Page 1


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 2

Til Guk, Tullesen og Tulik


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 3

FLEMMING ROSE

TAUSHETENS TYRANNI


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 4

Flemming Rose Originalens tittel: Tavshedens tyranni Oversatt av Poul Henrik Poulsson Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34692-8 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Polytype Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt i Sabon 11/14 pkt. og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 5

FRA MITT STÅSTED 7 MASSEMORD OG SATIRE 31 FRA MOSKVA TIL MUHAMMED 44 MENNESKETS INFAME TILPASNINGSEVNE 137 VEIEN TIL GUD 177 ETTERSKJELV I 190 ETTERSKJELV II 237 FROM RUSSIA WITH LOVE 305 FORBRYTELSE UTEN OFFER 387 KILDER 472 REGISTER 494


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 6

Fools said I, you do not know Silence like a cancer grows. Simon & Garfunkel


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 7

FRA MITT STÅSTED Tvil er ingen behagelig tilstand, men visshet er absurd. Voltaire en søndagsmorgen i 2009 står jeg i dusjen på et hotellrom i Lyon mens regnet trommer mot vinduet. Den ene av byens to elver kan skimtes i enden av den trange gaten. Om en drøy time drar jeg til rådhuset i byen for å delta i en debatt om trusler mot ytringsfriheten i Europa. Møtet blir arrangert av den franske avisen Libération. Jeg har deltatt på mange slike møter de siste årene. I går var jeg i Paris, og i begynnelsen av uken var jeg på en konferanse i Berlin og ble innblandet i en opphetet meningsutveksling om muslimer og islam i europeiske medier. En tilhører reiste seg like etter at jeg hadde innledet mitt innlegg. Hun gikk opp mot panelet der jeg satt, mens hun med harmdirrende røst spurte hvem som hadde gitt meg rett til å gi henne og de andre muslimske tilhørerne en leksjon i demokrati. Deretter pekte hun rasende på arrangørene og spurte hvordan de kunne finne på å invitere meg. Så forlot hun salen uten å vente på noe svar. På amerikanske universiteter er jeg blitt møtt med plakater og protestaksjoner fra studenter som var imot at jeg fikk en talerstol. I Jerusalem ble det utenfor universitetet hvor jeg skulle foredra, holdt en demonstrasjon mot meg. Demonstrantene forlangte at jeg skulle fjernes fra listen over paneldeltakere. Etter at jeg våren 2009 deltok på en Unesco-konferanse i Doha om den globale debatten om ytringsfrihetens grenser, kom det en bølge av sinte e-poster til de lokale myndighetene. Det ble opprettet et eget telefonnummer til innenriksdepartementet, hvor innbyggerne


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 8

8

taushetens tyranni

kunne ringe inn og høylytt beklage seg over at emiren av Qatar hadde sluppet meg inn i landet. I lokalpressen ble jeg omtalt som den «danske satan». Våren 2006 inviterte studentersamfunnet Oxford Union meg til å delta i en debatt på byens berømte universitet om demokratiets prioritering av ytringsfrihet og hensynet til folks religiøse følelser. Siden starten i 1823 har Oxford Union vært et ledende debattforum, og den konservative statsministeren Harold Macmillan kalte i sin tid Oxford Union for «ytringsfrihetens siste skanse i den vestlige verden». Denne tradisjonsrike foreningen satser på å sette tidens kontroversielle emner på dagsordenen, enten det dreier seg om krig, rasisme, religion, Midtøsten eller andre brennbare temaer. Kontroverser tilhører altså dagens orden i Oxford. Ikke desto mindre utløste mitt besøk, ifølge lokalpressen, de strengeste sikkerhetstiltakene siden popstjernen Michael Jackson besøkte denne trivelige universitetsbyen noen år tidligere. Jeg ble møtt av en sikkerhetssjef på flyplassen, og ble i all hemmelighet innlosjert på et hotell under falskt navn. Før debatten ble området rundt Oxford Union avsperret av politiet, og alle tilhørerne måtte la seg kroppsvisitere og gå gjennom en metalldetektor før de slapp inn i salen. Under kongressen til World Association of Newspapers i Moskva for noen år siden forsøkte de russiske myndighetene høflig, men bestemt, å gi meg et hint om at jeg burde holde meg unna møtet. Muslimske ledere i Russland mislikte min deltakelse, men det kunne ikke Kreml si rett ut av hensyn til en mulig skandale – et innreiseforbud i forbindelse med en konferanse om pressefrihet. Først senere forsto jeg betydningen av disse signalene, så jeg reiste intetanende til Moskva. Senere har jeg ikke fått visum til Russland, selv om jeg gjennom min russiskfødte kone har nær familie i landet. Jeg har mange gode venner i den russiske hovedstaden, og har bodd tolv år i landet. Noe lignende opplevde jeg aldri under kommunismen, selv om jeg var en erklært antikommunist og hadde kontakt med sovjetiske systemkritikere.


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 9

fra mitt ståsted

9

Jeg kunne forlenge listen over lignende episoder, men det er det ingen grunn til. Bildet er tydelig nok mens jeg denne høstmorgenen står i dusjen og gjennomgår mine argumenter før debattmøtet i Lyon. Jeg har blitt en kontroversiell figur i visse kretser. Mange elsker å hate meg – ja, noen ønsker til og med å drepe meg. Jeg har prøvd å finne en forklaring på dette tilsynelatende paradokset: Jeg er ingen provokatør, jeg søker ikke konflikter for konfliktenes skyld, og jeg gleder meg ikke over at folk føler seg krenket av noe jeg har sagt eller gjort. Ikke desto mindre har mange kalt meg både bråkmaker og urostifter, en som ikke tenker igjennom konsekvensene av handlingene sine. Hvordan kunne det skje? jeg har alltid likt å diskutere. Ofte har jeg imidlertid vært mer opptatt av å finne områder hvor jeg er enig med folk enn ting som splitter oss. I ungdommen likte jeg ikke tanken på at andre kanskje ville mislike det jeg tenkte og sa. Jeg unngikk konflikter, og handlet i tråd med munnhellet eager to please. Det forandret seg med alderen. Jeg ble mer moden, giftet meg og fikk barn. Jeg ble mindre redd for å stå alene med meningene mine. Det var særlig møtet med Sovjetunionen i 1980-årene som vekket min interesse for samfunnspolitiske saker. Politikken hadde stått meg fjernt under oppveksten. Jeg syntes politikk var nitrist. I stedet var jeg opptatt av intellektuelle utfordringer som språkvitenskap, semiotikk og eksistensielle spørsmål. Politikk inngikk ikke i noe av dette. I Sovjetunionen gikk imidlertid livets alvor opp for meg. Jeg innså at frihet ikke er noen selvfølge, at mange mennesker betalte en høy pris for å si sin mening, og at frykten kan gjennomsyre et samfunn i en slik grad at alle kikker seg over skulderen straks de trer ut av privatsfæren – og mange til og med innenfor hjemmets fire vegger. Der hersket det sensur, men den var strengt tatt ikke nødvendig, fordi taushetens tyranni var enerådende. Slik fikk politikk en eksistensiell dimensjon for meg, en dimensjon jeg ikke hadde fått øye på tidligere.


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 10

10

taushetens tyranni

Ord betydde plutselig noe og kunne få konsekvenser. Ord kunne være farlige. Alt dette skjenket jeg selvsagt ikke en tanke da jeg i september 2005 fikk ansvaret for det journalistiske prosjektet som senere har gått under navn som «Muhammed-krisen», «karikaturstriden», «tegningsaken» eller i den globale offentligheten «The Cartoon Crisis». Erfaringene mine satt like fullt i ryggmargen, og inngikk i apparatet jeg opplevde og fortolket verden med. I en slik forstand satte de en ramme for min befatning med Muhammed-saken. Selv om jeg har sterke oppfatninger om enkelte ting, er jeg ikke den som har en klar mening om alt mellom himmel og jord. Jeg er altfor mye av en tviler til det. Jeg kan gå omkring og gruble lenge over en sak. Ofte fortaper jeg meg i det flertydige – på den ene, den andre og den tredje side. I en videre forstand er dette det moderne menneskets vilkår og til syvende og sist det sekulære demokratiets styrke. Tvilen som utgangspunkt for å utforske og forstå virkeligheten, tvilen som grunnlag for nysgjerrighet og formulering av kritiske spørsmål. Å tvile kan være irriterende, for tvilen bærer i seg forestillingen om noe uferdig, usikkert og uperfekt. Men som den vestlige sivilisasjonens historie har vist, er tvil også en veldig ressurs, som dypest sett bunner i følelsen av hvem man selv er. Tvilen er forankret i et eksistensielt mot som gir rom for uenighet og oppgjør med etablerte sannheter. Tvilen er en prosess som kan virke sjokkerende, smertefull og konfliktladet. Av den grunn gir ikke tvilen nødvendigvis grunnlag for bekymring på Europas vegne. Tvilen gjennomsyrer, slik Danmarks tidligere utenriksminister Per Stig Møller har påpekt, også demokratiets institusjoner. Disse institusjonene står i strid med diktaturer og bevegelser som bygger på totalitære ideologier. De er basert på ideen om at ingen har monopol på sannheten. Det er demokratiets styrke. Det handler om maktfordeling, sekularisering, politisk pluralisme, ytringsfrihet, religionsfrihet og fri forskning. Alle disse prinsippene næres av tvilen som en positiv kraft.


