Til Jacobs forsvar av William Landay

Page 1


William Landay

Til Jacobs forsvar Oversatt av Kurt Hanssen


William Landay Originalens tittel: Til Jacobs forsvar Oversatt av Kurt Hanssen Opprinnelig utgave: Copyright © William Landay 2012 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47557-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsfoto; (forside): © plainpicture/Glasshouse Omslagsfoto; (bakside): © Allister Clark/Arcangel Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB-PRINT IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Del 1 «La oss se praktisk på våre forventninger til strafferetten … [For] vi trenger bare å forestille oss at vi foretar en tidsreise, hvor vi later som om vi møter vår første hominide forfar, Adam. Et proto-menneske, han er liten av høyde, har en overdådig hårvekst over hele kroppen, har nettopp lært seg å gå på to bein, han leter etter mat på den afrikanske savannen for omtrent tre millioner år siden. Og la oss så bli enige om at uansett hvor mange lover vi lager for denne dyktige, lille skapningen, vil det likevel vært uklokt å prøve å klappe ham.» REYNARD THOMPSON, A General Theory of Human Violence (1921)



1 Storjuryen

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

Kan du si hva du heter? Andrew Barber Hva arbeider du med, Mr. Barber? Jeg var assisterende statsadvokat i dette fylket i 22 år. Mr. Logiudice: “Var.” Hva arbeider du med nå? Vitnet: Jeg går ut fra at man kan si at jeg er arbeidsløs.

I april 2008 fikk endelig Neal Logiudice stevnet meg som vitne for en storjury. Men da var det for sent. I hvert fall for sent for saken hans, men også for sent for Logiudice. Ryktet hans var allerede så medtatt at det ikke lot seg gjenopprette, og det samme gjaldt karrieren hans. En offentlig anklager kan halte av sted med medtatt rykte en god stund, men kollegene vokter over ham som ulver, og til slutt blir han presset ut – til beste for resten av flokken. Jeg har sett det skje mange ganger: en assisterende statsadvokat er uerstattelig den ene dagen, men glemt den neste. Jeg har alltid vært svak for Neal Logiudice (det uttales la-DJU-dis). Han ble ansatt ved statsadvokatens kontor tolv år før dette skjedde, rett fra jusstudiene. Da var han tjueni år gammel, liten, med tynt hår og en liten kulemage. Munnen var stappfull av tenner, han måtte tvinge den igjen som en overfylt koffert, og det fikk det til å se ut som om han hadde en sur trutmunn. Jeg ba ham la være å 7


skjære den grimasen foran en jury – ingen liker å bli kjeftet på – men han gjorde det ubevisst. Når han stilte seg foran juryen og ristet på hodet og strammet leppene som en skolelærerinne eller en prest, fikk hvert eneste jurymedlem en indre trang til å stemme mot ham. På kontoret var Logiudice litt for ivrig og smiskete. Han ble ertet mye. De andre assisterende statsadvokatene plaget ham i det uendelige, men han fikk også merke det fra alle andre, inkludert de som jobbet en armlengde fra kontoret – politifolk, funksjonærer, sekretærer, folk som vanligvis ikke viser sin forakt for påtalemyndigheten så tydelig. De kalte ham Milhouse, etter den nerdete fyren i The Simpsons, og de fant på tusen variasjoner av navnet hans: LoFoolish, LoDoofus, Sid Vicious, Judicious og så videre. Men jeg syntes Logiudice var ok. Han var bare uskyldig. Med de beste hensikter ødela han livet til folk, uten at han mistet nattesøvnen av den grunn. Han gikk tross alt bare etter kjeltringer. Det er påtalemyndighetens vrangforestilling – hvis jeg har tatt ut tiltale mot dem, er de kjeltringer – og Logiudice var ikke den første som hadde latt seg lure av det utsagnet, og derfor tilga jeg ham at han var så full av rettferdighet. Jeg likte ham faktisk. Jeg heiet på ham nettopp fordi han var så rar, fordi han hadde et navn ingen kunne uttale, fordi han hadde utstående tenner – som alle andre ville fått rettet på med en kostbar regulering betalt av mamma og pappa – til og med fordi han hadde så utilslørte ambisjoner. Jeg så noe i ham. Besluttsomheten i måten han holdt motet oppe på under så mye motgang, hvordan han bare tok imot og tok imot. Han var helt tydelig en arbeiderklassegutt som var fast bestemt på å skaffe seg det så mange andre bare hadde fått opp i hendene. På den måten, og bare på den måten, tror jeg, lignet han på meg. Nå, tolv år etter at han begynte på kontoret, og til tross for alle særhetene hans, hadde han klart det, eller nesten klart det. Neal Logiudice var førsteassistent, nestkommanderende på statsadvokatkontoret i Middlesex, førstestatsadvokatens høyre hånd og førsteaktor i rettssaker. Han 8


overtok jobben etter meg – denne guttungen som en gang hadde sagt til meg: «Andy, du er nøyaktig det jeg vil bli en dag.» Jeg burde sett den komme. Den formiddagen satt jurymedlemmene mutte og nedslåtte i storjuryrommet. Der satt de, noen og tretti menn og kvinner som ikke hadde vært smarte nok til å finne på en unnskyldning for å slippe unna jurytjenesten, klemt ned på de smale skolestolene, med tåreformede pulter til armlener. På dette tidspunktet visste de utmerket godt hva de skulle gjøre. Storjuryer blir sittende i flere måneder, og de skjønner ganske kjapt hva det dreier seg om: anklage, peke, si hvem som har vært slem. En sak som føres foran en storjury er ikke det samme som en rettssak. Det er ingen dommer i salen, ingen forsvarer. Aktor styrer showet. Det er en etterforskning og, i teorien, en kontroll av påtalemyndighetens makt, siden storjuryen bestemmer om påtalemyndigheten har beviser nok til å stille en mistenkt for retten. Hvis det er beviser nok, innvilger storjuryen påtalemyndigheten en tiltalebeslutning, som er aktors billett til en høyere domstol. Hvis ikke avviser de saken, og dermed er den over før den har begynt. Det skjer i praksis svært sjelden. De fleste storjuryer tar ut tiltale. Hvorfor ikke? De ser jo bare den ene siden av saken. Men i dette tilfellet hadde jeg en mistanke om at jurymedlemmene visste at Logiudice ikke hadde en sak. Ikke denne gangen. Sannheten ville ikke komme for en dag, ikke med beviser som var så gamle og så lite troverdige. Det var allerede over ett år siden – over tolv måneder siden liket av en fjorten år gammel gutt ble funnet i skogen med tre stikksår på rekke og rad på brystet, som om han var stukket med en trefork. Men det var ikke bare at det hadde gått så lang tid. Det var alt det andre. Det var for sent, og det visste storjuryen. Jeg visste det også. Men Logiudice lot seg ikke stoppe. Han strammet leppene på den rare måten sin. Han gikk gjennom notatene han hadde skrevet på en gul blokk, vurderte neste spørsmål. 9


Han gjorde akkurat det jeg hadde lært ham å gjøre. Stemmen i hodet hans var min: Ikke bry deg om hvor dårlig saken din er. Hold deg til systemet. Gjennomfør spillet slik det har vært gjort de siste fem hundre årene, bruk den samme magefølelsetaktikken som alltid har styrt et kryssforhør – lokk til deg vitnet, fang vitnet i en felle, kjør vitnet hardt. Han sa: «Kan du huske første gang du hørte om drapet på Rifkin-gutten?» «Ja.» «Beskriv det.» «Jeg fikk en telefon, først fra CPAC, tror jeg – det er delstatspolitiet. Så fikk jeg to til rett etterpå, én fra politiet i Newton og én fra vakthavende statsadvokat. Rekkefølgen er muligens feil, men telefonen ringte i hvert fall i ett sett.» «Når var dette?» «Torsdag 12. april 2007, omkring klokken ni om formiddagen, rett etter at liket var funnet.» «Hvorfor ringte de deg?» «Jeg var førsteassisterende statsadvokat. Jeg ble varslet hver gang det var et drap i fylket. Det var standard prosedyre.» «Men du beholdt ikke alle sakene selv, gjorde du vel? Etterforsket du og tok du personlig ut tiltale i hver eneste drapssak dere fikk?» «Nei, selvsagt ikke. Jeg hadde ikke så god tid. Jeg tok svært få drapssaker. De fleste overførte jeg til andre statsadvokater.» «Men denne beholdt du.» «Ja.» «Bestemte du deg umiddelbart for å beholde den, eller bestemte du deg først senere?» «Jeg bestemte meg omtrent umiddelbart.» «Hvorfor det? Hvorfor ville du ha akkurat denne saken?» «Jeg hadde en avtale med førstestatsadvokat Lynn Canavan: Visse saker skulle jeg selv være aktor for.» «Hva slags saker?» 10


«Saker med høy prioritet.» «Hvorfor akkurat deg?» «Jeg var kontorets førsteaktor. Hun ville sikre at viktige saker ble gjort ordentlig.» «Hvem bestemte om en sak hadde høy prioritet?» «I første instans var det meg. Selvsagt etter å ha konsultert førstestatsadvokaten, men ting har en tendens til å gå fort unna i begynnelsen. Da er det vanligvis ikke tid til et møte.» «Så du bestemte selv at Rifkin-drapet var en sak med høy prioritet?» «Selvsagt.» «Hvorfor det?» «Fordi det dreide seg om drapet på et barn. Jeg tror også vi hadde en anelse om at den kom til å eksplodere, få stor medieoppmerksomhet. Det var den typen sak. Det skjedde i en velstående by og offeret var velstående. Vi hadde allerede hatt noen sånne saker. Til å begynne med visste vi ikke helt nøyaktig hva det var heller. Det minte på mange måter om et skoledrap, som Columbine-massakeren. Vi visste rett og slett ikke hva faen det var, men det luktet stor sak av den. Hadde den vist seg å være mindre, ville jeg ha gitt den til noen andre etter hvert, men de første timene måtte jeg forsikre meg om at alt ble gjort riktig.» «Informerte du førstestatsadvokaten om at du hadde en interessekonflikt?» «Nei.» «Hvorfor ikke?» «Fordi jeg ikke hadde det.» «Var ikke sønnen din, Jacob, en av klassekameratene til den døde gutten?» «Jo, men jeg kjente ikke offeret. Så vidt jeg visste kjente Jacob ham heller ikke. Jeg hadde aldri hørt navnet til den døde gutten før.» «Du kjente ikke gutten. Greit. Men du visste at han og sønnen din gikk på samme trinn på samme ungdomsskole i samme by?» 11


