Page 1


2 TI DAGER I HONGKONG

Vi landet i Hongkong søndag 2. juni om natten. Planen var at vi skulle møte Snowden straks vi var fremme på hotellet, som lå i den finere delen av Kowloon-distriktet. Så snart jeg kom opp på rommet, slo jeg på datamaskinen og så etter ham på den krypterte chattekanalen vi brukte. Der var han, som han nesten alltid var, og ventet. Etter å ha småpratet litt om flyturen gikk vi over til å snakke om hvor og hvordan vi skulle treffes. «Dere kan komme til hotellet mitt,» sa han. Det var den første overraskelsen – at han bodde på hotell. Jeg visste fremdeles ikke hvorfor han var i Hongkong, men antok på det tidspunkt at han hadde reist dit for å gå i dekning. Jeg hadde forestilt meg at han holdt til i en forfallen hytte eller en billig leilighet der han kunne holde seg skjult nå som han ikke fikk inn lønn på kontoen lenger, ikke at han bodde komfortabelt på hotell, helt åpenlyst, med en regning som vokste for hver dag. Vi endret litt på planene og ble enige om at det var best å vente til om morgenen med å møtes. Det var Snowden som tok avgjørelsen, som slo an den hyperforsiktige, spionthrilleraktige tonen for de neste dagene. «Dere vil sannsynligvis vekke mer oppmerksomhet hvis dere er ute om natten,» sa han. «Det virker rart at to amerikanere sjekker inn på hotellet om natten og straks går ut igjen. Det blir mer naturlig hvis dere kommer hit i morgen tidlig.» 43


OVERVÅKET

Snowden var like bekymret for å bli overvåket av myndighetene i Hongkong og Kina som av amerikanerne. Han var veldig urolig for at vi kanskje ble skygget av lokale etterretningsagenter. Jeg antok at han hadde intim kjennskap til amerikanske etterretningsorganisasjoner og visste hva han snakket om, så jeg bøyde meg for hans vurdering, men var skuffet over at vi ikke kunne møtes den kvelden. Hongkong ligger nøyaktig tolv timer foran New York, så døgnet var snudd på hodet. Jeg hadde sovet svært lite under hele turen, men likevel sov jeg nesten ikke den natten. Jetlag var bare en del av forklaringen. Jeg befant meg i en tilstand av nesten uutholdelig spenning og greide bare å duppe av i halvannen time eller så, maks to timer, og slik var søvnmønsteret under hele oppholdet. Om morgenen møttes Laura og jeg i resepsjonen, satte oss i en ventende taxi og kjørte til Snowdens hotell. Det var Laura som hadde ordnet med det praktiske rundt møtet. Hun ville nødig snakke om det i taxien av frykt for at sjåføren kunne være hemmelig agent. Jeg var ikke lenger like rask til å avfeie slike bekymringer som paranoide. Men til tross for forsiktigheten greide jeg å få Laura til å røpe nok til at jeg forsto hva planen var. Vi skulle gå opp i tredje etasje i Snowdens hotell, etasjen der konferanserommene var. Han hadde valgt ut et møterom som han mente hadde optimal beliggenhet: Det lå litt for seg selv slik at det ikke var for mye «menneskelig trafikk», som han kalte det, men ikke så bortgjemt at det ville være påfallende at vi ventet der. Laura sa at når vi kom opp i tredje etasje, skulle vi spørre den første hotellansatte vi traff på i nærheten av møterommet, om det var en restaurant som var åpen. Spørsmålet var det avtalte signalet til Snowden, som skulle stå og vente et sted i nærheten, om at vi ikke var blitt skygget. Inne i møterommet skulle vi vente på en sofa ved siden av «en stor alligator» som Laura bekreftet var en slags pyntefigur, ikke et levende dyr. Vi hadde to alternative tidspunkter: 10.00 og så 10.20. Hvis Snowden ikke var kommet når det var gått to minutter over det første tidspunktet, skulle vi forlate rommet og komme tilbake til det andre tidspunktet, og da ville han finne oss. 44


GLENN GREENWALD

«Hvordan vet vi at det er ham?» spurte jeg Laura. Vi visste fremdeles nesten ingenting om ham, ikke hvor gammel han var, ikke hudfargen, utseendet, ingenting. «Han skal ha en Rubiks kube i hånden,» sa hun. Jeg lo høyt. Det hele var så sprøtt, så ekstremt, så usannsynlig. Dette er en uvirkelig internasjonal thriller som foregår i Hongkong, tenkte jeg. Taxien satte oss av ved inngangen til Mira Hotel, som jeg merket meg også lå i Kowloon-distriktet, i et utpreget forretningsstrøk fullt av glatte høyhus og fine butikker – så synlig som det kan få blitt. Da vi kom inn i resepsjonen, ble jeg paff nok en gang. Snowden bodde ikke på et hvilket som helst hotell, men i et digert dyrt et som jeg skjønte måtte koste flere hundre dollar natten. Hvorfor skulle en som hadde til hensikt å varsle om NSAs virksomhet, og som hadde behov for streng diskresjon, reise til Hongkong og ta inn på et femstjerners hotell i en av de mest synlige delene av byen? Det var ingen vits i å gruble mer på mysteriet – jeg kom til å treffe kilden om bare noen minutter og formodentlig få alle svarene. I likhet med mange andre bygninger i Hongkong var Mira Hotel nesten som en hel landsby. Laura og jeg brukte nesten et kvarter på å lete etter møtestedet i de mange korridorene. Vi måtte ta flere heiser, gå over interne broer og flere ganger spørre om veien. Da vi trodde vi nærmet oss rommet, fikk vi øye på en hotellansatt. Litt ubehjelpelig stilte jeg det avtalte spørsmålet, og vi lyttet til informasjonen om de ulike restaurantalternativene. Vi rundet et hjørne og fikk se en åpen dør og en stor grønn alligator i plast som lå på gulvet. Som vi hadde fått beskjed om, satte vi oss i sofaen som sto litt tilfeldig plassert i midten av rommet, og ventet nervøst og uten et ord. Det lille rommet så ikke ut til å ha noen bestemt funksjon. Det var ingen grunn til at noen skulle komme inn dit siden det ikke var noe annet i rommet enn sofaen og alligatoren. Da vi hadde ventet i stillhet i fem lange minutter og ingen var kommet, gikk vi ut igjen og fant et annet rom i nærheten og ventet der et kvarter til. Klokken 10.20 gikk vi tilbake og satte oss ved alligatoren igjen, på 45


OVERVÅKET

sofaen som vendte mot bakveggen og et stort speil. Etter to minutter hørte jeg at det kom noen inn i rommet. Jeg snudde meg ikke for å se hvem det var. Jeg fortsatte å se i speilet på veggen og fikk se konturene av en mann som kom mot oss. Først da han sto like ved sofaen, snudde jeg meg. Det første jeg så, var en uløst Rubiks kube som snurret rundt i mannens venstre hånd. Edward Snowden sa hallo, men rakte ikke frem hånden for å hilse siden poenget var at møtet skulle virke tilfeldig. Som de hadde avtalt, spurte Laura ham om maten på hotellet, og han svarte at den var dårlig. Av alle de overraskende vendingene i hele denne historien var øyeblikket da vi møttes, det aller mest overraskende. Snowden var 29 år, men han så flere år yngre ut. Han hadde på seg hvit T-skjorte med bleknet skrift på, jeans og kule nerdebriller. Han hadde skjeggstubber og antydning til fippskjegg, men så ut som om han så vidt hadde begynt å barbere seg. Han var relativt velkledd og med rak, militær holdning, men han var nokså tynn og blek og tydelig reservert og på vakt – som vi to også var. Han så ut som en helt vanlig, litt nerdete type i begynnelsen eller midten av 20-årene som jobbet i IT-laboratoriet på universitetet. Umiddelbart skjønte jeg ikke hvordan det hang sammen. Av flere grunner hadde jeg trodd at Snowden var eldre, trolig i 50- eller 60årene. Jeg hadde gjettet på at han hadde en høy stilling i en nasjonal sikkerhetstjeneste, siden han hadde tilgang til så mange sensitive dokumenter. Dernest var innsikten og strategien hans alltid avansert og velfundert, noe som fikk meg til å tro at han hadde bred politisk erfaring. Og sist, men ikke minst, var han villig til å oppgi hele sin tilværelse og trolig tilbringe resten av livet i fengsel for å kunne avsløre det han mente omverdenen måtte få vite, så jeg forestilte meg at han nærmet seg slutten på karrieren. En som hadde tatt en så ekstrem og selvoppofrende beslutning, måtte ha vært dypt desillusjonert i mange år, for ikke å si tiår. Det at kilden til den forbløffende samlingen med NSA-materiale var en så ung mann, var noe av det mest forvirrende jeg hadde opplevd. Hjernen jobbet på høygir med å vurdere ulike muligheter: Var det en slags bløff? Var det bortkastet at jeg hadde fløyet halve jorden rundt? 46


