Spartacus og slaveopprøret av Barry Strauss

Page 1


Barry Strauss

Spartacus og slaveopprøret Oversatt av Elisabet W. Middelthon og Marius Middelthon


Barry Strauss Originalens tittel: The Spartacus War Oversatt av Elisabet W. Middelthon og Marius Middelthon Copyright© 2009 by Barry Strauss Published in agreement with the author, c/o BAROR INTERNATIONAL, INC., Armonk, New York, USA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-35251-6 ISBN 978-82-319-0010-8 (Historieklubben) 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Marit Heggenhougen, cmykdesign Omslagsfoto: iStock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, 2011, Latvia Satt i 11,5/15,4 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Josiah Ober og Adrienne Mayor



INNHOLD

Tidslinje 9 Forfatterens merknad 15 Introduksjon 17 RØMNINGEN 27 1. Gladiatoren 29 2. Den trakiske kvinnen 46 HEVN 65 3. Pretorene 67 4. Stifinnerne 86 5. Stoikeren 105 RETRETT 127 6. Desimatoren 129 7. Piraten 144 8. Fiskeren 156 7


TIL DØDEN 171 9. De keltiske kvinnene 173 10. Spartacus 185 11. Seierherrene 203 Slutten 215 Oversikt over viktige navn 228 Kildeoversikt 231 Referanser 252 Takk 266 Register 268


TIDSLINJE

135–132 f.Kr. 133

Den første sicilianske slavekrigen Tiberius Gracchus forsøker å reformere Roma og blir myrdet

123–122

Gaius Gracchus forsøker å reformere Roma og blir myrdet

110–104

Krig mot Jugurtha

105

104–100 104 102–101

Kimbrere og teutonere vinner en knusende seier over romerne ved Arausio (Orange, Frankrike) Den andre sicilianske slavekrigen Vettius’ opprør i Capua Marius beseirer kimbrerne og teutonerne to ganger

91–88

«Forbundsfellekrigen» dvs. opprør blant Romas italienske allierte

88–63

Krig mot Mithradates

88

Sulla marsjerer mot Roma og gjenoppretter orden

9


87

Marius og Cinna inntar Roma og massakrerer motstandere

85

Sulla herjer i Thrakia

82

Slaget ved Colline-porten. Sulla massakrerer motstandere og blir diktator

80–72 79 Vår–sommer 73

Sommer–høst 73 Høst 73

Sertorius’ opprør i Spania Sulla dør Gladiatorene rømmer fra Capua, okkuperer Vesuv, beseirer Glaber Sertorius myrdes av rivalen Peperna Spartacus plyndrer Campania og Lucania og beseirer Varinius

Vinter 73–72

Opprørerne okkuperer Thurii

Vinter–vår 72

Pompeius tar Peperna til fange og gjør slutt på opprøret i Spania

Vår 72

Sommer 72 Høst 72

ca. januar 71

ca. februar 71 ca. april 71 ca. mai 71

Opprørerne marsjerer til Mutina, beseirer konsuler. Romerne beseirer Crixus Opprørerne vender tilbake til Sør-Italia Crassus får kommandoen, desimerer en kohort, driver Spartacus sørover Spartacus forhandler med piater, prøver å krysse Messinastredet Spartacus bryter seg ut av Crassus’ felle Spartacus’ siste slag Crassus korsfester 6000 overlevende opprørere

10


70

Opprørsbander herjer Tempsa. Crassus feirer ovatio 29. desember

63

Mithradates’ død

60

Octavius utsletter de siste restene av Spartacus’ tilhengere


ve t

ha

Det fjerne Spa ni a

nia

0 kilometer

L

ta usi

500

D et næ r e Spa nia

Alp

dia

Afrika

Roma

I ta lia

500

Nord-Afrika

Numi

an

Gallia Cisalpina

ene

Sardinia

Massilia (Marseille)

Gallia Narbonensis

Rhône

G al li a

rm

ia

Atl

ine n Rh

ant er

Ge

M

Sic ilia

m

el h

a ve t

Aten

a

Asia Efesos

ki

Egy

pt

Alexandria

Kreta

Th r a

Do n a u

oni a

M Akhaia

ed ak

Epirus

cc u

idd

IIl ll y rr i tehavet

Ju d

Kilikia

ea

Syr

P on tus og Bithynia

Sv a r

© 2008 Jeffrey L. Ward

ia

Det romerske imperiet, 73 f.Kr.

