser. Med subbande skritt snur Mosse seg sakte og går ut til ­Andrea. I kratta ved sida av bensinstasjonen veks ugras og blomar. Løvetanna har spreidd frøa sine i graset og trea. "Ombestemte du deg?" "Han er i ustand." Andrea ser på Mosse, trekk pusten, losnar setebeltet og går inn på bensinstasjonen. Sola skinn, Mosse klarer ikkje sjå gjennom vindauget, han ser berre seg sjølv og den grå Fiaten. Ikkje mange minutt etter kjem Andrea ut med to pappkoppar. Den eine gjev ho til Mosse, den andre set ho på dashbordet. Nede i veska mellom beina finn ho ein boks med mange forskjellige tablettar. Før ho gjev boksen vidare til Mosse, skiljar ho ut sine eigne og svelgjer dei med teen. Etterpå drikk ho opp resten av koppen til Mosse. "Kanskje om me køyrer vidare, finn me ein stad som har kaffi?" Mosse set bilen i revers, snur og køyrer ut på riksvegen. Mange tre er bøygd og ligg halvvegs inn over vegen. ­Andrea speidar inn i skogen. På radioen spelar ein ny pop-song frå ­Amerika. Mosse byter kanal, men dei fleste kanalane er overstøya av skurring. I ein sving snur Andrea seg, ser fram på vegen igjen. "Mosse!" Mosse ser opp frå radioen og bråbremsar for å ikkje krasje i treet som ligg på tvers over vegen. Treet er tjukt, vanskeleg å sjå over, blada ligg som ei svær snøfonn rundt stammen. Andrea opnar bildøra og går ut til treet. Blada mot handflata. Det bles ikkje lenger. I fråværet er det vanskeleg å sjå føre seg at det er vinden som har røska treet opp med røtene. Med ryggen til treet, lener ho seg bakover, heilt til ho ikkje klarar å halde balansen 179


lenger, så dett ho inn mellom kvistane. Mosse tek opp rulle­ tobakken. "Eg trur me må kjøra rundt", seier Andrea frå nede mellom greinene. I pakken finn han ein røyk han har rulla tidlegare då han venta på at Andrea skulle komme ut i bilen. Andrea ser på skyene mellom greinene. Ein kvist stikk ho under det eine kneet. Ho flyttar litt på foten, oppdagar ein maur kravle frå eit blad og over på armen hennar. Det kitlar. Ho tek tak i bladet, legg det framføre mauren. Når mauren har krope over på bladet, løfter Andrea det til munnen og blæs. Bladet flyr fram, snurrar rundt og landar mellom beina hennar. Mosse er ferdig med røyken sin. Forsiktig for å ikkje knekke fleire greiner, reiser Andrea seg og går bort til bilen. "Du luktar tre." Mosse plukkar små kvister ut av dei tynne krøllene til Andrea. Lyst, mørkt, lyst. Dei køyrer gjennom fleire tunellar. Etter ein lang tunell med fleire svingar, ligg eit vertshus med to etasjar. Mosse bremsar opp og svingar inn. Med store trebokstavar står det "Kafé" over vindauga på venstre side. Bak vertshuset ligg elva, framfor, over vegen, står høge fjellveggar. Vertshuset har ein kafé, suvenirbutikk og soverom. Inne i kafeen finn Andrea eit bord ved vindauget, medan Mosse stiller seg i kø ved disken. "To svart kaffi og to vaffel, takk." Dama bak disken snur seg mot kaffikanna. "Syltetøy?" Utfor kafeen renn elva forbi, fleire plankar og greiner blir skylt bortetter. Med eit stumpt klirr set Mosse kaffien framfør Andrea. "Det er fint at tre fell av og til, sånn at me må reisa ut." Andrea ser på menneska rundt dei. Dei aller fleste er på deira alder, utanom eit par småbarnsfamiliar og ei gruppe ungdommar innarst i hjørnet. Det luktar bacon og kaffi. Frå kjøkkenet klirrar det i tallerkenar og gryter. Kaffien er for varm og Andrea brenn seg på tunga. Mosse løfter opp vaffelen med jordbærsyltetøy, luktar på han, hostar, legg vaffelen ned på bordet igjen. "Du datt så flott i stad, der med treet", han ser på Andrea. Ho smilar tilbake, slikkar syltetøyet av vaffelen og et eit hjarte om gongen. Medan Mosse røyker, går Andrea ned til elva. Straumen er sterk. No som ho står nærmare kan ho sjå at det ikkje berre er stokkar som flyt forbi, men òg plastikkposar og anna søppel. Ei grein kjem flytande med ein svart bylt. Er det eit skulderklede 180


som ligg på greina ute i elva? Andrea prøver å sjå nærmare, greina kjem mot ho i stor fart, bylten blir litt større og Andrea ser at det ikkje er eit skulderklede som ligg på greina, men ein liten kattunge. Raskt for å rope på Mosse, snur Andrea seg, men han er heilt oppe ved kafeen. Greina glir forbi, Andrea går etter. Ho må stige over steinar og dukke under buskar for å halde fylgje. Kattungen mjauar. Eg kjem, tenkjer Andrea. Eit stykke lenger ned får ho auge på eit lite utstikk, Andrea pustar djupt inn og spenner ekstra hardt frå bakken. Ho passerer kattungen, spring fortare enn elva. Nærmar seg utstikket, spring ut på kanten, legg seg ned på magen. Ho strekk armane ut, ventar. Kattepels mot fingrane, så mjuk mot fingertuppane. Andrea prøver å gripe, men får verken tak i hud eller hår. Kattungen glir vidare. Pusten set seg fast ein stad mellom lungene og halsen. Ho løftar seg litt opp for å sjå etter kattungen, men han er vekk. Fingrane hennar er kalde av elvevatnet, kroppen har stivna mot bakken. Ho reiser seg sakte opp, litt og litt, vekkjer musklane forsiktig. Kikkar nok ei gong, men greina er vekk. Framleis med stive tær snur ho seg, startar å gå oppover bakken, det er tyngre no. No er treigheita tilbake, stivheita i knea. Mosse står ikkje på toppen lenger, Andrea stoppar. Han var der i stad, ho kikkar rundt om seg. Nede ved elva får ho auge på han. Etter kvart som han kjem nærmare, ser Andrea at han har blaute erme, han held opp noko svart i dei. Det er den vesle kattungen. Pusten losnar. Andrea strekk hendene mot kattungen, pressar han inntil seg. Med kjolen prøver ho å tørke han. Det hjelp ikkje. Kjolen er blaut av sveitte. Andrea ser på Mosse, han nikkar mot ein lang, tynn pinne som ligg ved vasskanten ved sida av greina frå elva. Skjorta hans er sandete. ­Andrea løfter kattungen opp og ser han inn i auga. "Kor kjem du frå?" Katten mjauar ikkje, krøllar seg saman. Andrea byrjar å gå opp bakken, Mosse fylgjer etter inn på vertshuset. Ved sida av kafeen, sel suvenirbutikken troll og norske flagg. Andrea finn ein tova ullkjole. I mellomtida går Mosse i resepsjonen og ordnar eit rom. Hotellrommet er lite og blått med grått golvteppe. Kattungen ser på seg sjølv i spegelen, mjauar. Mosse kjem bort med veska til Andrea, løfter kattungen nedi og gjev han til Andrea. Ho skiftar kjole, saman går dei ned til kafeen. 181


Mosse bestiller kjøttkaker i brun saus med poteter og tyttebærsyltetøy. Andrea vil ha fiskesuppe. Mosse ser ut på elva, ho er rolegare no. Veska til Andrea står på golvet. Maten blir servert og Andrea løfter veska opp i fanget. Med to fingrar plukkar ho opp ein fiskebete ifrå suppa, let han drype frå seg før ho slepp beten opp i veska. Ho fylgjer fiskebeten med blikket til han forsvinn. Andrea klør seg på armen, kjolestoffet luggar mot huda. Ho slikkar i seg ei skei og plukkar opp ein ny fisk, slepp han ned. Ein servitør kjem mot bordet deira. Andrea klemmer veska mot brystet. Med gaffelen pirkar Mosse i kjøttbollane. "Smaker maten?" spør servitøren. Ho ser på Mosse, han svarer ikkje. ­Andrea set ei ny skei til leppene, kikkar skrått opp på servitøren, men kikkar raskt ned når servitøren prøver å få blikkontakt. "Vil du ha noko anna?" "Nei", Mosse stirar ned i tallerkenen. Servitøren ser på han. Nøler, før ho snur seg og går tilbake til kjøkkenet. Andrea opnar veska, slepp nok ein bete ned. Mosse drikk opp kaffien sin og Andrea slikkar siste drope av skeia. Dei går opp på hotellrommet. Med veska på fanget set Andrea seg ned på golvet, løfter ut kattungen. Frå senga kan Mosse sjå på leiken. "Mosse, kan du stoppe litt?" Mosse bremsar forsiktig ned, svingar inn i ei busslomme. Kattungen løfter hovudet, han ligg i den eine skoen til Andrea. Andrea løfter i han, kattungen snur seg, kryp inn igjen og let rumpa stikke ut. Andrea ristar lett i skoen, men kattungen blir liggjande. Med eit djupt pust går ho ut barbeint, ned i grøfta. Ho ser på Mosse, går litt lenger vekk. Får auge på ein busk, huker seg ned bak, sjekkar at ingen ser. Hell kjolen opp under armane, dreg trusa ned og hell ho langt frå beina. Gult tiss mellom grasstråa. Sola står høgt på himmelen. Vegen snor seg gjennom ein liten tettstad. Det er festival og mange menneske i gatene. Folk går barbeint og i kjole eller shorts. Langs vegen står mange små buer med smykke, mat og drøymefangarar. Mosse parkerer bilen på ein liten parkeringsplass forbi marknaden. Raskt og målretta går han ut av bilen og bort til nærmaste servering med skugge. Andrea og kattungen vandrar langs buene. Under ein parasoll 182


finn Mosse eit bord, han bestiller seg ein nullseks. Mange folk går forbi. Ei dame står på kaia og skrellar eple som ho sel. I ­forskjellige kurvar ligg grøne, røde, eplemost og karamelliserte eple på pinnar sortert. Ho sel all slags type eple. På andre sida av uteserveringa, sit to utalandske damer og snakkar. Mosse forstår ikkje kva dei seier, men blir sitjande og lytte til samtalen likevel. Etter ei tid kjem Andrea tilbake med eit par nye bukser og to skjorter til Mosse, og ein kjole til seg sjølv. Dei et reker til lunsj, kattungen ligg under stolen, et ei og anna reke som dett ned frå brødskiva. Etter måltidet kjører dei vidare og det blir langt ­mellom husa igjen. Andrea finn fram to hekletepper i bilen og kjem tilbake til treklynga eit lite stykke frå vegen, der Mosse sit og røyker, kattungen leker rundt nokre steinar. Det har blitt mørkare, dei har kjørt i mange timar. Andrea legg eit teppe utover bakken der det er flatast, men små grastuer stikk opp over alt. Det andre brettar ho rundt seg sjølv. Ho legg seg ned på ryggen og stirar opp på himmelen. Han blir blåare og svartare, og ein etter ein dukkar stjernene opp. Den mørke himmelen er eit skjerebrett med brød­ smular. Fleire brødsmular enn det som er mogleg å telje. Mosse og kattungen kjem bort, legg seg ned ved sida av Andrea. Dei ligg lenge og ser på stjernene. Mosse tek tak i handa til Andrea. Dei pustar i takt, sakte. På eit utpust starter Andrea å synge.


KARL EMIL ROSENBÆK

VERBUM

| 1987


Du kunne være ved havet, runde den høje klit og se hvordan kilometerne strækker sig. Det hvide eller gule sand, skummet. De luftfyldte bobler med en væskehinde omkring. Du kunne gå her, sparke lidt og se sandet fyge eller måske kaste sten ud i vandet, tælle antal smut før de forsvinder i det der af nogen bliver kaldt et brussende hav, tænke på huset købt på tvangsauktion for snart fjorten år siden, blot et par måneder før du blev født. Det er det eneste hjem du har kendt, men det er ikke det hjem du tænker på. Du tænker på et sommerhus og den lille grønne græsplet bagved. Du har ikke lyst til at tænke på det, du går måske netop her fordi du har lyst til at tænke på noget andet. Her, i det hvide eller gule sand hvor kilometer bliver strakt. På det lille værelse, til højre i den smalle entre, står en seng mod den ene væg og en køjeseng mod den anden. Det var her I lå. Det var her I lå i den øverste køje og du spurgte om I s­ kulle ­slukke lyset lidt. Ude fra gangen lød der radio, tallerkener der blev taget ud eller sat ind på en hylde, nogle stemmer, men ikke ­noget genkendeligt. Det er et lille sommerhus, overfor dette v­ærelse ­ligger toilettet med bad og resten af planet er et åbent rum med køkken og stue. Et spisebord med fire stole, en sofa, en ­lænestol. Intet tv. Bare brætspil og kort om aftenen. På hemsen, det store soveværelse. Der er ikke langt mellem husene her og som regel er de helt identiske. Typehuse som er billige at bygge og kræver begrænset vedligeholdelse. Velegnet både til ­helårsudlejning og eget brug. Selvom det ikke sker så ofte længere, er det stadig muligt at se en person i gang med at male sprosserammen rundt om vinduerne. Grøn eller hvid som vanligt, men på de fleste nye huse er både vinduerne og rammen af plastik. Nogle laver små modifikationer, skifter postkasse eller maler det lille skur ved siden af huset hvor håndplæneklipperen og måske en rive, måske en skovl står, i en skrigende farve. Du ved at du aldrig kommer til at sige det til nogen. I lå der i mørket. Så tændte loftlampen igen. Det er ældre senge, den slags senge der er blevet for gamle til at stå i et almindeligt hus, men som stadig er for gode til 187


at smide ud. Med lameller der forrykker sig under de søvnløse vendinger på madrassen, meder der knirker. I lå der i mørket, stak tungen ud, mødte hinanden, og det var pigen i sengen overfor, din anden kusine, yngre endnu, som slukkede og tændte lyset. Du tæller, en… to… tre.. fire, fem smut før en sten forsvinder i bølgerne. Fra stuen og ud i haven, er der et stort glasparti, ja nærmest hele væggen er af glas, og det er kun den lille græsplæne med en ligusterhæk der adskiller dette sommerhus fra en lille græsplæne og et identisk hus, bare spejlvendt, med glasparti i hele stuen. Fra de grå betonklodser, de gamle tyske bunkere, stikker rustrødt jern i forskellige retninger. Atlantvolden. Nogle af ­ bunkerne er blevet spist af vandet, andre er halvvejs dækket af sand. Efter krigen blev tyske krigsfangere beordret til at rydde minefelter langs kysten. Her gik de, Minenkommando Dänemark, og afsøgte stranden med træspyd. Hver kvadratmeter blev gennem­søgt og sprængladningerne desarmeret. Både her og under den efterfølgende march gennem det afsøgte område, døde eller lemlæstedes flere tyske soldater. Du lader hånden glide over det rillede armeringsjern, det minder selvfølgelig om noget, men det ønsker du ikke at tænke på, ikke nu. Overfladespændingen skal være mindst mulig. Som olie og vand. I lå jo bare og s­ nakkede. Om skolen og kærester. Du sagde at du aldrig har kysset med Kamilla selvom I har været kærester siden anden klasse, du fortalte at du ikke vidste hvordan man gjorde. Det var mørkt inde på værelset og du mærkede en fremmed varme i kroppen. Blodet strømmede en anden vej end vanligt, hjerteklapperne forsøgte at holde det inficerede blod væk fra resten af kredsløbet.

*

En kvinde og en dreng. Kjolen er snøret ind om livet, rød m ­ åske. De står foran et træ. Det må være dødt. Barken er rynket og jorden omkring ser mørk ud, livløs. I baggrunden står andre træer. Yngre, med friske grene, et mørkt filter mod den lysegrå himmel. Kvinden er sunket i ryggen. Hun kigger på dig eller 188


gennem. Drengen har lyst, vandkæmmet hår, fødderne peger fremad, den venstre med et mærkeligt knæk i anklen. Han har en hvid skjorte på. Mørke shorts. Fra knæene og ned, er han nøgen. Du læser hende som en mor. Drengen er hendes barn. En søn. Hun er sikkert også kærlig, hengivende, klog, eftertænksom, men her ser hun tung ud. Er det noget socialt? Et klasse­spørgsmål? Hendes arme hænger ned langs siden og med den ene rører hun ved drengens skulder. Han har hænderne foldet over brystet, ­holder fast om noget. Måske er det en orange kat, måske er det privilegier. Fotografiet har du købt i Berlin. Den vestlige verden er en stor ensomhedsfabrik. Det var på studietur med gymnasiet. I havde netop været oppe i et gammelt østtysk vagttårn; Grenzwachturm Schlesischer Busch, og nu stod du foran en bod med små metalæsker; gamle kaffedåser, patronkasser med gul utydelig skrift. Alle fyldt med falmede billeder. De kostede måske tyve cent pr. styk. Du sagde: – Diese, danke, og kiggede væk imens, ville ikke møde blikket til den du talte til. Ikke så meget på grund af det hårde, det hakkede sprog som din egen uformåenhed. Når du åbnede munden, var du fremmed, aflejret i et rum mellem den anden og dig selv. Fotografiet var småt, men du foldede det stadig på midten og lagde det i lommen. Den bøjede stribe efter knækket løb ikke der hvor barnets hals mødte hovedet, det ville ellers have været symbolsk. Det ville have betydet noget.1 Der er en billedserie fra denne tur: På det første står du med en appelsin i hånden. På det næste har du kastet appelsinen i vejret, og du står og misser med øjnene mod solen for at følge dens kurve. På det sidste står du igen med en appelsin i hånden. * 1 

Barnets krop er fritstillet hovedet, som en romantisk fortælling der ofte gentages. Rousseau taler i Émile (1762) om behovet for at isolere barnet fra omverdenen. Et knæk på midten af et fotografi kan udgøre denne isolering. 189