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 11

fra mitt ståsted

11

Men tvilen har selvsagt også sine grenser. Hvis du tviler på alt og ender opp med at alt kan være like bra eller like dårlig – at sannheten ikke finnes – og at vi derfor ikke kan vite hva som er riktig eller galt, blir tvilen en trussel mot demokratiet. I en slik verden finnes det ingen prinsipiell forskjell mellom en fange i en konsentrasjonsleir og regimet som har sperret ham inne, mellom gjerningsmannen og hans offer, mellom folk som forsvarer friheten og folk som bekjemper den. hvordan har det seg at Muhammed-tegningene ble en så skjellsettende begivenhet, som fem år etter publiseringen stadig setter spor både i Danmark og i den internasjonale debatten? I likhet med så mange andre innfløkte begivenheter finnes det ikke noen enkel forklaring. Den britiske historikeren og journalisten Timothy Garton Ash belyste denne problemstillingen i et essay i anledning 20-årsjubileet for Berlinmurens fall. Han påpekte at det finnes ulike forklaringer på denne begivenheten, avhengig av ens ståsted – geografisk, politisk og faglig. En vesttysker som tilhører politikkens venstrefløy, vil kanskje trekke frem Willy Brandts østpolitikk i 1970-årene. Er man polakk, retter man oppmerksomheten mot den polskfødte paven, på Lech Walesa og Solidaritet. En amerikaner og republikaner vil se president Reagan som den avgjørende faktoren. Russlandseksperter vil i sterkere grad hefte seg ved Mikhail Gorbatsjovs rolle i begivenhetenes gang. Andre vil tillegge statslederne en mer beskjeden rolle, og gi æren eller skylden til folkebevegelsene eller systemkritikerne og dissidentene i øst. Al-Qaida og andre islamister er overbevist om at kampen deres og Sovjetunionens nederlag i Afghanistan satte i gang sammenbruddet. Alle disse faktorene og mange andre – ikke minst synkende oljepriser på midten av 1980-tallet – spilte også en rolle. Det samme mangfoldet gjorde seg gjeldende i Muhammedkrisen. Noen mente at Morgenavisen Jyllands-Posten hadde hovedansvaret for spetakkelet, mens andre utpekte de danske


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 12

12

taushetens tyranni

imamene, som under krisen reiste rundt i Midtøsten for å oppildne den internasjonale islamske opinionen mot Jyllands-Posten og Danmark. Enkelte mente dessuten at Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen var hovedskurken i dramaet, siden han høsten 2005 avviste å diskutere publiseringen av karikaturene med ambassadørene fra flere muslimske land. Han unnlot også å fordømme Jyllands-Posten. Atter andre tilla Organisasjonen av Den islamske konferanse (OIC) hovedrollen som iscenesetter av en global konflikt for å fremme sitt syn på menneskerettighetene i FN, der de siden 2001 hadde argumentert for nødvendigheten av å kriminalisere enhver kritikk av islam under det tvetydige begrepet «islamofobi». Det fantes imidlertid også stemmer som reiste seg i land som Egypt, Saudi-Arabia og Pakistan med sikte på å bruke tegningene for å få oppmerksomheten bort fra landenes egne innenrikspolitiske forhold. Noen iakttakere satte konflikten inn i en større sammenheng, som et sammenstøt mellom islam og Vesten – en kollisjon som Osama bin Laden og tilhengerne hans behendig utnyttet for å mobilisere sine trosfeller til hellig krig. Til slutt var det dem som mente at Vestens sekulære samfunn i sin alminnelighet og danskenes gudløshet i særdeleshet var årsaken til den manglende forståelsen for muslimenes religiøse følelser. Det ble diskutert om Muhammed-saken tjente debatten om islam og selvsensur eller om den bare hadde skadelige virkninger. Man drøftet om konflikten kunne vært unngått, eller om den var uunngåelig i den forstand at et sammenstøt ville ha kommet før eller senere, og at det var et sammenfall av omstendigheter som førte til at kollisjonen ble utløst av Muhammed-tegningene og ikke av en annen hendelse. jeg har brukt mine krefter på å forsøke å forstå og forholde meg til kritikken mot Jyllands-Posten og meg selv. De fem siste årene har vært en lang reise – fysisk og mentalt. Jeg har diskutert med dansker til høyre og venstre i det politiske spekteret, med


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 13

fra mitt ståsted

13

muslimer og kristne, med europeere og amerikanere, med folk fra Midtøsten og Asia, med venner og fiender, med troende og ikke-troende. Det interessante er at skillelinjene ikke alltid har fulgt de politiske, religiøse, kulturelle eller geografiske kategoriene man kunne vente, selv om jeg selvfølgelig ikke vil påstå at flertallet av muslimer har stått på min side. Det var likevel muslimer som støttet offentliggjøringen av tegningene, samtidig som det var både kristne og ateister som fordømte dem og krevde at de måtte forbys. Debatten er global og berører grunnleggende problemer i et hvilket som helst samfunn, enda tegningene ble unnfanget i en dansk og europeisk kontekst. Jeg har lest og lyttet for å utvide min horisont og få en dypere forståelse av temaene denne debatten har reist: ytringsfrihet og religionsfrihet, toleranse og intoleranse, innvandring og integrering, islam i Europa, flertall og mindretall, globalisering – for bare å nevne noen. Det har vært lærerikt, men til tider også – for å være ærlig – overveldende og frustrerende. Hva skal du gjøre når du plutselig befinner deg i en diskusjon med hele verden, der alle har sterke meninger om det du har gjort og sagt? Når du oppdager at den ene misforståelsen avløser den andre og verden koker av sinne og krenkede følelser? Hva sier du til kolleger som spør om de kan sove godt om natten etter å ha vært skyld i mange hundre menneskers død? Eller når du blir beskyldt for å være rasist og fascist og ha et ønske om å starte tredje eller fjerde verdenskrig? Da jeg begynte å tenke på denne boken, ønsket jeg å gå i klinsj med alle mulige argumenter, misforståelser og fordreininger. Jeg har bygget opp et enormt arkiv med kommentarer, tolkninger og reaksjoner på Muhammed-tegningene fra hele verden. Jeg ville dokumentere at jeg hadde rett, mens de andre tok feil. Denne kulturkampen har jeg ført over mesteparten av verden de fem siste årene. Debatt er bra og viktig, og jeg vil fortsatt stille opp der folk har lyst til å diskutere eller høre synspunktene mine. Men underveis har jeg fått et behov for å skue innover og


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 14

14

taushetens tyranni

reflektere over min egen historie og bakgrunn, for å spørre hva det var som drev meg. Hvorfor var denne debatten så viktig? Hvorfor definerte jeg nesten instinktivt debattens kjerne fra første stund, mens jeg var mindre opptatt av andre aspekter ved den? Helt siden ungdommen har jeg vært opptatt av forbindelsen mellom den lille og den store historien, mellom individets beveggrunner og private liv og hans eller hennes standpunkt til store samfunnspolitiske spørsmål. Til syvende og sist ble min interesse båret frem av en ambisjon om å være intellektuelt redelig og forstå at all historie begynner og slutter med enkeltmennesker, med valgene og beslutningene deres. Min oppfatning var at jeg hadde en plikt til å etterstrebe harmoni mellom det jeg mente, holdningene jeg hadde, og hvordan jeg levde mitt eget liv. Det gjaldt hva jeg sa og gjorde privat, og hvilke holdninger og standpunkter jeg offentlig ga uttrykk for. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke klarte det hele tiden. da jeg intervjuet Salman Rushdie i 2009, satte han ord på et problem jeg hadde slitt med i kjølvannet av Muhammed-krisen. Det hadde vært en blandet fornøyelse å se hvordan andre fortalte min historie og tolket mine motiver, uten å ha verken kunnskaper eller bakgrunn til å gjøre det. Jeg følte det som et overgrep, selv om jeg var klar over at saken hadde fått et så stort omfang at den hadde begynt å leve sitt eget liv. Folk projiserte sine egne sympatier og antipatier inn i striden om tegningene, og var mindre opptatt av fakta. Like fullt var det ubehagelig å høre og se andre fortelle min historie, uten at jeg selv kom til orde. Høsten 2008 så jeg et tv-program der Rushdie snakket om det eksistensielle utgangspunktet for mennesket som et historiefortellende dyr, og hvorfor kampen for retten til å fortelle sin egen historie er så viktig. Da vi møttes, ba jeg ham utdype disse betraktningene. Ifølge Rushdie bruker vi allerede fra barndommen av – og gjennom hele livet – fortellinger for å forstå og definere oss selv.


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 15

fra mitt ståsted

15

Dette fenomenet bunner i et språklig instinkt, som er universelt og er en del av menneskenaturen. Alle forsøk på å begrense denne friheten er derfor ikke bare sensur eller et politisk overgrep mot ytringsfriheten, men vold mot menneskets natur – et eksistensielt overgrep som forvandler mennesket til noe det ikke er, sa Rushdie. Forskjellen mellom et fritt og et ufritt samfunn er at man i det første har frihet til uavbrutt å fortelle og gjenfortelle sin egen eller andres historier. Man kan diskutere, være enig eller uenig. Debatten tar aldri slutt, og underveis kan man korrigere kursen i takt med at tidene forandrer seg. Vi får ny viten og innretter samfunnet og institusjonene på nye måter ved å fortelle andre historier enn før. Det skjedde med slaveriet i USA, nazismen i Tyskland og kommunismen i Østblokken. Slik er det ikke i lukkede og ufrie samfunn. Der blir enkeltmennesket fratatt retten til å fortelle sin egen eller andres historie. Der er det staten som forteller borgerne hva historien deres går ut på. Selv blir de umyndiggjort og redusert til tause og passive objekter. Staten tar monopol på historien og forfølger menneskene som utfordrer den offisielle tolkningen av begivenhetenes gang. Kritiske røster, som fokuserer på diktaturets undertrykking og krenkelser av borgernes rettigheter, også i historieskrivingen, blir rammet av sensur, sperret inne eller ryddet av veien. Tyranniske regimer stjeler historien fra sine egne innbyggere og kunne aldri drømme om å godta borgernes rett til å fortelle sin egen eller andres historie slik de har lyst til. Omvendt kan ingen i et demokrati påberope seg sin eksklusive moralske, religiøse eller politiske rett til å fortelle visse historier. Det betyr at muslimer har rett til å fortelle vitser og kritiske historier om jøder, mens de vantro kan spidde islam så mye de måtte ønske. Dansker kan håne svensker og nordmenn. De hvite kan drive ap med de svarte. Og svarte menn kan fortelle grove vitser om hvite kvinner. Det er ikke så rart at flertallet stiller seg kritisk til en minoritet som omskjærer jenter, og der jenter risikerer å bli drept hvis


