__MAIN_TEXT__

Page 1


Ava McCarthy

Strategen Oversatt av Frank Lie


© 2010 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) Copyright © Ava McCarthy 2009 Published by agreement with Lich & Burr Literary Agency, Denmark ISBN 978-82-02-29041-2 1. opplag 2010 Originalens tittel: The Insider Opprinnelig forlag: Harper Collins Publishers Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk: Scandbook AB, Sverige


Til mine foreldre, Jim og Marie Halpenny, som dessverre gikk bort mens jeg skrev denne boken. Takk for den urokkelige kjÌrlighet og støtte dere alltid ga meg.


1

Harry var i ferd med å gjøre noe som kunne føre til at hun havnet i fengsel. Det var ikke uvanlig i hennes bransje, men like fullt gjorde det henne svett i håndflatene. Hun skjøv kaffen til side og stirret mot glassdørene i bygningen på den andre siden av gaten. Øynene hennes rant i det skarpe aprillyset. Første gang hun hadde prøvd noe slikt som dette var for seksten år siden, da hun var bare tretten år gammel, og den gangen hadde hun vært nær ved å bli arrestert. Dette var annerledes. Denne gangen skulle hun klare å komme unna med det. Dørene på den andre siden av gaten svingte opp, og hun rettet seg i stolen. Det var bare motorsykkelkureren som kom ut igjen. Han var den eneste som hadde besøkt bygget de siste tjue minuttene. Harry flyttet på seg på det harde aluminiumssetet, hellig overbevist om at hun hadde fått persiennestriper preget inn i baken for alltid. «Vil du ha noe mer?» Kaféverten sto foran henne, liten og tykk som en bulldogg og med armene i kors over et flekket forkle. Meldingen var klar. Det var lunsjtid, og hun hadde lagt beslag på fortausbordet i nesten en time. På tide å gå. «Ja takk.» Hun sendte ham sitt mest vinnende smil. «Mineralvann, er du snill.» Han klasket koppen og skålen hennes ned på brettet og subbet inn igjen. Dørene på den andre siden av gaten svingte opp, og fem unge kvinner kom ut i flokk, alle iført identiske marineblå og grønne uniformer. De travet bortover 7


fortauet mens de sendte en enslig sigarett fram og tilbake mellom seg og sugde på den som om de skulle ha vært dypvannsdykkere som porsjonerte ut siste rest av luft i den siste oksygentanken. Harry myste mot ansiktene deres. De var for unge, alle sammen. Hun lente seg tilbake og la bena i kors. Strømpebuksen stakk under den marineblå drakten, og hun hadde begynt å få krampe i føttene. Det hadde vært fritt valg om morgenen mellom enkle, lave sko eller de med halvhøy, tynn hæl og gullspenner, men som alltid hadde hun latt seg friste av alt som skinte blankt. Hun håpet at hun ikke på noe tidspunkt i løpet av de neste 45 minuttene ville bli nødt til å løpe. Harry strakte på føttene og lyttet til skramlingen fra øltønnene som ble lastet av i et smug like i nærheten. Hun kunne kjenne lukten av gammel pils fra de åpne pubdørene, en muggen eim som fra halvråtten frukt. En buss krenget og stanset rett foran henne og stengte for utsikten til dørene. Søren og, hun burde ha lagt merke til busstoppskiltet før hun satte seg. Motoren dunket regelmessig mens passasjerene strømmet ut, én etter én. Varme dieselgasser fikk luften til å dirre, og bussen og bygningen på den andre siden bølget seg som i en luftspeiling. Hun trommet med fingrene mot bordet. Herregud, var hele Dublin om bord i denne bussen? Hun forsøkte å kikke forbi de støvete vinduene og over til kontorbygningen på den andre siden, men kunne bare se toppen av dørrammen. Solen speilte seg i metallet idet dørene åpnet seg igjen, men Harry kunne ikke se hvem som hadde kommet ut. Hun skrapte stolen bakover og spurtet noen meter bortover gaten til hun hadde klar sikt til inngangspartiet igjen. Fortauet lå folketomt. Harry kastet et blikk på klokken. Det begynte å bli sent, men hun kunne ikke ta sjansen på å gjøre sitt neste trekk. Ikke ennå. 8