Der findes få rum uden vinduer, få rum du føler dig tryg i. Og her, på ferie med familien, mangler du det lille rum under trappen hvor du kan lukke øjnene og forestille dig bagvæggen forsvinde, rummet forvandle sig til en lang korridor. Her, på Tenerife i et feriehus ved kysten, er der ingen rum hvor du kan finde fred. Moren har igen et ben uden åreknuder, det må fejres. Faren og barnet er med og de har alle hurtigt fundet sig til rette, fundet rutiner i det midlertidige, den korte gåtur fra huset til stranden to gange om dagen, de lette måltider, siestaen. Du ved de ikke vil forstå, du forstår ikke selv, men bag den lille trædør derhjemme, inde i mørket hvor det kun er i de små revner at lyset slipper ind, stopper det for en stund med at banke i tindingerne. Du forsvinder derinde. Det er som om du dør et øjeblik, du kan mærke hvordan du langsomt falmer og retoucheres bort fra alle billeder. Du vender først tilbage når barnet åbner døren eller forældrene kalder med den bestemte tone der indikerer at de allerede har kaldt flere gange. At ligge på stranden er en ydmygelse. Der havde har altid været morgener hvor han du vågnede vågner i dårligt humør, også da han du var lille. Men nu skete sker det næsten konstant. Lemmet stod står altid stiv, og det plagede plager ham dig. Nu plagede plager det ham dig. Han Du følte føler sig dig fanget. Han Du var er fanget. Hver morgen det samme: vågne og vide at den var er der, stod står i giv akt, og at dette skulle skal bestemme resten. For altid. Det gjorde gør ham dig vred, uden at han du forstod forstår hvorfor. Og denne vrede blev bliver til ondskab og had, nogle gange. [SIMONA VINCI]. Der er stille netop nu, men du ved hvor lidt der skal til for at lemmet viser en ophidselse du ikke forstår. Du bliver lettet når det er teenagepiger i badedragter som er årsagen, vender dig om på maven og smiler. Selvfølgelig er du flov, men lettelsen strømmer samtidig gennem kroppen. Måske er det ovre. Du står i havet. Du står på tæer med halsen strakt så hovedet akkurat er over vandoverfladen, har ryggen vendt mod bølgerne, du ser dem ikke, mærker bare stødet mod kroppen og vandet der strømmer over hovedet, salt der blitzer i øjet en væg uden holdepunkt et tilfælde af vægtløshed ilt en tunge klemt mod ganen 190


du synker eller svæver synet flimrer Hvidt et tryk og øret der næsten eksploderer vandet føres videre videre ingen skillelinjer alle åbninger fyldes tømmes. Igen. Fødderne der slipper grunden og du bæres væk som en ubetydelighed. Du føler ikke frygt, føler et øjeblik ingenting. Under vandet kan du se grønne striber af tang, vandmænd der kastes rundt, de tynde sporer, fire lyserøde hjerter i midten af den bløde krop. Det kan virke underligt, men i ubetydeligheden mærker du en følelse af tilstedeværelse. Du ved ikke hvordan det er at vokse op i en storby, en hovedstad, du kender ikke anonymiteten, kommer aldrig til at kende den. På strandkanten står moren og barnet. De vinker når du dukker op fra bølgerne. Barnet smiler og klapper. Råber til dig og du vinker igen. Moren kalder, spørger om du vil tage barnet med ud i vandet lidt. Du går ind til dem, I smiler og du rækker en hånd frem til barnet, I går ud. Du peger på det lille skær af rødt i bølgernes overflade, forklarer om frygten, hvordan man ikke må modarbejde, at det ikke er vandmasserne der er farlige, men den ukontrollerede reaktion. Barnet står i vand til brystet og inde på stranden holder moren et kamera op foran øjet. Også over havet kan man finde støvkornenes dans i solstrålerne og selvom portrættet måske ikke er vellykket, bare to sorte skygger i lyset fra solen, er moren tilfreds med denne reference. Hun hænger fotografiet op i stuen derhjemme, smiler og purrer barnet i håret.

*

Alle vidste at Simon havde den største pik i klassen. Selv pigerne vidste det. Puberteten havde ramt ham som en forhammer og nu svulmede han op overalt. Det var noget med måden han gik på. Og hans holdning. Selvom det sjældent var særlig klogt e­ ller morsomt det han sagde, talte han med en ophøjet sikkerhed, han troede på sig selv, tog altid underbukserne af før T-shirten når I skulle i bad efter gymnastik, stod foran træbænken i midten og viste sig frem med hænderne rundt om bollerne eller omkring skaftet. Han spejdede rundt, greb ud efter håndklæderne I 191


havde snoet om livet, prøvede at blotte skammen et uopmærksomt øjeblik. Den klistrede lyd af bare tæer mod de kolde klinker når I undveg. I vidste det alle, at udmålingerne ikke blev vurderet som et tidsvarierende udslag af væksthormoner produ­ceret i køns­ organerne, men som essentielle maskulinitetsmarkører. Kunsten var derfor at lade håndklædet møde i siden så hånden kunne glide ind i slisken og skubbe trusserne ned uden at afsløre noget. Placere det lille tøjstykke på vristen og løfte foden op til en udstrakt hånd. På den måde blev det pinlige begrænset til et minimum; fra knagerækken til brusehovedet og tilbage igen. Når du først stod under bruseren, var det som om de a­ nspændte muskler fordampede, du blev mange kilo lettere og al den energi du havde brugt på at skjule pikken føltes et øjeblik unødvendig. Under det varme vand stak I pikken mellem benene og lavede drengefisser eller tissede på hinanden. Nogle gange rørte I ved Simon så han fik stiv pik. Det var en opvisning. I pressede nedad og slap. Så pikken dirre tilbage på plads.

*

Altid. Det har altid med puling at gøre, blikket er den første penetration. I en biblioteksbog er der understreget noget. Det er en smerte man ikke kan tale om. En blød blyantstreg under de blødeste sætninger. Papiret er foldet ned over sig selv i det øverste hjørne. Sproget er det smukkeste mordvåben er skrevet i marginen og visket ud igen, kun blyantspidsens fordybning i det hvide papir er tilbage. Det har gjort ondt nu igen / i flere døgn.

*

Barnet står på en bakke. Store flager vender og drejer i luften. Det sner. Det er barnets vinter. Med en rød plastikkælk i hånden går barnet op på bakken og glider ned. Gentager. Går op på bakken, 192


glider ned. Det er ikke bare en dag i barnets liv. Håret lyser op i skæret fra solen og barnet står der, lykkelig, men barnet smiler ikke, lykken skal findes i universet, i den hvide sne der omgiver barnet som et knus. I må ikke stjæle den stemning, I må ikke hive i plastikkælkens nylonsnor så den sprænger og barnet begynder at græde. Det er ikke jeres vinter. I ønsker ikke at kælke. Det sug I jager findes i blikket. Hvor meget barnet end prøver, vil I altid kunne se en aflejring af ømhed bag raseriet. Himlen er rød to gange om dagen. De lette skyer lyser op som spisevat på en frostblå baggrund. Det er barnets vinter. Ikke se mod udkanten, ikke se de brune pletter hvor bilerne kører. Barnet kan gå forlæns og baglæns med samme utrolige lethed, det må I ikke ødelægge, I må ikke fjerne det tynde lag puddersne fra barnets verden. I ved der er en grænse, I ved det vil forandre alt, at det er for tidligt til den slags hemmeligheder. I ser barnets forundring, I er med til at holde på barnets vinter. Fødderne er helt blå, eller, det er bare noget man siger, når barnet snører støvlerne op, fjerner de faste klumper sne fra uldsokkerne. Barnet trækker selv sin flyverdragt af, smider den på klinkerne, kigger i bryggersspejlet, kinderne er lyserøde af frosten og barnet går ind i køkkenet, her skulle moren stå og lave brunkager eller pebernødder hvis det var rigtigt, en duft skulle møde barnet, hvis det var rigtigt skulle der stå en snemand i haven med en sort kam som overskæg og en kost i hånden. Skolen er lukket og faren er også hjemme fra arbejde. Man kan ikke mure når det er frostvejr. Der er store traktorer som kører med frontlæssere og skovler sne væk fra vejen. Faren og barnet kigger begge ud ad stuevinduet, ser hvordan de store maskiner dynger sne op på græsplænen. Det er der bakken kommer fra.

*

De første gange kom der ingenting ud. Du kunne ligge på ­sofaen i stuen og skubbe den løse hudfold frem og tilbage over 193


pikhovedet med tommel- og pegefinger. Det var kun den trætte ømhed i pikken der gjorde at du stoppede, du var ikke bekendt med klimakset, den nydelse du oplevede var konstant og det var som at overskride en grænse den dag, at ligge på sofaen og passere udkanten af barndommen, indtræde i en kønsmoden krop og samtidig forlade den konstante nydelse til fordel for en klimatisk udladning. At mærke de velkendte rystelser, den konstante spænding i mellemgulvet, og så, pludselig, sprøjte en hvidgul varm væske op på maven af dig selv. Du onanerede mest i badet bagefter. Det var nemt at skjule og du kunne undersøge sæden nærmere derinde, komme i hånden og sprede fingrene, føre det op til næsen og lugte. Ingenting, ikke-liv, men ikke-død. Eller du kunne komme ned i en tom shampoo-flaske, se hvordan sæden langsomt gled ned ad siderne og lagde sig som en tyk klump på bunden. En dag du var alene hjemme, gik du ind på forældrenes soveværelse. Du kiggede på farens fodboldstøvler nederst i klædeskabet, dem han brugte når han spillede oldboys og du stod på sidelinjen og sparkede til de store femmer-bolde eller du spillede kamp med de andre børn på målene bagved. Du kiggede i alle skufferne. Thin er til alle, der synes, at et ekstra tyndt kondom er et bedre kondom, stod der på pakken. Du havde ingen præferencer i forhold til tykkelse, og siden der allerede manglede et par stykker opdagede de sikkert ikke at du tog en. Det var alt for stort og det lugtede kraftigt af ­madpakkeelastikker. Du var nødt til at samle en hel fold af gummi ved roden for at få det til at sidde stramt omkring hovedet og bagefter gemte du den flade gummipose med den hvide sæd i, i den nederste Jumbobog ved siden af din seng. På pakken stod der at man kun måtte bruge det en gang, men det betød ikke noget når man var alene.

*

Det er juleaften. Kirken er fyldt og kirkesangeren er i gang med at placere bænke i midten af skibet. Kun de faste kirkegængere hjælper, de kender opstillingen, kender systemet. Du er der med 194


moren, faren og barnet. På samme tid tydelig og utydelig. Som en udvisket blyantstreg i marginen på en bog. Foran alteret står to afpillede grantræer. De er hæsligt pyntet. Gamle julehjerter, røde kugler og en sølvguirlande snoet et par gange rundt om grenene. Lyseholderne er hæslige, og de falmede gule stjerner. Du sidder på venstre side. To bænkerækker bag den svævende Kristus-figur med de fire vanlige bogstaver skrevet under de nøgne, martrede fødder. Knæene er presset mod hinanden, ansigtet vendt mod gulvet. Håret er farvet lyst, det er langt og samlet i en knold på hovedet. Her i stilheden er du offer for et oldgræsk kor. Glem ikke den sommer du plukkede jordbær i min køkkenhave og stod bøjet over bedene med en plastikspand. Hele ansigtet der smilte. Dit hår var lyst af solen, din mund var rød af frugtsaft. Glem ikke hvordan du kastede min datters cykel i åen og sagde det var Simon med falske tårer løbende ned ad kinderne. Du må ikke glemme den du er, ikke glemme de små grusveje forvandlet til bjergetaper i Tour de France, de store vandingsmaskiner og de nøgne overkroppe der løber ind under vandstrålen. En femtenårig dreng med langt hår og plukkede øjenbryn. Glem ikke hvad du har mellem benene. Glem ikke at også du har mobbet i skolen, du er ikke en helgen, glem ikke det. Efter gudstjenesten ønskes glædelig jul. Først til præsten, så til de bekendte. Du står ved siden af faren og barnet. Som en hellig ånd der ikke kan berøres. Hvis nogen hilser på dig er det på afstand. Med en hurtig hånd skjult foran brystkassen.

*

Du rejser dig fra sengen og går hen til vinduet. Kroppen ryster, du skal til din første samtale på Sexologisk Klinik. Du er stået tidligt op. I spejlbilledet kan du se de hvide prikker efter modermærkerne skinne på brystet. Du husker hvordan hele overkroppen blev lokalbedøvet og lægen tålmodigt skar rundt om de små brune, små røde cirkler. Du forestillede dig 195


at du ville få udleveret en lille plastikpose med alle pletterne, at du ville bære dem med dig hjem. Når du ruller gardinerne fra, ser du direkte over på et opdækket morgenbord—there is nothing like puking with somebody to make you into old friends—og selvom himlen er helt klar når solen aldrig dit vindue her, det er ikke symbolsk, det er bare på grund af den tætte bebyggelse. That’s the clitoral truth. Dine bare fødder mod gulvet, den lidt klistrede lyd det altid laver. Du er aldrig nøgen andre steder end i badet og med et tykt lag sæbe dækker du hele kroppen. En fast rutine. Et system der afslører så lidt som muligt. Du ved præcist hvor varmt det skal være, hvor længe det er nødvendigt at stå under det glohede vand før spejlet et dugget til og du kan gå ud. Huden er højrød, du mærker ingenting. De kalder det behandling. De siger: – Enhver beslutning er en byrde, taler om fjernelser, om at give afkald og ikke fortryde. De taler til dig som en voksen, behandler dig som et barn. Som barnet der kælker og stadig tror på det fortryllende, det barn der må beskyttes mod tilværelsens realiteter. Du er ikke i stand til at træffe beslutninger, siger de, du er for emotionelt involveret, og du svarer det de ønsker at høre, taler undertrykkeren efter munden, forklarer dig selv som binær. Du ved de er i stand til at forandre alt, at de måler dig på det løse tøj du møder op i, du ved det, analyserer dit stemmeleje, leder efter de små rystelser som kan bekræfte deres tvivl. Kigger efter det egentlige. Du presser knæene mod hinanden, hvad gemmer du mellem benene. De siger: – Friheden er givet menneskene som transcendente væsener, men fakticiteten kan ikke overskrides, [there was a brief silence, like an indrawn breath] De siger: – At thi er en misbrugt mulighed for vækst, kalder dig Emil og navnet brænder i kødet, du føler dig ikke tilpas, nej, føler dig ikke til stede. Du har allerede talt, du har prøvet at vise din private blomme af skræk og identitet og de er stadig i tvivl. De siger: – Enhver beslutning er en byrde,

196


taler om din identitet og kalder det en normal krise. Siger du bare må finde tilbage til kernen, arbejde med dig selv, søge ind bag alt det forestillede. De forstår det godt, vil gerne lytte, men du må prøve at tænke på det som et atom med løse energier svævende omkring, du fokuserer bare på det forkerte for tiden, smerten er et livsvilkår du aldrig slipper for. De siger: – Det er tilværelsens tvetydighed, den er rettet mod døden, men det er samtidig i denne rettethed at livet udfolder sig, og I smiler til hinanden, trykker hænder til afsked—de håber det har været oplysende. Du nikker bestemt og drejer ansigtet, forsøger at holde ødelæggelsen tilbage. Du skynder dig hjem for at lukke dig inde. For at lukke dig ud i det rum uden vinduer du stadig bærer med dig.

*

Barnet er rent, uskyldigt som det står der i sneen med vanter på hænderne og bakken der tårner sig op foran. Det er ikke utroligt. I kan stå bag vinduet og kigge ud, tænke at det er et øjeblik af stor betydning. Barnet har ikke svært ved at tro. Det tror uden spørgsmål på naturens magi, den hvide sne og kælken, den tydelige ånde der ligner de uldne skyer på himlen. Senere, når barnet står foran spejlet i bryggerset, de klare blå øjne, de frostrosa kinder, en rem af svedperler i panden hvor huen sad. Den hvide vintersol skinner ind gennem yderdøren og oplyser halvdelen af barnets ansigt, I kender denne sol, kender de missende øjne og tårerne som løber ligegyldig hvor I kigger hen. Sneen med det hvide genskin, det skarpe skær fra iskrystallerne. Præcis som I kender den kølige sommerregn og trangen til at blive stående, til at blive gennemblødt, mærke tøjets våde stof glide over huden når I afklæder jer, smide det i en våd klistret bunke og træde ind under den varme brusestråle, de kolde tæer som brænder i mødet med vandet, fra håret, den let salte smag. Barnet sætter sig på de lysebrune klinker og trækker støvlerne af. De hårde sneklumper på gulvet bliver til små søer, men barnet 197


er allerede videre, flyverdragten ligger tilbage, støvlerne er kastet ind under radiatoren og barnet er i køkkenet nu, ansigtet, den hvide hud i mødet med køleskabslyset, ørerne, røde og næsten gennemsigtige når lyset rammer dem forfra. Barnet griber fat om en tallerken med plastfolie over, tager den ud af køleskabet. Det er rester fra en tidligere dag. Tre frikadeller ligger på tallerkenen og barnet spiser dem hurtigt. Det er ikke utænkeligt at det for barnet føles som at begå en lille forbrydelse, at denne tallerken, med disse frikadeller, ikke var tiltænkt barnet. Det er en følelse I kan forstå. I kender til at gøre handlinger som befinder sig udenfor det forventede, I kender til at uret gøres mod jer. Det lette nag af samvittighedskvaler blandet med en utydelig snert af livsmod, hvordan I kan tænke at det er i disse øjeblikke, i disse små overskridelser at måske ikke livet, men så den smalle stribe af lys eksisterer. Den smalle stribe af lys som også er til stede et kort øjeblik før barnet lukker køleskabet igen og døren, i det øverste yderste hjørne, møder den lille plastikstift og slukker lyset. I stuen står barnets far med en cigaret i hånden, radioen er tændt og faren kigger ud ad vinduet. Der står en hvid porcelænskop i vindueskarmen, det damper fra toppen af den og bag skulderen på barnet, fra farens perspektiv, er det muligt at se den lille lysende knap på kaffemaskinen i køkkenet. Faren vender sig helt om og smiler til barnet, han spreder armene fra kroppen, inviterer barnet ind.

