Stig Sæterbakken Ikke noe av dette handler om meg

Page 1



Ikke noe av dette handler om meg



Stig Sæterbakken

Ikke noe av dette handler om meg Selvbiografiske notater


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52687-0 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it As, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 11/14.5 pkt. sabon og trykt på Ensolux cream 80 g /1,8. Tittelen på denne boka, som forekommer i det opprinnelige manuset, har også vært brukt som tittel på Terje Dragseths film om forfatteren. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Angst: det begynner med en stein i skoen og ender med at skoen er av stein. Inspirasjon: Når den lammende angsten og den produktive angsten er så noenlunde i likevekt. * Vautrin hos Balzac sa det slik: Det finnes ikke prinsipper, bare omstendigheter. Og det er det verste, eller beste, etter som man ser det, ved historien, at den til enhver tid er mer praktisk, enn si: pragmatisk, enn den er ideologisk. Vi er, uten unntak, hyklere av en annen verden. Eller: denne verden, bare så mye mer. Vegetarianere helt frem til den dagen da en av oss satte tennene i den første kjøttbiten. Ærlige stridsmenn så lenge våpnene våre ennå ikke var av tilfredsstillende standard. Ikke-imperialister all den tid vi manglet fartøy som kunne frakte oss rundt om i verden. Gode naboer inntil den nye hovedveien skal anlegges. Dydige inntil den første smak av pikk og/eller fitte. Trofaste hustruer og ektemenn inntil fristelsen blir for stor. Dette er de overaktive kjertlers territorium, for å si det med Faulkner. Vi føler oss frem, det er alt. Og mot disse følelseslivets luner blir bevisstheten en ynkelig narr, 5


enn si: et hjelpeløst kasus i adrenalinfloden, eller endog: en fyrstikk (våt) i ubetenksomhetens brautende vårflom (huhei!). De eneste svar vi kommer opp med mot denne verdens utrettelige pågåenhet er rent følelsesmessige reaksjoner, det vil si noen ganske viljeløse responser langs et gneldrende register som frembyr alt fra den letteste rørelse til den dypeste angst, alt dette som vi til enhver tid er rede til å forklare som noe annet, avhengig som vi er av å opprettholde en viss fasade, samt ivareta en rimelig og fornuftig tingenes orden i en riktig harry-virkelighet der alt flyter. Det beste er derfor å knytte disse vaklende og lunefulle, for ikke å si: uforutsigbare og høyst upålitelige reaksjoner til en føyelig forestilling (eller: kantiansk konsensus) om en form for moralsk kapasitet. Det er her mennesket blir et etisk menneske, verken før eller siden, i dette forsagte forsøket på å oversette ens egne innskytelser til adekvate juridiske termer, enn si: tilskrive æren for markedets bevegelser en statlig styring av kapitalen. Etisk er det uforsvarlige gjort forsvarlig gjennom å tilskrive det en moralsk intensjon. Etisk er alt vidløftig tjoret fast til en forestilling om dømmekraft. Etikken er barnet (denne ondskapsfulle og egoistiske anarkisten) fremstilt som en fattig engel med ullskjorte og tårevåte kinn. Etikken er menneskets svar på sine verste mareritt, om nettene, på putene, under dynene, hvor man erobrer verden, og selv blir erobret av verden, i et grotesk lystspill som ingen ende vil ta, og hvor man alltid er på høyden av seg selv. I disse unevnelige marerittene bestiger man de høyeste fjelltopper, skriver symfonier, dirigerer orkestre og foredrar som en gud over selvvalgte emner. I disse vidun6


