Page 1

VÅRENS NYE, NORSKE SKJØNNLITTERÆRE FORFATTERE FRA CAPPELEN DAMM

2020


HVOR STAR T E R D E T ?

I NNHO LD

Ida Fjeldbraaten er fascinert av kreftene i oss mennesker, som vi forsøker å stagge. Hun måtte gå mange runder for å finne ut hva hun ville fortelle i sin første roman.

04

KITTY BYNG KROPPEN ER EN MORDER

08

ALEXANDER FALLO DU FUCKER MED HJERTET MITT NÅ

12

INGRID TØRRESVOLD HILSEN RUTH

16

KJETIL NORDENGEN KAPTEIN PÅ EGEN SKUTE

Alexander Fallo var en ung rap-kid da han begynte å skrive korte fortellinger. Han har alltid diktet om hjerte/smerte og har hatt inderligheten med seg hele veien. Bakgrunnen som psykolog har preget Kitty Byngs skrivearbeid. Å forstå mennesker er et slags detektivarbeid som passer bra å overføre til romankarakterer, sier hun. Over pulten hjemme hos Kjetil Nordengen henger en post-it-lapp der det står «Finn på noe!». Inspirasjon finner man overalt, sier han, hvis man er åpen for det. Fredrik Lilleby hadde skrevet i mange år, men slet med å finne retningen. Det endret seg da han fikk en tekst på trykk i Signaler. Det var en kraftig boost, rett og slett, forteller han. Jeg er interessert i mennesker som har et litt skrudd blikk på omgivelsene, sier Ingrid Tørresvold. Hun har alltid lett etter de rare og ensomme karakterene i litteraturen, de som føler de ikke passer inn. Våren 2020 debuterer seks forfattere hos Cappelen Damm. I dette magasinet kan du bli bedre kjent med dem og bøkene de har skrevet.

20

FREDRIK LILLEBY SORENSKRIVEREN SOM VILLE BLI GATEFOTOGRAF

24

IDA FJELDBRAATEN JERV

28

30

SOFUS GRENI & MARTIN SVEDMAN SIGNALER: DRØMMEN OM EN UTGIVELSE EIVIND HOFSTAD EVJEMO HVORDAN BLI FORFATTER

God lesning, hilsen redaksjonen

DEBUT / 3


DE ufrivillig BARNLØSE AV: TARA REINERTSEN

Kitty Byngs debutroman trekker på hennes egne erfaringer med å ikke lykkes i å bli gravid. Hun ønsker at leseren skal ta del i både det såre og fastlåste, men også at de skal kose seg og g jerne le litt.

I

Kroppen er en morder møter vi Kitty og kona Nina, som trives godt i sitt sosiale og aktive liv i Oslo. Når Kittys mor blir syk, opplever de at det er på tide med en endring. De vil få barn før det er for sent, og de vil bære frem ett barn hver.

– Jeg tror at det å ha døden lurende rundt hjørnet kan gi en trang til å skape nytt liv. Sånn sett er jeg fascinert av hvordan dødsangsten preger oss mennesker. Ønsket om å leve videre, helst leve evig. Kroppen blir så jævlig en kjepp i det hjulet.

Romanen er skrevet tett på forfatter Kitty Byngs eget liv, og begynte å ta form da hennes mor fikk hjerneslag. Det var da hun innså at moren var dødelig på ordentlig, og at hun selv også skulle bli eldre, forteller Kitty Byng.

I fortellingen viser det seg at det å skape et nytt liv ikke blir en enkel oppgave for Kitty og Nina. Det er et valg de må ta. Raskt klikker de seg inn på et nettsted for å lete etter aktuelle donorer. Kandidaten skal helst være halvt iransk og halvt norsk, men i hvert fall

4 / DEBUT


DEBUT / 5

FOTO: © VICTORIA STEWART


høy, for det er Kitty, og i hvert fall brun, for det er Nina. Det er viktig for dem at barna deres skal kunne speile seg i dem begge. Etter hvert som de begynner forsøkene, og prosessen blir lang, oppleves ulikhetene mer som en utfordring. De stadig mislykkede barneforsøkene tærer på forholdet, og de begynner å vurdere hva det å få barn virkelig innebærer. – Jeg tror at bakgrunnen min som psykolog gjør at jeg er opptatt av å avdekke de underliggende motivene og følelsene folk har. Vi mennesker drives ikke alltid av det vi forteller oss selv eller andre. Å forstå mennesker er et slags detektivarbeid som passer bra å overføre til romankarakterer. Som psykolog snakker Kitty Byng ofte til klientene sine om hvor viktig det er å være åpen om det som er sårt. Hun forteller at hun selv gikk igjennom åtte forsøk for å lage en baby. Dette er en av grunnene til at hun har valgt å beholde de virkelige navnene til både seg selv og kona i romanen. – Jeg synes også selv det er pirrende å lese bøker der jeg tenker: Dette har skjedd med forfatteren. Dette har skjedd med et virkelig menneske. Eller har det det?

«Ønsket om å leve videre, helst leve evig. Kroppen blir så jævlig en kjepp i det hjulet.» Kitty Byng forteller at romanen i utgangspunktet skulle være en humoristisk fortelling om alle tingene hun ønsket å oppleve i sitt

6 / DEBUT

siste år som barnefri, men etter hvert som hun ikke lyktes med å bli gravid, ble det viktigere for henne å skrive om hvordan dette kan påvirke et menneske følelsesmessig, og hvordan det kan påvirke et forhold.

