Spis elsk lev av Elizabeth Gilbert

Page 1


Elizabeth Gilbert

Spis Elsk Lev En personlig reise gjennom Italia, India og Indonesia Oversatt av Gry Wastvedt


Elizabeth Gilbert Originalens tittel: Eat, Pray, Love Oversatt av Gry Wastvedt Opprinnelig utgave: Copyright © Elizabeth Gilbert, 2006 Orginalforlag: Viking Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2008 Innbundet utgave med tittelen Lykken, kjærligheten og meningen med livet Pocketutgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2009 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41957-8 1. utgave, 1. opplag 2013 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Utdraget fra Walt Whitman er fra Kurt Narvesens oversettelse Gresstrå (Oslo, Bokvennen). Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Susan Bowen – som ga meg skjul selv da jeg var 19 000 km unna



Introduksjon eller hvordan denne boken er satt sammen eller den 109. perlen

Når man reiser i India – særlig gjennom hellige byer og ashramer – kan man ofte se mennesker med perlekjeder rundt halsen. Ofte kan man også se gamle fotografier av nakne, magre og mektige yogamestere (eller noen ganger en rund, snill og strålende yogamester) som også bærer perler. Disse perlekjedene heter japa malaer. I India har de blitt brukt i mange hundre år for å hjelpe gudfryktige hinduer og buddhister til å konsentrere seg under meditativ bønn. Perlekjedet holdes i den ene hånden mens fingrene flytter perlene i en sirkel – én perle for hver gjentakelse av mantraet. Da korsfarerne i middelalderen dro østover i de hellige krigene, så de avgudsdyrkere i bønn med sine japa malaer, og de beundret teknikken og brakte den til Europa i form av rosenkransen. Den tradisjonelle japa mala har 108 perler. De mer esoteriske østlige filosofer mener at tallet 108 er det mest lykkebringende, et perfekt tall bestående av tre tall, og summen av dem blir ni, som er tre ganger tre. Og tre er selvfølgelig det tallet som representerer den perfekte balansen, noe alle som har studert den hellige treenighet, eller en ganske en7


kel barstol, lett forstår. Siden hele denne boken handler om min søken etter balanse, har jeg bestemt meg for å strukturere den som en japa mala, ved at jeg deler min historie inn i 108 fortellinger, eller perler. Dette kjedet av 108 fortellinger er delt inn i tre deler som tar for seg Italia, India og Indonesia – de tre landene jeg besøkte i løpet av det året jeg søkte i meg selv. Denne inndelingen betyr at det er 36 fortellinger i hver del, og det appellerer til meg på det personlige plan, for jeg skriver dette i mitt 36. år. Før jeg blir helt som Louis Farrakhan her med denne numerologien, la meg avslutte med å si at jeg også liker ideen med å sette sammen disse fortellingene som en japa mala fordi det er så … strukturert. Seriøs åndelig søken er, og har alltid vært, et metodisk arbeid. Det å søke etter sannheten er ikke noe som hvem som helst kan drive med, selv ikke i vår tid, da alle kan gjøre som de ønsker. Ettersom jeg er både en som søker og en som skriver, synes jeg det hjelper å henge meg fast i disse perlene så godt det lar seg gjøre. Det hjelper meg med å konsentrere meg om det jeg prøver å oppnå. Uansett, hver japa mala har en spesiell perle, en ekstra perle – den 109. perlen – som henger utenfor den balanserte sirkelen av de 108, som et anheng. Før trodde jeg at denne perlen var en ekstraperle i tilfelle én falt av, slik man finner ekstra knapper i en dyr skjorte, eller som den yngste sønnen i en kongelig familie. Men dens funksjon er visstnok mer høytidelig enn det. Når fingrene ens når denne markøren under bønnen, er det meningen at man skal komme ut av meditasjonsmodus og takke sine læremestere. Så her, ved min egen 109. perle, stanser jeg før jeg engang har begynt. Jeg vil takke alle mine lærere som kom i min vei gjennom dette året i så mange merkelig former. Men særlig takker jeg min guru, som er selve hjerteslaget i all medmenneskelighet, og som så sjenerøst lot meg studere i hennes ashram mens jeg var i India. Dette er også rett tidspunkt for å understreke at jeg skriver om mine erfarin8


ger i India fra et rent personlig ståsted, ikke som teolog eller som noens offisielle talsperson. Dette er grunnen til at jeg ikke vil skrive min gurus navn i denne boken – for jeg kan ikke snakke for henne. Hennes lære snakker for seg selv. Heller ikke vil jeg avsløre hvor ashramen ligger, og derved spare denne fine institusjonen for publisitet som den kanskje ikke er interessert i og ikke har ressurser til å besvare. En siste takk: Mens noen navn av ulike årsaker er endret i denne boken, har jeg valgt å endre navnene til alle jeg møtte – både indere og folk fra Vesten – i ashramen i India. Dette av respekt for det faktum at de færreste reiser på en åndelig pilegrimsreise for senere å dukke opp som en person i en bok. (Med mindre, selvfølgelig, de er meg.) Jeg har bare gjort ett unntak fra denne selvpålagte anonymiseringen. Richard fra Texas heter faktisk Richard, og han kommer faktisk fra Texas. Jeg ville bruke hans virkelige navn fordi han var så viktig for meg da jeg var i India. En siste ting – da jeg spurte Richard om det var greit for ham at jeg nevnte at han har vært narkoman og alkoholiker, sa han at det var helt i orden. «Jeg har uansett prøvd å finne ut hvordan jeg skal få fortalt verden om det,» sa han. Men først – Italia …

9



Første bok Italia eller «Si det som du spiser det» eller 36 fortellinger om søken etter nytelse



1 Jeg skulle ønske at Giovanni ville kysse meg. Å, men det er så mange grunner til at det ville være en fryktelig dårlig idé. For det første er Giovanni ti år yngre enn meg, og som de fleste italienske menn i tjueårene bor han fremdeles hjemme hos mor. Dette er nok til at han ikke er egnet til å være min kjæreste, i og med at jeg er en profesjonell amerikansk kvinne midt i trettiårene som akkurat er ferdig med et mislykket ekteskap og en grusom skilsmisse, som lot til å trekke ut i det uendelige, tett fulgt av et lidenskapelig forhold som endte i stor kjærlighetssorg. Denne sorgen oppå den andre har fått meg til å føle meg trist og skjør og omtrent sju tusen år gammel. Av rent prinsipp ville jeg ikke utsette mitt sørgelige, ødelagte selv for den vakre, rene Giovanni. For ikke å nevne at jeg endelig har nådd den alderen hvor en kvinne begynner å spørre seg om den beste måten å komme over tapet av en vakker, brunøyd ung mann på, er prompte å invitere en annen opp i sengen. Det er grunnen til at jeg har vært alene i mange måneder nå. Dette er faktisk grunnen til at jeg har bestemt meg for å være seksuelt avholdende hele dette året. Og den oppmerksomme leser vil straks spørre: «Hvorfor dro du da til Italia?» Til det kan jeg bare svare – særlig når jeg stirret på den vakre Giovanni på den andre siden av bordet – «Godt spørsmål». Giovanni er min Tandem Exchange Partner. Det lyder litt på kanten, men dessverre er det ikke det. Det betyr bare at vi møtes noen kvelder i uken her i Roma for å snakke hverandres språk. Først snakker vi italiensk, og han er veldig tålmodig med meg; når vi snakker engelsk, er det min tur 13