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 16

16

taushetens tyranni

de bringer skam over klanen, der tvangsekteskap og polygami er en del av kulturen. Å påstå at det bare er minoritetene som har lov til å fortelle vitser om seg selv og kritisere minoriteter, er grovt diskriminerende og dumt. For konsekvensen er at det bare er nazister som har lov til å kritisere nazister, siden de i dagens Europa tilhører et forfulgt og marginalisert mindretall. Det innebærer også at man ikke kunne hudflette kommunistene i Russland før etter oktober 1917, da de grep makten gjennom et kupp, mens man lot all kritikk være i 1901, da kommunistene var en liten og forfulgt minoritet. Denne logikken er farlig, fordi den bidrar til å reise murer mellom grupper i samfunnet som bekjenner seg til andre levemåter og verdier. Den bidrar til å skape gettoer og reduserer ethvert samkvem mellom borgerne på tvers av kulturer og religioner. I et demokrati er det viktig at mennesker ikke sperres inne blant likesinnede. For å utfordre egne holdninger er det viktig å samtale på tvers av grupperinger og utsette seg for andres meninger, ikke minst de meningene man er uenig i og mener er forkastelige. Mennesker som snakker med hverandre, utveksler meninger og forteller historier som med tiden vil påvirke de samme menneskenes tenkemåte. I denne prosessen er det vanskelig å bevare et bilde av de andres overbevisninger som onde, perverse eller forrykte, med mindre de faktisk er det. Det avgjørende er ikke hvem som sier hva, men hva som blir sagt, at det er åpent for en evig debatt, for hån, spott og latterliggjøring, og for seriøs og useriøs kritikk. Det er argumentene som betyr noe, ikke folks hudfarge, religion eller politiske sympatier. Rushdie sa dette om striden som ofte utspilles om hvem som har rett til å fortelle historien: «Dette spørsmålet har alltid stått i sentrum for debatten om ytringsfrihet, sammen med kampen om hvordan en historie bør fortelles. Det var dette som lå bak angrepet på Sataniske vers, og som ligger bak andre angrep på ytringsfriheten i vår samtid. Det eneste svaret jeg kan gi fra min side av debatten, er at alle


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 17

fra mitt ståsted

17

har rett til å fortelle sin historie, og at alle har rett til å fortelle historien nøyaktig slik de har lyst til. Dette går tilbake til spørsmålet om hvilket samfunn vi ønsker oss. Hvis vi ønsker å leve i et åpent samfunn, innebærer det at folk vil snakke om ting på forskjellig vis, og at noe vil vekke misnøye og sinne. Til dette har vi et kontant svar: ’Ok, du kan like det eller ikke, men det finnes også mye jeg heller ikke liker. Vil du leve i et åpent samfunn, er det prisen du må betale. I det øyeblikk du begynner å snakke om å begrense visse ytringer og kontrollere dem, går du inn i en verden der friheten ikke lenger rår. Fra det øyeblikket diskuterer du bare graden av ufriheten du vil godta. Men du har like fullt godtatt selve prinsippet om ufrihet.» rushdies ord falt på stengrunn, men de fikk skjell til å falle fra øynene mine, og satte meg på sporet av mitt eget prosjekt. Alle har selvsagt rett til å fortelle den historien de ønsker om Muhammed-tegningene, på samme måte som jeg kan fortelle min. Historien jeg forteller i denne boken, er derfor ikke historien om Muhammed-tegningene. Boken er ikke et forsøk på å dekke alle argumentene og sidene av hendelsesforløpet og den påfølgende debatten. Jeg er fullstendig klar over at det finnes andre versjoner, som ikke er mindre sanne enn min. I enkelte tilfeller er de til og med mer fullstendige. Jeg later slett ikke som om jeg er objektiv, og det er heller ikke min hensikt. Målet mitt er bare å fortelle min historie, hvordan jeg opplevde begivenhetene og episodene jeg mener er relevante. Boken er et personlig forsøk på å skape sammenheng og mening i en begivenhet som har fylt mye av mitt eget og danskenes liv de siste fem årene. Derfor er dette også en bok om verdigrunnlaget mitt, om assosiasjonene og forbindelsene til fortiden som Muhammed-saken vekket i meg, om forholdene jeg synes er viktige, om møter som har påvirket meg, bøker jeg har lest og land jeg har reist til. Dette er et forsøk på å finne forbindelsen mellom den lille og den store historien, mellom min historie og Muhammed-saken som


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 18

18

taushetens tyranni

en dansk begivenhet med globale konsekvenser. Det er i spenningsfeltet mellom den lille og den store historien at svaret bør søkes på paradokset jeg nevnte – bildet av meg selv som ikke særlig konfliktsøkende og omverdenens syn på meg som en farlig og uansvarlig bråkmaker. Underveis i fortellingen bestreber jeg meg derfor på å kaste et sideblikk på min oppvekst og på erfaringene som har bidratt til å forme meg som menneske. Men jeg ser også tilbake på vår nære fortid, med Den kalde krigen, som jeg selv var vitne til, og en fjern fortid i europeisk historie som forekommer meg å være relevant, ikke minst den religiøse splittelsen som fant sted i det 16. århundret med reformasjonen og de kristne protestantenes opprør mot den katolske kirken. Denne splittelsen ble etterfulgt av en diskusjon om tvil og tro, om viten og uvitenhet, som fødte forestillingen om toleranse og i første omgang kulminerte med opplysningstiden i det 18. århundret. hva er mitt eget ståsted i debatten? Hva er mitt verdipolitiske utgangspunkt? Jeg er selvsagt påvirket av min oppvekst i Danmark i 1960og 1970-årene, av ungdomsopprøret og oppgjøret med autoritære tendenser, av tidens drøm om frigjøring og fellesskap. Men det var mitt møte med Sovjetunionen i 1980, mitt ekteskap med en sovjetisk statsborger og mine studier av menneskerettighetsbevegelsen i Sovjetunionen som fikk avgjørende betydning for mitt syn på verden. Denne erfaringen bekreftet en grunnleggende forståelse av at menneskene har mer til felles enn det som skiller dem, til tross for at forskjeller i kultur, religion og historie kan gi inntrykk av det motsatte. Det betyr ikke at kultur og historie er likegyldig. Begge deler har stor betydning for hvordan et samfunn er innrettet og hvordan det fungerer, på godt og vondt. Noen kulturer legger stor vekt på individets frihet, mens andre insisterer på lojalitet overfor kollektivet. Kultur og historie spiller ofte en rolle i konflikter og kan brukes til å legitimere


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 19

fra mitt ståsted

19

undertrykkelse. Men de to er ikke evige og uforanderlige størrelser. Kulturer forandrer seg, selv om det skjer langsomt. Tenk bare på land som Spania, Hellas og Portugal, som frem til for noen tiår siden var autoritære regimer der militærjuntaer kunne ta makten, fengsle opposisjonelle og holde kvinnene nede uten samme rettigheter som menn. Nå er disse landene medlemmer av EU. Eller tenk på Sør-Korea og Chile, der diktaturet slo hardt ned på all opposisjon mot de sittende regimene. I dag er begge land åpne samfunn og rettsstater. Disse eksemplene viser at man bør være varsom med en gang for alle å definere kulturer som uforenlige med demokrati og frihet. vår tids diskusjon om islam og muslimer minner meg om debatten omkring kommunismen og russere i Sovjetunionen under Den kalde krigen. Den gang var det vanlig å hevde at man i Vesten la vekt på frihetsrettigheter, politiske og borgerlige rettigheter, mens man på den andre siden av Jernteppet foretrakk sosiale rettigheter, det vil si retten til arbeid, bolig, gratis legebehandling og utdannelse. Det var derfor et uttrykk for vestlig imperialisme å kritisere Østblokken for å krenke frihetsrettighetene. Det samme ønsket om å gå på akkord med fundamentale rettigheter og likestilling dukker opp igjen i debatten om alt som er flerkulturelt i Vesten. Det lå under debatten om Muhammedtegningene, selv om det ikke ble uttrykkelig formulert slik. Sovjetunionen var frihetens fiende under Den kalde krigen. Jeg betraktet kommunismen som en menneskefiendtlig ideologi, og syntes at de politiske systemene i øst og vest sto steilt mot hverandre. Men mitt inntrykk var at venner og kjente blant russere i Sovjetunionen ønsket den samme friheten og likheten for loven som var en konsekvens av forestillingen om universelle frihetsrettigheter. Ikke desto mindre var det en utbredt oppfatning i vest at russerne hadde et spesielt gen for å undertrykke folk, at de dyrket ufrihet og ikke egnet seg for å leve i et demokrati der den enkeltes frihet ble respektert.


