__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


NoViolet Bulawayo

Vi trenger nye navn Oversatt av Ina Vassbotn Steinman


NoViolet Bulawayo Originalens tittel: We Need New Names Oversatt av Ina Steinman Opprinnelig utgave: © NoViolet Bulawayo, 2013 All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47721-9 1. utgave, 1. opplag 2015

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Ankomst Budapest

Vi er på vei til Budapest: Bastard og Chipo og Godknows og Sbho og Stina og meg. Vi drar selv om vi ikke har lov til å krysse Mzilikazi Road, selv om Bastard egentlig skulle passe på lillesøsteren sin Fraction, selv om mor hadde drept meg hvis hun fikk vite det – vi bare drar. Det er guavafrukter å stjele i Budapest, og akkurat nå vil jeg heller dø for guavafrukter. Vi spiste ikke i morges, og magen min kjennes som om noen bare har tatt en spade og gravd ut alt. Å komme seg ut av Paradise er ikke så vanskelig, siden mødrene er opptatt med hår og prat, som de alltid er. De bare kaster et blikk på oss der vi kommer forbi dem på rekke og rad langs skurene, og så ser de en annen vei. Vi trenger ikke å bekymre oss for mennene under jakarandaen heller, siden de aldri ser opp fra dambrettet. Det er bare de små barna som ser oss og prøver å følge etter, men Bastard dasker ganske enkelt knyttneven i det store hodet på den nakne ungen som går først, og så snur de alle sammen. Når vi kommer til krattskogen, flyr vi allerede, skrikesyngende som om hjulene i stemmene våre vil få det til å gå fortere. Sbho leder an: Hvem fant veien til India? og 5


resten av oss svarer, Vasco da Gama! Vasco da Gama! Vasco da Gama! Bastard er forrest fordi han vant landleken i dag og tror at det gjør ham til presidenten vår eller noe, og så kommer jeg og Godknows, Stina, Sbho, og til slutt Chipo, som pleide å løpe fortere enn alle i Paradise, men som ikke gjør det nå lenger fordi noen gjorde henne gravid. Etter å ha krysset Mzilikazi løper vi tvers gjennom en ny krattskog, farer nedover Hope Street en stund før vi cruiser forbi den store idrettsarenaen med de skinnende benkene vi aldri kommer til å sitte på, og endelig er vi fremme i Budapest. En gang må vi stoppe for at Chipo skal sette seg på grunn av magen sin. Noen ganger, når det blir vondt, må hun hvile den. Når skal hun føde, liksom? sier Bastard. Bastard liker ikke når vi må slutte å gjøre ting på grunn av magen til Chipo. Han prøvde til og med å få oss til ikke å leke med henne i det hele tatt. Hun skal føde en vakker dag, sier jeg, og snakker for Chipo fordi hun ikke snakker lenger selv. Hun er ikke stum-stum, det er bare at da magen hennes begynte å vokse, så sluttet hun å snakke. Men hun leker med oss fremdeles og gjør alt annet, og hvis hun virkelig, virkelig må si noe, så bruker hun hendene sine. Når er en vakker dag? På torsdag? I morgen? Neste uke? Kan du ikke se at magen hennes fortsatt er liten? Babyen må vokse. En baby vokser utenfor magen, ikke inni. Det er hele poenget med at de blir født. At de skal få vokse seg store. Nåja, tiden er ikke inne ennå. Det er derfor den fortsatt er i en mage. Er det en gutt eller jente? 6


Det er en gutt. Det er meningen at den første babyen skal være en gutt. Men du er ei jente, din bedreviter, og du er førstefødt. Jeg sa det er meningen, ikke sant? Bare klapp igjen den kaka kjeften din, det er ikke din mage engang. Jeg tror det er ei jente. Jeg legger hendene mine på den hele tiden og jeg har aldri kjent den sparke, ikke en eneste gang. Ja, gutter sparker og slår og stanger. Det er det eneste de kan. Vil hun ha en gutt? Nei. Ja. Kanskje. Jeg vet ikke. Hvor kommer egentlig en baby ut? Samme stedet som den kommer inn i magen. Hvordan kommer den egentlig inn i magen? Aller først må moren til Jesus plassere den der. Nei, ikke moren til Jesus. En mann må plassere den der, det sa Musa, kusina mi, til meg. Eller, hun sa det egentlig til Enia, og jeg var der så jeg hørte det. Så hvem plasserte den inni henne? Hvordan kan vi vite det når hun ikke vil si det? Hvem plasserte den der, Chipo? Si det til oss, vi skal ikke sladre. Chipo ser på himmelen. Hun har en tåre i det ene øyet, men det er bare en liten en. Så hvis en mann plasserte den der, hvorfor tar han den ikke ut? Fordi det er kvinner som føder, din tomskalle. Det er derfor de har bryster til å amme babyen og allting. Men brystene til Chipo er små. Som steiner. Det spiller ingen rolle. De kommer til å vokse når babyen kommer. La oss gå, kan vi gå, Chipo? sier jeg. 7


Chipo svarer ikke, hun bare piler av gårde, og vi løper etter henne. Når vi kommer til midten av Budapest, stopper vi. Dette er ikke som Paradise, det er som å være i et helt annet land. Et fint land der det bor folk som ikke er som oss. Men så ser du ikke noe som tyder på at virkelige mennesker bor her heller. Til og med lufta er tom: ingen deilig mat som lages, ingen lukter, ingen lyder. Bare ingenting. Budapest er stor, store hus med parabolantenner på takene og pent grusbelagte gårdsplasser eller nyklipte plener, og de høye gjerdene og Durawall-veggene og blomstene og de store trærne som er tunge av frukt som venter på oss siden ingen her omkring later til å vite hva de skal gjøre med den. Det er frukten som gir oss mot, ellers ville vi aldri turt å være her. Jeg venter hele tiden på at de rene gatene skal spytte og be oss dra tilbake dit vi kom fra. I begynnelsen pleide vi å stjele fra onkelen til Stina, som nå bor i Storbritannia, men det var ikke å stjelestjele siden det var onkelen til Stina sitt tre og ikke en fremmed sitt. Det er ikke det samme. Men vi spiste opp alle guavaene i det treet, så vi gikk videre til andre hager også. Vi har stjålet fra så mange eiendommer at jeg ikke har tall på dem engang. Det var Bastard som bestemte at vi skulle velge en gate og bli der til vi hadde tatt for oss alle hagene. Så går vi til neste gate. Det er bare for at vi ikke skal ta feil av hvor vi har vært eller hvor vi skal. Det er som et mønster, og Bastard sier at vi kan bli bedre tyver på den måten. I dag begynner vi på en ny gate, og derfor speider vi forsiktig omkring. Vi går forbi Chimurenga Street, hvor vi allerede har høstet hvert eneste guavafrukttre, for kan8


