Page 1


Corina Bomann

Sommerfugløya Oversatt av Miriam Claire Lane


Corina Bomann Originalens tittel: Die Schmetterlingsinsel Oversatt av Miriam Claire Lane © by Ullstein Buchverlage GmbH, Berlin. Published in 2012 by Ullstein Taschenbuch Verlag Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-44608-6 1. utgave, 1. opplag 2015 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


15. februar 1888 Kjære Grace Jeg vet ikke om du har tilgitt meg. Jeg går ut fra at det ikke er tilfellet. Men jeg kan ikke annet, så jeg skriver til deg likevel. Jeg kan se deg for meg der du sitter ved vinduet på rommet ditt, ser ut over den tåkete parken og grubler over alt som har skjedd. Du er i din fulle rett, og jeg kan bare si at jeg er fryktelig lei for det. Her har ting forandret seg siden du dro. Jeg savner deg sånn! Og jeg tror far også gjør det, selv om han aldri ville innrømme det. Han forsvinner inn på arbeidsrommet sitt i flere timer i strekk og vil ikke snakke med noen. Mor har allerede begynt å bekymre seg for at han holder på å bli sprø. (Du vet jo hvordan hun pleier å overdrive!) Selv er hun travelt opptatt med å arrangere en fest for å oppmuntre ham. Men egentlig er hun nok bare nysgjerrig etter å finne ut hvor mye skandalen har bredt om seg. Nå smiler du sikkert bittert, hvis du i det hele tatt leser brevet og ikke overlater det til flammene i peisen med det samme. Jeg håper av hele mitt hjerte at du gir meg en sjanse, for jeg har en nyhet som kanskje kan gi deg håp. Like etter at du dro, dukket han opp utenfor vinduet mitt og fortalte at han snart skulle komme til deg. Som bevis ga han meg noe jeg skulle passe på for deg, siden han ikke lenger har et fast sted å bo. Han kommer helt 5


sikkert til å bortføre deg fra det gamle huset, og så vil dere leve lykkelig sammen, akkurat som i eventyrene. Kjæreste søster, jeg sverger at jeg alltid vil være der for deg og dine, uansett hva som skjer. Om dere skulle komme i vanskeligheter, vil døren min stå åpen for dere, det skylder jeg dere. Med kjærlig hilsen Victoria


prolog Tremayne House 1945 En regntung ettermiddag i oktober dukket den unge kvinnen opp foran herskapshuset. Tåken lå over parken og fikk sørgepilene, med grener som gråt regndråper, til å virke enda mer trøstesløse. Forvitret høstløv lå langs de en gang så velstelte gangveiene og hang som lo i gresset, som ikke var slått på evigheter. Den fremmende kvinnen kikket inn gjennom den todelte ruten i inngangsdøren med et anspent uttrykk i ansiktet og ignorerte sitt eget avmagrede speilbilde. Hun hadde allerede ringt på to ganger, men ingen dukket opp, selv om hun tydelig kunne høre folk inne i huset. Den hektiske aktiviteten hindret dem tydeligvis i å komme til døren. Etter at hun forgjeves hadde ringt på for tredje gang, var hun klar til å snu seg og gå. Da hørte hun skritt, og ikke lenge etter dukket en tjenestepike i uniform opp, med navnet Linda skrevet på navneskiltet. Med strengt blikk målte hun nykommeren, som lignet så mange andre kvinner som hadde havnet i nød på grunn av krigen. Flokete, svart hår, bleke kinn. De blå skyggene under øynene vitnet om sult og savn. De grove arbeidsskoene, som var flere størrelser for store, gapte i sømmene. Under de skitne klærne og den hullete kåpen stakk en liten mage frem. «Jeg beklager, her er det overfylt», mumlet Linda kjølig. Da rakte den bleke skikkelsen henne en slitt og skitten konvolutt. «Vær så snill å gi denne til fruen i huset.» Or7