«Jeg liker å kødde med ting, og jeg liker egentlig ikke å ta meg selv så seriøst. Og mange vanskelige ting er jo veldig komiske. Men for mye humor kan stå i veien for å komme dypere inn i følelser.» Kitty Byng har sett for seg at romanen vil bli lest av de som sliter med å bli gravide selv, men hun tenker også at den kan ha et større nedslagsfelt enn dette. Hun forteller at hun har hatt en veldig flink redaktør, som blant annet har hjulpet henne med å begrense det komiske i romanen. Hun har også en skrivevenninne som gav henne gode tilbakemeldinger tidlig i prosessen, og forteller at når hun først skrev, så var det gjerne mange sider på kort tid. – I starten lå teksten mye tettere opp til mitt eget liv, og det var tidspunkter da jeg ikke skrev mer, fordi jeg ventet på å se hvordan livet mitt ville utfolde seg. Romankarakteren Kitty er ikke identisk med den virkelige Kitty Byng, og de andre karakterene er ikke nødvendigvis basert på virkelige personer. – Jeg er ikke helt spennende nok til å være en romankarakter, så jeg har lagt på noe,


satt forstørrelsesglass på visse deler av meg, visse følelser, visse oppheng. Dratt i noen trekk jeg har, trukket dem lenger og sett hvor de havnet da.

FORFATTERFAKTA NAVN OG ALDER: Kitty Byng, 37 år OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVING: Jobber som psykolog og med pårørende til innsatte. På fritiden synger jeg i kor, drar på hotell med kona mi, søvntrener datteren vår – og dagdrømmer om å få et sosialt liv igjen. HER SKRIVER JEG: På sofaen i stua mi. Vi har hatt tre ulike sofaer mens jeg har skrevet denne boka. En grønn, en grå og en brun. LESER NÅ: Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake, av Naja Marie Aidt, og Tiltale frafalles av Claudio Magris. HØRER PÅ: Jeg hører ofte på de samme sangene på repeat. For tiden er det Det ska hända dig med av Säkert!, Ingenting av Vibafemba og Vuelta y Vuelta av Congreso. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Eksistensiell psykologi, filosofi, historie, verdensrommet, kunst og 37-bussen. TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Yr, Outlook og Facebook.

«Kitty Byng skriver så spørrende, direkte, sårt, morsomt og varmt om kjærligheten – og to av de største spørsmålene knyttet til den: Vil vi ha barn? Kan vi få barn?» KARI JOYNT, REDAKTØR

KROPPEN ER EN MORDER Kommer primo februar 2020.

DEBUT / 7


NÅR DU KNUSER HJERTET TIL EN INTERNETT-POET – Jeg har alltid skrevet om hjerte/smerte, alltid hatt noe inderlig i det jeg skriver, sier Alexander Fallo. Etter å ha fått en stor følgerskare på Instagram debuterer han med sin første bok, Du fucker med hjertet mitt nå. AV: KRISTINE KLEPPO

I

skrivende stund har Alexander Fallo nærmere 20k følgere på Instagram. Klesmerket Holzweiler falt så hardt for de korthugde romantiske diktene hans at de broderte dem inn på hjertesida av T-skjortene sine. Inspirasjonen til å bygge opp et poetisk uttrykk på internett kom fra 2000-tallets unge alt.lit-poeter i USA. Begrepet er en forkortelse for alternative literature, en ofte selvreflekterende litteraturgren der milleniums-poeter som Tao Lin og Mira Gonzales brukte Twitter som plattform for tekstene sine. – Jeg liker folk som utvider det feltet de er en del av. Hvorfor ikke skrive dikt på internett, liksom? Det var noe frisk og fint over det, før det ble dørgende kjedelig. Hvorfor ikke bruke det vi har? Hvorfor ikke samarbeide med Holzweiler, og hvorfor ikke selge plakater? Hvorfor ikke lese dikt over en beat? spør forfatteren. Han nevner nå heller 60-tallets beatpoeter som en av sine store inspirasjonskilder.

8 / DEBUT

Alexander Fallo er ikke en nykommer i poesi-sammenheng. Han har holdt på med greia si lenge, og han har rendyrket den etter tydelige tilbakemeldinger fra følgerne. De har vært en demokratisk redaktør, kan man si, helt til han også fant en redaktør av det mer tradisjonelle slaget. – Jeg har nok kommet litt fra siden, men sånn var det helt fra starten, fra en ung rapkid som plutselig oppdaget det å skrive korte fortellinger, til der jeg er i dag, sier han. Fallo skriver kort og muntlig. I diktene hans finnes det en lengsel etter både frihet og kjærlighet. Der finnes et smertepunkt som mange kjenner seg igjen i. Selv om diktene er direkte, tar han dem alltid opp til et nivå som får oss til å føle at det ikke handler så mye om ham selv, som om oss alle. – Jeg tror de er viktige og treffer fordi alle har gode og dårlige dager eller uker når de er i et forhold eller utenfor forhold. Alle er lykkelige som single, men også totalt ensomme. Alle er iblant i oppløsning av kjærlighetssorg et-


FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG/BLUNDERBUSS

DEBUT / 9


«Det er ikke så mange norske poeter som skriver om kjærlighet på den måten. For å finne det må man ofte se til popmusikk isteden.» Når du skriver om kjærlighet, er det avhengig av hvilken livssituasjon du er i selv, eller ser du mer på det som et evig tema, som en popmusiker? – Jeg ser nok på meg selv mer som en popmusiker eller pop-poet der, ja. Jeg bruker mye fra mitt eget liv, og siden jeg skriver tingene der og da, kan det kanskje virke som om det er biografisk og i real-time, men det er det nok ikke. Jeg stjeler mye fra folk jeg kjenner, og fra samtaler på trikken også, forteller forfatteren. 10 / DEBUT

Alexander Fallo forteller at arbeidet med boken har gitt ham en ny frihetsfølelse. – På Instagram må jeg forholde meg til bildeflate og den tiden og konsentrasjonen folk har når de er der. Det å skrive mot en fysisk bokutgivelse gir muligheten til å bruke mer tid og skrive lenger. Jeg gleder meg allerede til å sette i gang med bok nummer to.

FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG/BLUNDERBUSS

ter en date som bare fader deg ut. Kjærlighet er jo ikke bare for de store anledningene. Det er konstant og det går opp og det går ned. Det er den kjærligheten jeg prøver å beskrive også, den flyktige, den som kun er der i to uker i mai eller over noen dårlige november-måneder før den blir borte med regnet, sier Fallo.

Må du sette deg ned for å skrive, eller kommer diktene til deg mens du gjør noe annet? Har du en skriverutine? – Jeg har forsøkt alt, men det som funker for meg, er å bare sette meg ned og skrive. På bussen, på sofaen, ved en pult, helst ved et vindu. Når det er sagt, trenger jeg et rom i meg selv som er rolig, jeg må være alene på en måte, selv om jeg er på en buss med mange andre. Jeg har ofte vært på hytta for å skrive i stillheten der, men jeg tror ikke jeg er noe mer produktiv av det. Det er begrenset hvor mange timer man klarer å skrive noe bra i løpet av en dag. Jeg trenger jo egentlig bare 4 minutter på akkurat det.


FORFATTERFAKTA NAVN OG ALDER: Alexander Fallo, 35 år JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVING:

Jobber 50 % som tekstforfatter. 50 % som poet. Planter og hagearbeid er noe jeg har gått mer og mer inn i de siste to årene. Det gir meg all verdens ro. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: På bussen, trikken, toget, hytta, i sofaen og ved skrivepulten. LESER NÅ: Jeg har alltid flere diktsamlinger og romaner liggende, nå ligger Yahya Hassan 2, Sondre Bjørgum Utan dekning, Joakim Kjørsvik Min Døde Hund på stuebordet, på nattbordet ligger Dag Solstads siste, som jeg ikke helt finner motivasjon til å komme meg gjennom, og den Knakketiknakk med korte japanske fortellinger. Ellers har jeg en guilty pleasure når det kommer til selvhjelpsbøker, og jeg liker å lese bøker om planter eller hagestell. HØRER PÅ: Jeg har noen kompiser som er allergiske mot rap-låter som er over tre måneder gamle, så jeg har

alltid noe nytt fra den kanten som jeg ikke alltid husker hva heter, men French Montanas siste album er bra. Det samme er Becks siste, eller Soccer Mommy, og den beste rapperen som har kommet opp på veldig lenge; Roddy Ricch. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Jeg regner med vi snakker om litterære inspirasjonskilder her? I så fall er Richard Brautigan en jeg alltid går tilbake til når jeg kjeder meg med det jeg leser. Dag Solstad, Lydia Davis, Raymond Carver, Jan Erik Vold, Johan Harstad, Thure Erik Lund, Henrik Nor-Hansen og Endre Ruset. TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: United.no. Ellers sjekker alltid inn i Slack-applikasjonen på enten iPhone eller Mac, der jeg har en egen kanal (med flere tråder) med gjengen. Der finner jeg alltid ny musikk, nye nettsider og tips til alt fra interiør til kunst til litteratur til musikk til tv-serier om hvorvidt man burde investere i BitCoins eller ikke.

«Alexander Fallo har klart det mange forfattere drømmer om: Å finne sin egen stemme som berører mange, mange lesere. Fallo mellom to permer er begynnelsen på noe fint i norsk litteratur.» SIGMUND SØRENSEN, REDAKTØR

DU FUCKER MED HJERTET MITT NÅ Kommer medio april 2020. DEBUT / 11


MED ET SKEIVT BLIKK PÅ VERDEN Ingrid Tørresvolds debutroman Hilsen Ruth utforsker hvordan en ytre krise kan oppleves som en redning. I alle fall for noen. AV: TARA REINERTSEN

Å

kunne føre en vanlig samtale, og å ha et nettverk, er liksom nøkkelen man har som menneske i det moderne samfunnet i dag, det er sånn man kommer seg framover i livet. Hva skjer hvis man ikke klarer det? Det var et spørsmål jeg var interessert i å utforske, sier Ingrid Tørresvold.

– I strømmen av meninger og perspektiver man blir møtt av hele tiden, er jeg interessert i mennesker som har et litt skrudd blikk på omgivelsene sine, forteller Tørresvold. – Jeg har alltid lett etter disse karakterene i litteraturen, de litt rare og ensomme, som ikke føler at de passer inn. Jeg tror mange har en del av et sånt menneske i seg, i større eller mindre grad, inkludert meg selv. Ruths nervøse væremåte fører til flere morsomme og ubehagelige situasjoner. Hun ønsker å hjelpe, men lyver. Hun ønsker å komme nærmere andre, men skyver seg stadig lenger unna dem. 12 / DEBUT

FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG/BLUNDERBUSS

I hennes debutroman Hilsen Ruth har en ekstrem hetebølge rammet byen hun bor i. Middelklassen har reist nordover, mens Ruth, som jobber på kafé, står igjen og forsøker å selge varm kaffe. I mangelen på kunder blir hun bedre kjent med kollegaen Sofie, som betror seg til Ruth om at hun er gravid. Motsatt av hva man kanskje skulle tro, gjør denne hemmeligheten Ruth bare fortvilet – hun er nemlig et litt annerledes menneske med et syn på verden utenom det vanlige.


«I ensomhet og utenforskap kan man søke mot desperate handlinger for å bli sett, i et ønske om å bety noe for andre.»