«Ja.» «Og likevel skjønte du ikke at det var en konflikt der? Du trodde ikke at det ville bli stilt spørsmål ved objektiviteten din?» «Nei. Selvsagt ikke.» «Selv ikke i ettertid? Du insisterer, altså – Selv i ettertid føler du fortsatt ikke at omstendighetene i hvert fall fikk det til å se ut som en konflikt?» «Nei, det var ikke noe upassende med det. Det var ikke engang noe uvanlig. At jeg bodde i samme by som drapet ble begått i? Det var bra. I mindre fylker bor aktor ofte på samme sted som en forbrytelse er begått, han kjenner ofte de det gikk ut over. Og hva så? Vil han ikke da være enda mer innstilt på å ta drapsmannen? Det er ikke en interessekonflikt. Hør her, i bunn og grunn har jeg en konflikt med alle drapsmenn. Det er jobben min. Det var en grusom forbrytelse, og det var min jobb å gjøre noe med det. Jeg var fast bestemt på å gjøre akkurat det.» «Ok.» Logiudice senket blikket mot blokken. Ingen grunn til å angripe vitnet så tidlig i vitnemålet. Han ville utvilsomt komme tilbake til dette poenget senere på dagen, når jeg var sliten. Men nå var det best å holde temperaturen nede. «Har du forstått dine rettigheter ifølge Femte grunnlovstillegg?» «Selvsagt.» «Og du har avstått fra dem?» «Det ser sånn ut. Jeg er her. Jeg snakker.» Noen i storjuryen fniste. Logiudice la fra seg blokken, og da virket det som om han gikk bort fra planen sin en stund. «Mr. Barber – Andy – kan jeg få spørre deg om noe: hvorfor avsto du fra det? Hvorfor ikke forholde seg taus?» Den neste setningen forble usagt: Det ville jeg gjort. Jeg lurte et øyeblikk på om dette var taktikk, om han spilte skuespill. Men det virket som om Logiudice mente det. Han var bekymret for om jeg hadde noen baktan12


ker med dette. Han ville ikke bli lurt, han ville ikke virke dum. Jeg sa: «Jeg har ikke noe ønske om å være taus. Jeg vil at sannheten skal komme for en dag.» «Uansett?» «I likhet med deg, i likhet med alle andre her, tror jeg på systemet.» Vel, det var kanskje ikke helt sant. Jeg tror ikke på rettssystemet, jeg tror i hvert fall ikke det er en spesielt god måte å få fram sannheten på. Ingen advokater gjør det. Vi har sett altfor mange feil, altfor mange dårlige resultater. En juryavgjørelse er bare en gjetning – en velmenende gjetning, stort sett, men det lar seg rett og slett ikke gjøre å skille fakta fra fiksjon ved å stemme over det. Og likevel, til tross for alt dette, tror jeg på makten i ritualet. Jeg tror på den religiøse symbolikken, de svarte kappene, rettsbygningene med marmorsøyler, lik greske templer. Når vi gjennomfører en rettssak, holder vi messe. Vi ber sammen om at vi gjør det som er rett og at vi må beskytte oss mot farer, og det er verdt å be, enten bønnene våre blir hørt eller ikke. Selvsagt var ikke Logiudice en tilhenger av sånt høytidelig tull. Han levde i advokatens todelte verden, skyldig eller ikke skyldig, og han var fast bestemt på å holde meg der. «Du tror på systemet, ikke sant?» fnyste han. «Greit, Andy, da går vi tilbake til saken. Vi lar systemet gå sin gang.» Han sendte juryen et lurt og overbærende blikk. Bravo, Neal. Ikke la vitnet få hoppe til køys med juryen. Hopp opp i sengen selv, kryp under teppet med dem og la vitnet bli stående igjen ute i kulden. Jeg måtte flire. Jeg ville reist meg og applaudert hvis jeg hadde fått lov til det, for jeg hadde lært ham å gjøre akkurat dette. Hvorfor skulle jeg nekte meg selv litt faderlig stolthet? Jeg kan ikke ha vært så dårlig – jeg hadde nå tross alt klart å gjøre Neal Logiudice til en halvgod advokat. «La oss komme i gang,» sa jeg, og så at juryen satte pris på det. «Slutt med dette tullet, Neal, så vi kommer oss videre.» 13


Han sendte meg et blikk før han tok opp den gule blokken igjen og kikket på den for å finne hvor han var. Jeg kunne praktisk talt lese tankene som sto skrevet i pannen hans: lokk til deg vitnet, fang vitnet i en felle, kjør vitnet hardt. «Ok,» sa han, «la oss fortsette med det som skjedde etter drapet.»


2 Gjengen vår

April 2007: tolv måneder tidligere. Da familien Rifkin åpnet hjemmet sitt under shiva-en, den jødiske sørgetiden, virket det som om hele byen kom innom. Familien skulle ikke få lov til å sørge alene. Drapet på gutten var en offentlig hendelse, dermed måtte også sorgen bli det. Det var så fullt i huset at når de mumlende samtalene tiltok i styrke, lignet det ubehagelig mye på en fest helt til alle senket stemmene samtidig, som om man vred på en usynlig volumkontroll. Jeg tok på meg en unnskyldende mine mens jeg gikk gjennom folkemengden, sa «Unnskyld meg» om og om igjen, og snudde meg den ene og den andre veien for å komme meg forbi. Folk stirret på meg med nysgjerrige uttrykk. Noen sa: «Der er han, det er Andy Barber,» men jeg stoppet likevel ikke. Det var nå fire dager siden drapet, og alle visste at jeg ledet etterforskningen. De ville naturligvis spørre meg om det, om mistenkte og om spor og alt det der, men det turte de ikke. For øyeblikket var ikke detaljene i etterforskningen viktig, bare det grusomme faktum at en uskyldig guttunge var død. Drept! Nyheten slo luften ut av dem. Det skjedde nesten aldri noe kriminelt i Newton. Det lille lokalbefolkningen visste om vold, kom naturlig nok fra nyhetsreportasjer og tv-serier. De trodde voldskriminalitet var noe man fant 15


i storbyer, i en underklasse som besto av urbane bygdetullinger. Der tok de selvsagt feil, men de var ikke dumme og de ville heller ikke blitt så sjokkerte hvis offeret hadde vært voksen. Det som gjorde Rifkin-drapet så støtende, var at det dreide seg om et av barna i byen. Det var et overgrep mot Newtons selvbilde. En gang hadde det stått et skilt i Newton Centre som erklærte at byen var «Et samfunn av familier, en familie av samfunn», og det ble ofte sagt at Newton var «et godt sted å vokse opp.» Og det var det virkelig. Byen var breddfull av undervisningssentere hvor barna kunne forbedre karakterene før videregående og universitet, karate-dojoer og lørdagsfotball. Særlig byens unge foreldre satte pris på at Newton ble framstilt som barnas paradis. Mange hadde flyttet fra den hippe, sofistikerte storbyen for å bo her ute. De hadde akseptert de enorme utgiftene, den lammende monotonien og den kvalmende skuffelsen over å ha slått seg til ro med et vanlig liv. For disse ambivalente innbyggerne var hele poenget med å bo i forstaden at det var «et godt sted å vokse opp.» De hadde satset alt på det. Mens jeg beveget meg fra rom til rom, passerte jeg den ene gruppen etter den andre. Barna, vennene til den døde gutten, hadde klynget seg sammen på et lite arbeidsrom på forsiden av huset. De snakket lavt sammen, stirret rett framfor seg. Tårer hadde fått mascaraen til å renne på en av jentene. Min egen sønn, Jacob, satt i en lav stol, lang og hengslete, litt for seg selv. Han studerte skjermen på mobilen sin, uten å vise interesse for samtalene rundt ham. Den sjokkskadde, sørgende familien var i dagligstuen ved siden av, det var alt fra gamle bestemødre til små fettere og kusiner. På kjøkkenet fant jeg til slutt foreldrene til barna som hadde gått sammen med Ben Rifkin på skolene i Newton. Det var gjengen vår. Vi hadde kjent hverandre siden ungene våre hadde sin første dag på barneskolen åtte år tidligere. Vi hadde levert barna sammen tusen morgener og hentet dem igjen tusen ettermiddager, vi hadde vært sam16


men på uendelig mange fotballkamper og innsamlingsaksjoner til skolen og en minneverdig oppsetning av Tolv edsvorne menn. Men bortsett fra et par nære vennskap, kjente vi likevel ikke hverandre så godt. Det var et visst kameratskap mellom oss, men ingen egentlige bånd. De fleste av disse bekjentskapene ville ikke overleve lenge nok til at barna tok eksamen på videregående. Men de første dagene etter drapet på Ben Rifkin, følte vi en illusorisk nærhet. Det var som om vi plutselig hadde avslørt oss for hverandre. På det enorme kjøkkenet i Rifkin-huset – med Wolfkoketopp, Sub-Zero-kjøleskap, granittbenkeplater, kritthvite skap – hadde skolekameratenes foreldre samlet seg i små grupper på tre eller fire, og kom med intime betroelser om søvnløshet, sorg, frykt og redsel. De snakket om og om igjen om Columbine og 11. september og om at Bens død fikk dem til å klamre seg til sine egne barn så lenge de kunne. De overdrevne følelsesutbruddene denne kvelden ble forsterket av det varme lyset på kjøkkenet, det kom fra taklamper med kupler av brent, oransje glass. Da jeg kom inn i det peisaktige lyset i rommet, gjorde foreldrene noe så uvant som å avsløre hemmeligheter for hverandre. En av mødrene, Toby Lanzman, sto ved kjøkkenøya og anrettet kanapeer på et serveringsfat. Hun hadde slengt et kjøkkenhåndkle over skulderen. Senene i underarmene strammet seg mens hun arbeidet. Toby var bestevenninnen til min kone Laurie, et av de få varige vennskapene vi hadde knyttet her. Hun så at jeg lette etter min kone og pekte mot den andre enden av rommet. «Hun er som en mor for alle mødrene,» sa Toby. «Jeg har skjønt det.» «Vel, vi trenger alle litt moderlig omsorg nå.» Jeg gryntet, sendte henne et forundret blikk og gikk videre. Toby var en vandrende provokasjon. Mot henne var mitt eneste forsvar en taktisk retrett. Laurie sto i en liten sirkel av mødre. Håret hennes, som alltid har vært tykt og uregjerlig, var samlet i en løs knute i 17


nakken og holdt sammen med en stor, skilpaddefarget hårklemme. Hun gned en venninne trøstende på overarmen. Venninnen lente seg inn mot Laurie, som en katt som ble strøket. Da jeg kom bort til Laurie, la hun venstrearmen rundt midjen min. «Hei, søten.» «Det er på tide å gå.» «Andy, det har du sagt helt siden vi kom hit.» «Det er ikke sant. Jeg har tenkt det, men jeg har ikke sagt det høyt.» «Vel, det står tydelig å lese i ansiktet ditt.» Hun sukket. «Jeg visste at vi skulle tatt hver vår bil.» Hun tok seg tid til å studere meg et øyeblikk. Hun hadde ikke lyst til å dra, men hun forsto at jeg var urolig, at jeg følte meg utsatt her, at jeg ikke var så veldig pratsom i utgangspunktet – jeg blir alltid sliten av å småprate i overfylte rom – og alt dette måtte tas med i beregningen. En familie måtte ledes, akkurat som enhver annen organisasjon. «Bare gå,» besluttet hun. «Jeg kan sitte på med Toby.» «Ja?» «Ja. Hvorfor ikke? Ta med deg Jacob.» «Er du sikker?» Jeg bøyde meg ned – Laurie er nesten tretti centimeter kortere enn meg – og hvisket: «For jeg skulle så gjerne ha blitt her.» Hun lo. «Gå. Før jeg ombestemmer meg.» De dystre kvinnene stirret. «Kom igjen. Frakken din er på soverommet oppe.» Jeg gikk opp trappen, og befant meg i en lang korridor. Støyen var mer dempet her, og det var en lettelse. Ekkoet fra alle gjestene surret fortsatt i ørene mine. Jeg begynte å lete etter frakkene. På et av soverommene, som så ut til å tilhøre den døde guttens lillesøster, lå en haug med frakker på sengen, men min var ikke der. Døren til det neste rommet var lukket. Jeg banket på, åpnet den, stakk hodet inn for å kikke. Rommet lå i halvmørke. Det eneste lyset kom fra en messinggulvlampe i den innerste kroken. Den døde guttens 18


far satt i en ørelappstol under lampen. Dan Rifkin var liten, velstelt og sped. Som alltid var håret hans sprayet fast. Han hadde på seg en mørk dress som så dyr ut. En ujevn, fem centimeter lang revne i jakkeslaget skulle symbolisere at hjertet hans var knust – det var å sløse med en kostbar dress, syntes jeg. I det svake lyset virket øynene hans innsunkne, de var omgitt av blåaktige sirkler som minnet om masken til en vaskebjørn. «Hallo Andy,» sa han. «Unnskyld. Jeg lette bare etter frakken min. Jeg mente ikke å forstyrre.» «Nei, kom inn og sett deg litt.» «Næh. Jeg har ikke lyst til å trenge meg på.» «Sett deg, er du snill. Jeg vil spørre deg om noe.» Hjertet mitt sank. Jeg har sett hvordan pårørende til mordofre ydmyker seg. Jobben min tvinger meg til å se på. Foreldrene til drepte barn har det verst, og for meg virker det som om fedrene har det verre enn mødrene, fordi de er opplært til å være stoiske, til å «oppføre seg som en mann.» Studier har vist at fedrene til drepte barn ofte dør bare noen få år etter drapet, ofte av hjertesvikt. De dør faktisk av sorg. På et tidspunkt innser også en aktor at heller ikke han kan overleve en så dyp sorg. Han kan ikke følge etter fedrene. Derfor konsentrerer han seg isteden om jobbens tekniske sider. Han gjør det til et håndverk som alle andre. Hemmeligheten ligger i å holde sorgen på avstand. Men Dan Rifkin insisterte. Han veivet med armen lik en politimann som dirigerer trafikken framover, og da jeg skjønte at jeg ikke hadde noe valg, lukket jeg døren forsiktig bak meg og satte meg i stolen ved siden av ham. «Drink?» Han løftet et glass med kobberfarget whiskey, bar. «Nei.» «Er det noe nytt, Andy?» «Nei. Er redd for at det ikke er det.» Han nikket, kikket bort i hjørnet av rommet, skuffet. «Jeg har alltid vært så glad i dette rommet. Jeg kommer hit 19


