Page 1


AV SIMON STRANGER Barsakh. Ungdomsroman. Cappelen Damm. 2009 Mnem. Roman. Tiden Norsk Forlag. 2008 Gjengangeren. Barnebok. Damm. 2006 Krusedullen. Billedbok. Damm. 2005 Den veven av hendelser vi kaller verden. Roman. Tiden Norsk Forlag. 2003


SIMON STRANGER

Verdensredderne Roman


© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-36170-9 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Forsidefoto: Alex White Mazzarella for Artefacting Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Classic 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Del I



1 T-skjortene

Det er tidlig på morgenen, i utkanten av millionbyen Dhaka i Bangladesh. Sollyset gløder i bølgeblikktakene i slummen, og grå striper av røyk stiger opp mot himmelen fra tusen små piper. En dør slås opp og skremmer en hane så den flakser med vingene. Ut av døren kommer en tolv år gammel jente i ferskenfarget sari: Reena. Reena svinger med armene og nynner på en popsang mens hun går forbi paller og opprevne plastposer. Hun hopper over en rennende bekk av såpevann som noen har helt ut av et vindu. En gutt på hennes alder triller en kjerre foran seg og sperrer veien i noen sekunder. Hun har lagt merke til ham før. De mørke krøllene og de mørke øynene. Gutten sier ingenting, bare gir henne et varmt smil, før han skyver vognen videre. Reena blir stående og se etter ham helt til han blir borte rundt hjørnet. Hva heter han? Hvor bor han? Det har hun ikke tid til å tenke mer på, for nå må hun skynde seg videre hvis hun skal rekke jobben. Arbeidere i alle aldre strømmer ut fra sideveiene. Til slutt er de mange tusen som rusler i tog bortover 7


hovedveien i morgenlyset, på vei til fabrikkområdet. Etter en halvtime er hun fremme ved arbeidsplassen. En diger hall av bølgeblikk og stål. Det danner seg en kø av små og store kropper. Reena trekker pusten og går inn metalldøren. Symaskinene står på rekke og rad. Flere hundre maskiner, tett inntil hverandre. Hun rekker akkurat å skifte og gå på do før klokken ringer. Ytterdørene låses med et gitter av metall. Nå er det bare å konsentrere seg om jobben. Om å la fingrene jobbe, fort, fort, fort, uten feil, uten pause. Hun løfter et rødt t-skjorteerme fra boksen ved siden av og begynner å sy. Alle på raden har sin oppgave, sin del av plagget. Ermet er hennes. Den samme sømmen, om og om igjen. Surfin’ Honolulu står det på forsiden av t-skjorten. Reena vet ikke hva det betyr. Hun syr opp kanten på ermet, klipper av trådene og løfter opp det neste. Syr opp ermet, klipper av trådene og løfter opp det neste. Fort, fort, fort. * Det er slutten av mars i Oslo, og luften er endelig blitt varmere igjen. Snøen har smeltet og rent langs fortauene. Istappene har dryppet fra seg og forsvunnet. Kafébordene er satt opp langs Karl Johans gate, og folk rusler gjennom byen med handleposer og is, slik som Emilie og Ida. Emilie stanser foran en rød t-skjorte som står utstilt i et butikkvindu. Hun trenger nye klær. Da hun tok frem de gamle singletene og t-skjortene fra skapet, virket flesteparten av dem utvasket og umoderne, og hun hadde spurt faren om penger for å dra inn til byen og handle. Han hadde vært litt motvillig, men gitt henne noen hundrelapper til slutt, og nå er hun her. 8


Emilie speiler seg i glasset, sjekker om sminken sitter som den skal og strammer hestehalen med det lange, lyse håret. – Sjekk den t-skjorten, sier hun. Ida stopper også, og slikker av isen som smelter nedover kjeksen. Det er ingen som kan få Emilie til å le slik som Ida kan, og det er ingen andre hun kan fortelle så mye til. De bor like ved hverandre og har gjort det siden barneskolen, men det er først det siste året at de har blitt bestevenner. Ida med det mørke håret og de bløte vitsene. De tar følge til skolen nesten hver dag, overnatter hos hverandre i helgene og koser seg til sent på kvelden med godteposer, moteblader og lange samtaler om gutter. Ida peker på en svart kjole som henger ved siden av t-skjorten. – Hva med den, da? – Til festen, tenker du? – Ja. På lørdag er det fest hos en gutt i parallellklassen, og på denne festen skal Mathias også. Mathias er den eneste gutten på skolen som Emilie kikker etter i friminuttene. Den eneste som kan gjøre henne nervøs når hun står i samme kø foran kiosken i midttimen. Mathias med de blonde krøllene og de blå øynene. Mathias med det selvsikre blikket og de kraftige overarmene etter alle timene i roklubben. Han skal dit. – Mm. Den var fin, svarer Emilie. – Blir du med inn? Ida gomler i seg resten av isen og svarer at hun nettopp har vært der, og at hun heller vil på Zara. – Ok. Skal vi bare møtes utenfor her igjen etterpå, da? – Jeps. Emilie tar rulletrappen opp til andre etasje. Øynene 9