*

Når skoledagen var slut, tog I hjem til Simon for at kravle i de store rundeballer der stod i laden. De var ofte stablet fem eller seks oven på hinanden, og I kravlede helt op på toppen, fandt små huller imellem stablerne og begyndte nedstigningen. Jo længere man kom ned, jo sværere var det at trække vejret på grund af det tunge kornstøv. I udviklede et system hvor en vandpistol blev fyldt med luft, bundet til en snor og hejst ned i hullet. På den måde kunne dykkeren få et skud luft uden at komme op. Der 198


var som regel kun én i hullet ad gangen, I andre stod på toppen, råbte ned eller ledte efter ting han kunne få brug for, en saks eller måske noget mad som I forsøgte at sende ned. Målet med disse nedstigninger var aldrig helt klart, men hvis dykkeren fandt en vej ud ved at krænge sig rundt mellem ballerne langs gulvet blev det betragtet som en stor succes. Og også i dag skal I hjem til Simon, men det er kun dig og Frederik der har tid. Frederik er den bedste til at kravle, han kan blive nede i mørket længere end nogen anden. Nede fra hullet råber han konstant efter forskellige redskaber han skal bruge og nogle gange, når han ikke giver lyd fra sig i lang tid, er I nødt til at sende en anden ned efter ham. Ude i garagen hænger nogle hvide heldragter som I skifter til inden I går ud i laden. Det er vigtigt at det ikke kan ses på tøjet hvad I laver. I smider skoletaskerne i en bunke på betongulvet, begynder at klæde jer af og du kan mærke det allerede inden, har ikke kunnet forhindre det, den stive pik der presser mod underbukserne. Det sker næsten konstant for tiden. Når du vågner, mens alt omkring dig stadig er blødt, står pikken helt stiv mod dynen. Du er rædselsslagen for at vågne op en dag og se moren eller faren stå foran dig med dynen trukket til side. Det dunker i blodåren langs skaftet og du er nødt til enten at spille den til ro eller koncentrere dig om at tænke på noget andet inden du står op. Også til Musik i skolen er det et problem. I sidder i rundkreds og du presser xylofonen hårdt mod skødet mens du holder øje med de andre. Hvis man ser én med stiv pik og udpeger det, er man sikker på at alle griner. Åh, den latter er så frisk at man kan bade i den. Og der, når I alle griner, kan du løsne grebet om xylofonen et øjeblik, lade pikken få ro til at falde på plads, men her i garagen gør det ingenting, Simon og Frederik griner bare, siger at du også skal tage underbukserne af. De kigger på pikken og det er helt anderledes end i omklædningsrummet. Du trækker huden tilbage og viser pikhovedet frem. Det er tydeligt at de også har stiv pik. Du kan se det gennem cowboybukserne. I står lidt og kigger på hinanden. Griner. Frederiks hånd bevæger Simons pik frem og tilbage. I spiller hinanden ligesom første gang. Inde i stuen ligger I på det langhårede gulvtæppe. Simon har en lille stribe hår som går fra pikken og op til navlen. Det perler 199


af sved derfra. Frederik stiller sig på alle fire og krummer ryggen mens du spiller ham bagfra. Du støder en finger mod røvhullet. Han giver en lille lyd fra sig. Du presser til og ser hvordan det første led forsvinder, mærker hvordan det klemmer. Efter lidt tid begynder han at slappe af og du presser resten af fingeren ind. Et støn. Simon og Frederik står på gulvet og du stikker pikken ind i røven på dem. I prøver at skiftes, men de er for store til at ­komme ordentlig ind så du spreder deres ballerne let før du ­presser p ­ ikken mod det riflede hul.

*

En tynd krop, synlige ribben. Huden er strakt og lyseblå hvor blodårerne løber, hænderne er foldet over brystet. Som om de holder fast på noget.

*

Du står stille nogle minutter og lytter opmærksomt, prøver at fornemme om der er nogen i køkkenet. Det gør du altid når du har været derude. Du tager overtøjet af så stille som muligt, går gennem badeværelset og forældrenes soveværelse for at komme ind i stuen uden at passere køkkenet, sætter dig i sofaen og mærker kroppen blive fast igen. At eksistere i et midlertidigt ­vakuum. Fra køkkenvinduet kan man se over til det udendørs tørrestativ. Det er et faren har lavet af to gange to stykker rundjern svejset sammen i et T. Stolperne er placeret cirka fem meter fra ­hinanden med fire liner plastiksnor udspændt i mellem. Du mærker en urolig fornemmelse i kroppen når du står derude, kigger ­længe mod vinduet, forsikrer dig om at der ikke er nogen i køkkenet før du hopper op og griber om tværstangen med hænderne. Det kolde jern mod skridtet, en forventning. Albuerne placeres så de hviler på tværstangen, knæene krabbes op mod brystkassen 200


til rygsøjlen buer og hele kroppen krummer sig sammen til en kugle omkring stativet. Det ekser i mellemgulvet. Som om der går en glødende tråd mellem pikhovedet og røvhullet. Kroppen er blødgjort, men øjnene stirrer fortsat mod vinduet, parate til at rive tråden over, kortslutte den elektriske fornemmelse, rystelserne bliver kraftigere, en bølge af nydelse cirkulerer i kroppens bestanddele, fragtes gennem knoglemarven og du prøver at holde fast, prøver at blive i tilstanden, men det bliver for blødt, de forkrampede mavemuskler slappes, pikken falder til ro, kroppen vender langsomt tilbage. De første skridt er en månevandring. Uden tyngde. Jorden befinder sig ti centimeter under fødderne.


AL SIKANDER

OLAV NJÅ


Tor Merete står i leiligheten sin i Thereses gate og ser ned på forbi­passerende mennesker. Han er så nær fortauet at hvis han åpner vinduet og strekker armen ut, kan han berøre dem. Han holder en svart kopp i hånden, er ikledd en altfor liten t-skjorte, og den tykke magen buler ut. Ved hans høyre side, på gulvet, sitter Olav Njå. Sammen følger de hver eneste person som passer­ er forbi. Hodene og øynene deres beveger seg synkronisert. Folk trasker i den tungt sørpete snøen med gummistøvler og paraplyer. Innimellom blir de overrasket når de innser at de blir stirret ned på. Noen reagerer med irritasjon, mens andre bare smiler til dem. “Noen ganger får du bare lyst til å åpne vinduet og gi de triste folka en kos, Olav Njå.” Olav Njå ser håpløst på Tor Merete en stund, så bort. “Vi har det godt vi, Olav Njå. Her står vi i denne varme, deilige leiligheten og ser ned på de stakkarslige folka streve seg gjennom møkka.” Olav Njå klør seg bak øret med labben og åpner munnen, akkurat som om han ler, samtidig lager han to små hyggelige lyder og later som om han er enig. Tor Merete bøyer seg ned mot en ny notatbok som ligger på et lite, uryddig bord. “Enda en dag med sørpe, regn, vind og gretne folk. Du skal være positiv og glad, du skal bare leve i lyset og i varmen og aldri la noen gjøre deg ulykkelig igjen. Forresten! Det var et kult bandnavn. Ikke ‘Earth, wind and fire’ men ‘Snø, vind og kulde’. Dægern, dumt de aldri greide å bestemme seg for hvilken musikkstil de skulle gå for. Vel, vel, det har gått over åtte–ni … nei, ti år siden de øvde nå. Olav Njå … vi må ta tak i dette nye året før det stikker fra oss, det også. Ikke sant, Olav Njå, ikke sant? Er du ikke enig?” Olav Njå gjesper, lager de falske lydene igjen. “Uhh, uhh.” Han ser med et tomt blikk på Tor Merete. Tor Merete setter seg ned for å klappe Olav Njå. 205


“Uff, du stinker”, sier Olav Njå og flytter hodet til siden. Tor Merete ser seg overrasket omkring. “Hørte du noen si Uff, Olli? Eller er det bare bieffekter fra lykkepillene? ... Vel, vel. Det er et nytt år og nye muligheter. Men hva er det som feiler det deg a, hæ? Her gir jeg deg mat og vennskap, og du kan ikke la meg kose deg engang.” Olav Njå snur hodet til siden og himler med øynene. Tor Merete reiser seg litt irritert opp, tar seg oppgitt til pannen og lurer på hva han skal gjøre. “Vel, vel, det er et nytt år, du må være snill mot degselv nå, det er jo ingen andre som er kule her.” Tor Merete ser på Olav Njå. Olav Njå går bort fra Tor Merete og setter seg ved vinduet. “Jada, bare gå du, ikke noe lørdagsgodt på deg.” Tor Merete drikker resten av kaffen og går den trange stien mellom Rimi-poser fylt med tomme 2-liters colaflasker som står overalt på gulvet. Han fyller koppen sin med mer kaffe og går slalom mellom posene tilbake til det lille skrivebordet som er dekket med kopper, tallerkener, pizza-rester og øl-kanner. Papirer og fakturaer ligger og vipper på kanten. Han setter seg ned. “Men tilbake til nyttårsforsettene.” Tor Merete skriver og leser lavt. Jeg skal ikke se mer enn én film om dagen, kutte ned på colaen, fra to til en liter daglig, roe ned på potetgullet og sjokoladen, lakris … Oohhh … Bare tanken gjør vondt … Men jeg skal prøve å kutte ned … Nei. Vet du hva, lakrisen tar vi til slutt. Det er den eneste gleden jeg har i livet. Muttern sa det var lakrisen som var grunnen til at folk ikke så på meg, men tennene mine da jeg snakket til dem. Jeg er da ikke Suraz, muttern, sa jeg til henne og lo, men hun skjønte ikke spøken, hun ser jo ikke på fotball. Datingen har ikke vært fruktbar den heller. Tor Merete ser opp fra kladdeboka med pennen i munnen, tenker. Så reiser han seg brått opp og går mot kjøkkenet og åpner et skap som er tapet igjen, Rimiposer faller ut og dekker føttene hans. Han tar med seg en pose og tømmer alle bollene med potetgull og godteri. Deretter går han tilbake til kjøkkenet og kaster posen i en sort søppelsekk. Han setter seg tilbake ved skrivebordet. 206


“De røde cola-klistremerkene gjør meg kvalm til tider, Njå. Jeg har virkelig en love-hate relationship til colaen. ” Han tar tak i magefettet med begge hender og slår seg på magen så det klasker. Olav Njå ser brått opp og slipper hodet oppgitt ned igjen. “Dette går ikke lenger.” Han kikker på en nesten tom colaflaske som står på bordet med et halvfullt glass død cola ved siden av. Olav Njå ser ut til å kjede seg, han lager en troverdig mjaue-lyd, ser fort bort. Tor Merete ser brått opp fra kladdeboken og skumper til kaffekoppen så kaffen flyr i alle retninger og treffer Olav Njå også. “Idiot.” Tor Merete sitter helt stiv i stolen, ser seg omkring. Han tar forsiktig opp esken med lykkepiller og leser pakningsvedlegget møysommelig. Olav Njå ser på ham og putter begge labbene for øynene, så lener Tor Merete seg bakover i stolen så han nesten ramler over ende og tar ut mobiltelefonen og slår inn et nummer. Telefonen ringer mens han ser seg litt nervøst omkring. Han går mot toalettdøren. På veien dit tråkker han på en tomflaske og ramler nesten. Olav Njå åpner munnen igjen, som om han ler. Tor Merete kikker forsiktig bak døren, sjekker alle skapdører og det resterende av leiligheten. “Det kan jo være bieffekter, da”, sier han til seg selv. “Hallo, Dr. Kvarv, det er Tor Merete. Hei … Alt greit, bare … Jada, det går fint … Jo, jo… Jeg må bare … Ja, ja, hehehe … Dr. Kvarv … Hehehe, så absolutt … Jeg må bare … Nei … Da ... Det er … NÅ LAR DU MEG SNAKKE ... OGSÅ ... Oh … Beklager … Beklager … Dr. Kvarv … Det var dumt … Det må være pillene … Jeg ringte for å spørre deg om noe annet … Men nå har jeg glemt det … Det må være bieffektene … Jada, Muttern… Oh hun … Tror hun … Har det bra … Takk for at du spør, da … Jo, nå husker jeg det … Nå husker jeg det … Det jeg skulle spørre deg om, de lykkepillene du gav meg … Ja, ja, absolutt, stemmer … STEMMER … Beklager D… Dok… Do…” Tor Merete snakker veldig fort for å klare å bli hørt. “DOKTOR … du, har de noen bieffekter bortsett fra litt kvalme … og … ok … men, hmmh … man …” Han klør seg på pannen, tørker svetten. 207


“Men … man hører ikke noen lyder … nei vel … ok … hehehe, takk, det var en lettelse.” Olav Njå spiser litt hundesjokolade, drikker vann og raper ganske høyt. Tor Merete hører lyden og ser mot stuen med store øyne. “Så du er sikker på at det ikke er noen andre bieffekter? Jada, jeg hørte deg klart og tydelig første gang … ok … ok … takk skal du ha, jeg føler meg bedre nå.” Tor Merete legger forsiktig telefonen ned mens Dr. Kvarv fortsetter å bable i vei. Han kommer tilbake til stuen, ser seg omkring, ser litt irritert på Olav Njå, og setter seg i stolen foran notatboka. Han tenker litt, men det er jo bra det ikke er bieffekter. Da er det noe i leiligheten. Han ser litt redd på Olav Njå. “Shit.” “Du er det eneste vitnet her, Olav Njå, men du er til ingen nytte. Vel, vel, best du bare later som det er en bieffekt, hva annet kan det være da?” Han ser ned på notatboken og fortsetter å skrive. Ingenting passer meg lenger. Han ser seg omkring igjen. Jeg har gått i den samme buksen i to måneder nå. Han tar spytt på fingeren, prøver å vaske bort noen kaffeflekker fra buksen. Ikke har jeg fått kjøpt vaskepulver heller, siden dekket på Mercha sprakk, da det dekkmerket ikke er i produksjon i Norge lenger. Han ser opp og tenker. Også må jeg i retten med Line Catrine Aaal, eksen min, som krever halvparten av alt. Hadde det vært opp til henne, hadde hun delt Olav Njå i to, og tatt med seg halvparten av ham også. Olav Njå, kan du tro det? Hun gikk så langt som å dele synålesken i to, tok esken selv og slang min halvpart av nålene i en Rimi- pose. Tor Merete ser på alle Rimi-posene og søppelsekkene som ligger henslengt overalt. Forleden dag kom hun innom med den nye typen sin, Alana Sinko, nei, Stanko, eller Stinko … vel, navnet spiller ingen rolle. 208


Stinko er noen år eldre enn meg, men han har hår på hodet. Jeg har en mistanke om at det er den største grunnen til at Line forlot meg. Frisører vet du, de kan ikke få nok … hår-junkies, kaller jeg dem. Jeg husker godt da forandringen begynte. Det var da jeg plutselig begynte å miste håret. Line Aaal pleide å komme løpende ut fra dusjen, andpusten, sprengrød i ansiktet, med det dryppende våte håret mitt samlet mellom de lange neglene sine. Apropos neglene, det var derfor jeg bestemte meg for å bli kokken i huset også. I starten hadde jeg ikke noe imot å miste litt hår. Line Aaal kjøpte alle slags shampooer, oljer, og jeg fikk massasje hver dag, masse kos og den beste lakrisen. Kollegaene hennes på Agaton Sax sa jeg lenge hadde bært på en underliggende depresjon som nå hadde slått ut og som kunne være grunnen til hårtapet. De sammenlignet depresjonen med en type kreft i form av bakterier som likte å tygge på hårrøttene. Kanskje hårrøttene mine smaker lakris, sa jeg på tull, og Line Aaal snakket ikke med meg på en uke. Line Aaal og typen hadde kommet innom for å gi meg den gode nyheten om at jeg kunne beholde Olav Njå. Beholde Olav Njå, tenkte jeg, hmm, det vart rart. Det var jo ikke likt Line Aaal. Hun kranglet med meg i en uke for å gi Olav det idiotiske Njå­ etternavnet som var hennes bestefars. Hvordan kunne hun gi meg Olav Njå så lett? Dagen etter tok jeg Njå til veterinæren for å finne ut om han skulle dø snart eller om han hadde en smittsom sykdom som kunne ta livet av meg, hun hadde vel lyst på alt jeg eide, nå som hun ikke trengte meg lenger, og ønsket nok at jeg skulle krepere så fort som mulig. Vet du hva, når jeg tenker meg om har jeg ikke hatt det bra siden skilsmissen. Psykologen min, Stasia Sundt, mener det største traumet går helt tilbake til fjortenårsalderen da ammingen sluttet. Hun sier at jeg psykisk hadde klart å ta til meg all sorgen til Muttern via morsmelken, og at jeg fremdeles bærer på den sorgen. Den har ligget i mange år og ruget i bunnen av din eksistens, sa hun, og ga meg flasker med aromaterapi som jeg skulle lukte på hver dag. Jeg er da ikke en sniffer sa jeg til meg selv, og siden har den stått i vinduet som pynt. 209


Noen ganger synes jeg det hele er noe tøys. Disse psykologene har bare skapt seg en måte på å tjene penger på, og noen ganger gjør de friske folk syke for å kunne ha dem som pasienter så lenge som mulig. Stasia Sundt gikk så langt som å si at Muttern ønsket seg en sønn til for ammingens skyld. Det er helt sykt spør du meg, samme med han der Fraud eller hva han het, som så sex i alt, han sniffet vel så mye melis at hjernecellene hans ikke lenger kunne skille mellom fantasi og virkelighet. Som barn pleide jeg å late som jeg forstod alt. Jeg lo med alle og ble med på alt for å tilhøre den eldre gjengen. De fikk meg alltid til å gjøre alle tingene de selv ikke ville, og jeg latet som jeg hadde det gøy, men egentlig hadde jeg det helt jævlig. “Vel, vel. Det er et nytt år og nye muligheter. Ikke sant, Olav Njå, ikke sant, Oooliii, ikke sant Ollliiii.” Tor Merete går bort for å klappe Olav Njå, men Olav Njå reiser seg opp og går mot vinduet og ser ut. “Jeg må pisse”, sier Olav Njå litt irritert og klør seg på magen. Tor Merete titter seg omkring. “Hørte du det? Hei! Hørte du det? Det er ikke medisinen Olli, det sa Dr. Kvarv.” Tor Merete står opp og ser seg omkring i stuen, ser seg omkring i huset. “Hvem faen er det som driver og tuller med meg? Hæ? Slutt med det der, ellers kommer du til å angre!” Noen banker fra den andre leiligheten. “Ja, ja, ja du har jo ikke disse skrullingene i leilighten din.” Han ser litt irritert omkring igjen og setter seg bestemt ned på stolen ved notatboken. ”Det var flere småting som vokste og vokste og til slutt var vi så utlada at vi ikke lenger tålte hverandre.” Tor Merete stiller seg ved vinduet igjen, og ser på den tomme Thereses gate.