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 20

20

taushetens tyranni

Det gjaldt i særlig grad den såkalte «selvforståelsesskolen» i sovjetisk forskning, som forfektet standpunktet at man burde beskrive og analysere Sovjetunionen på landets egne premisser. Konsekvensen var at man da måtte godta regimets undertrykkelse, for premissen var jo at russerne var skrudd annerledes sammen enn borgerne i Vesten. Derfor kunne man ikke ta stilling til Sovjetunionens fremferd mot sine egne borgere etter den samme målestokken som i vest. Det var årsaken til at folk ikke hadde fantasi til å forestille seg at sovjetregimet en dag ville falle som følge av et folkelig opprør, men det gjorde det som kjent. For å få sitt tvilsomme regnestykke til å gå opp måtte selvforståelsesskolen marginalisere den sovjetiske menneskerettighetsbevegelsen og andre dissidenter. Det ble hevdet at disse delene av befolkningen var lakeier for vestlige interesser, at ingen tok dem alvorlig, og at de lot seg bruke i et storpolitisk spill mellom øst og vest. Det samme sier mange i begynnelsen av det 21. århundret om menneskerettighetsforkjempere og islamkritikere i den muslimske verden. Men sannheten er at det er umulig å si noe avgjørende om spørsmålet så lenge befolkningen ikke har mulighet til å ytre seg fritt og uten frykt for represalier. Under Mikhail Gorbatsjov overtok Kreml mye av menneskerettighetsbevegelsens tidligere forbudte og «marginale» tankegods. Flere forhenværende systemkritikere deltok i arbeidet med Russlands nye forfatning og lovverk, lover som sikret borgerne grunnleggende rettigheter. Jeg vet ikke om det samme vil skje i den muslimske verden, men store deler av befolkningen i Iran var i 2009 og 2010 ikke rede til å godta den islamske versjonen av «menneskerettighetene». I Vesten støttet mange iranere meg og Jyllands-Posten under Muhammed-saken. De visste av egen erfaring hva som sto på spill dersom de godtok kravet om sensur av religiøs satire og kritikk. muhammed-krisen ga verden en forsmak på det vi har i vente i det 21. århundret. Krisen dreide seg om hvordan man lever


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 21

fra mitt ståsted

21

sammen i en verden der fortidens grenser har forsvunnet eller er blitt svekket. For det første har flere mennesker enn noensinne mulighet til å reise. Det betyr at alle samfunn blir mer multietniske, mer mulitikulturelle og mer multireligiøse. Folk kommer i kontakt med hverandre på tvers av fysiske og mentale grenser i et hittil ukjent omfang. For første gang bor et flertall av jordens befolkning i byer, der de lever side om side med folk som er helt ulike dem selv. Det er mangfoldet som rår. Samtidig har etniske, religiøse og kulturelle grupper vidt forskjellige normer, moralske holdninger, tabuer, helligdommer, skikker og verdier. De har forskjellig syn på hva som oppleves som krenkende og hva som sømmer seg. Dette øker risikoen for å trå folk på tærne og si eller gjøre noe som overskrider andres grenser. Denne utviklingen vil bare bli forsterket etter hvert som det 21. århundret skrider frem. Folk vil bevege seg fra en verden til en annen, fra en kultur til en annen. De vil gjøre det av økonomiske, religiøse og politiske årsaker, på grunn av klimaforandringer og turisme, og de vil bevege seg i en verden som blir stadig mindre. For det andre innebærer våre moderne kommunikasjonsmidler at hendelser i de mest fjerntliggende områder oppleves så nært at folk reagerer, uansett hvor de befinner seg. Landsbyboere i Asia, Afrika eller Sør-Amerika ville for få tiår siden kanskje møte et par hundre mennesker i løpet av livet, uten å ane hva som skjedde 50 kilometer unna. I dag vet de hva som skjer 5000 kilometer unna. Og selv om mange verken kan lese eller skrive, reagerer de politisk på nyhetsstrømmen. Denne «avstandsforurensningen», som en fransk kulturteoretiker har kalt det, gjør at konteksten blir borte. Det skjer en forvrengning av hendelsenes naturlige proporsjoner – av at det er 5000 kilometer mellom København og Kabul, og dessuten en hel verden og sivilisasjon mellom de to byene. Sammenhengen en hendelse oppstår i, går tapt når den vandrer ut i verden. Alt som formidles på nettet, blir offentliggjort automatisk og overalt. Det finnes ikke lenger noe «her» og «der».


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 22

22

taushetens tyranni

Det får konsekvenser også for humor og satire, som i så stor grad er avhengig av kontekst. Hva skjer med denne delen av livet når konteksten blir oppløst på internett? Satire og vittigheter blir noe eksplosivt, for fraværet av kontekst åpner for uendelig mange muligheter for misforståelser og krenkelser. I 2006 krevde Iran en unnskyldning for en vitsetegning i den tyske avisen Der Tagesspiegel. Tegningen viste fire iranske fotballspillere med bombebelter rundt livet, voktet av tyske soldater, med følgende tekst: «Den tyske hæren bør absolutt settes inn under fotballVM.» Satiren var rettet mot tyske politikere som ønsket å sette inn væpnede styrker for å bedre sikkerheten under VM i Tyskland. Men slik ble ikke tegningen oppfattet av prestestyret i Iran. Saken endte med at det ble kastet brannbomber mot den tyske ambassaden i Teheran, mens tegneren måtte gå under jorden etter å ha mottatt drapstrusler. En annen tysk avis offentliggjorde en gang en satirisk tegning som spøkte med den japanske tronarvingens edlere deler. Noe slikt var helt utenkelig i Japan, der mange har et religiøst forhold til keiserfamilien, men helt vanlig i Tyskland, hvor ingen hisser seg opp over en grov vittighet om en tronarving. Det hender også at komikere forstår hva som er farlig og ufarlig når de ønsker å provosere. Den norske komikeren Otto Jespersen satte våren 2006 fyr på Det gamle testamente under en direkte tv-sending i Ålesund – en by der kirken tradisjonelt har stått sterkt. Da Jespersen etterpå ble oppfordret til å brenne Koranen for åpent kamera, avviste han det under henvisning til at han gjerne ville leve lenger enn til neste uke. I dette tilfellet ble det gitt en positiv særbehandling av kristendommen – eller var det islam? Norges statsminister kritiserte iallfall aldri den offentlige brenningen av de kristnes hellige bok, og det er helt greit for meg. Men hvorfor synes han det var så nødvendig å fordømme en liten norsk avis’ opptrykk av Jyllands-Postens Muhammedtegninger et par måneder i forveien? Jeg tror jeg vet svaret, men det gjorde jeg ikke i september


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 23

fra mitt ståsted

23

2005, og det var én av årsakene til at jeg og Jyllands-Posten ønsket å rette søkelyset mot selvsensuren i behandlingen av islam. det foreligger to muligheter når vi i samsvar med prinsippene om likhet for loven skal ta stilling til ytringsfrihetens grenser i en verden som blir stadig mer mangfoldig; en verden hvor grensene for hva som krenker oss som individer og grupper, er mer ulike enn noensinne; en verden der vi bekjenner oss til vidt forskjellige helligdommer, og hvor hver gruppe har sine egne tabuer. Den ene muligheten bygger på et ønske om å sette en stopper for verbale krenkelser ved å følge prinsippet: «Hvis du godtar mitt tabu, så skal jeg godta ditt.» Hvis en gruppe skal få sine følelser beskyttet mot krenkelser, må alle grupper få det. Hvis det skal være forbudt å benekte Holocaust eller kommunismens forbrytelser, bør det også være forbudt å offentliggjøre tegninger av muslimenes profet, og så videre i det uendelige. En slik verden risikerer fort å ende i en situasjon der det ikke er så mye du kan si. Den andre muligheten er å si: I et demokrati har ingen noen spesiell rett til ikke å bli krenket. Siden vi er så forskjellige som vi er, blir utfordringen å formulere det minimum av innskrenkninger i ytringsfriheten som er absolutt nødvendig om vi vil leve sammen i fred. Et samfunn med mange kulturer, religioner og etniske grupper har et større behov for et mangfold av ytringer enn mer homogene samfunn. Det kan virke innlysende, men like fullt er det en utbredt oppfatning at det motsatte er tilfellet. Det er her taushetens tyranni ligger på lur. I Europa er det i vår tid en tendens til å legge nye begrensninger på ytringsfriheten for å håndtere det økende mangfoldet, mens amerikanerne har en lang tradisjon for å gå motsatt vei. I Europa er brorparten av lovene som kriminaliserer enhver benektelse av Holocaust, blitt vedtatt etter Murens fall. Det er ting som tyder på at USA – med sin tradisjon for en nesten uinnskrenket ytringsfrihet – vil stå


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 24

24

taushetens tyranni

stadig mer alene i verden. Det er synd, og jeg er av den oppfatning at Europa på dette feltet burde lære av våre venner på den andre siden av Atlanterhavet. friheten og toleransen er under press. Det skyldes – som jeg skrev – at verden står midt i et oppbrudd. Kommunikasjon på tvers av kulturer og kontinenter foregår på nye betingelser, når folk krysser kulturelle, religiøse og nasjonale grenser i et tempo og omfang vi aldri har sett tidligere. Aldri før har så mange forskjellige kulturer og religioner med så ulike historier, tabuer og dogmer levd side om side. Aldri før har så mange ulikheter måttet innordne seg de samme lovene. I denne nye verdenen må verdier som frihet og toleranse oppfinnes på nytt og forstås ut fra de nye betingelsene. Hva vil det si å være tolerant i et multikulturelt, multietnisk og multireligiøst samfunn? Og hvor går ytringsfrihetens grenser når det er uenighet om verdiene? I en verden av mangfold er det vanskelig å forutsi hvordan andre vil reagere på det vi sier. Det er ikke lett for kulturlivets aktører – forfattere, redaktører, forlag, museer, billedkunstnere, avistegnere, filmregissører, teaterfolk og komikere – å finne ut hva som vil provosere andre og hva som vil gå upåaktet hen. I det multireligiøse, multietniske og multikulturelle samfunnet er noen blitt ekstra hårsåre. Det er fristende å be velferdsstatens forvaltere om å bruke noen ressurser på å sende folk på kurs – ikke i sensitivitetstrening for å lære å tie om det andre finner følsomt, men i insensitivitetstrening. For hvis frihet og toleranse skal ha en sjanse til å overleve i den nye verden, må vi alle bli mindre hårsåre. Det er blitt både lett og opportunt å føle seg krenket, enten det har vært hensikten eller ikke. Og det er blitt stadig mer populært å bruke krenkelsesargumentet til å lukke munnen på dem man er uenig med. Det er bare rimelig å spørre og diskutere hvilke konsekvenser dette har for borgernes rett til å si det de tenker og føler.