dene lød famlende, som om hun ikke var vant til å snakke engelsk. Men hun hadde en besluttsomhet i stemmen som ikke passet til en som ville avfinne seg med et liv på gaten. Linda så undersøkende på kvinnen, som hadde noe fremmedartet ved seg, men da hun ikke sa mer og nesten trassig møtte tjenestepikens blikk, tok Linda imot konvolutten. «Et øyeblikk.» Det ene øyeblikket ble til mange, men den unge kvinnen ble stående foran døren som om hun var forvandlet til stein. Hun flyttet ikke vekten fra den ene foten til den andre og hun satte seg ikke ned, selv om det lave rekkverket i stein innbød til det. Hun strøk seg bare forsiktig over magen, som skjulte den mest verdifulle skatten hennes. Barnet som vokste i henne var verdt alle anstrengelser og all ydmykelse. I stedet for tjenestepiken dukket to kvinner opp. Den ene var rundt femti, med mørkeblondt hår, den andre, som hadde rødblondt hår, var på hennes egen alder. Selv om krigen hadde satt sine spor hos dem også, virket det som om de hadde det forholdsvis bra, etter den friske fargen i ansiktene og de avrundede ansiktstrekkene å dømme. «Er du Beatrice? Beatrice Jungblut?» Den unge kvinnen nikket. «Ja, Helenas datter. Dere tilhører Stanwick-familien, ikke sant?» «Jeg heter Deidre Stanwick og dette er datteren min, Emmely Woodhouse», svarte den eldste av kvinnene, som datteren lignet på en prikk. Beatrice nikket beklemt, hun merket at hun ikke var velkommen. Men hun hadde ikke noe valg. Sitt eget liv var hun ikke opptatt av, hun hadde vært i livsfare så ofte at døden ikke lenger skremte henne. Men barnet skulle få sjansen til å få se solen og nyte freden, som bare hadde vart i noen måneder. De så megetsigende på hverandre, så spurte den eldste: «Hvor er Helena?» «Hun mistet livet i et angrep, akkurat som mannen min», svarte kvinnen. «Og du?» spurte Emmely forskrekket. 8


«Jeg klarte å gjemme meg.» Hun la hendene beskyttende på magen. «Mor sa til meg at jeg skulle henvende meg til dere dersom noe skulle skje henne.» Igjen så de på hverandre. «Har du papirer som beviser hvem du er?» spurte Deidre. Beatrice ristet på hodet. «De brant opp da bombeflyene skjøt mot oss.» Det var det, tenkte hun. Nå sender de meg bort. Hvorfor skulle de tro meg? Alt sammen er nytteløst, og papiret jeg holder i hånden er ikke mer enn et tomt løfte som for lengst er glemt. «Ja, ja, du får komme inn, da, så kan vi snakke sammen.» Lukten av desinfeksjonsmidler og død slo imot den gravide da de to husfruene viste vei gjennom en lang gang. Betente sår så ut til å gå hånd i hånd med mangel på medisiner og desinfeksjonsmidler. «De siste tre årene har huset vært et lasarett», forklarte Emmely, som tydelig følte seg beklemt av tausheten. «Rommene er fylt til bristepunktet. Vær så snill, ikke ta det ille opp at Linda ville sende deg bort. For øyeblikket blir vi praktisk talt nedrent av hjemvendte fra krigen og av sultende.» Beatrice kikket forlegen på de skitne skoene sine. «Det var trist å høre.» «Vi klarer oss nok», sa Emmely vennlig og la hånden på Beatrices skulder et øyeblikk. «Du har kommet til riktig sted.» Ordene fikk det til å svimle for Beatrice. Fantes det i det hele tatt et riktig sted for henne og barnet? Det hun hadde kalt hjemmet sitt, var nettopp forsvunnet i blod og ruiner. Til tross for at kjøkkenet var ganske stort, var det trangt om plassen der inne, fordi hver eneste centimeter med gulvplass ble benyttet som lagringsplass for kister, skap og andre møbler. Der det var mulig, sto flere ting stablet oppå hverandre. I midten var det så vidt plass til komfyren og et bord med fire stoler. «Fryktelige tilstander, men man venner seg til det», suk9


