Tvekampen av Arnaldur Indridason

Page 1


Arnaldur Indriðason

Tvekampen Oversatt av Silje Beite Løken


Arnaldur Indriðason Originalens tittel: Einvígið Oversatt av Silje Beite Løken Opprinnelig utgave © Arnaldur Indriðason 2011 Published by agreement with Forlagið, www forlagid.is Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40467-3 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Olga Design & Co / Shutterstock, © Maksime Toome / Shutterstock, © Merkushev Vasiliy / Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Oversettelse av Salme på side 24: Salme 855 i Norsk salmebok, Kolbeinn Tumason (1171–1202) «Himmelskapar, høyr» oversatt av Bernt Støylen.



1

Det var ikke før filmen var over, lyset var slått på og alle hadde forlatt salen, at kinovakten oppdaget liket. Det skjedde på en ukedag, på femforestillingen. Billettsalget åpnet som vanlig én time før filmen startet, og gutten var førstemann. Kvinnen i billettluka enset ham så vidt. Hun var rundt tretti år og hadde et blått silkebånd i det tuperte håret. I et lite askebeger lå det en glødende sigarett. Kvinnen hadde sittet hensunket i et dansk ukeblad og så vidt gløttet opp da han stilte seg foran lukeåpningen. «Én?» spurte hun, og han nikket. Kvinnen ga ham billetten, vekslepenger og et kinoprogram. Deretter fortsatte hun å lese. Han la vekslepengene i den ene lomma, billetten i den andre, og gikk bort fra billettluka. Han foretrakk å gå alene på kino og helst på femforestillingene, og han kjøpte alltid popkorn og brus. Han hadde også et yndlingssete i salen, faktisk i hver eneste kinosal i byen. Det var like mange seter som det fantes kinosaler. Hvis han skulle på en film på Háskólabíó, ved universitetet, likte han å sitte langt unna lerretet og på venstresiden. Háskólabíó var den største kinoen med det desidert største filmlerretet, og han foretrakk å holde god avstand til bildet, slik at han ikke gikk glipp av alle detaljene. Dessuten var det en viss trygghet i å holde avstand, for spillefilmer kunne være overveldende. Hvis han var i Nýja bíó, ville han sitte på balkongen, på den korte raden ved gangen. De beste plassene i Gamla bíó var på midtraden på balkongen. 7


De gangene han var i Austurbæjarbíó, satt han alltid på høyresiden, tre rader nedenfor inngangen. I Tónabíó hadde han en forkjærlighet for raden ved inngangen, slik at han kunne strekke ut beina samtidig som han satt i trygg avstand fra lerretet. Det samme gjaldt Laugarásbíó. Hafnarbíó skilte seg ut fra de andre kinosalene, og det tok ham lang tid før han bestemte seg for favorittsete der. Den var minst, og bygningen var i dårligst stand. Hafnarbíó var egentlig en gammel brakke som var blitt reist under krigen. Inngangspartiet besto av en liten foajé, der det var plass til et stativ foran kiosken. På hver side av kiosken var det en dør inn til salen, som var lang og smal og med buetak. Hafnarbíó var opprinnelig en soldatbrakke som britene bygde under siste verdenskrig. På begge sidene av seteradene var det en lang gang, og nederst i salen, ved lerretet, fantes det to utgangsdører. Noen ganger hadde han sittet lenger oppe på høyresiden, andre ganger helt ytterst på venstresiden. Til slutt hadde han funnet plassen sin, langt oppe til høyre ved gangen. Det var en stund til forestillingen skulle begynne, så han ruslet bortover Skúlagata i sommersola og gikk over veien, og fortsatte ned til sjøkanten, der han satte seg på en stor fjærestein. Han hadde på seg en grønn ytterjakke som gikk til livet; under den hadde han på seg en hvit trøye, og han holdt på en skoleveske. I den hadde han en forholdsvis ny båndopptaker, som han tok ut og la i fanget. Han dro fram et par kassetter fra jakkelommene og plasserte den ene i båndopptakeren, trykket på den røde knappen og holdt mikrofonen ut mot sjøen. Deretter trykket han på stoppknappen, spolte tilbake, trykket på play og lyttet til opptaket av bølgeskvulp. Enda en gang spolte han tilbake, og testingen var overstått. Båndopptakeren var klar. Han hadde allerede merket kassettene med filmtittelen. Båndopptakeren hadde han fått i fødselsdagsgave et drøyt år tidligere, og da hadde han ikke skjønt hva han skulle bruke den til. Det var fort gjort å lære hvordan apparatet virket. Det var ikke vanskelig å ta opp, spille av, 8


spole fram og tilbake og spole i ulik hastighet. I begynnelsen hadde det vært morsomt å høre sin egen stemme fra høyttaleren, men interessen dabbet av. Han kjøpte kassetter med populære slagere som han hadde hjemme, blant annet samlekassetten Top of the pops med engelske låter. Han hadde også en kassett med Simon og Garfunkel. Men foreldrene hadde platespiller, og lyden var mye bedre fra anlegget deres, så han foretrakk å spille plater. Med båndopptakeren tok han opp det ene ungdomsprogrammet som islandsk radio sendte, men det fristet ikke å ta opp noe annet. Han hadde mest lyst til å gjøre lydopptak av noe viktig, noe han kunne bruke, og etter å ha tatt opp seg selv, etter at han hadde intervjuet foreldrene og noen av naboene i blokka, var det ikke moro lenger, og båndopptakeren havnet i en skuff. Helt til den fikk et nytt bruksområde. Han var altetende når det gjaldt spillefilmer, og det var alltid et eller annet ved hver film som var verdt billettprisen. Det hadde ikke noe å si om det var sang- og dansefilmer med vakre mennesker, imponerende storfilmer eller western, som han var spesielt glad i, med mysende helter og golde ødemarker. Science fiction var også ettertraktet, enten filmene skildret menneskehetens ødeleggelse i en atomstorm, eller et romskip som seilte gjennom det svarteste universet. Det var hans egen fantasi som drev historiene framover. Alle inntrykkene strømmet inn i ham gjennom øynene som glitret i kinomørket. Lydene var ikke mindre fantastiske. Han kunne lytte til storbyenes mas og kjas, surrende stemmer, høre et jetfly lande, skudd gå av, musikk, samtaler. Noen av lydene kom fra fortiden, andre fra en uopplevd framtid. Innimellom hersket det steil stillhet, andre ganger var bråket øredøvende. Det var slik han hadde fått ideen til å bruke båndopptakeren. Han kunne ikke ta opp selve filmen på bånd, men han kunne ta opp lydene og se for seg filmen når han spilte av kassettene. Han hadde gjort det mange ganger, og hjemme hadde han lydopptak av flere filmer. 9


