__MAIN_TEXT__

Page 1

Debut

e Vårens nye, norsk rfattere fra skjønnlitterære fo 2021 Cappelen Damm


I

ERO BR I N G E N "Å debutere er å erobre verden og å miste den i samme stund", har Lars Saabye Christensen uttalt. Han debuterte for 35 år siden med

Historien om Gly og har i alle år siden vært spesielt opptatt av den første boka – g jennom initiativer som Saabye-stipendet og Signaler. I denne utgaven av Debut intervjues vårens seks debutanter. Samtidig som to av fjorårets debutanter har skrevet hver sin tekst om å debutere/skrive: Bruno Jovanović forteller om

04 SUNNIVA M. ROLIGHETEN Når alt er av papir 08 ESKIL SKJELDAL Fars hage, mors hus 12 CAMILLA BOGETUN JOHANSEN Egen maske først

fem år og utallige utkast før ferdig roman. Ida Fjeldbraaten skriver ærlig om koblingen mellom frykt og skriving. Nå leser vi mer skjønnlitteratur enn på lenge i

16 MATHIAS NYHAGEN ASPLUND eins pust

Norge. Stadig blir det sagt at de nye stemmene i norsk litteratur er svært sterke. Det g jelder også vårens debutanter på Cappelen Damm. Ta godt imot de seks nye forfatterne, hilsen redaksjonen

20 CECILIE ALMBERG STØRKSON Ein alvorleg sjukdom 24 EIRIN ANDRESEN BETTEN Tiden vil ha et annet bilde 28 2 FRA 2020 Ida Fjeldbraaten og Bruno Jovanović


SANT OG USANT – Mitt største ønske er at folk nesten ikke trenger å lese boka, men at de sluker den. Og til sist håper jeg folk vil klippe den opp, sier 20-årige Sunniva M. Roligheten om sin debutroman Når alt er av papir. TEKST: SIGNE ELISE STENERSEN

Identitet og minner Boka forholder seg til hovedpersonens minner, og hvert avsnitt starter med «jeg husker». Vi får et innblikk i en oppvekst med en spesiell pappa på en gård, papirklipping, en periode i et mellomhus med mamma, en ny pappa i byen og en irriterende lillebror. Hovedpersonen vokser opp, og opplever etter hvert verden på egen hånd, både hjemme i det ekle kollektivet sitt og på andre siden av jordkloden. – Jeg-et i boka har et kaotisk blikk på virkeligheten. Et viktig tema i boka er forholdet jeg-et har til egne minner. Hun sjonglerer mye mellom hva som er sant og usant, forteller Sunniva M. Roligheten, og tilføyer at hun håper boka kan vekke både vonde, fine og såre følelser. Kapitlene i boka er delt opp som skolelekser med hvert sitt fag og tema, en liten il4 / DEBUT

lustrasjon og innledning. Idéen bak dette har vært å lage systemer for tankene og minnene til hovedpersonen. – Jeg tror alle automatisk sorterer og organiserer tankene sine, og det samme gjelder for jeg-et i denne romanen. Hun har et behov for å forstå seg selv og virkeligheten, og det gjør hun gjennom å sortere minnene sine, sier Roligheten.

Ambjørnsenprisen og Signaler Skriveprosessen har vært lang og omfattende. Det hele startet da Roligheten vant Ambjørnsenprisen i 2016, og fikk videre veiledning av Ingvar Ambjørnsen. I 2017 var en utvida versjon av den samme teksten å finne i Signaler. – Når det jeg hadde skrevet fikk litt anerkjennelse, ble jeg ganske gira og fortsatte å skrive, forteller debutanten. Tre år senere, etter å ha skrevet innimel-


DEBUT / 5

Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS


Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

Jeg tror alle automatisk sorterer og organiserer tankene sine, og det samme gjelder for jeg-et i denne romanen. lom når inspirasjonen slo til, deltok Roligheten på et lederkurs og forstod at hun var nødt til å gjøre noe med det manuset hun hadde liggende. Hun sendte det derfor inn til Cappelen Damm. – Da jeg innså at det jeg hadde drevet og pusla med faktisk skulle på trykk, tok skrivinga virkelig fart! Det har vært perioder hvor jeg har drømt om boka, og hvor hver minste samtale eller tankerekke har gjort at det har dukka opp nye idéer til boka, forteller Roligheten. – Jeg blir veldig ofte inspirert av menneskene rundt meg, eller stedene jeg befinner meg på, påpeker hun.

6 / DEBUT

Skrev bøker før hun kunne skrive Roligheten har alltid gått med en forfatterspire i magen. Da hun var liten, skrev hun masse bøker, med hjelp fra de voksne der det var nødvendig. – Mamma fant to bøker jeg hadde «skrevet» da jeg ikke kunne skrive. På den ene, Flua som ikke kunne svømme, hadde jeg bare tegnet en trist flue på forsiden, og mamma hadde vært nødt til å skrive. Jeg innså at jeg måtte kunne stave for å lage egen bok. Da jeg lærte meg å skrive, ble produksjonen betraktelig høyere, forklarer Roligheten. Debutanten jobber nå for å utvikle videre skriving og seg selv som forfatter. – Jeg har lyst til å skrive en helt fantastisk bok – tenk å kunne vite at man har skrevet noe sånt som Bikubesong! Det må være ganske kult. Og alle sier jo at øvelse gjør mester.


Hvordan føles det å få lov til å gi ut bok i en så ung alder? – Det er utrolig gøy! Men jeg håper også at de som leser boka først og fremst gjør det for innholdet, og ikke for alderen min, sier Roligheten.

Sunniva M. Roligheten NÅR ALT ER AV PAPIR MARS 2021

NAVN OG ALDER:

Da jeg innså at det jeg hadde drevet og pusla med faktisk skulle på trykk, tok skrivingen virkelig fart!