N i l en


Romersk Italia under Spartacus-krigen, 73−71 f.kr.

Alp

ene

G A LL IA C I S A LP IN A us Pad (Po)

Mutina

Ap

in

en

e

Ad

ce

nu

ri

ria

m

ru

nn

Pi

Et

pe

te

rh

a

av

et

Roma

L at VIA APPIA

ium

Sam

Capua

Garganus

ni

um

C a m pa

Pompeii Paestum

VIA APPIA

Venusia

nia

Apu

ia Lucan

Metapontum

VIA ANNIA

Det tyrrenske hav

Thurii

l i a Brundisium Tarentum

Tarentumbukta

0 kilometer

Aspromonte-fjellene

100

Messana

Mi

dd

elh

av

Sic

et

Bru

tt

iu

m

Consentia

Locri Regium

Det joniske hav

Messinastredet

i li

a Syracuse

© 2008 Jeffrey L. Ward


Campania og Lucania VIA LATINA

VIA APPIA

Capua VIA APPIA

Abella Venusia

Nola Puteoli

Neapolis

Vesuv

Pompeii

PI

Compsa CE

NT

INI -FJELLENE Nuceria (Oliveto Citra ) Salernum

Volcei

s

CA

VIA ANNIA

M

PU S

Sila ru

Eburum

AT

ag Tan

re

er

t t yr

AS

De

IN

Forum Annii Paestum

ns

ke

ha

v

0 kilometer

40

© 2008 Jeffrey L. Ward


FORFATTERENS MERKNAD

Jeg bruker romerske stedsnavn der det er mulig, bortsett fra navn som Italia og Spania. Jeg har oversatt alle antikke sitater fra gresk og latin selv, dersom ikke annet er angitt.



INTRODUKSJON

L

ucius Cossinius var naken. Som senator, offiser og fullmektig for generalen Publius Varinius bar Cossinius vanligvis full rustning og en rød kappe festet med en bronsebrosje på den høyre skulderen. Men nå tok han seg et bad. Å bade var et luksusgode i krigstid, men utvilsomt en vanskelig fristelse å motstå etter å ha ledet et felttog på to tusen mann. Da han nærmet seg, kunne Cossinius ha sett det glimte i bassenget ved en villa i Salinae – «Saltverkene» – som lå ved en lagune ved kysten nær Pompeii. I bakgrunnen reiste Vesuv seg, fremdeles en sovende vulkan, med furu- og bøketrær, hager bugnende av epler, og druer som ga vin god nok for en senators bord. Markene var fulle av hare, smågnagere og muldvarp, som var ansett som lokale delikatesser. Mens Cossinius var uoppmerksom, forberedte fienden seg på å slå til. Rømte slaver, gladiatorer og barbarer utgjorde en lurvete armé, men de hadde allerede beseiret Roma to ganger den sommeren. Lederen deres var like slu som han var sterk, like erfaren 17