skje to–tre uker siden, da vi ser noen hvite gardiner åpne seg og et ansikt stirre ut fra et vindu i det kremfargede huset med marmorstatuen av den nakne, urinerende gutten med vinger. Vi står og stirrer, venter på å se hva ansiktet vil gjøre, da vinduet åpnes og en liten, rar stemme roper at vi skal slutte. Vi blir stående, ikke fordi stemmen ba oss om det, men fordi ingen av oss har begynt å løpe, og også fordi stemmen ikke høres farlig ut. Musikk strømmer ut av vinduet og ut i gata. Det er ikke kwaito, det er ikke dance-hall, det er ikke house, det er ikke noe vi kjenner til. En høy, tynn kvinne åpner døra og kommer ut av huset. Det første vi ser er at hun spiser på noe. Hun vinker mens hun går mot oss, og allerede da vi ser hvor mager hun er, skjønner vi at vi ikke kommer til å løpe engang. Vi venter, slik at vi kan se hva hun smiler av eller til. Kvinnen stopper ved porten, den er låst, og hun tok ikke med seg nøklene for å åpne den. Jøsses, jeg holder ikke ut denne forferdelige varmen, og så hard som bakken er, hvordan i alle dager klarer dere det? spør kvinnen med sin ikke-farlige stemme. Hun smiler, tar en bit av det hun har i hånda. Et rosa kamera dingler rundt halsen hennes. Vi ser alle på kvinnens føtter som stikker ut under det lange skjørtet hennes. De er rene og pene føtter, som på et spedbarn. Hun vifter med tærne sine, lilla av neglelakk. Jeg kan aldri huske at mine egne føtter har sett slik ut, kanskje da jeg ble født. Så er det kvinnens røde tyggende munn. Jeg skjønner på de strengaktige greiene langs halsen hennes og på måten hun smatter med de store leppene sine at hva enn hun spiser smaker veldig godt. Jeg ser nøye på den lange hånda hennes, på det hun spiser. Det er flatt, og har en 9


skorpe rundt kanten. Oversiden er kremaktig og ser luftig og myk ut, og det er myntaktige ting på den, i en mørk rosa farge som minner om brannsår. Jeg ser også dryss av rødt og grønt og gult, og til slutt de brune klumpene som ser ut som kviser. Chipo peker på det og veiver en hånd i lufta på en måte som sier Hva er det der? Hun stryker seg på magen med den andre hånda. Nå som hun er gravid, leker Chipo alltid med magen sin som om den var et leketøy. Magen er på størrelse med en fotball, ikke så veldig stor. Vi holder øye med kvinnens munn og venter på å høre hva hun kommer til å si. Å, dette? Det er et kamera, sier kvinnen, noe vi alle vet. Selv en stein kan se at et kamera er et kamera. Kvinnen tørker hånda på skjørtet sitt, klapper kameraet, deretter sikter hun med det som er igjen av tingen mot søppelbøtta ved døra, bommer, og ler som en galning for seg selv. Hun ser på oss som om hun kanskje vil at vi skal le sammen med henne, men vi er opptatt med å se på tingen som fløy gjennom lufta før den traff bakken som en død fugl. Vi har aldri sett noen kaste mat noen gang, selv om det er en ting. Chipo ser ut som om hun har lyst til å løpe etter den og plukke den opp. Kvinnens fordreide munn tygger ferdig, og svelger. Jeg svelger sammen med henne, og halsen min kribler. Hvor gammel er du? spør kvinnen Chipo, og ser på magen hennes som om hun aldri har sett en gravid person før. Hun er elleve, svarer Godknows for Chipo. Vi er ti, meg og henne, som tvillinger, sier Godknows, og mener ham og meg. Og Bastard er elleve og Sbho er ni, og Stina vet vi ikke, for han har ikke noen fødselsattest. 10


Wow, sier kvinnen. Jeg sier wow også, wow wow wow, men jeg gjør det inni hodet mitt. Det er første gang jeg hører det ordet. Jeg prøver å tenke på hva det betyr, men jeg blir sliten av å vri hjernen min, så jeg bare gir opp. Og hvor gammel er du? spør Godknows henne. Og hvor kommer du fra? Jeg tenker at Godknows er stor i kjeften og at det kommer til å skaffe ham en ørefik en vakker dag. Jeg? Vel, jeg er trettitre, og jeg kommer fra London. Dette er første gang jeg besøker pappas land, sier hun, og vrir på halskjedet sitt. Det gylne punktet på lenken er et kart over Afrika. Jeg kjenner til London. Jeg spiste noe sukkertøy derfra en gang. Først var de søte, og så bare forandret de seg til sure i munnen min. Onkel Vusa sendte dem med en gang han kom dit, men det er lenge siden. Nå sender han aldri noe til oss, sier Godknows. Han ser opp på himmelen som om han kanskje vil at et fly skal komme til syne med sukkertøy fra onkelen hans. Men du ser ut som om du bare er femten, som et barn, sier Godknows, og ser på kvinnen. Jeg forventer at hun skal strekke seg ut og klappe til ham på munnen, men hun bare smiler som om hun ikke akkurat har blitt fornærmet. Takk, jeg ble akkurat ferdig med Jesus-dietten, sier hun, og høres veldig tilfreds ut. Jeg ser på henne som for å si Hva takker du for? Jeg tenker også, Hva er en Jesusdiett, og mener du den virkelige Jesus, som i Guds barn? Jeg skjønner på alles ansikter og stillhet at de synes kvinnen er merkelig. Hun stryker en hånd gjennom håret, som er matt og flokete. Hvis jeg bodde i Budapest, ville jeg ha vasket hele kroppen min hver dag og kjem11