derlige drømmene voldtar man dronning Sonja, forgriper seg på mindreårige, erklærer verden krig og fører striden til seier, myrder for fote, brenner ned byer og spiser som svin. Ikke én av oss er rasjonelle, bare usedvanlig følsomme. Jeg satt i stuen hos mine besteforeldre oppe på Sæterbakken, tørr i munnen av alle sandkakene, da Dagsrevyen viste bildene fra plenen foran Det Hvite Hus, der helikopteret sto og ventet på den vanærede presidenten, og jeg husker den lille mengden med trofaste tilhengere som var der for å markere sin lojalitet til mannen som hadde begått bortimot alle de feil det var mulig å begå – men dette visste jeg ikke den gangen, jeg var bare åtte år da jeg så Richard Nixon forlate maktens bastion i et flapflap-flaprende helikopter – og jeg husker det inntrykket han gjorde på meg, mannen i den svarte dressen, som snudde seg øverst i trappen og sto der og vinket med sine altfor lange armer. Jeg husker det pæreformede ansiktet med det stive smilet, osende av nederlag, dømt til en nådeløs utlevering av alt det han ønsket at det (smilet) skulle skjule: gråten, skammen, angsten. Jeg ble overveldet av medynk for denne forkomne fremtoningen. Og da jeg spurte min mor hvem han var, og hvorfor han måtte dra, svarte min mor at det var den amerikanske presidenten, som ikke kunne være president lenger fordi han hadde gjort så mye galt. «Stakkar!» glapp det ut av meg, for ennå sto han der på trappen og veivet med armene, liksom han var i ferd med å drukne. Da svarte min mor, prompte: «Du skal ikke synes synd på han der, Stig! Han er en skurk!» 7


Jeg har aldri kunnet tilgi henne dette, det var som hun smekket min evne til medlidenhet over fingrene med en linjal. * Forbløffelsen da jeg som ung mann sto i en butikk og skulle kjøpe sko for første gang på egen hånd og uten å tenke over det hadde plukket ut et par av det merket min mor alltid hadde kjøpt til meg og som jeg derfor forbandt med noe «rimelig, men solid», noe for oss vanlige folk, og som det nå viste seg, da jeg spurte ekspeditrisen hvor mye de kostet, hadde en svimlende høy pris. Hva hadde skjedd? Var det minnet som bedro meg, at de hadde vært like dyre den gangen, til den tidens pris (men hvor hadde jeg i så fall det inntrykket fra, at dette var almuens sko, menigmanns fottøy)? Eller hadde skomerket i mellomtiden endret status, at skoene rett og slett hadde gått fra å være «gode» til å bli «fine», og at prisen hadde økt deretter? Jeg ble helt svimmel der jeg satt på krakken i butikken foran det skråstilte speilet, med min gamle sko på den ene foten og den nye på den andre, den ene støvete og matt, den andre skinnende blank, liksom med et ben i hver tidsalder. Ja, så ute av meg var jeg, at jeg ikke fikk meg til annet enn å lirke av meg den nye, gi den tilbake til ekspeditrisen uten et ord, kippe på meg den gamle i en fart og skynde meg ut av butikken. * Det mest storartede ved den sentimentale holdning: at den overhodet ikke tar høyde for proporsjonene. Jeg gråt ikke da krigen i Bosnia brøt ut. Jeg gråt ikke da jeg hørte om 8


grusomhetene i Sierra Leone heller. Men jeg gråt en natt jeg var på vei hjem, og jeg ikke hadde penger igjen, og jeg hadde langt å gå, og jeg var segneferdig av utmattelse allerede før jeg tok fatt på hjemturen. Jeg begynte å gråte da en drosje fór forbi meg i en folketom gate. Jeg gråt da jeg så det lysende skiltet. Jeg gråt ved tanken på at selv om han, den blåkledte, skulle i samme retning som jeg, og selv om bilen hans var ledig, så stoppet han allikevel ikke, jeg gråt ved tanken, den motbydelige tanken på at om jeg hadde hatt noen sammenkrøllete sedler å vifte med opp foran meg ville han ha stoppet, da ville han ha åpnet døren for meg, da ville han ha kjørt meg helt frem til trappen slik at mine anstrengelser skulle være minimale, da ville han ha ønsket meg en god natt og sett til at jeg kom velberget i hus. For noen sammenkrøllete sedlers skyld. Helvetes mennesker! Jordens djevler! Jeg sto på knærne på fortauet og hulket, hjertet lugget inne i brystet på meg, liksom rystet av en kraftig hikke. Men gjelder ikke dette for samtlige av oss? En unormal dag er en dag jeg ikke forestiller meg at hele min familie – på skissestadiet enda, det er sant, men endog – utslettes i en forferdelig ulykke og jeg selv bukker under for en smerte jeg aldri vil kunne finne noe uttrykk for, langt mindre døyve. Eller omvendt, at jeg selv blir drept, og at jeg fra et himmelsk synspunkt (slik det tar seg ut for vårt indre blikk, som alltid er banalt: liksom filmet med et spionkamera oppe i hjørnet av taket i hvert rom) betrakter min families utrøstelige og hjelpeløse sorg over tapet av ektemann og far. Men ærlig talt, hvis vi for et øyeblikk legger vekk vår kulturelle selvforståelse og sier det som 9