DEBUT / 13


Samtidig legger varmen og klimakrisa et stort press på omgivelsene. Kommunen sperrer vanntilgangen, det oppstår stadig flere skogbranner, og Ruths søster ringer henne ofte for å høre hvordan det går. De rikeste i samfunnet, de som har mulighet til å skjerme seg fra endringene, har gjort nettopp det. Ruth er etterlatt med et plutselig ansvar for kaféen, og for å mate søsterens fisker og vanne plantene hennes. For første gang på lenge blir ikke Ruth kun behandlet med silkehansker. – Ruth får større livslyst og føler seg viktigere når varmen rammer byen, sier Tørresvold. – I boka ville jeg få fram det paradoksale i hvordan en krise kan skape et fellesskap – hvordan fæle, ytre hendelser kan få mennesker til å føle seg mindre ensomme fordi en krise berører alle på tvers av samfunnslag. Samtidig ville jeg skrive om hvordan klimakrisa ikke bare er en fare for økologien og planeten, men også vil skape større forskjeller mellom mennesker ut ifra hvor privilegert man er. Tørresvold forteller at det var viktig for henne at handlingen skulle utspille seg i en norsk by. Hun tror mange som bor i Norge, inkludert henne selv, tenker at de i stor grad vil bli skånet for klimaendringene som kommer.

«Uansett hva et menneske sier, forteller det noe om dem selv, og det synes jeg er spennende å utforske litterært.» 14 / DEBUT

Karakteren Ruth kom til Tørresvold allerede i 2012, da hun tok forfatterstudiet i Bø. Etter at hun var ferdig i Bø, fortsatte hun på romanen. Men det skulle bli en lang prosess. For omtrent to år siden sendte hun manuset til noen forlag, og blant flere refusjoner fikk hun tilbakemelding fra en redaktør om at hun kunne bli forfatter, men at manuset hun hadde skrevet ikke fungerte. Etter dette begynte hun helt på nytt.

«Jeg begynte på nytt sikkert femti ganger, jeg sto fast ganske lenge, forteller Tørresvold.» – Etter mange måneder skrev jeg en scene med en kvinne som gikk rundt i området hvor jeg bor, på Veitvet, forbi kvinnefengselet på Bredtvet og til kjøpesenteret. Noe åpnet seg for meg da jeg sendte karakteren ut i verden og lot henne interagere med andre mennesker. Denne scenen utviklet Ingrid videre mens hun gikk påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet i 2018. Det var også denne


scenen hun debuterte med i Cappelen Damms Signaler i 2019, hvor hun først kom i kontakt med redaktøren sin. Alle Ruths tanker, og ikke minst samtalene hun har med andre, forteller noe om hennes unike oppfatning av omverdenen. – Når jeg skriver dialog, tenker jeg hele tiden på hvor mye karakterene ønsker å avsløre eller holde tilbake om seg selv. Dette er alltid noe jeg tenker på hvis jeg overhører en samtale, sier Tørresvold. – Uansett hva et menneske sier, forteller det noe om dem selv, og det synes jeg er spennende å utforske litterært. Hva er det endelige budskapet du ønsket å formidle til leserne? – Det endelige budskapet er kanskje noe sånt som: I ensomhet og utenforskap kan man søke mot desperate handlinger for å bli sett, i et ønske om å bety noe for andre. En ytre krise kan også, for noen, oppleves som en redning.

FORFATTERFAKTA NAVN OG ALDER: Ingrid Tørresvold, 27 år OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVING: Jeg jobber som toginformatør, leser, svømmer, ser på TV-serier og er sammen med dem jeg bryr meg om. HER SKRIVER JEG: Jeg må skrive hjemme, helst alene (kattene kan være der), ved kjøkkenbordet med utsikt til trærne. LESER NÅ: Har akkurat lest Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk. Den var fantastisk. HØRER PÅ: Nå for tiden hører jeg mye på Frida Ånnevik. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Andre forfattere. TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Instagram, Facebook og nrk.no.

«Når jeg leser Ingrids bok, ler jeg, men jeg gjør det på den der vondt-i-magen-måten. For Ruth er så rar, og samtidig er de tingene hun gjør så forståelige. Så menneskelige. Ingrid skriver fram en litterær karakter helt utenom det vanlige. Jeg fryder meg over Ruths skakke blikk på verden, og jeg krymper meg over hvordan andre mennesker møter henne.» MARTE FINESS TRETVOLL, REDAKTØR

HILSEN RUTH Kommer medio april 2020.

DEBUT / 15


ÉN AV SYV MILLIARDER Kjetil Nordengen skriver skarpt og humoristisk om livets store spørsmål i sin debutroman om mannen som plutselig befinner seg i rollen som «poster boy» for normcore-trenden. TEKST: TARA REINERTSEN

R

omanen Kaptein på egen skute gir oss innblikk i livet til Andor Leine, som er en helt alminnelig mann. Han er en godt likt og dyktig arbeider i en bransjeorganisasjon i NHO-systemet, som stadig mottar godord og små forfremmelser. Ting går likevel fullstendig av hengslene da Andor lar seg intervjue til jobbens intranett. En moteblogger henter ut fotografiet av ham, hvor han er iført en grå allværsjakke og olabukser med dårlig passform. I bloggen brukes fotografiet til å illustrere den nye trenden normcore – «en mote for den som innser at hun eller han bare er én av syv milliarder». – Jeg ville at en helt vanlig mann skulle trek16 / DEBUT

kes fram i media nettopp for sin vanlighet. Og normcore-trenden er jo nettopp kjennetegnet av «et ønske om å passe inn heller enn å skille seg ut», som jeg skriver i boka, forteller Kjetil Nordengen. Videre blir Andor intervjuet av VG, hvor han offisielt blir utpekt som den nye trendens «poster boy». Under intervjuet blir han kjent med frilansfotografen Mina og hennes ølglade kompiser. Mens Andors familie, kolleger og tidligere bekjentskaper setter pris på Andor nettopp fordi han er så normal og trygg, skåler Mina og hennes gjeng for at han er unik – han er faktisk så normal at noen skriver sak om ham!