GLENN GREENWALD

Hvordan kunne en som var så ung, ha tilgang til den typen informasjon vi hadde fått se? Hvordan kunne vedkommende ha så mye kunnskap om og erfaring med etterretning og spionasje som vår kilde tydeligvis hadde? Kanskje dette var kildens sønn eller assistent eller elsker som nå skulle ta oss med til kilden selv. Jeg tumlet med alle tenkelige muligheter, og ingen av dem virket særlig sannsynlige. «Bli med meg,» sa han, tydelig anspent. Laura og jeg fulgte etter. Vi mumlet noen usammenhengende høflighetsfraser mens vi gikk. Jeg var for satt ut og forvirret til å si stort, og jeg så at Laura hadde det på samme måten. Snowden var veldig på vakt, som om han så etter mulige overvåkere eller andre faresignaler. Vi bare fulgte etter og sa ikke stort. Uten å ane hvor vi skulle, gikk vi inn i heisen og tok den til tiende etasje og fortsatte til rommet hans. Snowden tok frem nøkkelkortet fra lommeboken og åpnet døren. «Velkommen,» sa han. «Beklager at det er litt rotete, men jeg har omtrent ikke vært ute herfra på et par uker.» Rommet var virkelig rotete. Tallerkener med halvspist room servicemat sto i en stabel på bordet, og skitne klær lå strødd omkring. Snowden ryddet ut av en stol og ba meg ta plass. Selv satte han seg på sengen. Rommet var ikke stort, og vi satt mindre enn halvannen meter fra hverandre. Samtalen var nervøs og famlende. Snowden tok med en gang opp spørsmålet om sikkerhet og spurte om jeg hadde mobiltelefon. Telefonen min fungerte bare i Brasil, men Snowden insisterte likevel på at jeg enten måtte ta ut batteriet eller legge telefonen i kjøleskapet i minibaren, slik at samtalen i hvert fall ble dempet og vanskelig å overhøre. Som Laura hadde fortalt i april, sa Snowden at amerikanske myndigheter hadde kapasitet til å fjernaktivere mobiltelefoner og gjøre dem om til lytteutstyr. Så jeg visste at teknologien fantes, men førte likevel bekymringene deres på kontoen for nesten-paranoia. Det viste seg senere at det var jeg som var dårlig informert. Myndighetene hadde i årevis brukt denne metoden i etterforskning av kriminalsaker. I 2006 hadde en føderal dommer i en straffesak mot noen New York-gangstere godkjent FBIs bruk av såkalte «roving bugs» – å bruke en persons mobiltelefon til avlytting. Da mobilen min var vel forvart i kjøleskapet, tok Snowden putene 47


OVERVÅKET

fra sengen og la dem på gulvet inntil døren til hotellrommet. «Det er for dem som går forbi i korridoren,» forklarte han. «Det kan være romavlytting og kameraer her, men det vi skal snakke om, kommer jo uansett på nyhetene,» sa han bare halvt i spøk. Min evne til å vurdere dette var fremdeles svært begrenset. Jeg visste fremdeles lite om hvem Snowden egentlig var, hvor han arbeidet, hva som egentlig drev ham og hva han hadde gjort, så jeg kunne ikke vite hva slags farer som lurte, om overvåkning og andre ting. Jeg følte meg hele tiden nokså usikker. Uten å sette seg eller si noe begynte Laura, kanskje for å dempe nervøsiteten, å pakke ut kamera og stativ og stille det opp. Så kom hun og satte mikrofoner på både Snowden og meg. Vi hadde snakket om at hun ville filme oss. Hun var tross alt dokumentarfilmskaper og arbeidet med en film om NSA. Det vi gjorde, ville nødvendigvis utgjøre en vesentlig del av prosjektet hennes. Såpass visste jeg, men jeg var ikke forberedt på at opptaket skulle begynne så snart. Det var en stor erkjennelseskløft mellom på den ene siden å møtes så åpenlyst med en kilde som, slik amerikanske myndigheter så det, hadde begått en alvorlig forbrytelse, og på den andre siden det å filme seansen. Etter bare noen få minutter var Laura klar. «Jeg begynner å filme nå,» sa hun, som om det var en helt naturlig ting. Vissheten om at vi ble filmet, gjorde at stemningen ble enda mer nervøs. Snowden og jeg følte oss utilpass fra før av, men da kameraet ble slått på, ble vi enda mer formelle og mindre vennskapelige. Kroppsholdningen stivnet, og vi snakket langsommere. I årenes løp har jeg holdt mange foredrag om hvordan overvåkning fører til endringer i menneskers adferd, og referert til undersøkelser som viser at folk som vet de blir holdt øye med, er mer bundet, mer forsiktige med hva de sier, mindre frie. Nå fikk jeg en levende bekreftelse på den observasjonen. Det hadde ikke fungert særlig bra å småprate, så det var bare å hoppe uti det. «Jeg har en mengde spørsmål til deg, og jeg begynner bare med dem, så tar vi det derfra, hvis det er i orden for deg,» sa jeg. 48


GLENN GREENWALD

«Det er greit,» sa Snowden, tydeligvis like lettet som jeg var over endelig å komme i gang. Jeg hadde to hovedprioriteringer på det tidspunktet. Siden det var en reell fare for at han når som helst kunne bli arrestert, var det viktigste å få vite mest mulig om Snowden: livet hans, hvilke jobber han hadde hatt, hva som var foranledningen til den høyst spesielle beslutningen han hadde tatt, konkret hva han hadde gjort for å få tak i dokumentene, og hva han gjorde i Hongkong. Dernest ville jeg finne ut om han var oppriktig og ville legge alle kortene på bordet, eller om det var ting av betydning han holdt tilbake om hvem han var og hva han hadde gjort. Jeg hadde vært politisk skribent i nesten åtte år, men den erfaringen som var mest relevant for det jeg nå skulle gjøre, var min tidligere karriere som skrankeadvokat, blant annet med opptak av vitneforklaringer. Under bevisopptak kan advokaten sitte ansikt til ansikt med et vitne i timevis, kanskje dagevis. Vitnene har plikt til å møte opp og til å svare sannferdig på alle dine spørsmål. Et viktig formål er å avdekke løgner, finne uoverensstemmelser i forklaringen og slå sprekker i historier de har diktet opp – for å få frem sannheten. Å oppta vitneforklaringer var en av de få tingene jeg likte med det å være advokat, og jeg hadde lært meg alskens knep for å få hull på vitners historier. Det innebar alltid en nådeløs kanonade med spørsmål, ofte de samme spørsmålene stilt om og om igjen, men i ulike sammenhenger, fra ulike innfallsvinkler, for å teste holdbarheten i forklaringen. Jeg la om stilen jeg hadde brukt da jeg var på nettet med Snowden, da jeg med hensikt hadde vært passiv og hensynsfull, og brukte pågående advokatmetoder i stedet. Uten så mye som en toalettpause eller en matbit satt jeg i fem strake timer og spurte ham ut. Jeg begynte med barndommen hans, skoletiden, jobberfaring før han begynte å arbeide i det offentlige. Jeg ville vite alt ned i minste detalj. Snowden fortalte at han var født i North Carolina og vokste opp i Maryland. Foreldrene tilhørte lavere middelklasse og var ansatt i den føderale administrasjonen (faren hadde vært ansatt i Coast Guard, kystvakten, i 30 år). Snowden led under mangel på utfordringer på high school og 49


