Britt Karin Larsen
Slik treet faller Roman
© CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47777-6 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: iStockPhoto Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
I
Det sies at noen har større evne enn andre til å lytte, at de kan høre når blomster åpner seg, høre melodier ingen andre er i stand til og Gudsdrengen sitter av og til urørlig med lukkede øyne, er det nettopp fordi han hører noe ingen andre kan? Kanskje venter han bare på noe som snart skal skje, men heller ikke i dette må han forstyrres, for bare et øyeblikks uoppmerksomhet er nok, så kan noe viktig hende uten at man forsto det, ja, så kan muligheten være forbi, fordi man det øyeblikket var opptatt av noe annet. Det ligger en holme i sjøen, på tåkedager er det som den løfter seg fra vannflaten, men ville himmelen sett i nåde til holmen og det den gjemmer, slik at sjelene der ute endelig kunne fått fred? – Det er ingenting der ute! Det er bare eventyr! Folk rundt sjøen er ferdige med gammel overtro, beinrester fra gravene finnes ikke mer, og fantes kanskje aldri, var det graver der overhodet? I andre sjøer finnes også holmer som dette, likholmer kalles de, eller kjerringholmer, og midt over holmen øst for Mortensberget går grensen mellom to land. – Tro om de la tippoldemor din på den riktige siden? – Det ligger ingen der ute! Vi har våre i viet jord, alle! For riktig lenge siden, før skogfinnene ble kristnet, 7
fantes det kanskje andre skikker, og siden sjelen ikke kunne ta seg over vann, var det best å begrave de døde på holmer. Kanskje gjaldt det særlig å slippe unna de døde kvinnene, for hva kunne ikke de viljesterke vesenene lage av ulykke for den nye kona på gården, om hun nå ønsket å innføre andre skikker? Hvilken uro skulle det ikke blitt i det huset, hvor mange tårer skulle vel ikke de levende måtte felle, om de døde var i stand til å blande seg inn? En gang hadde folk sett en kvinne ute på holmen som gikk og så ut som hun lette etter noe, var det en levende eller en død de hadde sett da, tro? Noen mente det liknet gammelkona på Mortensberget, som ennå levde, og var i stand til å ro dit ut, om så var, men ingen våget nevne det, for å bli mistenkt for å grave etter beinrester på holmen var for gruoppvekkende. Så stille det er på Mortensberget denne dagen, stille og grått, men midt i det grå skinner det grønt i granbar ved grinda og langs veien, det er gammelkona som endelig er død, og ført til kirken, som slipper å ergre seg over ungkona fra Suomägg, ja, at begge hennes sønner fant seg jenter fra svenskesida som tok over alt av styring, munnbruken folk til tider kunne høre fra tunet er over. En stillhet, men opp mot toppen av Mortensberget rører det på seg, der er en mann på vei opp mot det øverste steinskjæret, det er Gudsdrengen som ikke er i kirken denne dagen fordi han skammer seg over klærne sine, men som gleder seg til bevertningen når alle kommer tilbake. Skylaget har lettet, og noen unggutter hadde pekt opp mot Mortensberget dagen før og sagt: – Klatrer du opp til øverste skjæret, da kan du se langt, ja, folk sier at på klare dager kan du se helt til Amerika! 8
Det er derfor han er på vei opp, fordi det er det han vil, om det er mulig, se like til Amerika der Karin er. Hvorfor måtte hun reise? Lauvås-Ole som reiste fra Finnskogens vakreste gård kom fort hjem fra Amerika, han fikk det ikke så godt der, er det sikkert at Karin har det godt? Hun som før har tullet seg bort i menn som har gitt henne stor sorg? Endelig er han på toppen, øverst oppe på skjæret, og kan snu seg og se utover. Han ser holmene i sjøen der ute, og tenker at det kan være flere likholmer, siden det ligger to store gårder og flere torp rundt sjøen, men folk liker ikke å snakke om slikt, de vil ligge under kors av jern eller støtter av stein når de dør, det er blitt en skam å ligge under et tre. Han løfter blikket, stirrer så det gjør vondt i øynene, hvor er nå havet, det skulle en jo også sett, om en kan se helt til Amerika, for havet er jo imellom, havet som en må krysse med båt? Tull, bare tull alt sammen, noen har tullet med ham igjen! Men han skal nok si dem noen ord, ungguttene, for de kommer også i gravølet, reddere er han ikke enn at han kan si dem noen ord! Han synes han hører kvister knekke bak seg, og lav latter, har de fulgt etter ham også kanskje, og godter seg over at han var så lett å lure? Har de gjort med ham som de gjorde med Noppi-Mattis i sin tid? Men NoppiMattis hadde tatt igjen med dem. Nå løper han ned skråningen, det raser mose og grus foran ham, og han synes det knekker i kvister der nede, men framme på gårdsplassen er alt like stille som før. Tankene hans er sinte nok, men fordi han også er så full av skam blir det ingenting av det han hadde tenkt å si, da han endelig treffer dem i gravølet og de sitter rett overfor ham ved bordet blir det bare til at han slår blikket vekk. 9