REDAKTØRENS OMTALE: Sunniva M. Roligheten (bare navnet) presterer å romandebutere 20 år gammel. Da hun var 16, var hun med i Signaler med en tekst som skulle ende opp som debutromanen. Og den er slik en debut av en 20-åring skal være: Ung, frisk, kvikk, trist og selvfølgelig, liggende under som en basstone; moden og alvorlig. 2021 blir bra. Mye på grunn av Sunniva M. Rolighetens debutroman Når alt er av papir.

// SIGMUND SØRENSEN

SUNNIVA M. ROLIGHETEN, 20 år

JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN:

Jeg liker veldig godt å både lese og tegne, men for tida går det i linoleumstrykk. Siden 10. mars i fjor har jeg vært arbeidsledig og rimelig desperat etter et prosjekt av noe slag. HVOR OG NÅR SKIVER JEG: Hele tida? Neida. Idéer kommer ofte når jeg prater med folk, men når jeg setter meg ned for å skrive, er det som oftest på biblioteket eller en kafé. LESER NÅ: Det er nok nå av Linn Stalsberg og Huset med arken & andre noveller av Tsjekhov (litt om hverandre). HØRER PÅ: Hva som enn finnes av doku-podcaster

på NRK & mye filmmusikk fra Kon-Tiki.

STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Det er så mange!

Frode Grytten? Sara Stridsberg? Eller Gert Nygårdshaug! Jeg vet ikke om han inspirerer skrivinga mi, men han inspirerer meg i livet, liksom! EN BOK SOM HAR BETYDD MYE FOR MEG: Bikubesong og

Afrodites basseng (i Mino-serien).

TRE TING JEG HVER MORGEN SJEKKER PÅ MOBILEN:

NRK, Instagram og mail.

DEBUT / 7


8 / DEBUT

Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

Kan vi voksne klare å ta et oppgjør med foreldrenes måter å tenke, føle og være i verden på, eller er vi forutbestemt til å gjenta foreldrenes mønstre?


HVA ER DET MED FAR? TEKST: KRISTINE KLEPPO

Eskil Skjeldal debuterer med en roman om en familiefar som sliter med å finne seg til rette i familielivet han har skapt.

V

i skal tilbake til barndommen. I Eskil Skjeldals debutroman Fars hage, mors hus er det som om den voksne mannen Mikael har lagt seg selv permanent til rette på en mental psykologdivan. Der inntar han en dobbeltrolle som både pasienten og terapeuten. To roller som han uansett hva han foretar seg, ikke klarer å fri seg fra.

Et overveldende indre liv Hva slags person er Mikael? – Han er en person som ikke klarer å skille mellom det han opplever og det han tror han opplever. Han er fremmed for seg selv, og klarer ikke bestemme seg for hvem han skal og bør være. Han baler med forventningene knyttet til rollene som far og ektemann, og en stor indre disharmoni. Det er vanskelig med et overveldende indre liv når du skal levere som ektemann og far, og han sliter med å finne en kjerne i seg selv. Romanen handler om hvordan det er for Mikael å ha en mang-

lende følelse av et selv, og hvor vanskelig det er å unngå dramatiske handlinger når han først skal forsøke å hevde seg. Han tipper over, finner ikke balansen mellom voldsomme demonstrasjoner av styrke og apati, sier Eskil Skjeldal.

Barnet i den voksne Forfatteren debuterer skjønnlitterært med denne boken, men er allerede etablert som forfatter innen teologisk undersøkende sakprosa. Skjeldal har skrevet en samtalebok med Jon Fosse om hans trosreise, samt en personlig bok om å miste troen på Gud. I Fars hage, mors hus forlater han det religiøse for å utforske psykologiske problemstillinger. Likevel begynner boken i en kirke idet hovedpersonen ankommer sin fars begravelse, og motvillig blir konfrontert med sin mor. – De fleste jeg kjenner har med seg barndommen inn i voksenlivet, uansett om vi later som noe annet. Alle har vært små barn en gang, og vært utlevert overfor de voksenpersonene som vi fikk utdelt. Utfordringen for et frihetssøkende og tenkende menneske er å tre ut av den rollen du hadde som barn, hvis du virkelig vil ut, og krige fram en ny måte å være i verden på, løsrevet fra de gamle rollene DEBUT / 9


Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

Hvem sitter egentlig på den dypeste sannheten om deg selv? Du eller de rundt deg? og båndene og forventningene som foreldregenerasjonen direkte eller indirekte har tredd ned over barnet. Dette er interessant, for kan vi voksne klare å ta et oppgjør med foreldrenes måter å tenke, føle og være i verden på, eller er vi forutbestemt til å gjenta foreldrenes mønstre? spør Skjeldal.

10 / DEBUT

Det vi ikke vet om hvem vi er Hvem Mikael er, kommer ofte best frem gjennom møter med de andre karakterene i boken. Er du en av dem som mener at vi alle er falske vitner til våre egne liv? – Ja. Historiene om hvem vi er blir formet av de som er rundt oss. I den andre kan jeg se meg selv, som i et speil. Men det du ser, kan forvirre deg, for hvem sitter egentlig på den dypeste sannheten om deg selv? Du eller de rundt deg? Mikael klarer ikke å finne sin egen fortelling om hvem han er, han føler seg utlevert til andres fortellinger om hvem han er. Romanen handler om utfordringene knyttet


til å finne sin egen identitet midt i det virvaret av andre fortellinger som finnes om oss, som i Mikaels tilfelle konas eller vennens fortelling om hvem han er, eller foreldrenes fortelling om hvem han er, sier forfatteren.

Eskil Skjeldal FARS HAGE, MORS HUS FEBRUAR 2021

Sannheten i en oppdiktet historie Tenker du at det er visse temaer du kommer tilbake til både som skjønnlitterær forfatter og sakprosaforfatter? – Jeg har vel alltid interessert meg for de elementene i et menneskeliv som ikke passer inn, som de dypere konfliktene i mennesket, det vi frykter, men som vi samtidig trekkes mot, et menneskes dype lengsler, som det samtidig kan være redd for at skal oppfylles, sier Skjeldal. Gjennom romanen og den skjønnlitterære skriften føler han at han har funnet en type sannhet i skrivingen som er ny for ham. – Jeg mener at fiksjonen kan være sann på en annen måte enn synonymt med at dette har skjedd, og det skjedde akkurat slik: Jeg har opplevd at jeg har kommet ned til en sannhet om det å være Mikael, og hvordan det kan være, i denne romanen. Om jeg er virkelig heldig, kan kanskje andre kjenne seg igjen i ham.