for å tenke. Når noe som dette skjer, går det med mye tid til å tenke.» Han smilte anstrengt: Ikke vær redd, jeg har det bra. «Jeg tviler ikke på det.» «Det eneste jeg ikke fatter er: hvorfor gjorde denne fyren det?» «Dan, du skulle virkelig ikke –» «Nei, hør på meg. Bare – jeg trenger ikke – jeg trenger ikke en til å holde meg i hånden. Jeg er bare et rasjonelt menneske, ikke noe annet. Jeg har spørsmål. Ikke om detaljene. Når du og jeg snakker sammen ellers, handler det alltid om detaljene: bevismaterialet, rettsprosedyren. Men jeg er et rasjonelt menneske, ok? Jeg er et rasjonelt menneske og jeg har spørsmål. Andre spørsmål.» Jeg sank tilbake i stolen, kjente at skuldrene slappet av, samtykkende. «Ok. Det er som følger: Ben var så snill. Det er det første. Selvsagt fortjener ingen barn en sånn skjebne. Det vet jeg. Men Ben var virkelig en snill gutt. Han var så snill. Og bare en guttunge. Han var bare fjorten år, for guds skyld! Havnet aldri i trøbbel. Aldri. Aldri, aldri, aldri. Så hvorfor skjedde det? Hva var motivet? Jeg mener ikke raseri, grådighet, sjalusi, den typen motiver, for i denne saken kan det ikke være et vanlig motiv, det er umulig, det gir ikke mening. Hvem kunne føle et sånt, et sånt raseri mot Ben, mot en hvilken som helst guttunge? Det gir bare ikke mening. Det gir bare ikke mening.» Rifkin presset de fire fingertuppene på høyre hånd mot pannen og masserte huden i langsomme sirkler. «Det jeg mener er: hva skiller disse folkene fra oss andre? For jeg har selvsagt også følt det samme, de samme motivene – raseri, grådighet, sjalusi – du har følt det, alle har følt det. Men vi har aldri drept noen. Skjønner du? Vi kunne aldri ha drept noen. Men noen gjør det, noen mennesker kan det. Hva kommer det av?» «Jeg vet ikke.» «Du må da ha en viss forståelse av ting som dette.» «Nei. Egentlig ikke.» 20


«Men du snakker med dem, du møter dem. Hva sier de, drapsmennene?» «De fleste sier ikke stort.» «Spør du dem noen gang? Ikke om hvorfor de gjorde det, men om hva som gjør dem i stand til det.» «Nei.» «Hvorfor ikke?» «Fordi de ikke ville svart. Advokatene deres ville ikke latt dem svare.» «Advokater!» Han slengte med hånden. «Flesteparten av dem ville dessuten ikke vite hva de skulle svart. Disse filosofiske drapsmennene – med chianti og favabønner og alt sånt – det er bare tull. Det er bare på film. Dessuten er sånne folk fulle av dritt. Hvis de ble nødt til å svare, ville de sikkert bare snakket om den vanskelige barndommen sin eller noe sånt. De ville gjøre seg selv til offeret. Det er vanligvis det som skjer.» Han nikket én gang, for å få meg til å fortsette. «Dan, saken er den at du må slutte å plage deg selv med å lete etter en årsak. Det finnes ingen. Det er ikke logisk. Ikke det du snakker om.» Rifkin sank sammen i stolen, konsentrerte seg, som om det var nødvendig å tenke enda mer gjennom saken. Øynene var fuktige, men stemmen var fast, kontrollert. «Er det andre foreldre som spør om dette?» «De spør om alt mulig.» «Treffer du dem etter at saken er over? Foreldrene?» «Noen ganger.» «Jeg mener, lenge etter. Flere år.» «Noen ganger.» «Og er de – hvordan har de det? Har de det bra?» «Noen av dem har det bra.» «Men noen av dem har det ikke bra.» «Noen av dem har det ikke bra.» «Hva gjør de, de som klarer seg? Hva er de viktigste tingene? Det må finnes et mønster. Hva er strategien, hva er den beste framgangsmåten? Hva har fungert for dem?» 21


«De får hjelp. De stoler på familiene sine, menneskene de har rundt seg. Det finnes grupper der ute for folk som har overlevd, de bruker dem. Vi kan sette dere i kontakt med dem. Dere burde snakke med bistandsadvokaten. Hun kan gi dere navnet på en støttegruppe. Det er veldig nyttig. Poenget er at dere ikke klarer dette alene. Dere må huske at det finnes andre der ute som har opplevd det samme som dere, og som vet hva dere går gjennom.» «Og de andre, foreldrene som ikke klarer seg, hva skjer med dem? De som aldri kommer seg igjen?» «Du kommer ikke til å bli en av dem.» «Men tenk om jeg gjør det? Hva skjer med meg, med oss?» «Vi skal ikke la det skje. Vi skal ikke engang tenke sånn.» «Men det skjer. Det skjer, ikke sant? Det gjør det.» «Ikke med deg. Ben ville ikke ønsket at det skulle skje med deg.» Stillhet. «Jeg kjenner sønnen din,» sa Rifkin. «Jacob.» «Ja.» «Jeg har sett ham på skolen. Han virker som en grei unge. Stor, kjekk gutt. Du må være stolt.» «Det er jeg.» «Han ligner på deg, tror jeg.» «Ja, det sies så.» Han trakk pusten dypt. «Vet du hva, jeg tenker stadig på ungene i klassen til Ben. Jeg føler at jeg kjenner dem. Jeg vil se dem lykkes, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har sett dem vokse opp, jeg føler en nærhet til dem. Er det uvanlig? Føler jeg det fordi det gjør at jeg føler meg nærmere Ben? Er det derfor jeg henger meg opp i dem? For det virker sånn, ikke sant? Det ser rart ut.» «Dan, du må ikke bekymre deg for hvordan noe ser ut. Folk får tro det de vil tro. Til helvete med dem. Du må ikke bekymre deg for det.» Han masserte pannen litt til. Smertene kunne ikke vært 22


mer tydelige om han hadde ligget blødende på gulvet. Jeg fikk lyst til å hjelpe ham. Samtidig ville jeg komme meg bort fra ham. «Det ville hjulpet hvis jeg visste, hvis, hvis saken var løst. Det ville hjulpet hvis du løser saken. For det å gå i uvisshet – det er ødeleggende. Det vil hjelpe når saken er løst, tror du ikke det? I andre saker du har sett, så hjelper det foreldrene, ikke sant?» «Jo, jeg tror det.» «Jeg mener ikke å legge press på deg. Det er ikke meningen at det skal høres sånn ut. Jeg tror bare det ville hjulpet hvis saken ble løst og jeg vet at denne fyren er – at han er sperret inne for godt. Jeg vet at du kommer til å gjøre det. Jeg har tro på deg, selvsagt. Jeg mener, selvsagt. Jeg tviler ikke på deg, Andy. Jeg sier bare at det ville hjulpet meg. Meg, min kone, alle. Det er det vi trenger, tror jeg. En avslutning. Det er det vi forventer av deg.» Den kvelden lå Laurie og jeg i sengen og leste. «Jeg tror fortsatt det er en tabbe å åpne skolen så tidlig.» «Laurie, vi har vært gjennom dette.» Stemmen min hørtes uinteressert ut. Been there, done that. «Jacob kommer til å være helt trygg. Vi kjører ham dit, og så følger vi ham helt bort til døren. Det er politifolk overalt. Han er tryggere på skolen enn noe annet sted.» «Tryggere. Det vet du ikke. Hvordan kan du vite det? Ingen har noen anelse om hvem denne fyren er eller hvor han er eller hva han har tenkt å gjøre.» «Før eller siden er de nødt til å åpne skolen. Livet går videre.» «Du tar feil, Andy.» «Hvor lenge vil du at de skal vente?» «Til de har tatt fyren.» «Det kan ta en stund.» «Og så? Hva er det verste som kan skje? Ungene går glipp av noen skoledager. Og hva så? Da er de i det minste trygge.» 23


«Man kan ikke gjøre dem helt trygge. Det er en stor verden der ute. En stor og farlig verden.» «Tryggere, da.» Jeg la boken fra meg på magen, så den stakk opp som et lite tak. «Laurie, hvis skolen holdes stengt, sender man feil signal til ungene. Skolen skal ikke være farlig. Det er ikke et sted de skal være redde for. Det er deres andre hjem. Det er der de tilbringer mesteparten av sin våkne tid. De vil være der. De vil være sammen med vennene sine, ikke sitte hjemme, hvor de må gjemme seg under sengen så ikke busemannen kommer og tar dem.» «Busemannen har allerede tatt en av dem. Derfor er han ikke busemannen.» «Ok, men du skjønner hva jeg mener.» «Å, jeg forstår hva du sier, Andy. Jeg sier bare at du tar feil. Førsteprioriteten er å sørge for at ungene er fysisk trygge. Så kan de være sammen med vennene sine eller noe. Men du kan ikke forsikre meg om at ungene er trygge før fyren er tatt.» «Vil du ha en garanti?» «Ja.» «Vi skal ta fyren,» sa jeg. «Det garanterer jeg.» «Når da?» «Snart.» «Er du sikker på det?» «Jeg forventer det. Vi tar dem alltid til slutt.» «Ikke alltid. Husker du han fyren som drepte kona si og pakket henne inn i et teppe og la henne i bagasjerommet på Saab-en?» «Vi tok fyren. Vi fikk bare ikke – greit, nesten alltid. Vi tar dem nesten alltid. Og denne fyren skal vi ta, det lover jeg deg.» «Enn om du tar feil?» «Hvis jeg tar feil, så kommer jeg sikkert til å få høre det fra deg.» «Nei, jeg mener hvis du tar feil og en annen stakkars unge blir utsatt for noe?» 24


«Det kommer ikke til å skje, Laurie.» Hun rynket pannen og ga opp. «Det er umulig å argumentere med deg. Det er som å slå hodet i veggen om og om igjen.» «Vi argumenterer ikke. Vi diskuterer.» «Du er advokat, du skjønner ikke forskjellen. Jeg argumenterer.» «Hør her, Laurie, hva vil du jeg skal si?» «Jeg vil ikke at du skal si noe som helst. Jeg vil at du skal høre. Du vet, å være selvsikker er ikke det samme som å ha rett. Tenk. Vi setter kanskje sønnen vår i fare.» Hun presset en fingertupp mot tinningen min og trykket den inn, halvt på spøk, halvt i sinne. «Tenk.» Hun snudde seg bort, la boken på den ustø stabelen hun hadde på nattbordet og la seg med ryggen mot meg, sammenkrøllet, en unge i en voksen kropp. «Hei,» sa jeg, «kom hit.» Hun vrikket og vred seg bakover til hun lå med ryggen mot meg. Helt til hun kjente varmen eller styrken eller hva det nå var hun trengte fra meg akkurat da. Jeg gned henne på overarmen. «Det kommer til å gå bra.» Hun gryntet. Jeg sa: «Jeg antar at bli-venner-igjen-sex ikke kommer på tale?» «Har vi kranglet, da?» «Ikke jeg, men du. Og jeg vil at du skal vite én ting: det er greit. Jeg tilgir deg.» «Ha, ha. Kanskje hvis du ber om unnskyldning.» «Unnskyld.» «Det hørtes ikke ut som om du mente det.» «Jeg ber deg dypt og inderlig om unnskyldning. Inderlig.» «Og så sier du at du tar feil.» «Feil?» «Si at du tar feil. Vil du ha eller vil du ikke?» «Hm. Bare så vi har det klart for oss: jeg trenger bare å 25


si at jeg tar feil, og så kommer en vakker kvinne til å elske lidenskapelig med meg?» «Jeg sa ikke noe om lidenskapelig. Bare helt vanlig.» «Ok, så er det sånn: La oss si at jeg tar feil, og så vil en vakker kvinne elske med meg, helt uten lidenskap, men med ganske bra teknikk. Er det en god beskrivelse?» «Ganske bra teknikk?» «Enestående teknikk.» «Ja, herr advokat, det er en god beskrivelse.» Jeg la fra meg boken, McCulloughs Truman-biografi, på toppen av en glatt haug med glansede magasiner på mitt eget nattbord, og slo av lyset. «Glem det. Jeg tar ikke feil.» «Det har ikke noe å si. Du har allerede sagt at jeg er vakker. Jeg vinner.»