Bussen ga gass og svingte ut i trafikken igjen. Harry knyttet nevene og ventet på at den skulle komme seg videre. Så åpnet sikten seg, og hun fikk øye på en kvinne halvveis borte i gaten som marsjerte av sted i motsatt retning av de andre jentene. Hun var eldre enn dem, i slutten av 40-årene kanskje, og hun var alene. Hun stanset ved fortauskanten for å krysse veien og så seg tilbake i gaten. Harrys fingre slappet av. De blonde stripene var nye, men ellers så kvinnen ut akkurat som på bildet på nettstedet. Hun ventet til kvinnen hadde forsvunnet. Så slengte hun noen mynter på bordet og krysset gaten. Det var kjøligere og roligere på denne siden av glassdørene. Harry satte kurs mot resepsjonisten mens hun gransket omgivelsene på veien. Et lavt bord med forretningstidsskrifter sto inntil den ene veggen. Til venstre for henne var det en stor dobbeltdør, og en annen til høyre for henne. Den eneste fluktruten som fantes dersom hun skulle trenge en, førte tilbake og ut samme vei som hun var kommet inn. Harry valgte et annet smil fra repertoaret, grimasen til en anspent forretningskvinne som ikke hadde tid til noe tull. «Hei, jeg heter Catalina Diego,» sa hun til piken bak skrivebordet. «Jeg er her for å treffe Sandra Nagle.» Piken holdt blikket festet på dataskjermen som hun hadde foran seg. «Hun har nettopp gått til lunsj.» «Men jeg har en avtale med henne klokken halv ett.» Piken tygde på enden av en blyant og trakk på skuldrene. Leppene hennes var en klebrig masse av rosa lipgloss, og noe av det hadde smittet over på blyanten. Harry lente seg fram over skranken. «Jeg er her for å lede skoleringskurset til de som sitter i helpdesken. Nøyaktig hvor lenge kommer hun til å bli værende ute?» Piken trakk på skuldrene igjen og klikket med datamusen. Harry hadde lyst til å snappe den ut av hendene på henne og slå henne over knokene med den. «Vel, jeg kan ikke bli stående her og henge,» sa Harry. «Jeg blir nødt til å starte uten henne.» 9


Hun snudde seg mot døren til venstre, som om hun visste hvor hun skulle. Resepsjonisten reiste seg halvveis fra stolen, og blyanten klirret mot disken. «Jeg er redd jeg ikke kan slippe deg inn der uten Mrs. Nagles tillatelse.» «Hør her –» Harry snudde seg igjen og stirret på pikens navneskilt. «– Melanie, det har tatt en måned å arrangere dette kurset. Hvis jeg går nå, vil det ta enda en måned før jeg kan komme tilbake. Vil du at jeg skal forklare Sandra den nøyaktige grunnen til at jeg ikke kunne sette i gang?» Harry holdt pusten og stålsatte seg. Hvis noen hadde forsøkt å herse med henne på den måten, ville det ha kommet en ganske så kraftig motreaksjon. Men Melanie blunket bare og sank ned på stolen igjen. Harry klandret henne ikke. Hun hadde snakket med Sandra Nagle for første gang den morgenen, da hun ringte til banken vedrørende en falsk kundeklage. Hun hadde funnet navnet og fotografiet hennes på bankens firmanettside, i den seksjonen der de skrøt av sin enestående kundeservice. Etter å ha snakket med henne i to minutter hadde Harry stemplet kvinnen som en fullblods merr, og det kunne virke som om Melanie var enig med henne. Melanie svelget og skjøv en gjestebok over skranken. «Greit, men da må du skrive deg inn her først. Navn og dato her, signer der.» Sommerfuglene flagret litt i Harrys mage idet hun rablet ned detaljene. Melanie rakte henne et identitetskort og pekte mot døren til venstre for Harry. «Gjennom der. Jeg skal åpne for deg.» Harry takket henne og ga seg selv en oppmuntrende klapp. Hun husket de klappene som faren hennes pleide å gi henne hver gang pokerbløffene hennes ga uttelling. «Ingenting kan måle seg med det bruset du kjenner i kroppen når du vinner uten å sitte med noe som helst på hånden,» hadde han sagt og blunket til henne. Det stemte at hun ikke hadde noe som helst på hånden. 10


Hun festet identitetskortet på jakkeslaget og gikk bort til døren. Det klikket i sikkerhetslåsen, og et grønt lys blinket på veggpanelet. Hun rettet skuldrene og dyttet opp den tunge døren. Hun var inne.


2

Leon Ritch hadde ikke hørt fra Profeten på over åtte år, og han hadde inderlig håpet at han aldri skulle komme til å høre fra ham igjen. Han klødde seg på den to dager gamle skjeggstubben og leste e-posten en gang til. Kanskje det var en bløff. Når alt kom til alt, kunne hvem som helst underskrive med «Profeten». Han sjekket avsenderens adresse. Den var ikke den samme som sist, men akkurat like obskur: an763398@anon.obfusc.com. Han vurderte å gjøre et forsøk på å spore den, men visste at det ikke ville føre til noe som helst. De hadde sporet Profetens forrige adresse til et anonymt remailer-system. En blindgate. Uansett hvem det var, visste han hvordan han skulle skjule identiteten sin. Bortsett fra ham selv var det bare tre andre mennesker som kjente til Profeten. En av dem var i fengsel, og en annen var død. Altså var det bare Ralph igjen. Leon slo et nummer han ikke hadde brukt på lang tid. «Det er meg,» sa han. «Beklager, hvem er det?» Leon kunne høre buldrende mannsstemmer i bakgrunnen. Ralph satt antakelig i et møte med bankens VIP-er, og sloss om albuerom i selskapet. Det var en verden han selv hadde trivdes i en gang i tiden. «Ikke vær en tosk, Ralphy.» Mannens latter runget i øret hans, så ble den gradvis svakere til det bare var ekkoet av en tom hulhet tilbake. Det lød som om Ralphy-Boy hadde gått inn på herretoalettet. 12