met håret mitt pent for å vise at jeg var en virkelig person som bodde på et virkelig sted. Med håret helt bustete som det der, og måten hun står på andre siden av porten med lås og slå, ser kvinnen ut som et dyr i bur. Jeg begynner å lure på hva jeg hadde gjort hvis hun faktisk hoppet ut og kom etter oss. Har dere noe imot at jeg tar et bilde? sier hun. Vi svarer ikke, fordi vi ikke er vant til at voksne spør oss om noe, vi bare ser på kvinnen, på det ville håret, på skjørtet som feier bakken mens hun går, på de pene føttene som titter frem, på hennes gylne Afrika, på de store øynene, på den glatte huden uten engang et arr som bevis på at hun er et levende menneske, på øreringen i nesa, på t-skjorta hvor det står Redd Darfur. Kjempebra, sånn, stå inntil hverandre, sier kvinnen. Du, du som er høyest, still deg bakerst. Og du, ja, du, og du, se hitover, nei, jeg mener deg, som mangler tenner, se på meg, sånn her, sier hun, og strekker hendene ut gjennom gjerdet så hun nesten tar på oss. Bra, bra, så sier dere cheese, si cheese, cheese, cheeeeeeeese – sier kvinnen begeistret, og alle sier cheese. Selv sier jeg det egentlig ikke, for jeg er opptatt med å prøve å huske hva cheese egentlig betyr, og jeg kommer ikke på det. I går fortalte Mother of Bones oss historien om fuglen Dudu som lærte seg og sang en ny sang som hun ikke helt skjønte teksten til. Så ble hun fanget, drept og spist til middag fordi hun i sangen faktisk bønnfalte folk om å drepe og spise henne. Kvinnen peker på meg, nikker, og ber meg om å si cheeeeeese, og jeg sier det, mest fordi hun smiler som om hun kjenner meg veldig godt, som om hun til og med kjenner moren min. Jeg sier det sakte først, og så sier jeg, Cheese og cheese, og jeg sier cheese cheeeeese og alle sier 12


cheese cheese cheese og vi synger ordet og kameraet klikker og klikker og klikker. Så begynner Stina, som for det meste er stille, å gå sin vei. Kvinnen slutter å ta bilder og sier, Hei, hvor skal du? Men han stanser ikke, snur seg ikke for å se på henne engang. Så går Chipo etter Stina, og resten av oss følger dem. Vi lar kvinnen bli stående der, og hun tar bilder mens vi går. Så stopper Bastard på hjørnet av Victoria og begynner å rope skjellsord til kvinnen, og jeg husker den tingen, og at hun kastet den uten engang å spørre oss om vi ville ha den, og jeg begynner å rope jeg også, og alle de andre stemmer i. Vi roper og vi roper og vi roper, vi vil spise den tingen hun spiste på, vi vil høre stemmene våre sveve, vi vil at sulten vår skal forsvinne. Kvinnen bare ser forvirret på oss, som om hun aldri før har hørt noen rope, og så skynder hun seg inn i huset igjen, men vi roper etter henne, roper til vi lukter blod i de kriblende halsene våre. Bastard sier at når vi blir voksne, skal vi slutte å stjele guavaer og gå over til større ting inne i husene. Det bekymrer meg egentlig ikke, for når den tiden kommer, er jeg ikke her engang, da bor jeg i Amerika med tante Fostalina, hvor jeg skal spise ordentlig mat og gjøre ting som er bedre enn å stjele. Men nå var det altså guavafruktene. Vi bestemmer oss for Robert Street, for et digert hvitt hus som ruver som et fjell. Huset har store vinduer og glitrende ting overalt, og et rødt svømmebasseng foran, med tomme stoler rundt. Alt ser veldig pent ut, men jeg tror det er den typen pent man skal se på og beundre og si, Å, det er pent, ikke et pent å bo i. Det som er bra, er at huset ligger langt bak i hagen, og guavaene våre er helt foran, som om de hørte at vi var på vei og løp oss i møte. Det tar ikke lang tid å klatre over 13


Durawall-veggen, komme oss opp i treet og fylle plastposene våre. I dag stjeler vi bullguavaer. De er store som en manns sinte knyttneve, og blir ikke egentlig gulmodne som de vanlige guavaene. De forblir grønne på utsiden, rosa og luftige på innsiden, og smaker så godt at jeg ikke engang kan forklare det. På veien tilbake til Paradise løper vi ikke. Vi bare går pent og ordentlig, som om Budapest nå også er vårt land, som om vi har bygd det til og med, mens vi spiser guavaer hele veien og spytter skallet fra dem overalt for å skitne til stedet. Vi stopper på hjørnet av AU Street så Chipo kan kaste opp. Det skjer nesten alltid når hun spiser. I dag ser oppkastet hennes ut som urin, bare tjukkere. Vi lar det ligge der, uten å dekke det til. En dag kommer jeg til å bo her, i et hus akkurat som det der, sier Sbho og tar en bit av en fyldig guava. Hun peker på det store blå huset med den lange trappen, med blomster på alle kanter. Et veldig fint hus, men ikke finere enn der vi nettopp fikk tak i guavaene. Stemmen til Sbho høres ut som om hun ikke tuller, som om hun vet hva hun snakker om. Jeg ser på henne mens hun tygger, og kinnene hennes buler. Hun svelger, begynner å skrelle det som er igjen av guavaen med jekslene. Hvordan har du tenkt å få det til? spør jeg. Sbho spytter ut skallet og sier, med de store øynene sine: Jeg bare vet det. Hun kommer til å gjøre det i drømmene sine, sier Bastard til sola, og kaster en guava mot Durawall-veggen på huset til Sbho. Guavaen eksploderer og etterlater en flekk på veggen. Jeg tar en bit av en søt guava. Jeg liker ikke å tygge bullguavafrøene, siden de er seige og det tar lang tid å gjøre det, så jeg tygger dem bare litt, og noen 14