til å være tålmodig. Jeg oppdaget Giovanni noen uker etter at jeg kom til Roma, og det kan jeg takke internettkafeen på Piazza Barbarini for, tvers over gaten for fontenen med skulpturen av den sexy havmannen som blåser i en konkylie. Han (Giovanni – ikke havmannen) hadde hengt opp en lapp på oppslagstavlen der han skrev at han, en italienskspråklig, lette etter en engelskspråklig for å øve konversasjon. Rett ved siden av hans lapp hang det enda en lapp med samme ønske, ord for ord helt identisk, til og med skrifttypen var den samme. Den eneste forskjellen var kontaktinformasjonen. På den ene lappen sto e-postadressen til en som kalte seg Giovanni, på den andre adressen til en som het Dario. Selv telefonnummeret var det samme. Jeg brukte min skarpe intuitive sans, og sendte e-post til begge menn samtidig og spurte «Er dere muligens brødre?» på italiensk. Det var Giovanni som svarte på denne provocativo måte. «Enda bedre. Tvillinger!» Ja – mye bedre. Høye, mørke og vakre eneggede tjuefemår gamle tvillinger, viste det seg, med enorme, brune øyne med flytende sentrum som bare får meg til å falle i staver. Etter at jeg hadde møtt guttene, begynte jeg å lure på om jeg muligens skulle lempe på min regel om å være seksuelt avholdende dette året. For eksempel kunne jeg fortsatt leve i sølibat, bortsett fra at jeg ville ha et par vakre tjuefem år gamle tvillinger som elskere. Det minnet meg litt om en venn av meg som er vegetarianer, bortsett fra bacon, men uansett … jeg hadde allerede begynt på mitt brev til Penthouse: I de blafrende skyggene fra stearinlysene i den romerske kafeen var det umulig å vite hvem sine hender det var som kjærteg … Men nei. Nei og nei. Jeg avbrøt fantasien midt i ordet. Det passet ikke å lete etter romanser nå og (slik dag følger natt) å gjøre mitt al14


lerede kompliserte liv enda vanskeligere. Nå burde jeg lete etter den frelse og fred som man bare kan oppnå ved å være alene. Nok om det, nå, i midten av november, er den sky, flittige Giovanni og jeg blitt gode venner. Når det gjelder Dario – som er den mer utadvendte festløven av de to – har jeg presentert ham for min skjønne svenske venninne Sofie, og måten de har tilbrakt kveldene på i Roma, er en helt annen form for Tandem Exchange. Men Giovanni og jeg, vi bare snakker sammen. Vel, vi spiser og vi snakker. Vi har spist og snakket i mange hyggelige uker nå, delt pizzaer og milde grammatikalske rettelser, og denne kvelden har ikke vært noe unntak. En hyggelig aften fylt av nye idiomer og fersk mozzarella. Nå er det midnatt og tåkete, og Giovanni følger meg hjem til leiligheten gjennom de romerske bakgatene, som snirkler seg rundt de eldgamle bygningene lik elveleier som slanger seg rundt skyggefulle klynger av sypresslunder. Nå er vi framme ved døren min. Vi ser på hverandre. Han gir meg en varm klem. Dette er et framskritt; de første ukene ville han bare håndhilse. Jeg tror at han kanskje ville manne seg opp til å kysse meg hvis jeg ble værende i Italia i tre år til. På den annen side kan det hende at han kysser meg nå i kveld, akkurat her foran døren min … det er fremdeles en mulighet … og selvfølgelig ville det være et fryktelig feilsteg … men det er likevel en vidunderlig mulighet for at han faktisk vil gjøre det akkurat nå … at han vil bøye seg ned … og … og … Niks. Han river seg løs fra favntaket. «God natt, min kjære Liz,» sier han. «Buona notte, caro mio,» svarer jeg. Jeg går opp trappen til leiligheten min i femte, helt alene. Jeg låser meg inn i den lille ettroms leiligheten, helt alene. Jeg lukker døren bak meg. Enda en kveld i Roma alene ved sengetid. Enda en lang natts søvn foran meg, uten noen el15


ler noe i sengen, bortsett fra en lærebok i italiensk og ordbøker. Jeg er alene, jeg er ganske alene, jeg er fullstendig alene. Da denne sannheten siger innover meg, faller jeg ned på kne og presser pannen mot gulvet. Der ber jeg en glødende takksigelsesbønn til universet. Først på engelsk. Så italiensk. Og så – bare for at det ikke skal være noen tvil – på sanskrit.

2 Og siden jeg allerede ligger på gulvet i ydmyk bønn, la meg bli liggende i denne stillingen mens jeg går tre år tilbake i tid til det øyeblikket da hele denne historien begynte – et øyeblikk da jeg også befant meg i nøyaktig samme stilling: på knærne, på gulvet, i bønn. Men alt annet ved den scenen for tre år siden var annerledes. Den gangen var jeg ikke i Roma, men ovenpå, på badet i det store huset i en forstad til New York som mannen min og jeg nylig hadde kjøpt. Det var en kald november, og klokken var omtrent tre på natten. Mannen min lå og sov i sengen vår. Jeg gjemte meg på badet for omtrent den sjuogførtiende natten på rad, og – akkurat som alle de foregående nettene – hikstet av gråt. Jeg hikstet faktisk så voldsomt at en stor dam av snørr og tårer vokste på badegulvet, den ble til en Lake Inferior (om du vil) av all min skam og frykt og forvirring og sorg. Jeg vil ikke være gift lenger. Jeg prøvde virkelig å forstå dette, men sannheten insisterte på å kaste seg over meg. Jeg vil ikke være gift lenger. Jeg vil ikke bo i dette store huset. Jeg vil ikke ha barn. 16


Men det ble forventet av meg at jeg ville ha barn. Jeg var trettien år gammel. Mannen min og jeg – vi hadde vært sammen i åtte år, gift i seks – hadde bygget hele livet vårt på en felles forventning om at etter at vi hadde passert den modne alder av tretti, skulle jeg slå meg til ro og få barn. Begge håpet at jeg da ville ha blitt lei av å reise og ville være lykkelig med å bo i et stort, travelt hus fullt av barn og hjemmelagde lappetepper, med hage bak huset og en hyggelig gryterett boblende på komfyren. (Det faktum at dette var et nesten nøyaktig portrett av min egen mor, er en god indikator på hvor vanskelig det var for meg å se forskjellen på meg og den mektige kvinnen som hadde oppdratt meg.) Men jeg var forferdet over å oppdage at jeg ikke ville ha noe av dette. Etter hvert som tjueårene nærmet seg slutten, hadde jeg isteden begynt å se denne tidsfristen som det sto TRETTI på som en dødsdom, og det gikk opp for meg at jeg ikke ønsket å bli gravid. Jeg ventet på at jeg skulle begynne å ønske meg et barn, men det skjedde aldri. Og jeg vet hvordan det føles å ville noe, tro meg. Jeg vet svært godt hva begjær er. Men det var ikke der. Isteden kunne jeg ikke la være å tenke på noe søsteren min sa til meg en gang mens hun ammet sin førstefødte: «Det å få barn er som å tatovere seg i ansiktet. Du må virkelig være helt sikker på at du vil det før du gjør det.» Men hvordan kunne jeg komme meg unna? Alt lå til rette for det. Det var dette året det skulle skje. Faktisk hadde vi prøvd å bli gravid i noen måneder allerede. Men ingenting hadde skjedd (bortsett fra at jeg – i en nærmest sarkastisk etterligning av en graviditet – led av psykosomatisk morgenkvalme, jeg var så nervøs at jeg kastet opp før frokost hver eneste morgen). Og hver gang jeg fikk mensen, oppdaget jeg at jeg hvisket i smug på badet: Takk, takk, takk, takk, for at jeg har fått en måned til å leve … Jeg hadde prøvd å overbevise meg selv om at dette var normalt. Alle kvinner har det slik når de prøver å bli gravide, tenkte jeg. («Ambivalent» var ordet jeg brukte, på den 17