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 25

fra mitt ståsted

25

Undertrykkende regimer prøver å utnytte utviklingen til sin egen fordel. I FN og andre fora agiterer de for kriminalisering av krenkende ytringer. De vil bruke forbud for å bringe sine kritikere til taushet og forfølge mindretallet. Dessverre er det mange politikere og borgere i den frie verden som ut fra det voksende mangfoldet og frykten for å krenke noen mener at man må innføre nye begrensninger av ytringsfriheten. For å sikre det etniske, kulturelle og religiøse mangfoldet er de rede til å ofre mangfoldet av ytringer – et paradoks de selv ikke ser ironien i. De tror at dette vil fremme sosial fred og toleranse i samfunnet. Det tviler jeg på. Bak denne oppfatningen ligger det en spesiell forståelse av forholdet mellom ytringsfrihet og toleranse. De ser de to som motsetninger og mener at det er et spenningsforhold mellom dem. De to må balanseres, sier de. Jeg mener at ytringsfrihet og toleranse er to sider av samme sak. Ytringsfrihet gir bare mening hvis det i samfunnet er en stor toleranse for ytringer vi ikke liker. Toleranse blir et meningsløst og tomt begrep hvis det ikke er vide rammer for å ytre seg. Historisk er ytringsfriheten og toleransen hverandres forutsetninger, ikke motsetninger. I et liberalt demokrati må de to være knyttet tett sammen. Jo sterkere spenningsforholdet mellom toleranse og ytringsfrihet er i et samfunn, desto mindre er muligheten for å kalle et slikt samfunn for et liberalt demokrati. denne boken består av ni kapitler. Tre av dem er portretter av personer jeg har møtt og intervjuet. De er på ulikt vis berørt av Muhammed-krisen og belyser viktige aspekter ved saken på hver sin måte. Den første er en spansk kvinne, som mistet sin ektemann i terrorangrepet i Madrid i mars 2004. En dag dukket hun opp i rettssalen under saken mot de tiltalte, iført en T-skjorte med Kurt Westergaards berømte tegning av muslimenes profet med en bombe i turbanen. Historien hennes forteller jeg i neste kapittel. «Menneskets infame tilpasningsevne» er en samtale med Kurt Westergaard om hans oppvekst, bakgrunn


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 26

26

taushetens tyranni

og arbeid. Jeg har satt livet hans inn i en historisk sammenheng om sensur og selvsensur i Danmark, med særlig fokus på den kulturradikale Poul Henningsens forsvar for ytringsfriheten i årene før og etter andre verdenskrig. Endelig følger «Veien til Gud», et intervju med Karim Sørensen i et fengsel sør for København. Sørensen er en ung tunisier som i februar 2008 ble arrestert av dansk politi, mistenkt for å ha planlagt å drepe Kurt Westergaard. Karim Sørensen og to av hans bekjente følte seg krenket som muslimer av fremstillingen av profeten med en bombe i turbanen. Tre kapitler (3,6 og 7) skildrer min egen versjon av Muhammed-krisen og hva som hendte før og etter publiseringen av tegningene i september 2005. Hva tenkte jeg? Hvilke motiver og assosiasjoner hadde jeg? Hvordan reagerte jeg? Og hva lærte jeg av forløpet, både om spørsmålene saken satte på dagsorden, og om meg selv? I den forbindelse ser jeg på de aktuelle begrensninger av ytringsfriheten som kommer til uttrykk i såkalte krenkelseslover: blasfemilover, lover som forbyr religiøse krenkelser, lover mot å oppfordre til hat og diskriminering, lover som kriminaliserer benektelse og bagatellisering av folkemord og kommunismens forbrytelser. Jeg er klar over at det finnes andre og like alvorlige trusler mot ytringsfriheten, men jeg fokuserer på dem som ble aktualisert av debatten om Muhammed-tegningene. Det var en gang da hvert eneste land i Vesten hadde blasfemilover. Krenkelser av den kristne Gud og den kristne tro ble straffet hardt. I takt med sekulariseringen og skillet mellom religion og politikk er disse lovene i noen tilfeller blitt fjernet. Men det vanligste er at de sjelden blir brukt i praksis, av hensyn til den offentlige orden. I forbindelse med Muhammed-krisen kom det nye krav fra muslimer og ikke-muslimer om bedre beskyttelse av religiøse følelser. Enkelte påpekte behovet for mer selvsensur, andre ville ha nye lover. I flere europeiske land ga dette seg utslag i at partier som


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 27

fra mitt ståsted

27

ellers tradisjonelt hadde forfektet retten til å krenke religionen, gikk imot å avskaffe blasfemilovene, til tross for at Europarådets parlamentariske forsamling oppfordret landene til å fjerne dem. De som forsvarer blasfemilovene, mener at minoriteter og religionene deres må beskyttes mot diskriminering i multikulturelle samfunn. De ser en sammenheng mellom blasfemiparagrafer og lover som kriminaliserer oppfordringer til hat og diskriminering. Støtten til denne typen lover bygger på en fortolkning av hendelsene som endte med folkemordet under andre verdenskrig. Kort fortalt: Onde ord fører til onde handlinger. Nazistenes rasistiske propaganda førte til jødeutryddelsen. Hadde Weimarrepublikken i 1920- og 1930-årene grepet inn mot nazistenes hatefulle retorikk, kunne tyskerne ha forhindret Holocaust. Med andre ord: Hvis det ikke hadde hersket en vidtgående ytringsfrihet i Weimar-Tyskland, ville ikke nazistene hatt frihet til å fremføre sine hatefulle angrep på jødene. Dermed hadde ikke Hitler kommet til makten. Denne fortolkningen er tvilsom. Det finnes ingen uomtvistelig dokumentasjon for at det forholdt seg slik. Like fullt pålegger FNs menneskerettighetskonvensjoner underskriverlandene å innføre vidtgående begrensninger av ytringsfriheten. Etter min mening kan det motsatte synspunktet hevdes med like stor rett, nemlig at Holocaust kunne vært forhindret dersom Weimarrepublikken hadde hatt et robust forsvar av ytringsfriheten – hvis statsmakten hadde vært i stand til å forsvare dem som tok til motmæle mot Hitler og tilhengerne hans. I stedet ble tyskerne prisgitt nazistenes vold, drap og hærverk. I denne situasjonen ble det katastrofalt at så mange foretrakk å tie. Weimarrepublikken banet på den måten vei for Hitlers maktovertakelse – ikke fordi ytringsfriheten var tøylesløs, men tvert imot fordi statsmakten ikke klarte å sikre ytringsfriheten. Denne fortolkningen ville ha gjort det vanskelig å begrunne krenkelseslover i liberale demokratier. Det er et sentralt poeng at de siste tiårenes manglende skille


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 28

28

taushetens tyranni

mellom ord og handling, mellom å si noe diskriminerende og å gjøre noe diskriminerende, har hatt negative konsekvenser for ytringsfriheten. Som nevnt bunner det i en spesiell fortolkning av opptakten til folkemordet under andre verdenskrig, og det påvirker rettsnormer overalt i verden. Denne boken er et forsøk på å reise en debatt om konsekvensene av det manglende skillet mellom ord og handling. Det er et følsomt tema, og jeg benekter ikke at ord kan påføre mennesker smerte. Løsningen er likevel ikke å forby dem, men snarere å imøtegå dem med andre ord. Etter de tre kapitlene om opptakten til publiseringene og etterskjelvet følger «From Russia with love» – et personlig tilbakeblikk på dissidentenes historie i Sovjetunionen, mine møter med noen av dem og en forklaring på hvordan de har påvirket mange av holdningene mine. I mine øyne er de russiske dissidentenes historie relevant for bokens hovedtema selv om Sovjetunionen for lengst har gått i oppløsning og Den kalde krigen er over. Grunnen er at det har dukket opp nye dissidenter, islamdissidenter. Jeg har fulgt dem med gjenkjennelsens glede. I denne sammenheng konsentrerer jeg meg om muslimske dissidenter i Vesten og ikke i den islamske verden, selv om de finnes også der og fortjener mye større oppmerksomhet enn de får. Jeg har møtt og intervjuet Ayaan Hirsi Ali i New York, Afshin Ellian i Leiden i Nederland og Maryam Namazie i Köln og London. Det slår meg at begge slags dissidenter – systemkritikere under kommunismen og eks-muslimer – har en vilje til å insistere på frihetsrettighetene som kan minne Vesten om verdiene og institusjonene det liberale demokratiet bygger på. De sier ikke noe nytt eller originalt, for det er ikke stort å tilføye alt som tidligere er sagt om kampen for frihet og individets rettigheter. Like fullt er stemmene deres uhyre viktige for Europa og resten av Vesten, for i kraft av sine personlige historier og eksempler viser de at friheten ikke er gitt oss en gang for alle, og at enkeltmennesker med røtter i andre kulturer kan finne det verdt å kjempe for frihet og toleranse. Også om kostnadene er


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 29

fra mitt ståsted

29

store og kan ende med fengsel, deportasjon, utstøtelse, trusler og død. I siste kapittel ser jeg på den globale verdikampen om frihetsrettighetene som er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948. Kampen pågår i vår tid overalt i verden og i konsentrert form i FNs menneskerettighetsråd i Genève – byen der Jean Calvin i det 16. århundret sto i spissen for reformasjonen, grunnla et teokratisk diktatur og var med på å brenne kjetteren Michael Servetus på bålet i 1553. Kjetterisaken mot Servetus ga startskuddet til den første store europeiske debatten om religiøs toleranse, en debatt jeg for tjue år siden trodde var vunnet. Ayatollah Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie ble utstedt i 1989, samtidig med at modige mennesker i Sentral- og Øst-Europa var i ferd med å spjære hull i Jernteppet og kreve sin frihet tilbake. For meg var fatwaen bare bakgrunnsstøy for det epokegjørende oppbruddet i øst, som la beslag på all min oppmerksomhet. Jeg oppfattet ikke kravet til all verdens muslimer om å drepe Rushdie på grunn av noen passasjer i en roman som et historisk vendepunkt. Det foregikk så mye annet som pekte i en annen og mer optimistisk retning. i dag står det klart at Rushdie-saken ble det første prinsipielle sammenstøtet mellom ytrings- og religionsfriheten på den ene siden og krenkede religiøse følelser på den andre. Dette sammenstøtet er sentralt for det 21. århundrets kamp mot tyranni og undertrykkelse. Muhammed-tegningene ble en av de neste aktene i dette globale dramaet. Det er en konflikt som har hatt avgjørende innflytelse på Europas historie. Striden om Rushdie, Muhammed-tegningene, Michael Servetus og mange hundre andre saker dreier seg nemlig om spørsmål som har stått helt sentralt for den europeiske sivilisasjonens utvikling fra religiøse og intolerante diktaturer til sekulære demokratier tuftet på ideer om frihet og toleranse. Konfliktene er de samme i andre deler av verden, men friheten