NAVN OG ALDER: ESKIL SKJELDAL, 46 år JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN:

4 barn og sjakk. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Hvor som helst, når som helst. Er ikke avhengig av rett sted og tid. Men jeg er i full jobb ved siden av, så jeg skriver på ettermiddagene, kveldene og i helger. LESER NÅ: Kan ikke lese når jeg skriver, klarer ikke å ha flere stemmer i meg på samme tid. HØRER PÅ: Bach. Led Zeppelin. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Ayrton Senna. ÉN BOK SOM HAR BETYDD MYE FOR MEG:

Brødrene Karamasov. TRE TING JEG HVER MORGEN SJEKKER PÅ MOBILEN:

Nrk.no, bankkontoen og e-post.

REDAKTØRENS OMTALE: Et saftig møljeslagsmål på en ungdomsfest. En far som dyrker fram en eventyrhage. En mann som i drømme farer gjennom et kjent landskap i en kokvarm miniatyrtogvogn. Eskil Skjeldals hovedperson er en mann uten kjerne, omgitt av liv. Fars hage, mors hus er en heftig roman med stort spenn. // KARI JOYNT

DEBUT / 11


12 / DEBUT Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS


Det begynte S med en lamaflokk

En natt drømte Camilla Bogetun Johansen om lamaer. Hun visste at de kom til å bli en del av romanen hennes.

TEKST: SONDRE MIDTHUN

om drømt, så gjort: I Johansens debutroman Egen maske først har lamaene fått en vesentlig rolle. – Det var en morgen, i det der myke stedet mellom søvn og oppvåkning, at jeg plutselig husket at jeg hadde drømt om lamaer. De sto i Slottsbakken i Oslo. Allerede da visste jeg at de kom til å bli en del av skrivingen. Lamaene ble plutselig noe jeg styrte romanen mot, sier Johansen. Blant alle ting man kan forbinde en lamaflokk med, skulle farlig antagelig være noe av det aller siste. Men mot slutten av Egen maske først er det nettopp det disse dyrene blir. – Mitt eget forhold til lamaer er godt, men erfaringa er begrensa. Jeg prøvde å treffe en på Nordtvedt gård her i Oslo, men den hadde ferie.

I kjelleren til tante Nå kan det virke som Egen maske først er en roman om lamaer, men det er det ikke. Historien handler om Ulla Morild Hansen. Hun er 30 år, trygdet og bosatt i sin tante Heges kjellerleilighet. Helt siden Ullas mor forsvant, har Hege vært klippen i hennes liv. Men da tantens kjæreste, Anne Cecilie, begynner å ta plass, floker det seg for alvor til i et allerede flokete sinn. – For Ulla er Anne Cecilie en sterk trussel

DEBUT / 13


Noen ganger tror jeg at man, i jakten på det unike og spesielle, glemmer at det er mange der ute som veldig sterkt ønsker å komme i kontakt med det vanlige, og må anstrenge seg mye bare for å klare det. mot territoriet hennes. Jeg synes ikke det er så rart, verdenen hennes er så liten, og enhver inntreden utenfra oppleves voldsom, sier Johansen. Ullas oppvekst med en ustabil mor har gjort noe med personligheten hennes. Uten å avsløre for mye av handlingen: Idet hun forlater kjellerleiligheten hos tanten, går livet virkelig i utforbakke. En sentral del av det som gjør livet krevende, er vrangforestillingene hennes. – En av de største utfordringene under skrivingen var å få Ulla ut av alle flokene jeg kjørte henne inn i, både psykologisk og handlingsmessig. Virkelighetsoppfatningen hennes var vanskelig å få frem på en måte som bar gjennom litterært.

I kontakt med det vanlige Egen maske først har et sterkt sus av det eksentriske og finurlige. Likevel var det viktig for Johansen å plassere Ulla i et så hverdagslig tablå som mulig. – Jeg liker romankarakterer som gjør vanlige ting, og som ikke helt får det til. Noen ganger tror jeg at man, i jakten på det unike og spesielle, glemmer at det er mange der ute

14 / DEBUT

som veldig sterkt ønsker å komme i kontakt med det vanlige, og må anstrenge seg mye bare for å klare det. Karakteren Ulla kom til forfatteren gjennom arbeidet med en tekst til en fanzine. Først da hun videreutviklet fortellerstemmen, og kom med i Cappelen Damms debutantantologi, Signaler (2019), skjønte hun at stoffet kunne bære i en roman. – Det var noe med påståeligheten hennes jeg syntes var interessant, sier debutanten om sin hovedkarakter.

Spekkhoggerne, havets stridsvogner Påståelighet er et dekkende ord for Ulla Morild Hansen. Oppfatningene hennes er ofte låst. Har hun bestemt seg, så har hun gjerne bestemt seg. Skepsisen til fremmede er også, for eksempel, aldri hvilende. Men tross den tidvis hektiske tankestrømmen om smått og stort, leverer hun hele tiden observasjoner – ofte humoristiske – leseren tar seg i å stoppe ved. Refleksjonene kan være knyttet til menneskene i livet hennes («Spekkhoggerne, havets stridsvogner, som Hege kom de i overgangsalderen»), andre ganger i form av sjeldne glimt av selvkritikk: «Det er vanskelig å registrere hva som rører seg rundt en når man bare ser verdens bevegelser gjennom sprossene i sitt eget forsvarsverk.»