Da det var ett kvarter igjen til filmen skulle starte, åpnet kinovakten døra inn til foajeen og tok imot billettene. Det var en ung pike som sto i kiosken, men før han kjøpte noe av henne, gikk han rundt i foajeen og kikket på plakatene av kommende kinofilmer. Det var særlig én av dem han ventet spent på å se. Den het Little Big Man, og i den spilte en av favorittskuespillerne hans, Dustin Hoffman, hovedrollen. Det ble sagt at det var en western utenom det vanlige, og han gledet seg veldig til den kom. Kinomaskinisten tullet med jenta i kiosken. En liten kø hadde dannet seg foran billettluka. Det ble kanskje tjue stykker i salen. Han satte skoleveska på golvet og fant fram penger. De skulle brukes på popkorn og brus. Han fant fram til setet sitt og satte seg godt til rette. Som vanlig gjorde han seg ferdig med popkorn og brus før filmen startet, plasserte båndopptakeren på setet ved siden av seg og la mikrofonen på armlenet på setet foran. Han forsikret seg om at kassetten sto i, og at alt var klart til opptak. Det ble mørkt i salen. Han tok opp alt, til og med forfilmen med klipp fra en kommende film. Filmen han skulle se, het Den røde skyggen og var en western med Gregory Peck i hovedrollen; det var en skuespiller han hadde stor respekt for. The Stalking Moon sto det på kinoplakaten i foajeen, og han hadde bestemt seg for å spørre om de hadde noen ekstraplakater han kunne få. Kanskje de hadde noen fotografier de kunne avse i samme slengen. Han samlet på det òg. Lerretet våknet til liv. Han håpte at han fikk se klipp fra Little Big Man. Etter at femforestillingen var over, gikk kinovakten inn i salen. Han var sen, for han hadde måttet avlaste damen i billettluka. De pleide å hjelpe hverandre. Det hadde vært mange som skulle på sjuforestillingen, og foran luka var det kø. Han kunne ikke slippe folk inn i foajeen samtidig som han satt i luka, og fikk jenta i kiosken til å kontrollere billetter så lenge. Ved første mulighet fortet han seg inn i 10


salen. Oppgaven hans var å åpne utgangsdørene og sørge for at ingen lurte seg til en gratis film ved å bli sittende igjen eller snike seg inn gjennom en av utgangsdørene. Som så ofte før hvis han var sent ute, hadde gjestene selv åpnet dørene. Han gikk nedover langs radene og lukket en av dem. Deretter småløp han over til den andre siden for å lukke dør nummer to. Det var like før sjuforestillingen skulle begynne, og han visste at gjestene var utålmodige etter å sette seg. Kinovakten lot blikket sveipe over radene helt opp til inngangen. I den halvmørke salen satt det en etternøler. Gutten med skoleveska satt fremdeles i setet sitt. Det så ut som om han hadde lent seg over nabosetet, og det var derfor han ikke hadde sett ham da han hadde gått nedover salen og mot utgangsdørene. Gutten sov rolig. Kinovakten dro kjensel på ham. Han kjente til noen gjengangere, andre som også hadde spesifikke behov, gikk på spesielle filmer og ville sitte på bestemte plasser. Den sovende gutten gikk ofte på kino og gikk på alskens filmer – han så alt som kom på kino, virket det som. En og annen gang hadde gutten spurt ham om kommende filmer, når de skulle bli vist, og så videre, han hadde til og med spurt etter fotografier eller annet reklamemateriell. Han hadde fått inntrykk av at gutten var naiv, til og med barnslig, sammenliknet med andre gutter på hans alder, og han kom alltid alene. Kinovakten ropte på gutten. På golvet foran ham lå det en tom popkornpose og en brusflaske. Gutten enset ham ikke, og kinovakten gikk bort til plassen hans og dyttet i ham, ba ham våkne og gå ut, neste forestilling skulle snart begynne. Ingen reaksjon. Mannen bøyde seg ned og så at guttens øyne var halvåpne. Han dyttet hardere i ham, men gutten forholdt seg taus. Til slutt grep han ham under den ene armen og skulle til å løfte ham opp, men kjente at kroppen var merkelig tung og livløs, så han slapp taket. I samme øyeblikk ble lyset slått på i salen. Det var ikke før det at han så blodpølen på golvet.


2

Det var bare Marion Briem som fikk lov til å ha en sofa stående på kontoret. De færreste nøt slike privilegier. Sofaen var ikke noe imponerende møbel, og det var utrolig at den hadde ført til så sterke reaksjoner. Den var gammel og slitt, det tynne skinntrekket var sprukket opp på kantene. Sofaen var en lang treseter, og armlenene var behagelige å hvile hodet på. Sånn sett var den perfekt for en ettermiddagsblund. Noen av de eldre etterforskerne på avdelingen snek seg til en etterlengtet strekk på sofaen når Marion var ute, men det ble gjort diskré, for Marion kunne ta det ille opp hvis noen lusket rundt på kontoret uten tillatelse. Det slitte møbelet hadde vært et stridsemne i etterforskningsavdelingen. Det var flere som misunte Marion Briem, og som ikke kunne fordra forskjellsbehandlingen. De samme reglene skulle gjelde for alle. Marion brydde seg ikke noe om det, og lederne lot saken ligge i frykt for å skremme bort en av politiets dyktigste etterforskere. Diskusjonen blusset opp med jevne mellomrom, særlig i kjølvannet av nyansettelser, nykomlinger med markeringsbehov. En gang hadde en av dem gått så langt at han hadde satt inn en sofa på kontoret som han delte med to andre, og mente at så lenge Marion fikk ta seg en dupp, så skulle de også få det. Det hadde ikke gått mer enn noen få dager før sofaen var blitt fjernet og nykomlingen var tilbake i trafikkavdelingen. Marion hadde lagt seg nedpå og sov tungt da Albert stakk hodet inn gjennom døråpningen og fortalte at det 12


hadde vært en alvorlig knivstikking i Hafnarbíó. Albert delte kontoret med Marion og engasjerte seg ikke i sofaproblematikken. Han var familiefar, rundt tretti år gammel, og han bodde i en fire etasjers høyblokk ved Háaleiti, i utkanten av Reykjavík. Albert jobbet som etterforsker for påtalemyndigheten i Reykjavík, og var blitt plassert sammen med Marion Briem i et kontor på politikammeret i Borgartún, ikke langt fra sentrum. Marion hadde protestert mot ordningen, men var ikke blitt hørt. Etterforskningsavdelingen var i ferd med å vokse seg ut av lokalene, og hver eneste kvadratmeter ble utnyttet til fulle. Avdelingen huset ikke bare etterforskerne, men også en liten krimteknisk enhet, som bare ble større og større. Albert hadde skjegg og langt hår og kledde seg lett og ledig, helst brukte han olabukser og busserull. Marion syntes han var altfor hippieaktig og kommenterte stadig klærne og håret hans. Det hjalp ikke på irritasjonen at mannen tok alt med stoisk ro og var fattet som få. Alle kommentarer prellet av. Albert var fullstendig klar over at han måtte ta tiden til hjelp for å få Marion til å akseptere ham. Han var blitt plassert på et kontor som fram til da hadde vært lukket for alle andre, og nå måtte han prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Det eneste som gikk ham på nervene, var røyking, og Marion var storrøyker. Mesteparten av Marions røyking foregikk på kontoret, der det sto et stort og velfylt askebeger på det ene skrivebordet. Albert hadde måttet rope på Marion Briem tre ganger før han fikk noen reaksjon fra skikkelsen på sofaen. Marion hadde sovet tungt, og bruddstykker av drømmen fulgte med inn i våken tilstand. Eller så var det et gammelt minne som søvnen hadde klart å mane fram. Etter som årene gikk, ble det vanskeligere å skille mellom de to, drøm og minne. Dette var i alle fall et gammelt og velkjent bilde fra det danske tuberkulosesanatoriet – skinnende hvitt lintøy i tørr sommervind, en rad med pasienter som var blitt flyttet ut i den buede liggehallen, noen av dem svært forkomne, legenes instrumenter på små bord, lange nåler som 13