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 30

30

taushetens tyranni

og toleransen har ikke slått rot på samme måte der som i Vesten. I siste kapittel prøver jeg å vise det gjennom en rekke historier fra land som Afghanistan, Pakistan, Egypt, Russland og India. I disse landene blir enkeltmennesker og grupper daglig utsatt for overgrep mot ytringsfriheten. Velmenende krefter i Vesten tror at disse overgrepene fremmer den sosiale freden når de begås i demokratier, mens de fører til undertrykkelse og innesperring av annerledestenkende i andre deler av verden. For eksempel bruker autoritære regimer i den muslimske verden lovbeskyttelsen av islam mot kritikk og vern om muslimenes religiøse følelser som en rettferdiggjøring av volden mot mennesker som ikke bekjenner seg til flertallets religion eller livssyn. Hinduer i India og russisk-ortodokse kristne i Russland gjør det samme i troens navn. Globaliseringen betyr at vi ikke kan nøye oss med å ta stilling til debatten om ytringsfrihetens grenser i et nasjonalt eller regionalt perspektiv. Vi er nødt til å ta med den globale dimensjonen. De i vest som vil beskytte minoriteter, den flerkulturelle virkeligheten og lovens krav om å gripe inn mot diskriminering, krever at Gud, religiøs tro, symboler, doktriner og ritualer må beskyttes. Men da må de forholde seg til at de samme tiltakene i andre deler av verden fører til forfølgelse, diskriminering og krenkelser av religions- og ytringsfriheten. Det er en av årsakene til at det har vært viktig for meg å forsvare retten til å publisere Muhammed-tegningene. For hvis vi gir avkall på denne retten, enten vi har tenkt å bruke den eller ikke, anerkjenner vi samtidig indirekte at autoritære regimer og totalitære bevegelser har rett til å innskrenke ytringsfriheten under henvisning til krenkelser av religion og religiøse følelser. En slik utvikling har jeg ikke lyst til å medvirke til.


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 31

MASSEMORD OG SATIRE I woke up this morning to an empty sky. Bruce Springsteen en dag i oktober 2007 sitter jeg og Maria Gomez1 i brasseriet på Gran Hotel Canarias i Madrid, vis-à-vis Prado-museet og Hotel Ritz, med utsikt til det pulserende gatelivet på Paseo del Prado. Hun er iført et par jeans, en løstsittende hvit bluse og store solbriller for å skjerme øynene mot den skarpe høstsolen. Hun er tettbygd og har blondt, halvlangt hår. Da hun setter brillene opp i håret, kommer et par funklende brune øyne til syne. Jeg bestiller kaffe med kald melk, mens hun tenner en sigarett. Hun virker rastløs og får tårer i øynene ved tanken på det som hendte for tre og et halvt år siden. Under samtalen vår skifter stemningen hennes flere ganger, mellom sorg og sinne, svart humor og en følelse av avmakt. I det ene øyeblikket ler hun, i det neste blir hun taus og innadvendt. Siden mannen hennes døde, har ikke Maria klart å få arbeid. For et år siden reiste hun til ferieøya Menorca med sin lille datter for å komme videre i livet, mens hennes forhenværende mann passet de to store sønnene deres. Reisen ble en fiasko. Maria ble deprimert, og hadde ikke lyst å være sammen med noen da hun så at de andre barna på stranden hadde med seg begge foreldrene. Denne høsten ligger Maria Gomez’ mor, som hun føler seg nært knyttet til, for døden etter å ha blitt rammet av kreft. 1

Maria Gomez er et psevdonym. Jeg kjenner kvinnens virkelige navn, men har respektert hennes ønske om å få være anonym.


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 32

32

taushetens tyranni

Marias eneste inntektskilde er en liten statspensjon som hun får etter at mannen hennes ble offer for terrorangrepet i Madrid. Alt dette og mye annet forteller hun meg denne milde høstdagen, idet hun tar meg med tilbake til den 11. mars 2004 – en dag hun og hennes 46 millioner landsmenn aldri vil glemme. det var en torsdag. Maria Gomez var som vanlig tidlig oppe. Hun laget frokost til barna, leverte de to eldste på fem og åtte år i barnehagen og skolen, mens datteren på fire måneder ble igjen hjemme, slik hun pleide. Det var stille i den beskjedne villaen i en soveby nord for Madrid. Ikke noe fjernsyn, ingen radio, ingen dataspill. På denne tiden av dagen interesserte ikke Maria seg for hva som foregikk ute i den store verden. Hun elsket roen som fylte hjemmet i disse uberørte morgentimene. Litt etter klokken syv sendte hun en SMS til ektemannen Carlos, som hadde vært på jobb hele natten i et supermarked i Alcalá de Henares. «God morgen, min elskede, gleder meg til å se deg», skrev Maria Gomez. 34 år gamle Carlos hadde jobbet som sveiser i byggebransjen siden begynnelsen av februar. Av hensyn til supermarkedets åpningstider måtte han arbeide om natten. Dette var hans andre natt i Alcalá de Henares, og dagen etter skulle han møte opp et annet sted. Marias mobiltelefon ringte. På displayet sto det 07.41. Det var Carlos. «Jeg sitter på toget. Jeg er dødssliten», sa han. «Hvor langt har du kommet?» spurte hun. «Jeg er ved Santa Eugenia og regner med å være hjemme om en halvtime–tre kvarter.» Det var de siste ordene Carlos ytret i dette liv. Et halvt døgn senere ble hans ille tilredte lik identifisert på et militærsykehus. I mange timer hadde imidlertid Maria Gomez vært overbevist om at mannen hennes hadde overlevd terrorangrepet, som ble


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 33

massemord og satire

33

gjennomført tre dager før det spanske parlamentsvalget i 2004. Alle de ti eksplosjonene inntraff nemlig før klokken 07.41, det samme tidspunktet for samtalen fra Carlos som var bevart på telefonen hennes. Senere viste det seg at klokken på Maria Gomez’ telefon gikk noen få, men skjebnesvangre minutter for fort. «Jeg ringte til ham klokken halv ni, da han ennå ikke hadde kommet hjem. Hva har hendt? tenkte jeg. Det er noe i veien siden han ikke svarer. Toget er vel forsinket eller noe.» Senere dro Maria av gårde sammen med barna. I bilen sendte hun en ny SMS: «Hva har hendt? Svar med en gang.» Det kom ikke noe svar. På skolen hørte hun for første gang at det hadde vært en togulykke, men ingen visste noe mer. En kvinnelig lærer som pleide å ta regionaltoget, hadde ikke kommet på arbeid den dagen. «De andre foreldrene var så vennlige. To mødre tok meg med hjem sammen med yngstebarnet. De lovet å passe henne mens jeg dro for å lete etter Carlos.» Nå var Maria Gomez bekymret, men kvinnene beroliget henne. Hun slo på fjernsynet og ringte moren, men hun hadde ingen mulighet til å stikke innom, så i stedet tilbød Marias far sin hjelp, selv om han og datteren hadde et anstrengt forhold til hverandre. Hun ringte til eksmannen og ba ham sørge for at barna ble hentet på skolen. Broren hennes, som nettopp hadde landet med et fly fra New York, meldte seg også. «På dette tidspunktet kunne ingen av oss tro at Carlos var død. Vi måtte bare finne ham. Forvirringen var stor», forteller Maria Gomez. Men Carlos var død. Det hadde han vært siden klokken 07.38, da to bomber ble detonert i hver sin vogn på regionaltog nr. 21435 fra Alcalá de Henares til hovedjernbanestasjonen Atocha i Madrid. Eksplosjonene kom idet toget forlot stasjonen El Pozo del Tío Raimundo noen kilometer øst for sentrum. Terrorangrepet i Madrid 11. mars 2004 var det verste i


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 34

34

taushetens tyranni

Europa siden Pan Am flight 103 i 1988 ble sprengt i luften over Lockerbie i Skottland og 270 mennesker ble drept. Kommentatorene var enige om at aksjonen i den spanske hovedstaden hadde vært en politisk suksess for terroristene, fordi den ble utslagsgivende for utfallet av det spanske valget. Stikk i strid med alle meningsmålingene kom sosialistene til makten, noe som førte til en beslutning om å trekke alle spanske soldater ut av Irak med umiddelbar virkning. Ti bomber var plassert i ryggsekker på fire forskjellige tog i Madrid og ble utløst ved hjelp av mobiltelefoner. I alt mistet 191 mennesker fra 17 land livet. Flere av dem var innvandrere som nøt godt av Spanias økonomiske fremgang og pendlet mellom omlandet og hovedstaden. På listen over døde var det 142 spanjoler og i tillegg folk fra Romania, Ecuador, Polen, Bulgaria, Peru, Den dominikanske republikk, Colombia, Marokko, Ukraina, Honduras, Senegal, Cuba, Chile, Brasil, Frankrike og Filippinene, blant dem flere muslimer. Over 2000 personer ble såret. Ifølge bevismaterialet i den påfølgende rettssaken var det syv selvmordsbombere som slo til med få minutters mellomrom i rushtiden mellom klokken 07.37 og 07.40. Alle ofrene kjørte på strekningen mellom Alcalá de Henares 20 kilometer øst for sentrum og hovedjernbanestasjonen Atocha, der en kvart million mennesker var på gjennomreise på hverdager. Jernbanestasjonen ligger noen få minutters gange fra Prado-museet og Reina Sofia, der Pablo Picassos mesterverk «Guernica» henger. Bildet skildrer det tyske og italienske flyangrepet mot den baskiske byen i 1937, men er blitt et symbol på krigens ødeleggelser og lidelser. Etter våren 2004 var det vanskelig å beundre maleriet uten å få assosiasjoner til scenene som utspilte seg denne dødbringende morgenen. «Jeg glemmer aldri synet av det som skjedde her», fortalte en redningsarbeider til den britiske avisen The Guardian i forbindelse med en minnehøytidelighet på El Pozo-stasjonen på ettårsdagen for angrepet.