som han var freidig, og når han talte, kunne han sette mot i den mest fryktsomme sjel. Han het Spartacus. Det var neppe mer enn et øyeblikks advarsel, kanskje en centurion som slo alarm eller soldatenes rop. Vi kan se for oss hvordan Cossinius reiste seg raskt opp av vannet og kastet seg på hesten før slaven hans hadde rukket å dandere sin herres kappe. Likevel braste Spartacus’ menn inn på eiendommen så raskt at det bare var så vidt Cossinius unnslapp. Fienden tok forsyningene hans. Nå gikk de i stedet med til å styrke opprørerne. De jaget Cossinius og soldatene hans tilbake til leiren. De fleste av romerne var ferske rekrutter. De var barn av Italias overflod og hadde bare fått en kort opplæring til å forberede seg på en brutal motstander, noen av dem rødhårede og tatoverte kjemper, oppildnet av seier. På tross av forbannelsene og truslene fra centurionene flyktet noen av romerne. Resten holdt stand og ble nedslaktet. Alt de eide tilhørte nå fienden – leiren, våpen og rustninger. Lucius Cossinius var naken igjen, men denne gangen var han død. Det var på høsten i 73 f.Kr. Etter flere måneder med opprør nærmet senatets og romernes krigslykke seg et bunnivå. Roma hadde ristet av seg etruskiske eventyrere, utholdt en gallisk invasjon, motstått Hannibals angrep, klart seg gjennom borgerkrig og overlevd årlige utbrudd av malaria. Byen hadde kjempet seg frem til en slik makt at den så på seg selv som verdens leder. Nå fryktet man en rømt gladiator. Det som hadde begynt som 74 rømte fanger, uten annen utrustning enn økser og spyd, var blitt til tusenvis av opprørere. Og det var ikke over. Et år senere skulle det være omtrent 60 000 av dem. Med en slavebefolkning i Italia anslått til mellom én og halvannen million, utgjorde opprørerne omtrent fire prosent. For å sette tallet i perspektiv hadde USA på 1800-tallet omtrent fire millioner slaver. Likevel deltok bare 200 av dem i Nat Turners opprør i 1831. 18


Roma hadde opplevd slaveopprør tidligere, men dette var annerledes. Tidligere oppstander hadde enten vært relativt små eller, hvis de var mer omfattende, hadde de foregått på Sicilia som lå langt unna Roma. Denne enorme hæren sto bare en ukes marsj fra Roma. Ikke siden Hannibal krysset Alpene hadde utlendinger gjort så mye skade på den italienske landsbygda. Tidligere slaveopprør hadde samlet seg rundt mystikere og gjengledere, ikke gladiatorer og tidligere romerske soldater. Spartacus slo an en streng i den romerske psyke. Ingen annen leder for slaveopprør ble husket eller fryktet på samme måte. Som gladiator tilhørte Spartacus en gruppe menn som hadde rett til å drepe – det vil si: drepe hverandre. Romerne nærte en makaber fascinasjon for arenaen, men gladiatorer som opprørere fylte dem først med avsky, så med skrekk. Spartacus kom fra Thrakia (omtrent der Bulgaria ligger i dag), et område kjent blant romerne for sine harde krigere og sin ekstatiske religionsutfoldelse, og for å veksle mellom allianse og opprør. Som en tidligere alliert soldat i Romas tjeneste burde Spartacus ha blitt en romersk suksesshistorie. I stedet ble han den indre fiende. Trakere, keltere og germanere – alle barbarer i romernes øyne – utgjorde hovedtyngden av tilhengerne hans. Tidligere slaveopprørere hadde kommet fra det urbaniserte Østen. Med rette eller urette hånte romerne krigerne deres. En kamp mot barbarer gjorde dem skrekkslagne. Opprøret kom på et uheldig tidspunkt for romerne. Da Spartacus begynte sitt opprør, sto Roma overfor kriger i store deler av imperiet. Mithradates, en konge i Lilleasia (dagens Tyrkia), hadde satt i gang en storkrig mot Roma i 88 f.Kr. som hadde spredd seg til Hellas og Thrakia, og den raste fremdeles femten år senere. Samtidig styrte den romerske generalen Sertorius et overløperregime i Spania, og de romerske lederne der hadde støtte fra en lokal motstandsbevegelse. Den romerske marinen kjempet dessuten hardt mot pirater som plyndret sjøveiene rundt Kreta. Roma skulle til 19