ket Deidre og fant frem tre kopper. «Før hadde vi tjenestefolk til å gjøre dette, men krigen tar ikke bare fra en friheten, den tar også alle privilegier. Nå spiser vi sammen med tjenestefolkene, som egentlig ikke engang jobber for oss lenger, ved samme bord.» Beatrice mintes så vidt at hennes egen familie også hadde hatt en tjenestepike. Bildet av huset, rommet hennes og klærne hun en gang hadde brukt, var så sterkt farget av sorgen hun hadde opplevd at hun knapt nok husket hvordan livet hadde vært den gang, før galskapen brøt løs. «Hva med hun som åpnet døren?» spurte Beatrice og satte seg forsiktig på plassen hun ble tilbudt. «Linda er hushjelpen min, men det at hun går kledd i uniform er bare gammel vane, for vi bruker henne på lasarettet. Datteren min og jeg hjelper også til så godt vi kan.» Blikket til Deidre streifet magen hennes. «Jeg kunne også hjelpe til», tilbød Beatrice seg, men tanten ristet på hodet. «Du kunne til nød hjelpe til på kjøkkenet, men ikke hos de syke. Dersom du ble smittet av noe, kunne du risikere å miste barnet.» Det heftige tonefallet hennes overrasket Beatrice og vekket tvilen i henne igjen. Selv om du har fått sitte sammen med dem på et kjøkken fullt av skrot, så er det langt derfra til å være en del av familien. Deidre skulle til å fortsette, men vannkjelen på komfyren ga fra seg et skarpt ul. Hun reiste seg og laget en kanne te. Den krydrete duften virket beroligende på Beatrice. Hun hadde alltid likt den; selv i flyktningleiren hun kom til etter å ha krysset elven Oder, hadde den gitt henne en hjemlig følelse. I noen korte øyeblikk hadde hun derfor klart å drømme seg hjem igjen, til bestemoren Graces rosehage, til det lille drivhuset der bestemoren prøvde å dyrke eksotiske blomster. Der Grace kunne sitte i flere timer og fraværende betrakte en frangipanibusk, med en papirlapp i hånden som moren alltid hadde sagt var horoskopet hennes. «Dette er bare en stakkarslig Assam, men den er dess10


verre det eneste vi har», sa Deidre og rev henne ut av tankene idet hun satte en tekopp foran henne. Fargestoffet i teen hadde fått frem de fine sprekkene i glasuren som lignet mørke årer langs innsiden av koppen. Assam. Darjeeling. Ceylon. Plutselig så hun for seg de pertentlige etikettene på kjøkkenet hos bestemoren igjen. Bestemoren hadde formet bokstavene med omhu og utsmykket etikettene med en liten vignett som forestilte stiliserte teblader og blomster. Nå lå de vel i grus sammen med kapteinhuset ved Østersjøen, med hagen og drivhuset. Kvinnene satt tause med tekoppene sine, alle i egne tanker. Deidres blikk virket med ett som om det fortapte seg i det fjerne, som om hun lette etter noe. Ettertenksomt betraktet Emmely Beatrice, som ikke lot seg merke med det, mens hun i tankene så for seg bestemorens ansikt. Merkelig at det er henne jeg husker nå og ikke mor, tenkte hun. I tankene fulgte hun de fine linjene i ansiktet hennes, lot blikket gli over det rødblonde håret, den skotske arven, og den hvite huden som lett fikk fregner. Så misunnelig hun som barn hadde vært på den strålende, lyse bestemoren! Hun selv og moren, Helena, var begge mørkere, med svarte lokker og fremmedartede øyne, som bestemoren sa var arven etter mannen hennes. Dessverre døde bestefaren, kapteinen, allerede før hun selv kom til verden. «Du får bli her for i dag», kunngjorde Deidre da hun hadde vendt tilbake fra tankeflukten. «Du får sove på rommet til datteren min, så sover Emmely hos meg i natt.» «Men …» begynte Emmely, som tydeligvis hadde mer lyst til å dele rom med nykommeren. «Ingen protester, gjesten vår skal få sitt eget rom.» Et skarpt blikk fra Deidre stoppet diskusjonen. «Gå ovenpå og vis Beatrice rommet. Så steller du alt i stand. Jeg går inn på sykestuen igjen.» Så reiste hun seg og skyndte seg ut med stive skritt. De to unge kvinnene så sjenert på hverandre. «Det var trist å høre om det som skjedde med moren og mannen din», sa Emmely til slutt og la hånden forsik11


