Page 1


Patrick Modiano

Ungdomstid Oversatt av Kjell Olaf Jensen, MNO


Patrick Modiano Originalens tittel: Une Jeunesse Oversatt av Kjell Olaf Jensen, MNO © Éditions Gallimard, Paris, 1981 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-47974-9 1. utgave, 1. opplag 2014 Denne boken ble første gang utgitt i 1982 på norsk av J.W. Cappelens Forlag A.S. I denne utgaven er oversettelsen revidert. Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: DreamPictures/Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10,5/13,4 pkt. Sabon-Roman og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Rudy Til Zina Til Marie


Barna leker i hagen, og det er snart tiden for det daglige sjakkpartiet. – I morgen tidlig skal de ta av ham gipsen, sier Odile. Hun og Louis sitter på terrassen utenfor alpehuset og holder øye med datteren og sønnen som løper over plenen et godt stykke unna sammen med de tre barna til Viterdo. Gutten deres, som er fem år gammel, har venstre arm i gips, men det later ikke til å sjenere ham. – Hvor lenge har han gått med denne gipsen nå? spør Louis. – Nesten en måned. Han hadde falt av husken, og etter en uke hadde de oppdaget at armen var brukket. – Jeg går og tar meg et bad, sier Odile. Hun går opp i annen etasje. Når hun kommer tilbake, skal de begynne å spille sjakk. Han hører vannet renne på badet. Bak raden av grantrær på den andre siden av veien ligger bygningen til taubanen. Den ser ut som en liten jernbanestasjon ved et kursted. Det er visst en av de første taubanene som ble bygget i Frankrike. Louis følger den med øynene der den beveger seg langsomt oppover langs det bratte Foraz-fjellet. Den knallrøde kabinen stikker 7


seg ut mot den sommergrønne fjellsiden. Barna har stukket av innimellom granene – nå sykler de rundt på den lille, runde plassen som ligger i skyggen ved siden av huset til taubanen. I går tok Louis ned treskiltet hvor han hadde malt «SUNNY HOME» med hvite bokstaver, fra fasaden på huset. Nå ligger det og slenger på bakken utenfor det franske vinduet. Da de kjøpte huset for tolv år siden og gjorde det om til feriehjem for barn, hadde de ikke vært sikre på hva de skulle kalle det. Odile ville heller ha et fransk navn, som «Les Lutins» eller «Les Diablerets», men Louis syntes et engelsk navn virket mer elegant og tenkte at det ville trekke kunder. Til slutt hadde de valgt «Sunny Home». Han plukker opp treskiltet. «Sunny Home». Han skal straks rydde det vekk, i en skuff. Han føler seg lettet. Det er slutt med feriehjemmet for barn. Fra og med i dag skal de ha huset for seg selv, helt alene. Han skal bygge om uthuset nederst i hagen til restaurant med tesalong, og så kommer det folk om vinteren, før de tar taubanen. Litt etter litt kryper mørket oppover fra dalbunnen og fra nederst i hagen. Samtidig høres rop og latter fra barna, som nå leker gjemsel. I morgen, den 23. juni, er det Odiles 35-årsdag. Og neste måned blir han også 35. Han har invitert Viterdos og barna deres til Odiles fødselsdag, sammen med Allard, den tidligere skiløperen som driver en liten sportsbutikk. Den røde taubanen har begynt å gå nedover. Den blir borte bak en tett klynge med grantrær, så dukker den frem igjen og fortsetter nedover i den samme, rolige rytmen. Helt til klokken ni om kvelden kan de se den gå opp og ned – den siste gangen er den ikke mer enn en stor ildflue som glir langs siden på Foraz. 8