3 Tilbake på skolen

Tidlig neste morgen hørte jeg en stemme i mørket, på Jacobs rom, et stønn – og da jeg våknet var jeg allerede i bevegelse, jeg svingte meg opp på beina, subbet forbi fotenden av sengen. Jeg var fortsatt i halvsøvne da jeg gikk ut av det halvmørke soverommet, gjennom det grå morgenlyset i gangen og tilbake til mørket på soverommet til sønnen min. Jeg slo på bryteren på veggen og justerte dimmeren. Rommet til Jacob var fullt av enorme, klumpete joggesko, en MacBook dekket med klistremerker, en iPod, skolebøker, pocketbøker, skoesker fylt med gamle baseballkort og tegneserier. I det ene hjørnet sto en Xbox som var koblet til en gammel tv. Xbox-diskene og eskene deres lå i en haug ved siden av, det var stort sett militære rollespill. Det var selvsagt skittentøy der, men også to stabler med rene klær som var brettet pent sammen og lagt der av Laurie. Jacob hadde imidlertid latt være å legge dem inn i skapet sitt, fordi det var lettere å hente seg rene klær rett fra stablene. Oppå en lav bokhylle sto noen trofeer Jacob vant da han spilte fotball som liten. Han hadde ikke vært noe særlig til idrettsmann, men da de var så små fikk alle premier, og han hadde rett og slett aldri ryddet dem bort. De små statuene sto der lik religiøse relikvier, ignorerte, mer eller mindre usynlige for ham. Det hang en gammel filmplakat på veggen, for en chop-socky-film fra 1970-tallet, Five Fingers of Death, med bilde av en mann i karatedrakt som slo 27


en velmanikyrert knyttneve gjennom en murvegg. («Karate-mesterverket! SE det ene fantastiske stormangrepet etter det andre! BLI BLEK ved synet av stålnevens forbudte ritual! HØR JUBELEN for den unge krigeren som utfordrer karatekunstens onde krigsherrer!») Rotet her inne var så omfattende og permanent at Laurie og jeg for lengst hadde sluttet å krangle med Jacob om å rydde opp. Vi hadde for den saks skyld sluttet å legge merke til det. Laurie hadde en teori om at rotet var en projisering av Jacobs indre liv – at det å gå inn på soverommet hans var omtrent som å gå inn i den kaotiske tenåringshjernen hans – så det var bare tull å mase på ham. Tro meg, det er sånt man må forholde seg til når man gifter seg med datteren til en psykiater. For meg var det bare et rotete rom, og jeg holdt på å bli gal hver gang jeg måtte gå inn der. Jacob lå på siden på kanten av sengen, uten å røre seg. Hodet var bøyd bakover på nakken, og munnen hang åpen, som om han var en hylende ulv. Han snorket ikke, men pusten hørtes slimete ut, han hadde slitt med en liten forkjølelse i det siste. Mellom hvert klissete åndedrag, klynket han fram: «N–, n–»: Nei, nei. «Jacob,» hvisket jeg. Jeg strakte meg fram for å stryke ham over hodet. «Jake!» Han ropte igjen. Øynene flagret bak øyelokkene. Utenfor skranglet en trikk forbi, det første toget på vei inn i Boston på Riverside-linjen, som passerte hver morgen klokken 6:05. «Det er bare en drøm,» sa jeg. Jeg kjente et lite sug av glede over å kunne trøste sønnen min på denne måten. Situasjonen utløste et av de nostalgiske stikkene foreldre opplever, et vagt minne om Jake og god natt-rutinen vi hadde da han var tre–fire år gammel: Jeg spurte: «Hvem er glad i Jacob?» og han svarte: «Det er pappa.» Det var det siste vi sa til hverandre før han la seg til å sove om kvelden. Men Jake trengte aldri trøst. Det slo ham aldri at pappaer kunne forsvinne, i hvert fall ikke hans pappa. Det var jeg som trengte den lille spørsmål-og28


svar-runden. Da jeg var liten, var faren min aldri der. Jeg kjente ham knapt. Derfor var jeg fast bestemt på at mine egne barn aldri skulle ha det sånn, at de aldri skulle oppleve hvordan det er å være farløs. Da var det underlig å tenke på at Jake ville forlate meg om noen få år. Han ville begynne å studere, og min aktive rolle som far på daglig basis ville være over. Jeg ville se mindre og mindre til ham, og til slutt ville forholdet mellom oss krympe til noen få besøk i året, på høytider og i sommerferien. Jeg klarte ikke helt å forestille meg det. Hvis jeg ikke var faren til Jacob, hva var jeg da? Deretter slo en annen tanke meg, en tanke som under omstendighetene var uunngåelig: det var ingen tvil om at Dan Rifkin også ville beskytte sønnen sin mot farer, like mye som jeg ville det, og han var utvilsom like lite forberedt på å ta farvel med sønnen sin som meg. Men Ben Rifkin lå i en kjøleskuff på rettsmedisinerens kontor, mens min sønn lå i den varme sengen sin, og det var ikke annet enn flaks som skilte den ene fra den andre. Jeg skammer meg over å tilstå at jeg tenkte: Takk Gud. Takk Gud, for at det var hans sønn som ble tatt, og ikke min. Jeg trodde ikke jeg ville overlevd tapet. Jeg knelte ved siden av sengen og la armene rundt Jacob og la hodet mot hans hode. Jeg kom på noe annet: Da Jake var liten, pleide han å tasse i halvsøvne over gangen og inn i sengen vår for å kose med en gang han våknet om morgenen. Nå var han ufattelig stor og mager og keitete i armene mine. Kjekk, med mørkt, krøllete hår og rødlett ansikt. Han var fjorten år. Han ville aldri latt meg holde seg på denne måten hvis han var våken. De siste årene hadde han blitt litt mutt og lukket og irriterende. Av og til var det som å ha en fremmed boende i huset – en litt fiendtlig innstilt fremmed. Typisk tenåring, sa Laurie. Han prøvde ut forskjellige personligheter, han gjorde seg klar til å forlate barndommen for godt. Jeg ble overrasket over at berøringen min faktisk fikk Jacob til å roe seg, at den stoppet marerittet. Han trakk pus29


ten dypt en gang, og rullet seg over på siden. Pusten ble roligere og jevnere, og han gled inn i en dyp søvn, dypere enn jeg var i stand til å sove. (I en alder av femtien virket det som om jeg hadde glemt hvordan det er å sove. Jeg våknet flere ganger hver natt, og fikk sjelden mer enn fire eller fem timers søvn.) Tanken på at jeg hadde klart å berolige ham, gjorde meg glad, men hvem vet? Han visste kanskje ikke engang at jeg hadde vært der. Den morgenen var vi skvetne, alle tre. At McCormick-skolen skulle gjenåpnes bare fem dager etter drapet, hadde gjort oss litt usikre. Vi fulgte de vanlige rutinene – dusj, kaffe og bagel, vi sjekket epost og var på nettet for å lese sportsresultater og nyheter – men vi var anspente og klossete. Alle tre var oppe halv sju, men vi drøyde og oppdaget til slutt at vi hadde dårlig tid, og det gjorde oss bare enda mer urolige. Spesielt Laurie var nervøs. Hun var ikke bare bekymret for Jacob, tror jeg. Hun var fortsatt urolig på grunn av drapet, akkurat som friske mennesker blir overrasket når de blir alvorlig syke for første gang. Man skulle tro at det å ha bodd sammen med en aktor i så mange år hadde gjort Laurie bedre forberedt enn naboene hennes. Hun burde visst at livet går videre – selv om det var hardhjertet og tonedøvt å påpeke det kvelden før. Selv den verste volden koker til slutt ned til innholdet i en rettssak: en haug med papir, noen bevisgjenstander, ti–tolv svette og stammende vitner. Verden ser bort, og hvorfor ikke? Folk dør, noen av vold – ja, det er tragisk, men på et tidspunkt slutter det å sjokkere, i hvert fall for en gammel aktor. Laurie hadde observert syklusen mange ganger, fulgt med over skulderen min, men hun ble likevel satt ut når det var et voldsutbrudd i hennes eget liv. Det var tydelig i hver eneste bevegelse hun gjorde, i den giktiske holdningen hennes, i det dempede tonefallet. Hun strevde med å beholde fatningen, og det var ikke enkelt for henne. Jacob stirret inn i MacBook-en sin og tygde på en seig, 30


frossen bagel som var varmet opp i mikrobølgeovnen. Laurie prøvde å få ham ut av skallet, som hun alltid gjør, men det ville han ikke ha noe av. «Hva synes du om å begynne på skolen igjen, Jacob?» «Jeg vet ikke.» «Er du nervøs? Bekymret? Hva?» «Jeg vet ikke.» «Det må du vel vite. Hvem skulle ellers vite det?» «Mamma, jeg har ikke lyst til å snakke nå.» Det var den høflige kommentaren vi hadde lært ham å komme med, i stedet for bare å ignorere foreldrene sine. Men på dette tidspunktet hadde han gjentatt «jeg har ikke lyst til å snakke nå» så mange ganger og så mekanisk at all høflighet for lengst var borte. «Jacob, kan du ikke bare si om du har det bra så jeg ikke trenger å bekymre meg?» «Jeg har jo sagt det. Jeg har ikke lyst til å snakke.» Laurie sendte meg et oppgitt blikk. «Jake, moren din stilte deg et spørsmål. Du dør ikke av å svare på det.» «Det går bra.» «Jeg tror moren din vil ha litt mer detaljer enn bare det.» «Pappa, kan du ikke –» Han vendte oppmerksomheten tilbake til Mac-en. Jeg trakk på skuldrene mot Laurie. «Gutten sier han har det bra.» «Det skjønte jeg også. Takk.» «Ikke vær redd, mor. Alt er topp.» «Hva med deg, ektemann?» «Det går bra. Jeg har ikke lyst til å snakke nå.» Jacob sendte meg et surt blikk. Laurie smilte motvillig. «Jeg hadde trengt en datter for å jevne ut litt her i huset, så jeg fikk noen å snakke med. Dette er som å bo sammen med to gravstøtter.» «Det du trenger, er en kone.» «Tanken har slått meg.» Vi fulgte begge Jacob til skolen. De fleste andre foreld31


rene gjorde det samme, og klokken åtte så skolen ut som et karneval. Det var en liten trafikkork utenfor, tettpakket med Honda minivan-er og familiebiler og SUV-er. Et par tv-biler sto parkert i nærheten, med paraboler, kasser og antenner på taket. Politisperringer blokkerte begge ender av den sirkelformede innkjørselen. En politimann fra Newton sto vakt ved inngangen til skolebygningen. En annen ventet i en patruljebil som sto parkert på forsiden. Elevene snodde seg fram til døren mellom alle hindringene, ryggene var bøyd under tunge skolesekker. Foreldrene ble stående og henge på fortauet, hvis de ikke fulgte barna helt bort til inngangsdøren. Jeg parkerte minivan-en vår på gaten nesten et kvartal unna, og vi ble sittende og se på. «Jøss,» mumlet Jacob. «Jøss,» samtykket Laurie. «Dette er sprøtt.» Jacob. Laurie så ulykkelig ut. Venstrehånden hang og dinglet fra armstøtten, med de lange fingrene og de vakre, blanke neglene. Hun hadde alltid hatt nydelige og elegante hender; min mors feite vaskekonehender minte mer om hundepoter sammenlignet med Laurie. Jeg strakte meg bort og tok hånden hennes, flettet fingrene mine mellom hennes så hendene våre dannet en knyttneve. Synet av hånden hennes i min gjorde meg sentimental et lite øyeblikk. Jeg sendte henne et oppmuntrende blikk, og ristet på de sammenflettede hendene våre. For meg var dette det samme som et hysterisk følelsesutbrudd, og Laurie klemte hånden min for å takke meg. Hun snudde seg og stirret ut gjennom frontruten igjen. Det mørke håret hadde fått grå striper. Nesten usynlige rynker forgreinet seg fra øynene og munnen. Men da jeg så på henne, var det som om jeg samtidig kunne se det yngre ansiktet hennes, uten rynker. «Hva?» «Ingenting.» «Du stirrer.» «Du er min kone. Jeg har lov til å stirre.» 32