«Føler du deg trygg nå?» sa Leon. «Hva i helvete er det du driver med?» «Jeg bare oppsøker gamle kamerater. Det virker som om det er dagen for telefoner fra fortiden.» «Hva er det du snakker om? Jeg har sagt at du aldri skal ringe til meg.» «Ja da, jeg vet det. Hør her, Ralphy-Boy, befinner du deg i nærheten av kontoret ditt?» «Jeg sitter midt i et styremøte, og jeg kan ikke –» «Godt. Jeg sender en e-post til den private adressen din. Gå og les den.» «Hva? Har du gått fra vettet?» «Bare gjør det. Jeg ringer deg tilbake om fem minutter.» Leon la på og konsentrerte seg om PC-en igjen. Han hentet opp e-posten og videresendte den til Ralphs aliasadresse. Han svingte stolen rundt og stirret ut av vinduet på glassigloene og de store søppelkassene med påmonterte hjul som kantet den lille parkeringsplassen bak kontoret hans. På motsatt side hadde han den skitne bakveggen til den lokale kinesiske hentematrestauranten, The Golden Tigress. Et fornemt navn på en lurvete helserisiko. En ung kinesisk mann i hvit overall kom traskende ut av bakdøren og slengte en pose med gudene måtte vite hva slags skrot i søppelkassen under Leons vindu. Hvitløkstanken fikk ham til å rynke på nesen, og magen strammet seg. De fleste av butikkeierne rundt her avga den samme stramme stanken, og fylte Leons knøttlille kontor med den når de kom inn med regnskapene sine. Magesåret bet i ham. «Rike-Leon» hadde folk pleid å kalle ham. Han hadde jobbet sekstentimers dager og ordnet med alle de store avtalene. Han hadde vært en reell aktør den gangen, med millioner i banken og en glitrende kone i armkroken. Nå hadde det tjue år gamle ekteskapet hans gått i dass, sammen med renommeet og banksaldoen hans. Leon knep øynene igjen. Tanken på ekteskapet fikk ham til å tenke på sønnen sin, og det var verre enn magesåret. Han fokuserte på den sviende smerten i magen og forsøkte 13


å viske ut bildet av Richard på jernbanestasjonen samme morgen. Det var første gang han hadde sett sønnen sin på nesten et år. Han hadde sittet oppe hele natten og spilt poker, og hadde reist til kontoret med toget, som var vakuumpakket med pendlere. Avskyen i blikkene deres hadde fortalt ham det han allerede visste: Øynene hans var rødkantede, ånden stinkende, og bakteriene i armhulene hadde formert seg i stormfart. Vognen hans hadde rullet inn ved siden av en flokk med skolegutter på plattformen i Blackrock. Han hadde stirret dovent ut på dem gjennom vinduet. Så hadde pusten hans satt seg fast i halsen. Mørkt hår, runde øyne, fregner som søleflekker. Richard. Passasjerer presset seg foran Leon, men han albuet dem til side og anstrengte seg for å få enda et glimt av sønnen sin. Richard var et hode høyere enn de andre guttene og lett å få øye på. Han hadde vokst. Leon kjente at brystet svulmet. Gutten kom til å bli høy, akkurat som moren, ikke liten og tykk som han selv. Leon hadde presset seg nærmere døren. Den første av Richards venner trengte seg inn i vognen, og på nært hold kjente Leon igjen våpenskjoldet til Blackrock College på genseren hans. Han rynket pannen. Maura hadde ikke sagt noe om å bytte skole. Men så var det lenge siden de hadde snakket sammen. Han lurte på hvem det var som betalte regningene. Richard befant seg ved døren. Leon løftet armen halvveis, klar til å fange oppmerksomheten hans. Han hørte den snobbete aksenten til Richards venner. Samtidig ble han klar over den sure stanken fra sine egne klær, den flekkete anorakken og det ubarberte ansiktet. Hånden hans nølte og ble hengende halvveis senket. «Richard!» Gutten snudde brått på hodet og så ut på jernbaneplattformen. Leon senket armen og tittet ut av vinduet. En blond mann i 40-årene kom joggende mot toget. Han var iført mørk ullfrakk og hadde en rød sportsbag i den ene hån14