OVERVÅKET

hadde ikke fullført. Han var langt mer interessert i internett enn i skolefagene. Nesten med en gang fikk jeg bekreftet det jeg hadde observert under samtalene våre på nettet. Snowden var svært intelligent og rasjonell og han resonnerte metodisk. Svarene var korte og konsise og overbevisende, og han svarte så godt som alltid på det jeg spurte om. Han var veloverveid og reflektert. Det var ingen påfallende omgåelser eller vilt usannsynlige historier av den typen som kjennetegner følelsesmessig ustabile eller sinnslidende personer. Det at han var så stabil og konsentrert, innga tillit. Vi er snare til å danne oss inntrykk av mennesker vi kommer i kontakt med på nettet, men det er nødvendig å møtes ansikt til ansikt for å få en klar fornemmelse av hvem de er. Jeg følte meg raskt mer komfortabel med situasjonen, og kom over den første tvilen og forvirringen om hvem jeg hadde å gjøre med. Men jeg var fortsatt meget skeptisk, for troverdigheten i det vi skulle gjøre, var avhengig av om Snowdens fremstilling av seg selv var til å stole på. Vi brukte flere timer på jobbhistorikken og hans intellektuelle utvikling. I likhet med så mange amerikanere hadde Snowdens politiske innstilling endret seg vesentlig etter 11. september-angrepet: Han ble mye mer «patriotisk». Som 20-åring hadde han i 2004 latt seg innrullere i U.S. Army for å slåss i Irak-krigen, som han den gang betraktet som et prisverdig initiativ for å befri det irakiske folk fra undertrykkelsen. Men etter bare noen uker på rekruttskolen erfarte han at det var mer snakk om å drepe arabere enn om å frigjøre noen. Da han brakk begge bena i en ulykke på trening og måtte slutte i det militære, var han blitt sterkt desillusjonert angående krigens egentlige formål. Men Snowden trodde fremdeles på USAs grunnleggende godhet, og han bestemte seg for å gjøre som så mange i familien og ta seg jobb i en føderal etat. Uten å ha eksamen fra high school greide han likevel å skape muligheter for seg selv, blant annet med en jobb som tekniker til 30 dollar timen før han fylte 18, og han hadde vært Microsoft-sertifisert systemtekniker siden 2002. En karriere innen den føderale administrasjonen anså han for å være både høyverdig og faglig lovende, så han begynte som sikkerhetsvakt ved Center for the Advanced Study of 50


GLENN GREENWALD

Language ved University of Maryland, i en bygning som i hemmelighet ble disponert av NSA. Hensikten, sa han, var å oppnå høyeste sikkerhetsklarering og på den måten få en fot innenfor og få seg en IT-jobb i det offentlige. Snowden hadde hoppet av fra high school, men han hadde naturlig talent for data, noe som viste seg tidlig i ungdomsårene. Dette og hans åpenbare intelligens gjorde at han trass i sin unge alder og mangel på formell utdannelse snart fikk bedre jobber. Han avanserte raskt fra sikkerhetsvakt til en stilling som teknologiekspert i CIA, som han fikk i 2005. Han fortalte at hele etterretningsmiljøet var på desperat jakt etter IT-kyndige. Etterretningsorganisasjonene var blitt et så stort system med så mange forgreninger at det var vanskelig å finne nok kvalifisert arbeidskraft. Sikkerhetstjenestene måtte ty til utradisjonelle måter å rekruttere talenter på. Personer med tilstrekkelig avanserte datakunnskaper var gjerne unge og kunne ha vanskelig for å tilpasse seg, og de hadde ofte gjort det dårlig i det tradisjonelle skolesystemet. De opplevde internettkulturen som langt mer stimulerende enn formelle undervisningsinstitusjoner og vanlig mellommenneskelig kontakt. Snowden ble et høyt verdsatt medlem av IT-teamet sitt i CIA. Han var klart mer kunnskapsrik og dyktig enn mange av de eldre og collegeutdannede kollegene. Snowden følte han hadde funnet sin rette plass, et sted der ferdighetene hans ble satt pris på og hvor mangelen på formell utdannelse var uten betydning. I 2006 gikk han fra å være innleid på kontrakt til å bli fast ansatt i CIA, noe som gjorde at det åpnet seg nye muligheter. I 2007 fikk han vite om en datasystemjobb i CIA med stasjonering i utlandet. Med glimrende referanser fra sine overordnede fikk han jobben og ble sendt til Sveits for CIA. Han var stasjonert i Genève i tre år, ut 2010, under dekke av å være diplomat. Slik Snowden beskrev jobben i Genève, var han langt mer enn bare en «systemadministrator». Han ble ansett for å være den øverste IT- og datasikkerhetseksperten i Sveits, og ble sendt på reise rundt om i regionen for å ta seg av problemer som ingen andre greide å løse. Han ble håndplukket av CIA til å bistå presidenten under NATO-toppmøtet i 51


OVERVÅKET

Romania i 2008. Til tross for all fremgangen var det i tiden han var i CIA at Snowden begynte å få alvorlige problemer med hva amerikanske myndigheter gjorde. «På grunn av den adgangen IT-eksperter har til datasystemene, fikk jeg se mye hemmelig materiale,» fortalte Snowden. «Og mye av det var ganske ille. Jeg begynte å innse at mye av det mine myndigheter gjorde rundt om i verden, var noe helt annet enn det jeg var blitt fortalt. Den erkjennelsen fører i neste omgang til at du revurderer din oppfatning, at du blir mer skeptisk.» Et eksempel han viste til, var at CIA-tjenestemenn prøvde å rekruttere en sveitsisk bankmann for å få tilgang til konfidensielle opplysninger. De ønsket å få kjennskap til økonomiske transaksjoner foretatt av personer som var av interesse for USA. Snowden fortalte at en agent hadde gjort seg til venns med bankmannen, skjenket ham full en kveld og likevel oppfordret ham til å kjøre bil hjem. Da han ble stanset av politiet og pågrepet for fyllekjøring, tilbød CIA-agenten seg å hjelpe bankmannen hvis han ville samarbeide med CIA. Rekrutteringsforsøket gikk til slutt i vasken. «De ødela vedkommendes liv for noe som ikke engang førte frem, og bare trakk seg tilbake,» sa han. I tillegg til fremgangsmåten i seg selv mislikte Snowden at agenten skrøt av måten han hadde halt i land fangsten på. Enda mer frustrert ble han da han ville gjøre sine overordnede oppmerksom på problemer med datasikkerheten og på systemer han mente var på grensen rent etisk. Slike forsøk ble nesten alltid avfeid, sa han. «De sa at dette er ikke din jobb, eller du fikk høre at du ikke hadde nok informasjon til å gjøre slike vurderinger. Du ble i bunn og grunn bedt om ikke å bry deg,» sa han. Blant kollegene fikk han rykte på seg for å være en som stadig tok opp problemer, noe som ikke gjorde ham populær hos de overordnede. «Det var da det begynte å gå opp for meg hvor lett det er å holde makt og ansvar adskilt, og at det var mindre kontroll og ansvarlighet jo høyere opp i makthierarkiet du kom.» På slutten av 2009 var Snowden desillusjonert og bestemte seg for å slutte i CIA. Det var nå, i siste fase av oppholdet i Genève, at han begynte å tenke på å bli varsler og lekke hemmeligheter som han mente ville avsløre overtramp. 52