«Er det en regel?» «Ja. Jeg kan stirre, glo, blunke, gjøre hva jeg vil. Stol på meg. Jeg er advokat.» Et godt ekteskap sleper en lang hale med gode minner etter seg. Et enkelt ord eller en gest, et tonefall kan framkalle så mange erindringer. Laurie og jeg hadde flørtet på denne måten i over tretti år, helt siden den dagen vi traff hverandre på college og begge ble litt stormforelsket. Det var selvsagt annerledes nå. Når man er femtien, er kjærlighet en langt mer lavmælt affære. Vi drev sammen gjennom dagene. Men vi husket begge hvordan det begynte, og selv nå, når jeg som middelaldrende tenker på den strålende, unge jenta, kjenner jeg fortsatt et stikk av forelskelse. Det er fortsatt der, det lyser som en signallampe. Vi gikk mot skolen, oppover mot den lille høyden hvor bygningen står. Jacob subbet av gårde mellom oss. Han hadde på seg en falmet, brun hettejakke, saggebukser og Adidas Superstar basketballsko. Ryggsekken var slengt over høyre skulder. Håret var litt for langt. Det hang ned over ørene hans, og panneluggen dekket nesten øyenbrynene. En mer modig gutt ville gått enda lenger og stått fram som gother eller hipster eller en annen slags opprører, men det var ikke Jacob. Han risikerte ikke mer enn en antydning av at han skilte seg ut. Han hadde et undrende, lite smil på leppene. Det virket som om han likte all spenningen som blant annet unektelig var med på å bryte opp i den kjedelige hverdagen i åttende klasse. Da vi nådde fram til fortauet foran skolen, ble vi fanget opp i en liten gruppe som besto av tre unge mødre, alle med barn i Jacobs klasse. Den sterkeste og mest utadvendte av dem, den underforståtte lederen, var Toby Lanzman, kvinnen jeg hadde truffet på ekteparet Rifkins shiva i går kveld. Hun var iført skimrende, svarte treningsbukser, en innsvinget T-skjorte og en baseballcaps hvor hestehalen var tredd inn gjennom et hull på baksiden. Toby var treningsnarkoman. Hun hadde den tynne kroppen og det magre ansiktet 33


til en løper. Blant fedrene på skolen var musklene hennes både opphissende og skremmende, men pirrende uansett. Jeg syntes hun var verdt ti av de andre foreldrene her. Hun var en venn av den sorten man vil ha i en krisesituasjon. En venn av den typen som ikke ville svikte. Men hvis Toby var kapteinen i denne mødregruppen, var Laurie dens følelsesmessige sentrum – gruppens hjerte og antagelig også gruppens hjerne. Laurie var alles fortrolige. Når noe gikk galt, når en av dem mistet jobben eller en ektemann spilte på bortebane eller et barn strevde på skolen, ringte man Laurie. De var antagelig tiltrukket av den samme egenskapen i Laurie som jeg var: hun utstrålte en omtenksom og intellektuell varme. I opprivende stunder hadde jeg en vag følelse av at disse kvinnene var mine romantiske rivaler, at de ville ha noe av det samme som jeg fikk fra Laurie (anerkjennelse, kjærlighet). Når jeg så dem sammen i liksom-familien sin, med Toby i rollen som streng far og Laurie som varmhjertet mor, var det umulig for meg ikke å føle meg litt sjalu og ekskludert. Toby tok oss med i den lille sirkelen på fortauet, og hilste på hver og en av oss med en fast etikette som jeg aldri fikk helt grepet på: en klem til Laurie, et kyss på kinnet til meg – mwah, sa hun inn i øret mitt – et enkelt hei til Jacob. «Er det ikke bare fryktelig?» Hun sukket. «Jeg er i sjokk,» tilsto Laurie, lettet over å være blant venner. «Jeg klarer bare ikke å fordøye det. Jeg vet ikke hva jeg skal tro.» Ansiktet var mer forundret enn bekymret. Hun fant ikke noen logikk i det som hadde skjedd. «Hva med deg, Jacob?» Toby satte blikket i Jacob, fast bestemt på å ignorere aldersforskjellen mellom dem. «Hvordan går det med deg?» Jacob trakk på skuldrene. «Bra.» «Klar til å begynne på skolen igjen?» Han avfeide spørsmålet med en enda større skuldertrekning – han løftet skuldrene høyt opp og slapp dem ned igjen – for å vise at han skjønte at hun så ned på ham. Jeg sa: «Du bør komme deg av sted, Jake, så du ikke 34


blir for sen. Husk at du skal gjennom en sikkerhetssjekk.» «Ja, ok.» Jacob himlet med øynene, som om all denne bekymringen for barnas sikkerhet var enda en bekreftelse på hvor utrolig teite voksne var. Skjønte de ikke at det var altfor sent? «Bare kom deg av gårde,» sa jeg og smilte til ham. «Ingen våpen, ingen skarpe gjenstander?» sa Toby og flirte skjevt. Hun siterte fra et direktiv skolens rektor hadde sendt ut på epost, hvor man listet opp de nye sikkerhetstiltakene. Jacob stakk tommelen under stroppen på ryggsekken og løftet den noen centimeter opp fra skulderen. «Bare bøker.» «Greit. Kom deg av sted. Lær noe.» Jacob vinket til de voksne, som smilte velvillig, så subbet han forbi politisperringen og fulgte med strømmen av elever på vei mot hovedinngangen. Da han var borte, sluttet gruppen å late som om de var i godt humør. Bekymringene la seg tungt over dem igjen. Selv Toby hørtes plaget ut. «Har noen tilbudt Dan og Joan Rifkin hjelp?» «Jeg tror ikke det,» sa Laurie. «Det burde vi virkelig. Jeg mener, det må vi.» «Stakkars mennesker. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det er.» «Jeg tror ikke noen vet hva man skal si til dem.» Det kom fra Susan Frank, den eneste kvinnen i gruppen som var iført arbeidsantrekket til en advokat, skjørt og dressjakke i grå ull. «Jeg mener, hva kan man si? Ærlig talt, hva i all verden kan man si til noen etter noe sånt? Det er bare så – jeg vet ikke, overveldende.» «Ingenting,» samtykket Laurie. «Det er absolutt ikke noe man kan si som er riktig. Men det har ingen betydning hva man sier, poenget er bare å være der for dem.» «Bare la dem forstå at man tenker på dem,» sa Toby som et ekko. «Det er det eneste man kan gjøre, la dem forstå at man tenker på dem.» 35


Den siste kvinnen som var til stede, Wendy Seligman, spurte meg: «Hva mener du, Andy? Du gjør jo dette hele tiden, ikke sant? Snakker med familier etter noe som dette.» «Jeg sier stort sett ikke noe. Jeg konsentrerer meg bare om saken. Jeg snakker ikke om noe annet. Når det gjelder de andre tingene, er det ikke stort jeg kan gjøre.» Wendy nikket, skuffet. Hun syntes jeg var kjedelig, en av disse ektemennene man må tolerere, den uviktige delen av et ektepar. Men hun så opp til Laurie, fordi hun lot til å utmerke seg i alle de tre klare rollene disse kvinnene balanserte mellom, som kone, mor og til slutt som seg selv. Hvis Laurie syntes jeg var interessant, gikk Wendy ut fra at jeg måtte ha en skjult side jeg ikke brydde meg om å dele med andre – og det betydde kanskje også at jeg syntes hun var kjedelig, og ikke verdt bryet å føre en ordentlig samtale med. Wendy var skilt, det var ingen andre skilte eller alenemødre i den lille gruppen, og hun hadde lett for å innbille seg at andre lurte på om hun det var noe galt med henne. Toby prøvde å lette stemningen. «Vet dere, i alle år har vi holdt ungene unna leketøysvåpen og voldelige tv-programmer og dataspill. Bob og jeg lot ikke engang ungene få vannpistoler, for guds skyld, hvis de da ikke så ut som noe helt annet. Og selv da kalte vi dem ikke ‘pistoler’, vi kalte dem ‘sprutere’ eller noe sånt, ikke sant, så ungene ikke skulle skjønne det. Og så skjer dette. Det er som om –» Hun hevet hendene i et slags tilgjort raseri. Men ingen lo. «Det er ironisk,» sa Wendy dystert, så ikke Toby skulle føle seg oversett. «Det er sant,» sukket Susan, også det for Tobys skyld. Laurie sa: «Jeg tror vi overvurderer hva vi kan gjøre som foreldre. Barnet ditt er barnet ditt. Man får det man får.» «Så da skulle jeg bare gitt ungene de jævla vannpistolene?» «Antagelig. Med Jacob – ikke vet jeg. Av og til lurer jeg bare på om det egentlig hadde noen betydning, alt det vi gjorde, alt det vi bekymret oss for. Han var alltid den han 36


er nå, bare i en mindre utgave. Det er det samme med alle barna våre. Ingen av dem er egentlig så forskjellige fra det de var da de var små.» «Jo, men måten vi er foreldre på har heller ikke forandret seg. Da lærer vi dem kanskje bare de samme tingene.» Wendy: «Jeg har ikke noen oppskrift på det å være forelder. Jeg improviserer bare.» Susan: «Jeg også. Alle sammen. Bortsett fra Laurie. Laurie, du har sikkert en oppskrift på det å være forelder. Og du, Toby.» «Det har jeg ikke!» «Å jo, det har du! Du har sikkert lest bøker om det.» «Ikke jeg.» Laurie løftet hendene: Jeg er uskyldig. «Uansett, poenget er jo at jeg tror vi smigrer oss selv hvis vi sier at vi kan lede barna vår til å bli på den ene eller den andre måten. Det meste er allerede programmert.» Kvinnene så på hverandre. Jacob var kanskje programmert, ikke deres unger. I hvert fall ikke sånn som Jacob. Wendy sa: «Kjente noen av dere Ben?» Hun mente Ben Rifkin, drapsofferet. De hadde ikke kjent ham. Å bruke fornavnet hans var bare en måte å adoptere ham på. Tony: «Nei. Dylan var ikke venner med ham. Og Ben drev ikke med sport eller noe.» Susan: «Han var i klassen til Max av og til. Jeg pleide å se ham. Han virket som en grei gutt, tror jeg, men hvem vet?» Toby: «De lever sine egne liv, disse ungene. Jeg er sikker på at de har hemmeligheter.» Laurie: «Akkurat som oss. Akkurat som vi hadde på deres alder, for den saks skyld.» Toby: «Jeg var snill pike. Da jeg var på deres alder, ga jeg aldri foreldrene mine grunn til å bekymre seg.» «Jeg var også snill pike.» Jeg brøt inn: «Du var ikke så snill.» «Det var før jeg traff deg. Du korrumperte meg.» «Gjorde jeg det? Vel, da er jeg ganske stolt av det. Jeg må sette det på CV-en min.» 37