ble benyttet under blåsingen, smerten i siden når legen stakk nålen inn i brysthulen. «Marion,» sa Albert, som hadde mye på hjertet. «Hørte du ikke det jeg sa? En ungdom er blitt stukket ned og drept i Hafnarbíó. De venter på oss. Krimteknisk enhet er på vei.» «Stukket ned og drept i Hafnarbíó?» spurte Marion og satte seg opp i sofaen. «Er gjerningsmannen pågrepet?» «Nei, gutten var alene i salen da kinovakten oppdaget ham,» sa Albert. Marion satte seg opp. «I Hafnarbíó, sier du?» «Ja.» «Var han der for å se film?» «Ja.» «Ble han stukket ned midt under framvisningen, eller hva?» «Ja.» Marion kom seg på føttene. Politiet i Reykjavík var nettopp blitt kontaktet og informert om hendelsen. En andpusten kinovakt hadde ringt fra kinoen og bedt politiet om å komme straks. Vakthavende som tok imot oppringningen, trodde ikke sine egne ører, og kinovakten måtte gjenta meldingen. To biler ble sendt til stedet sammen med en sykebil, og så ble etterforskningsavdelingen underrettet. Albert fikk meldingen, ga beskjed til overordnet, fikk kriminalteknisk av gårde og vekket Marion Briem. «Kan du minne dem på å ikke traske rundt i skitne sko?» kom det fra Marion. «Hvem da?» «De som er ankommet åstedet!» Det hadde hendt at de første polititjenestemennene på et åsted – som regel var det menn fra trafikkavdelingen – tråkket over det hele og gjorde etterforskningsarbeidet vanskelig. Hafnarbíó lå i gangavstand fra kontoret, men denne dagen valgte Marion og Albert å bruke en av tjenestebilene. 14


De kjørte nedover Borgartún og ut på Skúlagata, mot hjørnet på Barónsstígur, der Hafnarbíó lå, som en bølgeblikkledd minnestein over annen verdenskrig og Islands rolle i storhendingene. Bygget som huset kinoen, var opprinnelig forsamlingshus for den britiske hæren, og det hadde vært offisersklubb for garnisonen. Den hvitmalte hallen var i sement, resten var tømmer og bølgeblikk. «Hvem er denne moren til Sylvia?» spurte Marion på vei til kinoen. «Hva mener du?» stusset Albert, som satt bak rattet og ikke skjønte spørsmålet. «Henne de alltid synger om på radioen? Hvem er denne Sylvia? Og hva er det med moren hennes? Hva er det disse menneskene synger om?» Albert lyttet til sangen. Fra radioen lød en amerikansk populærsang, Sylvia’s Mother, som hadde ligget øverst på hitlistene i flere uker. «Jeg visste ikke at du hørte på pop,» sa han. «Man kommer ikke unna denne sangen. Er det voksne menn som synger?» «Ja, og det er faktisk en svært kjent gruppe,» sa Albert. Han parkerte utenfor Hafnarbíó. «Synd at det skjer akkurat nå,» sa han og kikket på filmplakatene som hang ved inngangen. «Det hjelper vel ikke Sjakkforbundet,» kommenterte Marion og gikk ut av bilen. Alberts bekymringer knyttet seg til nye verdensbegivenheter som skulle utspille seg på islandsk jord. I Reykjavík var det fullt av utenlandske pressefolk fra alle verdens hjørner, fra telegrambyråer, fjernsyn, radio og aviser, og de ville utvilsomt få med seg hendelsen i Hafnarbíó. I byen myldret det også av sjakkanalytikere og folk som interesserte seg for sjakk, representanter fra USA og Sovjetunionen, og ellers folk som hadde råd til å reise helt til Island, og hadde såpass mye interesse for spillet at det kunne rettferdiggjøre den lange turen. Det virket som om verdens 15


øyne var rettet spent mot verdensmesterskapet i sjakk, århundrets tvekamp, som det ble kalt, som skulle avholdes i Reykjavík. Slaget sto mellom Bobby Fischer og Boris Spasskij. Island hadde ikke til de grader vært i nyhetsbildet for verdensomspennende begivenheter siden det ble okkupert av de allierte under annen verdenskrig. Det var ulike meninger om hvordan utfallet av tvekampen kom til å bli. Den regjerende verdensmesteren, Boris Spasskij, hadde ankommet landet. Utfordreren, Bobby Fischer, ga inntrykk av å kunne gjøre det vanskelig for ham. Fra Fischer kom det nesten daglig nye krav, som for det meste hadde å gjøre med pengepremien. Han hadde stått over flere flyavganger fra New York, trukket seg i siste liten, og han ble oppfattet som spesielt upålitelig. Spasskij var derimot høfligheten selv og var ikke villig til å kommentere alle Fischers påfunn. Han fortalte at han var kommet til Reykjavík for å delta i verdensmesterskapet, og alt annet var irrelevant for ham. Den regjerende verdensmesterens kultiverte framtreden hadde smeltet selv de mest innbitte sovjetmotstandernes hjerter. Vestlig presse blåste opp tvekampens betydning og anså den som en manifestering av konflikten mellom øst og vest – kuet østblokk og fritt vestlig demokrati. Avisenes overskrifter sparte ikke på kruttet: DEN KALDE KRIGEN HAR NÅDD REYKJAVÍKS GATER. Island hadde tidligere vært i søkelyset etter flere sammenstøt med britene angående fiskekvoter og territorialfarvann. Konflikten ble kalt torskekrigen. Britene hadde sendt krigsskip til territorialgrensen for å beskytte britiske trålere. Den islandske kystvaktens trefninger med britisk marine og fiskefartøyer hadde ikke gått upåaktet hen. Den internasjonale interessen for fiskekonflikten blusset opp igjen da verdensmesterskapet skulle holdes i Reykjavík. Dørene inn til kinosalen sto fremdeles åpne da Marion Briem og Albert møtte opp på åstedet. Foran kinolokalet sto det parkert flere politibiler og en sykebil med bakdørene på vidt gap. Foran inngangen hadde det samlet seg en 16