måten unngikk jeg den mer korrekte betegnelsen: «Absolutt oppslukt av fortvilelse.») Jeg prøvde å overbevise meg selv om at disse følelsene var vanlige, til tross for alle bevisene på at det ikke var det – slik som den dagen uken før, da jeg møtte en bekjent som akkurat hadde oppdaget at hun var gravid etter å ha brukt to år og et helt nasjonalbudsjett på fruktbarhetsbehandling. Hun var ekstatisk. Hun sa at hun alltid hadde lengtet etter å bli mamma. Hun innrømmet at hun i all hemmelighet hadde kjøpt babyklær i mange år og gjemt dem under sengen, for der ville ikke mannen hennes finne dem. Jeg så gleden i ansiktet hennes, og jeg kjente den igjen. Det var nøyaktig den samme gleden som jeg hadde hatt i ansiktet året før, den dagen jeg fant ut at det magasinet jeg jobbet i, ville sende meg på oppdrag til New Zealand for å skrive en artikkel om jakten på en gigantisk blekksprut. Og jeg tenkte: «Jeg kan ikke få barn før jeg føler meg like ekstatisk ved tanken på det som å dra til New Zealand for å jakte etter en gigantisk blekksprut.» Jeg vil ikke være gift lenger. Så lenge det var lyst, nektet jeg for den tanken, men den oppslukte meg om natten. For en katastrofe. Hvordan kunne jeg være en slik kriminell tosk å bli værende så lenge i dette ekteskapet bare for å forlate det? Det var bare ett år siden vi kjøpte dette huset. Ville jeg ikke ha dette fine huset? Hadde jeg ikke likt det veldig godt? Så hvorfor vandret jeg hvileløst rundt hver natt mens jeg ulte som Medea? Var jeg ikke stolt av alt vi hadde klart å skaffe oss – det prestisjefylte huset i Hudson Valley, leiligheten på Manhattan, de åtte telefonlinjene, vennene og piknikene og festene, helgene vi tilbrakte i en eller annen superbutikk der vi kjøpte enda flere ting til huset på kreditt? Jeg hadde deltatt aktivt i hvert eneste øyeblikk som skapte dette livet – så hvorfor følte jeg at ikke noe av det lignet meg? Hvorfor følte jeg meg så tynget av plikt, lei av å være den som tjente mest og av å være husholderske og den som ordnet vårt sosiale liv og den som gikk tur med hunden og var hustru og 18


snart vordende mor, og – og i noen stjålne øyeblikk – forfatter …? Jeg vil ikke være gift lenger. Mannen min sov i rommet ved siden av, i sengen vår. Jeg var delt i to like deler. Jeg elsket ham, og jeg kunne ikke fordra ham. Jeg kunne ikke vekke ham for at han skulle ta del i min fortvilelse – hva ville være poenget med det? Han hadde jo sett at jeg gradvis fikk det dårligere og dårligere i mange måneder, han hadde sett meg oppføre meg som om jeg var gal (begge var enig i den beskrivelsen), og han ble bare utslitt av det. Begge visste at det var noe galt med meg, og han hadde mistet tålmodigheten med meg. Vi hadde kranglet og grått, og vi var utslitt på den måten som bare et par i et ekteskap i full oppløsning kan være. Vi hadde øyne som flyktninger. De mange grunnene til at jeg ikke ønsket å være denne mannens kone lenger, er for personlige og triste til at jeg vil fortelle dem her. Mye av det skyldtes mine egne problemer, men vanskelighetene i ekteskapet hadde også sammenheng med at han også hadde sine problemer. Det er jo bare naturlig: Det er tross alt bestandig to i et ekteskap – to stemmer, to meninger, to motstridende måter å ta beslutninger på. Ønsker og begrensninger. Men jeg synes ikke det sømmer seg for meg å diskutere dette åpent i en bok. Jeg ville heller aldri be om å bli trodd på at jeg er i stand til å gi en uhildet beskrivelse av vår historie, og derfor vil historien om hvordan vårt ekteskap falt sammen, forbli ufortalt her. Jeg vil heller ikke gå inn på grunnene til at jeg fremdeles ønsket å være hans kone, eller alle de vidunderlige sidene ved ham, eller hvorfor jeg elsket ham og hvorfor jeg hadde giftet meg med ham og hvorfor jeg ikke kunne forestille meg livet uten ham. Jeg vil ikke gå inn på noe av det. La det bare være sagt at denne natten var han fremdeles min veileder og mitt åk i like stor grad. Det eneste som var mer utenkelig enn å forlate ham, var å bli. Jeg hadde ingen ønsker om å ødelegge noen eller noe. Jeg ville bare gli ubemerket ut 19


bakdøren uten å forårsake noen vanskeligheter eller konsekvenser og så fortsette å løpe helt til jeg kom til Grønland. Denne delen av min historie er ikke lykkelig, jeg er klar over det. Men jeg forteller den her fordi det som var i ferd med å skje på badegulvet, ville forandre fortsettelsen av mitt liv – nesten som en av disse astronomiske superhendelsene når en planet snur rundt ute i den ytterste delen av verdensrommet uten noen som helst grunn, og den smeltede kjernen endrer seg, forandrer polene og forandrer form radikalt, slik at hele massen som er planeten, plutselig er avlang istedenfor rund. Noe sånt. Det som skjedde, var at jeg begynte å be. Du vet – til Gud, liksom.

3 Dette var første gang for meg. Og siden det er første gang jeg introduserer dette ladete ordet – GUD – i denne boken, og siden dette ordet vil dukke opp mange ganger på disse sidene, er det naturlig at jeg dveler her et øyeblikk for å forklare akkurat hva jeg mener når jeg bruker det ordet, slik at folk umiddelbart kan bestemme seg for hvor støtt de vil bli. Jeg sparer diskusjonen om Gud eksisterer eller ikke til senere (nei – jeg har en bedre idé: Vi hopper helt over den diskusjonen); la meg først forklare hvorfor jeg bruker begrepet Gud, når jeg like gjerne kunne brukt Jehova, Allah, Shiva, Brahma, Vishnu eller Zevs. Alternativt kunne jeg kalle Gud «Det», slik man gjør det i gamle skrifter på sanskrit, og som jeg mener ligger nær opptil den altinkluderende og unevnelige væren som jeg har erfart noen ganger. Men jeg synes at dette «Det» føles så upersonlig – en ting, ikke et vesen – og jeg kan ikke be til et Det. Jeg trenger et ordentlig navn for å kunne føle et personlig nærvær. Av denne grunn retter jeg 20


ikke mine bønner til universet, den store tomheten, kraften, det enestående jeg, helheten, skaperen, lyset, den høyeste makt, eller den mest poetiske manifestasjonen av Guds navn, hentet fra de gnostiske evangeliene, tror jeg: «Skyggen til forandringen». Jeg har ingenting imot disse begrepene. Jeg føler at de alle er likeverdige fordi alle er en like passende eller upassende beskrivelse av det ubeskrivelige. Og «Gud» er det navnet som jeg synes er varmest, så derfor bruker jeg det. Jeg bør også innrømme at jeg vanligvis refererer til Gud som «Han», og det plager meg ikke, for slik jeg ser det, er det bare et passende personlig pronomen, ikke en presis anatomisk beskrivelse eller grunn til å protestere. Selvfølgelig har jeg ingenting imot at andre kaller Gud «Hun», og jeg forstår hvorfor man gjør det. Igjen – jeg synes disse begrepene er likeverdige, like passende eller upassende. Selv om jeg synes at det å skrive begge ordene med stor forbokstav er hyggelig, en liten høflighet overfor det guddommelige. Kulturelt sett, om enn ikke teologisk, er jeg kristen. Jeg ble født protestant av hvite anglosaksiske foreldre. Og selv om jeg elsker den store læremesteren som talte om fred og som kalles Jesus, og selv om jeg forbeholder meg retten til å spørre hva han ville gjort når jeg befinner meg i særdeles vanskelige situasjoner, klarer jeg ikke å svelge den ene, faste normen som kristendommen insisterer på, nemlig at Kristus er den eneste veien til Gud. Så strengt tatt kan jeg ikke kalle meg en kristen. De fleste kristne jeg kjenner, aksepterer mine følelser på dette punkt med sjenerøsitet og åpenhet. Men så er ikke de kristne jeg kjenner, særlig strenge. Og de som taler strengt (og tenker strengt), kan jeg bare tilby min unnskyldning for at jeg sårer deres følelser, og trekke meg unna det de holder på med. Faktisk har jeg vært trukket mot transcendentale mystikere i alle religioner. Jeg har alltid reagert med åndeløs iver på alle som noensinne har uttalt at Gud ikke finnes i dogmatiske skrifter eller på en fjern trone i himmelen, men at 21