GLENN GREENWALD

«Hvorfor gjorde du det ikke da?» spurte jeg. På den tiden trodde han, eller håpet i det minste, at Barack Obama som president ville gjøre noe med de verste tilfellene av maktmisbruk han hadde observert. Obama overtok med løfte om å endre de utbredte overgrepene fra sikkerhetstjenestene, som var blitt rettferdiggjort gjennom krigen mot terror. Snowden forventet at i hvert fall noen av de skarpeste kantene innen etterretningstjenestene og det militære ville bli slipt vekk. «Men så viste det seg at Obama bare fortsatte som før, og ikke bare det, han utvidet bruken av slike overgrep,» sa han. «Jeg skjønte at jeg ikke kunne vente på at en leder skulle komme og ordne opp. Lederskap handler om å være den første til å handle og tjene som et eksempel til etterfølgelse, ikke vente på at andre skal gjøre noe.» Han var bekymret for skadevirkningene hvis han skulle avsløre det han hadde fått vite i CIA. «Når du lekker CIA-hemmeligheter, kan du skade folk,» sa han og viste til hemmelige agenter og informanter. «Det var jeg ikke villig til å gjøre. Men når du lekker NSA-hemmeligheter, rammer du bare skadelige systemer. Det følte jeg meg mye mer komfortabel med.» Snowden gikk tilbake til NSA. Denne gangen som ansatt i Dell Corporation som hadde kontrakt med NSA. I 2010 ble han stasjonert i Japan og fikk mye større tilgang til overvåkningshemmeligheter enn han hadde hatt tidligere. «Det jeg fikk se, begynte virkelig å gjøre meg urolig,» sa Snowden. «Jeg kunne se droner i sanntid mens de overvåket folk de kanskje skulle drepe. Du kunne se hele landsbyer og se hva folk drev med. Jeg så NSA følge folk på internett mens de tastet. Jeg ble klar over hvor invaderende amerikanske overvåkningskapasiteter var blitt. Jeg skjønte hvor vidtfavnende dette systemet virkelig var.» Behovet for og forpliktelsen til å lekke det han så, kjentes stadig mer påtrengende. «Jo lenger jeg jobbet for NSA i Japan, jo bedre skjønte jeg at jeg ikke kunne holde dette for meg selv. Jeg følte det ville være galt hvis jeg i praksis bidro til å holde det skjult for folk flest.» Senere, da Snowdens identitet var avslørt, prøvde reportere å fremstille ham som en enfoldig IT-fyr på lavere nivå som tilfeldigvis 53


OVERVÅKET

hadde snublet over graderte opplysninger. Virkeligheten var en helt annen. I den tiden han arbeidet for CIA og NSA, ble han litt etter litt opplært til å bli internettoperatør på høyt nivå, en som hacker seg inn i andre lands militære og sivile systemer for å stjele informasjon eller forberede angrep uten å etterlate seg spor. I Japan ble opplæringen intensivert. Han behersket etter hvert de mest avanserte metoder for å sikre elektroniske data mot andre etterretningstjenester, og ble formelt sertifisert som internettoperatør. Han ble til slutt plukket ut av Joint Counterintelligence Training Academy i DIA (Defense Intelligence Agency) til å undervise i internettkontraspionasje på deres kurs i kinesisk kontraspionasje. De sikkerhetsforanstaltningene han forlangte at vi måtte iverksette, var de samme som han hadde lært og i noen tilfeller selv vært med på å utforme i CIA og særlig i NSA. I juli 2013 bekreftet New York Times det Snowden hadde fortalt meg: «Mens han arbeidet for en NSA-kontraktør, lærte Edward J. Snowden seg å bli hacker» og at «han gjorde seg selv til nettsikkerhetsekspert av den typen som NSA har så desperat behov for å rekruttere». Opplæringen han fikk der var «avgjørende for at han senere kunne arbeide med mer avansert nettsikkerhet». I artikkelen sto det også at de filene Snowden hadde skaffet seg tilgang til, viste at han hadde «gått over til offensiv elektronisk spionasje eller cyberkrigføring, der NSA gransker andre lands datasystemer for å stjele opplysninger eller forberede angrep». Jeg prøvde å holde utspørringen kronologisk, men ofte greide jeg ikke la være å hoppe frem i tid fordi jeg var så ivrig. Jeg ville så gjerne komme til kjernen i det som for meg hadde vært det mest interessante mysteriet helt siden jeg snakket med ham for første gang: hva som egentlig hadde drevet Snowden til å legge karrieren i grus, gjøre seg selv til en potensiell forbryter og bryte reglene om hemmelighold og lojalitet som han i årevis var blitt innprentet. Jeg stilte det samme spørsmålet på mange forskjellige måter, og Snowden svarte litt forskjellig hver gang, men forklaringene virket enten for overfladiske, for abstrakte eller uten engasjement og over54


GLENN GREENWALD

bevisning. Han hadde ingen problemer med å snakke om NSAs systemer og teknologi, men følte seg tydelig mindre vel når det var han selv som var tema, særlig når han ble konfrontert med at han hadde gjort noe modig og usedvanlig som krevde en psykologisk forklaring. Svarene hans falt ikke naturlig, men var nokså abstrakte, og de virket ikke overbevisende. Han sa at folk hadde rett til å få vite hva som ble gjort med privatlivet deres. Han følte seg moralsk forpliktet til å ta standpunkt mot overgrep, og han hadde ikke samvittighet til å forholde seg taus om den skjulte trusselen mot de verdiene han satte høyt. Jeg trodde på at disse politiske verdiene var ektefølte, men jeg ville vite hva som hadde drevet ham personlig til å ofre sin tilværelse og frihet for disse verdiene, og jeg følte at jeg ikke fikk det egentlige svaret. Kanskje han ikke hadde noe svar, eller kanskje han kviet seg for å grave så dypt i sin egen psyke, noe han hadde til felles med andre amerikanske menn, særlig dem som hadde tilhørt et nasjonalt sikkerhetsmiljø. Men jeg måtte få vite det. Fremfor alt ville jeg være sikker på at han hadde tatt sin beslutning på grunnlag av en reell og rasjonell forståelse av konsekvensene. Jeg var ikke villig til å hjelpe ham å ta en så stor risiko hvis jeg ikke var overbevist om at han gjorde det med fullt overlegg og på selvstendig grunnlag, med en klar erkjennelse av hva han ville oppnå. Til slutt ga Snowden meg et svar som føltes ekte og engasjert. «Den virkelige målestokken på et menneskes verdi er ikke hva det sier det tror på, men hva det gjør til forsvar for sin overbevisning,» sa han. «Omsetter du ikke det du tror på i handling, er overbevisningen neppe ekte.» Hvor hadde han hentet denne målestokken fra som han brukte på seg selv? Hvor hadde han denne troen fra, troen på at han bare kunne handle etisk riktig hvis han var villig til å ofre sine egne interesser til fordel for et større gode? «Fra mange ulike steder, en masse erfaringer,» sa Snowden. I oppveksten hadde han lest mye gresk mytologi og var påvirket av Joseph Campbells The Hero with a Thousand Faces (norsk tittel: Helten med tusen ansikter), som han sa «påviser fellestrekk mellom historiene vi alle kjenner». Den viktigste lærdommen han hadde fra den boken, var 55