hennes sklir over kleshyllene, før hun går bort til stativene med t-skjortene. Den røde kan være fin til dongeri. Hun løfter ut en av dem og ser på motivet. Et hvitt trykk med en skrifttype fra 60-tallet. Surfin’ Honolulu, og en stor, hvit bølge. En gutt med mørkt, rufsete hår stiller seg ved siden av henne. Han virker nervøs, kikker rundt seg og møter blikket hennes. Hva holder han på med? Skal han stjele noe? tenker Emilie og blir nervøs selv, men så gjør gutten noe uventet. I stedet for å ta en av t-skjortene og smyge den ned i vesken, tar han frem en liten bunke med klistremerker fra bukselommen. Han holder dem tett inntil magen og ser utfordrende på henne mens han løsner et merke med neglen. Så klistrer han det fast over strekkoden og skyver t-skjorten i hennes retning, før han gjør det samme med plagget ved siden av. Emilie løfter opp prislappen og leser: Kos deg med t-skjorten. Slavene som sydde den gjorde det ikke. [verdensredderne.blogspot.com]

Hva er dette for noe? En aksjon? Gutten har tydeligvis merket at Emilie ikke vil avsløre ham, for han fortsetter å klistre på lappene. En dame som jobber i butikken kommer i deres retning med en stabel bukser i armene. Hun stopper opp og strekker den ene hånden mot stativet der t-skjortene henger. Har hun skjønt noe? Hvis butikkdamen bare løfter ut én av de nærmeste t-skjortene, kommer hun til å oppdage alt sammen. 10


Emilie holder t-skjorten foran seg, men med baksiden ut, slik at klistremerket ikke synes. – Hei, sier hun og setter opp sitt mest elskverdige smil. – Jeg ble så usikker på om jeg kler denne rødfargen … Hva synes du? Butikkdamen ser likegyldig bort på henne og svarer på svensk at rød er en fin farge som er veldig in i år, og at det er mange som kjøper akkurat denne modellen. – Tusen takk, sier Emilie. Butikkdamen smiler høflig og rusler videre med buksestabelen over den ene armen, mens nøkkelkortet dingler mot låret. Emilie snur seg fornøyd mot den fremmede gutten. Hun hadde regnet med en slags takk, men han bare fortsetter å klistre på merker, før han endelig møter blikket hennes igjen. – Vet du hvordan de t-skjortene blir laget? spør han. – Det er vel folk i Kina? – Se her. Han peker på merkelappen der det står Made in Bangladesh. – Vet du at det ofte er barn på fabrikkene? At de ikke kan gå på do når de vil? Og vet du hva de tjener? Emilie svarer ikke. Gutten ser triumferende på henne. – 6 kroner dagen. Men det er bare hvis de klarer å sy 90 t-skjorter på én dag. 7 øre per plagg, med andre ord. De blir tvunget til å jobbe overtid, blir straffet hvis de snakker, og trukket i lønn hvis de går på do. Vil du fremdeles ha den, eller? spør han sarkastisk og peker mot klesstativet. Han holder blikket hennes et sekund eller to. Så snur han seg og går mot rulletrappen. Emilie får et glimt av en sommerkjole på et stativ like ved. Hun skulle gjerne ha prøvd den, egentlig, men det er noe som drar 11