slutt nedkjempe alle disse utfordrerne, men i 73 f.Kr. var utfallet stadig uvisst. Med dyktig bruk av propaganda truet Spartacus med å utvide sin maktbase til nye grupper. Hans budskap appellerte ikke bare til slaver, men også til italienske nasjonalister og tilhengere av Mithradates. Selv om han nok til syvende og sist tiltrakk seg få frie menn, var det nok til å skremme Roma. Spartacus’ opprør er det mest kjente slaveopprøret i antikken, og sannsynligvis det betydeligste. Det var en oppstand som omfattet hele Sør-Italia, som overrasket det nærmest forsvarsløse Roma og områdene omkring, som førte til nederlag for ni romerske hærer og sto imot antikkens største militærmakt i to år. Hvordan kunne det skje? Hvorfor klarte opprørerne seg så lenge? Hvorfor led de nederlag til slutt? Og hvordan kunne verdens eneste supermakt la et så stort problem vedvare i sin egen bakgård? Historiens dramatikk, omfanget av opprøret og mytene er som skapt for filmlerretet. Og i 1960 kom Spartacus, en storslått hollywoodfilm med Kirk Douglas i hovedrollen, regissert av Stanley Kubrik. Filmen ble en suksess og er blitt en klassiker. Den var løst basert på Howard Fasts bestselgerroman fra 1951, som han skrev etter at han hadde sonet en fengselsdom for forakt for kongressen under McCarthy-tiden. Fast var en amerikansk kommunist som til slutt forlot kommunistpartiet. Men han var ikke den første kommunisten som beundret Spartacus. Lenin, Stalin og Marx så på Spartacus som selve bildet på den revolusjonære proletar. En gruppe revolusjonære tyske marxister kalte seg «Spartakusforbundet» i 1919. Deres mislykkede opprørsforsøk ble legendarisk. Den sovjetiske komponisten Aram Khatsjaturjan skrev en ballett om Spartacus som han fikk Leninprisen for i 1959. Også ikke-kommunistiske revolusjonære har beundret Spartacus. Toussaint L’Ouverture, helten fra den haitiske revolusjonen 20


som er historiens eneste vellykkede slaveopprør, etterlignet Spartacus. Guiseppe Garibaldi, som kjempet for et forent Italia, skrev forordet til en roman om Spartacus. Vladimir Jabotinsky, den revolusjonære zionistlederen, oversatte denne romanen til hebraisk. Den franske opplysningsfilosofen Voltaire mente at Spartacus’ opprør kanskje var den eneste rettferdige krigen i historien. Selv antikommunister har uttrykt sympati for Spartacus. Ronald Reagan omtalte ham som et eksempel på offervilje og frihetskamp. Selv om Spartacus var en legendarisk skikkelse, var han ingen myte. Men han er en gåte for oss. Spartacus etterlot seg ingen skrifter. Tilhengerne hans skrev ingenting ned. De fortellingene vi har fra antikken, stammer fra romerske eller greske kilder, og de er skrevet fra seierherrenes synsvinkel. Det gjør ikke saken lettere at det er svært få nedtegnelser som har overlevd til i dag. Men de levner overhodet ingen tvil: Spartacus har eksistert. Plutark (ca. 40–120 e.Kr.) og Appian (ca. 90–160 e.Kr.) gir de mest fullstendige beretningene om Spartacus som har overlevd fra antikken, men de er korte, sent nedskrevet (150–200 år etter opprøret), og ingen av dem er nøytrale observatører. Enda kortere er Florus’ kommentarer (ca. 100–150 e.Kr.), men hans presise bemerkninger er betydningsfulle. Disse tre forfatterne baserte seg på viktige, men nå nesten helt tapte verker av Sallust (86–35 f.Kr.) og Livius (59 f.Kr.–17 e.Kr.) Nesten ingenting av Livius’ beskrivelse av Spartacus er bevart. Vi har noen ytterst få sider med utdrag av Sallusts beretning om krigen. Tre andre samtidige med Spartacus gir noen korte kommentarer om hans aktiviteter: den store taleren Cicero (106–43 f.Kr.), den lærde politikeren Varro (116–27 f.Kr.), og Julius Cæsar (100–44 f.Kr.). Mange andre av antikkens forfattere har nevnt Spartacus, fra poeten Horats (65–8 f.Kr.) til Augustin (354–430 e.Kr.), men de bidrar lite til vår forståelse av Spartacus. Selv til oldtidshistorie å være har vi sparsomt med kilder om Spartacus og opprøret. 21