210


BLIND DATE

Tor Merete ligger i sengen og ser på TV. Hodet hans stikker så vidt opp bak den store magen som har vokst seg enorm siden nyåret, han klør seg i navlen og lukter litt på fingeren, lager en grimase. Olav Njå ser på ham. “Ohh, du er ufyselig … kan ikke tro mine egne øyne …” “Rart at navlen lukter akkurat som bak øret … hmm, merkelig.” Tor Merete ser på ham. “Hva er det du ser på? Jeg snakker ikke til deg, Njå, la meg være i fred nå.” Olav Njå flirer og legger seg ned i støvet. Tor Merete blar gjennom kanalene, men finner ikke noe av interesse. Han kikker på den store, tomme sengen og stryker hånden over den. “Vet du hva, Njå, noen ganger savner jeg Line Aaal, samme hvor døv hun var …” Njå setter labbene over ørene. “Du sa jo akkurat at du ikke snakket med meg, så hvorfor snakker du til meg da? ” sier Olav Njå lavt. “Jeg begynner å bli trøtt av deg og oppførselen din, jeg er også trøtt av å plukke opp etter deg. Vi var to om dritten din og nå må jeg ta det hele alene. Jeg tror det er på tide å finne en erstatning for Line Aaal, hun har fått nok angretid.” Tor Merete slenger seg kjapt rundt på sengen og prøver å rulle over på siden, men ender opp med å rulle tilbake på grunn av den store magen. Han prøver igjen og greier å rulle over og faller ut av senga, men lander som en akrobat, rett på beina. Han sjangler litt, men klarer å rette seg opp, så løfter han armene i været og klapper. “Så du det eller, tjukken, det der greier ikke du.” Olav Njå smiler. “Har du noen gang hørt at hunder ligner eierne sine”, sier Olav Njå, “bortsett fra at vi begge er fra aldeles forskjellige planeter og at den gale skapningen er sjefen?” 211


“Så du det eller, tjukken, det der greier ikke du.” Tor Merete går litt sprettent mellom posene og setter seg ved en gammel PC, han bøyer seg ned og trykker på knappen. Det tar en evighet før maskinen slår seg på. Han sitter og ser på refleksjonen sin i den mørke, støvete monitoren, presser litt på kinnene. Så reiser han seg opp og går til kjøkkenet og heller litt kaffe i koppen, kommer tilbake og setter seg foran PC-en igjen, som nå har slått seg på. Han drikker litt kaffe og beveger musa. Så prøver han å tørke støvet med den ene hånden mens han holder kaffekoppen i den andre, men får det ikke til. Olav Njå sitter og ser på Tor Merete med sjokoladebiter på rekke og rad foran seg. Så prøver han å dra ned t-skjorten fra armen, men det går ikke så bra. Olav Njå tar en sjokolade, men mister ikke Tor Merete i aksjon av syne et sekund. Tor Merete ser opp, så drar han t-skjorten nærmere monitoren for å gjøre den ren, men greier ikke å få med nok stoff, så drar han enda hardere og river hull på t-skjorten. “Shit.” Olav Njå har spist opp all sjokoladen, han skyter som ei pil inn på toalettet og setter i en latter. Tor Merete hører latteren og skvetter litt, men så slenger med hånden som om han har full kontroll på situasjonen. Han setter seg ned og gjør skjermen ren med hånden og blåser støvet mot Olav Njå som går forbi ham. Olav Njå sparker som en hest i stolen til Tor Merete. Tor trykker i full fart på tastaturet, sjekker noen dating-sider og begynner å bla gjennom flere bilder. “Tror jeg må lage en ny annonse, Njå…” Tor Merete skriver lynkjapt: Hei! Ung, etablert mann med egen leilighet og hund. Han ser bort på Olav Njå, og deleter hund. Vel, hva mer kan jeg si … Jeg ser etter den norske versjonen av Angelina Jolie … Kanskje ikke så tynn … Hun bør ikke være kravstor og ikke henge seg opp i småting som eksen min Line Aaal gjorde … Hun var jo helt gal … Hår-junkie … Da jeg begynte å miste håret, hadde hun mareritt om nettene og løp stadig på do for å sjekke at hennes hår ikke var borte … Det var mange slike episoder … Jeg husker at hun en gang våknet og begynte å 212


massere hodet mitt kl. 3 på morgenen … Vet du hva? Øynene hennes var lukket og hun dreiv og snorket mens hun masserte hode­bunnen min … Hva kunne jeg gjøre? Jeg bare lå der med åpne øyne og nøt synet av brystene hennes som danset og innimellom traff meg i ansiktet. Det vekket gamle babyminner med Muttern. Vel, Muttern er kul, da, hun er ikke som Line Aaal. Hun vet hvordan man behandler en sønn. Anyway … Litt om meg: Bare spør i vei om du har noen spørsmål … Forresten, jeg er ganske god med hendene og har ikke hår på hodet … Vel, det er kanskje en liten sirkel igjen … Om vinteren lar jeg håret gro … Jeg har hørt noen kalle den sleiken Beatles Cabriolet, men jeg har ikke helt forstått vitsen … Hva har det med Beatles å gjøre? … Jeg liker forresten Beatles. Hva med deg? Hvem er din favoritt? Jeg liker John da, som var gift med Yoko Ono. Jeg har forresten det bildet av dem på soverommet … Kult bilde … Jeg synes han var den mest interessante av dem … Så kommer George … Ringo … Han synes jeg ikke noe om, og Paul, hmm … Vet ikke hva jeg synes om ham … Ellers hører jeg på litt av hvert… det har vel noe med humøret å gjøre … Hva med deg? Vel, det får holde for nå … Bare spør i vei, du kan jo ringe meg direkte om du har lyst … Vent litt, la meg se om jeg har betalt fakturaen … Forrige gang slo de telefonen min av uten å si fra. Vent litt … Tor Merete går over til det uryddige bordet, fakturaene velter ut. Han går tilbake, leter gjennom bunken med fakturaene til han finner den rette. Han smiler og setter seg ned igjen og skriver. Vel, det ser bra ut. Jeg har en uke igjen til forfallsdatoen, så du har en uke på deg. Ser frem til å treffe deg snart. Mvh, Tor Merete.

213


MUTTERN

I en grønn stue sitter en tynn, blek kvinne på 64 år blant alt for mange planter og strikker en grønn, lang sokk. Hun er så vidt synlig blant alle plantene, og i alt det grønne hun har på seg. Genseren hennes er grønn, kortbuksen er grønn, en lang grønn sokk dekker et blekt, tynt ben. Hun fyller et glass med rødvin. Charlie Chaplin holder på med sine fantestreker på fjernsynet. Muttern repeterer etter Charlie, dialogene hans kan hun utenat. Så presser hun ut en falsk latter og stopper opp og ser ut på finværet. Hun legger fra seg strikkepinnene, strekker seg litt og plukker opp en tretti år gammel telefon med ledning og sifferhjul. Hun drar frem en slitt telefonbok som hun har skrevet nummer i, slår et nummer, og ser på sifferhjulet med kaffe og vinflekker som så vidt går rundt. Det ringer i røret, men ingen tar telefonen. Svareren kommer på. Hun slår et annet nummer, det samme skjer igjen, og en overbærende kvinnestemme snakker i den andre enden: “Hallo. Du har nådd Marta Splint, vennligst legg igjen en søt beskjed etter pipetonen da, hehe.” Muttern skriker i telefonen: “Ja, ja, ja! Du skal være så jævlig søt på telefonen, men du høres ut som et ludder. Ja, det gjør du.” Det piper, men hun fortsetter: “Du skal alltid ringe meg når du kjeder deg eller trenger noe! Nok er nok! Jeg ringer deg ikke igjen! Slutt! Over med dette vennskapet, for godt! Da jeg vant i bingo tok jeg deg med på ferie og betalte for alt, du har utnyttet meg … Din merr …” Telefonstemmen snakker videre: “Legg på røret eller …” Hun legger på røret, blar gjennom telefonboka og slår et nummer, telefonen ringer noen ganger … “Hva driver han fjomsete sønnen min med da?” Tor Merete løper i underbuksa mellom Rimi-poser og snubler. Olav Njå ler. Han reiser seg fort opp og later som om ingenting har skjedd. Han plystrer en liten sang for seg selv. 214


“Kanskje jeg har fått noen på kroken, Njå, hehehe … Det hadde vært skjønt med en romantisk søndag.” Kirkeklokken plinger i bakgrunnen. Tor Merete plukker opp telefonen. Han står med ryggen til Thereses gate, folk utenfor ser ham i underbuksen og ler. Olav Njå klapper med labbene og folk vinker tilbake. Tor Merete renser halsen og gjør stemmen sin dyp og sexy. “Hallo. Det er Herr Merete.” “Hallo, hvem er dette? Er TM der?” skriker Muttern. “Å, nei, ikke du da, Muttern.” “Hva sa du for noe?” “Jeg sa, åhhh, hei du, Muttern.” “Det sa du ikke … Jeg hørte deg nok! Jeg ga deg alt jeg hadde og dette er alt du gir tilbake? Hva har du gitt meg for noe? Her har jeg jobbet og slitt hele livet. Jeg ammet …” “Nei … Nei … Nei, du og hun der Stasia, jeg orker ikke det der nå! Hallo, Muttern … Alt … Hallo? Du, ikke dø? Hallo?” “Orker ikke, orker ikke … Jeg bar deg i mange måneder og har ryggsmerter enda og du orker ikke? Dr. Stasia sa at ­bryst­kreften jeg fikk kan ha vært din feil.” Tor Merete ser på såret på kneet. “Ja … Ja … Jeg hører deg godt, Muttern … Beklager, skal ikke banne … Sorry, Muttern… Du kan ikke komme på besøk … nei … Jeg har en dame her … Hun flytter kanskje inn … Ja, hun er søt … Du skal få treffe henne … Hvordan hun ser ut … Ja … Vel, en mellomting mellom Siv Jensen og Angelina Jolie … Du vet ikke hvem de er, nei … De ser ikke så verst ut … Hun heter Garbo … Nei, ikke Karbo, Muttern …Garbo … Ja … Ja … Du skal få treffe henne …” Olav Njå rister på hodet, går bort til skålen og begynner å drikke vann. “Jeg må gå nå, Muttern … Garbo roper på meg…” Han holder telefonen litt unna og roper: “Ja … Garbo … Jeg kommer med håndkle ... Muttern, jeg må gi Garbo et håndkle, ja, hun har dusjet sin fine figur … Hva?” Tor Merete legger på. Muttern fortsetter å snakke. “Det er mye du ikke vet om kvinner, TM. Du har alltid vært 215


litt naiv … hadde ikke faren din dødd så ung hadde han lært deg alle ting …” Det begynner å pipe ganske høyt i røret. Hun legger på, tørker tårene, og fyller et glass til med rødvin. Hun lukter på en blomst. “Det er bare dere jeg har igjen nå.” Hun løfter røret sint. “Jeg får mer fra blomstene mine enn fra dere …” Sier hun og slenger på røret. “Jeg bar på i 9 måneder … han derre … idioten, feite sønnen min … Hvordan kan han være så kald mot sin egen mor?” Fru Merete setter ned glasset og hører lyden av noen som skriver på en skrivemaskin … Hun går og lukker døren og skrur volumet på fjernsynet opp, putter fingrene i ørene. “Ååh … Hans Merete, kan du ikke la meg være i fred, da? Nei, ikke nå igjen, den usynlige forfatter er på an igjen.” Hun kaster det grønne ullnøstet, det treffer en skrivemaskin dekket av støv og ruller seg innover i den mørke gangen. Muttern står opp, tar på seg en jakke og går ut i gangen. Hun går forbi skrivemaskinen, litt irritert. Tappelyden fortsetter. Hun tar på seg skoene, åpner døren og går ut. Så stikker hun hodet inn igjen, ser på skrivemaskinen, smiler, går tilbake inn i stuen og åpner PC-en sin, legger ut en annonse på finn.no, og legger maskinen ut for salg på torget til 300 kr, og går ut døren. Muttern ligger på bakken i Stenerparken, med armene utstrakt som Da Vinci-medisinmannen. Hun ser på bladene som beveger seg i vinden og de hvite skyene på den lyseblå himmelen. “Du er vakker, du … Du er lykkelig, du … Du er elsket, du … Hehehehe … Du er glad, du, heheheh …” Hun presser ut en falsk latter til: “Heheheh.” En overvektig sigøynerkvinne står litt unna og ser undrende på henne og kommer bort til henne og strekker ut koppen mot henne. Muttern ser henne opp-ned, skvetter litt, for så å smile. “Hei du, jeg er glad i deg …” Sigøynerkvinnen rister med koppen. “I love you, but I have no money … Ingenting”, sier Muttern, og står opp. Mobiltelefonen til sigøynerkvinnen ringer, hun blir 216


stresset og mumler på ungarsk mens hun graver med begge hendene i skjørtet sitt, og drar frem en liten bag med hengelås, hun vrir fort på koden og drar ut en iPhone 6 og begynner å snakke. Muttern legger begge armene rundt henne. “I love you.” Sigøynerkvinnen dytter henne bort. “Nei vel da”, sier mutten og går mot Fagerborg kirke. Sigøynerkvinnen spytter, ler med brukne tenner og fortsetter ­ ­samtalen. Muttern kommer oppover Thereses gate, Tor Merete spotter henne på avstand og gjemmer seg med Olav Njå i band. Han venter til Muttern har gått inn i Thereres gate 15. Og fortsetter. Muttern forter seg og åpner inngangsdøren sin og løper inn, hun tar telefonen. “Hallo, hei det er Fru Merete. Ja, stemmer,” hun ser mot skrive­ maskinen i gangen, “ja den virker, den tilhørte mannen min. Hvor er du fra? Tyrkisk, hva?” Hun ser på klokken. “Klokken Er 20:15 … Du er i nærheten, greit… Thereses gate 14, navnet står på ringeklokken.” Ringeklokken ringer, Tor Merete skvetter litt, håret han har gredd over fra sidene for å dekke den skallede delen faller ned. Han ser på klokken, 20:45. “Hvem kan det være? Ohhhhohhhh, kanskje det er en av damene?” Han løper hoppende bort i håndkle og plukker opp røret. “Hallo dette er Herr. Merete, hvem, England?… Englen? Hva, skrivemaskin? Nei, det må være en feil et sted, jeg har ikke skrive­ maskin … Nei, jeg har ikke snakket med deg … Lurte deg? ... Hva? Men jeg har ikke … Fra hvor Tyrkisk … Jeg har ikke … Hva? … Det er Thereses gate 12, ikke 14, nei, 12 … En to, ikke en fire … Det går bra. ” Muttern ser gjennom nøkkelhullet på en mann som ser polsk ut. Hun åpner døren, mannen strekker ut hånden. “Mitt navn er Engin.” “Hei, Maud Merete, kom inn … Høres ut som Engel.” Engin går inn etter Muttern.

217


NABOEN

Naboen banker på døren, Tor Merete ser gjennom nøkkelhullet, men ser ingen. “Hallo hvem er det?” “Meg”, sier en dvergestemme. “Hvem?” “Abu Akthar.” “Naboen Abu Akthar.” “Ja.” “Men jeg ser deg ikke.” “Åpne opp døren, da, så ser du.” “Først må du vise deg.” “Ja vel, vent da.” Tor Merete og Olav Njå står ved døren og venter. “Burde ikke du bjeffe litt, skremme vekk folk?” “Voff”, bjeffer Njå slapt. “Hva er det for et bjeff, da?” “Må jeg lære deg å bjeffe også nå?” Noen drar noe foran døren. “Voff, voff, voff”, bjeffer Tor Merete. Noen velter utenfor. “Auuu.” “Hørte du det?” “Hvem er det? Jeg ringer politiet. Voff, voff!” “Det er Abu Akthar.” Tor Merete ser ut av kikkhullet og stirrer rett i ansiktet til en brun mann med turban. “Oh, er det deg.” Tor Merete åpner døren. Abu Akthar, en dverg, står oppå en stol, Olav Njå og Tor Merete står helt stille og ser opp og ned på Abu Akthar. “Men kjære meg, hva har skjedd med deg?” “Takk i like måte.” Olav Njå ser på magen til Tor Merete. “Vel, når så du meg sist?” sier Abu Akthar … “Det må ha vært minst ti år siden”, sier Tor Merete. “9/11”, sier Abu Akthar. 218


“9/11”, gjentar Tor Merete. “Ja, jeg har bare krympet og krympet siden”, sier Abu Akthar, “legene finner ikke ut problemet heller.” “Så rart da”, sier Tor Merete. Abu Akthar klatrer ned fra stolen. “Kanskje det er psykologisk? Har du lyst på telefonnummeret til psykolog Stasia?” “Hvem?” “Psykolog Stasia.” “Hvorfor ikke, jeg kan jo prøve det også.” “Har du lyst på en kaffe eller, så kan vi snakke om gamle dager?” “Jo, ja hvorfor ikke?” “Forresten, det ble slutt med meg og Line Aaal, du husker Line Aaal?” “Ja da, det var jo synd, hun skulle alltid kjenne på krøllene mine. Mistet du håret før eller etter hun dumpet deg?” “Hvordan kan du tro hun dumpet meg? Det kunne jo være slik at jeg dumpet henne.” “Ja, det kunne, men … Du?” Abu Akthar ser litt forvirret på Olav Njå som står og gliser og blir seriøs når Abu Akthar ser på ham. “Du To… Jeg legger fra meg stolen, så kommer jeg straks.” “Den er grei, så setter jeg på litt kaffe.” Abu Akthar drar stolen etter seg og Tor Merete og Olav Njå lukker døren.