i henne, og som får henne til å følge etter denne gutten i stedet. Ned rulletrappen. Ut skyvedørene. Den fremmede gutten fortsetter oppover mot Egertorget. – Vent, roper Emilie og skynder seg frem til ham, men han fortsetter bare å gå, som om hun ikke var der. – Hva slags gruppe er det, egentlig? Verdensredderne? Gutten stopper opp foran en tjukk østeuropeer som spiller trekkspill, og drar opp en flaske vann fra bagen. Luggen hans faller ned foran ansiktet, og han rister den vekk med en rutinert bevegelse. – Hør her. Hva heter du? – Emilie. – For å være helt ærlig, Emilie, så tror jeg ikke Verdensredderne er noe for deg. Du ser i hvert fall ikke sånn ut. Han tar en slurk av flasken, og skrur på korken igjen. Er det mulig? tenker Emilie. Først får hun bare lyst til å snu seg og gå, men det ville gi ham rett. Hun må si ham imot, vise ham hvor feil han tar. – Hva heter du? spør hun, på samme rolige måte som han nettopp gjorde. – Antonio … – Ok, Antonio. De Adidas-skoene dine. Hvor kommer de fra, da? Han svarer ikke. – Tror du de er laget på noen bedre måte? – Jeg prøver i hvert fall å gjøre en forskjell. Gjør du? – Jeg hjalp deg der oppe i sted, i hvert fall … 12


I det samme kommer Ida ut fra Zara med to poser dinglende fra den ene hånden. – Ida! roper Emilie og vinker. Hun snur seg rundt, uten å se på ham engang, uten å si ha det, og går mot Ida med bestemte skritt. – Hvem var det? spør Ida. – Aner ikke. En dust. Emilie rister på hodet. Likevel klarer hun ikke å motstå trangen til å snu seg og se etter ham. Antonio står ikke og ser etter henne, slik hun kanskje hadde håpet, men er allerede på vei videre. En rygg som forsvinner inn i mengden. – Fant du noe på Zara, eller? Ida viser henne posen. En ny bukse. En singlet. En kjole til festen på lørdag. De går oppover gaten, forbi et blomsterbed med høye, gule strå. – Hva kjøpte du? – Ingenting … svarer Emilie. – Jeg var innom Mango forrige dagen. Det er en kjole der jeg tror du burde se på. Emilie strekker ut hånden, stryker fingertuppene over de gule stråene så de bøyer seg bakover. – Var den fin? – Ja. Tror du hadde kledd den. – Takk, skal se på nettet når jeg kommer hjem, svarer Emilie. Hun slipper stråene, som blir stående og svaie i veikanten, mens hun og Ida fortsetter nedover Karl Johan. * Reena brekker av et strå fra veikanten og tygger på det mens hun venter på at en lastebil skal passere. Et drønn fra motoren, og en sky av støv som virvles opp. Så fortsetter hun bortover hovedveien sammen med 13


venninnene. De er ferdig for dagen, på vei hjem igjen. Endelig har hun fått strukket på ryggen og gått på do. Det verker i hendene, men beina er lette. Etter en halvtime kommer de inn til byen og presser seg frem i trengselen. På avstand lukter slummen brent trekull, bensin og smeltet plast, men inne i smugene kjennes duften av kokt ris. Roti. Chili. Det klirrer i tallerkener og rasler i bestikk. Et virvar av stemmer, av noen som synger og spedbarn som gråter. Reena hilser på en gammel, skrukkete dame som bestandig sitter i døråpningen til et av husene, før hun runder det siste hjørnet og er hjemme. Moren og søstrene holder på med middagen. Lillebroren dekker bordet, mens faren fremdeles er på jobb. Moren har på seg en turkis sari med sølvbord nederst, og rører i gryta over komfyren. Kinnene hennes er fuktige av svette og damp fra maten. – Er du sulten? – Ja, mamma. – Da er det bare å vaske hendene, jenta mi, så skal vi spise, sier moren og gir henne et kyss på kinnet.


2 «Ikke klikk HER»

Emilie kjenner lukten av spagetti bolognese med det samme hun kommer inn i gangen. Gjennom åpningen til stua får hun øye på lillebroren Sebastian som sitter bøyd over Nintendo-spillet, mens tomlene trykker fort på tastene. Faren hennes bærer stekepannen bort til oppvaskkummen og skrur på kranen. Det freser høyt, og en sky av damp stiger opp fra vasken. – Hallo! roper Emilie, som vanlig. Faren skrur av kranen og peker på kinnet sitt, som et tegn på at Emilie skal komme inn på kjøkkenet og gi ham en klem. – Det er ti minutter til middag, sier han. – Supert. Skal bare henge av meg, sier Emilie. Henge av seg betyr ikke bare å ta av jakken og finne en knagg der den ikke vil ramle ned. Det betyr også å gå på do, sjekke sminken, sette seg ved skrivepulten og høre den summende lyden av harddisken som våkner. Ida har allerede sendt henne en lenke til Mangos vårkatalog for 2010, og et bilde av den svarte kjolen. Reklamebildet viser en tynn jente som poserer foran et 15