Men ertingen var upassende, rett etter at noen hadde sagt navnet til den døde gutten, og jeg følte meg plump og flau foran kvinnene, som var så mye mer sensitive og fintfølende enn meg. Det ble stille et øyeblikk, før Wendy buste ut: «Å herregud, de stakkars, stakkars menneskene. Moren! Og her står vi, bare ‘Livet går videre, på skolen igjen,’ og den lille gutten hennes kommer aldri, aldri tilbake.» Øynene til Wendy ble fuktige. Det er så grusomt: en dag, uten at det er noens feil – Toby tok et skritt fram og ga venninnen en klem, og Laurie og Susan gned Wendy på ryggen. Jeg var ekskludert, og et øyeblikk ble jeg stående med et dumt og velmenende uttrykk i ansiktet – et stramt smil, huden rundt øynene ble slapp – og så unnskyldte jeg meg for å gå og sjekke sikkerhetsstasjonen ved inngangen til skolen før det ble enda mer gråting. Jeg skjønte ikke helt hvordan Wendy kunne sørge så dypt over et barn hun ikke kjente, jeg tok det som et annet tegn på hvor følelsesmessig sårbar hun var. Dessuten, det at Wendy hadde gjentatt mine egne ord fra kvelden før, «Livet går videre,» tydet på at hun tok Lauries parti i en liten krangel som så vidt hadde blitt avsluttet. Alt i alt var det et beleilig øyeblikk å forsvinne på. Jeg gikk bort til sikkerhetsstasjonen som var satt opp i skolens foajé. Den besto av et langt bord hvor ytterjakker og ryggsekker ble inspisert for hånd, og et område der politifolk fra Newton, to menn og to kvinner, undersøkte barna med håndholdte metalldetektorer. Jake hadde rett: hele greia var latterlig. Det var ingen grunn til å tro at noen ville ta med seg våpen på skolen eller at drapsmannen i det hele tatt hadde noen forbindelse med skolen. Liket var ikke engang funnet på skolens område. Det eneste poenget med dette var som en forestilling for engstelige foreldre. Da jeg kom dit, hadde teateret med å kroppsvisitere hver enkelt elev stoppet opp. Med skingrende stemme prøvde en ung jente å forhandle med en politimann, mens en annen politimann så på, han holdt metalldetektoren over bryst38


kassen med armene på skrå, som om han regnet med å bli bedt om å klaske til henne med den. Problemet viste seg å være genseren hennes, som det sto «F-C-U-K» på. Politimannen var av den formening at denne meldingen var «provoserende» og dermed, ifølge skolens improviserte sikkerhetsreglement, forbudt. Jenta forklarte ham at initialene sto for et klesmerke man kunne finne på hvert eneste kjøpesenter, og selv om det antydet at det var et «stygt ord», hvordan kunne noen bli provosert av det? og hun hadde ikke tenkt å gi fra seg genseren sin, som uansett var veldig dyr og hvorfor skulle hun la en politimann kaste en dyr genser i en søppelkonteiner uten grunn? Situasjonen var fastlåst. Motstanderen hennes, politimannen, var litt krokete. Halsen bøyde seg framover så hodet stakk ut foran kroppen, noe som gjorde at han lignet på en gribb. Men han rettet seg opp da han så at jeg nærmet meg, han trakk hodet bakover, og det fikk huden under haken til å brette seg i folder. «Er alt i orden?» spurte jeg politimannen. «Ja, sir.» Ja, sir. Jeg hatet det tilgjort militære språket politiet har lagt seg til, de liksom-militære gradene og kommandolinjene og alt det der. «På stedet hvil,» sa jeg på spøk, men politimannen kikket forlegent ned på føttene sine. «Hei,» sa jeg til jenta, som så ut som om hun gikk i sjuende eller åttende klasse. Jeg kjente henne ikke igjen fra klassen til Jacob, men hun kunne være en av elevene der. «Hei.» «Hva er problemet her? Kanskje jeg kan hjelpe.» «Er ikke du faren til Jacob Barber?» «Det stemmer.» «Er ikke du en slags politimann eller noe?» «Jeg er bare statsadvokat. Og hvem er du?» «Sarah.» «Sarah. Ok, Sarah. Hva er problemet?» Jenta nølte litt usikkert. Men så strømmet det ut: «Det er 39


bare, jeg prøver å forklare denne politimannen at han ikke må ta fra meg genseren min, jeg kan legge den i skapet mitt eller vrenge den, samma det. Men han liker liksom ikke det som står på den, selv om ingen kommer til å se den, dessuten er det ikke noe galt med den, det er bare et ord. Alt er bare så totalt –» Hun lot det siste ordet forbli usagt: idiotisk. «Det er ikke jeg som lager reglene,» forklarte politimannen. «Men det står ikke noe på den! Det er liksom poenget mitt! Det står ikke det han sier det står! Dessuten har jeg allerede sagt at jeg skal gjemme den. Jeg har sagt det til ham! Jeg har sagt det en million ganger, men han vil ikke høre på meg. Det er ikke rettferdig.» Jenta holdt på å begynne å gråte, og det minte meg om den voksne kvinnen jeg nettopp hadde gått fra på fortauet, som også var i ferd med å ta til tårer. Herregud, det var jo umulig å bli kvitt dem. «Vel,» foreslo jeg til politimannen, «jeg tror vel det er greit hvis hun bare legger den i skapet sitt, tror ikke du også det? Jeg kan ikke forestille meg at det kan gjøre noe skade. Jeg tar ansvaret for det.» «Hei, du er sjefen. Så lenge det er greit for deg.» «Og i morgen,» sa jeg til jenta, for å redde politimannens ære, «kan du kanskje la den genseren ligge igjen hjemme.» Jeg blunket til henne, og hun samlet sammen tingene sine og marsjerte raskt bortover korridoren. Jeg stilte meg skulder ved skulder med den fornærmede politimannen, og sammen sto vi og så ut gjennom skoledørene mot gaten. Et øyeblikk. «Du gjorde rett,» sa jeg. «Jeg burde antagelig ikke ha stukket nesen min borti det.» Det var tullprat, selvsagt, begge setningene. Og politimannen visste antagelig også at det bare var tullprat. Men hva kunne han gjøre? Den samme kommandolinjen som tvang ham til å håndheve en idiotisk regel, tvang ham nå 40


til å vise respekt for en eller annen storvokst, teit advokat i billig dress som ikke hadde noen anelse om hvor tøft det var å være politimann og hvor lite av alt det politifolk gjorde som egentlig havnet i politirapportene som endte opp hos de ubehjelpelige, jomfruelige statsadvokatene som satt innestengt i rettsbygningene sine som nonner på et kloster. Pfft. «Det gjorde ikke noe,» sa politimannen. Og det gjorde ikke noe. Men jeg ble likevel stående der en stund og dannet felles front med ham, for å forsikre meg om at han visste hvilket lag jeg var på.


4 Mindfuck

Middlesex County Courthouse, hvor statsadvokaten har sitt hovedkvarter, var en gjennomført stygg bygning. Et tårn på seksten etasjer bygd på 1960-tallet, med en utvendig fasade som besto av forskjellige rektangulære former støpt i betong: flate blokker, eggekartongmønster, skyteskårvinduer. Det var som om arkitekten, i et forsøk på å gjøre huset så stygt som mulig, hadde lagt ned forbud mot buede linjer og varme byggematerialer. Det var ikke stort bedre på innsiden. Rommene var uten luft, gulnede, skitne. De fleste kontorene var uten vinduer, de minte om gravkamre i den store klossen av en bygning. Heller ikke de moderne rettssalene hadde vinduer. Det er en akseptert arkitektonisk strategi å bygge rettssaler uten vinduer, for å forsterke effekten av et kammer som er isolert fra resten av verden, et teater for lovens viktige og tidløse arbeid. Her hadde de ikke trengt å anstrenge seg: man kan tilbringe hele dager i denne bygningen uten å se hverken sol eller himmel. Enda verre var det at rettsbygningen var kjent for å være «syk». Heissjaktene var kledd med asbest, og hver gang en heisdør åpnet seg, hostet bygningen en sky med giftige partikler ut i luften. Snart ville man bli nødt til å stenge hele skaberakket. Men for advokatene og etterforskerne som holdt til her, hadde det enn så lenge ikke noe å si at den var så shabby. Det er på loslitte steder som dette at det virkelige arbeidet til de lokale myndighetene gjøres. Etter en stund legger man ikke merke til at det er så forsoffent. 42


Vanligvis var jeg på plass ved skrivebordet mellom halv åtte og åtte, før telefonene virkelig begynte å ringe, før det første møtet klokken halv ti. Men siden skolen til Jacob ble gjenåpnet den morgenen, var jeg ikke på plass før etter ni. Jeg var ivrig etter å gå gjennom Rifkin-mappen, og jeg lukket umiddelbart kontordøren, satte meg ned og la åstedsfotografiene utover skrivebordet. Jeg la den ene foten på en åpen skuff og lente meg tilbake og så på dem. Det tremønstrede laminatet på skrivebordet mitt hadde begynt å løsne fra sponplaten i hjørnene. Jeg hadde en uvane med å pirke ubevisst på disse hjørnene, jeg rev opp den bøyelige laminatoverflaten med fingeren, som om det var skorpen på et sår. Av og til ble jeg overrasket av den rytmiske klikkelyden jeg laget ved å løfte den opp og knipse den ned igjen. Det var en lyd jeg forbandt med dyp tankevirksomhet. Og denne morgenen er jeg sikker på at jeg tenkte som en tikkende bombe. Det var noe galt med etterforskningen. Noe merkelig. Det var for stille, selv etter fem lange dager med graving. Det er en klisjé, men den er sann: de fleste saker løses fort, i de hektiske timene og dagene rett etter et drap, når det er masse støy overalt, beviser, teorier, ideer, vitner, anklager – muligheter. Andre saker tar det litt lenger tid å få orden på, å få plukket ut det riktige signalet fra de støyende omgivelsene, den sanne historien blant mange mulige. Svært få saker blir aldri løst. Signalet trenger aldri tydelig igjennom bakgrunnsstøyen. Det er mengdevis av muligheter, som alle er troverdige, men ingen kan bekreftes og ingen kan bevises, og sånn ender den saken. Men det er alltid bakgrunnsstøy i en kriminalsak. Det er alltid mistenkte, teorier, muligheter å vurdere. Ikke i Rifkin-drapet. Fem dager med stillhet. Noen stakk tre hull på linje i brystkassen til gutten, men etterlot seg ingen indikasjoner på hvem eller hvorfor. Den pirrende engstelsen dette skapte – hos meg, hos etterforskerne som jobbet med saken, til og med i byen – begynte å gå på nervene løs. Jeg følte at noen lekte med meg, 43


manipulerte meg med vilje. Noen holdt noe hemmelig for meg. Jacob og vennene hans har et slanguttrykk, mindfuck, som betyr at man kødder med hodet til noen, plager noen ved å villede ham, vanligvis ved å holde tilbake en viktig opplysning. En jente later som om hun liker en gutt – det er mindfuck. En film avslører en vesentlig detalj helt til slutt, som forandrer og forklarer alt som har skjedd i forveien – Den sjette sansen eller De mistenkte, er to eksempler på det Jake kaller mindfuck-filmer. Rifkin-saken begynte å føles som mindfuck. Den eneste måten å forklare den totale stillheten som rådde i etterkant av drapet på var at noen hadde iscenesatt det hele. Noen der ute fulgte med, nøt uvitenheten vår, dumhetene våre. I etterforskningsfasen av en alvorlig forbrytelse føler etterforskeren ofte en rettferdig harme mot gjerningsmannen, lenge før han har noen anelse om hvem vedkommende er. Jeg blir vanligvis ikke så lidenskapelig opptatt av en sak, men allerede nå mislikte jeg drapsmannen. På grunn av drapet, ja, men også fordi han køddet med oss. Fordi han nektet å gi seg. Fordi han kontrollerte situasjonen. Når jeg til slutt fikk vite hva han het og hvordan han så ut, ville jeg bare justere forakten min så den passet til ham. På åstedsfotografiene, som var spredt ut foran meg, lå liket i det brune løvet, forvridd, med ansiktet vendt opp mot himmelen og åpne øyne. Bildene var ikke så grusomme i seg selv – en gutt som lå i en løvhaug. Dessuten var det vanligvis ikke blod og gørr som brakte meg ut av fatning. I likhet med mange andre som blir eksponert for vold, begrenset jeg følelsene mine til et smalt spekter. Ikke for høyt, ikke for lavt. Helt siden jeg var liten, har jeg alltid passet på å gjøre det. Følelsene mine kjørte på stålskinner. Benjamin Rifkin var fjorten år gammel, gikk i åttende klasse på McCormick-skolen. Jacob var en klassekamerat, men han kjente ham knapt. Han fortalte meg at Ben hadde rykte på seg for å være «litt slapp» på skolen, smart, men ikke så veldig ivrig med skolearbeid, aldri i timene for 44