OVERVÅKET

at «det er vi som gir livet mening gjennom våre handlinger og historiene vi skaper med dem». En person er bare det som vedkommendes handlinger definerer ham som. «Jeg vil ikke bli en som er redd for å handle til forsvar for mine prinsipper.» Dette temaet, den moralske målestokken for å evaluere ens egen identitet og verdi, var noe han til stadighet kom over i sin åndelige utvikling, heri også inkludert videospill, som han innrømmet med en viss forlegenhet. Det moralske budskapet Snowden hadde fra fordypelsen i videospill, sa han, var at én person alene, selv den mest maktesløse, kan slåss mot stor urett. «Hovedpersonen er ofte en som står overfor stor urett begått av mektige krefter, og som har valget mellom å flykte i redsel og å slåss for det han tror på. Historien viser også at tilsynelatende vanlige mennesker som er tilstrekkelig opptatt av rettferdighet, kan beseire selv den mest skremmende fiende.» Han var ikke den første jeg hadde hørt si at videospill hadde vært viktige for å forme ens verdensoppfatning. Noen år tidligere hadde jeg kanskje blåst foraktelig av dette, men jeg hadde etter hvert akseptert at for Snowdens generasjon spilte de en like stor rolle for dannelsen av politisk bevissthet, moralske vurderinger og en forståelse av ens plass i verden som bøker, TV og film. Videospill kan by på komplekse moralske dilemmaer og stimulere til ettertanke, særlig for dem som begynner å stille spørsmål ved det de er blitt fortalt. Snowdens tidlige moralske vurderinger var hentet fra arbeid som dannet «en modell for det vi ønsker å bli, og hvorfor», og hadde utviklet seg til en alvorlig egenanalyse av etiske forpliktelser og mentale begrensninger. «Det som gjør at en person blir passiv og føyelig, er frykt for konsekvensene, men straks du oppgir din tilknytning til ting som til syvende og sist ikke betyr noe – penger, karriere, fysisk sikkerhet – kan du overvinne den frykten,» sa han. Like sentralt i hans verdensanskuelse var internettets uendelig store verdi. Som for mange i hans generasjon var internett ikke et isolert redskap til å løse avgrensede oppgaver. Det var den verden der hans bevissthet og personlighet utviklet seg, et eget sted der man finner frihet, mulighet for utforskning og potensial for åndelig vekst og forståelse. 56


GLENN GREENWALD

For Snowden var de unike egenskapene ved internett umåtelig verdifulle og måtte bevares for enhver pris. Han hadde brukt internett som tenåring til å undersøke ideer og snakke med folk langt borte og med en helt annen bakgrunn, som han ellers ikke ville ha truffet. «I bunn og grunn ga internett meg anledning til å oppleve frihet og utforske alle mine evner som menneske.» Snowden var tydelig engasjert, nesten lidenskapelig når han snakket om hvor verdifullt internett er. «For mange unge er internett et middel til selvrealisering. Det lar dem utforske hvem de er og hva de ønsker å bli, men det fungerer bare hvis vi har mulighet til å være private og anonyme, å gjøre feil uten at det får konsekvenser. Jeg er redd min generasjon var den siste som kunne nyte godt av den friheten.» Betydningen dette hadde for hans beslutning, sto klart for meg. «Jeg vil ikke leve i en verden der vi ikke har noe privatliv og ingen frihet, der internettets unike verdi er pulverisert,» sa Snowden. Han følte seg tvunget til å gjøre det han kunne for at det ikke skal skje, eller mer presist å gjøre andre i stand til å velge om de skal handle eller ikke til forsvar for disse verdiene. Snowden understreket igjen og igjen at hans mål ikke var å ødelegge NSAs evne til å eliminere privatlivet. «Det er ikke min rolle å gjøre et slikt valg,» sa han. Derimot ville han at amerikanerne og folk ellers i verden skulle vite om hva som ble gjort mot privatlivet deres, han ville informere dem om det. «Jeg har ikke til hensikt å ødelegge disse systemene,» insisterte han, «min hensikt er å la folk flest få bestemme om de skal få fortsette å eksistere.» Varslere som Snowden blir ofte demonisert og kalt einstøinger og tapere som ikke handler av samvittighetsgrunner, men fordi de føler seg utstøtt og frustrert over et mislykket liv. Snowden var det stikk motsatte: Hans liv var fylt av de tingene folk flest anser som mest verdifulle. Beslutningen om å lekke dokumentene innebar at han måtte dumpe en kjæreste han hadde vært sammen med lenge og som han var glad i, at han måtte gi avkall på et liv på det paradisiske Hawaii, på en familie som støttet ham, en stabil karriere, en solid inntekt og en fremtid full av muligheter. Da oppdraget for NSA i Japan var fullført i 2011, gikk Snowden til57


OVERVÅKET

bake til en jobb i Dell Corporation, denne gang stasjonert ved et CIAkontor i Maryland. Medregnet bonus lå han an til å få en årsinntekt på over 200 000 dollar. Han skulle samarbeide med Microsoft og andre IT-selskaper om å etablere sikre systemer for CIA og andre etater for lagring av dokumenter og data. «Det gikk fra vondt til verre,» sa Snowden om denne tiden. «Jeg så med egne øyne hvordan staten, særlig NSA, gikk sammen med den private IT-industrien om å få full tilgang til folks kommunikasjoner.» I de fem timene med utspørring den dagen – og hele tiden da jeg snakket med ham i Hongkong – var Snowdens tone nesten alltid behersket, rolig, nøktern. Men da han fortalte om det han oppdaget som til slutt fikk ham til å gå til aksjon, ble han engasjert, til og med opprørt. «Jeg så at de holdt på å bygge et system hvis mål var å eliminere personvernet globalt, og sørge for at ingen kunne kommunisere elektronisk uten at NSA kunne innhente, lagre og analysere kommunikasjonen.» Det var denne erkjennelsen som gjordet at Snowden ble fast bestemt på å bli varsler. I 2012 ble han av Dell overført fra Maryland til Hawaii. Han brukte deler av 2012 til å laste ned de dokumentene han mente at verden burde få se. Han tok også enkelte andre dokumenter som han ikke hadde tenkt å offentliggjøre, men som han ville gi til journalister for å hjelpe dem til å forstå bakgrunnen for systemene de skrev om. Tidlig i 2013 innså han at det var ett sett med dokumenter han trengte for å komplettere det bildet han ville presentere, men som han ikke hadde tilgang til så lenge han var i Dell. For å få tilgang til disse dokumentene måtte han over i en ny stilling der han formelt fungerte som infrastrukturanalytiker. På den måten ville han kunne dukke ned i NSAs lager av overvåkningsråmateriale. Med dette målet for øye søkte Snowden jobb i firmaet Booz Allen Hamilton på Hawaii. Firmaet var en av landets største og mektigste private forsvarsleverandører, godt bemannet med tidligere statstjenestemenn. Den nye jobben betydde at han gikk ned i lønn, men til gjengjeld fikk han mulighet til å laste ned det siste settet med filer han trengte for å komplettere bildet av NSAs overvåkning. Det viktigste 58