klynge med folk. Noen hadde tenkt seg på sjuforestillingen, og andre ville ha billett til niforestillingen. De mest skuelystne hadde trengt seg helt inn i foajeen. Det første Marion gjorde, var å føyse noen av politifolkene ut av kinosalen slik at krimteknikerne fikk armslag. Så ble dørene låst før flere marsjerte inn på åstedet. Imens sørget Albert for å få uvedkommende ut av foajeen. Kvinnen i billettluka sto ved kiosken og spurte hva det ble til med niforestillingen. Albert informerte henne om at det ikke ble flere kinoforestillinger før tidligst neste dag. «Han var så ofte her,» sa kvinnen trist. «Var liksom så rolig av seg. Jeg skjønner bare ikke hvordan noen kan gjøre noe sånt. Verken mot ham eller andre.» «Kjente du ham?» spurte Albert. «Nei, egentlig ikke, han var bare en som pleide å gå på kino. Han så alt mulig. Det fins en del av dem.» «Kom han alene?» «Ja, han var alltid alene.» «En del av dem? Hva mener du med det?» «Folk som går alene på kino. Som regel går de på femforestillingene. De vil ikke være på forestillingene der det er folksomt, som på niforestillingene. De kommer for å nyte filmen i ro og mak.» «Har dere nummererte seter i salen?» «Ja, men når det er få kinogjester, pleier de som kommer, å sette seg der de vil.» «La du merke til noe spesielt ved ham i dag?» «Nei,» svarte kvinnen, som presenterte seg som Kiddý. «Ingenting.» «Prøv å tenke deg godt om.» «Jeg kommer ikke på noe. Jo, han hadde en skoleveske over skulderen.» «En skoleveske?» «Ja.» «Nå er det sommerferie.» «Han gikk likevel med skoleveske.» Jenta fra kiosken sto og lyttet til samtalen. Hun var at17


ten år gammel og var dypt rystet, hadde grått, og Kiddý hadde forsøkt å trøste henne. Det var ikke mange som hadde handlet i kiosken, fortalte hun da Albert spurte henne. Noen gutter. Hun hadde lagt merke til en kvinne blant kinogjengerne, resten hadde vært menn, som hun ikke hadde dratt kjensel på og ikke kunne beskrive. Hun kunne ikke bekrefte at avdøde hadde hatt med seg en skoleveske. Marion observerte krimteknikerne jobbe da Albert kom inn i kinosalen og fortalte om veska. Krimteknikerne ventet på sterkere lamper, for belysningen i salen var ikke god nok selv om alle lysene sto på. Ingen hadde rørt liket etter at kinovakten hadde vært borti det. Det var store mengder blod på liket, stolen det lå i, og på golvet foran det. Krimteknikerne lyste opp områdene med lommelykter mens de ventet på bedre belysning. En av dem tok bilder av liket, blodet og den tomme popkornposen som lå på golvet. Lysglimtene fra blitsen lyste opp salen med jevne mellomrom, helt til fotografen mente at han hadde nok. «Det er masse blod,» sa en lege som var blitt tilkalt til åstedet, og som erklærte gutten død. «To stikk direkte i hjertet. Det er knapt blod igjen i denne kroppen.» «Ser dere en skoleveske et eller annet sted?» spurte Marion. «Kan dere sjekke det?» En av krimteknikerne kikket opp. «Her er det ingen skoleveske,» ropte han. En av de andre hadde bøyd seg ned ved seteraden og lyste grundig under hvert sete med en sterk lommelykt, og han ropte på Marion. På golvet lå det en del søppel; flere hadde lagt igjen tomme popkornposer, brusflasker og snoppapir. På den måten kunne de regne ut hvor de som hadde kjøpt noe i kiosken, hadde sittet. Marion la merke til at det ikke lå noe tomt snoppapir rundt setene ved siden av liket, der lå det heller ikke løse popkorn. Krimteknikeren pekte med lommelykta ned på en av de nederste radene, der det lå en spritflaske. Han gikk ned dit og lyste på flaska. 18


«Hva er det?» spurte Marion Briem. «Rom,» sa krimteknikeren. «En tom romflaske. Den kan ha trillet ned hit fra en av de andre radene selv om ikke golvet skråner. Det ligger ikke noe annet her nede.» «Ikke rør den,» sa Marion. «Vi må få tegnet opp kinosalen og danne oss et bilde av hele lokalet.» «Jeg tror at jeg har fått nok bilder,» sa fotografen. Han hadde tatt bilder av flaska og var på vei ut. Marion tok følge med ham og fant kinovakten, som het Matthías, og ba ham bli med. Sammen gikk de inn i kinosalen, og Marion ba ham gjenfortelle detaljert hvordan han hadde funnet liket, og hvilket syn som møtte ham. Kinovakten skildret det hele, og forsøkte å huske alt som kunne ha noe å si. «Hvor mange billetter solgte dere til femforestillingen?» ville Marion vite. «Jeg snakket nettopp med Kiddý om det, og hun fortalte at hun har solgt femten billetter.» «Kjente dere noen av dem som kjøpte billettene? Var det noen faste gjester blant dem?» «Bare denne gutten,» sa kinovakten. «Jeg fulgte ikke så godt med på hvem som kom. Vi viser en amerikansk western som er ganske populær, og det var for det meste menn. Sånn er det ofte på westernfilmer. Og på femforestillingene. Det er ikke mange damer som går på slikt.» «For det meste?» stusset Marion. «Ja, for det var én dame i salen. Jeg har ikke sett henne eller lagt merke til henne før. Ellers kom det noen ungdommer og noen karer som jeg ikke vet hva heter. Ja, og så kom han der i fjernsynet.» «Hvem er det?» «Å, hva er nå navnet hans igjen? Han er ganske kjent. Det er han som snakker om været. Hva er det han heter?» «Fjernsynsreporter? Meteorolog?» «Ja, det er han som har værmeldingen. Jeg la merke til ham. Han kjøpte en billett.» 19


«La du ellers merke til noe spesielt? Kjente han guttungen? Snakket de sammen?» «Nei, det tror jeg ikke. Jeg la ikke merke til det. Jeg kjente ham bare igjen fra fjernsynet. Vet dere hvem gutten er?» «Nei,» sa Marion. «Ikke ennå. Kjenner du ham? Du som er ansatt her?» «Ja, han gikk ofte her, så alle filmene. En fin gutt, av det lille jeg har sett til ham. Han var høflig, men det var samtidig noe rart ved ham. Som om han var litt enfoldig, stakkars. Og så kom han alltid alene. Han viste seg aldri sammen med noen. De som jobber i de andre kinoene, kjenner ham sikkert, de òg. Hvis det kan være til hjelp. Han har nok hatt sine faste plasser i alle kinosalene i byen. Det er mange som er slik. Vil alltid sitte på samme plass.» «Var denne gutten også slik?» «Ja, han satt som oftest langt bak på høyre side.» «Kan flere ha visst at han likte å sitte akkurat der?» spurte Marion Briem. Kinovakten trakk på skuldrene. «Det vet jeg ikke,» svarte han. «Kanskje.» «La du merke til om gutten hadde en skoleveske med seg?» «Ja, det tror jeg at han hadde. Han bar på noe over skulderen.» «Er den noe tess, denne westernfilmen dere viser nå?» spurte Marion Briem og pekte på plakaten med The Stalking Moon. «Ja, den er god. Har solgt bra. Interesserer du deg for western, kanskje? Mange liker dem her til lands. De minner litt om islendingesagaene.» «Ja,» sa Marion Briem. «The Searchers er favoritten. Jeg er derimot ikke så begeistret for Gregory Peck.» «Sier du det? Jeg liker ham.» «Så det ble femten solgte billetter, sa du?» «Ja.» 20


«Hva var det de sang i Skatten på sjørøverøya? Var det ikke noe i den duren?» «Skatten på sjørøverøya?» «Femten gaster på død manns kiste,» kom det fra Marion. «Hei og hå og en flaske med rom.»