Det finnes imidlertid arkeologiske funn, resultater av studier av terrengendringer og forsøk på historiske rekonstruksjoner, alt fra gladiatorkamper – selvsagt uten ekte våpen – til å flette tau av slyngplanter slik Spartacus’ soldater brukte til å klatre ned Vesuv med. Mynter, fresker, slyngekuler og befestninger vitner om opprørernes ferd gjennom det italienske landskapet. Knokler funnet i en gladiatorgravplass i Tyrkia røper treningshemmeligheter og forteller om smertefull død. Graver, helligdommer og byer, gull og jern, minnetavler og malerier nyanserer de stereotypiske barbarene i de romerske og greske tekstene. Ikke minst blir Romerrikets slaver levende for oss gjennom grafitti, lenker, auksjonshus, slaveboliger og slavefengsler. Historien om Spartacus er først og fremst en krigshistorie: En klassisk studie av et opprør ledet av en mester i geriljataktikk, og en motoffensiv av en konvensjonell stormakt som sakte og smertelig lærte hvordan den skulle slå fienden med hans egne midler. Spartacuskrigen er også en fortelling om etnisk konflikt. Spartacus var traker, men mange av mennene hans var keltere. De var stolte, uavhengige og krigerske. Stammeinndelinger splittet opprørerne i rivaliserende grupper som ikke fulgte lederen sin. Marsjen for frihet utartet til bandekrig, og som så ofte i historien mislyktes revolusjonen. Historien om Spartacus er også en kjærlighetshistorie og en fortelling om et korstog. Spartacus hadde en kone eller elskerinne. Navnet hennes kjenner vi ikke. Som prestinne for Dionysos spredte denne navnløse ledsagersken et oppildnende budskap. Hun var inspirert av frigjøringsteologien som hadde nørt opp under Romas tidligere slaveopprør, og som fremdeles ga næring til den antiromerske krigen som hadde vart i femten år i det østlige Middelhavet. Spartacus hadde et guddommelig oppdrag. Spartacus-opprøret er også en fortelling om identitetspolitikk. Spartacus gjorde opprør mot Roma, men var mer romersk enn 22


han selv ville innrømme, og i hvert fall mer romersk enn romerne kunne innrømme. Han skremte romerne ikke bare fordi han var fremmed, men fordi han var velkjent. Spartacus var en soldat som hadde tjent Roma, og hans adferd kunne minne romerne om deres egne helter. Som Marcellus, Romas kanskje mest fullblods general, tørstet han etter å drepe motstanderens leder med sine egne hender. Som Cicero var han en taler. Som Cato var han en mann med enkle vaner. Som Gracchusbrødrene ønsket han å dele rikdommen med tilhengerne sine. Som Brutus kjempet han for frihet. Som den mest ambisiøse av alle romere hevdet han å ha et personlig forhold til en gud. Som Cæsar var Spartacus en mann med en skjebne. Så snart han var død, begynte folk å drømme om at Spartacus skulle vende tilbake. Mennesket Spartacus falt for Romas makt. Legenden kan fremdeles komme til å velte imperier. Spartacus-krigen er også en fortelling om kompleksiteten i et slaveopprør. Vi vet ikke om Spartacus ønsket å gjøre slutt på slaveriet, men hvis han gjorde det, siktet han lavt. Han og mennene hans frigjorde bare gladiatorer, jordbrukere og gjetere. De unngikk byslavene, en veikere og mer privilegert gruppe enn landarbeiderne. De manet slavene til kamp, ikke bare for frihet, men også for nasjonalisme, religion, hevn og løfter om rikdom. Et annet paradoks: De var kanskje frigjørere, men opprørerne brakte ødeleggelse. De raserte Sør-Italia på jakt etter mat og uroligheter. Til syvende og sist dreier fortellingen seg om Spartacus. Hvem var han? Hva var han ute etter? Vårt svar må støtte seg mindre på Spartacus’ ord, som vi kjenner lite til, enn på hans handlinger. Det må nødvendigvis bli gjetninger. Men gjetningene kan være veloverveide, for Spartacus’ handlinger taler tydelig. De inngår i et tidløst opprørsmønster, tilpasset begivenhetene i hans tilfelle. Roma var stor, sterk og treg. Spartacus var liten, sulten og rask. Roma var gammel, med fastgrodde vaner; Spartacus gikk nye veier. 23