GLENN GREENWALD

var at han fikk mulighet til å samle informasjon om NSAs hemmelige overvåkning av hele tele- og datanettet i USA. I midten av mai 2013 ba Snowden om et par uker fri fra jobben for å få behandling for epilepsi, som han året før hadde fått vite at han led av. Han pakket baggene sine, blant annet med fire tomme datamaskiner til ulike formål. Han fortalte ikke kjæresten hvor han skulle. Det var ikke uvanlig at han reiste i jobbsammenheng uten å kunne si hvor han dro. Han unnlot bevisst å innvie henne i planene sine for å unngå at hun skulle bli utsatt for trakassering fra myndighetene når identiteten hans ble avslørt. Han kom til Hongkong fra Hawaii 20. mai og sjekket inn på Mira Hotel under sitt eget navn, og der hadde han bodd siden. Snowden bodde helt åpenlyst på hotellet og betalte med kredittkort. Han visste at bevegelsene hans før eller senere ville bli gransket av amerikanske myndigheter, mediene og verden for øvrig. Han ville avverge påstander om at han var en slags utenlandsk agent, noe som ville ha vært lettere å påstå hvis han hadde holdt seg skjult. Han hadde bestemt seg for å vise at bevegelsene hans kunne gjøres rede for, at det ikke var noen sammensvergelse og at han opptrådte på egen hånd. For myndighetene i Hongkong og Kina så han ut som en vanlig forretningsmann, ikke en som snek seg omkring i mørket. «Jeg akter ikke å skjule hvem og hva jeg er, så jeg har ingen grunn til å gå i dekning og skape grobunn for konspirasjonsteorier og demoniseringskampanjer,» sa han. Nå stilte jeg det spørsmålet jeg hadde tenkt på helt siden første gang vi snakket sammen på nettet: Hvorfor hadde han valgt Hongkong som reisemål da han var klar for å legge frem dokumentene? Snowden svarte ikke uventet at beslutningen var basert på en grundig analyse. Det viktigste var, sa han, å sørge for at han var fysisk beskyttet mot amerikansk innblanding mens han samarbeidet med Laura og meg om dokumentene. Hvis amerikanske myndigheter ble kjent med planene om å lekke dokumenter, ville de prøve å stanse ham, arrestere ham eller det som verre var. Han resonnerte som så at Hongkong var delvis selvstendig, men samtidig kinesisk territorium, og amerikanske agenter ville finne det vanskeligere å aksjonere mot ham der enn andre steder han vurderte som mulige tilfluktssteder, små latinamerikanske land 59


OVERVÅKET

som Ecuador og Bolivia. Hongkong ville også være mer villig til å stå imot amerikansk press for å få ham utlevert enn et lite europeisk land som for eksempel Island. Muligheten for å få dokumentene offentliggjort var det viktigste kriteriet for Snowden ved valget av reisemål, men det var ikke det eneste. Han ville også være et sted der folk hadde politiske verdier som er viktige for ham. Som han forklarte, hadde befolkningen i Hongkong kjempet for å beholde visse grunnleggende politiske rettigheter selv om de i siste instans var underlagt kinesiske myndigheters autoritære styre, og de hadde skapt et dynamisk klima for dissens. Snowden påpekte at Hongkong hadde demokratisk valgte ledere og at det hadde funnet sted store demonstrasjoner der, blant annet en årlig protest mot straffereaksjonen på Den himmelske freds plass. Det var andre steder han kunne ha reist hvor han ville fått enda bedre beskyttelse mot en eventuell amerikansk aksjon, for eksempel selve Kina. Og det var land med mer politisk frihet, som Island og andre små land i Europa. Men han følte at Hongkong representerte den beste blandingen av fysisk sikkerhet og politisk styrke. Det var riktignok visse ulemper knyttet til beslutningen, noe Snowden var fullt på det rene med, blant annet byens forhold til Kina, som ville gi kritikere rikelig anledning til å demonisere ham. Men det var ingen bedre alternativer. «Alle alternativene er dårlige,» sa han ofte, og Hongkong ga ham tross alt en sikkerhet og bevegelsesfrihet som ville vært vanskelig å oppnå andre steder. Nå som jeg hadde fått avklart sakens realiteter, var det en ting til jeg måtte forsikre meg om: at Snowden var innforstått med hva som mest sannsynlig ville skje med ham når det ble kjent at det var han som sto bak avsløringene. Obama-administrasjonen hadde ført det som folk av alle politiske avskygninger kalte en uhørt krig mot varslere. Presidenten hadde ført valgkamp på et løfte om å etablere «den mest åpne statsadministrasjonen noensinne» og hadde lovt konkret å beskytte varslere, som han hyllet som «hederlige» og «modige», men han hadde gjort det stikk motsatte i praksis. Obamas administrasjon har straffeforfulgt flere lekkasjekilder etter 60


GLENN GREENWALD

spionasjeloven av 1917, syv i alt, enn alle tidligere amerikanske administrasjoner til sammen, faktisk mer enn dobbelt så mange. Spionasjeloven ble vedtatt under første verdenskrig for at Woodrow Wilson skulle kunne straffe dem som protesterte mot krigen, og strafferammene er vide: fengsel på livstid og til og med dødsstraff. Denne loven ville utvilsomt ramme Snowden med full tyngde. Obamas justisdepartement ville tiltale ham for forbrytelser som kunne sende ham i fengsel på livstid, og han kunne regne med å bli fordømt som forræder. «Hva tror du vil skje med deg når du står frem som kilden?» spurte jeg. Snowden svarte kjapt og kontant, og jeg skjønte at han hadde tenkt gjennom dette mange ganger. «De vil si at jeg har brutt spionasjeloven. At jeg har begått alvorlige forbrytelser. At jeg har hjulpet USAs fiender. At jeg har satt rikets sikkerhet i fare. De vil helt sikkert lete frem alt de kan finne fra livet mitt og blåse det opp og til og med dikte opp ting for å demonisere meg i størst mulig grad.» Han hadde ikke noe ønske om å gå i fengsel. «Jeg vil prøve å unngå det. Men hvis det blir resultatet, og jeg vet det er stor fare for det, har jeg kommet til at jeg vil kunne leve med det uansett hva de gjør. Det jeg ikke kan leve med, er å vite at jeg lot være å gjøre noe.» Den første dagen, og hele tiden siden, var Snowdens besluttsomhet og rolige resonnering rundt hva som ville kunne skje med ham, både overraskende og gripende. Jeg har aldri sett ham vise det minste snev av anger, frykt eller engstelse. Han sa uten å blunke at han hadde tatt sin beslutning, forstått konsekvensene og var rede til å ta dem. Det virket som om Snowden følte seg sterkere nå som han hadde tatt sin beslutning. Han oppviste en sjelden sinnsro når han snakket om hva amerikanske myndigheter kunne gjøre mot ham. 29-åringens holdning til risikoen for å måtte tilbringe flere tiår, kanskje resten av livet, i fengsel – som andre sikkert ville blitt livredde av – var dypt inspirerende. Motet hans var smittsomt. Laura og jeg lovte hverandre og Snowden at alt vi gjorde og bestemte oss for fra da av, skulle være en hyllest til hans valg. Jeg følte vi hadde plikt til å fortelle historien i Snowdens ånd: fryktløshet forankret i troen på at det du gjør, er riktig, og at du nek61


OVERVÅKET

ter å la deg skremme eller stanse av grunnløse trusler fra hensynsløse embetsmenn som prøver å skjule sine egne handlinger. Etter fem timer med utspørring var jeg overbevist om at Snowdens forklaring var sannferdig, og at motivene hans var veloverveide og genuine. Før vi skulle gå, vendte han tilbake til det poenget han allerede hadde tatt opp mange ganger: Han insisterte på å stå frem som kilden til dokumentene og å gjøre det allerede når vi publiserte den første artikkelen. «Den som gjør noe så betydningsfullt, er forpliktet til å forklare hvorfor og hva han håper å oppnå,» sa han. Det var også viktig for ham ikke å forsterke den atmosfæren av frykt som amerikanske myndigheter hadde skapt ved å operere i det skjulte. Dessuten var Snowden sikker på at NSA og FBI raskt ville lokalisere kilden til lekkasjene når artiklene kom på trykk. Han hadde unnlatt å skjule sine spor fordi han ikke ville at kollegene hans skulle bli utsatt for etterforskning og falske anklager. Han mente bestemt at han kunne ha skjult sine spor hvis han hadde villet, og at han likevel kunne ha lastet ned like mange strengt hemmelige dokumenter, takket være ferdighetene han hadde tilegnet seg og de utrolig slappe NSA-sikkerhetsrutinene. I stedet hadde han valgt å etterlate seg visse elektroniske spor, slik at det nå ikke lenger var mulig å holde seg skjult. Jeg ønsket ikke å hjelpe myndighetene med å finne ut hvem han var, men Snowden overbeviste meg om at det ikke var til å unngå at det ble kjent. Han var fast bestemt på å profilere seg selv offentlig og ikke la myndighetene gjøre det. Det eneste Snowden fryktet ved å stå frem, var at hans person ville komme i veien for innholdet i avsløringene. «Mediene er jo så personfokusert, og myndighetene vil at saken skal handle om meg og vil angripe budbringeren,» sa han. Planen hans var å stå frem på et tidlig tidspunkt og så forsvinne ut av syne for at fokus skulle være på NSA og etatens overvåkning. «Når jeg har stått frem og forklart meg, vil jeg ikke gjøre mer for mediene. Jeg vil ikke at det skal handle om meg,» sa han. Jeg mente at vi heller burde vente en uke og ikke avsløre hans identitet i den første artikkelen, slik at vi kunne publisere de første sakene uten å bli avsporet. Planen var enkel: å sende ut den ene store saken 62