DEBUT / 17

FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG/BLUNDERBUSS


årsaken var at det ikke var noe spesielt ved ham i det hele tatt.

Som nyslått normcore-kjendis sysler Andor med den forlokkende tanken om å «bli fri», i stedet for å bli værende i sin trygge jobb. Men hva skal til for at et menneske virkelig kjenner seg fritt? Andor blir sittende igjen med de store spørsmålene om hvem han egentlig er, og hvordan han vil fortelle sin historie. – I romanen møter Andor mennesker som opphøyer det normale eller vanlige, men også en del andre som feirer det å være alternativ eller «kontrær». Jeg tror de aller fleste av oss kjenner litt på spenningen mellom å ønske å være vanlig og høre til, og å skille oss litt ut på vår egen måte, ha vår egen identitet. Dette blir også en drivkraft i Andors selverkjennelsesprosess, forteller Nordengen.

«Inspirasjon finner en jo over alt, om en er åpen for det.» Han forteller at han ble inspirert til å skrive romanen da han så en fyr på T-banen og tenkte at «han der var det ingenting spesielt ved». Deretter ble han nysgjerrig på hvordan det ville fortone seg om denne mannen plutselig, mot sin vilje, ble kjendis, og særlig om

18 / DEBUT

– En variant av denne idéen er brukt i boka, og er det som setter i gang historien. Det er mulig idéen var inspirert av tittelen på Robert Musils roman Mannen uten egenskaper (nei, jeg har ikke lest hele). Sikkert også en eller annen Woody Allen-film, sier Nordengen. Det er som regel idéene som driver arbeidet fremover mens han skriver. Da haster han av gårde og tenker lite på at det han skriver skal være god prosa. Bearbeidelse av teksten skjer senere, i flere runder, hvor den nåværende romanens språk er både strammere og bedre, og en del fikse idéer og utsvevende digresjoner er luket ut. Utgangspunktet for denne prosessen var at han ville gjøre det så lett som mulig for seg selv å skrive godt. – Det vil si å skrive i en stil som var slik jeg selv ville likt å lese, og at jeg skulle skrive om ting jeg har erfaringer med og bryr meg om, og som jeg tror folk kan relatere til, som jobb, familie, relasjoner og identitet, forteller Nordengen.

«Jeg jobbet lenge med å få til de første 70 sidene. Målet var å etablere hovedkarakteren i en slags utgangsposisjon og en fortellerstemme som passet. Da det var g jort, måtte jeg bare finne på resten.»


Hvor har du hentet inspirasjonen til alle Andors tanker og interaksjoner? – Fra mitt eget hode og verden rundt meg. Jeg må jo tenke disse tankene selv før jeg gir dem til Andor. Og det jeg ikke har opplevd selv, må jeg bare finne på. Inspirasjon finner en jo overalt, om en er åpen for det.

«Hva skal til for at et menneske virkelig kjenner seg fritt? Andor blir sittende ig jen med de store spørsmålene om hvem han egentlig er, og hvordan han vil fortelle sin historie.»

KAPTEIN PÅ EGEN SKUTE Kommer medio april 2020.

FORFATTERFAKTA NAVN OG ALDER: Kjetil Nordengen, 38 år OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVING: Å være pappa

og å løpe så mye jeg kan. HER SKRIVER JEG: På g-jemmekontoret. LESER NÅ: Cappelen Damms debutanter, Hamsun og kommentarfelt på Facebook. HØRER PÅ: Norsk musikk i alle sjangre: The Good, The Bad and The Zugly, Torgeir Waldemar, Anton Ruud, Janne Hea, Granem og Happy Dagger. Ellers er jeg veldig glad i å høre på ingenting. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: En post-it som henger ved pulten min, der det står «Finn på noe!» TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Nrk.no, Google Maps og Strava.

«Vi har nok alle en Andor Leine i oss. Han er egenrådig og skeptisk, men likevel så gjenkjennelig i sine ambisjoner om noe større. Jeg ser ham levende for meg, først krokbøyd over tastaturet på jobb, og senere i livlig passiar med en øl i hånda på Bar Bukowski. Det er et kvalitetstegn i seg selv, at universet som skrives frem oppleves ekte, troverdig. Kjetils debutroman er sånn. Den er gøyal å lese, ja, men også smart. Og som med alle gode romaner, også de morsomme, er alvoret aldri langt unna. For dypest sett handler det jo om hvem vi er, sånn egentlig.» MARTE FINESS TRETVOLL, REDAKTØR

DEBUT / 19


TRAGIKOMISK TRYGGHETSNARKOMANI I Fredrik Lillebys debutroman Sorenskriveren som ville bli gatefotograf er det nærmest en avgrunn mellom den 52-årige hovedpersonen Helge Kaspersens indre lengsler og de ytre realiteter. TEKST: TURID OLINE HEPSØ

J

eg har hatt det mye moro med denne romanen. Jeg flyter nok mye på kombinasjonen sorenskriver/gatefotograf, som er ganske komisk i sin natur, sier Fredrik Lilleby. Så hvor kom inspirasjonen til denne litt underlige kombinasjonen fra? Lilleby er selv jurist og har også dyrket en interesse for fotografi. Dette falt sammen med at han jobbet som dommerfullmektig på Mysen. – Jeg forsøkte faktisk å ta litt gatefoto på Mysen, men det var – naturlig nok – vanskelig. På et tidspunkt fikk jeg det for meg at jeg ville skrive om en dommer som ville bli gatefotograf. Men jeg følte at det ville være litt daft å ha en relativt ung og fleksibel dommerfull-

20 / DEBUT

mektig bosatt i Oslo som hovedperson, forteller Lilleby. Han ble i større grad pirret av tanken om å skrive om en sorenskriver som levde en mer etablert og satt tilværelse, og som hadde denne merkelige dragningen mot gatefoto og kunst. – Der så jeg at det lå mye potensial, for både komikk og eksistensielle spørsmål, sier Lilleby.