– Det var jammen en tapper, liten gutt … Doktoren klappet barnet på kinnet. Det var Odile som ble mest rørt. Med et apparat så raskt at det minnet om en motorsag som sager trekubber, hadde doktoren akkurat saget opp gipsen Odile hadde tegnet blomster på. Og armen var dukket frem, like hel. Huden var verken tørr eller fargeløs, slik Odile hadde fryktet. Barnet beveget armen og bøyde den langsomt, uten å våge å tro helt på det og med et vaktsomt smil om munnen. – Nå kan du brekke den igjen, hadde doktoren sagt. Hun hadde lovet ham at de skulle gå og spise iskrem før de dro hjem igjen, og nå satt de rett overfor hverandre på en uterestaurant like ved vannet. Barnet hadde valgt en is med pistasj og jordbær. – Er du glad for at du ikke har gipsen mer? Han svarte ikke. Han spiste isen med et alvorlig og oppmerksomt uttrykk i ansiktet. Hun ser på ham og undres på om han kommer til å huske den blomsterpyntede gipsen senere. Det første barndomsminnet? Han kniper øynene sammen på grunn av solen. Tåken ute på vannet løser seg opp, og det er 35årsdagen hennes. Snart blir Louis også 35. Kan det hende deg noe nytt når du er 35? Hun lurer på det mens hun tenker på den uskadede huden, på armen som nettopp var kommet frem fra gipsen – som om det var armen selv som knuste det stenhylsteret den var sperret inne i. Begynner livet av og til fra null igjen når du er 35? Det er et alvorlig spørsmål som får henne til å smile. Hun må spørre Louis om det. Men hun har inntrykk av at svaret er nei. Du kommer til en periode da all bevegelse stanser opp og den lille pedalbåten glir videre helt av seg selv bortover et vann som ligner det som brer seg ut foran henne. Og barna blir større. De kommer til å forlate deg. 9


Et øyenhår plager henne innerst i øyekroken, og hun trekker en tom pudderdåse opp av vesken. Hun bruker den bare fordi det er et lite, sirkelformet speil i den. Hun klarer ikke å få vekk håret, og hun gransker ansiktet sitt nøye. Det har ikke forandret seg. Hun hadde det samme ansiktet da hun var tyve. De ørsmå rynkene ved munnvikene var ikke der da; men resten har ikke forandret seg, nei da … Og Louis har heller ikke forandret seg. Han var litt tynnere, det er det hele … – Gratulerer med dagen, mamma. Han snublet over ordene da han sa det, ikke uten en viss stolthet. Hun kysser ham. Så rart det ville være hvis barna kjente foreldrene sine slik de var før barna ble født, mens de ennå ikke var foreldre, bare ganske enkelt seg selv … Hennes egen barndom hos bestemoren i Paris, i rue Charles-Cros, der hvor bussrutene starter … Tourelles-badets grå bygning like bortenfor, kinoen og bakken i boulevard Sérurier. Med litt fantasi om morgenen når solen skinte på tåken, kunne bakken være en vei som gikk helt ytterst på åskanten ned mot sjøen. – Nå må vi hjem … Mens hun kjørte oppover langs veien til huset med sønnen sin ved siden av seg, satt Odile og nynnet på et eller annet uten å tenke over det. Snart oppdaget hun at det var de første taktene til en operette som hun til sin store overraskelse hadde funnet på plate i et antikvariat i Genève – en operette som het «Roses d’Hawaï» … De sitter på den grønne benken utenfor huset til taubanen, og sønnen deres sykler tvers over den vesle plassen. Sykkel med støttehjul. Odile har slengt seg nedpå og leser et filmblad med hodet i fanget på Louis. Barnet sykler gjennom solflekkene, én etter én, og så 10


begynner han på det han kaller den «store runden». Fra tid til annen stanser han og plukker opp en furukongle. Taubanemannen står i døren til huset og røker en sigarett – med den blå skyggeluen og den blå jakken ser han ut som en stasjonsmester. – Nå, hvordan går det? spør Louis. – Dårlig. D’ække mange passasjerer i dag. Det spiller ingen rolle. Selv om den er tom, går den røde taubanen til fastsatt tid. Det er reglementet. – Og enda så er det jo sol, sier taubanemannen. – Det er ikke riktig ferietiden ennå, sier Louis. – Om to uker skal du få se … Barnet sykler rundt plassen og tråkker hardere og hardere. Odile har tatt på seg solbriller og blar i bladet. Hun holder godt fast i sidene mens hun blar, fordi det blåser. Han hører barnas rop mens han sover. De kommer nærmere, fjerner seg og kommer nærmere igjen. For ham tilsvarer dette forskjellige lysstyrker, akkurat som et spill mellom skygger og solskinn. Men han drømmer stadig den samme drømmen. Han sitter aller øverst på et tomt sykkelstadion og ser på faren sin som holder krampaktig fast i styret og sykler langsomt rundt nede på banen. Det er noen som roper på ham, og han åpner øynene. Foran ham står datteren hans og smiler til ham. Hun er nesten like høy som Odile. – Pappa … Gjestene kommer snart … Hun har en rød kjole på seg, og det forbauser Louis. Hun er 13 år gammel. Drømmen har bare så vidt sluppet taket i ham; han er ennå søvndrukken og blir forbauset over at datteren hans er så stor. – Pappa … 11