det er, er det noe annet å si enn at sentimentaliteten er vårt eneste forbindelsesledd med alt omkring oss og nostalgien vårt eneste begrep om denne verdens hittidige utvikling og opprettholdelse. Det finnes ikke ett moralsk menneske på denne jord. Ikke ett. Men det finnes en sann overflod av følelsesmennesker. Alle har vi en formening om hvorledes vi ville reagere hvis noen av våre nærmeste skulle vise seg å være i ferd med å lide den ene eller andre form for overlast. Og ingen av oss reagerer som formodet når det skjer. Det er din kroatiske tante eller dine serbiske svigerforeldre som avgjør ditt syn på krigen i Bosnia, ikke lord Owen, Erik Solheim eller NTB. Om Slovakia, for eksempel, i en overskuelig mørk fremtid skulle bli kastet ut i en blodig og opprivende konflikt på Balkan, hvilket når sant skal sies ikke er av denne verdens aller mest usannsynlige scenarier, ville jeg selvfølgelig – av hele mitt hjerte, som det så treffende heter – holde med Slovakia, uansett hvorledes jeg med min lille, men dugelige nok rasjon fornuft i ethvert noenlunde klart privat såvel som offentlig øyeblikk ville analysere og evaluere konflikten, med en dertil hørende fordeling av ansvar og skyld, ene og alene fordi jeg har venner i Slovakia og fordi jeg over flere år nå har arbeidet med Ivan om gjendiktninger av et fint knippe halvgale slovakiske poeter: om så Slovakia, ut fra ren forulempethet, eller fornærmethet, eller stormannsgalskap for den saks skyld, på mest brutale vis kastet seg over en intetanende nabostat, og jeg straks rykket ut og på det sterkeste tok avstand fra denslags uspiselige utslag av totalt forkastelig nasjonalisme og fullstendig anakronistiske lebensraumnykker, ville denne min nennsomt artiku10


lerte humanistiske tale allikevel ikke ha klart å overdøve stemmen fra dypet av mitt indre som skrek HURRA! og HEIA! og KNUS DEM! KNUS DEM! Akkurat som jeg aldri vil klare å mislike en kvinne som spiller cello. Og det er derfor vi alle, uten unntak, når det kommer til stykket, er livsfarlige. Og det er derfor det i et sosialt og politisk perspektiv kan vise seg vel så fruktbart å forbanne mørket som på død og liv å gå ut og få øynene ødelagt av lyset. Nordahl Grieg døde for en god sak. Men han døde. * Vi har kjent hverandre i knappe to måneder, og i dag fridde jeg, under det hun trodde var bursdagsfeiringen min på Grand, men som i virkeligheten var avtalt spill, koldjomfruen klar med champagnebøtten i kulissene, fremrykkende, hun og to servitører, på mitt hemmelige signal. Stig = 55. Elizabeth = 88. Det er det som skal stå i ringene, ikke noe mer, 55 i hennes og 88 i min. Ja! [4. januar 1993] * To uker i Trøndelag. Overskyet, spredte regnbyger, ellers pent vær. En av dagene tok min onkel og tante oss med til Råkvåg, et tettsted ved Størnfjorden i Rissa kommune, hvor et helt fiskevær er restaurert i den opprinnelige stil, de gamle kojene og lagerhusene omgjort til krambuer av 11