– Nå, spør den ene med munnen full av ertesuppe, – var du en tur på toppen i dag, så du helt til Amerika? Da stikker det til igjen. – Jo, stammer han, – m … men jeg så lenger enn det også … – Enda lenger? – J … a a … – like til helvetes forgård så jeg – der var en forferdelig varme! Og en hjerteskjærende jammer! – Jaså … – Og de som kommer med falske vitnesbyrd kommer dit, for det er en vederstyggelighet for Gud, alt som har med falskhet å gjøre! De ser på hverandre nå og utbryter leende, at Gudsdrengen som studerer skriften uten å kunne lese engang vet vel alt om slikt, han visste kanskje når gammelkona på Mortensberget skulle ende sine dager også, han som kan se det meste ved å stirre inn i en varme som andre fyrer opp for ham. Og de snakker lavt sammen om denne gale mannen nå, som har trasket flere mil for en begravelse hvor han visste det ville bli ertesuppe. Og at hvis det nå var slik at han var Guds egen dreng, Hans trofaste tjener, kunne vel Gud kommet med ertesuppe direkte til det vesle huset hans ved nyveien? Så kommer de på enda et pek de kan gjøre. Den ene bøyer seg fram og sier fortrolig: – Karins venninne Lena som dro til Amerika med henne er da visst kommet hjem? Har du ikke sett henne? – Nei … – Da har hun kanskje ikke kommet til Finnskogen ennå, men noen hadde sett henne i Christiania, og hun vet sikkert hvordan det er med Karin, som pleide å synge i begravelser før … hun skulle da synge i din også? Lovet hun ikke å synge i din? Gudsdrengen har sluttet å spise, han sitter som for10
stenet i flere sekunder før han reiser seg og løper, uten å ha spist nesten noe av suppen som han hadde gledet seg til å få smake, han løper mot nyveien, han skulle aldri forlatt det vesle huset med vindu mot veien, der han har ventet i årevis på at Karin skulle komme. – At jeg var så dum! hvisker han til seg selv, og tårene renner mens han løper. – Og så for litt suppe, bare! Den herre Jomala må le godt av meg, som lot meg lure bare for en stakkars tallerken med suppe! *
Mennesket er travelt opptatt med sine mange oppgaver, store og små, noen under bakken og andre oppe i himmelen, for nå flyr mennesker i lufta, og noen spår det snart kan bli en vanlig reisemåte, snart vil mennesker få sine veier både i himmelen og på jorda. – Gudsbespottelse er det, vi har ingenting der oppe å gjøre, der er det Gud som skal ha makten! roper en kvinne under en høymesse, da de hører en dur som synes å komme ovenfra. I Grønnåsen ligger det som skulle vært Olufs store oppfinnelse, truger for kuer, under sprukne kjeler og en ødelagt plog i en bod, det var han selv som slengte det der, i et anfall av sinne, etter at kua for hundrede gang hadde nektet å prøve dette, som kunne blitt til nytte for så uendelig mange av hennes slag i den veiløse skogen vinterstid. Men visste kuer sitt eget beste? Nei, staere og enda mer egne enn kvinnfolk kan kuer være, når det kommer til stykket, og hva har en stakkars mann å stille opp med da? Ingenting, absolutt ingenting! Ta for eksempel Per, denne sønnen som nå har fått arbeid i Christiania, men som har sittet og pirket med en blyant i koiene, så faren ble flau av det, han har prøvd å snakke med Märta om det, men hun har nesten støttet guttungen i dette meningsløse, kjøpt skrivebøker til 12
ham til og med, fordi læreren visst hadde sagt han var god til å skrive. Ja, alt før han kom på skolen og lærte seg bokstavene skrek han hjerteskjærende om foreldrene krøllet sammen et gråpapir for å tenne opp i ovnen med det, før han hadde fått lov å fylle det med sine kråketær, sine bokstaver av egen oppfinnelse. – Det er da noe helt annet han får bruk for her i livet, enn skriving! hadde Oluf prøvd å minne moren hans om. Overklassen kunne saktens sitte der med sine penner, de trengte dem nok til regnestykkene sine, om de skulle beholde rikdommen og helst bli enda rikere, men en fattiggutt uten flere klesplagg enn han kunne telle på fem fingre? Likevel kommer de som har nok fra før og vil ha dette vesle de fattige eier også. Til det minste torpet på Mortensberget var de kommet en gang og ville ta mannens stokksag, fordi de mente han ikke hadde betalt nok skatt. Det var selveste lensmannen som var kommet for å se hva det fantes av verdier å pante, og han hadde også rakt hånden ut etter konas kjole som lå over en stol, men da hadde hun grepet langkosten og slått lensmannen over fingrene, og han hadde gått sin vei uten å få med seg verken sag eller kjole. Lensmannen hadde visst hatt vondt i fingrene en stund, og noen hadde undret seg over at kona ikke ble arrestert, men så hadde det vært flere små unger i stua, og hvem skulle tatt seg av dem, om kona hadde blitt arrestert? – Man kan ikke alltid følge loven, til og med lensmannen må av og til ty til fornuften, nikket Oluf hver gang denne historien ble fortalt. – Men torpet mistet de etterpå … – Jo, men lensmannen fikk seg en smekk han ikke glemte, det får en da tro! 13
Overalt ses det bøyde nakker der hvor folk strever med å holde rent, for egen skyld eller andres, eller for pengenes skyld, fordi man trenger et arbeid, et arbeid man ikke har råd til å miste, derfor skures det hardere, gnis det nøyere, det må skinne, må være uten en eneste flekk, er det ikke fullkomment rent ansetter man en annen som er flinkere, vasker bedre. I Minnesota ligger Karin på kne og skurer gulvene i et herberge for menn, hun bruker ikke langkosten i skapet, hun gjør det på den måten hun og den forkrøblete ryggen liker best, hun synes smertene blir verre om hun bruker dette nye som sparer knærne, når det nå er ryggen hun helst vil spare. Det er en vakker dag, og mennene som går ut og inn har gjerne en munter bemerkning til henne, selv om det sies at disse aldri kommer til å gifte seg, de kommer jo til dekket bord og ordnede forhold hver dag, så hva skal de med en kone? Selv søker hun heller ikke etter en mann, og det vakre håret, det eneste hun kunne hatt å friste med, er hun nøye med å sette opp og gjemme under et tørkle. Hun skurer seg varm, skurer vekk mismot og ensomhet, og tankene flyr, alle de tollfrie tankene, som er uten grenser, uten skam, snart er hun i havnen der båten la til kai, og agentene kaptes om hennes og venninnens oppmerksomhet, snart er hun om bord i toget som tok dem ut mot prærien, der hadde hun pyntet blusen med nåla hun fikk av Valkola-Valborg, men så er hun brått på Valkola igjen, og har Martins armer rundt seg, Martins munn mot sin, mannen hun hadde hatet men likevel begjært så hjelpeløst, var det derfor hun hadde hatet ham? Like brått som tanken kommer svakheten i kroppen, hånden er nær ved å miste grepet om skurebørsten, hun 14