3

Marion hadde gått inn i maskinrommet og snakket med kinomaskinisten da Albert dukket opp i døra. Han så alvorlig ut og ga tegn til Marion om at de måtte snakke sammen. «De har funnet legitimasjon på ham, så nå har vi en adresse,» hvisket han. «Guttungen var sytten år gammel, født i 1955. Han het Ragnar. Ragnar Einarsson. Og han bodde oppe i Breiðholt.» Marion fulgte etter Albert ned i fojaeen og inn i kinosalen, der liket fremdeles lå urørt. Den døde kroppen lå halvveis over nabosetet, akkurat i den stillingen den hadde havnet i etter at kinovakten hadde tatt i den. En av krimteknikerne viste legitimasjonen til Marion. Den var tilsølt av blod, hadde ligget i en innerlomme i jakka. «Vi drar og snakker med familien hans,» sa Marion. «Er dere snart ferdige her?» «Ja,» sa krimteknikeren. «Vi er i ferd med å avslutte. Mordvåpenet er ikke funnet. Vi har lett gjennom bosspann og liknende rundt kinoen, men det har ikke dukket opp noe. Noen av betjentene gikk nedover mot sjøen, andre leter i området rundt Hverfisgata. Kanskje de har hellet med seg. Har dere noen tanker om hva som kan ha hendt?» «Nei, ingen,» sa Marion. På veien ut stoppet Albert foran plakaten med The Stalking Moon som hang i foajeen, oversatt med Den røde månen. «Den røde månen?» stusset han. «Hva er det, hva er en rød måne?» 22


«Det er et slags værfenomen,» svarte Marion. «Det har visstnok ikke noe med månen å gjøre.» «Hva slags værfenomen?» «Det har noe med kulelyn å gjøre, elektriske ladninger i luften. Det fins mange og gamle observasjoner av fenomenet. I Sagaen om øyrbyggjene var slike lyn et dårlig varsel.» Marion kastet et blikk inn i kinosalen. «Fenomenet er faktisk bemerkelsesverdig i denne sammenhengen.» «Hvordan da?» «En rød måne varslet død.» Ute var det en vakker sommerkveld, og folk utenfor Hafnarbíó var sommerkledde og nysgjerrige på hva som hadde skjedd i kinosalen. Nyheten om dødsfallet hadde spredt seg, de fleste hadde hørt om det på radioen. Marion måtte vifte vekk forvitne mennesker på vei til bilen. Albert fulgte etter. I foajeen ble Kiddý og kinovakten stående og se etter dem. Da det var klar bane og alle dører var låst, lente kinovakten seg mot Kiddý og hvisket: «Har du noensinne opplevd å møte noen som verken er mann eller kvinne?» «Så rart,» svarte Kiddý. «Jeg sto akkurat og tenkte på det.» Ragnar bodde i en blokk i Breiðholt, den nyeste drabantbyen til Reykjavík. Området strakte seg fra sørøstkanten av bykjernen og var fremdeles under bygging. Marion og Albert måtte forsere planker, sølepytter og snike seg forbi store sementblandere for å komme til blokkinngangen. På høydedragene rundt dem, området som noen kalte Golanhøydene, strakte høyblokkene seg opp mot himmelen. Noen av dem var på hele ti etasjer, andre var lavere, og de sto på geledd langs de eviglange gatene. Nedenfor Golanhøydene var det rekkehusbebyggelse og noen eneboliger for dem som hadde midler til slikt. Det var staten som hadde bygd blokkene for å huse lavtlønnede som hadde 23


bodd trangt og dårlig helt siden de harde trettiårene og krigen. Det var i den perioden Island hadde opplevd en folkevandring fra distriktene og inn til byen, av mennesker på jakt etter jobb. Innflytterne hadde måttet ta til takke med kjellerleiligheter, råloft og lekke soldatbrakker, men nå kunne de se fram til bedre tider i moderne blokkleiligheter med både to og tre soverom, flislagt bad, romslig stue og gode kjøkkenfasiliteter. Veggene i gangene i blokka var i ferd med å få den siste finpussen før de skulle males. Det var ikke installert dørklokker, men på en av veggene var det hengt opp postkasser. Navnet på avdøde sto på den ene, sammen med det som måtte være mor, far og søstre. Familien bodde i andre etasje og på venstre side. Et foreldrepar med tre barn, inkludert Ragnar. «Han hadde to søstre,» kom det fra Marion. Døra foran dem, som delte inngangspartiet fra trappeoppgangen, slo opp, og en hel haug med unger veltet ut, væpnet til tennene med hjemmelagde tresverd og skjold. De små vikingene sprang hoiende ned trappene og ut på parkeringsplassen uten å ta notis av at politiet var kommet. Albert ville banke på familiens dør, men Marion stoppet ham. «Gi dem ett minutt til.» Albert nølte. Tiden gikk, Marion mumlet: Himmelskapar, høyr, bøn frå den som døyr! Kome nåden din mildleg til meg inn!

Albert sto rolig og ventet utenfor døra. «Si det som det er,» kom det fra Marion, og ga tegn til at han fikk banke på. «Ikke mer. Ikke mindre.» Døra gikk opp, og ei jente på rundt ti år kikket spørrende på det uventede besøket. Tung matlukt, boknafisk, 24


smeltet smør, oppvask og røyk strømte ut fra leiligheten. «Hei, er faren din hjemme?» spurte Albert. Jenta gikk inn for å hente faren, som hadde lagt seg på sofaen med ei bok etter middagen. Han kom ut til dem. Mannen var bustet på håret, hadde noen kilo for mye, og var ikledd arbeidsskjorte og bukseseler. I det samme kom kona ut fra kjøkkenet sammen med en annen datter som var tidlig i tenårene. Albert tok ordet. «Beklager at vi kommer hit og forstyrrer dere …» Han kom ikke lenger. «Nei, det er i orden,» sa mannen, «men ikke stå der ute, kom inn. Hva slags ærend er det dere er ute i? Har det noe med blokka å gjøre?» Albert gikk inn i stuen, og Marion fulgte taus etter. Albert hadde funnet fram Ragnars legitimasjon. «Det har med sønnen deres å gjøre. Han heter Ragnar Einarsson?» «Hva er det med Ragnar?» sa kona, som var lav og tynn; hun så mer bekymret ut enn mannen. Han hadde duppet av mens han lå og leste, og hadde ikke våknet ordentlig. «Ragnar Einarsson? Sytten år gammel?» «Ja.» «Er dette ham?» spurte Albert og rakte dem legitimasjonen, som var tilsølt av blod. Det var et svart-hvitt-passbilde av gutten på det. «Ja, det er Ragnar. Hva er det som har hendt? Hva er det som er på legitimasjonen?» «Jeg er …» begynte Albert. «Kanskje jentene skulle ta seg en tur inn på rommet sitt,» foreslo Marion. Kvinnen kikket først på døtrene og deretter på Marion, og ba dem gå inn på rommet. De to jentene gjorde det uten å mukke. «Jeg er redd for at Ragnar er død,» sa Albert da de var utenfor hørevidde. «Han ble stukket til døde i kinosalen i 25