bilvrak, der gresset har vokst gjennom hjulkapsler og vinduer. Sminken er overdreven, og håret bustete, men kjolen er fin. 399,– Nå er det middag, roper faren fra kjøkkenet. – Kommer! svarer Emilie og klikker på enda et bilde av kjolen, der man får sett detaljene litt bedre. Det er den kjolen hun må ha på seg på festen, det er det ingen tvil om, men har hun råd til den? Hvis hun spør foreldrene om litt ekstra penger, så kan det gå. Hun burde egentlig ha fylt opp kontantkortet også, og liker ikke å spørre dem om så mye penger på én gang, men det er ikke så ofte hun kjøper klær heller. Ikke i forhold til mange andre på skolen i hvert fall, tenker hun og klikker seg videre gjennom alle klærne. Bukser. Bluser. Sko. En mannlig modell med mørkt hår minner henne om Antonio. Gutten med klistremerkene. Hva var den nettadressen han klistret på t-skjortene igjen? Det var en blogspot-adresse. www.verdensredderne.blogspot.com, skriver hun. I det samme roper faren igjen. Han hater at middagen blir kald. Det er en av de få tingene han virkelig kan bli sur for. Siden begynner å lastes inn. En t-skjorte. – Emilie?! – Kommer nå! roper hun og skynder seg ut i stua. Bak henne skifter skjermbildet, uten at Emilie ser det. T-skjorten forsvinner langsomt og gir plass til en diger hall, fylt med arbeidere som sitter lent over hver sin symaskin. Mens hun fyller vannglasset sitt og begynner å surre spagettien mot skjeen, byttes bildet av fabrikken ut med et fotografi fra en indisk bomullsplantasje. To jenter på åtte–ni år står og kniper av de hvite bomullsfrøene. Et annet bilde viser et forfallent 16


skur, der folk sitter tett i tett og syr. Så kommer et bilde av en vestlig jente igjen, kledd i blusen som ble sydd på denne fabrikken. Emilie er ferdig med å spise. Ferdig med å svare på spørsmål om hva hun har gjort i byen, og ferdig med høre på lillebrorens historier fra skolen. Hun har tvunget seg til å spise i vanlig fart, skylle tallerkenen og sette den i oppvaskmaskinen, mens alt hun egentlig ville var å skynde seg tilbake igjen til rommet sitt, lukke døren og lese videre. Endelig sitter hun der, merkelig nervøs og oppspilt, uten egentlig å forstå hvorfor. En t-skjorte fyller skjermen. Vet du hvordan denne ble laget? Vil du egentlig vite det? Hvis du vil fortsette å leve i uvitenhet: Ikke klikk HER. Ordet «HER» lyser mot henne, suger henne til seg. Hun fører pilen over ordet, klikker seg inn og ser Verdensreddernes side laste seg opp. Hjemmesiden er laget ut fra en mal på blogspot, og viser en strand et sted, med delikat, rosa himmel. Emilie blir sittende og lese. Hun leser om barn som jobber 10–14 timer om dagen foran symaskinen, seks dager i uken. Folk som blir banket opp hvis de syr feil. Hun leser intervjuer med tekstilarbeidere i Bangladesh, som forteller at de ikke har nok penger å leve for, uansett hvor mye de jobber, og at minstelønnen bare så vidt er nok til å overleve. De tjener bare 6 kroner dagen. Så meningsløst? Hvis alle bare hadde betalt én krone mer for hver t-skjorte, og den krona hadde gått direkte til 17