må sette seg opp, få igjen pusten og roe seg, for mennene som kommer hjem fra arbeid må ikke se henne slik, rolig og uberørt må hun, krøplingen, møte smilene deres, og aldri mer skal noen mann få tenne den flammen i henne som Martin gjorde, aldri mer! Hun skurer, rydder, fjerner søppel, fjerner det som menn, selv om de er uten skurekone, visst aldri er i stand til å fjerne selv. Blant livets mange mysterier er også dette et som har streifet henne, men årsaken finner man vel aldri, det er nok spilte krefter å lete etter den, og hvem har råd til å spille krefter? På gaten utenfor hører hun klapringen av hover, det er en hestedrosje som kommer og stanser ved porten, og der hører hun etter en stund skritt i trappen også, men hun kryper bare nærmere veggen med skurebørsten sin, så hun ikke skal være i veien for den som kommer. Så blir det stille, og hun føler at det er noen som ser på henne. Motvillig snur hun seg, og der står en middelaldrende herre hun har sett et par ganger før, han er i ledelsen for menigheten som har med dette herberget å gjøre, og nå møter han blikket hennes og tar av seg hatten, vennlig. Å ta av seg hatten for en vaskehjelp, langt fra alle gjør noe slikt, og hun synes hun også må reise seg, og mumle fram en hilsen mens hun bøyer hodet. Nå spør han henne hvordan hun trives med arbeidet, og hun svarer at hun trives bra, selv om det er mye å gjøre. – Ja, det går visst bra, for du synger jo mens du arbeider, du! Hun blir varm om kinnene, jo, hun nynner visst av og til, har hun gjort det nå også, uten å vite det selv? – Her i byen har vi en eldre operasangerinne, fortset15
ter han, – som gir sangtimer, kunne det ikke vært noe å tenke på? Nå blir hun enda rødere, den gamle drømmen om å lære sang på riktig kan jo aldri bli noe annet enn en drøm, hun er for gammel nå, mye over førti, står han der og gjør narr av henne? På sitt ennå stotrende engelsk svarer hun at det er for sent nå, dessuten er det dyrt, hun ville aldri hatt råd om hun hadde vært ung nok heller. Han svarer at han kan høre på stemmen hennes at det slett ikke er for sent. Og at han for sin del har et hus hvor han kunne tilbudt henne en hushjelppost som både ville vært lettere og bedre betalt enn det arbeidet hun har nå. Ja, at han gjerne kunne gitt henne ekstra nettopp til sangtimer, for den vakre stemmens skyld. Han leder dessuten et sangkor, hvor han tenker seg at hun kunne ha hatt glede av å bli med, om ikke annet, øvingskveldene holdes hjemme hos ham. Hjemme hos ham. Hun lytter forvirret til alt han forteller og ser for seg huset hans oppe i åsen ovenfor byen, hun vet hvor han bor, i ett av de aller vakreste. Og nå forteller han om dette huset, at han mistet sin kone for ti år siden, at misjonsarbeidet tar såpass med tid at han ikke rekker å føle seg ensom, men ikke rekker å holde et stort hus i orden heller! Han smiler lett unnskyldende og tar opp lommeuret og ser på det, en travel mann, opptatt av kristent arbeid, først og fremst, og med et så mildt utseende, hadde hun trengt å være redd for en som ham? Denne aldrende mannen ville aldri tent den flammen i henne som Martin en gang gjorde, og hans norskættethet ville gjort at hun ville sett ham som en slektning, nærmest. Da han også nevner at han har både barn og barnebarn i byen som ofte kommer på besøk, at han 16
gjerne vil holde hjemmet i orden ikke minst på grunn av dem, føler hun seg enda tryggere. På denne vakre dagen full av sol skimter hun en mulighet, en sjanse hun kanskje aldri får tilbake. På Finnskogen ble det aldri noe av sangtimene som godt bemidlede herrer skrøt av å ville påkoste henne etter noen glass, men denne mannen, derimot, som ikke engang drikker, hvem skulle hun våget å ha lite grann tiltro til, om ikke ham? Lyset over byen og landskapet denne dagen er kanskje et tegn. Vakre dager har hun opplevd på Finnskogen også, men lyset her ute er annerledes, liksom større, det syntes hun fra første gangen hun kom hit. Så kanskje hun vil si ja til hushjelpposten, hvor hun vil tjene bedre enn i posten hun har nå, men bare hvis hun får lov å bruke av egne tjente penger på eventuelle besøk hos operasangerinnen, for noen almisse eller gave vil hun ikke ta imot, nei, om lønnen skulle gi henne anledning til noen sangtimer, så er det den hun vil bruke av. *
Det står et tre i skogen, annerledes enn trærne rundt som sto der først og er sterkere, det taper i kampen om lyset, strekker greinene mot øst hvor en strime sol slipper inn, ja, hele treet strekker seg mot dette, for ennå lever det, lever der det ikke var meningen det skulle leve. Nå står en kvinne og en jentunge foran det, de er svette etter å ha gått fra byen i stekende sommersol og oppover i åsen. – Er dette treet mitt? spør jenta. – Det som er like gammelt som meg? – Litt eldre er det nok, men det var veldig lite da vi tok det fra en bakgård før du ble født. Vi trodde vi kunne plante det i hagen hos tante Anna, men hun eier jo ikke hagen ved huset hun bor i. – Det er et pent tre. – Jo, men det trives visst dårlig, det er nesten bare skogen rundt det som har vokst … Moren står der forvirret, hvor er det blitt av den åpne plassen som var her da de plantet det, en åpen plass med sol? Nå skygger bartrærne for alt lys, de er visst blitt dobbelt så høye på disse årene. Så ble det galt å plante det her, for å redde det, det ble visst en dårlig redning. Når skogeieren sender tømmerhoggerne hit vil 18