den. Han rakte bagen til Richard og rusket gutten i håret. Leon så det store smilet som bredte seg over sønnens ansikt, og kjente en skjærende smerte i magen, som om han hadde svelget knust glass. Langsomt hadde Leon snudd seg og subbet gjennom mengden til han nådde den andre enden av vognen. Og der ble han stående i skjul, til han var sikker på at sønnen hadde gått av. Klirringen fra flasker fikk Leon til å skvette i været. Ute på parkeringsplassen hadde den unge kinesiske mannen dukket opp igjen, og nå kylte han glass ned i igloen. Leon klødde seg i ansiktet igjen og trakk pusten dypt, i et forsøk på å få orden på magen. Kanskje han kunne få pyntet litt på fasaden i morgen. Kanskje han kunne dra og hilse på Richard. Han kastet et blikk på klokken. På tide å ringe RalphyBoy igjen. Han kremtet og slo nummeret. «Har du lest det?» sa han da Ralph svarte. «Er dette en slags syk spøk?» «Du tok ordene ut av munnen på meg.» «Tror du at det er jeg som har sendt det? Jeg vil ikke ha noe med det å gjøre.» Det virket som om Ralph var tørr i munnen. «Hva er i veien, Ralphy? Er du redd?» «Selvfølgelig er jeg det, livredd. Jeg har mye å tape, selv om ikke du har det.» Leon strammet grepet om telefonen. «Du har meg å takke for at du ikke mistet alt for åtte år siden, la oss ikke glemme det, hva?» Ralph sukket. «Nøyaktig hva er det du vil, Leon? Er du ute etter mer penger?» Godt spørsmål. I utgangspunktet hadde han bare villet forsikre seg om at det ikke var Ralph som hadde sendt e-posten, men nå begynte en annen tanke å ta form. «Du leste e-posten, gjorde du ikke?» sa Leon. «Jo, han sier at jenta har dem. Hva så?» «Vel, kanskje jeg vil ha dem tilbake.» «Tror du at hun bare vil gi dem til deg? Og hva om han tar feil?» 15


«Profeten har aldri tatt feil før,» sa Leon. «Han sier at han har bevis.» «Hva er det i veien med deg? Vil du at vi skal havne i fengsel, begge to?» Leon stirret ut av vinduet igjen. Kanskje var det ikke så ille å høre fra Profeten igjen likevel. Kanskje var dette veien tilbake for ham. «Jeg kjenner en fyr,» sa Leon. «Jeg har brukt ham tidligere. Han kan ta seg av det.» «Jeg liker ikke dette.» «Det trenger du heller ikke å gjøre, Ralphy.» Leon smelte på telefonrøret og stirret ut av vinduet igjen. Denne gangen så han ikke graffitien på veggene eller de overfylte søppelkassene. Han så seg selv nybarbert og ti kilo lettere, iført en italiensk dress, sittende ved enden av bordet i styrerommet. Han så seg selv kledd i en elegant ullfrakk mens han heiet på Richard, som spilte rugby for skolen sin. Leon skar tenner og krummet fingrene til knyttnever. Denne jenta hadde noe som tilhørte ham, og han ville ha det tilbake.


3

«Sheridan Bank, god ettermiddag –» «– det dukker ikke opp i transaksjonene dine, Mr. Cooke. Vil du at jeg skal forsøke en annen konto for deg?» Summing fra omtrent 30 forskjellige samtaler surret i luften. Det var først og fremst kvinnestemmer, og de fylte rommet som høflige humler. Harry beveget seg mellom skrivebordene, som alle var avskjermet med blå, polstrede skillevegger, og lyttet med et halvt øre til jentene som besvarte telefonene. Hun hadde selv en konto hos Sheridan. Kanskje ville hun bli nødt til å bytte bank etter dette. Det var mer enn nok av ledige skrivebord, men Harry ville ha et helt bakerst i lokalet. Hun kom til enden av rommet og kapret en ledig plass borte i hjørnet. Hun satte fra seg bagen på stolen og ventet på at piken på arbeidsstasjonen ved siden av skulle bli ferdig med telefonsamtalen sin. «Jeg kan bare beklage nok en gang, Mrs. Hayes. Morn igjen.» Piken, som hadde et ganske rundt ansikt, gjorde noen tastetrykk på tastaturet sitt og blunket til Harry. «Enda en misfornøyd kunde.» Harry smilte. «Finnes det noe annet?» «Ikke her på disse kanter.» Harry rakte fram hånden. «Jeg er Catalina. Jeg begynner å arbeide her nå i ettermiddag.» «Å, fint. Jeg heter Nadia.» Hun håndhilste på Harry. Neglene hennes var lange og rødlakkerte, og hun hadde en 17