han isteden holder seg svært nær oss – mye nærere enn vi tror, han puster gjennom våre egne hjerter. Jeg reagerer med takknemlighet på alle som har reist til sentrum av det hjertet, og som så har kommet tilbake til verden med en rapport til alle oss andre om at Gud er å oppleve en uovertruffen kjærlighet. I alle religioner på denne jord har det alltid funnes mystiske helgener og transcendentale mennesker som rapporterer om akkurat en slik opplevelse. Dessverre er mange av dem blitt arrestert og drept. Likevel setter jeg dem umåtelig høyt. Når alt kommer til alt, er det jeg tror om Gud, ganske enkelt. Det forholder seg slik – jeg hadde en gang en helt fantastisk hund. Hun var en omplasseringshund. Hun var en blanding av cirka ti forskjellige raser, men hadde arvet de beste trekkene fra alle. Hun var brun. Når folk spurte meg: «Hva slags hund er det?», pleide jeg alltid å svare det samme: «Hun er en brun hund.» På samme måte svarer jeg alltid det samme når folk spør: «Hva slags Gud tror du på?» Svaret er enkelt. «Jeg tror på en praktfull Gud.»

4 Jeg har selvfølgelig hatt god tid til å formulere mine tanker om guddommelighet siden den natten på badegulvet da jeg snakket direkte til Gud for første gang. Men midt i den mørke novemberkrisen var jeg ikke interessert i å formulere mine tanker om teologi. Jeg var bare interessert i å redde livet mitt. Jeg hadde endelig lagt merke til at jeg var kommet i en håpløs og livstruende fortvilelse, og det gikk opp for meg at enkelte ber Gud om hjelp i slike situasjoner. Jeg tror jeg hadde lest det i en eller annen bok. Det jeg sa til Gud mellom alle hikstene, var noe sånt som dette: «Hei, Gud. Hvordan har du det? Jeg heter Liz. Hyggelig å treffe deg.» 22


Det stemmer – jeg snakket til universets skaper som om vi akkurat var blitt presentert for hverandre i et cocktailselskap. Men vi bruker det vi kan her i livet, og dette var ordene jeg alltid brukte i startfasen av et bekjentskap. Faktisk var det så vidt jeg klart å holde tilbake et: «Jeg har alltid beundret det du gjør.» «Jeg beklager at jeg forstyrrer deg så sent på natten,» fortsatte jeg. «Men jeg har det fryktelig vanskelig. Og jeg er lei for at jeg aldri har snakket direkte til deg før, men jeg håper jeg alltid har gitt uttrykk for min takknemlighet for alt du har gitt meg her i livet.» Dette fikk meg til å gråte enda mer. Gud ventet. Jeg tok meg sammen slik at jeg kunne fortsette: «Jeg er ingen ekspert på å be, som du vet. Men kan du være så snill å hjelpe meg? Jeg er desperat etter å få hjelp. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger et svar. Jeg ber deg, fortell meg hva jeg skal gjøre. Jeg ber deg, fortell meg hva jeg skal gjøre. Jeg ber deg, fortell meg hva jeg skal gjøre …» Og bønnen endte med dette enkle ønsket – Jeg ber deg, fortell meg hva jeg skal gjøre – som jeg gjentok og gjentok. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ba. Jeg vet bare at jeg ba lik en som ber for sitt liv. Og jeg gråt og gråt i en evighet. Helt til det ga seg – ganske brått. Plutselig oppdaget jeg at jeg ikke gråt lenger. Jeg hadde faktisk sluttet å gråte midt i et hikst. Min fortvilelse var sugd fullstendig ut av meg. Jeg løftet pannen fra gulvet og reiste meg overrasket mens jeg lurte på om jeg ville få se et opphøyet vesen som hadde fjernet gråten min. Men det var ingen der. Jeg var helt alene. Men jeg var ikke egentlig alene heller. Jeg var omgitt av noe som jeg bare kan beskrive som en liten lomme av stillhet – en stillhet så sjelden at jeg ikke ville slippe ut pusten av redsel for å skremme den bort. Jeg var fullstendig rolig. Jeg tror aldri jeg har følt en sånn stillhet. Så hørte jeg en stemme. Ikke vær engstelig – det var 23


ikke en gammeltestamentlig hollywoodsk Charlton Hestonstemme, det var heller ikke en stemme som befalte meg å lage en baseballbane i hagen. Det var bare min egen stemme som snakket innenfra meg selv. Men det var min stemme slik jeg aldri hadde hørt den før. Det var min stemme, men den var fullstendig vis, rolig og medfølende. Dette var min stemme slik den ville lyde om jeg noen gang fikk oppleve kjærlighet og sikkerhet i livet mitt. Hvordan skal jeg beskrive varmen og godheten i den stemmen idet den ga meg det svaret som for alltid beseglet min tro på det guddommelige? Stemmen sa: Gå og legg deg igjen, Liz. Jeg slapp ut pusten. Det var så åpenbart at dette var det eneste jeg kunne gjøre. Jeg ville ikke ha akseptert noe annet svar. Jeg ville heller ikke ha stolt på en sterk, rungende stemme som sa: Du må skille deg fra mannen din!, eller: Du må ikke skille deg fra mannen din! For det ville ikke vært ekte visdom. Ekte visdom gir det eneste mulige svaret på et gitt tidspunkt, og den natten var det å gå og legge seg igjen det eneste svaret. Gå og legg deg igjen, sa denne allvitende indre stemmen, for du trenger ikke å få vite det endelige svaret akkurat nå, klokken tre om natten en torsdag i november. Gå og legg deg igjen, for jeg elsker deg. Gå og legg deg igjen, for det eneste du trenger akkurat nå, er å få nok hvile og ta vare på deg selv til du får svaret. Gå og legg deg igjen, slik at når stormen kommer, vil du være sterk nok til å takle den. Og stormen kommer, kjære deg. Snart. Men ikke i natt. Så derfor: Gå og legg deg igjen, Liz. På en måte hadde denne lille episoden alle kjennetegnene på en typisk kristen vekkelsesopplevelse – sjelens mørke natt, ropet på hjelp, stemmen som svarer, følelsen av en overgang. Men jeg vil ikke si at dette var en religiøs vekkelse for meg. Isteden vil jeg si at det som skjedde den natten, var en religiøs overgang. De første ordene i en åpen og undersøkende dialog som til slutt faktisk brakte meg veldig nær Gud. 24