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 35

massemord og satire

35

«Jeg kan ennå huske lukten av kruttrøyk, hvordan vi fant lik på perrongen og hodet til en gutt som lå på en benk.» Tv-bildene viste at taket hadde flerret av en av vognene på stasjonen El Pozo, der Carlos ble drept. Den andre vognen hadde fått sidene revet av. Ett lik hadde blitt blåst opp på et tak, andre lå spredt utover jernbaneskinnene. 67 mennesker mistet livet her. Mange av likene var så maltraktert at DNA-prøver måtte til for å fastslå ofrenes identitet. Maria Gomez fant Carlos sent på kvelden den 11. mars. Redningspersonellet hadde navnet hans fordi han fortsatt hadde lommeboken med identitetspapirer på seg. Maria Gomez kjørte til sykehuset sammen med broren og kjæresten hans, mens foreldrene hennes fulgte etter i en annen bil. Da de nådde frem, hadde faren allerede identifisert Carlos. Han var nesten ikke til å kjenne igjen. «Jeg spurte mor: ’Hvor er han?’ Hun svarte: ’Han er ikke mer.’ Jeg opplevde alt sammen som i en tåkedrøm. Jeg kjente ham igjen på en tatovering, på tøyrestene hans og på hendene. Han manglet begge bein fra knærne og ned», fortalte Maria Gomez. Hennes verden raste sammen. Hun hadde nettopp født sitt og Carlos’ første barn, de to eldste barna var fra hennes første ekteskap. Familien hadde nylig flyttet ut av Madrid. De var innstilt på å starte på ny frisk, et trygt familieliv utenfor storbyens jag. Men alle disse planene og drømmene døde sammen med Carlos. «Det var som om jeg ble hektet av tilværelsen. Jeg levde i et lukket rom i flere måneder mens livet gikk videre rundt meg. Jeg var fullstendig likeglad. I dag virker det uforståelig, men slik var det. Det var forferdelig ubehagelig.» Etter å ha avsluttet skolen i slutten av 1980-årene, studerte Maria Gomez journalistikk på universitetet i Madrid, men hun hoppet av studiene og tok i stedet småjobber som informasjonskonsulent og lignende. Maria Gomez hadde hele sitt voksne liv tilhørt venstresiden. Hun hadde sjelden brukt stemmeretten ved parlamentsvalg, men sympatien lå hos sosialistene. Til sin


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 36

36

taushetens tyranni

forbløffelse oppdaget hun etter terrorangrepet at hun i flere spørsmål var mer enig med det borgerlige opposisjonspartiet Pardido Popular, partiet som mistet regjeringsmakten i 2004. At velgerne vendte partiet ryggen, var trolig fordi flertallet følte seg lurt av statsminister José María Aznars uttalelse rett etter terrorangrepet om at den baskiske terrorbevegelsen ETA sto bak. Til forskjell fra tiden før 11. mars, da hun nøt morgenstillheten i en rolig villavei utenfor Madrid uten å bekymre seg om hva som foregikk utenfor hjemmet, var hun nå blitt en nyhetsjunkie. Fra morgenen av fulgte hun med på alle elektroniske medier, fjernsyn, radio og internett. «Jeg ønsker aldri mer å gå hjemmefra om morgenen uten å ha sjekket nyhetene først.» Jeg oppsøkte Maria Gomez på grunn av en notis jeg kom over i en avis våren 2007. Ifølge det korte telegrammet hadde en kvinne – under rettssaken mot de 28 som var tiltalt for terrorangrepet – dukket opp i rettssalen i Madrid iført en T-skjorte der Kurt Westergaards berømte tegning av profeten Muhammed med en bombe i turbanen var avbildet. Jeg tenkte: Hva skjuler seg bak dette uvanlige opptrinnet? Hva var hennes historie? Hvorfor hadde hun gjort det? Hvem var denne kvinnen? Vi møtte hverandre mindre enn tre uker etter at dommen falt i rettssaken mot terroristene. Maria Gomez og andre etterlatte hadde fulgt saken på Caso del Campo, et gammelt kongelig jaktslott i den vestlige utkanten av Madrid, som ble brukt som rettssal i helt spesielle saker. Slottet lå i en stor fornøyelsespark. Hun fortalte meg om dagen i midten av februar 2007 da rettssaken startet. Det var første gang ofrene sto ansikt til ansikt med de tiltalte. Datteren til en kvinne som var drept, begynte å rope til en av de tiltalte: «Du er en morder!» «Jeg ville se dem i øynene. Jeg hadde behov for å konfrontere dem, se om jeg kunne bli klokere på hva som hadde skjedd. Men blikkene deres var tomme, de sa meg ingenting», fortalte Maria Gomez.


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 37

massemord og satire

37

Flere av de etterlatte kvinnene var særlig opprørt over en av de påståtte hovedmennene bak angrepet – den 36 år gamle egypteren Rabei Osman Sayed Ahmed – som i en telefonsamtale hadde skrytt av at han hadde planlagt angrepet og brukt to og et halvt år på å forberede det. Han ble senere frikjent, men ikke løslatt, da han allerede var i gang med å sone en dom på ti års fengsel i Italia. «Jeg ønsket å planlegge det slik at det ble uforglemmelig også for meg selv, for jeg var parat til å sprenge meg selv i luften, men de stoppet meg», sa Osman, eller «egypteren» som han ble kalt av de etterlatte i rettssalen, ifølge utskrifter av samtaler den italienske statsadvokaten hadde lagt frem i saken mot ham. De spanske myndighetene fant Osman i Milano i 2004. Der sonet han en dom for å ha deltatt i en sammensvergelse med sikte på å planlegge internasjonale terroraksjoner. Han hadde reist rundt i Europa siden 1999 til han ble arrestert i Italia. Han hadde vært i Tyskland, Frankrike, Spania og Italia, der han hadde kontakt med radikale miljøer for å finne egnede kandidater til selvmordsaksjoner. I Osmans leilighet i Madrid fant politiet et dataprogram som kunne aktivere flere mobiltelefoner samtidig. Det var den samme teknologien som ble brukt under terroraksjonen i Madrid. Ifølge det spanske innenriksdepartementet hadde Osman en fortid som bombeekspert i den egyptiske hæren. I Egypt hadde han sonet en fengselsstraff for å ha vært medlem av gruppen Islamsk Jihad. Terrorekspertene var uenige i spørsmålet om gruppen bak angrepet i Madrid hadde forbindelser til al-Qaida. Det hersket også uenighet om hvem som hadde finansiert angrepet og hvem bakmennene egentlig var. Men alle ekspertene bekreftet at terroristene var inspirert av al-Qaidas ideologi om at terror kunne rettferdiggjøres i religionens navn. Terrorforskeren Fernando Reinares la våren 2010 frem nye opplysninger om forbindelsene og trådene til bakmennene. Disse opplysningene slo fast at ideen til terrorangrepet sannsynligvis var unnfanget og godkjent av al-Qaida i det nordlige


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 38

38

taushetens tyranni

Waziristan i Pakistan, tett ved grensen mot Afghanistan. Massemordet i Madrid ble betraktet som et nytt anslag i de radikale islamistenes konfrontasjon med det moderne, sekulære samfunnet. Osman var den første som ble avhørt da rettssaken startet. Han nektet å svare på spørsmål, både fra aktor og forsvarer. Maria Gomez fikk på ett tidspunkt øyekontakt med egypteren og kunne lese på leppene hva han sa. «Han sa ’hore’ til oss. Jeg så det på leppene hans. Jeg fikk lyst til å kaste meg over ham og drepe ham, men det kunne jeg selvsagt ikke. Jeg har jo tre barn å tenke på», sa hun. «Jeg vil gjerne forstå dem, og på en måte gjør jeg det. Selvsagt ikke at de dreper andre, men vi tråkker jo også på dem, og kanskje ville jeg også blitt sint dersom jeg var en av dem. Men å forstå dem fullt og helt klarer jeg nok aldri.» Maria Gomez ble opptatt av islam etter 11. mars. Hennes nylig avdøde bestefar hadde vært bekymret for den moderne tids arabiske og nordafrikanske innvandring til Spania. Han hadde fortalt barnebarnet om landets mauriske fortid. Den gang hadde hun ikke tatt notis av det han sa, men nå tenkte hun ofte over det. Han fryktet at muslimene ville gjenerobre Andalusia som følge av de muslimske innvandrernes høye fødselsrate sammenlignet med spanjolenes. Maurerne erobret Andalusia i det 8. århundret, men mistet fra det 13. århundret gradvis kontrollen over området, som i 1492 ble gjenerobret av de katolske monarkene Ferdinand og Isabella. De to tvang muslimer og jøder til å konvertere eller forlate den iberiske halvøy. «Jeg ønsker ikke å oppdra barna mine til å bli rasister, men det er gode grunner til å fortelle dem om trusselen fra islam. Det er god grunn til å stille seg kritisk til islam. Religioner kan være farlige», sa hun. Maria Gomez bygget opp et omfattende elektronisk arkiv, og på pc-en hadde hun opprettet en mappe med Jyllands-Postens Muhammed-tegninger. En dag, mens hun surfet på nettet,