sølvring på hver eneste en av de tykke fingrene sine, tomlene inkludert. Harry gjorde en gest mot det tomme skrivebordet. «Er det greit at jeg setter meg her?» «Ja visst, det er ingen som bruker det.» Harry satte seg ned og slo på PC-en. «Jeg tror ikke at jeg er blitt koblet til systemet ennå. Er det noen sjanse for at du kan logge meg inn?» Nadia nølte. «Egentlig får vi ikke lov til å gjøre sånt.» Hun bevarte en avslappet tone. «Å, greit. Jeg ville bare ta en ekstra titt på helpdesk-systemet før Mrs. Nagle kommer tilbake fra lunsj.» Nadia bet seg i underleppen, så smilte hun. «Hvorfor ikke? Vi vil ikke at hun skal ta deg i å gjøre feil den første dagen, vil vi vel?» Hun tok av seg hodetelefonen og kom bort til henne, lente seg fram og skrev inn brukernavn og passord. Harry kunne kjenne at det luktet en blanding av Calvin Klein og peppermynte. «Nå kan du sette i gang,» sa Nadia. «Takk. Jeg skylder deg en tjeneste.» Harry ventet til Nadia hadde gått tilbake til sitt eget skrivebord og var blitt opptatt med en ny telefonsamtale. Hun justerte vinkelen på skjermen slik at ingen kunne se hva hun holdt på med, og gikk i gang med jobben. Med noen ganske få tastetrykk tok hun seg ut av helpdesk-applikasjonen og inn i datamaskinens operativsystem. Harry ristet på hodet og var nær ved å stønne høyt. Det burde vært bedre beskyttet. Hun lette rundt omkring i PC-en, dykket ned i filene og katalogene, men det var et helt vanlig skrivebord som ikke hadde noen hemmeligheter å fortelle. Hun klikket med musen, og snart etter hadde hun oversikt over alle nettverksforbindelsene: F:\\Jupiterelt G:\\Plutorukere

18


H:\\Marsystem L:\\Merkurackup S:\\Saturndmin

Det var mer likt seg. Dette var veien hennes inn til bankens hoveddatamaskiner. Harry gikk gjennom listen over nettverksmaskiner og forsøkte å skaffe seg aksess. Noen kunne hun gå rett inn i og se på filene, men de fleste av dem sperret veien for henne ved første tastetrykk. Hun gravde litt til, på jakt etter noe hun kunne bruke. Og så fant hun det: systemets passordfil. Her lå brukernavnene og passordene til alle i nettverket lagret. Det var den nøkkelen hun trengte for å komme seg inn i systemet. Hun dobbeltklikket med musen og forsøkte å åpne filen. Sperret. Harry rynket pannen og så på klokken. Hjertet hennes begynte å slå litt raskere. Hun hadde vært her i 20 minutter allerede, og fremdeles var mye ugjort. Hun la bort passordfilen og begynte å undersøke filene, gravde seg dypt ned i filsystemet og snuste i alle kroker og kriker. Hun visste hva hun lette etter, og det måtte ligge der et eller annet sted. Og ganske riktig, der var den, gjemt vekk på en delt stasjon, tilgjengelig for alle som måtte ha lyst til å se på den: den ubeskyttede sikkerhetskopien av passordfilen. Det prikket i Harrys nakke. Det var alltid det samme hver gang hun hacket seg inn i et system som liksom skulle være sikkert. Hun hadde lyst til å slå en trommevirvel på skrivebordet, men alt til sin tid. Hun åpnet backupfilen og så over innholdet. Brukernavnene sto skrevet i klartekst, men alle passordene var kryptert. Harry kastet et blikk over skulderen. Nadia skravlet med en kunde på telefonen, mens neglene hennes klapret mot tastaturet. Harry stakk en hånd ned i jakkelommen og dro fram en CD som hun satte inn i datamaskinen. Den inneholdt et program som knekte passord, og hun matet backupfilen inn i programmet. Hun bøyde seg over brukermanualen og 19