5 Hvis jeg hadde hatt den ringeste anelse om at ting ville – slik Lily Tomlin en gang sa – bli veldig mye verre før de ble verre, vet jeg ikke om jeg hadde klart å sove den natten. Men sju svært vanskelige måneder senere gikk jeg fra mannen min. Da jeg endelig tok beslutningen, tenkte jeg at det verste var over. Det viser bare hvor lite jeg visste om skilsmisser. Magasinet The New Yorker trykket en karikaturtegning en gang. To kvinner snakker sammen. Den ene sier til den andre: «Hvis du virkelig vil lære noen å kjenne, må du skille deg fra ham.» Min erfaring var selvfølgelig helt motsatt. Jeg vil si at hvis du virkelig vil slutte å kjenne noen svært godt, må du skille deg fra ham. Eller henne. For det er det som skjedde mellom meg og mannen min. Jeg tror at vi sjokkerte hverandre med hvor raskt vi gikk fra å være det mennesket vi kjente best i hele verden, til å være som et par fremmede som overhodet ikke hadde mulighet til å forstå hverandre. I bunnen av denne fremmedheten lå det triste faktum at vi begge gjorde noe som den andre ikke ville ha trodd var mulig; han hadde aldri drømt om at jeg faktisk kom til å forlate ham, og jeg hadde aldri i mine villeste drømmer tenkt at han ville gjøre det så vanskelig for meg å gå. Da jeg gikk fra mannen min, trodde jeg fullt og helt at vi kunne ordne de praktiske tingene på noen timer med en kalkulator, litt sunn fornuft og litt godvilje mot et menneske vi hadde elsket. Mitt opprinnelige forslag var at vi skulle selge huset og dele alt femti-femti; det falt meg aldri inn at vi kunne gjøre det på noen annen måte. Han syntes ikke dette forslaget var rettferdig. Så jeg ga ham et bedre tilbud, jeg foreslo til og med en annerledes måte å dele femtifemti på: Hva om han tok alle verdiene og jeg tok all skylden? Men selv ikke det tilbudet førte til enighet. Nå visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Hvordan skal man kunne forhandle når man har tilbudt alt? Det eneste jeg kunne gjøre, var å vente på hans mottilbud. Min skyldfølelse over å ha 25


gått fra ham forbød meg å tenke at jeg burde få beholde et øre av alle pengene jeg hadde tjent det siste tiåret. Min nyfødte åndelighet medførte imidlertid et ønske om at vi ikke skulle krangle. Så dette var mitt ståsted – jeg ville aldri forsvare meg mot ham, jeg ville heller ikke slåss mot ham. Mot alle råd fra folk som brydde seg om meg, motsto jeg i det lengste å søke advokathjelp, for jeg mente at selv det ville være en krigersk handling. Jeg ville oppføre meg helt som Gandhi i denne saken. Jeg ville være som Nelson Mandela i denne saken. Jeg visste ikke at både Gandhi og Mandela var advokater. Månedene gikk. Livet mitt hang fast i ingenmannsland mens jeg ventet på å bli satt fri, ventet for å se hva betingelsene ville være. Vi bodde hver for oss (han hadde flyttet tilbake til leiligheten vår på Manhattan), men ingenting var avklart. Regningene hopet seg opp, karrieren sto stille, huset forfalt, og min manns taushet ble bare brutt av en og annen samtale der han minnet meg på at jeg var en kriminell idiot. Og så var det David. Alle komplikasjoner og traumer gjennom de årene skilsmissen tok, ble mangedoblet av dramaet med David – mannen jeg forelsket meg i da jeg var på vei ut av ekteskapet. Sa jeg at jeg «forelsket meg» i David? Det jeg mente å si, var at jeg stupte ut av ekteskapet og inn i armene til David akkurat slik som sirkusartister gjør i tegneserier: De stuper ut fra en høy plattform og ned i et lite kar med vann, for så å forsvinne helt. Jeg klynget meg til David for å rømme fra ekteskapet som om han var det siste helikopteret som skulle dra fra Saigon. Jeg knyttet alt mitt håp om frelse og lykke til ham. Og ja, jeg elsket ham. Men hvis jeg kunne komme på et sterkere ord enn «desperat» for å beskrive hvordan jeg elsket David, ville jeg brukt det ordet her, og desperat kjærlighet er alltid den vanskeligste. Jeg flyttet inn til David med det samme jeg flyttet fra mannen min. Han var – er – en fantastisk mann. Født i New York, 26


skuespiller og skribent, med sånne smektende, brune italienske øyne som alltid (har jeg allerede nevnt dette?) har fått meg ut av fatning. Smart, selvstendig, vegetarianer, brukte mye stygge ord, åndelig, forførende. En opprørsk poet og yogamester fra Yonkers. Guds egen sexy nybegynner-libero. Større enn livet. Større enn stor. Han var i hvert fall det for meg. Første gangen min bestevenninne Susan hørte meg snakke om ham, så hun én gang på varmen som strålte fra ansiktet mitt. «Å, herregud, vennen, nå er du ute på dypt vann.» David og jeg møttes da han var med i et skuespill basert på noen noveller jeg hadde skrevet. Han spilte en karakter som jeg hadde diktet opp, og det sier jo sitt. Det er alltid slik når man elsker desperat, ikke sant? I desperat kjærlighet fantaserer vi alltid om hvordan partneren vår skal være, vi krever at de er det vi trenger at de er, og så føler vi oss helt knust når de nekter å gå inn i den rollen vi har skapt for dem. Men du verden, vi hadde det så fantastisk sammen i de første månedene, da han fremdeles var min romantiske helt, og jeg fremdeles levde i en drøm. Det var spenning mellom oss, og vi passet så godt sammen at jeg aldri hadde forestilt meg at det var mulig. Vi lagde vårt eget språk. Vi dro på dagsturer og lengre kjøreturer. Vi gikk til toppen av ting, svømte til bunnen av andre ting, planla reiser verden rundt som vi skulle legge ut på sammen. Vi hadde det morsommere mens vi ventet i kø på Biltilsynet enn de fleste par har på bryllupsreise. Vi kalte hverandre med samme kjælenavn, slik at det ikke skulle være noe skille mellom oss. Vi satte oss mål, skrev løfter og lovnader og lagde middag sammen. Han leste bøker for meg, og han vasket klærne mine. (Første gangen det skjedde, ringte jeg Susan for å fortelle om denne fantastiske hendelsen, som om jeg nettopp hadde sett en kamel bruke en mynttelefon. «En mann har nettopp vasket klærne mine!» sa jeg. «Han vasket til og med undertøyet mitt!» Og hun gjentok: «Å, herregud, vennen, nå er du ute på dypt vann.») 27


Den første Liz og David-sommeren lignet den bli-forelsket-montasjen som man kan se i alle romantiske filmer som er lagd, helt ned til å spasere i vannkanten og løpe hånd i hånd gjennom en blomstereng i solnedgangen. På denne tiden trodde jeg fremdeles at skilsmissen ville gå helt greit, selv om jeg hadde gitt mannen min fri fra å snakke om det hele sommeren, slik at vi begge kunne roe oss litt ned. Men det var altså så lett å ikke tenke på all den sorgen midt oppi all denne lykken. Så tok den sommeren (også kjent som «utsettelsen») slutt. Den 9. september 2001 møtte jeg mannen min ansikt til ansikt for siste gang uten å være klar over at alle senere møter ville kreve at vi hadde en advokat mellom oss til å megle. Vi spiste middag på en restaurant. Jeg prøvde å snakke om separasjonen, men vi kranglet bare. Han fortalte meg at jeg var en løgner og en bedrager, og at han hatet meg og aldri ville snakke med meg igjen. To morgener senere våknet jeg etter en dårlig natts søvn og forsto at to kaprede fly hadde fløyet rett inn i de to høyeste bygningene i byen jeg bodde i, og alt uovervinnelig som en gang hadde stått sammen, raste sammen og ble et rykende ras av en ruin. Jeg ringte mannen min for å forsikre meg om at han var trygg, og vi gråt sammen over denne katastrofen, men jeg dro ikke bort til ham. Den uken, da alle i New York slapp all fiendskap som et forsvar mot den tragedien vi sto overfor, gikk jeg likevel ikke tilbake til mannen min. Og det var grunnen til at begge forsto at nå var det helt, helt slutt. Det er ikke store overdrivelsen å si at jeg ikke sov de neste fire månedene. Jeg trodde at jeg hadde brutt sammen før, men nå (i tråd med at hele verden nå så ut til å bryte sammen) ble livet mitt virkelig en pøl. Jeg krymper meg ved tanken på hva jeg utsatte David for i de månedene vi bodde sammen rett etter 11. september, da jeg var separert fra mannen min. Du kan vel tenke deg at han ble overrasket da den lykkeligste, mest selvsikre damen han noensinne hadde møtt, egentlig 28