nok dette treets dager også være talte, hva var det hun tenkte på da den gangen hun bar det hit, forsiktig som et barn, ja, hvisket til det som hadde det ører? – Det overlever nok, slik det treet på Finnskogen som du fortalte om, prøver jenta å trøste. Moren tørker øynene, nikker. Den som vil plante et tre bør selv eie jorda det plantes i, om en vil det skal leve, og småbruket hun og Nils drømte om er fremdeles bare en drøm, men treet på Mostamägg står ennå, så vidt hun vet. – Ja, treet der bestemoren din ble født, det overlevde alt, det! sier hun. – Det var et lønnetre, det også, som oldefaren din plantet da onkel Daniel i Amerika ble født. Det overlevde en ildebrann som la hele torpet i aske, ja, det lever ennå. – Det lever vel helt til han som er i Amerika dør, da? kommer det fra jenta, og Elin rykker til og ser på datteren sin. – Hvor har du det fra, Inga? Det trenger ikke hende noe med treet når onkel Daniel dør, et tre kan leve i flere hundre år, om ingen hogger det ned, og lynet ikke slår ned i det. Et menneskeliv er ingenting, det, mot livet til et tre! Inga og moren står og ser, faren og lillebror Anders er ikke med, de er nede ved vannet, hvor Nils vil lære den fireårige sønnen å fiske. Døtrene går med mødrene sine, sønnene velger fedrene, eller gjør de det ikke av seg selv, er det de voksne som gjør sine valg som ungene bare må godta? Nå bøyer moren seg fram og rykker opp noen små graner som har kommet opp tett ved det vesle lauvtreet, hun vil rydde for å gi det rom, gi det muligheter for liv, hun burde kommet hit oftere, men så har det vært så mye annet, så treet nesten ble glemt. Det var datteren 19
som husket hva hun en gang fortalte om det, at hun og faren hadde båret det fra en bakgård og hit opp, og som hadde bedt om å få bli med og lete etter det. Så fant de det til slutt, men ikke slik de hadde ventet. Det å finne igjen noe etter lang tid, blir det noen gang helt slik en hadde tenkt? – Vi må vanne det, sier jenta. – Men det er jo vått i bakken … – Likevel, for sikkerhets skyld! – Vi har ingenting å hente vann i. – Så får vi komme tilbake og vanne det, da! Den bestemte jentestemmen, det bebreidende blikket mot moren, som ikke hadde tenkt på dette med vann. På vei ut av skogen må de gjennom et sted hvor den gamle stien nesten er uframkommelig, det blir vel slik der det ikke ferdes så mange mer, et fuktig sted med et orekratt, hvor de må finne en omvei, og der er en stamme som noen har skåret i. Moren er nesten forbi da hun plutselig fryser til. Det er ikke noe hun innbiller seg, det har vært noen der med kniv og skåret inn et ansikt: Øyne, nese, en munn, en hånd. – Herre Jomala … – Hva er det, mamma? Men moren har alt tatt jentungen i hånden, de løper, vekk fra dette uhyggelige som Inga ikke rakk å se. En mieskuva, et mannsbilde risset inn i or, dette treet som blør, et ansikt skåret inn for en god stund siden, spikeren noen har hamret inn i det er rusten. Selv har hun aldri sett noe slikt før, bare hørt om det, hvordan man kunne oppnå hevn, ja, død over et menneske ved å slå spiker inn i noe som forestilte den forhatte. Og i denne stammen var det også skåret inn en hånd. 20
En hånd med fire fingre. – Hvorfor løper vi, mamma? puster Inga. – Så du en hoggorm? Moren svarer ikke, det hun har sett er jo verre, langt mer skremmende enn noen orm. Først nede i bebyggelsen mot Nydalen stanser de, der er huset hvor Lars og Anna bor, og av og til også August, han kan ha tilhold hos kvinner han treffer, men har ikke funnet seg noen ny kone etter at han ble jaget fra gården, der Tora som han var gift med hadde funnet seg en annen mens han var utkalt som grensevakt. Funnet en barndomsvenn, Ottar, som selv hadde kappet av seg en finger for å slippe å bli utkalt, slik at han kunne være hos Tora i stedet. Bare August som hadde opplevd et slikt svik kunne ha vært så full av hat og hevnlyst at han hadde begitt seg opp i skogen med en kniv den gangen for flere år siden og fått i stand det uhyggelige hun nettopp har sett. Han måtte ha gjort det etter å ha drukket. Ville en edru person ha våget å utfordre ondskapen på det viset? Bare Anna er hjemme da de kommer tilbake, Nils og Anders er heller ikke kommet fra fisketuren. – Så blek du er, Elin, sier Anna og ler. – Dere har da vel ikke sett skrømt der i skogen? – Nei … men … Hun får seg ikke til å snakke. Og kanskje er det hele noe hun innbilte seg, ja, kanskje var det bare fantasien som spilte henne et puss. For ingen gjør da slikt mer, ikke rett utenfor hovedstaden, ikke på Finnskogen heller, det tok slutt for hundre år siden, sikkert, ja mer, dette med å dyrke gamle ritualer for å føre ulykke over andre. På ovnen står en gryte og putrer, det er visst elgkjøtt, noe de aldri ville hatt råd til om ikke August hadde hatt 21
skogsvante kamerater som visstnok skaffet slikt til en rimelig pris. De to kvinnene blir sittende og prate mens de venter på de andre, og Elin spør tanten forsiktig etter barnebarnet, Oline, som etter at August ble kastet ut visstnok fikk en snill stefar, oppe i Gammeldalen nord for Elverums leir. Og Anna kan svare at det står bra til med Oline, for jenta som er tyve år nå brevveksler med farmoren, takker for små presanger hun får tilsendt og forteller om løst og fast, de er ikke uvenner selv om moren ikke vil ha mer med August å gjøre. – Tora er ikke så frisk lenger, så det er mest Oline som står for gårdsdriften alt, det er en flink jente, forklarer Anna. – Ja, men Ottar, som Tora valgte til slutt, han gjør vel også sin del, han var da visst litt av en arbeidsmann? Anna ser fort opp på niesen. – Ottar er død, sier hun. – Visste du ikke det? De var ikke gift i mer enn tre år før han gikk gjennom isen i elva og fikk lungebetennelse. Den overlevde han ikke. – Å! – Så nå er Tora og Oline alene – men hva er det med deg, du er helt hvit i ansiktet, du er da vel ikke dårlig? *