Hafnarbíó. Vi vet ikke hvem som gjorde det, eller hvorfor han ble angrepet.» Ekteparet betraktet ham, men det så ikke ut som om de skjønte et ord av det han sa. «Hva …?» stønnet kvinnen. «Hvem er dere, sa dere?» spurte mannen. «Vi kommer fra politiet,» sa Albert. «Det er forferdelig trist å måtte fortelle dere dette. Om en liten stund kommer det en prest. Han ble litt forsinket. Han burde være her ganske snart hvis dere har behov for å ha ham hos dere i denne stunden.» Mannen sank ned i en stol. Marion reagerte raskt, skjøv stolen fram og sørget for at han ikke ramlet i golvet. Kvinnen stirret på mannen sin, og deretter kikket hun på Marion og Albert. Blikket hennes gikk fra den ene til den andre. «Hva er det du sier?» stønnet hun. «Hva skal dette bety? Ragnar har aldri gjort noen noe som helst. Det må være en misforståelse. Dette er bare en stor misforståelse!» «Vi skal gjøre vårt ytterste for å komme til bunns i hva som har skjedd,» sa Albert. «Vi er blitt fortalt at han var alene. Hadde han tenkt å treffe noen …?» «Alene?» sa kvinnen. «Ragnar går mye alene.» «Nei, han hadde ikke planer om å treffe noen,» sa mannen. «Hadde han venner her i blokka som vi kan ta en prat med? Kanskje han hadde tenkt å treffe noen? Noen dere ikke kjenner.» «Han har ikke mange venner her i nabolaget,» sa kvinnen. «Vi har nettopp flyttet ut hit fra sentrum, har bare bodd her i et halvår, så han har ikke hatt tid til å bli kjent med nye folk.» «Han er en spesiell gutt,» skjøt mannen inn. «Hvordan da?» «Hva har skjedd?» spurte kvinnen. «Kan dere fortelle meg hva som har skjedd? Bare si hva som hendte!» Albert beskrev åstedet i Hafnarbíó. Han forsøkte å 26


skåne foreldrene, samtidig som han ikke ville utelukke viktige detaljer. Det hadde fremdeles ikke gått opp for ekteparet at livet deres aldri ville bli det samme igjen. «Dere må identifisere liket,» sa Albert, etter at han hadde skildret hvordan sønnen var blitt funnet, knivstukket til døde. «Identifisere ham?» spurte kvinnen. «Hvor da? Hvordan? Kan vi dra med det samme? Kan dere følge oss dit?» «Selvfølgelig,» sa Albert. «Dere kan bli med oss.» Kvinnen for fram til garderobeskapet i gangen og fant fram en kåpe. Mannen reiste seg og tok en jakke. Da de sa ha det til døtrene, var tankene deres et helt annet sted, og de to jentene kikket forundret etter dem. Albert og Marion fulgte ekteparet ned trappene og ut til bilen. De bevæpnede ungene fra naboleilighetene tok en pause fra stridighetene ute på parkeringsplassen da den sivile politibilen kjørte sakte forbi dem og i retning av Breiðholtsbraut. Liket av Ragnar var blitt fraktet til likhuset på Barónsstígur og til obduksjon. Skikkelsen lå på et hardt obduksjonsbord, og var dekket av et hvitt klede da Marion og Albert ankom med guttens foreldre. Patologen var kledd i hvit frakk og tok dem alle i hånden. Deretter gikk han bort til obduksjonsbordet og lettet på kledet slik at guttens ansikt kom til syne. Han hadde fremdeles på seg de samme klærne han hadde hatt på seg da han gikk hjemmefra den dagen. Kvinnen la en hånd over munnen som for å kvele et rop. Mannen ble stående urørlig og betrakte sønnen. Så nikket han. «Dette er Ragnar,» sa han. «Dette er vår Ragnar.» Det lille håpet de hadde båret på i taus angst, håpet om at det hele måtte være en misforståelse, en grusom misforståelse, og at alt ville ordne seg, blåste vekk i det samme øyeblikket som de så sønnens ansikt. Kvinnen brast i gråt, og mannen holdt rundt henne, med tårer i øynene. Marion Briem så ned i golvet, dultet i Albert, gikk ut på gangen og lukket døra stille bak seg.


4

Den første sommeren i Reykjavík dro Marion Briem østover, til Þingvallavatn, sammen med familiens sjåfør og fisket ørret. Ørreten ble satt ut i et lite tjern rett bak huset på landstedet. Det hadde vært en gammel tradisjon fra da sønnene i huset var barn. Ørreten i tjernet var satt ut for ungenes skyld, og det virket som om fiskene trivdes der. De svømte fram og tilbake og så ut til å like oppmerksomheten. På varme sommerdager satt guttene og kjølte ned føttene sine i vannet, og ørretene svømte rundt dem. På kveldstid søkte fiskene mot overflaten og vakte, slik at det kunne se ut som om de ville holde øye med hva menneskene foretok seg, der de satt i hagen og pratet. Guttene fikk ikke lov til å fange fiskene eller skade dem på noen måte, men noen ganger så de sitt snitt, når ingen voksne fulgte med. Da grep de fiskene ved halen og holdt dem igjen i et øyeblikk før de slapp taket. Da høsten kom og før tjernet frøs til, fanget sjåføren alle ørretene og slapp dem ut i det store vannet, der de forsvant lynraskt ned i det kalde dypet. Tradisjonen fortsatte etter at sønnene var blitt voksne, og hver sommer ble det fanget levende ørret i Þingvallavatn som ble satt ut i det lille tjernet bak familiens sommersted. Sjåføren hadde fått det sjeldne navnet Aþanasíus. Han hadde vært i familiens tjeneste en god stund og hjalp til med forefallende arbeid som angikk husholdet. I tillegg til ham hadde familien et par andre tjenestefolk, to kvinner, en av dem var kokke. Aþanasíus hadde oppsyn med 28