«Helge Kaspersen er en trygghetsnarkoman, og det han til slutt g jør er å sette tryggheten på spill.»


DEBUT / 21

FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG/BLUNDERBUSS


I boka karakteriserer Helge Kaspersen seg selv som en «fluktdrømmer»: «Det var en gjentakende følelse i hans liv at han hadde levd for lite, og den eneste måten å ta igjen det tapte på, så han for seg, var å flykte.» Han igangsetter noen halvhjertede og ganske ufrivillig komiske fluktforsøk ved å kaste seg over først romanskriving, deretter gatefotografi. Han er desperat etter å gjøre noe mer spennende i livet, samtidig ønsker han fortsatt å fremstå som «upåfallende». Som når han snikfotograferer sin dommerkollega Bibbi mens hun gaper over en grillpølse, og uten hennes samtykke deler det lite flatterende bildet – som han velger å kalle «Woman eating hot dog» – på den ganske anonyme Flickr-profilen sin «Helge K.» og spent venter på antall «faves». Hvordan ser du selv på Helge Kaspersens fluktforsøk? – Han er nok en tragisk skikkelse, iallfall tragisk light. Med det mener jeg at det har blitt en stor kontrast mellom de ytre realiteter og hans indre lengsler, nærmest en avgrunn, sier Lilleby. – Helge Kaspersen er en trygghetsnarkoman, og det han til slutt gjør er å sette tryggheten på spill. For å oppleve noe nytt, ja, men kanskje er dette også noe som vil tvinge ham ut av den utilfredsstillende tilværelsen han lever, som han jo ikke klarer å velge seg vekk fra. Men han er selvfølgelig ambivalent til det også.

22 / DEBUT

«Jeg har alltid vært glad i litteratur som formidler et stort eksistensielt trykk med en viss munterhet.» Lilleby lar seg inspirere både av muntlig, hverdagslig språk og av det nøkterne og litt omstendelige kansellispråket, som han kjenner godt til fra jussen. Blant forfattere som har vært til inspirasjon finner vi bl.a. Franz Kafka, Thomas Bernhard, Knut Hamsun, Vigdis Hjorth, Stig Sæterbakken, Karl Ove Knausgård, Kristian Klausen og Dag Solstad. – Jeg har alltid vært glad i litteratur som formidler et stort eksistensielt trykk med en viss munterhet. Solstad er jeg ganske direkte inspirert av i romanen her, blant annet ved å ha gitt hovedpersonen det veldig alminnelige navnet Helge Kaspersen. Spesielt vil jeg likevel trekke frem Thomas Mann. Han skriver mye om konflikten mellom kunstnerliv og praktisk-rasjonell borgerlighet, og han har en litterær stil som appellerer dypt til meg, med en finstemt veksling mellom inderlighet og ironi, forteller Lilleby. Han har aldri gått på skriveskole, ei heller aldri søkt seg inn på noen. Men i 2019 bidro han i Signaler med et romanutdrag fra en tidlig versjon av boka. Dette var altavgjørende for hans videre utvikling som forfatter.


– Jeg hadde skrevet i mange år, men manglet et blikk utenfra, og slet med å tro på meg selv og gi det hele en retning. Dette endret seg da jeg fikk innpass i Signaler. Det å få publisert noe ga en kraftig boost, rett og slett, sier Lilleby. Han er allerede i gang med sin andre roman. – Det er befriende i den forstand at jeg får mer avstand til den som nå skal utgis. Nå kan debutromanen leve sitt eget liv, mens jeg jobber med en ny.

FORFATTERFAKTA NAVN OG ALDER: Fredrik Lilleby, 38 år JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN:

Jobber som juridisk utreder i Høyesterett. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Ofte en times tid på sofaen før jeg går på jobb, med en kopp kaffe. Ellers sitter jeg en del på Deichman i helgene. LESER NÅ: Novellen Tristan av Thomas Mann, et ustyrtelig morsomt nidportrett av en livsfjern og skjønnhetselskende romanforfatter. HØRER PÅ: Jeg har blir lett besatt av enkeltsanger, og de siste ukene har jeg hørt gjentatte ganger på «What Have I Done to Deserve This?» av Pet Shop Boys i duett med Dusty Springfield. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Jeg inspireres av så mangt, så jeg vil ikke utrope noe. TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Av mentalhygieniske grunner er jeg lite på nettet, men jeg følger med på hvordan det går med favorittlaget mitt, det trøstesløse bunnlaget Aston Villa, som aldri overrasker positivt, aldri klarer å snu en kamp, på vglive.no og Birmingham Mail. Ellers er jeg storbruker av Det Norske Akademis Ordbok.

«Fredrik Lilleby, debutanten, nei, forfatteren, er en luring. Sorenskriveren som ville bli gatefotograf kan fort få merkelappen ’en liten perle’. Dette er solide saker. Klokt og morsomt.» SIGMUND SØRENSEN, REDAKTØR

SORENSKRIVEREN SOM VILLE BLI GATEFOTOGRAF Kommer primo februar 2020. DEBUT / 23


24 / DEBUT

FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG/BLUNDERBUSS

«Både jerven og jenta har det til felles at de har en villskap i seg som omgivelsene jobber mot at de skal få lov å uttrykke.»