Tilfeldigheter, bestemmes ikke ofte de viktigste tingene i livet av dette? Kan ikke en liten tilfeldighet føre til det vakreste, største, noe en ikke kan leve foruten? Det står et hus på en høyde i skogen med flere større vinduer enn andre, med tårn og merkelige utbygg, det kan likne et lite slott som har sett sine beste dager, nå står det forlatt med sine vinduer som tomme øyne mot dalen under, for et hus som ingen bor i er ikke et lykkelig hus. De to som hadde bodd der en gang var heller ikke som andre, og da Lisa som malte blomsterbilder døde ble presten som gikk fra dør til dør og solgte dem alene, helt til han en vårkveld møtte en ung kunstner på gjestgiveriet. Den unge manglet husrom, den gamle hadde plass nok, og ville bære noe av den unges bagasje, følte seg plutselig sterk igjen, ja, følte seg slett ikke like gammel som sine år. De snakket om musikk, en interesse de hadde felles ved siden av malerkunst, da den unge brått stanset og la fingeren mot leppene: – Hysj? Hva er det for slags fugl? – Det er … svarttrosten … Den avsatte presten måtte snu seg vekk mens han hvisket fram svaret, så den andre ikke skulle se hvor 23
beveget han ble, for om han selv hadde hatt en sønn, hvor glad skulle han ikke blitt over et slikt spørsmål, og over å kunne svare på det? Så ville livet det annerledes, at han i stedet gikk her med en fremmed, men alt nå følte han det som hadde han kjent den andre bestandig. En gang før med en annen mann hadde han følt det på samme måte, en glede så sterk så den nesten var som en smerte, men nå flammet gleden stillere. Ja, med alderen ble både sorgen og gleden til å holde ut, visst, det var det beste ved å bli eldre, at så mye ble til å holde ut, om man fikk være frisk, at man slett ikke tenkte på døden så ofte som da man var ung. Det var begynt å lysne av dag, og de nærmet seg Juntola, stedet hvor den gamle stua brant for lenge siden, den som en gang huset en trollkar som svingte kniven mot himmelen og kunne kløyve været. Stien som først var våt, ja, nesten som en bekk, ble tørrere oppe på furumoen. Han hadde fortalt den unge kunstmaleren om Lisa som i sin tid bygde atelieret, likevel ble gjesten fylt av undring da de omsider var framme. – Et slikt sted her inne, midt i ville skogen! utbrøt han. – Så vakre vinduer! Så mange! – Ja, hun elsket lyset, Lisa … Inne i huset gikk de begge fram til det største vinduet, det med utsikten, blomsterpresten trengte ikke vise gjesten dit, alle fant dit av seg selv. Og også denne gjesten ble betatt. Snudde seg mot den eldre. – Mener De virkelig at jeg kan få losji her noen dager, og male? I dette landskapet? – Ja visst … De ser jeg har plass nok … Og selv om jeg må ut på en av mine handelsturer, må De gjerne låne huset imens … det er bare godt for huset at noen bruker det … 24
Den unge snudde seg mot vinduet igjen, og mumlet noe om at dette var utrolig, var han kanskje ikke vant til slik gjestfrihet? Det var da den eldre, rørt av den unges glede, kom på at han manglet sengeklær til gjesten, at alt han hadde var en hvit duk. Et støt av fortvilelse først, før den unge ved synet av lyset over åsryggene langt borte utbrøt på nytt at dette var noe av det vakreste han hadde sett. Den avsatte presten bøyde hodet og sa: – Ja, om De også blir bergtatt av dette, forstår De nok at det er her jeg vil dø, gjør De ikke? *
Slik ordene faller, hva kan de ikke skape både av håp og uro hos dem som lytter? Så demper de voksne stemmene, kanskje, så ungene slipper å høre, eller velger et språk de ikke forstår. – Nå snakker de finsk igjen! hvisker Inga. – Nå er jeg redd! – Hvorfor det? undrer lillebroren. – For da skjer det snart noe leit. De snakket finsk før vi flyttet fra det stedet der jeg hadde mange å leke med! Språket som forbindes med angst, men ikke alltid, for Inga husker ordene i en vuggesang som moren ikke har sunget på lenge, den har ord hun husker uten å vite hva de betyr. Eller føler hun likevel hva de betyr, siden hun aldri har bedt moren fortelle det? Inga lytter, lytter til språket hun ikke trenger å kunne, for det har foreldrene sagt, at hun og Anders ikke trenger det finske, de er jo norske, og dessuten også svenske, det får greie seg med to språk, mener foreldrene, om de ikke skulle ha slåss med et tredje også, da ville det vel gått rundt for dem. Det er mange stemmer, onkel Per er også hos dem, har fått seg arbeid i byen og betaler for en seng hos søs26
teren sin og familien hennes, moren har også en fetter på besøk som er en del eldre og ofte har med seg en flaske når han kommer, den blir han først høyrøstet av, deretter søvnig, nå skråler han på en svensk vise, men snart sovner han vel, om Gud vil. Han er kommet for å få smake de tallerkenformede nepene Per hadde med fra en jordkjeller på Finnskogen, som er det beste han vet, men akkurat nå er det andre ting enn neper han kunne tenkt seg. – Satana, jeg har ikke hatt et kvinnfolk på månedsvis, jeg får vel ta en tur ned i gamle Vika og se om Napoleons slott ennå står … – Det er stengt for tredve år siden, hysj August, du vekker ungene … – Ungene, ja, jeg hadde også en unge en gang, en datter, men jeg ble ikke engang bedt i konfirmasjonen hennes, og får vel aldri se henne mer! Nå snakker han norsk, den som er full glemmer sine hemmelige språk, og Inga ligger med store ører, hadde Napoleon mange slott, hadde han ett i Norge, til og med? Så begynner faren hennes å le og snakke om et annet slott, hvor han var med og løftet møbler og bar dem inn sammen med norskekongen, og forresten hadde hans egen far, skomakeren fra Finnskogen, levert sko til det svenske slottet, ja, den ene slottshistorien tårner seg opp på den andre, på språk hun også forstår. Så blir det stille. August har vel sovnet på benken i kjøkkenet, og Per som har fått jobb på brygga har kanskje også lagt seg, nå er det bare foreldrene hennes som snakker, lavt, og på finsk igjen. Og Inga tenker på nytt at hun er redd, når de snakker så lavt på dette språket og ikke vil hun skal høre. Anders er sovnet, og hun tenker at han er for liten til å forstå hva som truer. 27