Ferske og litt bustete setninger Johansen, som vanligvis finner inspirasjon i forfattere som Virginia Woolf og Cora San-


del, tror språket hennes blir influert av at hun skriver brev. Mange brev. – Brevskrivingen startet som en bursdagsgave til moren min. Hun skulle få tilsendt ett håndskrevet kort i uka i ett år. Nå, tre år senere, holder Johansen det fortsatt gående. Svar fra moren, som bor i Finnmark, hvor Johansen vokste opp, kommer gjennom lange remser av tekstmeldinger. – Jeg tror koblingen mellom hånden og hjernen undervurderes veldig. Når vi arbeider på datamaskinen, kommer rettetasten liksom litt for nær. Brevene har gjort skrivinga mi friere, tror jeg. Setningene kommer som de er, ferske og litt bustete.

Camilla Bogetun Johansen EGEN MASKE FØRST FEBRUAR 2021

NAVN OG ALDER:

CAMILLA BOGETUN JOHANSEN, 40 år

JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN:

Spikking og autister. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: På morran, hjemme. LESER NÅ: Pride and Prejudice av Jane Austen og Begrepet angst av Søren Kierkegaard. Prøver å bli et dannet menneske. HØRER PÅ: Abels tårn. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Kaffe.

REDAKTØRENS OMTALE: Hovedperson Ulla Morild Hansens beskrivelse av sitt eget nav-liv i Norge er ordentlig morsom og ganske mørk, og reisen hennes gjennom landet blir etter hvert både desperat og oppsiktsvekkende. Det dukker blant annet opp lamaer. En hel flokk. Debutant Camilla Bogetun Johansen har et talent for svart komikk.

ÉN BOK SOM HAR BETYDD MYE FOR MEG:

Gen, gutten fra Hiroshima. Leste den i ung alder, og den slo vettet ut av meg. TRE TING JEG HVER MORGEN SJEKKER PÅ MOBILEN:

Hvorfor vekkerklokka ringer. Det sjekker jeg et par ganger, og så lager jeg kaffe og lar mobilen ligge til jeg har skrevet ferdig. Etter skrivinga lar jeg mobilen plukke i stykker hodet mitt som den vil.

// KARI JOYNT

DEBUT / 15


Foto: Mats Jensaas

Det er så intenst, det møtet mellom dyra og oss, og ein kan lese så mykje inn i augo på dyra når dei stoppar opp og ser oss.

16 / DEBUT


Vind i lungene TEKST: KRISTINE KLEPPO

Mathias Nyhagen Asplund skjærer tilværelsen inn til beinet i ei diktsamling om forbindelsen mellom naturen og menneskene.

E

lv, fjell, vatn, jord og pust er blant orda som går igjen i Mathias Nyhagen Asplunds debutdiktsamling. Som i en enorm og ensom naturopplevelse, eller som i ei scene i en av de filmene som begynner med at hovedpersonen karrer seg halvdød ut av et øde naturlandskap. Ordene er skåret inn til margen i beinet. Som leser har du ikke mye å gå på for å forstå hva det dreier seg om. Men du har det aller mest vesentlige, og en følelse av at det skjer noe intenst som ikke kan settes ord på på noen annen måte enn akkurat slik Mathias Nyhagen Asplund gjør det.

Det einaste riktige – Her har eg hatt tankar som berre kunne bli til dikt. Det er det einaste riktige. Det er ting som eg ikkje har forstått og ting som eg lurer på og som har kome fram som korte tekstar

og mellomrom. Eg har skrive små dikt heile mitt liv om ting og tang. Men denne samlinga er annleis, sier han. I tillegg til å være forfatter jobber han også som skuespiller. – Både som skodespelar og som forfattar må ein forske, eller fordjupe seg i eit tema. Gjere research. Som forfattar kan eg bestemme sjølv kva eg vil forske på, det kan gjere ting både lettare og vanskelegare, sier Asplund.

La orda stå aleine Du skriver helt reinskåret. Hvorfor tror du at det blir slik? Det er også veldig intenst. Hvordan jobber du for å få fram intensiteten i det du skriver når du har så få ord å jobbe med? – Eg veit ikkje, men eg prøver å la orda stå aleine. Å la meg som forfattar forsvinne og sjå kva som er att da. Ein får eit ordforråd gjennom det ein skriv om. Nokre ord passar ikkje inn og høyrer ikkje heime. Da må ein nytte seg av det ein har valt seg ut og prøve å få det fram, sier lyrikeren. DEBUT / 17


Elementer i verden og menneskene Elementene har en slags hovedrolle i diktsamlinga. Luft, ild, vatn og jord er noe han hele tida kommer tilbake til. Noe som forbinder mennesket med verden. Som når pusten går ut og inn og ut mellom mennesket og naturomgivelsene. – Det er jo spennande å jobbe med den samanhengen. Å sjå på kva den er for noko. Er det nokon samanheng, både i våre myter og kva me trur om verda, og i kva vitskapen og den «fakta» me har funne ut om verda seier? spør Asplund.

Mennesket i dyreøyet Noe annet som går igjen, er jakt. Kan du fortelle litt om det?

18 / DEBUT

Foto: Mats Jensaas

Jeg opplever at dikta dine har en veldig ro i seg. Hvordan pleier du å sitte mens du skriver? – Eg les gjennom dikta mine om morgonen. Da har eg ingen forventingar til meg sjølv, og da endrar eg på det som ikkje er som eg trudde. Da blir det kanskje til at eg kuttar og kuttar, sier Asplund.

– Jakt er viktig for menneska. Samtidig trur eg kjenslene og tankane om å drepe dyr alltid har vore kompliserte i oss. Eg trur ikkje det var lettare å sjå eit dyr døy for første gong for ein person i ein jaktkultur for fleire tusen år sidan, enn det er i dag. Eg trur det å sjå eit dyr døy alltid har gjort noko med oss. Eg trur også ein respekt for ville dyr ligg djupt i oss alle. Opp igjennom tida har jo menneska feira dyr både daude og levande på mange rare måtar, det synest eg er interessant, og kanskje seier det noko om vår urtid kor me trødde over ein terskel frå det eine til det andre. Jakter du selv? – Eg jaktar no, men desse dikta vart skrivne før eg byrja med det.