SUNNIVA STOREBØ

| 1993


Kan samlingen av tistler, peoner og mørk lilla rhododendron kalles en hage når de ikke lenger tilhører et menneske. Når det ikke finnes en som fjerner eller legger til, en som luker og vanner og klipper, en som lar det spire. Huset er ikke hvitt, men grålig eller brunt. Det flasser. Veggene har pådratt seg en hudsykdom som gradvis sprer seg fra inngangspartiet, videre opp mot takrennen, angriper stadig nye områder. De øverste partiene, de som gjemmer seg oppunder taket, har lenge fått være i fred. Nå mister også de store flak, de faller mot overgrodd plen der nede. Flakene legger seg på bladverk og greiner i trær, på toppen av det langstrakte gresset, treffer nærmest aldri bakken. Noe står alltid under og tar imot. Der hvor malingen ikke ennå har løsnet fra underlaget, ligger den som midlertidige blemmer over treplankene. Det buler ut på vilkårlige steder. Naturen har tatt over ansvaret for huset. Åkertistel og vassarve og løvetann får vokse som de vil. De er ikke ugress. Ugress er planter som vokser på steder de er uønsket. Forvridde bregner egler seg innpå en blåfalmet hortensia, forstyrrer veksten, skyter opp der det passer dem. Noe bryter ut i lysegule blomster. Det er tulipaner. De står i klynger langs den ene veggen. Litt sjenerte, de åpnes og lukkes, som for å beskytte seg selv. Det skulle vært lys fra vinduer i første og andre etasje, en dør som ikke var lukket ordentlig igjen, eller kanskje den skulle stått på vidt gap. Det skulle vært henslengte sykler like innenfor porten, med hjul som fortsatt snurret, noen skulle ha kastet dem fra seg for å rekke inn til et program som nettopp hadde startet. Den ustelte plenen samler seg om to stoler som så vidt er synlige ved et kroket epletre. At ikke stolene ligger et annet sted, at de ikke forflyttet seg utenfor eiendommen eller i det minste 223


nærmere gjerdet, er vanskelig å forstå. Fjorårets oktoberstormer herjet voldsomt i alle andre hager. Men der borte står de, nekter å slå seg til ro noe annet sted, tett inntil hverandre, som et gammelt ektepar. Epletreet er ikke ungt lenger men gammelt, det har vanskelig for å holde greinene sine oppe. Hviler seg mot de nærmeste bjørketrærne. Det tar tid for naturen å trenge gjennom dette huset i utkanten av byen. Gelender, vinduskarmer og takstein har forsvart huset i mange år, håpet at noen skulle komme tilbake og ta over omsorgen for dem igjen. Et slitesterkt hus. Nå blir det tyngre for hver dag, kanskje særlig fordi det er juli, sommeren presser seg opp fra jorden. I disse månedene hvor plantene har behov for å gjøre seg synlige. Oppmerksomhetssyke planter. Tar ikke hensyn til et hus som trenger å puste. I nabohusene finnes det fortsatt mennesker som sover i husenes senger, mennesker som skriker til hverandre, smeller med dører, løper i trapper, til disse husene hører mennesker som henger opp klesvask på store tørkestativ i hagen når det går mot vår. Og det bor katter og hunder i dem. Og det finnes urtehager og drivhus med tomater som snart skal være modne. Og det bor gravide kvinner der, barn som faller fra klatrestativ og gamle menn med frakk, og det bor ungdommer der som fester til klokken ni om morgenen. Men i det mennesketomme huset er det et vindu som det ikke lenger er mulig å se inn gjennom. Eller ut gjennom. Greiner og blad har langsomt krøpet bortover, lagt seg som et beskyttende lag inntil det doble glasset. Solen får ikke skinne inn her. Den trenger seg i stedet gjennom små sprekker i veggene. Sender inn smale stråler av lys som treffer gulvet et sted der inne. Planter som ingen naboer kjenner navnet på kamuflerer vegger og tak. Selve oppkjørselen er dekket av ­forvokste buskpartier som brer seg i alle mulige retninger. Røtter har strukket seg over det som en gang var en gruslagt vei opp mot inngangen. Hvis noen hadde oppholdt seg tilstrekkelig lenge blant 224


plantene ville også de omsider blitt en del av den imponerende samlingen. Gjerdet rundt hagen og huset har blitt omfavnet av mose og ­buskvekster i ulike grønntoner. Prøver å markere skillet mellom eiendom og det utenfor, men overgangen blir stadig mer glidende. Plantene sniker seg gjennom gjerdet, de vokser seg ut av hagen, må oppsøke det ukjente på den andre siden. Spredningen som et tydelig fravær av kontroll. Langsomt gror huset igjen. Verken i dag eller i morgen vil det komme noen ut gjennom dørene. Ingen vil invitere på selskap i hagen. Ingen vil rope fra vinduet til barn i sandkassen at det snart er kvelds.

225


Små knapper fra brystet og ned mot magen. Det hang en svart fløyelskjole på kroppen min den kvelden. Jeg kunne se lys strekke seg fra en lampe på veggen, så vidt nå ut til hjørnene i rommet, treffe ryggen din, håret i nakken. Ansiktet ditt i skygge. Men jeg visste hvordan du så ut. Jeg kledde av meg foran deg. Kneppet opp. Slapp ned. Plaggene rant. Jeg i en dam av kjole og undertøy. Viste deg all den huden jeg hadde å by på. Jeg kunne ligge utbrettet. Jeg kunne sprike med det jeg hadde. Kroppen min lik en scene. Utenfor scenen var alle tilskuerne. Observer eller ta del i forestillingen. Du i hvit skjorte du med det mørke ansiktet som kledde av deg hvite skjorter. Du lot meg se så mye jeg ville på innsiden av hendene dine. Jeg fikk lov til å holde i dem. Og jeg kunne dra dem nedover meg selv. Klemme dem inni armhulene, plassere dem under korsryggen. Putte dem slik at de ikke syntes for andre. Jeg kunne gjøre dem utilgjengelige. Jeg sa: Kjenn så myk jeg er på undersiden av overarmene. Det er ikke mange som har kjent på den huden som er der på undersiden av overarmene. Ikke mange som slipper til. 226


Du kan få ta der om du ønsker. Her og her. Og her er du myk. Dette sa du. Du er myk, du er så myk. Du sa det mens fingre glei opp og ned eller bortover. Et jevnt trykk fra håndflaten etterlatte midlertidige søkk i huden. En Tempurmadrass. Du trykte forsiktig inn. Slapp. Sakte ville den trekke seg ut igjen. Hånden din letende. Lette etter steder å oppdage ny mykhet. I krinkelkroker, eller på større flater. Det fantes områder jeg ikke selv hadde undersøkt. Om mennesker hadde evne til å gjenkjenne fingeravtrykk i hud. Alle ville sett at du hadde vært over hele meg. En form for ­markering. Jeg ville bevare avtrykkene for en stund. La være å dusje. Helst gå naken. Unngå å gni fingeravtrykkene over i klesplagg eller forveksle dem med andres avtrykk. Hvor nært du kan få komme inntil du kan få komme ganske nært inntil enda litt lenger inntil der nært nok. Munnen din flyttet seg fra munnen min. Den la seg over øynene mine. Den la seg i ørene. Beveget seg langs hårfestet. Armer som holdt rundt armer. Mellomrommet mellom lårene mine. Det ble større. En fleksibel bekkenmuskulatur. Press meg sammen og strekk meg ut. Jeg kunne være en hvilken som helst tulipan i en hage, jeg åpnet og lukket meg. Du så meg med hevede bein. Med klamme bryster. Du så ryggen min i svai eller krumning. Det er ikke min feil at du har det ansiktet jeg vil ha mellom beina. 227


Det var mye hendene dine hadde tatt på. Mange kvinnelår de måtte ha strøket. Kanskje som dette. Kanskje som du strøyk deg frem over meg der på lakenet. Enkelte lår hadde bare tilfeldig blitt streifet i kantinekøer, i overfylte sentrumsbusser, på travle kjøpesentre. Påkledde lår. Beskyttet av strømpebukser og skjørt. Skjult av lange kåper som ikke stopper før de har rukket ned til knær eller legger. Ikke slike nakne lår som du kunne holde på over lengre tid der i det rommet. Andre kvinnelår hadde du systematisk strøket, gnikket fingrene dine mot. Gjerne over lengre perioder. Jeg ante ikke om myk­ heten du kommenterte var noe karakteristisk ved nettopp min hud. ­Eller om det var noe du hadde for vane å si til kvinner du ellers hadde delt seng med. Jeg tror hendene dine hadde en viss erfaring. Strykingen din gjenspeilte en kontinuitet jeg ikke tidligere kunne si å ha bitt meg merke i hos andre. Det var tydelig at andre kropper hadde latt seg stryke av deg. Du hadde funnet deg til rette på innsiden av lår. Eller under andres armer. Mellom tunge og lepper.

228


Du flyttet kroppen forsiktig fra møblene på soverommet til møblene i stuen. Du var et ansikt ved vinduet. Det var en morgen­ sol som farget deg. Lyset brettet seg ut over hals og skuldre, overtok stadig mer hud, før det ga slipp ved magen og måtte treffe stolens arm i stedet. Jeg ville fotografere deg. Et søvnig bilde. Som om søvnen din ikke enda hadde forlatt lår eller rygg og ­nakke. Og rommet med den samme søvnigheten. For du hadde gitt den ­videre. Smittet vegger og bord. Dratt den med deg fra sove­rommet. Men i det samme forsiktige tempoet nærmet både du og stuen dere en gradvis mer våken tilstand. I perioder spiste vi alle måltidene ute i hagen. Vi kledde på oss og gikk ut. Ofte i de kaldeste, hviteste månedene. Der satt vi blant snødekte epletrær og rosebusker. Helt stille kunne vi betrakte det mørke morgenlyset langsomt gå over i nye farger. En nabo kunne våkne og vi kunne se ham bevege seg mellom rom etter hvor lys kom til syne. Soverom, bad, kjøkken registrerte vi som den hyppigste rekkefølgen. Olav kunne man lese fra postkassen hans. Tidligere stod det også et annet navn der. Det ble på et tidspunkt fjernet. Ved enkelte tilfeller utvekslet Olav og jeg høflige fraser som god morgen, god morgen, ja avis må til på morgenkvisten, det er voldsomt som de graver der borte. Ved enkelte tilfeller gjorde vi ikke dette. Han slo meg som en hyggelig mann. Vi inviterte ham aldri på middag. Vi så ham ofte spasere naken der inne. Hvordan skulle han kunne vite at det satt to mennesker, klokken syv om morgenen, midtvinters, og drakk kaffe på hvite plaststoler i hagen. Det forundret meg at jeg kjente kroppen hans bedre enn selve mannen. Ikke at jeg fant det unaturlig. Tvert imot. Det hendte vi gikk lange turer i huset. Vi kledde av oss og vandret i vekselvis hurtig og rolig tempo mellom etasjene. Vi visste godt 229


hvilke partier av gulv og trapper som ga fra seg mest lyd. Vi kunne valgt å gå på fortau, langs bilveier, mellom rekkehus og villaer. Men all denne gåingen ga oss en annen kjennskap til huset. En annen kjennskap til hverandre. Du observerte meg ofte om natten. Du sa det forundret deg at kroppen kunne være så stille med tanke på alt som skjedde inne i den. Du etterlyste mer bevegelse og lyd i sengen. Både vridning og stønning var forslag fra din side. Jeg gjorde flere mislykkede forsøk på dette. Det var mange sider ved min sengeligging som bekymret deg. Jeg tok for liten plass. Du sa jeg var en lang, smal strek inn mot veggen. Enkelte netter uten dyne. Mye tid ville gå før jeg kunne endre min måte å ligge mot strekklakenet på, innøvde vaner i muskulaturen, ikke mye jeg kunne gjøre med det. Jeg var usikker på om det var verdt å fokusere på disse tingene. Jeg krevde for lite. Du valgte derfor å bre dynen over meg. Jeg likte denne omsorgen selv om den ikke var nødvendig. Avstanden mellom oss vokste fra klokken elleve og utover. Mandag og tirsdag onsdag torsdag eller alle dagene i uken lå vi med denne avstanden mellom kroppene. Som om vi ikke kjente hverandre lenger, som om vi var blitt plassert der av noen andre. Du sa at mennesker skulle ligge nært i sengen. Du sa det fantes dem som delte dyne og sov inntil hverandre helt til de våknet neste morgen. Du mente du hadde venner som holdt på slik. Vi kunne like gjerne ha separate senger, sa du. Jeg vendte meg alltid bort fra deg. Du tok det tungt. Ved flere anledninger måtte jeg forklare deg hvorfor det ble slik. Jeg orket ikke varme fra et annet menneske når jeg skulle sove. Var varm nok som det var. Tanken på fuktig hud mot annen fuktig hud gjorde meg ukomfortabel. Du sa jeg ble en ukjent kvinne som du hver kveld måtte dele seng med.

230


Jeg visste jeg var en kvinne, men en morgen så jeg meg selv som et dyr. En hund du måtte passe på. Du luftet meg mellom trær i hagen, klappet meg over hodet. Eller jeg var en katt som du bar fra stue til soverom. Du ga meg mat og det hendte i blant at jeg lå i fanget ditt. Der i sofaen kunne jeg krølle meg liten. Til tider ble det for slitsomt for deg. Dette ansvaret for et annet menneske. Jeg så det på hvordan du kom og gikk fra arbeidet. Om morgenen stod jeg på trappen, ofte vinkende, ropte at du måtte ha en god dag. Du sluttet etter hvert å snu deg ved porten, gikk heller bestemt mot venstre da du nådde gaten utenfor, vridde ikke hodet tilbake, liksom hastet deg avgårde som om det hver morgen skulle være viktige møter å rekke. En dag våknet jeg til tomme rom. Så ut i et soveværelse hvor det ikke fantes en som tredde på seg bukser eller kneppet skjorter i halsen. Helt tilforlatelig hadde du listet deg ut fra sengen og forlatt huset. Du hadde latt meg bli liggende igjen. Jeg ville foretrukket at vi lot være å kysse. Innlevelsen din i kyss ble mer og mer svekket. Falske kyss var ikke en kategori av kyss jeg ville ta del i. Jeg så ikke nødvendigheten av å kysse om man ikke mente det. Da var det bedre å være en ikke-kysser, føle seg trygg med den avgjørelsen. Det var ikke bare i sengen avstanden vokste. Den vokste etter hvert også på kjøkkenet. Den vokste i hagen. Du ville gå oftere ut av huset, utenfor gjerdet. Du ville nedover mot byen, mot andre mennesker, på besøk i andre sine hus. Vi har jo innemøbler og utemøbler, sa jeg, det er snart sommer, tulipanene åpner seg, sa jeg. Jeg forstod ikke hvorfor vi måtte bevege oss bort fra alt dette. Men vi går jo bare inne i huset, vi sitter jo bare ute i hagen, sa du, vi kan vel invitere noen til å sitte i hagen sammen med oss. En tidlig sommerkveld inviterte vi noen til å sitte i hagen sammen med oss. Da du forsvant på kjøkkenet for å finne mer kaffe ble jeg sittende igjen med besøket. Det ble stille. Solen hadde lagt seg ubehagelig i ansiktet mitt. Det piplet dråper fra overleppen. Jeg trakk blikket ned i fanget. Armene vekk fra bordet. 231


Det er voldsomt som hagen blomstrer, sa jeg, det presser seg frem over alt, jeg må passe på de lysegule tulipanene, de andre ­plantene har en tendens til å stille seg i veien. Verken luft eller lys slipper til.

232


Du ser ut som om du kan holde på mye sorg, det er ikke alle som kan det. Jeg har sett deg presse kinn presse hake panne eller presse deg selv sammen. På åpne plasser. I trange rom. Øyne og lepper tettes igjen. Du forsøker å holde den inne. Noe hvitt drar seg over ansiktet ditt. Huden din falmer. Lukker og blir borte i seg selv. Munnen min vil åpne munnen din, den klarer det ikke. Du mister gleden. Den faller av deg. Når du beveger deg ned trapper er det med en annen tyngde enn tidligere. En annen langsomhet. Du har blitt en del av de mange gjenstandene man finner i huset. Lamper, kommodene, skap, alle gardinene. Vegger og gulv har tatt deg til seg. Jeg kan ikke lenger høre hvem du er når du går gjennom dører når du legger fra deg det du har i hendene når du setter deg i stoler og på sengekanter. Jeg kan se steder på kroppen din hvor sorgen har tatt over. Der går du gradvis inn i nye stillinger. Inntar en klosset posisjon. Knær som peker innover, et tydelig fravær av kraft i muskulaturen, en form for nedbrytning der på innsiden. Du forsøker å ta mindre plass. Nærme deg gulvet under deg. Du kan gå lenger ned. Enda lenger ned. Jeg har sett det før. Lekkasje fra øyegropene, væsken tvinger seg ut der den kan. Jeg vet at om sorgen forblir ubehandlet vil den etter hvert spre seg fra brystet, videre opp gjennom halsen og ut i skuldre og overarmer. Med tiden vil den angripe ansiktet og til slutt lamme først det perifere og deretter det sentrale nervesystemet.

233


Hva skal du gjøre hvordan skal du forklare skal du forklare at du ikke kan stå opp gå i familieselskap stå i handlekø treffes på kafé sees tilfeldig på parkeringsplasser midt i uken hvordan skal du fortelle at det ikke fungerer å bevege seg rundt ut av hus forbi hage og oppkjørsel at du ikke klarer å se i ansikter bli tatt på ligge inntil en annen hendene du skal hilse på når du skal fortelle folk hva du heter men hvorfor ikke hvor var du måtte ligge i en seng eller sitte på en stol der hjemme tørke opp alt som rant ut av øyner håndflater fingertupper som drypper åpne et vindu i blant huske hvordan frisk luft mot kinn kjennes ut.

234


Når du står vendt mot et hvilket som helst speil er det et ansikt i speilet og dette ansiktet er ikke ditt. Kvinnen i speilet har det samme alvorlige uttrykket, hun bærer dine mørke bukser, dine lite markerte kinnbein er også å finne i hennes ansikt. Dere har begge opphovnede øyne. Dere har begge sammentrekninger i panne og munn. En knekk i overkroppen gjør at både du og hun virker lavere enn dere egentlig er.

235


De du lever sammen med er ikke her. Det mangler bilder på veggene. Det er aldri opptatt på badet. Ingen legger fra seg klær på gulvet eller henger dem opp i skapet. Du skal ikke besøke noen, du skal heller ikke få besøk. Du er på besøk hos deg selv. Åpne vinduet. Det er tidlig, luften er frisk, eller friskere. Du lar luften trekke inn i rommet, inn i møblene og veggene. Åpne ­notatboken, åpne hendene. Et hotellrom. Det enkle og rene, det upersonlige. Veggene hvite, sengetøyet hvitt. De hvite gardinene. I sengen er det bare plass til din kropp. Det er nesten ingen ­eiendeler i rommet, bare noen bøker og et par brev som ikke er sendt. En lampe med svak belysning står like ved det lille bordet. Lampen brukes bare når det er nødvendig. Rommet har ingenting. Det har alt du trenger. Om kvelden skal du sitte ved bordet, servere maten, skjenke glasset. Glasset som en forlengelse av armen, en automatisk bevegelse fra bordet og opp mot munnen. Den røde væsken. Væsken som overfører fargen sin til leppene dine. Føttene og hodet og resten som er i mellom, forfaller gradvis. Du kan ikke føle fingrene, ansiktet, fingrene i ansiktet. Å bli en fremmed for seg selv. Det uutholdelige i å være sitt eget selskap. Du skal sovne og våkne og fortsette. Du kan ikke dra hjem igjen før du har lært å bo i din egen kropp.