tig over de skitne fingrene til Beatrice. «Det er alltid tungt å miste mennesker man er glad i.» «Har du også mistet noen i krigen?» spurte Beatrice, for Emmely virket egentlig riktig så sunn og tilfreds. Nå stivnet smilet hennes. «Ja, det har jeg», svarte hun og så anstrengt ned i tekoppen sin. «Barnet mitt.» «I et angrep?» Beatrice hadde hørt at London var blitt bombet. Emmely ristet på hodet. «Spontanabort i femte måned. Mannen min hadde akkurat reist til fronten. Jeg vet ikke engang om han fortsatt er i live. Han tror sikkert at barnet vårt allerede kan gå.» Og så trøster hun meg? tenkte Beatrice. Byrden hun bærer, er like tung. «Det kan vi snakke mer om en annen gang.» Emmely reiste seg og tvang bort minnene med et bittert smil. «Kom, så skal jeg vise deg rommet. Det er veldig fint og hadde vært mer enn stort nok for oss begge, men hvis mor vil at jeg skal plage henne med snorkingen min i natt …» Emmely viste vei gjennom en labyrint av ganger, forbi den forhenværende ballsalen, der senger og madrasser på gulvet var plassert på rekke og rad, og deretter opp en trapp. I gangene oppe sto også møbler og kister lagret som hadde måttet vike plassen i andre rom. Da hun streifet borti en av kistene med armen, hørte hun en svak klirring, som av glass eller krystall. Sannsynligvis ventet alle de nedpakkede og lagrede tingene på at freden skulle komme, akkurat som menneskene gjorde. «Her er vi.» Emmely åpnet en stor dobbeltdør. Rommet innenfor var varmt og virket ennå ganske ryddig. Blomstermønstrene på tapetet var falmet, men hun kunne fortsatt ane at dette hadde vært et vakkert rom. Under de høye vinduene som var dekket av lett gulnede gardiner sto malerier med baksiden ut. Rammene skimret gyllent i lyset. Det som gjorde størst inntrykk på Beatrice, var sengen. Hun hadde aldri sett en så stor og bred seng, den opptok 12