Eg prøver å la orda stå aleine. Å la meg som forfattar forsvinne og sjå kva som er att da. Ser jakta annerledes ut nå når det er noe du har erfaring med, enn det gjorde da du skrev disse diktene? – Ja. Kanskje enno meir intens og interessant. Å møte og å sjå dyr og natur så nært er eg veldig glad for å få gjere. Hva er det i jakta som får mennesker til å vise seg som mennesker og dyr til å vise seg som dyr, tenker du? – Hm … det er jo ein likskap i jobben med å flykte og å følgje etter. Den «jobben» er intens og krev ikkje språk, men krev syn og hørsel og lukt og noko anna. Det er så intenst, det møtet mellom dyra og oss, og ein kan lese så mykje inn i augo på dyra når dei stoppar opp og ser oss. REDAKTØRENS OMTALE: Å lese Mathias Nyhagen Asplunds dikt er som å lese runestein. Med få ord tegner han tydelig et mannsliv i urtid - å jakte på reinen aleine, å se blodet flyte, å erfare hva død er, å gå over fjell, å finne spor etter andre, å møte en kvinne, å lage nytt liv. Asplund skriver så jeg kan se

Mathias Nyhagen Asplund EINS PUST JANUAR 2021

NAVN OG ALDER:

MATHIAS NYHAGEN ASPLUND, 33 år

JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN:

Ikkje mykje; har nettopp fått ein son. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Morgon og kveld og litt

innimellom.

LESER NÅ: James Carlos Blakes In the Rouge

Blood, og mange ulike diktsamlingar som ligg opne kring i huset.. HØRER PÅ: Podcast. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Vanskeleg å seie. Eg

las mykje dramatikk da eg byrja å skive. Britisk «in your face theatre» omsett til nynorsk har nok fått meg til å tenkje mykje i dialog. ÉN BOK SOM HAR BETYDD MYE FOR MEG: Crave av

Sarah Kane (Må på norsk).

TRE TING JEG HVER MORGEN SJEKKER PÅ MOBILEN: At

mobilen framleis lever og at den har tatt til seg strøm i løpet av natta. Skrur av vekkarklokka.

det. // KARI JOYNT

DEBUT / 19


20 / DEBUT

Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

Det var på mange måter en livsomveltende erfaring, og jeg opplevde det som helt uunngåelig å skrive om den.


DET BLANKE PÅ SIDEN Cecilie Almberg Størkson har skrevet dikt med utgangspunkt i erfaringer fra egen kreftbehandling: – Jeg-et i teksten forsøker å få innsikt i det som for henne er utilgjengelig – skjult i kroppen og gjemt i et medisinsk fagspråk hun ikke behersker.

S

TEKST: MUNA JIBRIL

å lenge jeg har kunnet lese og skrive, har jeg vært veldig glad i det, og jeg har i grunnen alltid vært mer interessert i skjønnlitteratur enn i faglitteratur – selv om kunsthistorisk og kunstteoretisk litteratur helt klart dominerte leselistene i studietiden. Jeg har også vært opptatt av kunstnerbøker og fanzine- og selvpubliseringskultur, og var i en periode involvert i Bergen Art Book Fair, forteller Størkson. Hun har jobbet mye som skribent, men tok for seg drømmen om å skrive noe annet enn fagtekster for noen år siden. – Jeg begynte å dreie skrivepraksisen over mot det skjønnlitterære. Jeg startet i det små med å melde meg på en håndfull skrivekurs. Så etablerte jeg min egen skrivegruppe (med Lisa Him-Jensen og Anngjerd Rustand) i Bergen, som er noe av det lureste jeg har gjort. Skrivegruppen har vært en helt uvurderlig ressurs, både når det gjelder å få fart på egen skriving, trening i å lese andres tekster og å orientere seg i det litterære miljøet.

Visuelt og sanselig orientert Størkson er utdanna kunstner ved Kunsthøgskolen i Bergen og kunsthistoriker ved Universitetet i Bergen, og har jobba mye med kunst, blant annet på Bergen Kunsthall og Tag Team Studio. Jeg lurer på hvordan kunstbakgrunnen har påvirket skrivinga. – Muligens på den måten at tekstene mine ofte er visuelt og sanselig orientert. Og så har jeg vel gjennom kunstutdanningen fått god trening i selvstendig kreativt arbeid. Kanskje er jeg heller ikke så opptatt av sjangerbegrensninger, og det tror jeg er betegnende for samtidskunsten, som jo ofte går på tvers av kategorier.

Fra egen erfaring til noe mer allment I dag er Størkson student ved Forfatterstudiet i Tromsø, og forklarer at hun føler seg heldig som får skrive sammen med en dedikert gruppe medstudenter. Det er intensivt og ekstremt lærerikt, sier hun. I debutboka tar hun for seg kreft som

DEBUT / 21


Lyrikkens muligheter Var det naturlig å skrive teksten lyrisk, eller vurderte du en annen form også? – Gjennom skriveprosessen har jeg fått lignende spørsmål flere ganger, fra ulike som har lest. Mange av diktene mine har en ganske direkte tone, og samlingen har et tydelig narrativ. Enkelte har lurt på om dette like gjerne kunne vært skrevet som prosa. Og kanskje kunne det det? Da hadde det selvsagt blitt en helt annen tekst. – Ved å bruke diktet som utgangspunkt har jeg fått tilgang på en form og et språk som jeg synes korresponderer godt med tilstanden jeg forsøker å skrive om. Jeg har kunnet gjøre punktvise nedslag hvor jeg skildrer bestemte situasjoner, følelser eller betraktninger, og så

22 / DEBUT

Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

tema. Hun har selv gått gjennom kreftbehandling, og har kunnet benytte seg av denne erfaringen i skrivinga. – Det var på mange måter en livsomveltende erfaring, og jeg opplevde det som helt uunngåelig å skrive om den. Etter hvert så jeg at teksten som kom ut av det gav resonans også hos andre, og at den bar i seg et potensial til å røre tematikk som angår flere enn bare meg selv, forteller hun.

har det fått oppstå fortellinger i rommet mellom disse. Jeg har kunnet la det eksplosive ligge og trykke mot et stramt, knapt språk. Jeg har kunnet si mye mellom linjene: la det tre frem i det usagte, i det blanke på siden, sier Størkson.