236


ULLA SVALHEIM

| 1991


ROMANUTDRAG

| 1

Bie Veronika våkner og veit med en gang at puppene hennes har vokst seg ferdig i løpet av natta. De har ikke blitt noe større, de er fortsatt innmari små, likevel bare veit hun det. At hun må finne ut av livet, at det er på sin plass nå, at det så sannelig er på tide. Hun skyver dyna til side, setter føttene i tøflene, trekker på seg den store ullgenseren og går nedover trappa. Hun hører huset knirke stille, for hun er den første som våkner denne morgenen, resten av familien ligger i sengene sine og sover. Lufta er full av tanker, hun finner dem, en etter en, veit hun må gjøre noe med dem før pappa, mamma eller Laura våkner. Jenny er det ikke noen fare for, hun sover lenge. Lysrørene rister seg i gang når hun vrir om bryteren. På den ene veggen er det merka av med tusjomriss hvor de forskjellige sagene og hamrene skal henge, men alt bortsett fra den store treklubba er enten rota bort eller spredt rundt til andre nyttige steder, hvis det da ikke er å finne på høvelbenken. På høvel­ benken ligger også store og små planker, malingsspann og esker med skruer og spikere. Bie pirker sovestøvet ut av øyekrokene. Man må være forsiktig når man gjør dette så man ikke piller ut den gule flekken på øyet innerst ved nesa. Da vil man bli blind. Hun hørte dette da hun hadde barneansikt, rundt og udefinert, uten markerte øyenbryn eller kjevebein, uten tydelige trekk, hun har det ennå. Gulvet er kaldt, sagmuggen fester seg til ullsokkene der hun står og tripper. Hun velger seg ut en planke, fester den til benken, måler opp, tegner blyantstreker. Saga griper ikke først, men så får Bie laga et kutt og hun sager jevnt helt til det bare er en liten bit igjen, da river hun plankebitene fra hverandre så en flik av den ene blir sittende igjen på den andre. Hun setter beinet hardt i bakken, for det ble ikke som hun hadde sett for seg, men hun sier ikke noe, kommer ikke med et utbrudd, for hele henne veit at huset ikke må forstyrres, at hun må være stille, at det er ­tidlig morgen. Kanskje er det nettopp derfor hun ikke gir seg. Hun ­finner kniven, det røde etuiet gjør den lett å oppdage, spikker bort 241


den ekstra fliken. Så pussepapir. Først et middels grovt 90. Hun pusser så sagflisa gjør at hun må nyse. Den plutselige luft­ utblåsinga virvler opp de ørsmå trebitene til ei sky, før de igjen lander og legger seg som et tørt lag oppå henne, vil inn i nesa, munnen og øynene må hun knipe igjen. Hun gjør seg flid med plankestubben og bytter til et finere pussepapir 160 for å gjøre overflata så jevn og myk som mulig. Hun stryker over den med hånda, og med kinnet, den er glatt, har ikke en eneste ujevnhet. Nedimellom på høvelbenken finner hun ei eske full av korte spiker med store hoder. De er blanke. Hun ser gjennom haugen to ganger for å finne de skikkelige hamrene av metall, r­ omsterer gjennom for enda en sjekk, men gir seg halvveis ute i tredje runde og bestemmer seg for heller å bruke den store treklubba. Hun ­begynner med V-en for å få ordet så midt på planka som m ­ ulig. Den store klubba mot de små spikrene, hun treffer stort sett rett på hodet, slår spikrene helt inn. Andre ganger bommer hun, den niende spikeren bøyer seg og den store treklubba har ikke splitt bak for å dra ut skeive spiker. Allikevel klarer hun nesten å ­rette den opp igjen. Nesten: I tillegg til spikerhodet synes litt av ­kroppen. Den neste spikeren spikrer hun helt inntil den forrige, over de få millimeterne med spikerstilk. Det er i orden. Bie hamrer. Hun vil henge plankebiten på veggen ved fotenden av senga. På den måten kan hun våkne opp, se på plankebiten, gå ut i dagen og, ser hun for seg, skjønne det som er å skjønne. VET, står det til slutt. Det skulle stå LIVET, men til det var det ikke nok spiker. Det fantes både firtomsspiker og lange spiker med små hoder, men ikke flere av den riktige typen, ikke i noen av eskene på høvelbenken (hun leita gjennom enda to ganger), heller ikke i de eskene som faktisk stod på riktig sted. Det ble en stor forskjell mellom tanke og virkelighet. Hun setter seg på gulvet under benken. På hodet som p ­ resses i skråvinkel framover, ligger håret hennes klistra, det sprer seg fra virvelen i bakhodet. Gulvet trekker varmen ut av henne. Hun samler sagflis og støv i små hauger og lager syltynne veier ­mellom dem mens hun tenker: Jeg vil være en linedanser. Ikke en med strutteskjørt på sirkus, for jeg liker ikke tyll, og heller ikke rosa. Jeg vil være en linedanser som tvinner tærne rundt lina og 242


snurrer rundt den og rundt den som en løkkeskrift, en veltrent en med skjøre buer skrevet med en så konsentrert tilstedeværelse at blyantspissen kan komme til å briste når som helst. Og lina skal være selve livet, og jeg skal studere og observere den fra alle mulige vinkler.

243


| 3

Bie sitter under englene, helt inne ved veggen. Jenny, mamma, Laura og pappa sitter i den samme benkeraden. Kirkerommet er stort og har plass til mange fler, sånn det gjerne er når det ikke er julaften, eller begravelse for et ungt menneske. Gudstjenesten har allerede begynt da pappa går fremst og ­åpner den tunge døra så den knirker. De lister seg inn så rolig de kan, men det er ikke særlig rolig. For Laura vil hente tegnesaker og små bøker med bibelfortellinger, og Jenny vil være med, og da de setter seg inn på benken og strekker armene for å ta av seg jakkene, river Laura ned boksen med fargestifter samtidig. Den faller i bakken så de snurper sammen munnene sine. De snurper på rein refleks. Først for å hindre at boksen med fargene skal treffe gulvet. Men så gjør den det, og de snurper for at farge­ stiftene skal legge seg raskt til ro. Og da de endelig slutter å trille bortover, etter noen lange millisekunder, tviholder de på snurpen fordi gudstjenesten har hvilepause og latteren er på vei. Bie snurper også, men litt mer på avstand. Hun snurper, akkurat sånn som resten av familien, men på sin egen måte. Hun greier ikke helt bestemme seg for om hun synes det er morsomt eller ikke, og presser leppene sammen for ikke å le, bare for å være på den sikre siden. På denne måten, med den lille distansen til resten av familien, beholder hun retten til å sitte helt inne ved veggen, halvannen meter fra pappa, helt for seg selv der i kroken under englene. Under det høye taket med malte skyer og engler føler hun at himmelen er nærmere enn til vanlig. Det er nok meninga, planlagt fra noens side, at de bølgende blomkålskyene i drama­ tiske blåtoner (det må være haugskyer, cumulus, og noen av dem kanskje bygeskyer, cumolonimbus, i den grad skyene i taket faktisk ligner på de i virkeligheten, mest av alt er de nok veldige barokkskyer) og alle de hellige vingevesenene skal vekke denne følelsen hos henne. Og det virker, tenker hun, så irriterende. Bie følger ikke med på fargelegginga, heller ikke salmeteksten. Til og med englene i taket, enda så sympatiske og fyldige de er, 244


reint kroppslig minner de i grunn om henne selv, har større pupp­ er enn henne. Hun sitter i kroken og spinner tankene oppover, mot taket, himmelen, og innover i seg selv, det er den samme bevegelsen. Og der inne er hun helt aleine. Hun kan la tankene spinne ut, la nøstet trille utover, det er god plass, hun har hele engletaket, himmelrommet, til rådighet, og så kan hun surre tråd­ en sammen igjen, trille ut en annen, knyte de sammen, strikke, veve, hekle, kniple. Alt dette kan hun gjøre uten at de andre får det med seg. Det var omtrent på samme stedet hun satt da folk gråt og Johnny lå i kista og seks stykker bar ham ut og la ham i et hull i jorda i nærheten av parkeringsplassen. Allikevel er rommet et helt annet nå. Det var så mange som gråt den dagen. Alle gjorde det, derfor ville ikke hun gjøre det, hun bestemte seg for ikke å slippe inn for mye. Heller ikke i dag vil hun dette, hun kan ikke, ikke nå, for tårer synes. Det var på klassefesten det hele begynte. Hun skjønte det i morges, der nede i kjelleren. Eimen av alkohol seig inn i nesa hennes så hjernen krympa seg sammen, det stramma ved tinning­ ene. Stemninga var ølflaskegrønn. Hun følger etter Mathilde for å putte drikken i kjøleskapet og får en øl i hånda. Den første slurken er liten. Det vrir seg i munnen hennes, er intenst beskt på samme måte som det lukter. Så setter hun seg i sofaen og nipper til ølen sin, like greit egentlig, da har hun i alle fall noe å holde på med. Skal du drikke deg full i kveld? Det er Mathilde som spør. Bie himler med øynene. Skal du? Hvem veit, kanskje det. Lyden baner seg vei gjennom rommet som fortetninger og fortynninger av molekyler og treffer blant annet trommehinnene, men det er i brystet hun kjenner det. En fast rytme, en fellesskapspuls på dansegulvet. Mathilde reiser seg og blir med. Bie sitter heller og observerer, kjenner bassen dunke: tunge slag som får de andre i klassa til å bevege kroppene innat hverandre, le høyt og løpe etter hverandre med vannflasker. Bie går ut i hagen og ruller ut tankene til lufting så de kan renses for alkohollukt. Hun setter seg i det fuktige gresset med 245


gjerdet som ryggstøtte. I en krok står to og tvinner tunger. Basspulsen er også her, men trykket er lettere, det dirrer ikke like kraftig i brystet. Etter en liten stund deiser Johnny ned ved siden av henne. Han slår seg på brystet for å slippe ut en rap. Maja er jævlig fin, sier han. Jeg mener, sjekk de puppene da! Større enn dine. Faen, til og med jeg har jo større pupper enn deg. Bie gjennomborer denne hendelsen, og det som skjedde etterpå, gang på gang. For her i kirkerommet kan hun tenke i fred. Eller kan de se det, pappa for eksempel, kan han se hva som finnes i hodet hennes. Rynker hun på panna slik at han skjønner det. Han har jo vært med på å lage henne. Pappa synger, henter tonene fra brystet. Bie klarer ikke å se hvordan ordene beveger seg inne i hodet hans, går de fra venstre til høyre eller i spiraler, eller noe helt annet. Hun finner ikke ut av det, kan nok føle seg trygg. Hun husker barneskolen, femte klasse for eksempel, å vente på bussen hjem. De fikk ikke lov til å gå bort til veien før læreren ringte i klokka, det kunne være farlig, så fram til da venta de ved skolebygget. De sto på startstreken, klare til å løpe, for de fremste i køen fikk komme først inn på bussen. Så ringte det, de løp, og Bie kom noen ganger fremst, men som oftest bak Johnny. Enda var det noen minutter til bussen kom. Si faen, sa Johnny da. Hun kan huske det. At hun så ned i bakken, lot som hun ikke hørte det. Håpa at bussen snart ville komme, håpa enda mer at ingen andre hørte det. Si faen. Han sa det enda en gang. Bie, si faen. Hvorfor kan du ikke bare si det. Hun husker at han snakka høyere og høyere, at det fikk det til å stramme ved tinningene hennes. Og ordet, det hun lurte på om hun skulle si eller ikke, forsvant stadig lenger ned i gapet på henne, langt ned i svelget så det ikke var mulig å få ut. Noen ganger sa hun det. Faen. Lavt, hviskende. Ofte for lavt, så Johnny ikke hørte det. Ofte for hviskende, så Johnny sa at det kan være så vanskelig, kan du ikke bare si det. Noen ­ganger sa hun det igjen. Når hun først hadde gjort det, så ­ hvorfor ikke, hun måtte jo få uttelling for det. Faen. Sånn ja, det var vel ikke så vanskelig, sa Johnny da. Andre ganger sa hun det ikke igjen. Kanskje fordi det var for vanskelig å grave opp ordet, 246


kanskje fordi bussen kom. Men de fleste gangene ble det ikke noe mer enn røde kinn og svette hender. Han kom uansett til å spørre igjen en annen gang, det var ikke noe vits. Taket over henne bølger. Den mektige himmelblå fargen. De hvitgrå skyene i klumpformasjoner. Orgeltonene ut i rommet. Er Gud mer her, i kirkerommet, enn under den virkelige, mer sirlige himmelen. Hva tenkte han om henne de gangene på barneskolen. Hva tenker han om henne nå. Hvis han tenker i det hele tatt, da. Egentlig tror hun ikke at han tenker så mye. Kanskje før, men ikke nå, og ikke på henne. Allikevel må hun bare prøve. Faen, sier Bie. Bare for å gjøre det, for å se om hun får det til. Faen i helvete, sier hun, kjenner på sin egen motstand, kjenner at det skrubber. På tross av alle årene med kjære Gud jeg har det godt og søndagsskole har hun det i seg, motviljen. Hun kan si imot enda så stille hun alltid er, hun kjenner på det nå, at hun kan hvis hun vil. På altertavla er Jesus og nattverden. Hun ser Jesus inn i fjeset, vil se bak det, gjennom det, inn i det. Inngangen er øynene. Faenfaenfaen, sier hun mens hun ser etter. Leer han på øyenbrynene, rynker han på nesa, drar han på munnvikene, lager han en snurp kanskje. Hun drar ordet ut som en strikk, spenner det med tunga og slynger det ut i lufta så det treffer Jesus i panna. Faaa-eeeeeen. Hun dytter og drar, hun er lille David som prøver å overvinne Goliat, det er Jesus som er Goliat, akkurat nå i alle fall. Hun gjør det bare for å finne ut om Jesus bryr seg. Om å bli sammenligna med Goliat, enda han er av Davids ætt, om at hun banner ham midt opp i fleisen, om at hun er ferdig utvokst og skal begynne livet sitt. Bryr du deg, Gud! spytter hun. Men Jesus ser innover og utover, ingen steder, og samtidig gjennomborer han henne. Og Bie liker det ikke. Det ser nesten ut som han skjeler slik han ser i alle mulige retninger på en gang. Kan hun tenke det, får hun lov til å tenke det, at Jesus skjeler. At Jesus er Goliat. Kan hun si faen. Hun lener hodet mot murveggen. De andre er ferdige med å synge salmen og veit ingenting om alt det hun har sagt i mellom­ tida. Hun sa det ikke høyt, selvfølgelig, hun kan da ikke si det høyt.

247


Så kommer syndsbekjennelsen. Hellige Gud, himmelske far. Se i nåde til meg syndige menneske, som har krenket deg med t­ anker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt ­hjerte. De mumler det i kor. Bie har gjort det før, men nå veit hun ikke om hun vil. Det er noe nytt nå, noe annet har begynt, nå skjønner hun ikke hvordan noe sånt kan mumles. Det burde ropes ut. Hvis de sier det, burde de være så sikre på det at de spikrer det fast.

248


| 5

Bie ligger på baderomsgulvet. Hun har merker fra fliskantene på huden i fjeset, på magen og på låra. Enda det er sommer og varmt ute, ligger hun her. Hun har låst døra, dette skal være aleinetid. Hun reiser seg opp, i speilet mot henne står hun, naken. Jeg kan ikke gå gjennom livet uten å vite hvor innvollene mine er, tenker hun. Nyrene, blindtarmen, tykktarmen, hjertet, jeg må vite hvor de er. Muskler og senefester, lymfekjertler. Hun ser inn i speilet, prøver å finne de indre organene sine, men det hun ser er lår og mage, skulderparti, hals, hode. Hun er verken misfornøyd eller fornøyd, det hun bryr seg om er å vite. Hun må bare være klar over hva kroppen hennes rommer. Hun sender spørsmålet til speilet: Hva er jeg. Tanken spretter fram og tilbake mellom glassflata og hodet hennes, den spiller ping-pong, men alt hun ser er de mørke brystvortene sine. De er små, hun veit det, det er greit, hun har arva bh-er av Jenny, enda Jenny er yngre. Men hun liker ikke at Johnny kommenterte det. At det var han og ikke hun som sa det først. At han sa det som det er, sa hvem hun er, at hun er ei jente med små pupper. Hun skulle ha oppdaga det først. Nå var det Johnny som eide den oppdagelsen. Hvordan skulle Bie nå forholde seg til brystene sine, og hvordan kunne hun ta dem til seg igjen. Hun lar det sprette fram og tilbake. Ikke som en mangel, men som en opplysning, som en deskriptiv faktasetning. Jeg har små pupper. Hun synes hun kan høre ekkoet svare. Små pupper, små små pupper pupper. Og vorte på fingeren. Og nuppete hud på låra. Og ansikt med udefinerte trekk. Og jeg har tarmer og lunger og mange innvoller. Jeg har en innside enda jeg ikke er helt sikker på hvordan den er. Hun vil sikre seg den, innsida, være den første til å oppdage den. Hun kikker seg inn i øynene for å klare det, ­ går ­ nærmere speilflata, stirrer. Puppefaen, sier hun. Hun sier det og smiler, for uansett hva det ordet rommer, kan hun ikke ­ tenke seg at Johnny noen gang har sagt eller tenkt det ordet. 249


Kanskje det er med menneskene som med erteplantene. Hun veit ikke hvorfor hun kommer på det nå, forsøket de gjorde i naturfag de siste timene før sommeren. De planta erter i melkekartonger. Noen i jord, andre i bomull. Noen lot de stå i mørket, andre i lyset. Etter en og to uker undersøkte de hvilke planter som hadde blitt lengst, grønnest. De i jord var betraktelig lengre enn de i bomull, og de konkluderte med at ertene, etter å ha brukt opp oppstartsnæringa si, trenger å få tilført energi for å fortsette å vokse. Plantene i lyset hadde blitt grønne. De var godt utvikla med blader og hadde kloroplaster så de kunne utnytte sollyset og drive fotosyntese. De hadde utvikla seg slik en erteplante skal utvikle seg. De i mørket var derimot lange og bleike, hadde lett og lett etter lys, men ikke funnet det, og hadde bare noen små, puslete blader. Men hvis vi er som erteplanter, hva er det vi skal strekke oss mot, hører du det, hva skal jeg gjøre her i livet, og hva er livet. Jeg må finne ut av det, på egenhånd. Og jeg må komme i gang snart, raskt. Jeg vil tenke en ny tanke. En tanke som ingen før har tenkt, aller helst oppdage en ny sannhet som kan revolusjonere synet mitt på livet (ja, kanskje til og med hele verdens syn på livet). Det siste tenker hun så forsiktig at hun setter det i en parentes og unngår å innrømme det for seg selv. Hun ser seg i fjeset, prøver å se det som beveger seg inne i ­hodet. Hun får det ikke til. Det hun ser er bare fjes og kropp, ­huden utenpå. Jeg får vel begynne med det utvendige da, det jeg faktisk kan se, tenker hun. Jeg begynner med det jeg kan ­observere av livet. Alt det som lever, det må vel være et godt utgangspunkt for å skjønne seg på livet. På denne måten finner hun metoden. Naturvitenskapen treffer hodet hennes med et kraftig slag, spretter fram og tilbake. Hun skal observere, for det må gjøres først. Se litt hit og litt dit på det som faller henne inn, det som interesserer henne, alt mulig så lenge det har noe med livet å gjøre. Så lage hypoteser. Hypoteser er kvalifisert gjetning. For eksempel kan man anta at erte­planter vokser bedre i jord enn i bomull, eller man kan lage større hypoteser som omhandler meninga med livet. Kanskje gjennomføre noen eksperimenter, tenke på metode, resultat og drøfting. 250


Finne ut at erter faktisk vokser bedre i jord enn i bomull, eller avkrefte at meninga med livet er å spille golf, bli rik eller ha over tusen venner på facebook. Men først av alt må man observere. 