Hun sender ham et bebreidende smil, tar ham i hånden og forsøker å trekke ham opp fra sofaen. Louis stritter imot. Etter en liten stund lar han seg trekke med, står opp og kysser henne på pannen. Han går ut på terrassen. Mørket har ennå ikke falt på, og gjennom raden av grantrær får han øye på en gruppe mennesker som kommer opp mot huset. Han kjenner igjen den dype stemmen til Allard og Martine Viterdos latter. Der borte glir den røde taubanen langsomt av gårde langs den bratte siden på Foraz, som en marihøne i gresset. Alle lampene i stuen er slukket. Louis, Odile, Viterdo og konen hans, Allard og barna sitter rundt bordet og venter. Datteren til Louis kommer inn fra kjøkkenet – hun bærer på en kake med åtte brennende lys: tre tiårslys og fem ettårslys. Hun kommer gående mot dem, og så synger de: – Happy Birthday to you … Hun setter brettet midt på bordet. Alle kysser Odile i tur og orden. – Nå, spør Viterdo, hvordan føles det å være 35? – Nå er jeg snart gammel nok til å bli bestemor, svarer Odile. – Odile da, ikke vær dum. – Du må blåse ut lysene, mamma … Odile bøyer seg over kaken og blåser. – Med ett pust! De klapper, og så blir lampene tent igjen. – En sang! En sang! – Odile vil synge La Chanson des rues for dere, sier Louis. – Å nei, nei … Slett ikke … Hun skjærer opp kaken. Barna har gått fra bordet; nå 12


står alle fem langs terrassen. Odile og Louis kommer med et kakestykke på en asjett til hver av dem. – De kommer ikke til å ville gå og legge seg, sier Martine, Viterdos kone. – Det er ikke så farlig. Det er jo ikke noen helt vanlig dag, sier Allard med den dype stemmen sin. – Det er ikke hver dag du blir 35. Viterdo ser på klokken. – Jeg tror jeg må dra nå, Louis. Jeg er virkelig lei for å måtte bry deg. Han må ta nattoget til Paris, det som går tre minutter over elleve, og Louis har foreslått at han kan kjøre ham til stasjonen. – Da dro vi da, sier Louis. Viterdos kone, Allard og Odile har satt seg på terrassen. De sitter og prater. Stemmen til Allard overdøver de andre. Natten er varm, og i det fjerne hører de tordenen rulle. Viterdo står midt i stuen og åpner den sorte vesken sin, akkurat som om han i hui og hast skal forsikre seg om at han ikke har glemt noe. Barna puffer hverandre opp trappen, og lyden av løpende skritt blir borte innover de store værelsene i annen etasje. Odile har gått inn fra terrassen og kommer bort til Louis akkurat idet han skal til å gå ut av huset etter Viterdo. – Gratulerer med dagen, sier Louis. – Takk, det kan være nok … sier Odile. – Og hvordan føles det å være 35? Hun tar tak i skuldrene hans og ryster i ham. – Det klarer seg … Det blir snart din tur også … Han trykker henne inntil seg, og de brister i latter. Det er første gang i livet at de feirer at en av dem har fødselsdag. Snål tanke … Men siden barna har moro av det … 13