viderekomne som fylte Jacobs timeplan. Han var kjekk, kanskje til og med litt glatt. Han gikk ofte med det korte håret gredd opp foran med noe man kalte hårvoks. Jentene likte ham, ifølge Jacob. Ben likte sport og var ganske god i idrett, men han var mer interessert i skateboard og alpint enn i lagidrett. «Jeg hang ikke sammen med ham,» sa Jacob. «Han hadde sin egen gjeng. De var litt for kule.» Han la til, med en ungdommelig og likegyldig syrlighet: «Nå liker plutselig alle ham, men før var det som om ingen egentlig la merke til ham.» Liket ble funnet den 12. april 2007 i Cold Spring Park, tjueseks hektar med furuskog som grenset til skolens område. Skogen var full av joggestier. De gikk på kryss og tvers, og førte, via mange stikkveier, til en hovedsti som fulgte parkens omkrets. Jeg kjente stiene ganske godt, jeg jogget der nesten hver eneste morgen. Det var på en av de mindre stiene at liket av Ben lå slengt på magen i en liten kløft. Det hadde glidd nedover og stoppet mot foten av et tre. En kvinne som het Paula Giannetto oppdaget liket da hun jogget forbi. Tidspunktet da hun oppdaget ham var nøyaktig, hun slo av joggeklokken da hun stoppet for å undersøke klokken 9:07 om formiddagen – mindre enn en time etter at gutten hadde forlatt hjemmet sitt for å gå det korte stykket til skolen. Det var ikke noe synlig blod. Kroppen lå med hodet i nedoverbakke, armene var utstrakt og beina samlet, som en grasiøs stuper. Giannetto rapporterte at det ikke var opplagt at gutten var død, derfor rullet hun ham rundt i håp om å gjenopplive ham. «Jeg trodde han var dårlig, at han kanskje hadde besvimt eller noe. Jeg trodde ikke–» Rettsmedisineren bemerket senere at kroppens omvendte stilling i en skråning, med føttene høyere enn hodet, kan ha vært årsaken til at han var unaturlig rød i ansiktet. Blodet hadde rent ned i hodet og forårsaket «misfarging». Da hun rullet gutten rundt, så vitnet at forsiden av T-skjorten var gjennomvåt av rødt blod. Hun gispet, snublet og falt bakover, krabbet noen meter unna på håndflater og hæler, før hun kom seg opp og løp. Likets 45


plassering på åstedsfotografiene – forvridd, på rygg – var derfor ikke nøyaktig. Gutten var stukket tre ganger i brystet. Det ene såret hadde trengt inn i hjertet og ville i seg selv vært dødelig. Kniven var kjørt rett inn og rykket rett ut igjen, en-to-tre, som en bajonett. Våpenet hadde en taggete egg, noe som var synlig i den opprevne venstrekanten på hvert sår, og på de opprevne hullene i skjorten. Inngangsvinkelen antydet en overfallsmann omtrent på Bens størrelse, en meter og syttisju eller der omkring, selv om skråningen i parken gjorde denne beregningen upålitelig. Våpenet var ikke funnet. Det var ingen forsvarssår: offerets armer og hender var uten merker. Det beste sporet var kanskje et enslig, perfekt fingeravtrykk som var etterlatt i offerets eget blod, klart og tydelig på en plastmerkelapp på innsiden av offerets åpne jakke, der drapsmannen kanskje hadde grepet tak i jakkeslagene og slengt ham nedover skråningen og ned i kløften. Fingeravtrykket matchet verken offeret eller Paula Giannetto. Sakens nakne fakta hadde nesten ikke forandret seg på de fem dagene som hadde gått siden drapet. Etterforskerne hadde gått fra dør til dør i nabolaget og undersøkt parken to ganger, først rett etter at liket ble funnet og én gang til tjuefire timer senere, for å finne vitner som frekventerte parken på den tiden av døgnet. Undersøkelsene hadde ikke ført til noe. For avisene og, i stadig større grad, de vettskremte foreldrene på McCormick-skolen, virket drapet tilfeldig. Etter hvert som dagene gikk uten at det kom noen nyheter, virket det som om tausheten fra politiet og statsadvokatens kontor bekreftet foreldrenes verste antagelser: det skjulte seg et rovdyr i skogen i Cold Spring Park. Fra da av ble parken liggende øde og forlatt, selv om en patruljebil fra Newton-politiet sto på tomgang på parkeringsplassen hele dagen for å berolige joggerne og powerwalkerne. Bare hundeeierne var fortsatt der, for å la hundene løpe fritt på en eng som var stilt til rådighet til det formålet. 46


Paul Duffy, en sivilkledd politimann fra delstatspolitiet, kom inn på kontoret mitt etter å ha banket kort på, før han satte seg overfor meg, helt tydelig ivrig. Politibetjent Paul Duffy var født inn i politiet, han var tredje generasjon og sønn av en tidligere sjefsetterforsker i Boston. Men han så ikke sånn ut. Han snakket med lav stemme, hadde høyt hårfeste og fine trekk, og kunne godt ha vært i et mer bedagelig yrke enn politiet. Duffy ledet en enhet i delstatspolitiet som var underlagt statsadvokatens kontor. Enheten var kjent under akronymet sitt, CPAC (som ble uttalt sea pack). Initialene sto for Crime Prevention and Control, men tittelen var mer eller mindre meningsløs (alle politifolk jobber jo angivelig med å forhindre og kontrollere kriminalitet), og det var knapt noen som visste hva bokstavene egentlig sto for. I praksis var oppgavene til CPAC enkle: de var statsadvokatens etterforskere. De jobbet med saker som var uvanlig kompliserte, tok lang tid eller hadde høy prioritet. I drapssaker arbeidet CPACetterforskerne sammen med det lokale politiet, som stort sett satte pris på hjelpen. I området rundt Boston var det så få drapssaker at lokalpolitiet ikke opparbeidet seg tilstrekkelig med ekspertise, spesielt i de mindre byene, hvor et drap forekom sjeldnere enn en komet. Likevel var det politisk sett en følsom situasjon når delstatsfolkene kom feiende inn for å overta en lokal etterforskning. Da trengte man en myk hånd, som Paul Duffys. Det var ikke nok å være en smart etterforsker hvis man skulle lede CPACenheten, man måtte også være smidig nok til å tilfredsstille de forskjellige gruppene som CPAC kom til å tråkke på tærne. Jeg likte Duffy uten forbehold. Han var omtrent den eneste personlige vennen jeg hadde blant politifolkene jeg jobbet med. Vi arbeidet ofte i team med kriminalsaker, statsadvokatens fremste jurist og toppetterforskeren. Vi omgikk også hverandre sosialt. Familiene våre kjente hverandre. Paul hadde bedt meg være gudfar for den midterste av de tre sønnene sine, og hadde jeg bare trodd på gud eller 47


fedre, ville jeg bedt ham om det samme. Han var mer utadvendt enn meg, mer sosial og sentimental, men gode vennskap trenger utfyllende personligheter, ikke identiske. «Si at du har noe, eller kom deg ut av kontoret mitt.» «Jeg har noe.» «Det var på tide.» «Du høres ikke akkurat takknemlig ut.» Han slengte en mappe på skrivebordet mitt. «Leonard Patz,» leste jeg høyt fra en journal fra Kriminalomsorgen. «Overgrep mot mindreårig; uanstendig oppførsel; uanstendig oppførsel; personkrenkelse; overgrep, avvist; overgrep mot mindreårig, uavsluttet. Herlig. Den pedofile i nabolaget.» Duffy sa: «Han er tjueseks år gammel. Bor i nærheten av parken, i den boligblokken, The Windsor, eller hva de nå kaller den.» Et politiportrett var festet med binders til journalen, det viste en storvokst mann med pløsete ansikt, snauklippet hår, bueformede lepper. Jeg trakk det løs fra bindersen og studerte det. «Kjekk kar. Hvorfor visste ikke vi om ham?» «Han sto ikke i registeret over seksualforbrytere. Han flyttet til Newton i løpet av det siste året, og har aldri registrert seg.» «Hvordan fant dere ham da?» «En av de assisterende statsadvokatene i Overgrepsenheten oppdaget ham. Det er den uavsluttede overgrepssaken i Newton District Court, øverst på siden der.» «Hva er kausjonen?» «På personlig ansvar.» «Hva har han gjort?» «Tok en gutt i skrittet på det offentlige biblioteket. Gutten var fjorten år, akkurat som Ben Rifkin.» «Er det sant? Det passer, vil jeg si.» «Det er en begynnelse.» «Hva mener du, han tar en gutt på ballene og så slipper han ut mot at han lover å møte til rettssaken?» 48


«Det er visst litt tvil om gutten kommer til å vitne.» «Men uansett. Jeg bruker det biblioteket.» «Da bør du kanskje begynne å bruke susp.» «Jeg går alltid med den på meg.» Jeg studerte politibildet. Helt fra begynnelsen av hadde jeg en følelse når det gjaldt Patz. Men jeg var selvsagt desperat – jeg ønsket å ha en følelse når det gjaldt ham, jeg trengte sårt en mistenkt, jeg måtte klare å produsere et eller annet snart – og dermed trodde jeg ikke helt på mistanken min. Men jeg kunne heller ikke ignorere den helt. Man må følge intuisjonen. Det er det ekspertise er: all erfaringen man har, saker man har vunnet og tapt, de smertelige tabbene, alle de tekniske detaljene man lærer seg utenat fordi de blir gjentatt så ofte, med tiden etterlater alt dette en instinktiv følelse for faget. En «magefølelse». Og fra dette første møtet sa magefølelsen min at Patz kunne være mannen. «Det er i det minste verdt å riste litt i ham,» sa jeg. «Det er bare én ting: det finnes ikke tegn til vold på rullebladet til Patz. Ingen våpen, ingenting. Det er det eneste.» «Jeg ser to overgrep mot mindreårige. Det er voldelig nok for meg.» «Å ta en gutt på ballene er ikke det samme som drap.» «Et sted må man begynne.» «Kanskje. Jeg vet ikke, Andy. Jeg mener, jeg skjønner hvor du vil, men for meg høres han mer ut som en overgriper enn en drapsmann. Og dessuten, sexvinklingen – det var ingen tegn til at Rifkin-gutten var utsatt for seksuelle overgrep.» Jeg trakk på skuldrene. «Han kom kanskje aldri så langt. Han kan ha blitt avbrutt. Han kom kanskje med et uanstendig forslag eller prøvde å true ham inn i skogen med kniven, og så gjør gutten motstand. Eller gutten ler kanskje av ham, gjør narr av ham, og så blir Patz rasende.» «Det var mye kanskje.» «Vel, la oss høre hva han har å si. Gå og hent ham inn.» 49


«Vi kan ikke ta ham inn. Vi har ingenting å holde på ham for. Det er ingenting som knytter ham til denne saken.» «Da sier du at du vil at han skal se på noen bilder i politiarkivet og spørre om han kan identifisere noen han kan ha sett i Cold Spring Park.» «Han har allerede en offentlig oppnevnt forsvarer til saken som venter. Han kommer ikke til å bli med frivillig.» «Da sier du at han har brutt loven siden han ikke registrerte den nye adressen sin i registeret over seksualforbrytere. Det kan dere allerede ta ham på. Si at det er en føderal forbrytelse å ha barneporno på pc-en sin. Si hva du vil, det har ikke noe å si. Bare hent ham inn og klem ham litt hardt.» Duffy gliste og hevet øyenbrynene. Ballevitser går aldri av moten. «Dra og hent ham.» Duffy nølte. «Jeg vet ikke. Det virker som om vi forhaster oss. Kan vi ikke heller vise bildet av Patz til folk og se om noen kan plassere ham i parken den morgenen? Snakke med naboene hans. Kanskje banke på døren hans, litt diskré, ikke skremme ham, bare få ham til å snakke på den måten.» Duffy satte fingrene mot hverandre som et nebb, som han åpnet og lukket: snakk, snakk. «Man vet aldri. Henter vi ham, kommer han bare til å ringe advokaten sin. Da kan du miste den eneste sjansen du har til å få snakke med ham.» «Nei, det er best hvis vi plukker ham opp. Etterpå kan du godsnakke med ham, Duff. Det er du flink til.» «Er du sikker?» «Vi kan ikke la folk si at vi ikke la hardt nok press på denne fyren.» Kommentaren var upassende, og et tvilende uttrykk gled over ansiktet til Duffy. Vi har som regel aldri brydd oss om hvordan ting så ut eller hva folk måtte mene. Påtalemyndighetens vurdering skal være uavhengig av politiske meninger. 50