ganger svelger jeg dem hele selv om jeg vet hva som kommer til å skje senere når jeg sitter på huk. Hvorfor gjorde du det? Sbho ser på den flekkete Durawall-veggen på huset sitt, og så på Bastard. Nå har ansiktet hennes blitt stygt, som en kvinnes. Jeg sa, hvorfor gjorde du det? Stemmen til Sbho er full av glør, som om hun kanskje kommer til å gjøre noe mot Bastard, men egentlig kommer hun ikke til å gjøre det, for Bastard er større og sterkere, og i tillegg er han en gutt. Han har banket Sbho, og meg, og Chipo og Godknows også. Han har banket oss alle utenom Stina. Fordi jeg kan, kubein. Dessuten, hvilken rolle spiller det? sier Bastard. Fordi du akkurat hørte meg si at jeg liker det huset, og da er det ikke meningen at du skal ødelegge det. Kan du ikke velge et jeg ikke bryr meg om, det er mange hus her! sier Sbho. Ja, men det gjør det vel ikke til ditt hus? Bastard har på seg svart joggebukse og en falmet oransje t-skjorte det står Cornell på. Nå tar han av seg toppen, knyter den over hodet, og jeg vet ikke om det får ham til å se stygg eller pen ut, om han egentlig ser ut som en mann eller en kvinne. Han snur seg og begynner å gå baklengs mot gjerdet, så han fortsatt har ansiktet vendt mot Sbho. Han liker alltid at den han krangler med ser rett på ham. Budapest er ikke noe vanlig kaka toalett som alle bare kan komme inn på, det er ikke som Paradise. Du kommer aldri til å bo her, sier han. Jeg skal gifte meg med en mann fra Budapest. Han kommer til å ta meg med bort fra Paradise, bort fra skurene og Heavenway og Fambeki og alt det andre, sier Sbho. Haha. Du tror at en mann vil gifte seg med deg, du 15


som mangler tenner? Ikke engang jeg ville ha giftet meg med deg, roper Godknows over den magre skulderen sin. Han og Chipo og Stina går foran oss. Jeg ser på shortsen til Godknows som har revnet baktil, på rumpeballene hans som titter ut som rare øyne gjennom det skitne hvite stoffet. Jeg snakker ikke til deg, sprukken-bak! roper Sbho til Godknows. Dessuten kommer tennene mine til å vokse ut igjen. Mor sier jeg kommer til å bli enda vakrere også! Godknows slår hånda ut i lufta som for å si, ja ja, for han har ikke noe å si til det. Til og med steinene vet at Sbho er pen, penere enn alle oss her, penere enn alle barna i Paradise. Noen ganger nekter vi å leke med henne hvis hun ikke slutter å snakke om det som om vi ikke vet det allerede. Vel, samme for meg, jeg skal komme meg ut av dette kaka landet selv. Så skal jeg tjene masse penger og komme tilbake og få meg et hus akkurat her i Budapest. Eller enda bedre, mange hus: ett i Budapest, ett i Los Angeles, ett i Paris. Der jeg føler for, sier Bastard. Da vi gikk på skolen sa læreren min, Mr. Gono, at du trenger en utdannelse for å tjene penger, sier Stina, og stopper for å stå ansikt til ansikt med Bastard. Og hvordan har du tenkt å gjøre det nå som vi ikke går på skolen lenger? legger han til. Stina sier ikke stort, så når han åpner munnen, vet du at det er viktigprat. Jeg trenger ingen kaka skole for å tjene penger, din geitekjeft, sier Bastard. Han stikker ansiktet helt opp i Stinas som om han har tenkt å bite av ham nesa. Stina kan slåss mot Bastard hvis han vil, men han bare ser på ham som om han kjeder seg og spiser resten av guavaen sin. Så begynner han å gå, fort, bort fra oss. 16


Jeg skal dra til Amerika for å bo hos tanta mi, Fostalina, det blir ikke lenge til, skal dere se, sier jeg og hever stemmen slik at de kan høre meg alle sammen. Jeg begynner på en helt ny guava som er så søt at jeg spiser den opp i tre jafs. Jeg bryr meg ikke engang om å tygge frøene. Amerika er for langt, din dverg, sier Bastard. Jeg vil ikke dra noe sted hvor jeg må reise luftveien. Tenk om du kommer dit og oppdager at det er et skikkelig kaka sted og så sitter du fast der og kan ikke komme hjem igjen? Jeg skal til Jo’burg, jeg, og da kan jeg bare ta landeveien og stikke av uten å snakke med noen når det går dårlig. Du må kunne vende hjem fra stedet du drar til. Jeg ser på Bastard og tenker på hva jeg skal si til ham. Et guavafrø sitter fast mellom tannkjøttet mitt og den bakerste jekselen og jeg prøver å få tak i det med tungen. Til slutt bruker jeg fingeren. Den smaker ørevoks. Ja, Amerika er langt borte, tenk om noe skjer med flyet ditt mens du sitter i det? Hva med terroristene? sier Godknows, og er enig med Bastard. Jeg tror egentlig flattrynet Godknows med de stirrende rumpeballene sier det bare for å gjøre styggtrynet Bastard til lags. Jeg begynner på en ny guava og sender Godknows et ladet blikk. Samme for meg, jeg skal dra, sier jeg og går fort for å ta igjen Chipo og Stina fordi jeg skjønner hvordan samtalen kommer til å ende hvis Godknows og Bastard rotter seg sammen mot meg. Ja vel, da, bare dra, dra til det Amerika-stedet og jobb på sykehjem. Det er det din tante Fostalina gjør akkurat nå. Akkurat nå er hun opptatt med å vaske kaka av en eller annen rynkete gammel mann som ikke kan gjøre noe på egen hånd, tror du at vi ikke har hørt historiene? 17