BITER TIL BEINET KNEK ER –Jeg har lenge vært fascinert av de kreftene i oss mennesker som vi forsøker å stagge, som egentlig er våre naturlige instinkter, men som det stadig blir mindre plass til i dagens samfunn, sier Ida Fjeldbraaten. Nå er hun aktuell med romanen Jerv. TEKST: KRISTINE KLEPPO

I

boken opplever vi verden både gjennom en jerv og en institusjonalisert kvinnelig karakter. Noe av det mest slående ved fortellergrepet er at det ofte kjennes flytende hva som kommer fra hvem. Hva tenker dyret, og hva tenker mennesket? Hvordan avspeiler deres situasjon og aggresjon hverandres? De lever begge konstant på andres nåde. Som barn bodde Ida Fjeldbraaten en periode sammen med faren og broren sin i et lite hus i skogen mellom Halden og svenskegrensen. – Vi hadde litt strøm, men ikke innlagt vann eller tv, og med det ble skogen rundt en del av hjemmet vårt. Jeg har tenkt mye på det og hvordan broren min og jeg raste gjennom

trærne, røttene og steinene for å komme til vannet, jaktet på fugler og ekorn og lekte oss inn i dyrenes verden. Jeg har søkt mye tilbake til den tiden for å finne både jerven og den andre karakteren i boka, sier forfatteren. Man sier ofte av at en bok må ha en stemme, men her har du både stemmen til hovedpersonen og jerven? Hvem fant du først, og hvordan utviklet det seg? – Jeg fant uten tvil jerven først. Han har vært med meg ganske lenge. Jeg hadde lenge en helt annen person som den menneskelige karakteren i boka, men så gikk jeg mange runder med hva det faktisk er jeg vil fortelle, og hennes stemme ble mer og mer naken etter-

DEBUT / 25


hvert som hun utviklet seg til å ha et mer underutviklet syn på verden rundt seg, og det synes jeg skapte en sårbarhet som gjorde tingene rundt henne enda spissere, som jeg likte, sier Fjeldbraaten. Både jerven og jenta har det til felles at de har en villskap i seg som omgivelsene jobber mot at de skal få lov å uttrykke. Jerven holdes innestengt i en dyrepark, og jenta får iblant anfall som gjør at hun kan gå voldsomt til angrep på menneskene rundt seg. – Jeg leste det hos Flaubert en gang, begrepet «overkultivering», jeg tror det var i Frédéric Moreau, om at mennesket stadig fjerner seg fra det naturlige i seg, og at det kan skape en avstand eller et strekk inne i oss, et trykk som jeg tror må ut. Da han skrev den boka, kom februarrevolusjonen – hva er det som kommer nå? Det sier jeg ikke noe om i boka, men jeg mener at det er en underliggende følelse av trykk og bobler i samfunnet som jeg tror forverres av at vi setter større og større krav til sosiale normer og som jeg tror er en utløsende kraft til det som skjer i Jerv, sier Fjeldbraaten. Makt er sentralt i boka. Hvem som har makt, og aggresjonen som oppstår hos den som er maktesløs. – Når de som har definisjonsmakten i samfunnet setter regler og normer som egentlig bare passer for dem selv, uten hensyn til hva vi mennesker faktisk har i oss, så tror jeg at det er en form for undertrykkelse som aldri kan bli ulovlig, men som kan skape store problemer i samfunnet. Både jerven og

26 / DEBUT

jenta i boka befinner seg utenfor normene i hvert sitt system. Og det syntes jeg var spennende å utforske, sier Fjeldbraaten. Hvordan var det å leve seg inn i følelseslivet til en jerv? – Jeg satte meg vel heller mer inn i menneskers mest dyriske sider, enn inn i jerven for å finne ham, selv om jeg gjorde mye research – og ble mer og mer fascinert av dyret. Det er en del ting i boka som egentlig er kontraintuitivt for jerver, som at han må forholde seg til flokken, siden de faktisk er buret inne, når jerver egentlig er solitære dyr. Men det som også gir meg mye frihet er at jerven er et av dyrene vi som mennesker kan veldig lite om – vi har lite forskning, og det er vanskelig å oppdage jerver som lever fritt.

«Som rovdyr er jerven litt mindre enn en bjørn, men den spiser g jerne store dyr, som reinsdyr, sau, og den kan også ta elg. Den biter ekstremt hardt. Kjevene er laget for å tygge bein.» – Grunnen til at jeg ville bruke jerven, er først og fremst at det er et av de mest motstandsdyktige dyrene vi vet om, så jeg synes det var spennende å sette et så vilt dyr inn i en kuet ramme for å se hva som skjedde, sier Ida Fjeldbraaten.


FORFATTERFAKTA NAVN OG ALDER: Ida Fjeldbraaten, 35 år JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVING:

Jobber som kreativ leder i Hausmann reklamebyrå. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Ferier, helger og noen kvelder når jeg klarer det. For det meste i en grønn lenestol i Oslo eller i en grå sofa i Berlin. LESER NÅ: Simone de Beauvoir - En veloppdragen ung pikes erindringer HØRER PÅ: Klassisk musikk når jeg jobber, Radio-resepsjonen når jeg gjør husarbeid, Erik Enocksons album fra Farväl Falkenberg når jeg skriver. STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Familie og venner. TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: Instagram, NRK og VG.

«Sårt, rått og overbevisende. Ida Fjeldbraatens debutroman gjør inntrykk. En ung, plaget jente – og en jerv? Hva er dette, egentlig? Jeg lurer fortsatt.» SIGMUND SØRENSEN, REDAKTØR

JERV Kommer primo mai 2020.