«Du skjønner hva jeg mener, Paul. Dette er den første troverdige mistenkte vi har funnet. Jeg har ikke lyst til å miste ham fordi vi ikke prøvde hardt nok.» «Ok,» sa han, men han rynket surt på pannen. «Jeg skal hente ham.» «Fint.» Duffy lente seg tilbake i stolen, vi var ferdige med å snakke jobb, og han var ivrig etter å glatte ut den lille uoverensstemmelsen mellom oss. «Hvordan gikk det med Jacob på skolen i dag?» «Å, han har det bra. Det er ingenting som går inn på Jake. Laurie, på den annen side …» «Er hun litt sjokket?» «Litt? Husker du i Haisommer, da Roy Scheider måtte sende ungene sine ut i havet for å vise folk at det var trygt å svømme?» «Ser din kone ut som Roy Scheider? Er det dét du prøver å si?» «Ansiktsuttrykket hennes.» «Ble du ikke bekymret? Kom an, jeg skal vedde på at du også lignet litt på Roy Scheider.» «Hør her, kompis, jeg var helt som Robert Shaw, helt sant.» «Men det gikk ikke så bra for Robert Shaw, så vidt jeg husker.» «Ikke for haien heller. Det er alt som betyr noe, Duff. Og nå drar du og henter Patz.» «Andy, jeg er ikke helt komfortabel med dette,» sa Lynn Canavan. Et øyeblikk skjønte jeg ikke hva hun snakket om. Det slo meg faktisk at hun kanskje tullet. Da vi var yngre, likte hun å erte folk. Jeg lot meg lure mer enn én gang, og tok på alvor en kommentar som siden ble avslørt som en vits. Men denne gangen oppdaget jeg fort at hun mente alvor. Eller lot som hun gjorde det. I det siste var hun blitt litt vanskelig å tolke. 51


Vi var tre stykker på Canavans store hjørnekontor den formiddagen, statsadvokat Canavan, Neal Logiudice og jeg. Vi satt ved et rundt konferansebord, og midt på bordet sto en tom eske fra Dunkin’ Donuts, etterlatt fra et møte tidligere den dagen. Rommet var pent innredet, med trepanel og vinduer med utsikt over East Cambridge. Men det var likevel like kjølig som i resten av rettsbygningen. Samme sort tynne, plommerøde fabrikkvevde gulvteppe på betonggulvet. Samme sort gråflekkede, akustiske fliser under taket. Samme innestengte, velbrukte luft. Med tanke på at det var kontoret til et maktmenneske, var det ikke mye å skryte av. Canavan fiklet med en penn, banket spissen mot en gul blokk, satt med hodet på skakke, som om hun tenkte seg om. «Jeg vet ikke. Jeg er ikke sikker på om jeg liker at du har ansvar for saken. Sønnen din går på den skolen. Det er nære bånd. Det gjør meg litt ukomfortabel.» «Er det du som er ukomfortabel, Lynn, eller er det Rasputin her som er det?» Jeg gjorde en håndbevegelse mot Logiudice. «Å, den var morsom, Andy –» «Det er jeg,» bekreftet Canavan. «La meg gjette. Neal vil ha saken.» «Neal tror det kan bli et problem. Og, for å være ærlig, det tror jeg også. Det kan se ut som en interessekonflikt. Det betyr noe, Andy.» Og betydde faktisk noe hvordan ting så ut. Lynn Canavan var en stigende stjerne på den politiske himmelen. Fra det øyeblikk hun ble valgt til førstestatsadvokat, to år tidligere, begynte det å gå rykter om hva hun ville stille som kandidat til neste gang: guvernør, justisminister i delstaten Massachusetts, kanskje til og med senator. Hun var i førtiårene, attraktiv, smart, seriøs, ambisiøs. Jeg har kjent og jobbet sammen med henne i femten år, helt siden vi begge var unge advokater. Vi var allierte. Hun utnevnte meg til førsteassistent den dagen hun ble valgt til statsadvokat, men jeg skjønte helt fra begynnelsen av at det ikke 52


kom til å vare. En fyr som meg, som bare roter omkring i rettssaler, har ingen verdi ute i politikkens verden. Uansett hvor Canavan var på vei, ville ikke jeg få være med. Men alt det lå fortsatt i framtiden. I mellomtiden ventet hun tålmodig, finpusset sin rolle som offentlig person, sitt «varemerke»: en som sørget for å opprettholde lov og orden. På tv smilte hun sjelden, spøkte sjelden. Hun brukte lite makeup og smykker, og hadde en kort og fornuftig frisyre. De eldste på kontoret husket en annen Lynn Canavan – morsom, karismatisk, en av gutta, som bannet som en sjømann og drakk som en svamp. Men det fikk aldri velgerne se, og på det tidspunktet eksisterte kanskje ikke den eldre, mer naturlige Lynn lenger. Jeg antar at hun ikke hadde noe annet valg enn å forandre seg. Livet hennes var nå et endeløst kandidatur, man kunne ikke akkurat klandre henne for at hun ble det hun lenge hadde gitt seg ut for å være. Uansett, vi må alle bli voksne en gang, slutte å gjøre barnslige ting og så videre. Men man mister også noe. I løpet av Lynns forvandling fra sommerfugl til møll, hadde det lange vennskapet vårt tatt skade. Ingen av oss følte den gamle nærheten, tillitsfølelsen eller kontakten vi en gang hadde. En dag ville hun kanskje utnevne meg til dommer, for gammelt bekjentskaps skyld, for å gjøre det godt igjen. Men jeg tror vi begge visste at vennskapet vårt var ved veis ende. Derfor var vi litt sjenerte og sørgmodige når vi omgikk hverandre, akkurat som kjærester som vet at forholdet er på vei mot slutten. Men uansett, Lynn Canavans sannsynlige forfremmelse hadde skapt et vakuum bak henne, og politikere liker ikke vakuum. At Neal Logiudice faktisk kunne fylle det, hadde en gang i tiden virket absurd. Men nå, hvem visste? Det var tydelig at Logiudice ikke så på meg som en hindring. Jeg hadde sagt, om og om igjen, at jeg ikke var interessert i jobben, og jeg mente det. Det siste jeg ville, var å leve et liv i offentlighetens søkelys. Likevel, han trengte mer enn byråkratisk maktkamp for å komme dit. Hvis Neal ville bli førstestatsadvokat, trengte han en god sak som han kunne 53


vise velgerne. En solid seier i rettssalen. Han trengte et skinn. Og jeg var akkurat i ferd med å oppdage hvem det skinnet tilhørte. «Har du tenkt å fjerne meg fra saken, Lynn?» «Akkurat nå spør jeg bare om din mening.» «Vi har vært gjennom dette. Jeg beholder saken. Det finnes ingen problemer.» «Det kommer nært innpå deg, Andy. Sønnen din kan være i fare. Hvis han hadde vært så uheldig å gå gjennom parken på feil tidspunkt …» Logiudice sa: «Dømmekraften din er kanskje litt uklar. Jeg mener, hvis du er ærlig, hvis du stopper og tenker saklig over det.» «Hvordan uklar?» «Blir du følelsesmessig påvirket av saken?» «Nei.» «Er du sint, Andy?» «Ser jeg sint ut?» Jeg talte ordene, det ene etter det andre. «Ja, det gjør du, litt. Eller kanskje du bare er i forsvarsposisjon. Men det er ikke nødvendig, vi er jo alle på samme side her. Hei, det er helt normalt å bli følelsesmessig påvirket. Hadde sønnen min vært innblandet–» «Neal, stiller du virkelig spørsmål ved integriteten min? Eller gjelder det bare kompetansen min?» «Ingen av delene. Jeg stiller bare spørsmål ved sakligheten din.» «Lynn, snakker han på vegne av deg nå? Tror du på dette tullet?» Hun rynket pannen. «Jeg har antennene ute, for å være ærlig.» «Antennene? Kom an, hva betyr det?» «Jeg er urolig.» Logiudice: «Det har å gjøre med hvordan det ser ut, Andy. Det ser ut som du er saklig. Ingen sier at du egentlig–» «Hør, bare gi faen, Neal, ok? Dette har ikke noe med deg å gjøre.» 54


«Unnskyld?» «La meg få lede saken slik jeg vil. Jeg driter i hvordan det ser ut. Saken går sakte fordi det er sånn den går, ikke fordi jeg somler. Jeg har ikke tenkt å la meg tvinge til å ta ut tiltale mot noen, bare for at det skal se bra ut. Jeg trodde jeg hadde lært deg opp bedre enn det.» «Du lærte meg at jeg skal presse en sak så hardt jeg bare kan.» «Jeg presser den så hardt jeg bare kan.» «Hvorfor har dere ikke avhørt barna? Det har allerede gått fem dager.» «Du vet pokker så godt hvorfor. Fordi dette ikke er Boston, Neal, det er Newton. Hver eneste jævla detalj må forhandles fram: hvilke barn kan vi snakke med, hvor kan vi snakke med dem, hva kan vi spørre om, hvem må være til stede. Dette er ikke fattige Dorchester High. Halvparten av foreldrene på skolen er advokater.» «Slapp av, Andy. Ingen anklager deg for noe. Problemet er bare hvordan det blir oppfattet. Utenfra kan det se ut som om du ignorerer det opplagte.» «Og det betyr?» «Elevene. Har du tatt med i betraktningen at drapsmannen kan være en elev? Du har sagt det til meg tusen ganger: Man skal følge opp bevisene, uansett hvor de fører.» «Det finnes ingen beviser som antyder at det kan være en elev. Ingen. Hadde det vært det, ville jeg fulgt det opp.» «Man kan ikke følge opp noe hvis man ikke leter etter det.» Dette var et aha!-øyeblikk. Endelig gikk det opp for meg. Tiden var inne, som jeg alltid hadde visst den ville være. Jeg var den som sto rett over Neal på karrierestigen. Nå var det min tur til å oppleve det han hadde gjort med så mange andre. Jeg smilte skjevt. «Neal, hva er det du er ute etter? Er det saken min? Vil du ha den? Vær så god. Eller er det jobben min? Faen heller, du kan få den også. Men det ville være enklere for alle parter hvis du bare sa det rett ut.» 55


«Jeg vil ikke ha noe, Andy. Jeg vil bare at ting skal gå riktig for seg.» «Lynn, fjerner du meg fra saken eller støtter du meg?» Hun sendte meg et varmt blikk, men ga et indirekte svar. «Når har jeg ikke støttet deg?» Jeg nikket, og aksepterte at det var sant. Jeg tok på meg en bestemt maske, og gjorde det klart at jeg ville begynne på nytt igjen. «Hør her, skolen har så vidt gjenåpnet i dag, alle ungene er tilbake. Vi skal avhøre elevene i ettermiddag. Det kommer til å skje noe positivt snart.» «Bra,» sa Canavan. «La oss håpe det.» Men da brøt Logiudice inn: «Hvem skal avhøre sønnen din?» «Det vet jeg ikke.» «Ikke du, håper jeg.» «Ikke jeg. Antagelig Paul Duffy.» «Hvem har bestemt det?» «Jeg. Det er sånn det fungerer, Neal. Jeg bestemmer. Og hvis det skjer en feil, er det jeg som må stå foran juryen og ta støyten.» Han sendte Canavan et blikk – Ser du? Jeg sa jo at han ikke vil høre – som hun møtte med et nøytralt ansiktsuttrykk.