Bastard skriker mot ryggen min, men jeg fortsetter bare å gå. Jeg tenker på at hvis jeg bare hadde ordentlig styrke, så ville jeg snudd og banket opp Bastard fordi han sa det der om tante Fostalina og mitt Amerika. Jeg ville ha klappet til ham, stanget hodet mot den store panna hans og så smelt knyttneven min i munnen på ham så han spyttet tenner. Jeg ville slått løs på magen hans til han kastet opp alle guavaene han hadde spist. Jeg ville ha holdt ham nede, støtt kneet mitt mot ryggraden hans, foldet hendene hans bak ryggen på ham og så dradd hodet hans bakover helt til han ba for sitt verdiløse liv. Det er akkurat det jeg ville ha gjort, men isteden bare går jeg min vei. Jeg vet at han bare sier det der fordi han er sjalu. Fordi han ikke har noen i Amerika. Fordi tante Fostalina ikke er hans tante. Fordi han er Bastard og jeg er Darling. Da vi kommer tilbake til Paradise, har vi spist opp guavaene, og magene våre er så fulle at vi nesten kryper. Vi stopper for å gjøre fra oss i krattet fordi vi har spist for mye. I tillegg er det best å gjøre det før det blir for mørkt, ellers er det ingen som vil holde deg med selskap. Det er skummelt å gå ut alene om kvelden, for du må passere Heavenway, som er kirkegården, for å komme til krattet, og det kan hende du møter et spøkelse. Akkurat nå sier de som skjønner seg på ting at faren til Moses, som døde forrige måned, er blitt sett flakkende omkring Paradise noen netter, iført den gule Barcelona-trøya. Alle finner seg en plass, og jeg setter meg på huk bak en stein. Det er det som er det verste med guavaene, når du spiser for mye, får du forstoppelse på grunn av alle frøene. Ingen sier det, men jeg vet at vi har forstoppelse 18


igjen, alle sammen, for det er ingen som prøver å snakke, og ingen reiser seg for å gå. Vi spiser så mange guavaer bare fordi det er den eneste måten å stagge sulten på, og når vi skal gjøre fra oss, gjør det så vondt at det nesten blir en umulig oppgave, som å prøve å føde et helt land. Vi sitter på huk alle sammen, på hver vår plass, og akkurat idet jeg slår meg på lårene med knyttnevene for å bli kvitt en krampe, er det noen som skriker. Det er ikke et skrik som når du presser for hardt og et guavafrø skjærer deg i anus. Det er et skrik som sier kom og se, så jeg slutter å presse, drar opp underbuksene og forlater steinen min. Og der sitter Chipo på huk og skriker. Hun peker fremfor seg i krattet, og vi ser det, en høy ting som dingler fra et tre som en rar frukt. Så ser vi at det ikke er en ting, men en person. Så ser vi at det ikke bare er en person, men en kvinne. Hva er dét? er det noen som hvisker. Ingen svarer for nå kan vi se hva det er alle sammen. Den tynne kvinnen dingler fra et grønt tau som er festet til en gren høyt oppe i treet. Den røde sola trenger gjennom bladene og gir alt en merkelig farge. Det er nesten vakkert, det får kvinnens lyse hud til å gløde. Men fremdeles er alt bare skummelt og jeg vil løpe, men jeg vil ikke løpe alene. Kvinnens tynne armer henger slapt langs sidene, og hendene og føttene peker mot bakken. Alt er rett, som om noen tegnet henne der, som en strek som henger i lufta. Øynene er det skumleste, de er nesten for hvite, og de ser ut som om de kommer til å sprette ut. Munnen er vidåpen i en O, som om kvinnen kanskje ble avbrutt mens hun holdt på å si noe. Hun har på seg en gul kjole, og gresset slikker tuppen av de røde skoene hennes. Vi bare står der og stirrer. La oss løpe, sier Stina, og jeg gjør meg klar til å løpe. 19


Kan dere ikke se at hun har hengt seg og at hun er død? Bastard plukker opp en stein og kaster den. Den treffer kvinnen i låret. Jeg tror at noe kommer til å skje, men så skjer det ingenting. Kvinnen beveger seg ikke, bare kjolen hennes. Den blåser ørlite i vinden, som om en babyengel kanskje er opptatt med å leke med den. Se, jeg sa jo at hun var død, sier Bastard, med den stemmen han bruker når han minner oss på hvem som er sjefen. Gud kommer til å straffe deg for det der, sier Godknows. Bastard kaster enda en stein og treffer kvinnen i beinet. Kvinnen beveger seg fremdeles ikke, hun bare dingler der, som en filledukke. Jeg er livredd, det er som om hun ser på meg ut av øyekroken på det hvite, utstikkende øyet. Som om hun ser og venter på at jeg skal gjøre noe, jeg vet ikke hva. Gud bor ikke her, din tosk, sier Bastard. Han kaster enda en stein, som bare streifer borti kvinnens gule kjole, og jeg er glad for at han bommet. Jeg går og forteller det til moren min, sier Sbho, og det høres ut på stemmen hennes som om hun har lyst til å gråte. Stina begynner å gå, og Chipo og Sbho og Godknows og jeg følger ham. Bastard blir igjen en stund, men når jeg kikker meg over skulderen, ser jeg ham like bak oss. Jeg vet at han ikke klarer å bli igjen alene i krattet med den døde kvinnen, selv om han kan få det til å virke som om han er fryktløs. Vi går, men så hopper Bastard fram og får oss til å stanse. Vent litt, hvem vil ha ordentlig brød? sier han, strammer Cornell-T-skjorta han har på hodet og smiler. Jeg ser på såret på brystkassen til Bastard, like under det venstre brystet. Det er nesten rosa, som innsiden av en guavafrukt. 20


Hvor? sier jeg. Hør her, la dere merke til at kvinnens sko var nesten nye? Hvis vi kan få tak i dem, kan vi selge dem og kjøpe et brød, eller kanskje til og med halvannet. Vi snur oss alle sammen og følger Bastard inn i krattskogen igjen, den svimlende duften av Lobels brød omgir oss, og så skynder vi oss, og så løper vi, og så løper vi og ler og ler og ler.


Darling på fjellet

Jesus Kristus døde på denne dagen, og det er derfor jeg må stå her ute og vaske meg med kaldt vann på denne måten. Jeg liker ikke kaldt vann, og jeg liker ikke engang å vaske hele kroppen, med mindre jeg skal noe viktig. Når jeg er ferdig og har kledd på meg, skal jeg og Mother of Bones dra i kirken hennes. Hun sier at det er det minste vi kan gjøre, for vi er alle skitne syndere og det er oss Jesus ofret livet sitt for, men det jeg vet er at jeg ikke var der da det hele skjedde, så hvordan kan jeg være en synder? Jeg liker egentlig ikke å gå i kirken fordi jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg må sitte i den stekende sola på det fjellet og høre på kjedelige sanger og meningsløse bønner og rare vers når jeg heller kunne gjort viktige ting med vennene mine. Og dessuten, sist jeg var der, ristet og ristet den gale Prophet Revelations Bitchington Mborro meg til jeg kastet opp rosa greier. Jeg trodde jeg skulle dø på ordentlig. Prophet Revelations Bitchington Mborro prøvde å drive ånden ut av meg, de sier at jeg er besatt fordi det sies at bestefaren min ikke er ordentlig begravet fordi de hvite menneskene drepte ham under krigen fordi han skjulte og ga mat til terroristene som prøvde å 22


ta tilbake landet vårt fordi de hvite menneskene hadde stjålet det. Hvis du stjeler noe, så er det best om det er lite og lett å gjemme eller noe du raskt kan spise opp og bli ferdig med, som guavafrukter. På den måten kan ikke folk se deg med tingen og bli minnet på at du er en skamløs tyv og at du stjal den fra dem, så jeg skjønner ikke hva de hvite menneskene egentlig drev på med da de stjal ikke bare en liten bit, men et helt land. Hvem kan noensinne glemme at du stjal noe sånt? Ingen vet hvor liket til bestefaren min er, så nå sier kirkefolkene at ånden hans er inni meg, og at den ikke vil dra igjen før liket hans er ordentlig begravet. Det er bare det at jeg egentlig aldri har sett eller følt ånden selv, så jeg kan ikke si om det er sant eller om folk bare lyver, noe som voksne noen ganger gjør fordi de er voksne. Hei, kåløre, hvorfor bader du? hører jeg noen rope. Hvem er det? roper jeg tilbake, selv om jeg ikke liker å bli kalt kåløre. Jeg har såpe i hele ansiktet, så jeg kan egentlig ikke åpne øynene. Vi skal leke anti-over, hva bader du for? Jeg skal i kirken med Mother of Bones, sier jeg, og kjenner smaken av Sunlight-såpe i munnen. Jeg begynner å skvette vann i ansiktet. Vil du ikke leke med oss? sier en annen stemme, kanskje Sbhos. Jeg må dra i kirken. Vet dere ikke at Jesus døde i dag? sier jeg. Faren min sier at kirken deres bare er kaka, og at Prophet Revelations Bitchington Mborro er en idio– hører jeg Bastards stemme begynne. Dere futsekanier, la henne være i fred, dere forbannede mgodoyier, kom dere vekk boSatan beRoma! Mot23


her of Bones spytter fra inne i skuret. Jeg hører fnising, deretter tramp-trampingen av løpende føtter. Jeg gjør meg ferdig med å skvette vann i ansiktet, åpner øynene, og de har forsvunnet. Alt jeg ser er en brun hund som ligger bak MaDumane sitt skur, og Annamaria som bader albinosønnen sin, Whiteboy, i et fat. Når jeg vinker til ham, begynner han å gråte, og Annamaria ser på meg med et stygt blikk og sier, La sønnen min være i fred, stygga, ser du ikke at du skremmer ham? Inne i skuret har Mother of Bones allerede lagt frem den gule finkjolen min, som jeg aldri hadde turt å ha på meg hvis moren min var her. Hun dro til grensen for å selge ting, så jeg må bo hos Mother of Bones til hun kommer tilbake. Noen ganger kommer mor tilbake etter bare noen dager, noen ganger etter en uke, noen ganger kommer hun tilbake når jeg ikke engang vet når hun kommer. Akkurat nå er Mother of Bones opptatt med å telle penger slik hun gjør hver morgen, så jeg begynner å gjøre tingene mine i stillhet, slik det forventes at jeg gjør. Jeg strekker meg under sengen etter boksen med Vaseline. Ja vær forsiktig med den Vaselinen jeg sa ikke at du skulle drikke den khona og jeg sa at du ikke skulle leke med de skitne idiotene de har dårlig innflytelse på deg, sier Mother of Bones, og jeg bare later som om hun ikke har sagt noe. Etter at jeg er ferdig med vaselinsmøringen, kler jeg på meg og sitter og venter ved fotenden av sengen. Jeg vet ikke hvorfor Mother of Bones må gå gjennom pengene sine hver dag. Man skulle tro noen hadde fortalt henne at de legger egg om nettene. For å få tiden til å gå begynner jeg å telle de falmede solene på sengeteppet, det er nøyaktig tolv av dem, som disiplene – Simon, Peter, Andreas, jeg kan ikke de andre, kanskje jeg hadde husket dem hvis de hadde bedre navn. 24


Etter at jeg er ferdig med solene, ser jeg på faren min i den andre enden av skuret: Han er kledd i en rar svart kjole, som en kvinne, og en fjollete firkantet hatt. Han har noe tau og greier rundt halsen og nedover kjolen. Han holder et ark i den ene hånda, og hilser på en tjukk mann i dress med den andre. Mother of Bones sier at bildet ble tatt da far var ferdig på universitetet, like før jeg ble født. Hun sier at hun også var med på bildet, men at vi ikke kan se henne fordi den tjukke mannen stilte seg foran henne akkurat idet kameraet begynte å knipse, som om det kanskje var hans egen sønn som var ferdig på universitetet. Nå er far i Sør-Afrika og jobber, men han skriver aldri, sender oss aldri penger, aldri noe som helst. Jeg blir sint av å tenke på ham, så for det meste later jeg bare som om han ikke eksisterer. Det er bedre slik. Så har du den lange gule gardinen med et vakkert mønster av påfugler med fjærene spredt utover som stråler. Den dekker den ene siden av blikkveggen. Jeg skjønner ikke egentlig helt hvorfor Mother of Bones har den gardinen, siden det ikke er noen ordentlige glassvinduer her. Etter gardinen kommer kalenderen. Den er gammel, men Mother of Bones beholder den siden den har et bilde av Jesus Kristus på seg. Han har hår som en kvinne og smiler beskjedent med hodet på skakke. Det er tydelig at han virkelig prøvde å se fin ut på bildet. Han pleide å ha blå øyne, men jeg malte dem brune som mine og alle andres for å gjøre ham normal. Men da ga Mother of Bones meg så mye ris at jeg ikke kunne sitte på to hele dager. Ved siden av Jesus henger et bilde av fetteren min Makhos som bærer meg fra da vi var små. For to år siden dro Makhosi til Madante-minen for å grave etter diamanter, det var da de først ble oppdaget og alle strøm25


met dit. Da Makhosi kom tilbake, var hendene hans som morkne tømmerstokker. Mellom rå, smertefulle hosteanfall fortalte han oss om Madante, om hvordan han glemte alt når han var under jorda. Han sa at alt han tenkte på inne i den gruven, var den forferdelige bankingen fra hammeren rundt ham, noen ganger til og med inni ham, som om han hadde svelget den. Etter en stund dro han også til Sør-Afrika, slik som far. Og gjemt under sengen, inni den gamle, fillete bibelen som Mother of Bones ikke tar med seg i kirken, ligger et bilde av bestefaren min. Han ble drept før jeg ble født, men jeg visste hvem han var det øyeblikket jeg fikk øye på ham for første gang. Det føltes som om jeg så på meg selv og Makhosi og far og min onkel Muzi og de andre slektningene mine, som om bestefars ansikt var en knyttet neve og alle ansiktene våre var samlet i den som mynter. På det gjemte bildet snakker bestefar, munnen er i bevegelse. Han har bekymringslinjer i panna, og når man ser hvordan de røde øynene hans stirrer dypt inn i kameraet, kunne man tro at han hadde lyst til å spise det. Han har et bein gjennom nesa og bruker øreringer. Bak ham er det åkrer med maisavlinger som når ham til midjen, bare uendelig og uendelig grønt. Ingen liker å snakke om ham, det er som om han er noe som aldri har vært, men det hender at jeg har hørt Mother of Bones mumle, og selv om hun ikke sier det, har jeg en følelse av at det er ham hun mumler til. Hun vet ikke at jeg vet om bildet av bestefar. Hvorfor er det noen som mener at jeg skulle kaste kofferten min som er full av penger det er det eneste jeg lurer på og jeg mener penger ikke murstein nei men penger, sier Mother of Bones. Hun blir sittende sammenkrøket 26


på gulvet som en kneler, med kofferten ved føttene. Messingarmbåndene hennes klirrer og klirrer mens hendene hennes glir over mursteinene av penger. Vet du hva jeg ikke forstår? spør Mother of Bones. Hun løfter på hodet og ser på meg, men jeg sier ikke noe, for jeg vet at hun ikke egentlig snakker til meg. Det jeg ikke kan forstå er hvordan det kan ha seg at akkurat disse pengene som jeg har i klumper ikke engang kan kjøpe et eneste saltkorn jeg mener det er det jeg ikke kan forstå, sier hun, og det begynner å kverne sinne i stemmen hennes. Penger er penger samme hva du sier så er dette fremdeles penger, sier hun. Nå klapper Mother of Bones pengene som om de er en baby. Som om hun prøver å få babyen til å sovne. Det er gamle penger, Mother of Bones, de er ubrukelige nå, skjønner du ikke det? Du må bare kaste dem eller bruke dem til å tenne bål slik som alle andre. Nå sier de at vi kommer til å bruke amerikanske penger, sier jeg, men til meg selv, så Mother of Bones ikke hører det. Og de amerikanske pengene de snakker om hvor tror de egentlig jeg skal få tak i dem tror de at jeg bare kan grave dem frem hæ tror de at jeg bare kommer til å skite penger? sier Mother of Bones. Når hun snakker, kommer ordene hennes alltid veltende ut, som om hun er redd for at noe vil komme og feie dem vekk hvis hun tar en pause. Først holder jeg på å sprette opp, for jeg tror at hun hørte meg selv om jeg sa det stille, men hun ser ikke på meg, så jeg blir der jeg er. Smerten er synlig i ansiktet hennes nå, som om noe inni henne knuses og blør. Ansiktet til Mother of Bones har samme farge som skurene, en skitten brunfarge, som om det ble laget for å matche dem. Det har dype furer, og da jeg var liten, 27


trodde jeg noen hadde tatt et knust speil og skåret og skåret og skåret. Et hvitt skjerf er knyttet rundt hodet hennes, og perler i sterke farger kveiler seg som slanger omkring halsen hennes: lilla perler, oransje perler, rosa perler, blå perler. Fargene deres skriker mot hudens dempede brunfarge. Jeg passer på å gå bak Mother of Bones når vi går til kirken. Går jeg foran henne, kommer hun bare til å be meg gå som en kvinne, noe jeg ikke er. På de små føttene sine har Mother of Bones på seg to forskjellige sko, en flat grønn sko og en rød tennissko med hvite lisser, men det betyr ikke at hun er gal. Vi går forbi det ene bitte lille skuret etter det andre, de er stuet sammen som varme brød. Jeg har ikke på meg sko fordi de har blitt for små, og de andre produsert-iKina-skoene som mor tok med fra grensen, falt bare fra hverandre, så jeg går forsiktig og passer på å løfte føttene for å unngå ting på den støvete røde stien: en knust flaske her, en haug med søppel der borte, en brunaktig dam av noe her, en uthulet vannmelon der. Det er tidlig morgen, men sola steker allerede skurene. Jeg kjenner den på kroppen, den griller meg liksom. Jeg holder kjeft, akkurat som jeg skal, mens Mother of Bones roper hilsener til folk vi treffer på underveis: MaDube, moren til Bornfree, som hamrer spiker i taket på skuret sitt med en stein; NaBetina som holder sin sammenkrøkte sønnesønn Nomoreproblems, Mai Tonde som sitter på en krakk og kikker inn i øret på den skrikende babyen sin, NaMgcobha som dikterer et brev til en høy gutt jeg aldri har sett før. Vi passerer den gamle mannen Zuze, som ser på alt med blinde øyne, passerer kvinner som sitter utenfor et 28


skur og sladrer og fikser håret på hverandre, og ikke langt unna, mennene som har samlet seg sammen som en saueflokk og spiller dam under den ensomme jakarandaen. De frodige lilla blomstene får nesten mennene til å se vakre ut, der de sitter i skyggen uten skjorter på seg. De sitter der, foroverbøyd som tigre, som om det ikke gjør noe at sola pisker ryggene deres, som om fugleskitten som faller på de bare skuldrene deres og skvetter utover huden deres ikke spiller noen rolle. Mother of Bones roper hilsenene sine og vinker, men mennene kan knapt ta øynene fra det falmede dambrettet med flaskekorkene som står riktig vei eller opp ned. Da vi passerer menneskene som står i kø utenfor skuret til Vodloza, bare vinker Mother of Bones. Her kan hun ikke rope, fordi stedet tilhører en healer. Noen få av menneskene vinker usikkert tilbake, som om de ikke engang har lyst, og ser slitne ut av sykdom eller bekymringer. De venter på at Vodloza skal få kontakt med forfedrene deres, for det er jobben hans. På et stort hvitt skilt står det i store, røde engelske ord: VODLOZA, DEN BESTESTE HEALEREN I HELE DETTE PARADISE OG ENDA LENGER KOMMER TIL Å ORDENTLIG FIKSE ALLE DISSE PROBLEMSOMME TINGENE SOM DU KAN KOMME TIL Å STØTE PÅ I LIVET DITT: FORHEKSELSE, FORBANNELSER, UFLAKS, EKTEFELLER SOM DRIVER HOR, BARNLØSHET, FATTIGDOM, ARBEIDSLØSHET, AIDS, GALSKAP, SMÅ PENISER, EPILEPSI, MARERITT, DÅRLIGE EKTESKAP/EKTESKAPSLØSHET, KONKURRANSE PÅ JOBBEN, DØDE MENNESKER SOM TERRORISERER DEG, UFLAKS MED Å SKAFFE VISUM SPESIELT TIL USA OG STORBRITANNIA, IKKEBRUKELIGE MENNESKER I LIVET DITT, TING SOM FOR29


SVINNER I HUSET DITT ETC. ETC. ETC. VENNLIGST BETALING MED BARE FOREX. Da vi passerer lekeplassen, går jeg litt saktere så jeg kan se alt. De leker anti-over, og Bastard hopper tau og de andre er travelt opptatt med å synge – he went to America on a saucepan, og den slags. De stopper for å se på oss, og når vi nærmer oss, roper Godknows: Darling! Samu sa at hun kan banke deg opp, vil du slåss med henne når du kommer tilbake? Hørte du at NGO kommer neste uke! Blir du med til Budapest? som om han ikke vet at han ikke skal snakke til meg når jeg er sammen med Mother of Bones på denne måten. Jeg holder på å løfte hånda til leppene mine for å få ham til å holde kjeft, og Mother of Bones sier, uten å snu seg engang: Hold deg unna de små hedningene hører du? Et lite stykke bortenfor lekeplassen møter vi Bornfree og Messenger, som bærer stabler av plakater i hendene. De forsøker å se ut som tvillinger i matchende t-skjorter med små hvite hjerter foran og ordet Forandring skrevet i rødt like under hjertene. De flytter seg for at vi skal komme forbi. God morgen, Mother of Bones, sier de i kor, som om de har øvd på det. På jakt etter bein, Mother of Bones? sier Messenger. Han ser på Mother of Bones med et smil. Var det ikke for den ene svarte tanna foran, ville det ha vært et godt smil. De sier ikke noe til meg, så jeg ser bare på føttene mine, som nå er dekket av rødt støv fordi det er det som skjer når du bruker Vaseline og ikke bruker sko. Nei min sønn i dag skal jeg til Herrens hus vet du ikke hvilken dag det er? sier Mother of Bones, og går videre. Hun kaller alle min sønn eller min datter. Jeg tror det er fordi hun ikke kan huske alle navnene. 30

Profile for Cappelen Damm AS

Vi trenger nye navn av NoViolet Bulawayo  

Darling og vennene hennes lever i en brakkeby i Zimbabwe som kalles Paradise, som selvsagt ikke er i nærheten av å være noe himmelrike. Alt...

Vi trenger nye navn av NoViolet Bulawayo  

Darling og vennene hennes lever i en brakkeby i Zimbabwe som kalles Paradise, som selvsagt ikke er i nærheten av å være noe himmelrike. Alt...