Viterdo har plassert kofferten og den sorte vesken i baksetet i bilen, og satt seg ved siden av Louis. – Jeg er virkelig lei for det, Louis … – Nei da, det skal du ikke være … Vi er nede ved stasjonen på fem minutter … Louis setter bilen langsomt i gang. Like etter stanser han motoren. Bilen triller stillferdig ned den vesle, rette veien. – Når kommer du tilbake igjen? spør Louis. – Neste helg. Jeg håper jeg kan være her sammen med Martine og barna i august. Du er jammen heldig som kan være i fjellet hele året … – Jeg tror ikke jeg ville ha klart å bo i Paris, sier Louis. Han skrur på radioen, slik han pleier hver gang han kjører bil. – Hvor lenge er det siden dere slo dere til her? spør Viterdo. – Tretten år. – Det er bare så vidt seks år siden vi kjøpte huset vårt … – Jeg ville ha trodd at det var lenger siden dere kom hit. Viterdo er like gammel som Louis. Han arbeider i et import- og eksportfirma i Paris. Hver jul og hver påske kommer han og Martine for å stå på ski. De har med seg barna, som de ofte har overlatt til Odile og Louis for at de skal kunne leke med de andre barna i «Sunny Home» … – Jaså, så det er slutt med barnehjemmet? – Ja, det er det slutt med, sier Louis og smiler. – Nå har vi huset for oss selv … Barna vil kunne gå på rulleskøyter i alle værelsene … – Og hva skal dere gjøre nå, da? 14


– Kanskje vi starter en restaurant og tesalong sammen med Allard, for folk som skal med taubanen. – I bunn og grunn har dere rett, sier Viterdo. – Jeg skulle også gjerne si fra meg alt sammen og bo her … Den første svingen i veien. Til venstre er hagemuren rundt Hôtel Royal. Louis starter motoren igjen. – Barna er jo absolutt lykkeligere her enn i Paris, sier han. – For min egen del skulle jeg ønske at sønnen min ville bli skiinstruktør. – Jaså, sier du det? Og datteren din? – Med piker kan man jo aldri vite … Han har rullet ned vinduet. Det virker som om uværet kommer nærmere. – Har du bodd i Paris noen gang? spør Viterdo. – Ja. For svært lenge siden. Han stanser bilen foran stasjonen, åpner døren og tar Viterdos bagasje. – Etter deg, Louis … De går gjennom den lille, mennesketomme hallen som ligger badet i neonlys. Viterdo stikker billetten sin i stemplingsautomaten. – Disse apparatene blir mer og mer kompliserte, sier Louis. – Jeg er glad jeg ikke reiser mer … Toget står alt på stasjonen. – Ha det fint, Louis, og på gjensyn fredag … Louis følger ham ut på perrongen og hjelper ham med å bære kofferten og den sorte vesken inn i sovevognkupéen. Viterdo åpner vinduet og lener seg smilende ut. – På gjensyn fredag … Jeg overlater Martine og barna til deg. Vær streng … – Meget streng … Som vanlig … Da Louis går gjennom stasjonshallen igjen, legger han merke til en slikkeriautomat borte ved de stengte billett15


lukene. Han legger to mynter i sprekken. Et eller annet faller ned, pakket inn i rødt og forgylt papir, en sjokolade av den typen som heter «eggtopper». Jaså, finnes de fremdeles … Odile pleide ofte å kjøpe dem på konditoriet i rue Caulaincourt. Det skal bli fødselsdagspresangen fra ham. Bak vinduene på kaféen på den andre siden av plassen sitter flere silhuetter klistret til fjernsynsskjermen. Stemmen til en sangerinne når frem til ham. Bare stemmen, litt hes, uten at han kan skjelne ordene. Det har blåst opp en lummer vind. På hjemveien faller de første regndråpene … Det regnet hele dager til ende i Saint-Lô den høsten for femten år siden, og det dannet seg store søledammer på gårdsplassen ved kasernen. Han hadde tråkket midt oppi en av dem ved et uhell, og en iskald ring strammet til rundt anklene hans. Han hilste på ordonnansen med blikkofferten i hånden. Da han kom frem til neste gatehjørne, kunne han ikke dy seg: Han snudde seg og så tilbake på den brunaktige bygningen som ikke skulle spille noen rolle i livet hans mer. De sivile klærne, en grå flanellsdress, gnaget under armene og strammet over lårene. Han kunne trenge en vinterfrakk, og fremfor alt et par sko. Ja, et par sko med kraftige rågummisåler. Brossier hadde avtalt å møte ham på Café du Balcon ved syvtiden. Plutselig slo det ham at han hadde kjent ham i to måneder nå, og at Brossier hadde løyet for ham da han sa at han bare var på gjennomreise i Saint-Lô. Hvorfor var han blitt her lenger enn planlagt, når man skulle tro at «forretningene» burde tilsi hans nærvær i Paris? 16