GLENN GREENWALD

etter den andre, daglig, en journalistisk versjon av sjokk og frykt. Vi ville begynne så fort som mulig og la det kulminere med avsløringen av kilden. Da møtet var over denne første dagen, var vi enige. Vi hadde en plan. Resten av tiden i Hongkong hadde jeg lange samtaler med Snowden daglig. Jeg sov aldri mer enn to timer om natten, og selv det greide jeg ikke uten sovemidler. Resten av tiden skrev jeg artikler basert på Snowdens dokumenter, og etter hvert som de ble publisert, ga jeg intervjuer om dem. Snowden lot det være opp til Laura og meg hva vi skulle skrive om, i hvilken rekkefølge og hvordan stoffet skulle presenteres. Men den første dagen understreket han hvor viktig det var at vi sjekket alt materialet nøye, som han selv gjorde mange ganger, både før og siden. «Jeg valgte ut disse dokumentene basert på hva som er av offentlig interesse, men jeg stoler på dere og ber dere bruke journalistiske vurderinger og bare publisere de dokumentene som folk bør få se, og som kan offentliggjøres uten at det er til skade for uskyldige,» sa han. Snowden var klar over at det var en forutsetning for å reise debatt om sakene at amerikanske myndigheter ikke med rette kunne påstå at vi hadde satt andres liv i fare ved å publisere dokumentene. Han understreket hvor viktig det var å presentere dokumentene journalistisk – det vil si å samarbeide med redaksjonene og skrive artikler som satte materialet i sammenheng, ikke bare publisere dem under ett. Han mente denne fremgangsmåten ville gi bedre rettsvern, og dessuten – og det var viktigere: Det ville la leserne fordøye avsløringene på en mer ordnet og fornuftig måte. «Hadde jeg bare villet legge ut dokumentene samlet på nettet, kunne jeg ha gjort det selv,» sa han. «Jeg vil at dere skal sørge for at artiklene skrives etter tur slik at folk forstår hva det er de bør vite.» Vi var enige om at dette var måten å gjøre det på. Flere ganger sa Snowden at han hadde villet at Laura og jeg skulle arbeide med sakene fra begynnelsen av, for han visste at vi ville være pågående og ikke la oss kue av trusler fra myndighetene. Han viste flere ganger til New York Times og andre store medier som hadde holdt 63


OVERVÅKET

tilbake viktige saker etter anmodning fra myndighetene. Men samtidig som han ønsket at jeg skulle være pågående, ville han at grundige journalister skulle ta den tiden som trengtes og sikre at de fakta vi skrev om, var uangripelige og at artiklene var nøye gjennomgått. «Noen av dokumentene dere får, er ikke ment for offentliggjøring, men som bakgrunnsinformasjon for at dere skal forstå hvordan systemet fungerer, slik at dere kan skrive om det på den riktige måten,» sa han. Etter den første hele dagen i Hongkong, forlot jeg Snowdens hotellrom og gikk tilbake til mitt eget rom. Jeg satt oppe hele natten og skrev fire artikler i håp om at The Guardian ville publisere dem med en gang. Det hastet. Vi ville at Snowden skulle gå gjennom så mange dokumenter som mulig med oss før han ble utilgjengelig, enten det skjedde på den ene eller andre måten. Det var også noe annet som gjorde at det hastet. I taxien på vei til JFK-flyplassen fortalte Laura for første gang at hun hadde snakket med flere reportere om Snowdens dokumenter. Blant dem var Barton Gellman, dobbelt Pulitzer-prisvinner som hadde arbeidet i Washington Post og nå var frilanser for samme avis. Laura hadde hatt problemer med å overtale folk til å bli med henne til Hongkong, men Gellman hadde lenge vært opptatt av overvåkningsspørsmål og var veldig interessert i saken. På Lauras anbefaling hadde Snowden gått med på å la Gellman få «noen dokumenter» i den hensikt at han og Washington Post skulle skrive om konkrete avsløringer i samarbeid med henne. Jeg respekterte Gellman, men ikke Washington Post, som for meg er selve maktelitedyret og representerer alle de verste sidene ved amerikansk politisk journalistikk: et altfor nært forhold til statsadministrasjonen, ærefrykt overfor sikkerhetsstatens institusjoner, rutinemessig utestengning av annerledes tenkende. Avisens egen mediekritiker Howard Kurtz dokumenterte i 2004 at avisen systematisk støttet krigsforkjempernes sak under oppkjøringen til invasjonen av Irak, samtidig som den nedtonet eller ignorerte motstanden. Kurtz konkluderte med at Washington Posts dekning hadde vært «påfallende ensidig» til fordel for invasjonen. På lederplass var avisen blant de ivrigste og mest 64


GLENN GREENWALD

ureflekterte tilhengerne av amerikansk militarisme, hemmelighold og overvåkning. Washington Post hadde fått seg forært en stor avsløring som den ikke hadde gjort noe for å få tak i, og som kilden – Snowden – opprinnelig ikke hadde valgt ut (men hadde godkjent på Lauras anbefaling). Min første krypterte prat med Snowden tok nettopp utgangspunkt i hans sinne over avisens fryktstyrte behandling av saken. En av mine få kritiske innvendinger mot WikiLeaks er at de også noen ganger ga store saker til elitevennlige medier som gjør sitt ytterste for å beskytte de styrende, og på den måten styrket deres status og betydning. Eksklusive nyhetskupp basert på strengt hemmelige dokumenter kan i stor grad styrke en publikasjons anseelse og ditto journalisten som har saken. Det er mye mer meningsfylt å gi slike saker til uavhengige journalister og medier og slik gi dem en sterkere stemme, høyne deres profil og gi dem større gjennomslag. Verre var det at Washington Post etter det jeg visste, lydig ville følge de uskrevne reglene om hvordan elitevennlige medier skriver om myndighetenes hemmeligheter. Ifølge disse reglene, som gjør at myndighetene kan styre avsløringer og minimalisere, kanskje nøytralisere virkningen, går redaktøren først til embetsverket og forteller hva de kommer til å publisere. Redaktøren blir så informert om de store skadevirkningene den nasjonale sikkerhet angivelig vil bli påført. Så følger langvarige forhandlinger om hva som skal og ikke skal publiseres. I beste fall blir det en betydelig forsinkelse. Ofte blir informasjon med høy nyhetsverdi holdt tilbake. Det var dette som gjorde at Washington Post, da avisen i 2005 skrev om eksistensen av CIAs såkalte «black sites», hemmelige fengsler, ikke opplyste hvilke land disse lå i, og på den måten lot CIAs utenomrettslige tortursentre få fortsette å eksistere. Den samme fremgangsmåten fikk New York Times til å legge lokk på eksistensen av NSAs uhjemlede avlytting i mer enn ett år etter at reporterne James Risen og Eric Lichtblau var klare til å skrive om den sommeren 2004. President Bush innkalte avisutgiveren Arthur Sulzberger og sjefredaktør Bill Keller til et møte i det ovale kontor, hvor han latterlig nok påsto at de hjalp terrorister hvis de avslørte at NSA spionerte på amerikanere uten rettslig kjennelse. New York Times lot seg 65