251


RANVEIG HADDE EI SØSTER

Ranveig skyver beina fram og lener overkroppen bakover for å gi fart og svinge. På denne måten husker hun tilbake til den tida da både hun og søstera var barn. Det er søndag, en solskinnsdag med fri fra arbeidet, og hønene tripper rundt på tunet. Ranveig tenker gjennom minnene sine og prøver å finne ut av hvem av dem som rommer henne, og hvilke som tilhører søstera. Hun kjenner seg halv og aleine og husker ikke lenger hvilken halvdel som er henne og hvilken halvdel hun har fått gravlagt. Ranveig og tvillingsøstera Astrid hadde smale neserygger, litt vindskeive, lette å knekke, ingen hadde noen gang prøvd, men ellers var de ulike. Astrid hadde kråkereirkrøller og var tømmerhugger av yrke. Hun sto grytidlig opp og la ut i skogen mens morgendisen lå tjukt mellom grantrærne. Astrid trivdes og h ­ ilste alltid på kråka i den store, krokete furua før det bar videre ­innover. Ranveig hadde flytta til byen, gikk stivt kledd og dreiv ­forretninger. Faren til Ranveig og Astrid hadde vært fisker. Han pleide å legge ut på havet i de tidlige morgentimer, og der ute satte ei måke seg på skuldra hans mens han jobba, men en dag drukna han i en overraskende storm. Havet slukte ham hel, det kan jeg aldri tilgi havet, sa kona hans og tok med seg døtrene til skogs. Her lagde hun kraftig mat og ga barna overveldende mengder mors­ kjærlighet. Hun klarte heller aldri å tilgi Ranveig sviket det var å flytte til byen. Derimot roste hun Astrid for at hun ble hjemme hos henne, riktignok i sitt eget hus som hun fikk bygd på tunet. Mora døde en høstdag, halvgammel. Søstrene møttes for første gang på mange år i begravelsen. De så på hverandre mens presten kasta jord på kista der nede i hullet og tenkte: Vi har samme mor. De skjønte at de trengte hverandre, og Ranveig bestemte seg for å flytte hjem igjen. I dagene som fulgte var Ranveig og Astrid sammen om det meste. Astrid tok med seg søstera på det daglige arbeidet sitt og viste henne det hun trengte for å leve der i skogen, alt det Ranveig hadde glemt mens hun var forretningsdame i byen. Det var tunge 252


steg i ulendt terreng, ingen maskin kunne kjøre der. Astrid spissa ørene for å finne ut av hva slags fugler de omga seg med. Å kunne kombinere lyden av en fugl med synet av en fugl og igjen samle dette i et fuglenavn, var den store interessen hennes. Ranveig var mest opptatt av matpausene, kunstpausene, altså de stundene de satt på hver sin stubbe og Astrid lærte henne de visene hun kunne. Visene kom til henne som et sus fra fortida, hun huska dem ikke, men gjenkjente dem allikevel. Foreldrene sto for henne som skikkelsesomriss mellom trærne i disse stundene. Gradvis lærte Ranveig å sette pris på arbeidsklær, trælenever og livet i skogen: Det var som om hjernemassen hennes ble bytta ut med en annen, men ikke en fremmed, nei, noe kjent, men glemt. Ranveig og Astrid tilhørte hverandre. Om kvelden var de stille sammen. Ranveig hadde forsøkt å prate de første kveldene, men Astrid hadde ikke svart. Kanskje tenker Astrid at mennesker kan være nær hverandre også med det motsatte av lyd, tenkte Ranveig. De satt ved vinduet og drakk kaffe og så utover tunet med låve, stall og stabbur. Bak stabburet hadde Astrid forsøkt å plante bringebær, men buskene hadde vist liten interesse for å vokse. Femten høns trippa omkring der ute, og Ranveig hygga seg med å kikke på disse lubne, valtende fugledyra, slik som Astrid gjorde. De første vinterdagene merka Ranveig hvor gulvkaldt det kunne bli der i skoghuset, og hun bestemte seg for å kjøpe to par skikkelige ullfilttøfler og overraske søstera si med dem. Astrid viste søstera at hun ble glad for gaven, men like etter døde hun, og tøflene ble overflødige. Ranveig satte tøflene i skapet på søsteras soverom og tenkte på hvor tom søstera hadde vært i øynene den siste tida, uten at hun hadde lagt merke til det. Med fingrene pressa hun opp søsteras øyne: Hun hadde ikke sett det tomme før nå. Og hun fikk søstera gravlagt. Ranveig var aleine nå. Hun fortsatte arbeidet med å hugge og slepe tømmer gjennom skogen som vanlig. Om kvelden satt hun aldri i søsteras stol. Hun drakk kaffe og var var trekken fra vinduet, gnistringa i ovnen, og kikka bort på Astrids fravær. Hun skulle fortsette å leve, hun var blitt nevenyttig og skjønte at hun ikke kunne hengi seg til den store svarte hunden som gjødde i bakhodet. Hun kalte hunden Balder og ba den være stille. Og 253


den ville bli stille etter hvert, tenkte Ranveig, for alle mennesker er vel tilmålt visse doser sorg og mørke, og disse dosene må vel være i likevekt med gleden. Ranveig tenkte at etter så mye mørke den siste tida, måtte vel gleden snart stå for tur for hennes del. For å minnes, og for å finne navnet på den gråaktige fuglen med gult bryst og svart og hvit stjert hun hadde sett tidligere på dagen, fant hun fram søsteras fuglebok. Mens hun satt og bladde i boka, dypt konsentrert, krasja nettopp en gråaktig fugl med gult bryst og svart og hvit stjert i vinduet rett framfor henne. Hun så det ikke, men hørte et dunk og løp ut for å se hva som hadde skjedd. Ranveig spikra sammen et lite kors og gravla den lille fuglen ved bringebæra ved stabburet. På korset skreiv hun RIP Jolo, som var fuglens navn. Natta som fulgte fikk ikke Ranveig fred. Balder gjødde og gjødde inne i hodet hennes, og som kjent kan enhver hjerne bare romme en viss mengde lyd. Det ble for mye for Ranveig. Neste morgen dro hun til byen og kjøpte seg en beige valkehund hun tenkte skulle bli hennes beste venn, sånn som det sies. Hun ga hunden navnet Gottbald og ba ham om å være skoghusets sjefshund. Ranveig lemper Gottbald opp på den ene huska og vi er tilbake der vi møtte henne første gang. Det er hvilesøndag, tidlig vårdag og hunden er tung, men Ranveig får den opp uten for mye slit. Så setter hun seg på den andre plankestubben og beveger beina fram og tilbake, lener overkroppen fram og tilbake, som for å lære Gottbald hvordan han skal få fart. Ranveig husker bakover og savner den andre halvdelen sin og synes at Vårherre har behandla henne dypt urettferdig her i livet. Hønene tripper rundt og kikker etter mark i grasmatta. All erindringa gjør Ranveig ufokusert, Gottbald har tatt igjen læremesteren sin i svingningsrekkevidde. Plutselig styrter en hauk ned fra himmelen og setter klørne sine i ei av hønene. Et kaklekor bryter ut. Hauken hakker på høna så fjæra flyr og de andre fjærkrea rømmer under stabbursgulvet. Ranveig befinner seg midt mellom halvdelene sine og lurer på hva Astrid ville gjort. Hun vil gjøre det Astrid ville gjort. Astrid ville likt det sjeldne synet av hauken, tenker Ranveig og blir sittende og betrakte det onde som 254


rammer det uskyldige. Alle har sine tilmålte doser av alt, tenker hun, høna var vel lykkelig nå nettopp. Men Gottbald kan ikke bare betrakte dette. Siden Ranveig ikke griper inn, bykser han i kroppen sin: Styrken presses framover så valkene slenges bakover og hønsehauken overrumples. Gottbald dreper hønsehauken, men det er for seint, høna har ­allerede dødd. I begravelsen tenker Ranveig på alt hun skulle ha gjort annerledes i livet. Etter at hun har dekt den lille og den store fuglen med jord og satt enda to kors i bakken ved bærbuskene, foreslår Gottbald at de skal synge en sang. De synger Mein Hahn ist tot, mein Hahn ist tot. Mein Hahn ist tot, mein Hahn ist tot. Er kann nicht mehr singen kokodi kokoda, er kann nicht mehr singen kokodi kokoda. Tidlig om morgenen dagen etter slenger Ranveig sekken på ryggen og legger i vei inn i tjukke skogen for å felle trær. Hun kommer forbi den store krokete furua og ser kråka søstera pleide å hilse på. Selv har ikke Ranveig fått seg til å hilse på dette dyret. Hun blir overbevist om at det var Astrid som var den gode halvdelen, kråka glor olmt på henne som for å si henne nettopp dette. Ranveig løsner børsa fra sekken og skyter den svarte fuglen. Hun finner den døde fjærkroppen og river av vingene, bryter av beina, hodet, for så å finne fram øksa og hogge løs mens hun brøler: Minherre, du har målt opp mer død til meg enn jeg kan tåle. Ranveig samler alle kråkedelene og gravlegger også denne ­fuglen. Seinere, mens hun drikker kaffe og ser ut på den ene høna som ikke lenger tripper rundt på tunet, prøver hun igjen å håpe på det gode hun en gang tenkte ville komme til henne, men hun klarer det ikke, og når hun ser hendene sine, kjenner hun det vri og velte inne i seg, hun tåler dem ikke, hun tåler ikke seg selv, negler mot hud og blodet pipler fram. Hun klorer opp hendene. Og en dag rømmer Gottbald fra henne og Balder blir igjen herre på gården. Tida går og det våres. Overalt spirer det, og når sommeren kommer, gror bringebæra som de aldri før har gjort.


HELENE TUFTE

| 1995


HVORDAN FÅ ET EKTESKAP TIL Å VARE

Elizabeth Dallawarre leste ofte avisartikler om seg selv. Hun klipte dem ut og limte dem inn i et album som hun oppbevarte på nattbordet. Hun hadde fylt tre og et halvt album. Hun likte å tro at andre mente hun var glad. Hver morgen, mens mannen hennes spiste frokost, stod hun i gangen og øvde på å smile. Hun pleide ikke bruke speil. Hun smilte litt i begynnelsen, så breiere til hun til slutt lo. Da pleide Leonard Dallawarre å komme tuslende inn i gangen og si: Klokka er bare sju, herregud. Elizabeth hadde sjelden noe å gjøre. Hun stod likevel opp presis klokka halv sju hver morgen, og satte på kaffe til Leonard. Når kaffen var ferdigtrakta, helte hun den i favorittkoppen hans og gikk opp på soverommet. Leonard var sjelden takknemlig for koppen, han verken smilte eller takka. Det var ikke derfor hun gjorde det. Når Leonard gikk ut døra, forsvant smilet og hun sank ned på gulvet og lot alle skjelvninger og tårer forlate kroppen sin, for så å komme tilbake. Hun kunne ligge slik i timer, bare se for seg ulike torturmetoder og dødsårsaker. Føle kroppen bli sterkere og svakere på samme tid. Hun hadde en alarm som varsla når det var en halvtime igjen til Leonard skulle komme hjem. Da krabba hun opp alle trappetrinna, gikk inn i dusjen og dusja vekk alle tegn på det som hadde hendt. Hun kledde på seg, gikk ned og satte på kaffe, åpna et vindu og satte seg med en bok da han kom kjørende. Hun leste aldri i den. Bladde bare over til neste side dagen etter. Hun hadde latt som i to år nå. Hver gang han spurte om boka, sa hun at hun ikke ville snakke om den, at det var bibelen hennes.

259


I dag gjorde hun ikke det. I dag gikk hun opp, tuslet inn på soverommet og klatret opp på kommoden. Leonard går inn på kjøkkenet, ser at kaffen ikke er satt på. Han lurer på hvorfor. Og hvor har kona gjemt seg? Hun pleier jo alltid å sitte i stolen og lese boka si. Han går inn i stua, forventer å se henne brette klær eller snakke i telefonen med venninner. Det er helt stille. Han prøver andre etasje. Kanskje hun sover. Døra er åpen. Han ser inn, tenker han kanskje skal forføre henne, men så stopper han opp. Elizabeth sitter på senga, med blåveis over øyet og en fatle laga av skjerf. «Hva har skjedd?» spør Leonard og stirrer på henne. «Jeg falt ned trappa da jeg skulle sette på kaffe til deg», sier hun. Hun smiler til ham, reiser seg og stryker ham på armen. «Jeg setter på kaffe nå.»

260


HVORDAN BLI KVITT KJÆRLIGHETSSORG

Hvis du har ligget på sofaen med cola og frossenpizza i flere uker, trodd at det knuste hjertet ditt skulle bli reparert bare du slappa av lenge nok, har jeg en dårlig nyhet til deg: Det vil ikke det. Den gode nyheten er at jeg har en idé. En gang da jeg lå på sofaen selv, innså jeg at jeg måtte få meg en god latter. Eneste måte er å gå på jakt. Jeg har gjort dette mange ganger, jeg kan garantere en effekt. Denne type jakt er vanskeligere enn å gå og skyte dyr. Man bruker kun intuisjonen og kroppen som våpen. Byttene pleier å oppholde seg på biblioteket, lengst mot veggen. Der har de kontroll over rommet. De ser ofte opp, er ikke trygge på andre mennesker. Bytter finnes i varierende vanskelighets­ grader, disse er de enkleste. Du må bevege deg langsomt og stille innover i lokalet. Let etter et egna bytte. Det er viktig å huske på å være helt stille. Egna bytter kan både være jenter og gutter, kvinner og menn. Man må ikke skremme byttet avgårde, så det er viktig å legge en slagplan. Min slagplan er den sikreste. Først ser jeg på tilfeldige bøker, later som om jeg interessert i en bestemt forfatter. Jeg nærmer meg byttet sakte, men sikkert ved hjelp av bøkene. Husk å ikke se på det, eventuelt bare i sidesynet. Når jeg merker det er rett ved siden av meg, snur jeg meg mot det og smiler, før jeg fortsetter å se på bøker. Så plukker jeg ut en tilfeldig bok, leser bakpå veldig fort og snur meg mot det. Spør det om det har lest den. Jeg går mot det, sakte, men naturlig mens det svarer. Det vil ikke klare å holde øyekontakt, det vil mest sannsynlig se ned i gulvet eller på noe ved siden av deg. Bruk dette aktivt, for 261


eksempel ved at du slutter å smile med en gang byttet ser bort. Byttet vil overtenke dette. Still det mange spørsmål, virk interessert. Len deg mot det, vær bestemt på å holde øyekontakt. Den fjerde gangen byttet ser på noe annet, pleier jeg å lage et alvorlig ansiktsuttrykk. Da kan jeg tydelig se reaksjonen i ansikt og skuldre. Skuldrene vil heise seg opp og skulderbladene vil trekke seg sammen. Ansiktet vil ose av forvirring og usikkerhet. Det vil se oftere vekk fra deg, noen ganger mot døra, beregne tid det vil bruke bort dit. Når du er blitt litt mer dreven, kan du le høyt, uavhengig av om det er morsomt eller ikke. Noen av byttene vil se desperat etter hjelp, andre bare gå, men noen blir også værende. Mest sannsynlig har de ikke har forstått og dermed ønska å bli helt sikre på om jeg er totalt psykopat eller bare delvis. Jeg kan forsikre deg om at jeg er helt normal, greia mi er at jeg har humor. Om byttet blir, fortsetter du til det går, eventuelt løper. Hvis det reiser seg og går allerede da, kan du vente i noen sekunder for så å følge etter. Målet dets er garantert toalettet. Der finnes det både lås og intimsoner. Hvis du ser veldig nøye på de mest trente byttene, kan du se en svak skjelving og at de ikke går helt rett mens de er på vei til toalettet. Hos bytter som ikke er like trente, kan du se tårer og en sterkere skjelving. Disse er også på vei til toalettet. Når de har lukka døra etter seg, åpner du den, går inn, ser på dem i to sekunder før du sier: «Oi, jeg visste ikke det var dame­ toalettet!» og går ut. Jeg kan garantere deg en god latter.