– Dette skal jeg aldri gjøre hvis jeg selv får barn, tenker hun, – skal aldri snakke et språk de ikke forstår, så de blir like redde som jeg er nå! *
En kvinne som vet at mannen hun elsker valgte henne for sitt eneste barns skyld, at det skulle få det godt, og ikke først og fremst for sin egen, kan hun slå seg til ro med det, eller vil det ligge som en sårhet hos henne at mannen tenkte på datteren sin først og fremst? Da Märta så vidt kommer inn på dette temaet sammen med søsteren rister Annikka på hodet og sier stille: – Tvert imot, det er motsatt, jeg ville aldri blitt så glad i Jon, om han ikke hadde satt sitt eget barn høyest av alt! En gammel kvinne er Annikka blitt, men hun er lettere til sinns enn da hun var yngre, og det finnes ikke noe gammelmodig eller søvnig over blikkene hun sender Jon, verken når de er alene eller sammen med andre. Om Jon har en kvinne langt eldre enn han selv, har Lauvås-Ole til gjengjeld funnet en adskillig yngre. På en Christianiatur hadde han møtt en som full av eventyrlyst hadde fulgt ham direkte til de dype skoger, og som var blitt så henført over det hun fikk se at hun bare motvillig hadde reist tilbake. Deretter fulgte både forlovelse og ekteskap, og de som spådde at bydamen neppe ville greie det krevende livet på landet mer enn et halvt år eller så har hittil spådd feil, etter at pigene på Lauvåsen satte henne inn i saker og ting bestyrer hun gården som 29
hun knapt skulle gjort noe annet, og sparer seg ikke for de tunge takene heller, men er med overalt, både inne og ute på åkrene. At kallenavnet «byfrua» sårer henne, er tydelig, kanskje hun på grunn av det spotske kallenavnet strever dobbelt for å bli godtatt, men navnet er alt som fastspikret, den unge kona som trygler om å bli kalt ved sitt fornavn, bare, skal hun da aldri få oppleve det? – Jeg heter Signe, hvisker kvinnen. – Kan de ikke bare bruke navnet mitt? – Jo jo … det kommer nok, smiler Lauvås-Ole. – Du må bare la dem få tid! Tid, tid, hvor lenge skal et såret hjerte vente, hvor lenge holder det ut? Men så en dag kommer det endelig, da noen under slåttonna ser en mage som er litt rundere enn den var. – Nå er hun barntung, Signe i Lauvåsen! Hun var ung nok til å forsyne gården med en arving, hun! Nyheten løper fra torp til torp og kommer også til Valkola, med en pige fra Lauvåsen som hviskende betror den til en innepige på Valkola, mens de skotter i smug bort på husfruen som sitter ved veven tre meter unna. – Hva er det dere tisker om, hva er det nå som har skjedd? spør Valborg. – Har Vottso-Marja på fattiggården spådd verdens undergang igjen? De to pigene ser på hverandre, fniser, før det kommer fra den ene: – Nei, det er vel snarere motsatt! – Jaså? Motsatt? – Ja, livets oppstandelse kan en vel snarere kalle det, når det nå etter mange Herrens år kommer en unge i Lauvåsen … Bang! Der smeller det i veven så hardt som de knapt 30
har hørt det før, før de farer sammen med sine lattermilde fjes godt gjemt for henne som sitter bak dem, de vet jo godt at Valborg en gang hadde en drøm om Lauvås-Ole, og er den ennå ikke skikkelig knust, så blir den det nå. Bang! Bang! Nei, nå er det visst rett før den gamle veven segner under eierens mangel på sinnsro. Så kommer det med en tørr, kald stemme: – Jaså, det var da endelig bra! Når skal det store skje? Kvelden etter kommer nyheten til Mostamägg, den kommer sammen med Gudsdrengen som også er i opprør, som lider valgets kvaler, for når vil han raskest få vite nytt om Karin, er det ved å løpe fra hus til hus eller vente i sitt eget ved nyveien? Det første han gjør, er å spørre etter henne, om de har hørt noe fra henne, om hun snart kan være på vei hjem. Og han står der og tripper urolig, for er hun på vei hjem, må han være på plass i huset sitt. – Nei, nei, hun er ikke på vei hjem, hun har fått en god post derover, og nå går hun til og med og lærer å synge! Gudsdrengen stirrer på Annikka som forteller dette og stammer: – Men … men … det kunne hun da fra før … – Ja, men å synge ordentlig, forstår du, nå lærer hun det hos en operasangerinne! – Apesangerinne? – Operasangerinne, en som kan det ordentlig … men det nytter vel ikke å forklare deg slikt … De lar ham få se brevet fra Karin, selv om han ikke kan lese, vil han gjerne se det, og med fingertuppene stryker han over Karins vakkert nedtegnede bokstaver, som skulle det gått gjennom huden og inn i hans begren31