OVERVÅKET

diktere og holdt artikkelen tilbake i 15 måneder – helt til utgangen av 2005. Da var Bush blitt gjenvalgt. Avisen hadde gjort det mulig for ham å stille til gjenvalg og samtidig holde det skjult for publikum at han avlyttet amerikanere uten lovhjemmel. Avisen satte NSA-historien på trykk først da en frustrert Risen skulle til å utgi avsløringene i bokform. Avisen ville ikke at dens egen reporter skulle få æren for den store nyheten. En annen ting er tonen elitemediene bruker når de skriver om overgrep fra myndighetenes side. Amerikansk journalistisk tradisjon tilsier at reportere skal unngå klare og definitive uttalelser. De tar med myndighetenes påstander i reportasjen og behandler dem med respekt, uansett hvor meningsløse påstandene er. De benytter det som Washington Posts kommentator Erik Wemple latterliggjør som en ja-og-nei-holdning: aldri si noe definitivt, men i stedet tillegge myndighetenes forsvar like stor troverdighet som sakens fakta. Resultatet blir at avsløringene utvannes og blir et forvirrende, usammenhengende og ofte betydningsløst skvip. Fremfor alt tillegger reporterne offisielle påstander stor vekt, selv når disse påstandene påviselig er feilaktige eller misvisende. Det var denne typen feig og servil journalistikk som fikk New York Times, Washington Post og mange andre medier til å unngå ordet «tortur» i sin dekning av Bush-administrasjonens avhørsmetoder, enda de uten å nøle brukte ordet om nøyaktig samme taktikk brukt av andre stater. Det var dette som også førte til katastrofen der mediene hvitvasket påstander fra myndighetene om Saddam og Irak som førte til at amerikanerne «kjøpte» en krig basert på falske premisser, påstander som amerikanske medier knapt undersøkte, men i stedet bygde opp under. En annen uskreven regel som er ment å beskytte myndighetene, er at mediene bare publiserer et fåtall hemmelige dokumenter og lar det være med det. De skriver for eksempel om Snowdens materiale i den hensikt å dempe virkningene – publiserer en håndfull artikler, soler seg i glansen av «det store skupet», mottar priser og går sin vei, og sørger slik for at det ikke skjer forandringer. Snowden, Laura og jeg var enige om at en skikkelig dekning av NSA-dokumentene betydde at vi måtte publisere aggressivt, den ene artikkelen etter den andre, og ikke stoppe 66


GLENN GREENWALD

før alle spørsmål av offentlig interesse var dekket, uansett hvor rasende reaksjonene ble og hvilke trusler som måtte komme. Snowden hadde helt fra vår første samtale vært klar på hvorfor han ikke ville tiltro elitemediene historien sin og viste flere ganger til at New York Times hadde tilslørt NSAs avlytting. Han mente at avisens fortielse godt kan ha endret utfallet av valget i 2004. «Å holde den saken skjult endret historiens gang,» sa han. Han var fast bestemt på å avdekke NSAs ekstreme grad av overvåkning, slik det fremgikk av dokumentene, for å få i gang en større offentlig debatt med reelle konsekvenser, ikke bare et engangs sensasjonelt oppslag som ikke ville resultere i annet enn kudos til journalistene. Det ville kreve uredde avsløringer, uttalt forakt for tynne offentlige unnskyldninger og skremsler, konsekvent forsvar for Snowdens handlinger og utvetydig fordømmelse av NSA – nettopp det som Washington Post hindret reporterne i å gjøre. Uansett hva avisen gjorde, ville det svekke virkningen av avsløringene. At avisen hadde mottatt en bunke med Snowdens dokumenter, gikk fullstendig på tvers av det jeg trodde vi prøvde å oppnå. Laura hadde gode grunner for å ville involvere Washington Post. For det første mente hun det var nyttig å engasjere det offisielle Washington i avsløringene, for å gjøre det vanskeligere å angripe og kriminalisere dem. Hvis Washingtons foretrukne avis skulle skrive om lekkasjene, ville det være vanskeligere for myndighetene å demonisere de involverte. Dessuten, påpekte Laura, hadde hverken hun eller Snowden kunnet kommunisere med meg en lang periode fordi jeg ikke brukte kryptering. Derfor måtte hun ta belastningen med å ta imot flere tusen strengt hemmelige NSA-dokumenter fra vår felles kilde. Hun følte behov for å finne noen hun kunne dele det hemmelige materialet med, og for å samarbeide med en institusjon som ga henne en viss beskyttelse. Hun hadde dessuten ikke lyst til å reise til Hongkong alene. Siden hun ikke kunne snakke med meg til å begynne med, og siden kilden mente at en annen burde skrive reportasjene, mente hun det var fornuftig å gå til Gellman. Jeg forsto, men kunne ikke godta Lauras begrunnelse for å snakke 67


OVERVÅKET

med Washington Post. Den tanken at vi trengte det offisielle Washington med på laget, var nettopp det jeg ville unngå: altfor stor respekt for uskrevne regler og manglende risikovillighet. Vi var like mye journalister som dem i Washington Post, og å gi dem dokumenter for at vi skulle være beskyttet var etter min mening å støtte opp under de prinsippene vi burde motarbeide. Under våre første samtaler beklaget Snowden at avisen var blitt koblet inn, selv om han opprinnelig hadde akseptert Lauras råd om å gjøre dette. Det skal sies at Gellman etter hvert bidro med fremragende og viktige artikler om materialet. Snowden var opprørt over det han oppfattet som Washington Posts sendrektighet, over uforsiktigheten ved å involvere så mange mennesker og snakke om det han hadde gjort, og særlig over den frykten de hadde vist ved hele tiden å konferere med advokater som kom med alskens skremmende advarsler og stilte svært strenge krav. Snowden var spesielt sint for at Gellman etter instruks fra avisens advokater og redaktører ikke hadde villet komme til Hongkong og møte ham og gå gjennom dokumentene. Slik både Snowden og Laura gjenga det, hadde avisens advokater sagt til Gellman at han ikke burde reise til Hongkong. De rådet også Laura til ikke å reise og trakk tilbake tilbudet om å betale reisen for henne. Dette skyldtes en absurd, fryktbasert teori om at samtaler om strengt hemmelige opplysninger i Kina, som selv er et tvers igjennom overvåket samfunn, kunne bli overhørt av kinesiske myndigheter. Det ville kunne oppfattes av amerikanske myndigheter som indirekte å gi hemmeligheter videre til kineserne, og kunne resultere i straffeansvar for avisen og Gellman i henhold til spionasjelovene. Snowden ble rasende, på sin beherskede måte. Han hadde ofret hele sin tilværelse og satt alt på spill for å få historien sin ut. Han hadde nesten ingen beskyttelse, og her kom denne store mediebedriften med all mulig juridisk og institusjonell ryggdekning og våget ikke engang å sende en reporter til Hongkong for å møte ham. «Jeg er rede til å gi dem denne viktige saken med stor fare for meg selv, og så vil de ikke engang sette seg på flyet hit,» sa han. Det var nettopp den typen ynkelig, feig lydighet overfor makthaverne fra vårt «kritiske pressekorps» som jeg hadde satt fingeren på i årevis. 68

Profile for Cappelen Damm AS

Utdrag fra Glenn Greenwalds "Overvåket. Edward Snowden, NSA og overvåkningsstaten."  

Etterretningsanalytikeren Edward Snowden er i dag etterlyst av amerikanske myndigheter for spionasje etter at han sto fram som kilden til om...

Utdrag fra Glenn Greenwalds "Overvåket. Edward Snowden, NSA og overvåkningsstaten."  

Etterretningsanalytikeren Edward Snowden er i dag etterlyst av amerikanske myndigheter for spionasje etter at han sto fram som kilden til om...