En jakt etter innsikt i det utilgjengelige Du beskriver mange tekniske ting i forbindelse med behandlingen, i tillegg til hvilke symptomer en kan få. Tenkte du at dette var en bok folk kunne lære av også? – Ja, det har jeg noen ganger tenkt. Det vil si: I særlig ambisiøse øyeblikk har jeg håpet at det kan være en bok som kan anspore leseren, ikke bare til å lære noe om sykdom eller sin egen kropp, men også på den måten at referanser som ligger i enkelte av diktene kan sende leseren i retning av annen litteratur som finnes der ute. Dette siste har jeg tenkt spesielt om de med behov for å finne


et litterært sted å gå sykdom i møte, forteller Størkson. – Samtidig har jo jeg som forfatter en rimelig begrenset forståelse av legevitenskapen og av hvordan kroppen fungerer. Og boken jeg har skrevet er på ingen måte noe oppslagsverk om livmorhalskreft, det er fiksjon, det er en diktsamling. Men det å ikke helt forstå, men likevel sterkt ønske eller trenge å forstå, er også noe av det som driver jeg-et i teksten: Hun forsøker å få innsikt i det som for henne er utilgjengelig – skjult i kroppen og gjemt i et medisinsk fagspråk hun ikke behersker. Spørsmålene og undringene som legges frem, er nok sånn sett like fremtredende som de mer tekniske beskrivelsene.

REDAKTØRENS OMTALE: Med et blikk som er usentimentalt, direkte og undrende, utforsker Cecilie Almberg Størkson en livsendrende erfaring. Ein alvorleg sjukdom er en klok og finstemt debut som tar leseren inn på legekontor og sykehusværelser, men også ut igjen til en verden der mye er likt, og alt er annerledes.

// IDA AMALIE SVENSSON

Cecilie Almberg Størkson EIN ALVORLEG SJUKDOM MARS 2021

NAVN OG ALDER: CECILIE ALMBERG STØRKSON, 35 år JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN:

Kunst, blant annet i jobben min på Hordaland kunstsenter. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Skriver best tidlig på dagen

eller om kvelden når jeg egentlig er ferdig og burde slå av dataen. På kaféer, hjemme, på ferie, på besøk – så lenge jeg får sitte i fred og de ergonomiske og estetiske forholdene er greie, er jeg fornøyd. LESER NÅ: Fysisk av Andrew McMillan (gjendiktet av Torgeir Schjerven), Edens have av Hemingway, Bli snill igjen av Geir Gulliksen, Til den skjønneste av Mette Moestrup (gjendiktet av Eira Søyseth). HØRER PÅ: Poesipodcasten Commonplace, Litteraturhuset i Bergen sin podcast, div. norske underholdningspodder som Berrum&Beyer, The Kåss Furuseths ++ STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Å gjøre ingenting. ÉN BOK SOM HAR BETYDD MYE FOR MEG: Det kan for

eksempel være Autobiography of Red og Glass, ironi og Gud av Anne Carson og Coeur de Lion av Ariana Reines. Hélène Cixous sine bøker gjorde også inntrykk da jeg oppdaget hennes forfatterskap som ung kunststudent. TRE TING JEG HVER MORGEN SJEKKER PÅ MOBILEN:

Vær-appene, nettavisene, Instagram.

DEBUT / 23


FIRE VENNER SOM IKKE ER VENNER TEKST: SONDRE MIDTHUN

Hvordan gir store samfunnsomveltninger utslag i nære relasjoner? Tiden vil ha et annet bilde skildrer hvordan millenniumsgenerasjonens vennskap kan arte seg.

C

asper, Claudia, Michael og Susanne er alle 28 år gamle. Gjennom det årelange vennskapet har en fast tradisjon blitt etablert: Hvert år, på sommeren, møtes de i et sommerhus hvor det drikkes, spises og bades. Men det som skulle være hyggelig, viser seg snart å bli noe annet. I Tiden vil ha et annet bilde tas leseren med gjennom et opphold preget av kjekling, forstilling og steile fronter. Det at disse fire menneskene egentlig er hverandre fremmede, tvinger frem et sentralt spørsmål: Hvorfor fortsetter de å møtes? – Jeg tror det er følelsen av at livet og tilværelsen deres mangler rammer. Og at det oppstår en trang i dem til å holde på det lille som har vært av faste tradisjoner, sier forfat-

24 / DEBUT

ter Eirin Andresen Betten. – De har, gjennom årene, jobbet såpass mye med vennskapene at det også koster litt å bare gi dem opp.

Tilhører millenniumsgenerasjonen Det siste oppholdet i sommerhuset foregår i 2016. Romanen starter der, og strekker seg deretter bakover til 2006. Hver karakter presenteres med hver sin synsvinkel, hver sin historie. Eirin Andresen Betten, som til daglig jobber i full stilling som lektor ved Elvebakken videregående skole, peker på at alle karakterene tilhører den såkalte millenniumsgenerasjonen. – De har blitt voksne i en tid hvor globaliseringen har skutt fart, og hvor de samfunnsmessige og teknologiske forandringene har vært store. Følelsen av at det hele tiden skjer så mye, og at det skjer så raskt, tror jeg bidrar til en lengsel etter at noe skal ligge fast i livet, sier hun. De spesifikke årstallene historien utspiller seg i, er ikke tilfeldig valgt. – Mange vil jo si at den hyperteknologiske


Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

hverdagen vi har i dag, startet rundt 2006. Og i 2016 fikk vi Donald Trump og Brexit. For å nevne noe.