sede forstand, det hun skriver, ja, det er som han har forstått det viktigste før de leser det opp for ham. – Hun har møtt en herremann, sier han alt før de kommer til det punktet i brevet. Stemmen er redd. – Hun har møtt en som blir en ny ulykke! – Nei, dette er en snill mann, en kristen mann, en menighetsforstander … De prøver å berolige ham, men han ser like redd ut, stirrer framfor seg og mumler, stemningen blir nesten uhyggelig, og siden Gudsdrengen har ord på seg for å se ting andre ikke kan se, merker Jon at Annikka smittes av uroen, og legger armen beskyttende rundt sin kvinne. De skal til å spise kveldsmat, og vil at Gudsdrengen også skal spise sammen med dem, men han rister på hodet, han fikk mat på Valkola, av tjenestejentene der, Valborg hadde ligget syk siden dagen før, enda det var midt i slåttonna. – For sønnen hennes greier ikke å finne noen som vil gifte seg med ham, ikke engang for gårdens skyld, så det kommer visst ingen arving på Valkola, mens på Lauvåsen, derimot … – På Lauvåsen? kommer det fra Annikka. – Ja, kona til Ole venter seg nå, for hun er jo ikke førti engang, så det kan bli mange unger i Lauvåsen! Annikka reiser seg og går ut i bua for å hente noe tørket fisk hun vil sende med Gudsdrengen hjem. Da hun kommer tilbake er hun våt i øynene, men så ler hun, så er det vel gledestårer. Da Gudsdrengen er gått og Jon fortsatt undrer seg litt sier hun: – Jeg er så glad det ikke blir tomt på Lauvåsen! Det har hendt så mye trist der, og Ole kom jo alene hjem etter å ha mistet både kone og barn i Amerika … – Jo, jo. Og du var jo pige der en gang. Det var mens Ole bare var en guttunge, det? 32
– Ja … Annikkas hender, de holder alltid i noe, en klut, et strikketøy, en kniv … Nå tørker hun av bordet, men hendene klemmer rundt kluten på en annen måte enn ellers, hva er det med Annikkas hender? Jon tenker på en sang fra Nörrje om en som også var tjenestejente på en gård, og som gjorde noe som tjenestejenter ikke burde gjøre, lærte sønnen på gården en lek som var god for dem begge. Sangen handler om barnet som ble født i dølgsmål etterpå, de små skrikene som sluttet før noen kunne høre dem. Hvorfor tenker han på denne sangen? Hendene hennes, nå er de borte fra bordet, nå kjenner han dem på skuldrene i stedet, der de uten å lete finner de stive musklene, og han gir fra seg et sukk av lettelse fordi han vet hvor godt det vil føles når hun har knadd dem. – Jeg vet ingen med slike hender som deg! utbryter han stille. – Du har slik omsorg for alt og alle, jeg glemmer aldri hvordan du trøstet Selma hver gang hun gråt. Nå skjemmer du bort den vesle gutten hennes hver gang han er her, du tåler ikke å høre et eneste klynk fra ham, da er du der og løfter ham opp. Men egne barn rakk du aldri å få! – Nei … Hendene hennes, nå gir han seg over til dem, slik han så ofte har gjort før, hun som først kom til Mostamägg bare for å se etter jentungen hans og stelle i fjøset, hun ble etter hvert noe mer, uten at det var planlagt. Brystene hennes, fremdeles faste – kanskje fordi hun aldri har hatt barn? – han merker dem mot nakken når hun bøyer seg over ham, kysser ham innenfor skjortekragen. De har arbeid som venter ute, men er alene akkurat 33
nå, og det hun ønsker seg fra ham tar ikke lange stunden og tapper dem ikke for krefter, tvert imot. – Det var deg jeg ville hatt barn med, om jeg noen gang skulle hatt noen! hvisker hun. – Du som satte barnet ditt høyere enn alt annet. Tenk om alle hadde hatt en far som deg! *
Hengivenheten, så selvutslettende i sitt vesen, er den da ikke bare av det gode, hvordan kan den føre til vondt? Bli kilde til forakt og fortvilelse, ja endatil forårsake menneskers død? Det er blitt vinter, og det løper en altfor tynnkledd mann fra torp til torp, det er Gudsdrengen som i flere år bare satt og holdt vakt i huset sitt ved nyveien der han trodde Karin ville komme. Nå springer han hit og dit, for folk vil ha det litt moro, og særlig de unge, de overgår hverandre i pek og påfunn, og nå får han høre det ene ryktet etter det andre, om at Karin kanskje vil dukke opp både her og der, for det skal alt være slutt med mannen i Amerika, og hun skal være bestilt for å synge i det store bryllupet som skal holdes på Valkola. – Valkola? Er det frua selv som skal gifte seg? – Nei, det er sønnen, han fikk en tjenestejente i ulykke, og nå må visst Valborg nøye seg med en fattigjente som svigerdatter, det blir vel siste utvei, om hun vil gården skal bli i slekta. Alle vet hvordan Valborg i årevis har stridd for å skaffe ungkone til Valkola, har tatt med sønnen til steder der han kunne funnet et passende kvinnfolk, men alt dette har vært forgjeves, ingen har villet ha ham. I stedet 35
overrasket hun ham på den nye tjenestejentas rom, og da jenta noen måneder senere med bøyd hode var kommet for å si at hun måtte slutte, hadde Valborg spurt ganske tørt: – Jaså. Slutte etter så kort tid? – Ja. – Kan jeg spørre hvorfor, kanskje? – Ja, om fru Valborg vil vite det, så. Jeg er i omstendigheter. – Så. Men her på Valkola har vi ikke sagt opp jenter som er blitt i omstendigheter. Jenta ble rød. Så kom det: – Nei, men … det er nok Hans som er faren, og han mener at jeg bør slutte. – Så! – Men han er ikke urimelig. Han vil gi meg ekstra lønn når jeg går og penger når barnet kommer også, om jeg lover at det ikke blir kjent … at det blir mellom ham og meg, bare. Jenta så henne i øynene nå, selv om hun nettopp hadde grått, og om ordene var troskyldige, var stemmen fast. En ærlig, arbeidsom sjel var det Valborg hadde foran seg, og kanskje ikke av fullt så dårlig familie som fryktet heller, for hun hadde undersøkt litt i det stille og visste det fantes en onkel med en gård jenta kom til å arve. Etter en kort kamp med seg selv trakk Valborg pusten og sa: – Om frøken Gertrud ønsker å slutte, så får hun naturligvis det, men la meg i det minste få snakke litt med sønnen min først! Ved bordet der mor og sønn etter hvert ble alene den kvelden var det mest Valborg som snakket, mens Hans krøp sammen, nesten, som under et kuleregn. 36