Roma var klossete, mens Spartacus var smidig. Romerne ble så hardt rammet av Spartacus’ bakhold, nattmanøvre, plutselige helomvendinger og mobile flankeangrep at de til slutt ga opp å møte ham i slag. De insisterte på å isolere styrkene hans og sulte dem ut før de var villige til å risikere kamp. Kildene fra antikken beskriver en lidenskapelig mann som tørstet etter frihet og brant av hevntrang. Spartacus’ handlinger forteller en annen historie. Han var ingen hissigpropp, men en mann med kontroll over følelsene. Spartacus var en politiker som forsøkte å holde sammen en koalisjon som hele tiden glapp ut av kontroll. Enten det skyldtes hans natur eller trening, så visste han å opptre foran et publikum. Den viktigste rekvisitten var hans egen kropp, men Spartacus benyttet seg av mange symboler, blant annet en slange og hesten sin, for å bygge sitt image. En personlighetskult bidro til å tiltrekke seg titusener av tilhengere, men forledet dem til å tro at de var uovervinnelige. Spartacus var en traker, og i Thrakia var krigeryrket det mest ærefulle. Navnet «Spartacus» – latin for «Sparadakos» – betyr sannsynligvis «berømt for sitt spyd». Trakerne var dyktige ryttere. Det gjorde dem raske, bevegelige og fullstendig forskjellige fra romerne, som var de fødte infanterister, med lite talent for kavaleri. Og trakerne var eksperter på geriljakrig. De foretrakk lett utrustning og lynangrep, noe de tungt væpnede romerne var sårbare overfor. Og takket være at han hadde tjenestegjort i en støtteavdeling til den romerske hæren, var Spartacus trent i tradisjonell krigføring også. Når det gjelder romerne, er kildene våre bedre, selv om også de er begrensede. Romerne ble hindret i å slå ned opprøret av etablerte strategier. De måtte lokalisere, isolere og utslette en fiende som unngikk regulære slag samtidig som den plaget dem med ukonvensjonell taktikk. Dette krevde overlegen etterretning, noe som i sin tur krevde lokalkunnskap. Selv om romerne aldri hadde en stra24


tegi for å vinne folkelig støtte, viste de seg dyktigere i å håndtere lokalbefolkningen enn man kanskje kunne vente. Men romerne hadde andre ting å tenke på enn Spartacus. I år 73 f.Kr. var Roma full av arr. Den italienske halvøya var delt mellom Roma og dens ofte uvillige allierte. I løpet av århundrer hadde Roma erobret Italias mange forskjellige folkeslag, bl.a. grekere, etruskere, samnitter, lukaniere og bruttiere. Det fantes mange spenninger, og to tiår tidligere hadde det brutt ut opprør (91–88 f.Kr.). Forbundsfellekrigen varte i tre år med blodige slag og beleiringer før Roma klarte å gjenopprette freden, og da bare ved å innrømme romersk borgerskap til alle de allierte. Særlig i sør var mange italienere fremdeles bitre og uregjerlige. Forbundsfellekrigen ble fulgt av borgerkrig mellom tilhengerne av Sulla og arvingene etter hans avdøde rival, Marius. Sulla vant og fungerte som diktator, men etter at han trakk seg tilbake i 79 f.Kr. og døde ett år senere, flammet borgerkrigen opp på ny i 77 f.Kr. Det hersket fred i Italia i 73 f.Kr., men det fantes ingen legioner dersom uro skulle bryte ut igjen. De var blitt sendt utenlands for å slåss mot Romas mange fiender. På den italienske landsbygda var det en stor slavebefolkning som ofte rømte og av og til gjorde væpnet opprør. I 73 f.Kr. var det romerske Italia med andre ord en kruttønne. Spartacus tente en gnist.