Lengter tilbake Et fellestrekk for karakterene i debutromanen til Betten er at de har bodd i utlandet. De er høyt utdannede, intelligente, ressurssterke. Verden skulle ligge vidåpen, men kan likevel, selv i de minste ting, fremstå som lukket og utilgjengelig. – Hva er det disse menneskene egentlig ønsker seg av livet? – Egentlig tror jeg ikke de vet det selv. Men

dypest sett tror jeg de ønsker seg tilbake til det som på et tidspunkt var fint og ukomplisert. Før ting, både i samfunnet og i relasjonene deres, ble for intrikat og for flytende, sier hun.

Følelsen av at det hele tiden skjer så mye, og at det skjer så raskt, tror jeg bidrar til en lengsel om at noe skal ligge fast i livet.

DEBUT / 25


Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

Betten tror Casper, Claudia, Michael og Susanne alle baler med noen av paradoksene vår tid innebærer. – De prøver å manøvrere i en verden hvor det er meningen at man liksom skal finne seg selv, en tilværelse hvor man for eksempel ikke har penger til å betale studielånet sitt, men likevel har penger nok til å reise rundt i verden.

Møtet med naboen En av de mest dirrende passasjene i romanen er når karakteren Claudia, på dette tidspunktet bosatt i Paris, oppsøker en nabo hun aldri før har snakket med. Claudia har akkurat mistet kjæresten Ed i en bilulykke, og får det for seg at hun skal besøke kvinnen over gaten, som hun over tid har hatt en spesiell interesse for. – Jeg tror besøket hennes er en måte å bryte med noe i sitt eget liv. Hun får et behov

26 / DEBUT

for å avslutte monotonien i tilværelsen sin, og trenger også en bekreftelse på at ensomheten hennes ikke er den samme som nabokvinnens.

Inspirert av James Joyce Arbeidet med debutromanen startet for fem år siden. Den gang var det en novelle, en avstøpning av James Joyces "The Dead". Mange omskrivninger og mye bearbeidelse til tross, grunnmuren i manuset er der fortsatt. – Det er noe spennende i Joyce-karakteren Gabriels avvisning av det som er hjemme og «nært», parallelt med at han søker anerkjennelse, å bli sett, nettopp av dem som er ham nær. Det er nok derfor han er så nervøs hele tiden, så forknytt. Det rommet der, mellom det man vil være og det man faktisk er, er et komplekst og interessant sted som Joyce beveger seg bedre i enn mange andre, synes jeg.


REDAKTØRENS OMTALE:

Eirin Andresen Betten TIDEN VIL HA ET ANNET BILDE MARS 2021

Fire unge mennesker møtes i et sommerhus ved kysten i 2016. Det er både en årlig tradisjon og et felles holdepunkt i de rotløse livene deres. Men i trykket fra den usedvanlige sommerheten flyter gamle hemmeligheter opp til overflaten. Høy gjenkjennelsesfaktor, dypt menneskelige og feilbarlige karakterer, og masse ansporende tankestoff er noe av det Eirin Andresen Betten bringer til torgs i denne smarte debuten, som har nok av nerve.

// IDA AMALIE SVENSSON

NAVN OG ALDER: EIRIN ANDRESEN BETTEN, 32 år JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN: Lektor i engelsk og mediefag ved Elvebakken VGS. Redaksjonsmedlem og skribent i BLA og sidekick i BLA-podden, og hobbyjogger. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Det kommer an på arbeids-

Östrøms siste samarbeidsprosjekt. Siste plata til Swamp Dogg, Sorry You Couldn’t Make It, går på repeat. Det samme gjør Tom Misch og Yussef Dayes plate What Kinda Music. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Umulig å nevne én, men

bøker jeg alltid kommer tilbake til er The Waves av Virginia Woolf, Black Tickets av Jayne Anne Phillips, "The Dead" av James Joyce, Americana av Jean Baudrillard, og Zygmunt Baumans teorier om den flytende moderniteten. Så må jeg også nevne Elizabeth Bishop.

mengde, men jeg foretrekker å skrive tidlig på dagen. Gjerne mellom 0700-14/1500 på dagen. Etter det er det ikke så mye konsentrasjon eller ro i kroppen til å skrive. Men må jeg, så jobber jeg på kveldene. Det er bare til å sette seg ned og jobbe. Jeg har ikke så stor tro på det å vente på inspirasjon. Det handler mer om å bare gjøre det man skal. Jeg jobber alltid hjemme, enten i Oslo eller Kristiansund.

ÉN BOK SOM HAR BETYDD MYE FOR MEG: Det er altfor mange, men White Noise av Don DeLillo. Den blir jeg aldri ferdig med.

LESER NÅ: Libra av Don DeLillo, Grønn Vekst av Per Espen

TRE TING JEG HVER MORGEN SJEKKER PÅ MOBILEN: Det

Stoknes og The Society of the Spectacle av Guy Debord. HØRER PÅ: Går mye i klassisk og jazz for tiden. Tord

Gustavsen Trio, Esbjörn Svensson Trio, samt Rymden som er Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus

som eventuelt måtte ha tikket inn i løpet av natta, mail og meldinger. Er ikke en fan av å starte dagen med å trykke på mobilen, så unngår den egentlig på morgenen.

DEBUT / 27


2 FRA 2020

Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

Ida Fjeldbraaten debuterte med Jerv, og Bruno Jovanović debuterte med Etter hvert vil øynene venne seg til mørket i fjor. Sikkerhet, frykt, å lære å svømme og å kjøpe et bord på Finn er noe av det som dukker opp når de beskriver det å skrive.

FRYKT OG AVSKY I TASTATURET IDA FJELDBRAATEN

N

oen forfattere sier at de bare må skrive. Jeg har vært redd for at det var dette jeg mangla for å bli antatt, hvis ikke kroppen min begynner å råtne fra innsiden når jeg ikke skriver, så kommer jeg aldri til å bli god nok til å debutere som forfatter. Jeg føler nemlig ikke en lettelse ved å sette meg ned for å skrive. Det jeg derimot føler, er en enorm frykt. Hva er det å frykte? Det er jo bare et møte mellom meg som sitter her og skriver teksten, og deg som leser dette. La oss begynne der da. Med deg.