alle varianter og slag. I en av brukthandlene der fant jeg min egen debutbok sammen med et imponerende utvalg diktsamlinger av et betydelig antall høyt respekterte kolleger. Pris per stykk: kr. 2. Flere av bøkene var usprettet, og på de sidene som allikevel lot seg åpne, var det stemplet: UTGÅTT FRA RISSA BIBLIOTEK. Jeg husker at jeg tenkte: Er det virkelig ingen grenser for hvor obskur det går an å bli? Vi tilbragte de fjorten dagene på småbruket som var min mors hjem fra hun ble født og helt til min far dukket opp som maskinist på Ørland Flystasjon i 1953: Myra heter det, navnet herstammende fra den sumpen som ligger tett ved og som skiller min mors families småbruk fra det småbruket der Hannah Ryggen i sin tid sto og blandet piss og ull (da mor vokste opp var hun, Ryggen, beryktet og fullstendig uglesett blant lokalbefolkningen for sine urinduftende heksebrygg, i dag står det et skilt med pil og kulturminnelogo der), det er derfor ikke å undre seg over at Myra ble et av de første stedene jeg la turen om sammen med Elizabeth, straks etter at vi hadde giftet oss, hvilket vil si det samme som straks etter at vi hadde truffet hverandre, ettersom dette med hensyn til kommunikasjonsmidler og komfort ytterst enkle husly, nå i min mors søster Borghilds eie, beliggende midt ute på den flate pannekaken som Ørlandet er, i skjæringspunktet mellom tre langstrakte åkrer, uten noen egentlig adkomst annet enn et sett kronglete, humpete og etter kraftig regnvær som regel høylydt smattende traktorspor, rommer noen av min barndoms mest insektsummende, høysnuekløende og minnerike stunder. 12


En dag, på en av mine sedvanlige oppdagelsesferder gjennom huset, fant jeg, godt inneklemt mellom alle misjonærmemoarene i bokhyllen i stuen, en almanakk som hadde tilhørt min mormor: Kooperatørenes praktiske lommealmanakk fra 1940, redigert av Randolf Arnesen. Det eneste bladet i selve kalenderdelen hvor det var gjort notater var nest siste uke av april, som om hun, min mormor, aldri fant noe viktig nok, enn si: bemerkelsesverdig nok, eller endog: skjebnesvangert nok til å fortjene en opptegnelse i boken, inntil disse to dagene i andre halvdel av april det året, hvor det da sannelig også bare skulle mangle. 22 M Tyskerne slap ned 2 bomber på Uthaug. 27 L Bombardemang på hele Ørland. Det er alt, i en kalender som strekker seg over det ganske år, fra begynnelsen av en gråkald januar til slutten av en gråkald desember, i seg selv et håndfast bevis for den sindige ro, enn si: økonomiske sans, eller endog: instinktive teft for livets proporsjoner som min mormors virke synes å ha vært tuftet på og som man i ettertid ikke kan la være å beundre. Den delen av syvendesansen, bakerst, som var ment for skriblerier, hadde hun benyttet til regnestykker og små prisoverslag, antagelig en del av hennes dag-fordag budsjettering av husholdningspengene, samt enkelte spredte og for ettertiden kryptiske tall og tallkolonner, 13


som en ytterligere bekreftelse på den praktiske retning hennes interesser og anlegg i all hovedsak – og av nødvendighet, må jeg straks få lov til å legge til, det var ikke stort et småbruk i den størrelsesorden kastet av seg på den tiden – hadde, i motsetning til min morfar, som var litterær, noe som den gang, under de på trønderske småbruk rådende livsvilkår, var ensbetydende med udugelig og lat. Men helt til slutt i boken står med ett denne ene ufullførte setningen, på skrå midt på siden, som jeg aldri siden har sluttet å fundere på, og som jeg den dag i dag ennå ikke har skjønt den fulle og hele innebyrden av, liksom hun, min mormor, etterlot seg en gåte, en dør åpnet såvidt på gløtt, inn til et rom der noe annet fantes, et annet nivå, en annen mulig overbygning over, eller et annet mulig dyp under, hennes alt i alt så jordnære livsverk, men som aldri ble fullført, som aldri ble uttalt til ende, og som jeg ennå i dag er usikker på riktig hvilken mening bør tillegges for fullt ut å yte min mormors minne rettferdighet: Jeg er frelst, og dyrekjøpt, og til saligheten Og så: ingenting. Noen kartblader, det er alt. Som om den står og peker mot intetheten, den avbrutte setningen. Som om dét ble en slutt, som skulle (eller kunne) ha vært en begynnelse. Jeg er frelst, og dyrekjøpt, og til saligheten Vi hadde med oss en mengde bøker, en av dem Eros’ tårer av Bataille, som inneholder de grufulle fotografiene fra henrettelsen av den påstått skyldige i mordet på Ao-Han14


