skrangling i beina når jeg går jeg plukker opp biter av mennesker på bakken mennesker jeg aldri kommer til å kjenne jeg syr bitene sammen til et bilde jeg brer om meg hver natt den døde kvinnen scatter og tonene treffer som spikre i hver kroppsdel de gjenskaper en slags regelmessighet jeg pleide å leve med jeg skjuler ansiktet med fingrene jeg gjemmer meg bakerst i klesskapet er det en kjole jeg aldri tar på i en farge jeg aldri bærer med stolthet kanskje er det denne bevisste indoktrineringen av melankoli jeg vil være en
prins
med
en
gammel
kvinne
en
vakker
sjømann
lange med med
fingernegler sølvgrått
furer
i
hår ansiktet
jeg åpner hjernen trekker ut lange tråder av informasjon og ord men ingen av dem appellerer til meg alt jeg foretar meg virker koreografert og alt jeg sier er regissert jeg vet at jeg kommer til å dø en dag men jeg snakker ikke om det så ofte
45