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 39

massemord og satire

39

støtte hun på et tysk firma som solgte T-skjorter. Hun bestilte en hvit T-skjorte med tegningen av Muhammed med en bombe i turbanen, og betalte med kredittkort. Den kostet under 20 euro, og noen dager senere kom T-skjorten i posten. «Hvorfor valgte du dette motivet på T-skjorten?» ville jeg vite. «Fordi det er det mest representative bildet av det islamistene står for. Tegningen uttrykte det jeg følte, det jeg hadde på hjertet. Den representerte en bit av virkeligheten. Jeg har også fått laget en plakat med den, som jeg har hengt opp på veggen hjemme.» Maria Gomez la en plan. Den 26. mars 2007 avleverte hun barna tidligere enn vanlig på skolen, og kjørte deretter til rettsbygningen i Madrid, en halvtimes tur. Hun hadde fått i seg kaffe med melk og et par sigaretter til frokost. Solen skinte, og det fantes ikke en sky på himmelen. For ikke å vekke oppsikt hadde hun tatt en svart skjorte over T-skjorten. «Jeg var glad, for jeg visste at jeg nå ville få sjansen til å vise terroristene hva jeg mente om dem.» Dagen ble imidlertid mer dramatisk enn Maria Gomez hadde tenkt seg. Normalt satt hun på bakerste rekke under rettssaken, men denne dagen satte hun seg frem på første rad, slik at de tiltalte kunne se henne og hun kunne se dem. Hun kneppet opp skjorten og la den til side, slik at de tiltalte på den andre siden av glassburet ikke kunne unngå å få øye på motivet på T-skjorten. «Jeg så på egypterens ansikt at han ikke brydde seg om det han så.» Men det gjorde flere av hans medtiltalte. De sa at deres religiøse følelser ble krenket, og ba forsvareren om å få fjernet Maria Gomez fra rettssalen. En rettsbetjent gjorde henne oppmerksom på at budskapet på T-skjorten virket sårende, og en sekretær ba henne diskré om å bli med ut av salen. På veien ut ba dommeren om å få Marias identitet fastslått. Han ønsket nemlig å snakke med henne på tomannshånd etter rettsmøtet.


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 40

40

taushetens tyranni

Maria Gomez var i sjokk. Hun var fortvilet, mens de tiltalte var glade og tilfredse der de fulgte henne med øynene. «Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg var rasende og begynte å gråte da vi kom ut på gangen. ’Hva er meningen? Lever vi ikke i et fritt land? Kan jeg ikke ta på meg tøyet jeg har lyst til?’ spurte jeg. Jeg hadde det fælt, virkelig fælt.» Samme ettermiddag hadde Maria Gomez et møte med dommeren. Han gjorde det klart at han ikke ville tillate T-skjorten hennes i rettssalen, siden forsvarerne kunne bruke den til å påstå at saken var et korstog mot islam, og at de tiltalte derfor ikke kunne regne med å få en rettferdig rettssak. Det hadde allerede vært en lignende episode med en aktor som hadde båret et kors om halsen. «Jeg hadde ikke noe ønske om å krenke muslimer generelt da jeg viste frem T-skjorten. Jeg tenkte helt konkret på egypteren og på de andre på tiltalebenken. Det var dem jeg var ute etter. Det fortalte jeg også til den arabiske tolken da han kom ut for å se på T-skjorten min.» Den 31. oktober 2007 falt dommen i saken. 21 av de 28 tiltalte ble dømt for medvirkning til terrorangrepet i større eller mindre grad. 19 av de dømte hadde arabisk bakgrunn, mens 9 var spanjoler. 3 ble dømt for drap og fikk maksimumsstraffen på 40 års fengsel. Ingen av de gjenværende 25 fikk over 23 års fengsel, og den antatte hovedmannen – egypteren Rabei Osman – ble frikjent. Frifinnelsen og det faktum at bare tre av de tiltalte ble dømt for drap, kom som et sjokk for både Maria Gomez og de andre etterlatte. «Vi er svært overrasket over frifinnelsen. Hvis det ikke var dem, må vi finne ut hvem det var. Noen ga ordren», sa en talskvinne for de etterlatte. «Jeg er verken dommer eller advokat, men dette er skammelig og opprørende», sa en annen.


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 41

massemord og satire

41

etter å ha tatt farvel med Maria Gomez spaserte jeg i trærnes skygge forbi Prado-museet og opp mot Reina Sofia-museet, der Picassos «Guernica» er utstilt. «Alle samfunn i verden som har vært offer for opprørende grusomheter, er blitt synonyme med maleriet ’Guernica’ og byen Guernica», slo kunsthistorikeren Gijs van Hensbergen fast i sin bok om maleriets tilblivelse og historie. «Slik Anne Franks dagbok ble symbolet på alle jødiske barn som gikk til grunne i utryddelsesleirene, og slik Auschwitz er blitt synonymt med Holocausts apokalyptiske frykt, er ’Guernica’ blitt symbolet på alle vilkårlige blodbad hvor som helst i verden der slike tragedier utspilles», føyde han til. Terrorangrepet mot Madrid la ikke den spanske hovedstaden i ruiner, slik tilfellet var med Guernica og senere under andre verdenskrig – i byer som Warszawa, Hiroshima, Stalingrad og Dresden. Men scenene fra blodbadet 11. mars, slik de ble beskrevet av øyenvitner, skildret de samme redslene vi kan se på Picassos berømte bilde. Jeg gikk videre nedover mot hovedjernbanestasjonen Atocha, som alle de fire togene hadde vært på vei til. Her hadde kongeparet på treårsdagen for angrepet i mars 2007 innviet et minnesmerke etter ofrene. Det besto av et elleve meter høyt sylinderformet tårn av glass. På tårnets innside var det inngravert tusenvis av tekster fra hele verden, som uttrykte sorg, støtte og medfølelse i dagene etter angrepet. Under jorden og den brede bulevarden foran jernbanestasjonen lå et nakent, blått rom, som fikk alt sitt lys ovenfra gaten. Her kunne de besøkende se opp gjennom sylinderen og lese de mange tekstene. Jeg tenkte på Maria Gomez og historien hun hadde fortalt meg. For henne var Kurt Westergaards tegning av profeten med en bombe i turbanen et bilde på det hun, andre etterlatte og de mange sårede hadde gjennomlevd. Det var ikke en tegning som innbød til lange, intellektuelle og moralske utredninger om krenkelser av religiøse følelser. For henne var tegningen sann. Den


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 42

42

taushetens tyranni

var ikke grepet ut av luften for å såre troende muslimer. Den skildret med ikonisk presisjon den tragedien som hadde rammet henne, og som hadde lagt livet hennes i ruiner – en tragedie som betydde at hun sin unge alder til tross trolig aldri ville bli i stand til å gå tilbake til arbeidslivet. En gruppe muslimer hadde gjennomført et massedrap på tilfeldige sivile, blant dem hennes ektemann Carlos. Og i denne sammenheng var det likegyldig om muslimenes tolkning av islam var riktig eller gal, om den ble delt av et flertall eller et mindretall av de troende. Drapene var ifølge selvforståelsen deres motivert av religionen, av islam og av profetens ord og liv slik de fremstilles i de hellige tekstene. Jeg hadde vanskelig for å forstå at så mange fant det forkastelig og usmakelig å bedrive satire med islamske terrorister, uansett hvor bitende, krenkende og nådeløs den måtte være. Satire er jo fredelig, den dreper ingen. Satire er sivilisasjonens måte å reagere mot vold og barbari på. Etter drapet på Theo van Gogh i Nederland, etter terrorangrepene mot New York, London og Madrid, etter dødstruslene mot politikere og kunstnere forekom det meg at det var et uttrykk for høyeste sivilisasjon å svare på den slags med ord og tegninger. Philippe Val, sjefredaktør for det franske satiriske bladet Charlie Hebdo, formulerte dette presist i februar 2007, rett før rettssaken mot ham og bladet for å ha publisert Kurt Westergaards tegning: «Hva slags sivilisasjon er vi om vi ikke kan håne, spotte og latterliggjøre dem som sprenger tog og fly i luften og begår massemord på uskyldige mennesker?» Meningsutvekslingen mellom Maria Gomez og personene som var tiltalt for å ha drept hennes mann, var tankevekkende og relevant for debatten om Muhammed-tegningene. Den tydeliggjorde hvorfor det i et demokratisk samfunn er så viktig å skille mellom ord og handling, mellom å si og å gjøre noe krenkende. Hvis dette skillet tilsløres, blir det vanskelig å avgjøre hvem som var forbrytere og hvem som var ofre i rettssalen i Madrid denne februardagen i 2007. Var offeret de muslimene


Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 43

massemord og satire

43

som henviste til sin religion for å rettferdiggjøre et massemord? Eller var det Maria Gomez, som tok på seg en T-skjorte med et motiv hun mente fortalte historien om forbrytelsen mannen hennes og 190 andre hadde vært utsatt for den skjebnesvangre morgenen i mars 2004? Det er riktig at man ikke har lov til å demonstrere i en rettssal. Men svaret på spørsmålet er like fullt innlysende, iallfall hvis man står på sivilisasjonens side mot barbariet. De to handlingene – massemord og satire – hører hjemme i hver sin verden. Og alle med respekt for retten til å leve vil foretrekke å bli offer for satire fremfor å bli offer for mord. De to handlingene understreker hvorfor forskjellen på å krenke i ord og handling er så prinsipielt viktig. Kurt Westergaards tegning ble utvilsomt oppfattet som krenkende av ganske mange muslimer. Men hva så? Når ble det en forbrytelse å offentliggjøre tegninger som kan tenkes å krenke noen? De blir publisert hver eneste dag i aviser verden over. Jeg kan ikke forestille meg en fredeligere reaksjon på vold og trusler i en religions navn enn en satirisk tegning. Hadde Westergaard drept noen med tegningen? Hadde han oppfordret til vold? Hadde han gått lenger i sin satire enn kollegene hans gjorde i andre danske medier? Slett ikke. Snarere tvert imot.

Taushetens tyranni av Flemming Rose  

Da Morgenavisen Jyllands-Posten i 2005 valgte å trykke 12 karikaturer av profeten Muhammed, stod Danmark med ett i sentrum for en global str...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you