var – da han fikk henne for seg selv – et mørkt hull av bunnløs sorg. En ny periode da jeg ikke klarte å slutte å gråte. Det var på denne tiden han begynte å trekke seg tilbake, og det var da jeg så den andre siden av min ildfulle, romantiske helt – den David som var like oppsatt på å være alene som en huleboer, kjølig å ta på, og som trengte mer plass for å være for seg selv enn en bisonflokk. Det at David trakk seg tilbake, ville antakelig ikke ha blitt den katastrofen det ble for meg hvis forholdene hadde vært på sitt beste, i og med at jeg er planetens mest elskelige livsform (jeg er en blanding av en golden retriever og en igle), men nå var forholdene på sitt absolutt verste. Jeg var fortvilet og klengete, jeg trengte mer omsorg enn fortidligfødte trillinger. Det at han trakk seg bort fra meg, gjorde meg bare enda mer klengete, og det førte bare til at han trakk seg enda lenger unna, helt til han trakk seg unna under ilden fra mine gråtende bønner om: «Hvor er det du skal? Hva har skjedd med oss?» (Et kjærestetips: Menn ELSKER slikt.) Faktum er at jeg hadde blitt avhengig av David (til mitt forsvar kan sies at han hadde bidratt til dette, siden han var en slags «mann-fatale»), og nå som hans interesse svant, fikk jeg føle de lett forutsigelige konsekvensene. Avhengighet er kjennetegnet på alle kjærlighetsforhold som er basert på forelskelse. Det hele begynner når objektet for ens følelser overstrømmer en med en berusende, hallusinatorisk dose av noe som man ikke engang våget å innrømme at man ønsket seg – et følelsesmessig narkotikum, kanskje, av overveldende kjærlighet og opphissende spenning. Snart begynner man å lengte etter den intense oppmerksomheten med den sultne besettelsen som enhver narkoman framviser. Når man ikke får det man vil ha, blir man umiddelbart syk, gal og utarmet (for ikke å snakke om sint på langeren, som i utgangspunktet oppmuntret en til denne avhengigheten, men som nå nekter å gi en det gode stoffet lenger, til tross for at man vet at han har det gjemt unna et eller annet sted, for 29


svarte, for han pleide å gi en det gratis). I neste stadium er man mager og sitter og skjelver i et hjørne, viss på at man ville solgt sjelen sin eller rane naboen bare for å få det en eneste gang til. I mellomtiden har objektet for alle ens følelser begynt å avsky en. Han ser på en som om man er en totalt fremmed, i hvert fall ikke en som han en gang elsket med slik glød. Ironien er at man ikke kan klandre ham heller. Jeg mener, se på deg selv. Du er helt patetisk, nesten ugjenkjennelig, selv for deg. Så slik er det. Nå har du kommet til forelskelsens siste holdeplass – den totale og nådeløse nedrakkingen av deg selv. Det at jeg i det hele tatt kan skrive rolig om dette i dag, er et mektig bevis på at tiden kan lege alle sår, for jeg taklet det ikke særlig bra mens det sto på. Det å miste David så kort etter at ekteskapet mitt hadde gått i stykker, og rett etter at byen min hadde blitt terrorisert på verste vis, og midt oppi det verste skilsmissebråket (en livserfaring min venn Brian har sammenlignet med å «havne i en fryktelig stygg bilulykke hver dag i omtrent to år») … vel, det var ganske enkelt for voldsomt. David og jeg hadde fortsatt moro og passet fint sammen på dagtid, men om natten, i sengen hans, ble jeg til den eneste overlevende etter en atomvinter da han tydelig trakk seg unna meg, litt mer for hver dag, som om jeg var smittsom. Jeg begynte å engste meg for nettene som om de var en torturkjeller. Jeg lå der ved siden av Davids vakre, utilgjengelige, sovende kropp, og jeg kunne få helt panikk av ensomhetsfølelsen og få fryktelig detaljerte tanker om å begå selvmord. Hver eneste del av kroppen min smertet. Det føltes som om jeg var en slags primitiv fjærdrevet maskin som var blitt strukket lenger enn den var bygget for å tåle; jeg var nær ved å ryke i filler og var en fare for alle som var i nærheten. Jeg så for meg at kroppsdeler ble revet løs fra kroppen min for å slippe unna den vulkanske kjernen av elendighet som hadde blitt: meg. De fleste morgener 30


våknet David og fant meg liggende i urolig søvn på gulvet ved siden av sengen, der jeg hadde krøllet meg sammen på noen håndklær, lik en hund. «Hva har skjedd?» pleide han spørre – enda en mann som var fullstendig utslitt på grunn av meg. Jeg tror jeg gikk ned noe sånt som femten kilo i den perioden.

6 Men for all del, det var ikke bare leit i de årene … For Gud slenger aldri døren i trynet på en uten å åpne en eske med småkaker fra jentespeiderne (eller hva nå ordtaket sier); noen fantastiske ting hendte meg i skyggen av all denne sorgen. For eksempel begynte jeg endelig å lære meg italiensk. Og så fant jeg en indisk guru. Og sist, men ikke minst, fikk jeg en invitasjon fra en alderdommelig medisinmann til å komme og bo hos ham i Indonesia. Jeg skal forklare i rekkefølge. For det første begynte det å lysne litt da jeg flyttet ut av Davids leilighet i begynnelsen av 2002, og for første gang hadde jeg min egen leilighet. Jeg hadde ikke råd til den siden jeg fremdeles betalte på det store huset i forstaden som ingen bodde i lenger, men som mannen min forbød meg å selge, og jeg prøvde å betale alle utgifter til advokater og psykologer … men det var livsviktig å ha en toromsleilighet for meg selv hvis jeg i det hele tatt skulle overleve. For meg var leiligheten nærmest for et sanatorium å regne, et slags hospice der jeg kunne bli frisk igjen. Jeg malte veggene i de varmeste fargene jeg kunne finne, og kjøpte blomster hver eneste uke, som om jeg gikk på besøk til meg selv på sykehuset. Søsteren min ga meg en varmeflaske i innflyttingspresang (så jeg skulle slippe å være helt alene og kald i sen31


gen), og jeg sov med den over hjertet hver eneste natt, som om jeg skulle lege en idrettsskade. Bruddet mellom David og meg var endelig. Eller kanskje ikke. Det er så vanskelig å huske hvor mange ganger vi gjorde det slutt og ble sammen igjen i de månedene. Det dannet seg et mønster: Jeg holdt meg borte fra David, ble sterkere og fikk tilbake selvtilliten, og så (som alltid tiltrukket av min styrke og selvtillit) våknet hans følelser for meg til live igjen. Respektfullt, edruelig og intelligent diskuterte vi om vi skulle «prøve på nytt», alltid med en fornuftig ny plan for hvordan vi skulle minimalisere de sidene ved oss som helt tydelig ikke gikk overens. Vi viet oss helt til å løse disse problemene. For hvordan kan to som er så forelsket i hverandre, ikke leve lykkelig alle sine dager? Det måtte jo fungere. Ikke sant? Gjenforent og med nytt håp hadde vi noen få delirisk lykkelige dager sammen. Faktisk noen uker innimellom. Men det endte alltid med at David trakk seg unna meg enda en gang, og jeg klynget meg til ham (eller jeg klynget meg til ham og han trakk seg unna – vi ble aldri enige om hva som utløste det), og så ble jeg fullstendig ødelagt igjen. Og han gikk. David var min kattemynte og min kryptonitt. Men i de periodene vi var fra hverandre, så vanskelig det enn var, øvde jeg meg på å bo alene. Og denne erfaringen førte til en gryende endring i meg. Selv om livet mitt fremdeles så ut som en massekollisjon på motorveien midt i ferietrafikken, begynte jeg å føle at jeg var i ferd med å utvikle meg til et selvstyrende individ. De gangene jeg ikke hadde lyst til å ta livet av meg på grunn av skilsmissen, eller på grunn av dramaet med David, følte jeg faktisk en slags glede over alle lommene av tid og rom som dukket opp i dagene mine, og da kunne jeg stille meg selv et radikalt, nytt spørsmål: «Hva har du lyst til å gjøre, Liz?» Som regel (siden jeg fremdeles hadde så mye vanskeligheter etter at jeg hadde stukket av fra ekteskapet) våget jeg ikke engang å svare på spørsmålet, jeg gledet meg bare over 32