lot som om hun bladde gjennom den mens hun ventet på at passordknekkeren skulle gjøre jobben sin. Det kunne ta litt tid. Ordboksangrep gjorde ofte det. Programmet gikk gjennom hele ordboken, krypterte hvert ord og forsøkte å avstemme dem med de krypterte passordene i filen. Deretter ville det forsøke bokstav- og tallkombinasjoner. Til sjuende og sist kom hun til å sitte med alle de passordene hun trengte. Harry tittet på klokken igjen og kjente at hun fikk gåsehud på ryggen og i nakken, og hun masserte den med fingrene. Hun hadde kanskje ti minutter på seg før lederen kom tilbake, og knekkeren kunne komme til å bruke femten. Tidsrammene ville komme til å bli stramme, men inntrengningsforsøk var alltid sånn. Det var det som gjorde det så uimotståelig. Helt siden den dagen hun hadde kastet en murstein gjennom kjøkkenvinduet og klatret inn hjemme hos seg selv, hadde faren hennes sagt at hun kom til å ende som innbruddstyv. Hun var blitt stengt ute etter skoletid, men det eneste hun klarte å tenke på, var den portskanningen som hun hadde startet fra datamaskinen sin samme morgen, og hva den kunne ha funnet. Senere, mens faren knaste rundt i det knuste glasset med et vantro ansiktsuttrykk, forsøkte hun å forklare ham det. Hun var sikker på at han kom til å konfiskere PC-en hennes, men i stedet oppgraderte han prosessoren og ga henne et eget sett med husnøkler. Den dagen hadde han vunnet stor heder og ære hos elleve år gamle Harry. Og hun hadde sikret seg et nytt navn, for det var da faren hadde begynt å kalle henne Harry. Det var stunder da hun lengtet etter et eksotisk spansk navn, likt det søsteren hennes hadde fått. Amaranta var høy og hadde askeblondt hår. Hun var blitt født mens Harrys mor fremdeles var betatt av ektemannens halvirske, halvspanske sjarm. Men da Harry ble født, hadde farens finansielle katastrofer tvunget dem ut av herskapshuset og inn i en trang terrasseleilighet, og morens navnesmak var blitt kjedeligere. Harry var den 20


som arvet farens sotsvarte spanske øyne og blåsvarte krøller, men moren hadde ikke latt seg imponere. Hun hadde sagt nei til alt som hadde en snev av spansk i seg, og hadde døpt datteren Henrietta etter sin egen mor, en stiv og formell kvinne fra et sted nord i England. «Men hvem har vel noensinne hørt om en innbruddstyv som heter Henrietta?» hadde faren forkynt etter episoden med vinduet, og fra da av hadde han insistert på å kalle henne Harry. Nå var det det eneste navnet hun reagerte på. Harry sjekket knekkerprogrammet. Det var nesten ferdig. Hun så på listen over passord som var blitt knekt og gjort om til vanlig tekst så langt. Der var Nadias. Brukernavn «nadiamc», passord «diamanter». Og Sandra Nagles: «sandran», passord «tapperhet». Hun ristet på hodet. Det holdt ikke. Hun trengte kodene til en med tyngde, en med adgang til konfidensielle områder. Og der var det, helt nederst på listen. Nettverksadministratorens passord: astroide27. Tærne hennes krøllet seg i skoene. Nå var hun som en sikkerhetsvakt med hovednøkkelen til bygningen: Hun kunne gå inn hvor som helst. Hun eide nettverket. Hun logget seg inn med sin nye og privilegerte status, og satte øyeblikkelig nettverkets rapporteringsprogram ut av spill. Nå ville ikke aktivitetene hennes bli registrert i rapportloggene. Hun var usynlig. Harry jaktet i serverne og stupte inn i en hvilken som helst fil som virket interessant. Noen av dataene hun hadde tilgang til, fikk henne til å sperre opp øynene: kundens kredittverdighet, bankens avkastning, ansattes lønn. Hun kunne lese alles e-post, inkludert den posten som tilhørte bankens styreformann. Hun hoppet over til en annen database og forsøkte å forstå de tallene hun hadde foran seg. Fingrene hennes stivnet på musen da hun forsto at hun så på noen av bankens mest konfidensielle kundeopplysninger: kontonumre, PIN-koder, kredittkortdetaljer, brukernavn og passord. Slike ting som 21


hackere drømte om, og det meste av det var ikke kryptert engang. Harry rullet gjennom dataene. Det ville være så enkelt å hente penger ut fra disse kontiene. Ingen ville i det hele tatt vite at det hadde skjedd. Hun var et spøkelse i systemet, og etterlot seg ingen spor. «Hun er tidlig tilbake.» Harry tittet bort på Nadia, som nikket mot den andre enden av rommet. Sandra Nagle sto i dobbeltdøren og konsulterte en skriveplate. Pokker. På tide å fortsette videre. Harrys fingre danset over tastaturet. Hun kopierte listen over knekte passord over til CD-en, og slengte på noen kundekontodata og PIN-koder også. Det tok tid å gjennomføre kopieringen, og hun tittet opp for å se hva Sandra Nagle holdt på med. Hun jobbet seg innover i rommet, og stoppet med bare noen skritts mellomrom for å snakke med helpdesk-operatører. Harry visste at hun burde pakke sammen, visste at hun tok en sjanse, men det var fremdeles noe mer hun måtte få gjort. Hun brukte musen flittig og kamuflerte en av sine egne filer og gjemte den vekk i et hjørne av nettverket. Hun likte alltid å legge igjen et visittkort. Kvinnen kom travende mot henne mens hun gjorde notater på skriveplaten. Hun stanset for å spørre ut en pike som satt like i nærheten av Harry. Harry tømte systemhendelsesloggene for å fjerne alle muligheter for at hun kunne bli oppsporet. Hun reaktiverte rapporteringsprogrammet og tittet opp. Sandre Nagle stirret rett på henne. Fuktigheten dryppet fra Harrys armhuler. Hun hørte lyden fra nylon som skrapte mot nylon da kvinnen kom marsjerende mot henne. Hun stengte tilgangen til nettverket og fikk helpdesk-applikasjonen opp på skjermen igjen akkurat idet Sandra Nagle kom fram til skrivebordet hennes. Kvinnen pustet kraftig. Hun var så nær at Harry kunne se de bleke hårene på overleppen hennes. 22