alt som hadde med vedlikehold av familiens hjem og andre eiendommer å gjøre. Han så til at alt gikk riktig for seg når det ble holdt selskap, enten det var cocktailselskap eller middag. Dessuten tok han seg av hagen, som var det kjekkeste han visste, og hagen bar preg av kyndig omsorg. Den oppgaven han hadde aller mest glede av, var å dra østover til Þingvallavatn med et stort kar og fange ørret. Marion ble med for å hjelpe, for de var gode venner. Aþanasíus, som kalte seg selv huskar, var alltid forståelsesfull og velvillig når det gjaldt Marion. Han inkluderte barnet i lette oppgaver, forsøkte å vise og veilede så godt han kunne. Han betraktet Marion som sin helt spesielle protesjé. Marion var ofte sammen med ham i hagen og lærte om ulike planter, fruktbart jordsmonn, skylag som varslet regn, og solas makt over alt det grønne. Familiens kjøkkenhage lå i utkanten av byen, ved Kringlumýrin, og det var der Aþanasíus dyrket gulrøtter, kålrot og poteter til husholdningen. Når det var tid for innhøsting, dro alle tjenestefolkene i huset til Kringlumýrin, ikke langt fra der reykjavikingene hentet torv, og sammen fylte de opp en stor varebil med grønnsaker. Familiemedlemmene ble bare kalt folket av tjenestefolkene som jobbet for dem. Da depresjonen var på hell og andre og lysere tider var i sikte, økte familieformuen betraktelig. Mannen i huset var en av dem med framsyn og driftighet som hadde slått seg opp som skipsreder. Han styrte forretningene med stø hånd og godtok ikke ødsling, men var heller ikke direkte gjerrig. Hustruen var dansk og foretaksom i likhet med sin mann. De hadde tre sønner, som alle var blitt sendt til videre studier i København. Den eldste hadde vendt hjem etter noen år, stiftet familie og arbeidet som advokat. De to andre oppholdt seg fremdeles i Danmark, men var hjemme om sommeren og jobbet i farens virksomhet. Marion og Aþanasíus satt i en Ford-varebil og humpet av gårde på kjerreveien som gikk til Þingvallavatn. De hadde fått låne bilen av familiebedriften. Selv om det ikke 29


var en lang tur målt i kilometer, gikk det sakte på de dårlige veiene. «I Manitoba hadde de i alle fall ordentlige veier,» stønnet Aþanasíus og forsøkte å svinge utenom en stor stein, som spratt opp under bilen med en dump lyd. Da han hadde vært på Marions alder, hadde familien hans emigrert til Amerika og slått seg ned i Canada, i en av de landsdelene der utvandrede islendinger samlet seg. Som voksen mann hadde han returnert til Island, der han fikk arbeid hos skipsrederen. Marion hørte ofte Aþanasíus snakke om at han aldri skulle ha flyttet tilbake, men heller blitt værende i Canada, og det temaet tok han fort opp da bilen kjørte ut på den islandske bygda. Han skjønte ikke hva som hadde gått av ham da han dro tilbake. Men han ville ikke klage på behandlingen hos folket; langt ifra, han hadde stor respekt for husbonden og den danske hustruen hans, og han hadde ikke noe å klage over – med unntak av medfarten stakkars Marion fikk. «Og så disse menneskene som er så dannede,» sa han opprørt, noe som var ulikt Aþanasíus. Han var en omgjengelig mann på rundt femti år med et rolig vesen, og han var alltid elskverdig og hjelpsom. Aþanasíus hadde ikke utseendet med seg. Munnen var stor, nesen flat, og så var han blitt skallet. «Det er derfor jeg ikke skjønner hvordan de kan behandle deg slik,» la han til. «Men det er vel frua som bestemmer. Dansk snobbeskap.» Veien var forholdsvis ny. Den var blitt åpnet noen år tidligere, i forbindelse med det store alltingsjubileet, og den slynget seg over Mosfellsheiði og møtte den gamle riksveien ved Þorgerðarflöt. Men veien var ikke blitt vedlikeholdt, og nå var den så våt og gjørmete etter regnskyllet at Aþanasíus måtte konsentrere seg for å holde bilen på veien. «Jeg synes likevel at de ikke kan lukke øynene for det som har hendt,» sa han og svingte utenom et stort hull i veien, slik at Marion ble kastet framover i passasjersetet. «De må slutte med denne nonsensen og innrømme hvem 30


du er,» sa han. «Jeg skjønner heller ikke hvordan de kunne behandle moren din slik de gjorde.» «Pass på!» ropte Marion. «Jeg har den!» svarte Aþanasíus og klarte å unngå enda en stor stein. «Det er vel et økonomisk spørsmål. Du har rett til noe av arven, og det vil de selvsagt ikke ha noe av.» Det som hadde hisset opp Aþanasíus, var advokatens, den eldste sønnens, besøk den morgenen. Han var ikke ofte på besøk i foreldrenes hus, men denne dagen hadde han kommet med hele familien, hustru og to små døtre. Det ble sagt at det var han som var Marions far, men ingen hadde bekreftet det. Marions mor het Dagmar, og i likhet med fruen i huset var også hun av dansk slekt. Hun var født og oppvokst i Reykjavík, moren var dansk og faren islandsk. Begge døde av spanskesyken, og da fikk Dagmar tjeneste i familien gjennom felles bekjente. Tre år etter satte den eldste sønnen barn på henne, men han ville ikke vedkjenne seg forholdet. Sønnen, en usling i Aþanasíus’ øyne, ble sendt til København med det neste passasjerskipet som gikk fra Island, og Dagmar ble vist bort fra husholdet. Hun fødte barnet og fikk tjeneste på en gård ikke langt fra Ólafsvík på Snæfellsnes. Dagmar gjorde noen spede forsøk på å ta kontakt med barnefaren, men han ville ikke ha noe med henne å gjøre, og hun var ikke klar over at han giftet seg mens han studerte i Danmark. Da Marion var tre år, dro Dagmar sammen med et følge til en dans på Hellissandur. De måtte gå langs kysten over til nabobygda, og det var en farlig vei med lumskt tidevann. Da de tok turen, var det vinter, og følget måtte ligge over på Hellissandur. På tilbakeveien hadde det begynt å blåse opp, og vannet steg fort. De hadde ikke kommet halvveis før de skjønte at de ikke kom til å rekke over til den andre siden i tide. Rundt dem pisket bølgene og vinden, og da de hadde bestemt seg for å snu, ble to av kvinnene i følget dratt ut av havet. En av dem var Dagmar. Likene av dem ble skylt i land et par dager etter, ikke langt fra stedet der de var blitt borte. Begge kvinnene ble begravd i Ólafsvík. 31


