– Fra en slektning, sa Ruth. – Som er død. Det er derfor jeg har arvet henne. De sa ikke noe mer, men på veien gjennom den grå byen tenkte Selma på slektninger og arv som bare dukket opp helt plutselig. Hun tenkte på det helt til de kom til en bygning hun aldri hadde lagt merke til før. Det var litt rart, for Selma kjente alle stedene på Haukebakken, og hun hadde gått akkurat denne veien mange ganger. Bygningen hadde en fin gammel tredør og et digert vindu det sto ANTIKVARIAT på. Ruth tok frem en nøkkel og låste opp. Inne var det fullt av bøker, leker og gamle, rare, morsomme saker. – Wow! Det var snurrebasser, spilledåser, trekkoppleker og digre eventyrbøker. Bakerst i rommet sto en støvete disk, full av papirer. – Har vi arvet alt dette? spurte Selma. – Dessverre, sa Ruth, det er helt … – Fantastisk! sa Selma. – Forferdelig, sa Ruth. – Så mange bøker! – Altfor mye tull og fantasi. Ruth sukket. Det hadde lagt seg et støvlag på brillene hennes. Hun tok frem et lommetørkle og tørket dem mens hun stønnet og akket seg enda mer. Selma begynte å se nøyere på skattene. På en hylle sto det et bilde. Hun blåste hardt så støvet forsvant. Bildet viste en liten jente og en gjeng med oppstilte, pottesure damer. – Hvem er dette? spurte Selma. Ruth så på bildet og løftet brynene. – Det er tantene mine. – Har du tanter? sa Selma.
~6~
Snøfall_materie.indd 6
12.09.2019 15:23