«Nøyaktig hvem er du, og hva innbiller du deg at du holder på med her?» «Er du Sandra Nagle?» Harry reiste seg og slengte bagen over skulderen, snappet ut CD-en og stakk den ned i lommen igjen. «Jeg har ventet på deg.» «Hva –» Harry feide forbi henne og marsjerte mot døren mens hun forsøkte å ignorere skjelvingen i knærne. «Jeg er blitt sendt inn hit av IT for å sjekke helsetilstanden til systemene dine,» sa hun. «Du har alvorlige virusproblemer her.» Sandra Nagle var rett bak henne. «Hvordan –» «Du trenger ikke å stanse alle operasjoner umiddelbart, men jeg håper for din egen del at du har fulgt bankens antivirusprosedyrer.» Kvinnens skritt ble nølende. Harry kastet et blikk over skulderen. «Jeg forstår. Du kommer uten tvil til å få høre fra IT etter hvert.» Hun dyttet til den ene dobbeltdøren, men den lot seg ikke åpne. Hun prøvde den andre også. Låst. «Vent litt, hvem sa du at du var?» Sandra Nagle kom trampende etter henne. Helvete. Harry fikk øye på døråpnerknappen på veggen. Hun trykket på den og hørte et klikk. Hun dyttet opp dørene og stormet gjennom resepsjonen. Melanie stirret på henne med vidåpen munn. Harry braste gjennom glassdørene og ut i sollyset og stormet bortover gaten. Helt elektrisk av adrenalin spurtet Harry av sted langs kanalen, mens skoene hennes klapret mot asfalten og blodet pulserte gjennom kroppen. Da hun følte seg sikker på at ingen fulgte etter henne, senket hun farten til gange før hun satte seg inntil kanalmuren for å kjøle seg ned. Vann hveste gjennom det høye sivet langs bredden, og 23


den lette brisen blåste forfriskende mot ansiktet hennes. Da dunkingen i brystet hadde roet seg, fisket hun telefonen fram fra bagen og slo et nummer. «Hei, Ian? Harry Martinez her, fra Lúbra Security. Jeg har nettopp avsluttet inntrengningstesten i systemene deres.» «Allerede?» «Ja, jeg hacket meg inn og fikk tak i alt jeg trengte.» «Herregud. Hei, dere, har vi registrert noen IDSalarmer?» Harry kunne høre en del oppstyr i bakgrunnen. «Slapp av, Ian, systemet som skal avsløre inntrengningsforsøk, fungerer helt fint. Jeg tok meg ikke inn fra utsiden.» «Gjorde du ikke? Men vi forventet et perimeterangrep.» «Ja, jeg vet det.» Harry krympet seg. «Beklager.» «Å, herregud, Harry.» «Hør her, mye av det hackere utretter, skjer fra innsiden. Dere må beskytte dere.» «Ikke tull.» «Jeg kom meg inn gjennom bankens eget nettverk og fikk administratortilgang–» «Du gjorde hva?» «– og fant kundebankkontiene og PIN-numrene.» «Å, faen.» «La oss bare si at internsikkerheten ikke er den aller beste. Men et par enkle forholdsregler burde kunne rydde problemet av veien. Jeg skal komme med noen anbefalinger i rapporten.» «Men hvordan i helvete kom du deg inn?» «Med en smule sosial oppfinnsomhet og litt frekkhet. Hvis det kan være en trøst, ble jeg nesten tatt.» «Det er ikke det. Maken til rot.» «Beklager, Ian. Tenkte bare at jeg skulle gi deg en advarsel før ledelsen får høre om det.» «Ja takk, jeg setter pris på det. Men like fullt er jeg revemat.» «Det er ikke så ille som det høres ut.» Det pep i Harrys 24