en stor del av rommet. Over rygglenet på to stoler hang de kjolene Emmely sannsynligvis brukte mest, for klesskapet med halvåpne dører var fylt av andre ting. «Om du vil, kan du få en kjole», tilbød Emmely. «Den du har på deg nå, går det ikke engang an å reparere lenger.» «Takk, jeg …» «Kom!» Emmely gikk bort til en av kommodene og åpnet den. Den var fylt av forskjellige klesplagg, alt fra undertøy, bluser og skjørt til gensere og sjal. «Hva har du lyst på?» «Jeg …» «Ikke vær beskjeden!» «Men jeg vet jo ikke engang om jeg får bli. Moren din …» «Å, mor kommer nok til å gi etter, det kan jeg love deg.» Emmely fisket frem en lyserosa bluse fra skuffen, med matroskrage og fine broderier. «Jeg tror denne her vil kle deg bedre enn den kler meg. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ville ha den engang, bare se på håret mitt. Rødt og rosa, det kolliderer jo.» Før Beatrice rakk å protestere, holdt Emmely blusen opp foran henne. «Jeg visste det! Med det mørke håret og den gylne huden din kler du denne fargen mye bedre.» «Men magen, da!» protesterte Beatrice. «Om noen uker kommer jeg ikke til å passe inn i den lenger.» «Innen den tid har jeg strikket en genser til deg. Dessuten er du uansett mer spedbygd enn meg. Sammenlignet med deg ser jeg ut som en elefant!» De så på hverandre, så begynte de å le. Emmely gikk ikke før hun også hadde funnet frem et skjørt, en strikkejakke, undertøy og sokker til Beatrice. «Nye sko skal jeg også klare å oppdrive, vi holder akkurat på å organisere en veldedighetsinnsamling. Dersom vi får inn et par som passer, skal jeg få lagt dem av til deg.» Beatrice sank ned på sengen, forbløffet over all omsorgen. Den myke madrassen ga etter under henne og lakenene duftet av lavendelsåpe. Hun strakte seg ut på sengen og nøt 13


for første gang følelsen av å være i sikkerhet. Selv om hun ikke visste hvor lenge hun ville få bli. Før Emmely kom tilbake med vaskevannet, hadde hun lukket øynene og merket ikke engang at noen kom inn. Midt på natten våknet Beatrice vettskremt av en fryktelig drøm. Hun hadde gjenopplevd hvordan moren og mannen kom bort fra henne, at hun i den fryktelige trengselen nesten ble trampet i hjel og deretter ble dratt opp av fremmede hender og trukket inn i buskene, mens bombeflyene drønnet over dem. Hjelpeløst måtte hun se på at prosjektilene traff gruppen av flyktninger og at moren og mannen hennes, som på grunn av astmaen sin ikke var blitt innkalt til fronten, forsvant i en haug av lik. Hun satte seg opp og trodde at hun fortsatt var i den amerikanske flyktningleiren, men så kjente hun varmen og så glørne i peisen. Utenfor de høye vinduene var alt fredelig. En nesten fullkommen fullmåne prøvde å bryte gjennom sløret av dis og skyer som bar bud om regn. Ute i gangen hørte hun forsiktige skritt. En dør ble åpnet. Ikke lenge etter hørte hun lyden av dempede stemmer gjennom veggen. Beatrice kunne ikke høre hva de snakket om, men en indre uro tvang henne til å flytte seg nærmere veggen og legge øret mot det falmede tapetet, som ga fra seg en særegen lukt. «Hvordan skal vi kunne vite at det virkelig er henne? Hun kan jo ha funnet brevet.» Deidre hørtes oppbrakt ut. Hadde hun ombestemt seg? Hvor skulle Beatrice dra da? Her i England kjente hun ingen. «Jeg tror ikke hun har funnet brevet», forsvarte den yngre kvinnen henne. «Det inneholdt ikke penger. Tror du en landstryker ville være interessert i det?» «Brevet gir et løfte om hjelp …» «Ja, men hun må jo gå ut fra at vi kjenner dem!» innvendte Emmely. «Så du håret hennes? Og ansiktet?» «Det finnes mange svarthårede jenter, kanskje hun utnytter sammentreffet.» 14


«Mor!» utbrøt Emmely anklagende. «Så du ikke godt nok etter? Det er åpenbart. Selv om hun er barnebarnet, så er det helt tydelig.» Hva var det som var så tydelig? undret Beatrice og ignorerte tørsten som fikk tungen til å klistre seg fast til ganen. Plutselig banket hjertet febrilsk og gjorde at stemmene ble enda mer utydelige. Hun følte at de to kvinnene visste noe om henne som hun ikke visste selv. Men hva? Det ble en lang pause. «Du vet at maten vår er rasjonert», sa Deidre til slutt. «Du vet hva bestemor Victoria alltid sa», svarte datteren. «Ja, at …» Det var som om hun hadde satt noe i halsen, noe som ville ut, men som ikke fikk lov. «Tull og tøys!» «Likevel lovet du henne på dødsleiet at du skulle følge anvisningene hennes og hjelpe Graces etterkommere om de var i nød, slik hun en gang hadde lovet søsteren», svarte datteren rolig. «Kanskje hun ikke burde ha gjort det …» sa Deidre bittert og ble taus. Så hørte hun skritt som gikk gjennom rommet. «Greit, hun får bli til hun har fått barnet. Så får vi se. Vi gjør vår plikt om vi finner et trygt sted å bo for henne og barnet også. De kan ikke bli værende her midt i dette kaoset særlig lenge.» «Kaoset vil ikke vare evig …» Så virket det som om Deidre gjorde noe som fikk datteren til å tie. Har de oppdaget at jeg lytter? tenkte Beatrice bekymret. Nei, det var umulig, for hun pustet bare så vidt og lente seg mot veggen som en statue veltet av vinden. «Vi lar henne få bli, vi lar henne føde barnet, så får vi se. Som du har merket, er alle planene våre lagt i grus, og derfor bør vi i hvert fall ikke legge nye når det gjelder dette.» Så ble det stille. Nå hadde de tydeligvis lagt seg begge to, uten å ønske hverandre god natt. Det kunne ha oppløst uenigheten mellom dem. Da anspentheten i kroppen ga seg, kjente Beatrice igjen at det sved i halsen. Vann. Hun måtte ha litt vann. 15


Med sammenbitte tenner rettet hun seg opp. Den ubehagelige sittestillingen hadde fått ryggen til å verke og det hamret i anklene, som den siste måneden hadde vært konstant hovne. Hadde det ikke vært for den intense tørsten, ville hun ha lagt seg ned igjen og ventet på å få sove. Men om hun skulle klare å falle til ro, måtte hun først få noe å drikke. Utenfor lette hun etter lysbryteren, men lyset ble ikke tent. Var strømmen borte, eller ble den bare rasjonert? Beatrice husket det store sikringsskapet på kjøkkenet, der sikringene fra tid til annen ble skrudd ut for å passe på at det ikke ble brukt strøm. De bleke flekkene av måneskinn hjalp henne å orientere seg. Bortover gangen, ned trappen, så andre dør til høyre. Gjennom en ny gang mot duften av te. Trinnene knirket lavt under føttene hennes, til tross for at hun ikke veide stort og nærmest holdt pusten da hun gikk ned. På nederste trinn ble hun stående, for tørsten forvandlet seg til et fysisk ubehag som gjorde henne svimmel. For øynene hennes flakket lys som ikke var der. De forsvant ikke da hun lukket øynene heller. Med hamrende hjerte klamret hun seg til trappegelenderet. I øyekroken så hun en bevegelse. En skikkelse i det svake lyset som falt inn gjennom glassdørene fra ballsalen. «Er alt i orden, miss?» Beatrice skulle til å svare et automatisk ja, men klarte det ikke. Ordene ville ikke ut. «Miss, jeg er doktor Sayers», fortsatte mannen som i neste øyeblikk kom inn i synsfeltet hennes. «Jeg skal hjelpe deg.» Så ga knærne etter og hun sank ned i mørket.

Profile for Cappelen Damm AS

Sommerfugløya av Corina Bomann  

Dianas ekteskap er i ferd med å rakne, og etter at hennes gamle tante også er død, føler hun seg ensom og forlatt. I tingene etter tanten fi...

Sommerfugløya av Corina Bomann  

Dianas ekteskap er i ferd med å rakne, og etter at hennes gamle tante også er død, føler hun seg ensom og forlatt. I tingene etter tanten fi...