TINA TROVIK
HVILELØS MELLOM LEVENDE OG DØDE
28
UTDRAG Jeg var på vei fra svømming første gang jeg la merke til ham. Han hang utenfor trappen til T-banen med hendene i lommene og blikket festet i asfalten. Eller, det var det jeg trodde i alle fall, for solbrillene skjulte øyene under den lange luggen. Han så ut til å være omtrent like gammel som meg. Klærne var ironisk nittitalls, med steinvasket jeansjakke, rutete skjorte og lange shorts. Jeg burde vel ha tenkt det var rart han ikke var på skolen eller noe, men en gutt i klassen sparket beinkrok, og jeg glemte hele greia. Han var der neste fredag også, og fredagen etter det. Høsten nærmet seg, men han stod der fremdeles, selv om regnet høljet ned, i ly under taket, lent mot den nedtaggede murveggen. «Hva er det med han gutten ved T-banen, egentlig? Er det ikke litt rart at han henger der hele tiden?» spurte jeg Ulrikke en dag etter at vi hadde dusjet. Hun var en av de mer vennligsinnede jentene i klassen. Jeg spurte egentlig mest for å ha noe å si. Hun hadde skapet ved siden av og holdt på å speile seg mens jeg kledde på meg. «Hva mener du?» Hun klemte på en tube og klappet kremen inn i ansiktet. «Ai! Disse greiene svir!» «Den gutten, du vet. Han som alltid ser ut som han skal på nittitallsparty? Solbriller, uansett vær – sånne militærshorts ned til anklene? Står rett til venstre når vi kommer opp fra T-banen?» Ulrikke trakk på skuldrene. «Aner ikke hvem du snakker om.» Hun studerte speilbildet sitt i et rundt lommespeil. «Hva gjør du med øyevippene? Burde jeg ta extensions?» Jeg sukket. Det var ikke den verste klassen, men jeg begynte allerede å glede meg til å flytte. Jeg kunne omtrent alle de sosiale mønstrene utenat. Håndballjenter til venstre, de populære bakerst, streberne fremst … Av og til følte jeg meg som en menneskelig kameleon som skled