262


PARENTESBARN

føttene mine er kalde men jeg klarer ikke fyre jeg rekker ikke opp til ullsokkene det er mamma som ordner det jeg går inn dit drar en stol klatrer opp mamma sier jeg kan falle skade meg det er ikke lov å klatre så høyt jeg fryser jeg klarer ikke vente til han er her igjen jeg vet ikke hvor han er jeg tar et sokkepar hopper ned fra stolen drar stolen igjennom der setter meg tar dem på føttene jeg er sulten jeg spiste før mamma dro jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært alene jeg kan ikke klokka kanskje tre år det er noen her jeg snur meg håper det er mamma det er mamma han kommer gående mot meg med bråkete poser jeg reiser meg vil ha en klem han ser på meg han dunker skuldra i døra jeg følger etter spør hvor han har vært han tar et glass vann setter flasker i kjøle­ skapet setter seg ved bordet lener hodet i hendene han ser på meg trekker meg opp på fanget kysser håret han lukter æsj han dytter meg av løper krana går på jeg kan høre han kaste opp jeg tror mamma er dødssyk han ligger ofte i senga jeg må komme med piller og vann han liker ikke musikk lys jeg må gå stille jeg liker best å løpe fra kjøkkenet til rommet mitt da må jeg igjennom hele huset jeg kan hoppe fra tredje om jeg tar fart han sier når vi skal i rettsak mot pappa må jeg se lei meg ut jeg lover det jeg vil heller være med ham men jeg sier det samme til pappa

263


Hver gang jeg ser meg selv naken, tenker jeg på ham. Jeg vet nøyaktig hvor han tok på meg, vet hva han eier mest og hva som er litt mitt. Beina er mine. Ansiktet, men ikke leppene. Jeg prøver å ta meg selv tilbake, stjele kroppen litt etter litt. Jeg ligger midt på stuegulvet om natta, tenker at i morgen skal jeg ta meg selv tilbake, i morgen er jeg min igjen. Neste morgen våkner jeg kun med hovne øyne, svett og dundrende hodepine. Jeg har prøvd alt, jeg har virkelig det. Å kaste ham opp, sulte ham bort, drikke ham vekk, røyke ham ut av meg. Jeg har ikke sett ham siden jeg var fjorten år og glad. Det ene øyeblikket dansa og lo vi sammen, det neste våkna jeg ute, naken, uten minner og kropp for meg selv. Jeg gleder meg til jeg fyller tjueen. Da har alle cellene i kroppen blitt byttet ut med mine egne celler, de bare jeg har berørt. Da skal jeg passe mye bedre på hvem som får ta på meg, se meg. Jeg har mange forhåndsregler: Jeg går aldri på fest, jeg drikker ikke alkohol og jeg holder meg unna mennesker, særlig menn. Er det en mann i kassa på Rema, legger jeg varene på plass og går ut av butikken, uten blikkontakt. Jeg ønsker meg en verden med bare jenter.

264


HUS MED HAGE

I hagen står det to epletrær. De står nærme nok husveggen, så om noen åpner kjøkkenvinduet, vil de kunne plukke epler. Moren din pleide ofte å gjøre det. Hun putta epler i alle slags matretter. Dere hadde eplebrød, eplestuing, eplemos med poteter og eplesaft. Dere hadde et pæretre også, men faren din spiste opp alle pærene før dere rakk å gjøre noe med dem. Du husker han pleide å sette deg på skuldrene sine, gå helt bort til greinene og si at de saftigste var på toppen. Hagen deres er ikke så stor, men dere fikk likevel plass til å ha pikniker blant eple- og pæretrær. Dere stod tidlig opp, la et nybakt brød i en kurv og satte dere på et teppe. Prata om framtida, om hvordan dere skulle bygge ut og pusse opp huset. Om hvilken farge du ville ha på husveggene. Først blå, så grønne, lilla, svarte. Det er flere år siden du flytta ut. Huset er fremdeles lilla. Du plukker et eple; det er enda kart. Tar en bit, skjærer en grimase, og kaster det over gjerde. Går til inngangen, låser opp. Inne tar du ikke av deg skoa, du bare forsetter inn i huset. Drar fingrene langs stolryggen, ser mot vinduet. Husker følelsen av å sitte på kne foran faren din, bak lukka gardiner. Handa hans mot bakhodet ditt. Du fortsetter inn på kjøkkenet, ser for deg moren din stå der i kjole og lage mat. Ber deg komme og smake om eplene er for dominerende i smak. Hvordan du svarte at det aldri kan bli for mye epler og stjal et. Du åpner et skap, alle asjettene er der. Glassene. Det er helt likt som da du dro. Badet er lite, med hvitt handkle, teppe og hvit tannbørste med hjemmelaga tannkrem. Du aner ikke hvor mange timer du har tilbrakt på dette rommet, med hodet hengende over doskåla. Hvor mange timer du har brukt på å vaske gulvet fritt for blod.

265


Soverommet til foreldrene dine er ikke til å kjenne igjen. En enkeltseng er dytta helt inntil veggen og der hvor det var to dobbeltskap er det nå bare et enkelt. Mora di flytta inn på rommet ditt da faren din døde her. Lot henne komme hjem til en død ektemann, med en flaske alkohol og en tom pilleeske ved siden av seg. Han hadde fått vinen av deg til bursdagen. Du klarer ikke gå inn på soverommet ditt. Vil ikke se kommoden. Senga hvor faren din la deg da han var ferdig med deg. I stedet løper du inn på badet, bøyer deg over doen og fortsetter der hvor du slutta.

266


HVORDAN ØDELEGGE ET MENNESKE

I fjerde klasse så Kristina mannen i sitt liv for første gang. Hun hadde sett ham gjennom hullet i veggen mellom dusjene. Han hadde stått der alene, naken. Hun kunne høre guttene rope ord til ham gjennom døra, og når han gikk bort til den for å få den opp, hadde hun skjønt at de holdt den igjen for ham. Kristina bestemte seg for å finne ut hva han het og spørre om de skulle leke sammen, eventuelt fri til ham. Hun så ham vente på bussen da skoledagen var over. Hun gikk bort til ham og hilste. Han bare så på henne. Hun spurte om de skulle gifte seg. Okay, sa han. Jeg elsker deg, sa hun. Kristina og Ole var gift fra hun gikk i fjerde og han i sjette, til hun begynte på førsteåret på videregående. De hadde pikniker, filmkvelder, spilte bingo med moren hans på lørdager og gjorde lekser sammen i ukene. Ole sa han ikke orka mer, at han snart skulle på universitetet. Han trengte andre venner, mente han. Uklok avgjørelse, sa hun. Da Kristina gikk andreåret, ble hun fortalt at Ole flytta til Oslo for å studere. Hun fant det da ganske naturlig å pakke sakene sine, finne en hybel og ta resten av utdanninga der. Nå går Kristina sisteåret på videregående. Hver morgen tar hun trikken til blokka hans, gjemmer seg i buskene under vinduet og prøver å lytte til hva som skjer der inne. Det er heldigvis alltid åpent når han er hjemme. Hun har en stein i lomma, klar til bruk om han skulle hatt besøk av en annen jente. Hun har skrevet «du skal dø» på den, har planer om å knuse vinduet og løpe sin vei. Hun har planer om å treffe ham igjen også, men hun vil det skal bli perfekt. Hun har planlagt flere settinger hvor det kan være bra 267


å møte ham, for eksempel når hun er på date med en annen. Da vil han se hvor bra hun er. Hun kan høre dusjen bli skrudd på, og blir sittende og drømme om første gang hun så ham. Hvordan hun følte seg. Han kommer ut av dusjen, og hun klemmer seg enda nærmere busken. Ole kler på seg, slenger jakka over skuldra og går ut døra. Da får Kristina opp farta, hun er nødt til å se ham nå, snakke med ham. Hun har allerede tenkt ut en samtale: Han: Jeg er så glad for å se deg igjen. Jeg gjorde en stor feil! Hun: Hvem er du igjen? Han: Jeg elsker deg, Kristina. Hun: Herregud, jeg elsker deg også, Ole! Hun forter seg rundt hjørnet. Han går mot trikken, snakker i mobilen. Kristina roper navnet hans, vil bare kaste seg mot ham. Hun bestemmer seg for å gjøre akkurat det. Han stopper opp, snur seg mot henne, og hun løper bort til ham, skal akkurat kaste seg mot ham. Han hyler og hopper vekk. «Hva faen? Hvem er du?» «Det er min replikk!» «Hæ?!» «Kristina.» Hun tar tak i ham, stiller seg foran ham. «Jeg elsker deg, Ole. Jeg har elska deg hele livet mitt. Helt fra jeg så deg i dusjen.» Hun tar tak i skuldrene hans, lener seg mot ham. «Nei, nei, nei, nei, nei, nei», sier han og løper sin vei. Kristina blir stående noen sekunder, ser på ham. Så løper hun etter.

268


ÅGE

Et rom med et bord og en stol. En stålampe ved siden av stolen, den er ikke skrudd på. Uansett hva Åge sier eller gjør, ser det ut som om han pines. Når han gjør ting seksten ganger, verken snakker eller ser han på publikum. Han ligger på ryggen med hodet mot publikum. Sukker høyt seksten ganger. ÅGE Jæ ær så jævli forelska. Så jævli faans inni granskævven forelska. Pause. Jæ angrær, jæ gjore’re hele tia. Angra. Angra. Angra. Angra. Angra. Angra. Angra. Angra. Angra. Angra. Angra. Angra. Angra. Angra. Angra. Angra. Men jæ blei pressa. Jæ kun’kke la vær. Reiser seg, jogger seksten runder rundt i rommet. Blir tydelig sliten etter kort tid. Jæ prøvde virkelig å la vær. Men da jæ så’n, mannen i by’n, så åssen’n så ut, tenkte hjærnen at det kunn’ være en go’ idé å spørre, ikke sant. Jæ hadde ikke løst. Men beina bare gikk, hørt’ ikke på mæ. Hjærnen styrte. Styrr mæ. Jæ gikk bort. Spurte’n. Sa jæ kunn’ betale’n for å drepe en kompis. Jæ måtte si ‘re rett ut, sa hjernen. Han bare så på mæ. Spurte hva jæ gikk på. Jæ sa sko. Han lo’kke. Går bort til stolen, bøyer seg over stolryggen, lener seg mot den så han ikke får puste ordentlig seksten ganger. Jæ sa hvis’n ikke gjorde’re, ville jeg drepe’n. Jæ sa ‘re seksten ganger. Gjentok og gjentok og gjentok og gjentok og gjentok og gjentok og gjentok og gjentok og gjentok og gjentok og gjentok og gjentok og gjentok og gjentok og gjentok og gjentok det. Seksten ganger. Jæ hatær tallet seksten. 269


Hopper opp på bordet og ned igjen tretten ganger. De siste to gangene klatrer han opp og ned. Han går noen meter lenger bort, stiller seg fra bordet. Etter noen sekunder snur han og klatrer en siste gang opp. Han sa at hvis jæ kunn’ drepe’n, kunne jæ vel for faen drepe min egen venn sjøl? Jæ sa nei. Han sa ‘re var greit, men’n skull’ ha pengene først. Åkay, sa jæ. Holdt fram fem hundrelappær og spurte når’n skulle byne. Han bare så på mæ, tok sedlane og sa’n skull’ byne når han fikk femtinitusen fem hundre kronær te. Jæ fikk kontonummeret og’n smilte og gikk. Jæ hadd’ikke smilt om noon ba mæ drepe noon. Skrur lampa på og av seksten ganger, ender med at den skrus av. Etter å ha skrudd den på og av et par ganger, skrus lyset i salen av. Han går litt bort da han er på tiende, men kommer tilbake og fortsetter likevel etter kort tid. Stønner.

270


VÅR HEMMELIGHET

Samme blod Stor mot liten, alltid Hand mot ansikt Kropp mot kropp Og du bare står der Later som om du ikke ser Blåmerker på kinna Vil ikke gape Spiser ikke yoghurt Tør ikke snakke Og du bare står der Later som om du ikke ser Sier til deg selv: «Jeg er jo ikke sikker»

271


N책r to mennesker er nakne sammen, kan det skje verre ting enn sykdommer og babyer.

272


Jeg synes det er s책 latterlig herlig at vi mener universet er skapt for oss, som om vi har betydning for andre enn oss selv.


RUNE CHRISTIANSEN

|

ET LITE ETTERORD


Sant å si kunne jeg tenke meg å sitere Virginia Woolfs Romankunstens faser (1929) i sin helhet, i alle fall den lille åpnings­ teksten, også kalt «Romankunstens faser», og med det bidra med et langt fyldigere etterord enn dette. Men la lesningen av Woolfs eminente essaybok heller bli pensum for de lovende studentene og andre interesserte og nøye oss med å sitere dette lille fragmentet: «Men vi må se til å komme i gang (…), og går løs på hyllen med romanene for å tilfredsstille vår trang til å tro at ‹det er virkelig, at det er sant›». Å skrive er å lese, det er ingen vei utenom. Å lese skjønnlitteratur er å skaffe seg adgang til nær sagt ubegrensede områder og tidsforløp. Å skrive skjønnlitteratur er å stadig forsøke å bidra til at denne himmelvide strekningen vokser, sveller, blir mer ekspressiv. Man kan ta seg i å grøsse ved tanken på at Virginia Woolfs verk aldri hadde kommet til, at det hennes skrift la til verden og virkeligheten uteble. For straks et slikt verk oppsto, ble det nødvendig – ikke fiksert som en del av nyhetsbildet, ikke befestet som historiske tødler eller forlatt som anekdoter fra svunne tider, men stadig rekapitulert som noe vedvarende virksomt og levende. Forfatterstudiet skal være et sted hvor skrivende talenter får tid og anledning til å utvikle det som en dag kan være slike vitale bidrag til litteraturen, til romankunsten, til poesien, til tenkningen. Knuslete ambisjoner kan man legge fra seg, her kan man gå inn som Den rasende Roland med renessansens driftige og kontrastfylte fornemmelser, eller man kan arbeide frem en helt særegen praksis i takt med sin skjerpede, energiske eller stillfarende psyke. La meg avslutte like brått som jeg begynte, med enda et sitat fra Woolfs essaybok: «Hvis vi gir oss til å analysere bevisstheten, finner vi at den settes i sving av tusen små, uvedkommende forestillinger og er full av alle slags kunnskapsbrokker. Når vi vil si noe så alminnelig som: ‹Jeg kysset henne,› kan det godt være at vi må gå i gang med å forklare hvordan en pike hoppet over en mann i en fluktstol på stranden, før vi ad omveier litt etter litt når frem til det vanskelige foretagende å beskrive hva et kyss betyr». 277


KONTAKTINFORMASJON

14 | 15


mari_haaland@hotmail.com kommer fra Kristiansand. Holder på med v­ erdens lengste ­bachelor og prøver å være så Slovenia-based som mulig. MARI HAALAND ANDERSEN

JENNY DELLEGÅRD er skribent, aktivist og sekretær.

jennydelle@gmail.com

CAROLINE UGELSTAD ELNÆS

carolineelnaes@gmail.com er fra Oslo. Hun har publisert tekster i blant annet litteratur­ tidsskriftet Lasso og i Signaler 2015.

ESKIL KJOS FJELL eskilkf@gmail.com er fra Hamar. Han har mastergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo.

MARIE BERGBY HANDELAND mar_hand86@hotmail.com er fra Nittedal. Hun er utdannet samtidsdanser ved Den ­Islandske Kunst­høgskole, og jobber frilans med base i Oslo.

CECILIE HOLTAN cecilie.holtan@gmail.com er fra Kristiansand/Oslo. Hun har bakgrunn som journalist, med lengre opphold i Israel og Palestina. Kortprosa publisert i bl.a. Klassekampen Bokmagasinet og Deichmans litteraturblogg.

281


KRISTER KANCK

krister.kanck@gmail.com

er fra Bodø.

VETLE LASSEMO er fra Austheii i Vest-Telemark.

INGVILD LOTHE er fra Stord i Hordaland. Norsk babe.

vetle.lassemo@gmail.com

ilothe90@gmail.com

SILJE REE silje.ree94@gmail.com er fra Bryne i Rogaland. Hun har publisert tekster i blant annet Forfatterfight Antologi 1 (2013), Deichmans litteraturblogg, Bøygen (3 og 4/14) og fanzinen 31012015.

KARL EMIL ROSENBÆK karlemil.frederiksen@gmail.com er fra Vedersø og bor i K ­ øbenhavn. Han er uddannet elektriker og studerer nu l­itteraturvidenskab. Han har fått tekster publisert i bl.a. Prosopopeia, Lasso og Signaler 2015.

AL SIKANDER alsikander7@gmail.com har teater- og manusutdannelse fra New York og Los Angeles, samt filmutdannelse fra London og Oslo. Han har spilt Jack Kerouac i stykket ved samme navn i New York. Han er livstidsmedlem i Actors Studio, SAG og AFTRA. 282


sunni_va1@hotmail.com er fra Os i Hordaland. Hun ­skriver i dikt-fanzinen Forsvinningspunkt i Bergen. SUNNIVA STOREBØ

ULLA SVALHEIM ulla.svalheim@gmail.com er fra Tvedestrand. Hun har en bachelor i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo.

HELENE TUFTE

tuftehelene@gmail.com er fra Skien i Telemark. Hun har fått en tekst publisert i Fantasi og blekk, antologien til Skrivebua.


TAKK TIL Rune Christiansen Hanne Ramsdal Hans Petter Blad Ingrid Z. Aanestad Anne Oterholm Bjørn Esben Almaas Kristine Næss Kjersti Bronken Senderud Thomas Lundbo Ellisiv Lindkvist Gunstein Bakke Øyvind Ellenes Jørn H. Sværen Kristin Berget Nikolaj Frobenius Høgskolen i Telemark Eline Flesjø Arnfinn Åslund Grenland Friteater


KRISTER MARIE

ULLA

BERGBY

JENNY MARI

|

KANCK

HAALAND

HELENE SUNNIVA

TUFTE

|

HANDELAND |

DELLEGÅRD

AL

STOREBØ

KARL |

ESKIL

SIKANDER

ANDERSEN |

|

SVALHEIM

EMIL

|

|

LOTHE

KJOS

FJELL

VETLE

CECILIE ROSENBÆK

CAROLINE

INGVILD

LASSEMO

LINN |

HOLTAN

SILJE

UGELSTAD

REE

ELNÆS

Profile for Caroline Ugelstad Elnæs

Forfatterstudiet Bø 14|15  

Studenter: Mari Haaland Andersen | Jenny Dellegård | Caroline Ugelstad Elnæs | Eskil Kjos Fjell | Marie Bergby Handeland | Cecilie Linn Holt...

Forfatterstudiet Bø 14|15  

Studenter: Mari Haaland Andersen | Jenny Dellegård | Caroline Ugelstad Elnæs | Eskil Kjos Fjell | Marie Bergby Handeland | Cecilie Linn Holt...

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded