Verdt å dø for av Lee Child

Page 1


Lee Child

Verdt å dø for Oversatt av Kurt Hanssen


Lee Child Originalens tittel: Worth Dying For Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Lee Child 2010 Opprinnelig utgave: Bantam Press, a division of Transworld Publishers 61–63 Uxbridge Road, London W5 5SA A Random House Group Company

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-42255-4 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: © Stephen Mulcahey TW Foto: Mann: © Jonathan Ring. Landskap: © Alamy Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til min datter Ruth



1

Eldridge Tyler kjørte bortover en lang, rett tofeltsvei i Nebraska da mobilen ringte. Det var veldig sent på ettermiddagen. Han kjørte barnebarnet hjem etter å ha kjøpt sko til henne. Bilen hans var en Silverado pickup med samme farge som en daggammel avis, og jentungen hadde flatet ut på ryggen på det smale baksetet. Hun sov ikke. Hun lå lys våken, med beina rett opp i luften, og stirret fascinert på de svære, hvite joggeskoene som danset rundt en halv meter over ansiktet hennes. Hun laget rare lyder med munnen. Hun var åtte år gammel. Tyler mente at hun var sent utviklet. Tylers mobil var enkel og ujålete, men likevel avansert nok til å ha forskjellige ringetoner til forskjellige numre. De fleste spilte produsentens standardmelodi, mens fire var innstilt på å lage en dyp og påtrengende ringelyd, noe midt mellom en brannbilsirene og dykkealarmen på en ubåt. Og det var den lyden Tyler hørte, sent på ettermiddagen, på den lange, rette tofeltsveien i Nebraska, femten kilometer sør for outletbutikken og tretti kilometer nord for huset sitt. Derfor fomlet han mobilen opp fra konsollen, trykket på knappen og holdt den opp til øret og sa: «Ja?» En stemme sa: «Vi trenger deg kanskje.» Tyler sa: «Meg?» «Vel, deg og riflen din. Som før.» Tyler sa: «Kanskje?» 7


«På dette stadiet er det bare en sikkerhetsforanstaltning.» «Hva skjer?» «Det er en fyr som snuser omkring.» «Er han nær?» «Vanskelig å si.» «Hvor mye vet han?» «Litt. Foreløpig ikke alt.» «Hvem er han?» «Ingen. En fremmed. Bare en fyr. Men han blandet seg inn. Vi tror han har vært i Forsvaret. I Militærpolitiet. Han har kanskje ikke lagt av seg politivanene.» «Hvor lenge er det siden han var i Forsvaret?» «Evigheter.» «Kontakter?» «Ingen, så vidt vi kan se. Ingen kommer til å savne ham. Han er en omstreifer. En landstryker. Han blåste inn som en markløper. Og nå må vi sørge for at han blåser bort igjen.» «Beskrivelse?» «Han er svær,» sa stemmen. «Minst én åttisju, kanskje hundre og femten kilo. Sist sett iført en stor, gammel, brun parkas og strikkelue. Han går rart, som om han er stiv. Som om han har vondt et sted.» «Ok,» sa Tyler. «Men hvor og når?» «Vi vil at du skal bevokte låven,» sa stemmen. «I hele morgen. Vi må ikke la ham få se låven. Ikke nå. Hvis vi ikke får tatt ham i kveld, kommer han til å skjønne det til slutt. Han kommer til å ta seg en tur bortom for å kikke.» «Kommer han til å spasere rett inn i fella, sånn helt uten videre?» «Han tror det er fire av oss. Han vet ikke at det er fem.» «Det er bra.» «Skyt ham hvis du ser ham.» «Det skal jeg gjøre.» «Ikke bom.» 8


«Pleier jeg å bomme?» sa Tyler. Han klikket på avknappen, slapp mobilen ned i konsollen igjen og kjørte videre. De nye skoene til den lille jenta viftet i speilet, døde vinterjorder lå foran ham, døde vinterjorder lå bak ham, mørke til venstre for ham, den synkende sola til høyre for ham. Låven var bygd for lenge siden, den gangen moderat størrelse og trebygninger var det som passet til jordbruket i Nebraska. Låvens funksjon var for lengst erstattet av enorme metallskur som sto langt unna jordene, på steder som var valgt på grunnlag av logistiske studier. Men det gamle bygget hadde tålt tidens tann, det hadde vridd seg langsomt, råtnet langsomt, det var skjevt og værbitt. Den eldgamle asfalten rundt låven hadde bulket seg av vintertelen og sprukket i sommersola, og det grodde ugress i sprekkene. Hoveddøren rullet på jernhjul på jernskinner. Den var bygd av kraftige tømmerbjelker bundet sammen med jernbånd. Etter at låven gradvis var blitt skjev, hadde døren kilt seg fast i skinnene. Den eneste veien inn var gjennom en liten, vanlig dør i skyvedøren, litt til venstre for midten, litt mindre enn et menneske. Eldridge Tyler stirret på den lille døren gjennom kikkertsiktet på riflen. Han hadde vært på plass en time før tiden, lenge før daggry, en forholdsregel han syntes var klok. Han var en tålmodig mann. Og grundig. Og pirkete. Han hadde svingt pickupen av fra hovedveien og fulgt svingete traktorspor gjennom mørket. Han hadde parkert i et eldgammelt skur med tre vegger, bygd for lenge siden for å holde vårregnet unna kunstgjødselsekkene. Bakken var steinhard av frost, og han hadde verken virvlet opp støv eller etterlatt seg spor. Han hadde slått av den kraftige V8-motoren og gått bort til inngangen til skuret og bundet en snubletråd foran den, en tynn, elektrisk ledning isolert med svart plast, plassert i høyde med leggen på en høy mann. 9


Deretter hadde han gått tilbake til pickupen, klatret opp på lasteplanet og videre opp på taket av førerhuset. Han hadde lagt riflen og en lerretsveske opp på en hems bygd som en hylle under det skrå taket på skuret. Han hadde løftet seg opp etter dem, krabbet innover og fjernet en løs sprosse i ventilasjonshullet i gavlveggen på loftet. Så snart det ble lyst på himmelen, ville han ha fri utsikt mot låven, som lå nøyaktig hundre og ti meter lenger nord. Det var ikke et spørsmål om flaks. Han hadde sporet opp stedet for mange år siden, første gang de fire vennene hans hadde bedt ham om hjelp, og han hadde forberedt seg godt, slått inn spikrene til snubletråden, skrittet opp avstanden til låven og løsnet sprossen. Nå hadde han nok en gang innrettet seg komfortabelt på hemsen. Han holdt seg så varm som det lot seg gjøre, og ventet på at sola skulle stå opp, noe den til slutt gjorde, blek og svak. Riflen hans var Grand Alaskan-modellen, som ble bygd i USA av Arnold Arms Company. Den var kalibrert for .338 Magnum-kuler og utstyrt med et sekstiseks centimeter langt løp. Kolben og ladestokken var i engelsk valnøtt av ypperste kvalitet. Den kostet sju tusen dollar og dugde mot det meste på fire bein og dugde mer enn nok mot alt på to bein. Kikkertsiktet var laget av Leica, en Ultravid til ni hundre dollar. Trådkorset var gravert inn i linsen. Tyler hadde zoomet seg gjennom nesten to tredjedeler av forstørrelsen. På hundre og ti meters avstand viste kikkertsiktet et rundt utsnitt av virkeligheten, som var omtrent tre meter høyt og tre meter bredt. Den bleke morgensola sto lavt på østhimmelen, og det myke, grå lyset falt nesten horisontalt over det sovende landskapet. Snart ville den stige litt og svinge sørover, så ville den synke i vest, og det var både vel og bra. Det betydde at et mål som var iført brun jakke, ville skille seg sterkt ut fra den falmede brunfargen på tømmerstokkene så lenge dagslyset varte. Tyler jobbet ut fra den antagelsen at folk flest var høyrehendt, derfor ville målet hans stå litt til venstre for midten, 10


og en utstrakt høyrehånd ville treffe håndtaket midt på den smale døren. Han gikk videre ut fra at en mann som var stiv og hadde vondt, ville stille seg tett inntil døren, så han slapp å strekke seg mer enn nødvendig. Selve døren var under én åtti høy, men siden den var satt inn i den store porten, var den nederste kanten omtrent tjuefem centimeter over bakken. Hodet til en mann på nesten én nitti ville ha sitt sentrum omtrent hundre og åttifem centimeter over bakken, og i forhold til den vertikale aksen ville det optimale siktepunktet befinne seg omtrent femten centimeter under den øverste kanten på den lille døren. Og en mann som veide hundre og femten kilo, måtte være bredskuldret. Når han skulle åpne døren, ville hodet ha sitt sentrum kanskje førtifem centimeter til venstre for hans høyre hånd, og i forhold til den horisontale aksen ville det plassere siktepunktet omtrent femten centimeter bortenfor dørens venstre kant. Femten centimeter nedover, femten centimeter til venstre. Tyler strakte en hånd bak seg og tok ut to plastposer med langkornet ris fra lerretsvesken sin. Helt nye, fra dagligvarebutikken. Hver veide to kilo. Han stablet dem opp under riflen og banket den glatte ladestokken av valnøtt ned i dem. Han la seg godt til rette bak kolben, satte øyet mot kikkertsiktet og plasserte trådkorset øverst i venstre hjørne på døren. Han beveget det forsiktig nedover og forsiktig mot venstre. Han la fingeren mykt mot avtrekkeren. Han pustet inn og pustet ut. Under ham tikket pickupen etter hvert som den ble avkjølt, og den ferske lukten av bensin og kald eksos strømmet opp og blandet seg med den gamle lukten av støv og treverk. Utenfor steg sola stadig høyere. Lyset ble litt sterkere. Luften var klam og tung, kald og tett, luft av den sorten som gjør at en baseball ikke blir slått ut av banen, luft av den sorten som legger seg rundt en kule og holder den på rett og stø kurs. Tyler ventet. Han visste at han kanskje måtte vente hele dagen, og det var han forberedt på. Han var en tålmodig 11


mann. Han brukte dødtiden til å visualisere rekkefølgen av mulige hendelser. Han så for seg at den store mannen i den brune jakken kom inn i synsfeltet i kikkertsiktet, stoppet, ble stående stille, snudde ryggen mot ham, la hånden på håndtaket. Hundre og ti meter. Én kule i høy hastighet. Enden på visa.


2

Den store mannen i den brune jakken var Jack Reacher. For ham hadde denne reisen begynt seks kilometer unna en kveld da telefonen ringte i resepsjonsområdet på et motell i et veikryss, hvor en sjåfør som hadde gitt ham skyss, slapp ham av, før han svingte videre i en retning hvor Reacher ikke hadde lyst til å dra. Landskapet rundt ham var mørkt og flatt og dødt og tomt. Motellet var eneste livstegn så langt øyet kunne se. Det så ut som om det var bygd for førti eller femti år siden, i et utbrudd av kommersiell entusiasme. Man hadde kanskje forutsett store muligheter i dette området. Men de store mulighetene hadde aldri blitt til virkelighet, eller de hadde kanskje bare vært illusjoner i utgangspunktet. På én av de fire tomtene ved veikrysset sto restene av en bensinstasjon. På en annen var det støpt en grunnmur, kanskje til en stor butikk eller et lite kjøpesenter, men ingenting var bygd der. Én tomt var helt tom. Men motellet hadde holdt ut. Arkitektonisk sett var det spennende. Det så ut som tegningene Reacher hadde sett i tegneserier som gutt, av romkolonier på månen eller på Mars. Hovedbygningen var sirkelrund og hadde kuppelformet tak. Hyttene bak den hadde også hver sin kuppel; de forsvant bortover i en svak bue og ble mindre og mindre for å overdrive perspektivet. Familierommene lå nærmest resepsjonen, enkeltrommene lenger borte. Alle veggene var malt i sølv, og rundt vinduene og dørene var det verti13


kale aluminiumsrammer. Skjulte neonlys i takskjegget på de runde takene skapte en spøkelsesaktig, blålig glød. Alle stiene var fylt med grå grus kantet med sølvmalte stokker. Stolpen som motellskiltet var festet til, var forkledd med en plate av malt kryssfiner, så det skulle se ut som et romskip som hvilte på tre smale finner. Motellet het Apollo Inn, og navnet var skrevet med bokstaver som lignet på tallene man finner nederst på en sjekk. Hovedbygningen var stort sett tom, bortsett fra den delen som inneholdt kontor og noe Reacher gikk ut fra var to toaletter. En buet resepsjonsskranke sto tvers overfor en buet bardisk tretti meter unna. Rommet var i hovedsak en dagligstue, med et paiformet dansegulv i parkett, og klynger med røde fløyelsstoler rundt cocktailbord med lamper med frynseskjerm. Innsiden av kuppelen var et konkavt lerret opplyst av røde neonlys. Alle andre steder var lyset mer indirekte, og alt var rødt eller rosa. Klimprende pianomusikk hørtes svakt gjennom skjulte høyttalere. Hele stedet var bisart, som en sekstitallsvisjon av Las Vegas forflyttet til verdensrommet. Stedet lå øde, bortsett fra én fyr ved bardisken og én bak den. Reacher ventet ved resepsjonsskranken. Fyren bak bardisken skyndte seg bort, og virket genuint overrasket da Reacher ba om et rom, som om slike henvendelser var uvanlige. Men han tok seg fort i det, og hostet opp en nøkkel i bytte mot tretti dollar i kontanter. Han var over middelaldrende, kanskje femtifem eller seksti, ikke høy, ikke tynn. Det fyldige håret var farget i en livlig, rødbrun nyanse som Reacher vanligvis så på franske kvinner i en viss alder. Han la Reachers tretti spenn i en skuff, og noterte omstendelig noe i en bok. Han var sikkert arvingen til de gærningene som hadde bygd dette stedet. Hadde sikkert jobbet her hele livet, fikk antagelig endene til å møtes ved å jobbe femdobbelt som daglig leder, resepsjonist, bartender, vaktmester og stuepike. Han lukket boken, la den i en annen skuff og gikk tilbake til baren. 14


«Har du noe kaffe der borte?» spurte Reacher. Fyren snudde seg og sa: «Ja visst», med et smil og en anelse tilfredsstillelse i stemmen, som om en eldgammel avgjørelse om at man satte på kaffe hver kveld, endelig hadde vist seg å være riktig. Reacher fulgte etter ham gjennom dusjen av neonlys og klatret opp på en krakk tre plasser bortenfor den andre gjesten. Den andre gjesten var en mann på omtrent førti. Han var iført tykk tweedjakke med skinnlapper på albuene. Han hadde lagt albuene på bardisken, og hendene lå beskyttende rundt et lavt glass fylt med isbiter og en ravfarget væske. Han stirret ned på det med ufokusert blikk. Antagelig ikke hans første glass denne kvelden. Kanskje ikke det tredje eller fjerde heller. Huden hans virket klam. Han så ut til å være godt i farta. Fyren med farget hår skjenket kaffe i et porselenskrus med NASA-logo og skjøv det stolt og høytidelig over bardisken. Det var kanskje en uvurderlig antikvitet. «Fløte?» spurte han. «Sukker?» «Ingen av delene,» sa Reacher. «På gjennomreise?» «Satser på å komme meg østover så snart jeg kan.» «Hvor langt østover?» «Så langt østover man kan komme,» sa Reacher. «Virginia.» Fyren med håret nikket høytidelig. «Da må du først dra sørover. Til du treffer motorveien.» «Det er planen,» sa Reacher. «Hvor startet du i dag?» «Lenger nord,» sa Reacher. «Kjører du?» «Haiker.» Fyren med håret sa ikke mer, for det var ikke mer å si. Bartendere flest liker å ha godt humør, men det var rett og slett umulig å føre denne samtalen videre med godt humør. Å haike på en bygdevei midt på vinteren i den førtiførste minst befolkede delstaten av USAs femti var ingen 15


enkel sak, og fyren var for høflig til å si det. Reacher tok kruset og prøvde å holde det stødig. En test. Resultatet var ikke bra. Hver eneste sene, hvert leddbånd og hver muskel fra fingertuppene til brystkassen brant og skalv, og den mikroskopiske bevegelsen i hånden satte i gang små, konsentriske krusninger i kaffen. Han konsentrerte seg dypt og førte kruset opp til leppene. Han prøvde å få til en myk bevegelse, men den ble i stedet vinglete og rykkete. Den fulle fyren kikket på ham et øyeblikk, før han så bort igjen. Kaffen var glovarm og litt innkokt, men det var koffein i den, og det var egentlig alt han trengte. Den fulle fyren tok en slurk av glasset sitt, satte det ned på ølbrikken igjen og stirret bedrøvelig på det. Leppene skilte seg litt, og små bobler formet seg i munnvikene. Han drakk litt mer. Reacher drakk også litt mer, langsommere. Ingen sa noe. Den fulle fyren tømte glasset sitt og fikk påfyll. Jim Beam. Bourbon, minst en trippel. Reachers arm begynte å føles bedre. Kaffe kurerer gruff. Da ringte telefonen. Egentlig var det to telefoner som ringte. Ett nummer, to apparater, det ene borte på resepsjonsskranken, det andre på en hylle bak bardisken. Femdobbel vakt. Fyren med håret kunne ikke være overalt samtidig. Han løftet røret og sa: «Dette er Apollo Inn», like stolt og lystig og entusiastisk som om det var den aller første telefonen på etablissementets åpningskveld. Han lyttet et øyeblikk, før han klemte munnstykket mot brystet og sa: «Doktor, det er til deg.» Reacher kikket automatisk bak seg for å se etter en lege. Ingen der. Ved siden av ham sa den fulle fyren: «Hvem er det?» Bartenderen sa: «Det er Mrs. Duncan.» Den fulle fyren sa: «Hva er problemet?» «Nesen blør. Det vil ikke stoppe.» Den fulle fyren sa: «Si at du ikke har sett meg.» Fyren med håret overbrakte løgnen og la på. Den fulle 16


fyren sank litt sammen, og ansiktet hans sank til det var omtrent på nivå med kanten på glasset. «Er du lege?» spurte Reacher. «Angår det deg?» «Er Mrs. Duncan din pasient?» «Teknisk sett.» «Og så avfeier du henne?» «Hun er trettitre år gammel og frisk. Ingen forhistorie med høyt blodtrykk eller blodsykdommer. Hun går ikke på stoff. Ingen grunn til bekymring.» Fyren tok glasset sitt og drakk, svelget, drakk, svelget. Reacher spurte: «Er hun gift?» «Hvordan da, blør man neseblod av å være gift, liksom?» «Av og til,» sa Reacher. «Jeg har vært i Militærpolitiet. Noen ganger ble vi tilkalt utenfor leiren, eller til innkvarteringen for de som var gift. Kvinner som blir slått, bruker mye smertestillende fordi de har det vondt. Men smertestillende er blodfortynnende, så neste gang de blir slått, slutter de ikke å blø.» Den fulle fyren sa ingenting. Bartenderen så bort. Reacher sa: «Hva? Skjer det ofte?» Den fulle fyren sa: «Hun blør neseblod.» Reacher sa: «Er du redd for å komme opp i husbråk?» Ingen sa noe. «Hun kan ha fått andre skader,» sa Reacher. «Ikke like synlige. Hun er pasienten din.» Ingen sa noe. Reacher sa: «Å blø fra nesen er det samme som å blø fra et annet sted. Hvis det ikke stopper, kommer hun til å miste bevisstheten. Det er som en stikkskade. Du ville vel ikke latt henne sitte der med en stikkskade?» Ingen sa noe. «Samma det,» sa Reacher. «Det er ikke min sak. Og du duger uansett ikke. Du er ikke engang i stand til å kjøre dit, hvor hun nå bor. Men du burde varsle noen.» 17


Den fulle fyren sa: «Det er ingen å varsle. Det er en legevakt ti mil herfra, men de sender ikke en ambulanse fordi noen blør neseblod ti mil unna.» Reacher drakk mer kaffe. Den fulle fyren lot glasset sitt stå. Han sa: «Jeg ville selvsagt hatt problemer med å kjøre. Men jeg ville klart meg fint når jeg kom fram. Jeg er en god lege.» «Da håper jeg at jeg slipper å treffe en dårlig lege,» sa Reacher. «Jeg vet for eksempel hva som feiler deg. Fysisk, mener jeg. Det mentale kan jeg ikke kommentere.» «Ikke prøv deg, kompis.» «Ellers?» Reacher sa ingenting. «Hun blør neseblod,» gjentok legen. «Hvordan ville du ha behandlet det?» spurte Reacher. «Litt lokalbedøvelse. Stappe gasbind i neseborene. Trykket ville stoppet blødningen, smertestillende eller ikke smertestillende.» Reacher nikket. Han hadde sett det gjort på samme måte før, i Hæren. Han sa: «Da drar vi, doktor. Jeg kjører.»


3

Legen var ustø på beina. Som fylliker flest fikk han det til å se ut som om han gikk oppover en bakke når han krysset et flatt gulv. Men han kom seg greit ut på parkeringsplassen, og da den kalde luften traff ham, kviknet han litt til igjen. I hvert fall nok til at han fant bilnøklene. Han klappet seg på den ene lommen etter den andre, og fisket til slutt fram et svært knippe med et slitt skinnmerke hvor det sto Duncan Transportation med avflassete gullbokstaver. «Samme Duncan?» spurte Reacher. Fyren sa: «Det er bare én Duncan-familie i dette fylket.» «Er alle sammen dine pasienter?» «Bare svigerdatteren. Sønnen drar til Denver. For alt jeg vet, behandler faren og onklene seg med røtter og bær.» Bilen var en Subaru stasjonsvogn. Den var det eneste kjøretøyet på parkeringsplassen. Den var forholdsvis ny og forholdsvis ren. Reacher fant knappen på fjernkontrollen og åpnet låsen. Legen gjorde et stort nummer av å gå mot døren på førersiden, før han sørgmodig skiftet retning. Reacher satte seg inn, skjøv setet bakover, startet motoren og fant lysene. «Kjør sørover,» sa legen. Reacher hostet. «Kan du la være å puste på meg?» sa han. «Og på pasienten.» 19


Han la hendene på rattet, omtrent som man ville gjort hvis man skulle manøvrere to baseballhansker som satt ytterst på hver sin stang. Da de nådde fram, klemte han fingrene rundt rattet og holdt godt fast for å lette trykket på skuldrene. Han kjørte rolig ut av parkeringsplassen og svingte sørover. Det var mørkt som i en sekk. Ingenting å se, men han visste at landskapet var flatt og uendelig til alle kanter. «Hva dyrker man her?» spurte han, bare for å holde legen våken. «Mais, selvsagt,» sa fyren. «Mais og mer mais. Masse, masse mais. Mer mais enn man har godt av å se.» «Er du herfra?» «Opprinnelig fra Idaho.» «Poteter.» «Bedre enn mais.» «Hva førte deg til Nebraska?» «Kona,» sa fyren. «Hun er født og oppvokst her.» De var tause et øyeblikk, så spurte Reacher: «Hva er det som feiler meg?» Legen sa: «Hva?» «Du påsto at du visste hva som feilte meg. Fysisk, i hvert fall. Få høre.» «Hva er dette? Et jobbintervju?» «Ikke lat som om du ikke trenger et.» «Dra til helvete. Jeg funker.» «Bevis det.» «Jeg vet hva du har gjort,» sa fyren, «men jeg vet ikke hvordan.» «Hva har jeg gjort?» «Du har overanstrengt alt fra flexor digiti minimi brevis til quadratur lumborum, på begge sider av kroppen, nesten helt symmetrisk.» «Si det på engelsk, ikke på latin.» «Du har skadet alle muskler, sener og leddbånd som står i forbindelse med armene, hele veien fra lillefingrene 20


til musklene på tolvte ribbein. Du føler smerter og ubehag, og finmotorikken har hengt seg opp fordi alle systemene svikter.» «Prognose?» «Det går over.» «Når da?» «Etter noen dager. Kanskje en uke. Du burde ta noe smertestillende.» Reacher kjørte videre. Han åpnet vinduet et par centimeter for å få ut spritdunsten. De passerte en liten klynge med tre store hus som sto tett sammen omtrent hundre meter utenfor tofeltsveien, i enden av en lang, felles innkjørsel. Husene var innhegnet av et felles stakittgjerde. De var gamle og hadde en gang vært fine. De var fortsatt solide, men kanskje litt dårlig vedlikeholdt. Legen snudde på hodet og stirret hardt på dem før han vendte seg framover igjen. «Hvordan gjorde du det?» spurte han. «Gjorde hva?» sa Reacher. «Hvordan skadet du armene?» «Du er legen,» sa Reacher. «Du kan forklare det.» «Jeg har sett de samme symptomene to ganger før. Jeg var frivillig i Florida etter en orkan. For noen år siden. Jeg er ikke helt håpløs.» «Og? «Folk som blir overrasket utendørs av vindkast på hundre og femti kilometer, blir enten slengt bortover gaten, eller de klorer seg fast i et syklongjerde eller prøver å slepe seg i sikkerhet. De må liksom trekke sin egen kroppsvekt mot stormens retning. En helt umenneskelig påkjenning. Det er slik sånne skader oppstår. Men dine er bare et par dager gamle, skal jeg dømme etter hvordan du ser ut. Og du sa at du kom nordfra. Det har ikke vært noen orkaner nord for oss. Dessuten er det feil årstid for orkaner. Jeg skal vedde på at det ikke var noen orkaner i hele verden denne uka. Ikke en eneste én. Så da vet jeg ikke hvor21


dan du klarte å skade deg. Men jeg ønsker deg god bedring. Det mener jeg.» Reacher sa ingenting. Legen sa: «Til venstre i neste kryss.» De var framme ved Duncan-huset fem minutter senere. Det hadde utendørs belysning, blant annet et par spoter som lyste opp en hvit postkasse, én fra hver side. På postkassen sto det Duncan. Selve huset så ut som et restaurert våningshus. Det var kanskje beskjedent av størrelse, men tilstanden var plettfri. En antikk karjol sto parkert på plenen foran huset. Høye hjul med eiker, lange, tomme skjæker. En lang, rett innkjørsel førte bort til et uthus som var stort nok til å ha vært låve den gangen dette fortsatt var en gård i drift. Nå ble det brukt som garasje. Det hadde tre dobbeltdører. Ett par sto åpne, som om noen hadde dratt i all hast. Reacher stanset bilen foran en sti som førte bort til ytterdøren. «Showtime, doktor,» sa han. «Hvis hun fortsatt er her.» «Det er hun,» sa legen. «Da går vi.» De gikk ut av bilen.


4

Legen tok med seg en skinnveske fra baksetet. Så gjentok han full-mann-i-oppoverbakke-sjanglingen bortover hele stien. Denne gangen var det større grunn til det, for grusunderlaget var vanskelig å gå på. Han kom seg bort til døren uten hjelp. Døren var et vakkert stykke gammelt treverk malt med skinnende hvit maling. Reacher fant en messingknapp og trykket en knoke mot den. Inne hørte han lyden av en elektronisk ringeklokke, og så skjedde det ikke mer på en stund, men til slutt hørte han lyden av føtter som beveget seg langsomt bortover gulvplanker. Så åpnet døren seg på gløtt, og et ansikt kikket ut. Litt av et ansikt. Svart hår rammet inn blek hud, skremte øyne og et lommetørkle som var gjennomtrukket av noe rødt. Det ble klemt hardt mot overkanten av et rødt triangel som flommet forbi munnen og halsen og ned til blusen. Et perlekjede, vått av blod. Blusen var av silke, og den var våt til livet. Kvinnen tok lommetørkleet bort fra nesen. Hun hadde sprukne lepper og blodflekkede tenner. Blodet rant fortsatt i en jevn strøm fra nesen. «Du kom,» sa hun. Legen blunket et par ganger og konsentrerte seg, før han formet munnen til en geip og nikket. Han sa: «Vi får ta en kikk på det der.» «Du har drukket,» sa kvinnen. Så kikket hun på Reacher, og spurte: «Hvem er du?» «Jeg kjørte,» sa Reacher. 23


«Fordi han er full?» «Han klarer seg. Jeg ville ikke latt ham utføre hjernekirurgi, men han kan stoppe blødningen.» Kvinnen tenkte seg om et øyeblikk, så nikket hun, klemte lommetørkleet mot ansiktet igjen og åpnet døren på vidt gap. De brukte kjøkkenet. Legen var full som ei alke, men prosedyren var enkel, og fyren hadde nok rutine til å klare seg. Reacher bløtte kluter i varmt vann og ga dem videre, og legen renset kvinnens ansikt, stappet neseborene fulle av gasbind og brukte sommerfuglplaster på de såre leppene. Bedøvelsen tok vekk smertene, og hun gikk inn i en rolig og drømmeaktig tilstand. Det var vanskelig å slå fast hvordan hun egentlig så ut. Nesen hadde vært brukket før, det var helt klart. Bortsett fra det hadde hun pen hud, fin beinstruktur og pene øyne. Hun var slank og ganske høy, velkledd og utvilsomt velstående. Det tydet også huset på. Det var varmt. Gulvene var laget av brede planker som skinte av hundre års boning. Det var mange utskjæringer og fine detaljer og diskré pastellnyanser. Bøker i hyllene, malerier på veggene, tepper på gulvene. I dagligstuen sto et brudebilde i sølvramme. Det viste en yngre og intakt utgave av kvinnen, sammen med en høy og skranglete mann i grå sjakett. Han hadde mørkt hår og lang nese og et skarpt blikk, og virket veldig selvtilfreds. Ingen idrettsmann eller kroppsarbeider, ingen professor eller poet. Heller ingen gårdbruker. Antagelig forretningsmann. En leder av et eller annet slag. En innendørstype, myk, med energi, men helt uten livskraft. Reacher gikk tilbake til kjøkkenet. Legen sto og vasket hendene i vasken, og kvinnen børstet håret uten hjelp av speil. Han spurte: «Hvordan går det nå?» Hun sa: «Ikke så verst», langsomt og nasalt og utydelig. «Er ikke mannen din her?» 24


«Han bestemte seg for å gå ut og spise middag. Med vennene sine.» «Hva heter han?» «Han heter Seth.» «Og hva heter du?» «Jeg heter Eleanor.» «Har du tatt smertestillende, Eleanor?» «Ja.» «Fordi dette er noe Seth gjør ofte?» Hun ble taus en lang, lang stund, før hun ristet på hodet. «Jeg snublet,» sa hun. «I teppekanten.» «Flere ganger i løpet av noen dager? I det samme teppet?» «Ja.» «Hvis jeg var deg, ville jeg byttet ut teppet.» «Jeg tror ikke det kommer til å skje igjen.» De ventet i ti minutter på kjøkkenet mens hun gikk opp for å dusje og skifte. De hørte vannet renne og stoppe, og de hørte henne rope ned at alt var i orden, og at hun skulle legge seg. Da gikk de. Ytterdøren klikket i lås bak dem. Legen sjanglet bort til bilen og dumpet ned i passasjersetet med vesken mellom beina. Reacher startet motoren og rygget nedover innkjørselen. Han vred på rattet og trykket på gassen og kjørte tilbake samme vei som de hadde kommet. «Takk og lov,» sa legen. «At alt var i orden med henne?» «Nei, at Seth Duncan ikke var der.» «Jeg så bildet av ham. Han imponerte ikke meg. Jeg vedder på at han har en puddel.» «De har ikke hund.» «Bare en talemåte. Jeg skjønner at en lege på bygda er redd for å havne midt oppi husbråk hvis mannen har drukket øl og går i singlet og har et par pitbullterriere på gårdsplassen, pluss ødelagte hvitevarer og biler. Men det har ikke Seth Duncan.» 25


Legen sa ingenting. Reacher sa: «Likevel er du redd ham. Det betyr at han har makt av andre grunner, kanskje økonomiske eller politiske. Han har et fint hus.» Legen sa ingenting. Reacher spurte: «Var det ham?» «Ja.» «Er du helt sikker?» «Ja.» «Og han har gjort det før?» «Ja.» «Hvor mange ganger?» «Veldig mange. Noen ganger er det ribbeina hennes.» «Har hun meldt det til politiet?» «Vi har ikke politi her. Vi klarer oss med fylkespolitiet. De er vanligvis ti mil unna.» «Hun kunne ringe.» «Hun kommer ikke til å anmelde det. Det gjør de aldri. Hvis de finner seg i det første gang, er det gjort.» «Hvor drar en fyr som Duncan for å spise middag med vennene sine?» Legen svarte ikke, og Reacher gjentok ikke spørsmålet. Legen sa: «Skal vi tilbake til baren?» «Nei, jeg kjører deg hjem.» «Takk. Det er snilt av deg. Men det er langt å gå tilbake til motellet.» «Det er ditt problem og ikke mitt,» sa Reacher. «Jeg beholder bilen. Du kan komme og hente den i morgen.» Åtte kilometer sør for motellet stirret legen igjen på de tre gamle husene som sto helt for seg selv i enden av den felles innkjørselen, så snudde han seg og dirigerte Reacher til venstre og høyre og venstre langs de mørke, tomme jordene, bort til et nytt våningshus som sto på noen mål med flat mark, omgitt av et stakittgjerde. «Har du nøkkel?» spurte Reacher. 26


«På nøkkelringen.» «Har du en annen nøkkel?» «Kona slipper meg inn.» «Får håpe det,» sa Reacher. «God natt.» Han fulgte med mens legen snublet seg bortover de første seks–sju meterne av innkjørselen, så snudde han bilen og snodde seg tilbake til hovedveien. Er man i tvil, tar man til venstre, var mottoet hans, derfor kjørte han nordover i halvannen kilometer før han svingte av for å tenke. Hvor ville en fyr som Seth Duncan dra for å spise middag med vennene sine?


5

Reachers konklusjon ble en biffrestaurant. Dette var bondelandet, der en gjeng velstående typer som snobbet nedover, brettet opp skjorteermene, løsnet slipset, bestilte lokalt øl, ville ha biffen blodig, og som flirte av puslingene på øst- og vestkysten, som bekymret seg for kolesterolet. Fylkene i Nebraska var antagelig enorme og tynt befolket, og det var sikkert fire–fem mil mellom restaurantene. Men kvelden var mørk, og restauranter hadde alltid opplyste skilter. Det var skikk og bruk. Enten ordet Steakhouse med gammeldagse neonbokstaver på mønet, eller et påkostet navneskilt, pepret av spoter. Reacher slo av lysene og gikk ut av Subaruen, holdt seg i takgrinden og klatret opp på panseret. Så krøkte han seg sammen og dro seg opp på taket. Da han reiste seg, befant øynene hans seg tre meter og tretti centimeter over den flate bakken. Han snudde seg 360 grader og stirret inn i mørket. Så det spøkelsesaktige, blå skinnet fra motellet langt mot nord, og en fjern, rosa halo kanskje femten kilometer mot sørvest. Kanskje en bensinstasjon, men det var det eneste andre lyset han kunne se. Derfor kjørte han sørover og deretter vestover. Han stoppet to ganger for å sjekke hvor han var. Lysskinnet ble sterkere etter hvert som han nærmet seg. Røde neonlys som ble litt rosa av kveldsdisen. Kunne være hva som helst. En spritbutikk, et annet motell, Exxon. Det var en biffrestaurant. Han kjørte mot enden av byg28


ningen. Det var et langt, lavt hus med stearinlys i vinduene, plankevegger som en låve, og salrygget tak som en gammel merr på en eng. Det sto helt for seg selv på flere mål med hardtrampet jord. Det hadde et opplyst skilt på taket, et fuglerede av glassrør og metallspiler som formet ordet Steakhouse med gammeldagse bokstaver og rødt neonlys. Det var omgitt av parkerte biler, som alle sto med snuten innover, som pattegriser eller jetfly på en flyplass. Det var personbiler og pickuper og SUV-er; noen var nye, noen var gamle, de fleste var amerikanske. Reacher parkerte legens Subaru for seg selv i nærheten av veien. Han gikk ut og ble stående stille i kulden en stund, rullet med skuldrene og prøvde å strekke ut overkroppen. Han hadde aldri tatt smertestillende, og han hadde heller ikke tenkt å begynne. Han hadde vært innlagt på sykehus et par ganger med intravenøse morfindrypp i armene, og akkurat den opplevelsen husket han med en viss glede. Men siden han ikke lå på en intensivavdeling, fikk han heller ta tiden og viljestyrken til hjelp. Han hadde ikke noe annet valg. Han gikk bort til restauranten og åpnet døren. Innenfor var det en liten, firkantet lobby og enda en dør. Innenfor den var det en ubetjent hovmesterpult med leselampe og reservasjonsbok. Til høyre lå en liten spisesal hvor to par var i ferd med å avslutte måltidet. Til venstre lå akkurat det samme. Foran ham lå en kort korridor med et større rom i enden. Det var lavt under taket. Veggene var av ubehandlet treverk, med messingpynt. Et varmt og intimt sted. Reacher gikk forbi pulten og sjekket det største rommet. Rett innenfor buen sto det et tomannsbord, der en fyr satt og spiste. Han var iført en rød collegejakke med navnet på et fotballag på ryggen: Cornhuskers. University of Nebraska. Midt i rommet sto et åttemannsbord. Der satt det sju menn i jakke og slips, tre mot tre, pluss fyren fra brudebildet ved enden. Han var litt eldre enn på bildet, litt 29


magrere, enda mer selvgod, men det var den samme fyren, ingen tvil om det. Han var ikke til å ta feil av. På bordet sto restene etter et stort måltid. Tallerkener, glass, sagtannede kniver med slitte trehåndtak. Reacher gikk inn i rommet. Idet han gjorde det, reiste fyren som satt alene ved tomannsbordet seg raskt og stilte seg i veien for ham. Han løftet hånden som om han var i trafikkpolitiet, og la den mot Reachers bryst. Han var svær. Nesten like høy som Reacher, mye yngre, kanskje litt tyngre, i god form, med en viss grad av taus intelligens i blikket. Styrke og hjerne – en farlig blanding. Reacher foretrakk den gamle, gode tiden da folk med muskler var dumme. Han la skylden på skoleverket. Slutt på sosialt opprykk. Man betalte en genetisk pris når man lot idrettsfolk gå på skole. Ingen ved det store bordet så på dem. Reacher sa: «Hva heter du, tjukken?» Fyren sa: «Hva jeg heter?» «Det var da ikke et vanskelig spørsmål.» «Brett.» Reacher sa: «Hør her, Brett. Enten fjerner du hånden fra brystet mitt, eller så river jeg den av håndleddet ditt.» Fyren lot hånden falle. Men han flyttet seg ikke. «Hva er det?» sa Reacher. Fyren spurte: «Har du kommet for å snakke med Mr. Duncan?» «Hva har det med deg å gjøre?» «Jeg jobber for Mr. Duncan.» «Sier du det?» sa Reacher. «Hva gjør du for ham?» «Jeg ordner avtalene hans.» «Og?» «Og du har ingen avtale.» «Når kan jeg få det?» «Hva synes du om aldri?» «Ikke noe særlig, Brett.» «Du må nok gå, sir.» 30


«Hva er du? Sikkerhetsvakt? Livvakt? Hvem faen er han?» «Han er en privatperson. Jeg er bare en av assistentene hans. Og nå må vi få deg tilbake til bilen din.» «Har du tenkt å følge meg ut på parkeringsplassen?» «Jeg gjør bare jobben min.» De sju mennene rundt det store bordet satt framoverlent på albuene, konspiratoriske. Seks hørte på en historie som Duncan fortalte, de lo som på kommando og hadde det fryktelig morsomt. Fra andre steder i huset hørtes lyder fra kjøkkenet, sølvtøy som klirret mot tallerkener, glass som ble dunket ned på bordplater. Reacher sa: «Er du sikker på det?» Den unge mannen sa: «Jeg ville sette stor pris på det.» Reacher trakk på skuldrene. «Ok,» sa han. «La oss gå.» Han snudde og tråklet seg tilbake, forbi hovmesterpulten og gjennom den første døren, gjennom den andre og ut i den kalde kveldsluften. Den svære fyren fulgte ham skritt for skritt. Reacher klemte seg inn mellom to biler og fortsatte ut på den åpne plassen mot Subaruen. Den svære fyren fulgte ham skritt for skritt. Reacher stoppet tre meter fra bilen og snudde seg. Den svære fyren stoppet også, og de ble stående ansikt mot ansikt. Fyren ventet, sto rolig og avslappet, tålmodig, kompetent. Reacher sa: «Kan jeg få gi deg et råd?» «Om hva da?» «Du er smart, men du er ikke noe geni. Du har akkurat byttet en god taktisk situasjon mot en som er mye dårligere. Inne var det trangt, det var vitner og telefoner og muligheter for at noen ville gripe inn. Her ute er det ingenting. Du har nettopp gitt fra deg en stor fordel. Her ute kan jeg ta meg god tid til å gi deg juling, og ingen kan hjelpe deg.» «Det er ingen som trenger å få juling i kveld.» «Det er jeg helt enig i. Men uansett, jeg har fortsatt en beskjed å gi til Mr. Duncan.» «Hvilken beskjed?» 31


«Han slår kona si. Jeg har tenkt å forklare ham at det ikke er noen god idé.» «Nå tror jeg du tar feil.» «Jeg har sett bevisene. Og nå vil jeg snakke med Duncan.» «Kan du høre etter, sir? Du skal ikke snakke med noen som helst. Bare én av oss skal inn dit igjen i kveld, og det blir ikke deg.» «Liker du å jobbe for en sånn type?» «Jeg har ingenting å klage på.» «Men det får du kanskje. Noen fortalte meg at det er ti mil til nærmeste ambulanse. Du kan risikere å bli liggende her ute i en time.» «Sett deg i bilen og dra, sir.» Reacher stakk hendene i jakkelommene, så armene ikke kunne brukes, for å beskytte dem mot flere skader. Han sa: «Siste sjanse, Brett. Du har fortsatt tid til å gå. Du trenger ikke å komme til skade på grunn av et avskum som ham.» «Jeg har en jobb å gjøre.» Reacher nikket, og sa: «Hør her, unge mann», med veldig lav stemme. Den svære fyren bøyde seg en smule for å få med seg resten av setningen, og da sparket Reacher ham hardt i skrittet med høyre fot, en tung støvel i enden av et bein på full fart forover. Han tok et skritt tilbake mens fyren knakk sammen i nitti graders vinkel, spydde og brekte seg og gispet og spyttet. Da sparket Reacher enda en gang, et solid spark mot siden av hodet, som hos en fotballspiller som virvler rundt og sender en pasning på volley rett i mål. Fyren spant rundt på føttene og gikk i bakken som om han prøvde å skru seg nedover. Reacher lot hendene være i lommene og satte kurs mot restauranten igjen.


6

Festen var fortsatt i full sving på bakrommet. Ingen albuer på bordet nå. Alle de sju mennene lente seg bedagelig bakover, de koste seg, bredte seg utover, la beslag på rommet. Alle var litt røde i fjeset av varme og øl, seks av dem hørte sånn halvveis på mens den sjuende skrøt av noe, de gjorde seg klar til å overgå ham med neste anekdote. Reacher spaserte inn og stilte seg bak stolen til Duncan. Han tok hendene opp av lommene og la dem på Duncans skuldre. Det ble helt stille i rommet. Reacher lente seg på hendene og dro dem litt mot seg, slik at Duncans stol vippet på to bein. Så slapp han. Stolen dunket framover igjen, og Duncan karet seg opp på beina og snudde seg. Ansiktet viste like mye redsel som sinne, men han gjorde et forsøk på å spille kul for gutta. Han så seg rundt uten å finne vakten sin, og noe av roen og noe av sinnet forsvant, mens all redselen ble værende igjen. Reacher spurte: «Seth Duncan?» Den skranglete fyren svarte ikke. Reacher sa: «Jeg har en beskjed til deg, kompis.» «Fra hvem da?» spurte Duncan. «Den nasjonale foreningen for ekteskapsrådgivere.» «Finnes det noe sånt?» «Sikkert.» «Hva er beskjeden?» «Det er mer et spørsmål.» «Ok, hva er spørsmålet?» 33


«Spørsmålet er: Hvordan liker du det?» Reacher slo til ham, en rett høyre mot nesen, et kraftig og voldsomt slag; knokene trengte inn gjennom brusk og bein og knuste alt som var flatt. Duncan ramlet bakover og landet på bordet. Han spratt én gang, så tallerkener knustes og glass veltet og kniver hoppet bortover og falt ned på gulvet. Duncan gjorde ikke noe forsøk på å reise seg. Reacher gikk, bortover korridoren, forbi hovmesterpulten, ut på parkeringsplassen. Nøkkelen den rødhårete fyren hadde gitt ham, var merket med et stort sekstall, derfor parkerte Reacher ved siden av den sjette hytta. Han gikk inn, og fant en miniatyrutgave av resepsjonsbygningen. Rommet var helt rundt, bortsett fra en del som var adskilt til bad og klesskap. Taket var kuppelformet og opplyst. Sengen sto inntil veggen, på en plattform som var spesialbygd for å passe til bueformen. En badekarformet lenestol og et lite, rundt bord sto ved siden av, og på et større bord like ved sto en gammeldags tv. Ved siden av sengen sto en gammeldags telefon. Den hadde skive. Badet var lite, men innholdsrikt nok, en dusj over et badekar, og skapet var omtrent like stort som badet. Alt han trengte, og ingenting han ikke trengte. Han kledde av seg, la klærne fra seg på sengen og tok en dusj. Han lot vannet renne så varmt han bare orket, lot det leke over nakken, skuldrene, armene, ribbeina. Han løftet den ene armen, deretter den andre, deretter begge samtidig. De kunne bevege seg, men de beveget seg som en nybygd maskin som ikke var ferdig utviklet. Den gode nyheten var at han ikke hadde det minste vondt i knokene. Seth Duncans lege holdt til over tretti mil unna, i Denver, Colorado. Han var uten tvil en førsteklasses medisiner, men samtidig var det upraktisk langt unna hvis man 34


trengte førstehjelp. Nærmeste legevakt var en time unna. Ingen med vettet i behold ville oppsøke den lokale kvakksalveren. Derfor fikk Duncan en venn til å kjøre ham hjem til onkel Jasper. Onkel Jasper var en mann som kunne takle de mest uvanlige problemer på de mest uvanlige tidspunkt. Han bodde åtte kilometer lenger sør for krysset ved motellet, i det nordligste av de tre gamle husene som sto for seg selv for enden av den lange, felles innkjørselen. Huset var rene labyrinten, fylt med alle mulige slags gjenstander som kanskje ville komme til nytte en dag. Onkel Jasper var over seksti år gammel, bygd som en eikestamme, en mann med diverse mystiske ferdigheter, et oppkomme av folkevisdom og kjerringråd. Jasper plasserte Seth Duncan på en kjøkkenstol og tok en kikk på skaden. Så gikk han, rotet litt rundt og kom tilbake med en sprøyte og en slags lokalbedøvelse. Det var et veterinærprodukt beregnet på griser, men et pattedyr var et pattedyr, og det fungerte. Da såret var tilstrekkelig numment, fikk Jasper beinet på plass igjen med en sterk tommel og en sterk pekefinger, og så gikk han igjen, rotet rundt og kom tilbake med en gammel ansiktssplint av aluminium. Det var sånne ting man kunne være sikker på at han hadde for hånden. Han jobbet litt med splinten, formet den så den passet, og teipet den fast over nesen til nevøen sin. Han stappet neseborene fulle av gasbinddotter og tørket vekk blodet med varmt vann. Så ringte han naboene. Ved siden av ham bodde hans bror Jonas Duncan, og ved siden av Jonas bodde deres bror Jacob Duncan, som var Seth Duncans far. Fem minutter senere satt alle fire rundt Jaspers kjøkkenbord og holdt krigsråd. Jacob Duncan sa: «Én ting om gangen, gutt. Hvem var denne fyren?» «Jeg har aldri sett ham før,» svarte Seth Duncan. «Nei, én ting om gangen,» sa Jonas. «Hvor faen hadde du gjort av Brett?» 35


«Fyren overfalt ham ute på parkeringsplassen. Brett eskorterte ham ut. Fyren sparket ham i ballene, og så sparket han ham i hodet. Lot ham bare ligge der.» «Hvordan er det med ham?» «Han har hjernerystelse. Vet ikke hvilken dag det er. En ubrukelig dritt. Jeg vil ha ham erstattet.» «Det er mer enn nok der han kom fra,» sa Jonas. «Men hvem var denne fyren?» spurte Jasper. «En svær mann med brun jakke. Med strikkelue på hodet. Det var alt jeg så. Det er alt jeg husker. Han kom bare inn og slo til meg.» «Hvorfor skulle han gjøre det?» «Det vet jeg ikke.» «Sa han ikke noe?» «Bare noe tull. Men Brett sa at han kjørte legens bil.» «Han vet ikke hvilken dag det er, men han husker hvilken bil fyren satt i?» «Hjernerystelser er uforutsigbare, antar jeg.» «Og du er sikker på at det ikke var legen som slo deg?» «Jeg sa jo at jeg aldri har sett fyren før. Jeg kjenner legen. Og den jævla legen ville ikke slått meg ned. Det tør han ikke.» Jacob Duncan sa: «Hva er det du ikke forteller oss, gutt?» «Jeg har veldig vondt i hodet.» «Det tror jeg så gjerne. Men du vet at det ikke var det jeg mente.» «Jeg har ikke lyst til å snakke.» «Men du vet at du må. Vi kan ikke la dette gå upåaktet hen.» Seth Duncan så seg til høyre og venstre før han svarte. «Ok, jeg kranglet med Eleanor i kveld før jeg gikk ut. Ikke noe viktig. Men jeg måtte klaske til henne.» «Hvor hardt?» «Det fikk henne kanskje til å blø neseblod.» «Hvor ille?» 36


«Du vet jo hvor tander hun er.» Det ble stille på kjøkkenet. «La oss prøve å sette det sammen. Din kone ringte til legen,» fastslo Jonas Duncan. «Hun har fått beskjed om ikke å gjøre det.» «Men så gjorde hun det kanskje likevel. Fordi hun er litt tander. Og så var kanskje ikke legen hjemme. Han satt kanskje i baren på motellet, som han vanligvis gjør, halvveis nedi en flaske Jim Beam, som han vanligvis er. Eleanor fikk kanskje fatt i ham der.» «Han har fått beskjed om å holde seg unna henne.» «Men så adlød han kanskje ikke. Det hender at leger får rare innfall. Og så var han kanskje for full til å kjøre. Det er han vanligvis. På grunn av spriten. Da spurte han kanskje noen andre om de kunne kjøre. Fordi han var såpass bekymret.» «Hvem andre?» «En annen fyr i baren.» «Det er ingen som ville våge å gjøre det.» «Ingen som bor her, det har du rett i. Ingen som vet at de ikke skal gjøre det. Men en fremmed kunne finne på å gjøre det. Og det er tross alt et motell. Det er derfor man har moteller. For fremmede som er på gjennomreise.» «Ok, men hva skjedde så?» «Den fremmede likte kanskje ikke det han så hjemme hos deg, derfor kom han for å finne deg.» «Har Eleanor sladret på meg?» «Det må hun ha gjort. Hvordan visste ellers fyren hvor han skulle lete? Hvis han er fremmed, er han ikke kjent her.» Jacob Duncan spurte: «Hva sa han egentlig til deg?» «Noe dritt om ekteskapsrådgivning.» Jonas Duncan nikket, og sa: «Der ser du. Det var sånn det gikk for seg. Vi har en forbipasserende som er moralsk opprørt. En gjest på motellet.» «Jeg vil at han skal få kjenne det,» sa Seth Duncan. 37


«Det skal han, gutt,» sa faren hans. «Han skal få kjenne det, og så skal han bort herfra. Hvem har vi?» «Ikke Brett, går jeg ut fra,» sa Jasper. «Det er mange flere der han kom fra,» sa Jonas. «Send to stykker,» sa Jacob Duncan. «Be dem ringe meg for å få ordre før de går ut.»


7

Reacher kledde på seg igjen etter dusjen, med jakke og alt, fordi rommet var kaldt, og etterpå slo han av lyset og satte seg i den badekarformede lenestolen og ventet. Han regnet ikke med at Seth Duncan kom til å ringe politiet. Det var visstnok et fylkespoliti her ti mil unna. Ingen bånd i nærmiljøet. Ingen lojalitet heller. Og skulle man ringe politiet, trengte man en historie – og en historie ville umiddelbart rakne og bli til en tilståelse om at han banket kona. Ingen selvgod mann ville velge den løsningen. Men en selvgod mann som akkurat hadde mistet en livvakt, hadde kanskje tilgang til en erstatning, eller to eller tre. Og mens det å være livvakt vanligvis var et reaktivt yrke, ville kanskje de to eller tre erstatningene la seg overtale til å bli proaktive en enkelt kveld, spesielt hvis de var Bretts venner. Og Reacher visste at han ikke ville være vanskelig å oppspore. Apollo Inn var antagelig det eneste offentlige overnattingsstedet i tjue mils omkrets. Hvis folk flest kjente til legens drikkevaner, ville det ikke være vanskelig å finne ut årsakssammenhengen. Telefonsamtalen, behandlingen, innblandingen. Derfor knyttet Reacher skoene og satt i mørket og spisset ørene etter lyden av bildekk mot grus. USA sluttet og Canada begynte noen og sytti mil nord for der Reacher befant seg. Verdens lengste landegrense fulgte 49. breddegrad over fjell og veier og elver og bekker, gjen39


nom byer og jorder og skoger. Den vestlige delen gikk rett fram i nesten tre tusen kilometer, helt fra delstaten Washington ved Stillehavet til Minnesota. Hver eneste centimeter var ubeskyttet i militær forstand, mesteparten var uten gjerder eller merking, men mye av grensen ble likevel overvåket langt nøyere enn folk visste. Mellom Washington og Minnesota var det femtifire offisielle grenseoverganger, sytten var bemannet døgnet rundt, trettiseks var kun bemannet på dagtid, og én var helt ubetjent, men utstyrt med telefoner som var koblet til fjerntliggende tollkontorer. På andre steder ble grensen patruljert til tilfeldige tider av et hemmelig antall agenter, og på mer isolerte steder var det kameraer, og på lange strekninger var følere gravd ned i bakken. Myndighetene på begge sider hadde ganske god oversikt over det som skjedde langs hele grensen. Ganske god oversikt – men ikke totalkunnskap. I delstaten Montana, øst for Rocky Mountains, under tregrensen, brukte landskapet hundre og seksti kilometer på å flate ut fra de spisse fjelltoppene til de store slettene. Mesteparten var dekket av tykk furuskog, kun avbrutt av glitrende bekker og innsjøer, og en og annen sanddekket sti overstrødd med barnåler. En av disse stiene snodde seg fram i mange kilometer før den traff en branngate, et bredt tråkk som gikk sørover og etter hvert traff en buktende grusvei, og som mange kilometer senere endte som en uanselig venstresving inn på en liten tofelts fylkesvei, langt nord for en liten og ubetydelig bygd som het Hogg Parish. En grå varebil tok den venstresvingen. Den rullet langsomt bortover grusen, som knaste svakt. Den humpet til venstre og høyre på grunn av hjulsporene og den dårlige dosseringen, det knirket i fjæringen. Hovedlysene var slått av, og parkeringslysene sto på. Den trengte stadig dypere inn i den bitre kulden og det uendelige mørket, men til slutt svingte den inn på det brede tråkket. Nå var det hardpakket jord under dekkene, nakne og frosne trestammer til 40


venstre og høyre, en smal stripe med nattehimmel var synlig der oppe, et utall stjerner, ingen måne. GPS-satellittene mange tusen kilometer der oppe hadde perfekt kontakt, de guidet bilen, viste hvor det var trygt å kjøre. Den krabbet framover i mange kilometer, så tok tråkket slutt, og ble erstattet av et sanddekket spor. Varebilen fortsatte i gangfart og fulgte hjulsporene som den hadde laget på de mange tidligere turene. Den fulgte dem til venstre og høyre gjennom vilkårlige svinger og kurver, mellom oppskrapte trestammer hvor det var så gjengrodd at de laveste grenene skrapte mot sidene av bilen. Den kjørte i over en time før den stanset på et sted som var bestemt for lenge siden, nøyaktig tre kilometer sør for grensen. Ingen visste med sikkerhet hvor bevegelsesfølerne var gravd ned, men man antok at et belte på halvannen kilometer på hver side av grensen var en forsvarlig avstand. Som et minefelt. De hadde lagt til ytterligere halvannen kilometer som en sikkerhetsmargin, og et lite område med underskog var hogget ned for å gi varebilen plass til å snu. Varebilen rygget og snudde og stanset midt i sandsporet. Den sto vendt mot sør, i stilling, klar. Den slo av motoren og roet seg, og lysene ble slått av. Den ventet. Reacher ventet i mørket i den badekarformede lenestolen, førti minutter, en time, og så for seg neste dag i hodet. Sørover til motorveien, deretter østover. Motorveien ville være en enkel sak. Han hadde haiket på det meste av Interstate-nettverket før. Det var påkjøringsramper og rasteplasser og en enorm trafikk, mesteparten kommersiell, noe privat. En god del bilister var ensomme og hadde lyst på selskap. Problemet var før motorveien, turen gjennom ødemarken for å komme ned til den. Etter at han gikk ut av bilen som satte ham av i krysset, hadde han ikke hørt noe trafikk i det hele tatt. Det var uansett alltid verre om natten enn på dagtid, men likevel var det uvanlig i USA å 41


være så nær en vei uten å høre noen kjøre forbi. Han hadde faktisk ikke hørt noe som helst, ingen vind, ingen nattelyder, og han hadde lyttet nøye etter lyden av bildekk mot grus. Det var som om han hadde blitt døv. Han løftet en hånd, klossete, og knipset med fingrene mot øret bare for å sjekke. Han var ikke døv. Det var bare midt på natten ute på bygda, det var det hele. Han reiste seg og gikk på do og satte seg igjen. Da hørte han noe. Ikke en bil som kjørte forbi, ikke vind, ikke nattelyder. Ikke bildekk på grus. Skritt på grus.