Ouan, en av prinsene under Manchu-dynastiet, drapsmannen dømt til å miste livet ved den avrettingsmetoden som kineserne kalte leng-tch’e, eller «skjæring i stykker» (de saget av dem kroppen, rett og slett, lem for lem), hvor det i tillegg til selve parteringen også var vanlig å mate ofrene med opium, dette for å holde dem i live og ved bevissthet, det vil si mottagelig for smerte, så lenge som mulig. Jeg leste ikke i boken under hele oppholdet, bladde ikke i den heller, jeg husker ikke engang nøyaktig hvorfor jeg hadde tatt den med, mest sannsynlig fordi jeg nettopp hadde lest den og kanskje derfor også hadde sett for meg, før vi reiste opp dit, at den kunne være god å ha for hånden med tanke på eventuelle notater til mulig fremtidig bruk (noe som også skulle vise seg å holde stikk, men først senere, et helt annet sted). Jeg leste ikke i den, bladde ikke i den, og så derfor heller ikke noen av de fryktelige fotografiene i løpet av de fjorten dagene, likevel var de der, likevel befant de seg der, i huset, hele tiden, mellom de glansede permene (City Lights Books’ 1989-utgave, Peter Connors oversettelse), bokryggen blinkende liksom en kniv i den ene av stablene på stuebordet: Thomas Bernhard: Korrektur William Faulkner: Absalom, Absalom! Tarjei Vesaas: Tårnet Vladimir Nabokov: Trollmannen Georges Bataille: The tears of Eros Stig Larsson: Komedin I Amalie Skram: Mennesker Julio Cortázar: Blow-up and other stories 15


Og med den skinnende ryggen mer eller mindre konstant innen øyets rekkevidde, også en mer eller mindre konstant påminnelse om at vi selv ikke her, på Ørlandet, på Myra, i min mors barndomshjem, i min egen barndoms ferieparadis, at vi selv ikke her kunne slippe vekk fra bildene av nettopp de sider ved menneskehetens fremferd på Jorden man tror seg forskånet for på steder som dette: jeg åpnet ikke boken en eneste gang, jeg så ikke på bildene all den tid vi var der, likevel visste jeg at de var der, like ved, tett på oss, når vi satt i stuen og spiste, når vi sto på kjøkkenet og vasket opp, når vi la oss i sengen om kvelden, liksom et grufullt ad notam, et plagende og nagende memorandum, midt i hjertet av den ellers så altomfattende avsidesliggende idyllen, akkurat som den tanken aldri helt forlater meg, at uansett hvor man er, og hvor tilfreds man er, og hvor meningsfylt det arbeidet som opptar en er, og hvor øm og gjengjeldt den kjærlighet man er oppslukt av er, og hvor stor og sunn den familien man har maktet å etablere omkring seg er, så kan en gal mann med øks når som helst brase inn gjennom døren og ødelegge alt sammen på under et minutt. De dagene vi bodde der sto jeg alltid opp to til tre timer før Elizabeth, og disse stille fredfylte morgentimene benyttet jeg til å arbeide og lese, opplyst av den helt særlige form for konsentrasjon som grålysningen og ensomheten i kombinasjon med en murrende mage alltid gir. Etter disse timene alene i stuen gikk jeg så opp for å vekke henne, og alltid fant jeg henne på samme måte, i soverommet i annen etasje, pakket som en liten bylt, med en sort hårtust i enden av dynen som det ene synlige bevis på liv. 16