28 / DEBUT

Frykten for hva du skal synes om meg. Det å skrive er å kunne redigere seg selv, med andre ord: Jeg kan ikke gjemme meg, jeg kan ikke ljuge eller lure deg; klokere enn det jeg er i tekst, er jeg aldri. Så kommer frykten for at jeg ikke er i riktig «modus» og frykten for å ikke skrive noe bra. Den kommer i mange former. Den kan komme når jeg er fornøyd med det jeg allerede har skrevet. Da er jeg ikke bare redd for teksten, men for hvert enkelt ord, for hver enkelt bokstav, for å ødelegge noe som kunne blitt bra, hvorfor er de ordene jeg valgte sist bedre enn ordene jeg velger nå? Har de ordene forsvunnet? Så har du frykten for slakt. Bekreftelsen av at den avskyen mot teksten, ens egen utilstrekkelighet, talentløshet, at det var den riktige følelsen. Og at dette i tillegg skal eksponeres for venner, familie, dama på butikken. Er det rart man blir redd? Hvorfor skrive når det gjør så vondt? Fordi det som skjer når jeg går gjennom bøygen og forsvinner inn i teksten, er at jeg glemmer frykten. Det er som å lære å svømme hver gang. Fra de usikre takene, tankene, til å la kroppen flyte gjennom vannet, lett som bare det, ordene, bølgene kommer, overvinnes, havet, teksten puster og jeg lar meg drive inn i


Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

rytmen. I det havet er det trygt. Der finnes en verden som skapes av ordene som velger seg selv fordi de må stå der, og ordene må være de ordene, det kan ikke være andre ord, andre setninger eller andre avsnitt. Ikke fordi jeg må skrive, men fordi de må skrives.

FEM ÅR, HVA NÅ? BRUNO JOVANOVIĆ

J

eg tenker ofte på om jeg

kommer til å klare å skrive en bok til. Hvordan det er å begynne på et helt nytt prosjekt, fra scratch igjen. Å ikke vite hvor historien skal gå. Hva om jeg bare har én bok i meg. Det er ikke gitt at jeg kommer til å skrive en ny roman bare fordi jeg klarte det en gang. I fem år gikk jeg rundt og var så sikker på prosjektet mitt. Jeg hadde en idé, én stemme. Jeg var trygg på hva den historien skulle være. Visste hvordan den skulle begynne, hvordan midten så ut, og hva slutten måtte være.

Denne sikkerheten kom fra å ha skrevet utallige utkast. Nå har boken min vært ute i verden i et halvt år. Jeg har ikke opprettet et eneste dokument siden før sommeren 2020. Jeg frykter at hvis jeg prøver for tidlig, vil jeg bare ende opp med å sitte og stirre på en blank skjerm, tenke at nå skal jeg skrive noe nytt, hva som helst. Det fungerte for meg én gang, men jeg tenker at den tilnærmingen til å skrive, akkurat den metoden, var et unntakstilfelle. Det funket med debutboken. Jeg tror ikke den skrivemåten kommer til å resultere i en ny bok. Jeg må tenke nytt. Utvikle skrivemetoden min. Jeg tenker på hva slags type tekst jeg har lyst til å skrive neste gang. Hvem sitt perspektiv jeg ønsker å skrive fra. Hvor dette perspektivet kommer til å befinne seg. Jeg tror at så lenge jeg fortsetter å tenke slik, vil det oppstå noe nytt. Enn så lenge vet jeg ikke hvordan jeg skal skrive den historien. Og det er greit. Kanskje det ikke blir en bok av akkurat den tanken, kanskje er det noe jeg må skrive fram bare for å få det ut av systemet. Kanskje jeg finner mitt neste prosjekt etterpå. Jeg har gjort i stand en ny skriveplass hjemme. Har skaffet et bord fra Finn til å ha på kjøkkenet, foran vinduet. Kjøpt nye kjøkkenstoler, sånne som er behagelige å sitte på i flere timer. Jeg vil ikke tilbake til den gamle skriveplassen bare fordi jeg fikk til å skrive der. Jeg må flytte på meg. Og en dag snart kommer jeg til å sette meg ned foran kjøkkenvinduet og åpne et nytt word-dokument.

DEBUT / 29


SIGNALER - NYE LITTERÆRE STEMMER

SIGNALER er Cappelen Damms årlige debutantantologi. Siden 1986 har Signaler fanget opp litterære impulser, og mange toneangivende forfattere har fått sine første tekster på trykk her. Dikt, essays, kortprosa, noveller, romanutdrag – alle typer skjønnlitterære uttrykk mottas til vurdering. Lengden på teksten bør være 2–20 sider. Les mer på cappelendamm.no/signaler

INNLEVERINGSFRIST:

1. DESEMBER


Debut

er et magasin utgitt av Cappelen Damm. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilg jengeligg jøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt g jennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no Bidragsytere: Kristine Kleppo, Sondre Midthun, Muna Jibril, Signe Elise Stenersen, Bruno Jovanović, Ida Fjeldbraaten, Ida Amalie Svensson, Kari Joynt, Sigmund Sørensen & Turid Oline Hepsø Design: Kamilla I. Berg Foto: Adobe Stock (cover), Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS, Mats Jensaas & Vegard Giskehaug Kontaktinfo: post@cappelendamm.no Forlegges av

DEBUT / 31


Debut MATHIAS NYHAGEN ASPLUND EIRIN ANDRESEN BETTEN CAMILLA BOGETUN JOHANSEN SUNNIVA M. ROLIGHETEN ESKIL SKJELDAL

www.cappelendamm.no

MA: 8160253512391

CECILIE ALMBERG STØRKSON

Profile for Cappelen Damm Bokmagasiner

DEBUT våren 2021  

Advertisement
Advertisement