at det fantes. Og da jeg endelig begynte å svare, var jeg forsiktig. Jeg ville bare tillate meg selv små skritt om gangen, å uttrykke små behov. Som for eksempel: Jeg vil ta en yogatime. Jeg vil dra tidlig fra dette selskapet for å komme hjem og lese en roman. Jeg vil kjøpe meg et nytt pennal. Så var det det ene, merkelige svaret, det samme hver gang: Jeg vil lære meg italiensk. Jeg hadde ønsket å lære italiensk i mange år – det er et språk jeg synes er vakrere enn roser – men jeg kunne aldri finne en praktisk grunn til at jeg skulle lære meg det. Hvorfor ikke heller friske opp fransk eller russisk, som jeg allerede hadde lært for flere år siden? Eller lære meg spansk for lettere å kunne kommunisere med millioner av nye amerikanere? Hva skulle jeg vel med italiensk? Jeg hadde jo ingen planer om å flytte dit. Det ville være mer fornuftig å lære seg å spille trekkspill. Men hvorfor må det være en fornuftig grunn til alt? Jeg hadde vært en slik flittig soldat i mange år – arbeidet, produsert, aldri levert en jobb etter tidsfristen, tatt hånd om mine kjære, passet på gommene og kredittverdigheten, jeg hadde stemt, osv. Skal dette livet bare dreie seg om plikt? I denne mørke tiden preget av sorg, trengte jeg noen annen grunn til å lære italiensk enn at det var det eneste jeg kunne tenke meg som ville gi meg umiddelbar glede? Og det var tross alt ikke veldig oppsiktsvekkende å ønske seg å lære et språk. Det var ikke som om jeg i en alder av trettito sa at «jeg vil bli primaballerina i New York City Ballet». Det å lære seg et nytt språk er noe man faktisk kan klare å gjennomføre. Så jeg meldte meg på et kurs på en av de kveldsskolestedene (ellers kjent som Kveldsskolen for skilte kvinner). Vennene mine syntes at jeg var latterlig. En av dem, Nick, spurte: «Hvorfor vil du lære italiensk? For at du – dersom Italia invaderer Etiopia igjen, og lykkes denne gangen – skal kunne skryte av at du kan et språk som snakkes i to land?» 33


Men jeg nøt det. Hvert ord var for meg en syngende spurv, en tryllekunst, en trøffel. Jeg vandret hjem gjennom regnet etter en time, fylte badekaret og lå i boblene og leste den italienske ordboken høyt for meg selv. Det fikk tankene vekk fra både skilsmisse og kjærlighetssorg. Ordene fikk meg til å le av glede. Jeg begynte å kalle mobilen min il mio telefonino (den bitte lille telefonen min). Jeg ble et sånt irriterende menneske som alltid sier ciao. Bare det at jeg var ekstra irriterende fordi jeg alltid forklarte hvor ordet ciao kom fra. (Hvis du absolutt må vite det, er det en forkortelse av en intim hilsen som venetianerne brukte i middelalderen: Sono il suo schiavo, som betyr: «Jeg er din slave!») Bare det å uttale disse ordene fikk meg til å føle meg sexy og lykkelig. Skilsmisseadvokaten min sa at jeg ikke skulle bekymre meg; hun sa at hun hadde en klient (av koreansk opprinnelse) som, etter en grusom skilsmisse, hadde tatt et italiensk navn bare for å føle seg sexy og glad igjen. Kanskje jeg skulle flytte til Italia likevel …

7 Det andre bemerkelsesverdige som hendte i denne perioden, var at jeg oppdaget det eventyrlige i åndeligheten. Godt hjulpet, selvfølgelig, av at en ekte indisk guru ble introdusert i livet mitt – og det vil jeg alltid takke David for. Jeg hadde blitt introdusert for min guru den aller første kvelden jeg var i Davids leilighet. Jeg ble på en måte forelsket i dem begge samtidig. Jeg vandret inn i Davids leilighet, og på en kommode sto et bilde av en strålende vakker indisk kvinne. «Hvem er det?» spurte jeg. «Det er min åndelige lærer,» sa han. Hjertet mitt hoppet over et slag, og så snublet det i seg selv og falt på trynet. Så reiste hjertet mitt seg opp, børstet av seg, pustet dypt og sa: «Jeg vil ha en åndelig lærer.» Jeg 34


mener bokstavelig at det var hjertet mitt som sa dette, det sa det gjennom min munn. På merkelig vis følte jeg meg delt, og sjelen min steg ut av kroppen min et øyeblikk, snurret rundt for å stå ansikt til ansikt med hjertet mitt og spurte stumt, full av overraskelse: «GJØR du?» «Ja,» svarte hjertet mitt. «Jeg gjør det.» Så spurte sjelen min hjertet mitt, en anelse sarkastisk: «Siden når da?» Men jeg visste allerede svaret: Siden den natten på baderomsgulvet. Herregud, som jeg ønsket meg en åndelig lærer. Øyeblikkelig begynte jeg å forestille meg hvordan det ville være å ha det. Jeg forestilte meg at denne strålende vakre indiske kvinnen ville komme til leiligheten min noen kvelder i uken, og så ville vi sitte og drikke te og snakke om guddommelighet, og hun ville gi meg ting å lese i lekse og forklare betydningen av de rare følelsene jeg hadde når jeg mediterte … Hele denne fantasien ble øyeblikkelig knust da David fortalte meg om denne kvinnens internasjonale status, at hun hadde titusenvis av elever – mange av dem hadde aldri engang møtt henne. Men, sa han, hver tirsdag kveld samles hennes følgesvenner her i New York for å meditere og synge messende sammen. David sa: «Hvis du ikke synes det høres altfor skremmende ut å være i et rom med flere hundre mennesker som synger Guds navn på sanskrit, kan du få være med en gang.» Jeg ble med påfølgende tirsdag kveld. Istedenfor å bli skremt av alle disse menneskene som så helt vanlige ut der de sang til Gud, følte jeg at sjelen min svevde gjennomskinnelig i etterdønningene av sangen. Da jeg gikk hjem den kvelden, kjentes det som om luften gikk tvers gjennom meg, som om jeg var et rent laken som vaiet på en tørkesnor, som om selveste New York var en by lagd av rispapir – og jeg var så lett at jeg kunne løpe på takene. Jeg begynte å gå dit hver eneste tirsdag. Så begynte jeg å meditere hver dag over det eldgamle mantraet på sanskrit som guruen gir alle 35


sine elever (det majestetiske Om namah shivaya, som betyr: «Jeg hedrer guddommeligheten som bor i meg»). Så hørte jeg guruen tale for første gang, og ordene hennes gjorde at jeg fikk gåsehud over hele kroppen, til og med i ansiktet. Og da jeg hørte at hun hadde en ashram i India, visste jeg at jeg måtte dra dit så fort som overhodet mulig.