Marion hadde ingen minner om denne hendelsen, men vokste opp på gården som et av bøndenes egne barn. Aþanasíus og Dagmar hadde stått hverandre svært nær, og han hadde vært til god støtte for henne når hun hadde det som verst. I løpet av de årene hun bodde på Snæfellsnes, hadde de holdt kontakten via brev, og etter at hun omkom, beholdt Aþanasíus kontakten med bonden, og fulgte med på hvordan det gikk med Marion. Om somrene dro han oppover til Snæfellsnes, ble værende over høyonna, hjalp til med gårdsarbeidet og tilbrakte tid med barnet. Marion hadde aldri vært plagd av sykdom, med unntak av en og annen forkjølelse og noen dager med feber nå og da, men en regntung høst hjemsøkte feberen den lille kroppen, og barnet fikk en voldsom hoste. Etter en av de voldsomme hosteriene fikk Marion, som var blitt ti år gammel, blodsmak i munnen. Bonden sendte bud på lege, som kom ridende på en svart hest en hustrig regnværsdag. Legen var kledd i en tykk frakk og hadde hatt på hodet. Hattebremmen var så gjennomvåt at den hadde seget, og vannet dryppet av den. Bonden sto utenfor låven og tok imot ham, og fulgte ham inn i våningshuset, der kona tok den våte frakken og hatten og ville henge plaggene til tørk mens legen var på visitt. De snakket om været. Det var som om regnet ingen ende ville ta. Marion lå til sengs da legen kom inn på soveværelset. Han fant fram et lytterør fra doktorveska. Han lyttet grundig på Marions kropp mens barnet pustet inn og ut slik legen ba om. Han banket på den lille overkroppen, på ryggen og på brystet, og ba Marion hoste enda litt til. «Trekk inn pusten en gang til for meg, så dypt du bare klarer,» sa legen og lyttet til brystet. «Har du hostet blod?» spurte han, og Marion nikket. Det var fuktig og kaldt inne på soveværelset, og legen, som var våt til skinnet, hadde mest lyst til å komme seg hjem. Men han lyttet igjen før han stilte en diagnose. «Du har sannsynligvis fått tæring,» sa han til Marion. «Tuberkulosen går som ild i tørt gress her på bygda. Du må holde andre borte fra barnet,» sa han til bonden og reiste seg. «Det beste vil være å 32


sende ungen bort så fort som mulig. Til sanatoriet på Vífilsstaður.» Bonden så ingen annen utvei enn å kontakte Aþanasíus, som reagerte fort, dro til Snæfellsnes, tok Marion med seg til Reykjavík og hadde en lang prat med fruen i huset. Ingen visste hva som ble sagt, men forbausende nok ble fruen mildere innstilt til barnet da hun skjønte hvordan det var fatt. Det endte med at Marion flyttet inn under Aþanasíus’ tilsyn. Fruen ville sørge for at Marion fikk den beste behandling som legene på sanatoriet i Vífilsstaður kunne gi, og hun hadde til og med nevnt at det var en mulighet for å sende Marion til sanatorium i Danmark, der klimaet var meget bedre, som hun sa med dansk aksent. Sønnen hennes ble ikke involvert i planene, og foretok seg heller ikke noe når det gjaldt Marion. Den eneste betingelsen hun stilte, var at farskapet aldri skulle nevnes. Aldrig. Det ble Aþanasíus og den danske fruen enige om. «For en noksagt av en mann,» stønnet Aþanasíus tungt da han tenkte på barnefaren, og begynte å skyve båten ut på vannet. Aþanasíus pleide å låne en småbåt av folk som hadde hytte i nærheten av Þingvallavatn. Han hadde tatt med seg to fiskestenger, én til seg og én til Marion. De rodde omtrent to hundre meter ut fra land, og karet sto klart i akterenden da han festet raust med mark på krokene. «Fryser du?» spurte han Marion, som satt i forstavnen med en av fiskestengene og et pledd over de smale skuldrene. «Du må gi beskjed til meg i det øyeblikket du begynner å fryse, for det skal du ikke med denne styggedommen i lungene.» «Jeg har det bra,» svarte Marion. Båten rugget behagelig på vannet. Sola skinte, men kalde vindgufs kom fra fjellet Skjaldbreið, og trekken gjorde Aþanasíus engstelig. Det gikk ikke lang tid før han hadde dratt opp to vakre ørreter, som svømte rundt i karet, og han mente at de ikke trengte mer enn én til. 33


«Er det mange som heter det du heter her på Island?» kom det plutselig og uventet fra Marion. «Jeg kjenner ikke til noen andre enn meg selv,» svarte Aþanasíus, trakk opp snøret og slapp det ut igjen. «Jeg kommer fra Snæfellsnes, ikke langt fra den pesthulen der du ble smittet, og der brukes det ofte litt rare navn. Det la du sikkert merke til.» «Den eneste Aþanasíus jeg har hørt om, var biskop i Alexandria.» «Jeg kjenner til ham.» «Navnet betyr udødelighet,» la Marion til. «Tja, jeg tviler på at det er noe som kommer til å plage meg. Har du egentlig godt av å gruble så mye som du gjør?» «Jeg gjør ikke annet enn å lese,» sa Marion, og i samme øyeblikk nappet det så hardt i snøret at det var like før stangen glapp. Det sang i snella da snøret for ut i en voldsom fart, og den lille fiskestangen sto i en bue over ripa og snertet vannoverflaten. Aþanasíus bevegde seg sakte mot Marion slik at båten ikke skulle kantre. Marion tviholdt på stangen, og Aþanasíus kjente på den; det var en ordentlig rugg som hadde bitt på. «De kan vokse seg veldig store her i vannet,» hvisket han, «kanskje du har fått en kjempeørret.» «Kan ikke du ta stangen?» spurte Marion. «Nei, du drar den opp. La den trekke ut snøret en liten stund, og så begynner du å dra inn. Vi får se hva den finner på.» Sakte, men sikkert begynte snella å roe seg, og Marion tok til å dra inn snøret. Stangen var nesten helt krumbøyd, og den skalv av kraftanstrengelsen. Aþanasíus mente at kroken satt godt fast i svelget på fisken, og var ikke redd for at de skulle miste den, så han satte seg ved årene og begynte å ro mot land. Marion holdt hardt fast i stangen og forsøkte å dra inn snøret. Aþanasíus dro båten opp på land, hoppet over ripa og hjalp Marion med å komme seg 34


ut av båten. Fisken begynte å bli trøtt. Det gjorde også Marion, men det falt ikke Aþanasíus inn at han skulle hjelpe til. Marion hadde klart å trekke fisken opp fra dypet. Nå vrengte og buktet den seg i vannkanten noen meter fra land, forsøkte å komme seg unna, men klarte det ikke. Marion trakk den inn. Aþanasíus vasset ut i vannet, grep fisken og slengte den opp på land. «For en koloss,» sa han og satte seg på huk ved siden av en flott ørret på seks kilo. «Jeg har aldri sett en så stor fisk tatt i dette vannet.» «Kan vi ta den med oss hjem?» spurte Marion. «Det er klart.» Kroken satt bom fast i munnviken på fisken, og Aþanasíus løsnet den varsomt. Deretter slapp han den ned i karet sammen med de andre to, satte lokk på karet og plasserte det på lasteplanet på bilen. Den store fisken lå urørlig på bunnen av karet, fullstendig utmattet. «Denne blir fin i den lille dammen vår, Marion,» sa han. «Det er den største vi har sluppet ut der.» «Er den død?» spurte Marion. «Nei, den livner til igjen. Det skal mye til for å ta livet av en sånn storing. Vi slipper den uti igjen til høsten. Når er det du skal reise til sanatoriet?» «I neste uke,» svarte Marion. «Godt. Det kommer til å bli godt for deg.» «Jeg har ikke lyst til å dra.» «Det er ingen vits i å trekke det ut. Dette er bare noe du må gjennom.» Aþanasíus klappet Marion på hodet. «Det er ikke et hyggelig bekjentskap du har stiftet.» «Bekjentskap?» «Med døden,» sa Aþanasíus.


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.