den som sydde plagget, tenker Emilie, så ville alt vært løst. Da ville arbeiderne ha mangedoblet inntektene sine. Det hadde ikke vært noe problem i det hele tatt. Én krone! Hvorfor er det ingen flere som vet om dette? I det samme begynner iPhonen å dirre mot pulten. Hun presser fingeren mot skjermen og snurrer stolen rundt. – Hei, Ida. – Hei. Har du gjort religionsleksene til i morgen? – Nei, skulle begynne nå, sier Emilie og åpner et nytt vindu i nettleseren. Siden til Verdensredderne legger seg bak, bare så vidt synlig. – Jeg holder på å skrive om ramadan, fortsetter Ida. – Fastemåneden. – Mmm, svarer Emilie og googler ramadan. – Ja, ja. Jeg får skrible ned noen greier etterpå. Vil du være med på Storsenteret i morgen? – Ja, gjerne. Må bare spørre mamma og pappa om penger først. – Kikket du på den kjolen? – Jepp. Skal dra og prøve den en av dagene. Vil du bli med? – Gjerne. Så du hvordan Mathias stirret på deg i dag, eller? – Seriøst? – I midttimen. – Herregud, svarer Emilie og bryter ut i latter. – Jeg bare må ha den kjolen. Må-må-må! – Skal vi dra etter siste time, da? – Ja. Sees i morgen! Emilie setter seg ved maskinen og begynner å lese om muslimenes fastemåned. Om alle ritualene forbundet 18


med ramadan, og at de troende lar være å spise i solidaritet med de som ikke har mat. Hun finner listen over landene i verden med flest troende muslimer. Pakistan, India, og så Bangladesh på tredje plass, med over 80 % muslimer, av 148 millioner innbyggere. Bangladesh. Det var der den røde t-skjorten ble sydd. Hun åpner fotoprogrammet flickr og ser gjennom bilder fra hovedstaden Dhaka. Langs elven ligger store berg av søppel. Noen av søppelhaugene består av brukte batterier, og på toppen av haugen sitter barn og voksne på huk og renser batteriene for stoffer som kan selges. Noen tar ut karbonrørene fra midten, mens andre samler sammen de bitte små messingbitene og restene av sink, før de selger alt sammen til fabrikker som lager nye batterier. Andre igjen jobber med å brenne plastposer og selge de smeltede klumpene til industriproduksjon. De tjener mellom 10–15 taka, ca. en krone per dag, står det. Havner den plasten i leker igjen? I emballasje på ting hun kjøper, eller kanskje i plasten på maskinen hun sitter ved? Har barna på søppelhaugen vært borti noen av batteriene de har i huset? I den trådløse musen? I brannalarmen eller vekkerklokken? Hun klikker seg videre. Bilder av barneansikter, svarte av sot med hvite øyne som lyser opp. Et spedbarn mellom hauger av søppel, i armene til en jente. Det er for mye elendighet til å ta inn over seg. For langt borte, tenker Emilie, lukker vinduet med bildene og forsøker å skrive videre om ramadan med egne ord, men klarer det ikke. Vinduet med Verdensredderne ligger like bak teksten hun skriver og forstyrrer henne, og til slutt gir hun etter og leser videre. Det er tydelig19


vis ikke bare i tekstilindustrien man finner disse slaveliknende forholdene. Det er det samme i produksjonen av leker. DVD-spillere. Sminke. Alt. Vet hun egentlig dette? Hun vet det, og på samme tid gjør hun det ikke. Ikke alle detaljene. Ikke alle de håpløse reglene, som at man ikke kan gå på do når man vil, eller kravene om overtid. Ikke at de ansatte ofte er barn og bor på fabrikkene. Ikke at de tjener så lite at det ikke er mulig å leve for. Det visste hun ikke. Vi har begynt å gjøre verden til et bedre sted. Har du? Klikk HER hvis du vil være med og gjøre en forskjell.

Hva skjer hvis man trykker der? Hvem er disse ungdommene? Hvor mange er de? Emilie leser videre. Et ord som går igjen er «Sweatshops». «Slavefabrikker». Hun googler det engelske ordet og får 1 800 000 treff. Det er for stort til i det hele tatt å begynne på. Og hva kan man egentlig gjøre med det? Flytte på landet og sy sine egne klær, spise selvdyrkede grønnsaker og leve uten datamaskiner og mobiltelefoner? Glem det. Det går jo ikke. Og hvorfor skal hun holdes ansvarlig for helt vanlige og fullstendig lovlige kjøp? Det må da finnes internasjonale regler som sørger for at sånne ting går ordentlig for seg? Organisasjoner som følger med? Hun lukker vinduet til Verdensredderne så alle bildene blir borte, og fortsetter på leksen om ramadan helt til hun er ferdig. Så du hvordan han stirret på deg i midttimen, eller?