8 Men i mellomtiden måtte jeg dra til Indonesia. Igjen skyldtes det et oppdrag fra et magasin. Akkurat da jeg syntes ekstra synd på meg selv fordi jeg var blakk og ensom og satt i en interneringsleir i påvente av skilsmisse, fikk jeg en forespørsel fra en redaktør i et kvinneblad om hun kunne betale meg for å sende meg til Bali for å skrive om yogaferier. Jeg svarte ved å stille henne en rekke spørsmål som for det meste gikk i retning av Er snøen hvit? og Kommer jula i desember?. Da jeg kom til Bali (som kort sagt er et veldig koselig sted), sa læreren som drev yogasenteret: «Nå som jeg har dere samlet, er det noen av dere som har lyst til å være med og besøke en niendegenerasjons balinesisk medisinmann?» (enda et spørsmål som var så opplagt at det ikke engang var nødvendig å svare), og så dro alle bort til ham en kveld. Det viste seg at medisinmannen var en liten, rødbrunaktig gammel mann med muntre øyne og nesten tannløs munn, og hans likhet med Yoda fra Star Wars-filmene kan ikke overdrives. Han het Ketut Liyer. Han snakket et gebrokkent og ytterst festlig engelsk, men han hadde en tolk til å hjelpe seg når han sto fast i et ord. Yogalæreren vår hadde på forhånd fortalt at vi kunne stille medisinmannen ett spørsmål eller legge fram ett problem for ham, og så ville han forsøke å hjelpe oss. Jeg hadde i mange dager tenkt over hva jeg ville spørre om. De første 36


ideene mine var så latterlige. Kan du få mannen min til å gi meg skilsmisse? Kan du få David til å bli seksuelt tiltrukket av meg igjen? Jeg skammet meg rettelig over disse tankene: Hvem reiser vel til den andre siden av kloden for å møte en gammel medisinmann i Indonesia bare for å spørre ham om han kan hjelpe en med gutteproblemer? Så da den gamle mannen selv spurte meg hva jeg egentlig ønsket meg, fant jeg andre, sannere ord. «Jeg ønsker meg en varig opplevelse av Gud,» sa jeg. «Noen ganger føles det som om jeg forstår det guddommelige i ordene hans, men så mister jeg det fordi jeg blir distrahert av ubetydelige ønsker og redsler. Jeg ønsker å være hos Gud hele tiden. Men jeg ønsker ikke å være en munk, eller å fullstendig oppgi alle jordiske gleder. Jeg tror at det jeg ønsker, er å lære hvordan jeg kan leve i denne verdenen og nyte dens goder, samtidig som jeg vier meg til Gud.» Ketut sa at han kunne svare meg med et bilde. Han viste meg en tegning han hadde tegnet under sin meditasjon. Det var en androgyn menneskefigur, stående, med hendene foldet i bønn. Men denne figuren hadde fire bein, og ikke noe hode. Der hvor skuldrene skulle ha vært, var det bare frodige blader og blomster. Det var tegnet et lite, smilende ansikt over hjertet. «For å finne den balansen du søker,» sa Ketut via tolken, «må du bli som dette. Du må ha føttene så solid plantet på jorden at det føles som du har fire bein istedenfor to. Slik kan du bli værende i verden. Men du må slutte å se verden gjennom hodet ditt. Du må se gjennom hjertet ditt isteden. Slik vil du kjenne Gud.» Så spurte han om han kunne få spå meg i hånden. Jeg rakte fram den venstre hånden, og han begynte å sette meg sammen som om jeg var et puslespill i tre biter. «Du reiser verden rundt,» begynte han. Det var jo liksom litt åpenbart, i og med at jeg var i Indonesia for tiden, men jeg nevnte det ikke høyt … «Du har mer flaks enn noen jeg har møtt. Du kommer til 37


å leve lenge, ha mange venner, mange opplevelser. Du vil se hele verden. Du har bare ett problem i livet. Du bekymrer deg for mye. Du blir alltid for følelsesmessig engasjert, for nervøs. Hvis jeg lover deg at du aldri noensinne vil ha noen grunn til å engste deg for noe igjen, vil du tro meg?» Jeg nikket nervøst, men jeg trodde ham ikke. «Du jobber med noe kreativt, kanskje som en slags kunstner, og du får godt betalt for det. Du vil alltid få godt betalt for det du gjør. Du er sjenerøs med penger, kanskje for sjenerøs. Også et problem. En gang i livet vil du miste alle pengene dine. Jeg tror kanskje at det vil skje snart.» «Jeg tror kanskje det vil skje i løpet av de neste seks til ti månedene,» sa jeg og tenkte på skilsmissen. Ketut nikket, som for å si: Nettopp, det høres riktig. «Men ikke bekymre deg,» sa han. «Etter at du mister alle pengene dine, vil du få alt tilbake igjen med en gang. Du kommer til å få det greit igjen med en gang. Du kommer til å være gift to ganger i livet. En gang kort, en gang lenge. Og du kommer til å få to barn …» Jeg ventet på at han skulle si «en kort, en lang», men plutselig ble han stille, der han satt og gransket hånden min. Så sa han: «Merkelig …», og det er ikke noe man har lyst til å høre verken fra en som spår en i hånden eller fra tannlegen. Han ba meg stå rett under lyspæren som hang ned fra taket, slik at han kunne se bedre. «Jeg tok feil,» sa han. «Du vil bare få ett barn. Sent, en datter. Kanskje. Hvis du bestemmer deg for … men det er noe annet.» Han rynket pannen, så kikket han opp, og plutselig var han bombesikker: «En dag ikke så langt inn i framtiden vil du komme tilbake til Bali og bli i tre, kanskje fire, måneder. Du vil være min venn. Kanskje du kommer til å bo her sammen med familien min. Jeg kan øve på å snakke engelsk med deg. Jeg har aldri hatt noen å øve engelsk med. Jeg tror du er flink med ord. Jeg tror dette kreative du holder på med, har med ord å gjøre, ja?» «Ja!» sa jeg. «Jeg er forfatter. Jeg skriver bøker!» 38


«Du skriver bøker og kommer fra New York,» istemte han bekreftende. «Så du kommer tilbake hit til Bali og bor her og lærer meg engelsk. Og jeg vil lære deg alt jeg kan.» Så reiste han seg og børstet av hendene, som for å si: Da er det en avtale. «Hvis du mener det alvorlig, mister, så mener jeg det også.» Han sendte meg et strålende, tannløst smil og sa: «See you later, alligator.»

9 Nå er jeg av de menneskene som mener at når en niendegenerasjons balinesisk medisinmann sier at det er meningen at man skal flytte til Bali og bo hos ham i fire måneder, så gjør man alt man kan for at det skal skje. Og slik var det at denne tanken om å reise jorden rundt i et år begynte å forme seg. Jeg måtte absolutt komme meg tilbake til Indonesia på en eller annen måte, og jeg måtte betale selv denne gangen. Det var åpenbart. Selv om jeg ikke kunne forestille meg hvordan jeg skulle få det til ennå, mitt kaotiske og forstyrrede liv tatt i betraktning. (Jeg hadde ikke bare en dyr skilsmisse å bli ferdig meg, eller problemer med David, jeg hadde også en jobb i et blad som hindret meg i å dra noe som helst sted i tre–fire måneder om gangen.) Men jeg måtte dra tilbake dit. Ikke sant? Hadde han ikke forutsett det? Problemet var at jeg også hadde lyst til å dra til India for å besøke min gurus ashram, og det er både dyrt og tidkrevende å dra til India. Og for å gjøre situasjonen enda mer forvirrende hadde jeg i tillegg hatt kjempelyst til å dra til Italia i det siste, slik at jeg kunne praktisere italiensk hele tiden, men også fordi jeg var fascinert av tanken på å bo en stund i en kultur der glede og skjønnhet var framtredende. Det virket som om alle disse ønskene sloss mot hverandre. 39