DEBUT / 27


FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG/BLUNDERBUSS

DRØMMEN OM EN UTGIVELSE Sofus Greni og Martin Svedman fikk tekster på trykk i debutantantologien Signaler i 2018. Året etter debuterte de begge med bøker hos Cappelen Damm. TEKST: MARIE SVENDSEN AASE

28 / DEBUT


Signaler er Cappelen Damms årlige debutantantologi. Den første utgaven kom i 1986, med Lars Saabye Christensen som redaktør. Nå redigeres antologien av Eivind Hofstad Evjemo. Mange toneangivende forfattere har startet sin litterære karriere i Signaler. Å bli antatt Martin Svedman debuterte våren 2019 med diktsamlingen Når jeg drikker, et manus han hadde jobbet med i to år. Diktsamlingen tegner et portrett av en alkoholiker gjennom nedslag som er triste, euforiske, vonde, håpefulle, absurde og patetiske. Han er ikke i tvil om viktigheten av å bli plukket opp av Signaler.

«Signaler har latt meg treffe masse interessante forfattere, vært oppmuntrende, og gitt meg praktisk erfaring med bokarbeid.» – Å bli antatt viste at stoffet var interessant for andre enn meg selv, og var et tegn på at formen på prosjektet begynte å sitte, sier Svedman. Han har flere gode tips til andre forfatterspirer som lurer på om de skal sende inn teksten sin. – Ha en tydelig idé om hva du vil med teksten, men vær også åpen for andre lesninger av teksten, og diskusjon rundt stoffet og

formvalget. Ha sterk tro på ca. 70 prosent av teksten, og vær i tvil om resten. Ingenting å tape Sofus Greni debuterte også våren 2019, med romanen Langs det utslåtte håret. Han husker godt telefonen fra Evjemo, og den utrolige følelsen av at en forfatter hadde lest og satt pris på prosjektet han jobbet med. – Evjemo er en flott leser, skarp og tålmodig. Han evner å se teksten fra dens eget ståsted. Tilbakemeldingene løftet teksten, og ble viktig i det videre arbeidet. Samtidig fikk jeg knyttet kontakter i forlaget, og ble kjent med redaktører som var interessert i å følge opp arbeidet etter at Signaler var utgitt. Jeg kan vel si at debutantantologien gjorde drømmen om en utgivelse veldig reell. Dersom noen sitter hjemme og funderer på om de skal sende inn tekst til Signaler, hva sier du til dem da? – Send inn! Man har ingenting å tape. Det verste som kan skje, er at man får avslag. Refusjoner må man leve med om man skriver, det hører med, det skal være motstand. Om man er heldig, blir man antatt, og er i det samme et steg nærmere en egen utgivelse! Om man sitter på et prosjekt og tenker «æsj, det er ikke bra nok»; send inn likevel. Jeg kjenner få som syns sitt eget prosjekt er jævlig bra. En annen situasjon er den typiske «jeg er ikke ferdig». Jeg tror ikke man kan bli «ferdig» når man skriver. Teksten blir aldri avsluttet i den forstand. Man jobber hele tiden, noe strykes og noe legges til. Min tommelfingerregel: Om du er usikker på om du er ferdig, så gi teksten fra deg.

DEBUT / 29


HVORDAN BLI FORFATTER? Signaler-redaktør Eivind Hofstad Evjemo gir sine fem beste tips til forfatterspirer.

1.

Er du poet, vær forsiktig med metafiksjonelle refleksjoner, sånne greier som liksom skal m ­ elde at du som poet veit at dette bare er et dikt og derfor mener dette (be)viser at språk bare er flyktig og derfor også meningsløst. Men det stemmer ikke, språk betyr, språk funker. Bygg heller opp enn å bryte ned.

2. 3.

Er du prosaist, er det faktisk helt sant at man nesten ikke trenger adjektiver. Opprett et doku­ment der du tar bort alle, se hva som skjer.

Legg smarttelefonen laaangt unna skrive­stasjonen. Gå deg en lang tur, rist av deg tekno­logi, tenk på bestemoren din, barndommen din, framtida di, lytt til den stemmen som finnes inni der, den som faktisk er deg. Hva vil den? Hva kan den?

4.

Om du er poet, så les over den siste s­ etningen i diktene nøye. Trenger du virkelig den? Er du prosaist, kan det være lurt å tenke at ikke alle avsnitt skal begynne med passive ­observasjoner, enten det er av en himmel, en stol, kropper som våkner eller at hovedpersonen titter ut av soveromsvinduet. I de fleste tilfeller er det fint med en aktiv setning, at noe skjer, at noe utløses. Greier du å veksle mellom hastig­heter på en god måte, har du kommet langt.

5.

Vær oppmerksom og nysgjerrig på alle former for litteratur, enten den er hyttebøker, dagbøker, romaner, dikt eller håndskrevne kokebøker fra tante Svanhild. Finn egne ­forfattere, les gjerne folk du ikke umiddelbart kicker på. Ikke bare fei ting unna. Ha tillit til det du finner.

30 / DEBUT


SIGNALER – nye litterære stemmer hvert år siden 1986

DEBUT / 31


er et magasin utgitt av Cappelen Damm. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no Bidragsytere: Eivind Hofstad Evjemo, Sigmund Sørensen, Kari Joynt, Marte Finess Tretvoll, Turid Oline Hepsø, Tara Reinertsen, Kristine Kleppo & Marie Svendsen Aase Design: Kamilla I. Berg Foto: Anna-Julia Granberg, Blunderbuss & Victoria Stewart Kontaktinfo: post@cappelendamm.no Forlegges av


KITTY BYNG ALEXANDER FALLO IDA FJELDBRAATEN KJETIL NORDENGEN FREDRIK LILLEBY INGRID TØRRESVOLD

www.cappelendamm.no

Profile for Cappelen Damm Bokmagasiner

DEBUT - Våren 2020  

Vårens nye, norske skjønnlitterære forfattere fra Cappelen Damm. 2020

DEBUT - Våren 2020  

Vårens nye, norske skjønnlitterære forfattere fra Cappelen Damm. 2020

Advertisement