telefon. «Jeg har lagt igjen litt bortgjemte hackerverktøy så dere kan teste antivirusprogrammene. Men det kan vi gå gjennom senere, når vi renser opp.» Telefonen hennes pep igjen. «Beklager, Ian, men jeg må legge på. Vi snakkes i morgen.» Hun tok den innkomne samtalen. «Hallo, Harry, hvordan går det med innbruddet?» Harry smilte. Det var Imogen Brady, en supporttekniker fra Lúbra Securitys kontor. Hun så for seg venninnen, der hun satt ved skrivebordet. Bena hennes rakk ikke helt ned til gulvet. Imogen liknet på en chihuahua med digre øyne i et gutteaktig ansikt. Hun var en av de beste hackerne Harry noensinne hadde jobbet sammen med. «Jeg er nettopp ferdig,» sa Harry. «Hva skjer hos deg?» «Mister Massevis-av-Gryn leter etter deg.» Hun refererte til sjefen deres, Dillon Fitzroy. Ryktene ville ha det til at han var blitt mangemillionær som 28-åring, under dot.com-boomen. Det var for ni år siden. Han hadde grunnlagt Lúbra Security kort tid etterpå, og så hadde han utvidet det ved å fusjonere med andre programvareselskaper helt til det nå var blitt et av de største i bransjen. «Hva er det han vil?» «Hvem vet? Kanskje han vil ha en date?» Harry himlet med øynene. Imogen så kanskje ut som om et lite vindkast kunne blåse henne av banen, men når det gjaldt å grave etter sladder, da var hun en terrier. «Kan du ikke bare sette meg over til ham?» sa Harry. «Skal bli.» Noen sekunder senere hørtes Dillons stemme i den andre enden. «Harry? Er du ferdig borte hos Sheridan?» Etter bakgrunnsakustikken å dømme sto han et godt stykke fra en konferansetelefon og ropte inn i den. «Jeg er ferdig,» sa Harry. «Bare papirarbeidet gjenstår.» «Legg det vekk. Jeg har en annen jobb til deg.» «Nå med en gang?» Hun var skrubbsulten og kunne kjenne lukten av kaffe og baconrundstykker fra sandwich25


barene på Baggot Street. Hun reiste seg og trasket i vei mot kanalbroen. «Ja, med en eneste gang. Send meg Sheridan-detaljene, så skal jeg få Imogen til å utarbeide rapporten. Jeg vil at du skal ta et annet sårbarhetsoppdrag.» Harry kunne høre klikk fra tastaturet hans i bakgrunnen. Typisk Dillon å gjøre flere ting samtidig hvis han hadde sjansen til det. Venstrehånden hans danset antakelig som en pianists over laptopen mens han noterte på en blokk med høyre. «Og hvor er det denne gangen?» spurte Harry. «IFSC, og klienten har spurt spesielt etter deg. Jeg fortalte dem at du er den beste.» «Takk, Dillon, du er en fin fyr.» Nå var hun glad for de halvhøye, smale hælene. IFSC – Sentret for internasjonale finanstjenester – var så avgjort eksklusivt. «Ring meg når du er ferdig,» sa Dillon. «Så kan du fortelle meg om resultatet over en middag.» Hun kjente at hun sperret opp øynene. Dobbelt glad for skohælene. «Greit.» Før hun kunne tillate seg å lure på hva middag egentlig betydde, sa hun: «Så fortell meg mer om IFSC-jobben. Vet vi hva slags systemer de har?» «Nei. Du finner ut av alt det der når du treffer dem …» Dillon nølte. «Hvis du spør meg, tror jeg at de vil ta en titt på deg først.» Harry stanset midt på fortauet. «Hvorfor skulle de ønske å gjøre det?» Dillon nølte et sekund for lenge. «Hør her, kanskje dette ikke er så veldig lurt likevel. Kanskje jeg skal sette Imogen på saken.» Harry la en hånd foran øret for å stenge trafikkstøyen ute. «Hva er det som foregår her? Hvem er klienten?» Hun hørte at han sugde i seg luft mellom tennene mens han tenkte over svaret. «Greit, det var en dårlig idé,» sa han. «Det er KWC.» Adrenalinet flommet ut i Harrys kropp som vann fra en 26


ødelagt hovedledning. Hun snublet bort til kanalmuren og sank ned pü den kalde steinen igjen. KWC. Klein, Webberly og Caulfield, en av de mest prestisjetunge investeringsbankene i byen, som betjente noen av de rikeste personene og selskapene i hele Europa. Det hadde hovedkvarteret sitt i New York, men med kontorer ikke bare her i Dublin, men i London, Frankfurt og Tokyo ogsü. Dessuten var det det selskapet faren hennes hadde arbeidet for før de sendte ham i fengsel.

Profile for Cappelen Damm AS

Strategen av Ava McCarthy  

Ava McCarthy Oversatt av Frank Lie ISBN 978-82-02-29041-2 1. opplag 2010 Originalens tittel: The Insider Opprinnelig forlag: Harper Collins...

Strategen av Ava McCarthy  

Ava McCarthy Oversatt av Frank Lie ISBN 978-82-02-29041-2 1. opplag 2010 Originalens tittel: The Insider Opprinnelig forlag: Harper Collins...