– Jeg har undersøkt litt rundt denne jenta, sa Valborg, – og du kunne valgt en som var verre. – Valgt? Jeg har vel ikke valgt … det var bare … det var bare … – Bare at det var mørkt og du gikk inn på feil rom og la deg? – Nei, men … skulle jeg gifte meg med en tjenestejente som … som jeg ikke engang er glad i? – Hun venter det som kanskje blir mitt eneste barnebarn, men du er ikke engang glad i henne? – Nei … – Så får du heller sørge for å bli det, da! For flere sjanser får du vel neppe! Ordene kom som et piskesmell, et piskesmell sønnen på nesten femti dukket seg under, mens blikket han omsider rettet mot moren var vantro, først, før han forsto at dette var alvor. – Ja, bare stirr, se riktig godt på meg, så ser du at jeg er en gammel dame. Og du blir heller ikke yngre, og trenger noen ved siden av deg her på Valkola. Du har kanskje hygget deg med piger her i huset før, uten at det er blitt noe av det, men nå er det altså … Ingen av dem du selv har ansett som bra nok har villet ha deg. Og jeg vil gjerne få lov å se et barnebarn før jeg dør. Vil at det skal springe en liten en over tunet her også, slik det snart gjør i Lauvåsen … Nå buet sønnens munn seg i et smil, en åpen latter: – Lauvåsen! Så du ser kanskje for deg giftermål mellom neste generasjon alt? Du kalkulerer og regner for ikke å tape, slik du alltid har gjort. Moren hvitnet i ansiktet, kanskje var det rett før hun fiket til ham, så kom det: – En trenger ikke rare regneferdigheter for å skjønne hvordan det ville gått om du skulle styrt her alene, der37
for trenger du en fornuftig og klok kone, slik Gertrud vil bli! Og slik var det blitt, nå skal det holdes bryllup på Valkola, og de som har mumlet at sannelig er store Valkola på vei nedoverbakke, nå når Valborgs sønn må nøye seg med en innepige, får høre at dette er ingen vanlig tjenestejente, dette er en av god familie, arving til en gård. – Det er nok penger i bildet, ja! nikkes det da. – Valborg er ikke fra Valkola for ingenting! Nå sitter Gudsdrengen og puster ut og får litt mat hos Märta og Oluf i Grønnåsen, selv om nyheten om at Karin kanskje kommer gjør ham oppkavet og urolig. – Du kan ikke løpe videre nå, du må bli her i natt, sier Märta. – Du har jo nesten ikke klær på kroppen heller. Hun går for å finne en jakke Oluf ikke bruker mer, men da hun kommer tilbake står Gudsdrengen og ser ut gjennom vinduet og skjelver. – Sterk varme, sier han og peker. – Jeg ser sterk varme! Märta følger blikket hans og prøver å roe ham ned, leende, der ute er det da bare månen og ingenting annet som lyser. – Karin kommer fordi hun vet jeg skal dø! hvisker Gudsdrengen. – Og fordi hun har lovet at da skal hun synge for meg! *
Det nye livet, spiren som bærer miraklet i seg, der alle muligheter finnes, eller er det likevel ikke slik, er ikke de samme mulighetene der for alle? Karin er på vei hjem fra sangtimen sin, mannen hun er hushjelp hos sørger alltid for bil eller hestedrosje for henne, for veien går gjennom et strøk der det bor en del fattige og han vil hun skal slippe å gå gjennom de gatene til fots. Han har omsorg for henne og alle sine ansatte, et godt menneske er han virkelig, det var visst ingen grunn for henne å nøle med å ta imot tilbudet, og den største gleden er de ukentlige sangtimene og øvelsene med koret. Samme hvor langt nede en føler seg, skjer det noe med en når en synger, alt løfter seg, en glemmer det mørke og kommer dit det er lys, det er sangens mirakel, hvordan den griper og løfter et menneskebarn. Hun har gjort ærender for sin arbeidsgiver på veien, og sitter med en kurv med grønnsaker ved siden av seg, da hesten plutselig blir skremt og skjener ut så vognen nesten velter. Et lite kålhode triller ut av en kurv og ned på gaten, der det fort blir plukket opp av en fillete liten gutt som løper vekk med det, slaget fra svepa når ham ikke. – Forbannede finndianere! mumler kusken, og Karin 39
stusser ved ordet, men tier, hun synes synd på gutten, ja, han gjorde som fattigguttene på Finnskogen ville gjort, snappet tak i litt mat som falt fra et lass, om Gud ville det slik. Som på Finnskogen prøver man også her å hjelpe de fattige, men også her er det som fattigdom og rikdom går i arv, selv i det landet som kaller seg det frieste av alle, hvor alt skulle være mulig? Arbeidsgiveren hennes er ute denne kvelden, så hun får ikke snakket med ham om hendelsen før neste dag. – Gutten kunne likne en indianer, legger hun til, – men jeg synes kusken kalte ham finndianer? – Jaså, han var av det slaget, ja … – Det slaget? Hun ser på velgjøreren sin, og han smiler og sier at avkom av finner og indianere blir som en egen rase, det blir finndianere. – Mange finner betrakter seg jo som en slags naturbarn, slik indianerne gjør, og når begge parter i tillegg er glade i det sterke … Måten han snakker på, nå er tonen annerledes enn før, er det forakt hun hører i stemmen? Hjertet hennes slår tungt, han vet ikke at hun også er finsk, hun kom jo hit til Amerika som svensk statsborger. Men dette med drikkingen, det gjør henne opprørt. Hun kunne sagt at hun også er finne, men at hun aldri har drukket seg full, og ingen av søsknene hennes heller, så vidt hun vet, og ikke den finske venninnen hennes, ja, hun ville ha ropt det høyt, at den som drakk mest på Finnskogen var presten som var svensk, men hun gjør det ikke. Hun tier og skammer seg over sin ynkelighet, at hun tier nå, for hun svikter ikke bare seg selv, nei, hun svik40
ter alle med finsk bakgrunn, hun er feigere enn den feigeste hund, her i det frieste landet av alle. Nå klapper arbeidsgiveren henne på skulderen, og har fått tilbake den milde stemmen hun husker fra første gang han snakket til henne: – Menneskene på jorda er jo forskjellige, men det er Gud som har skapt dem alle, og ingen må tro at jeg er indianerhater, at jeg på noen måte ser ned på de røde! Tvert imot, jeg ber for det ulykkelige folket hver eneste dag, at det snart må vende seg helt bort fra sine gamle avguder, overgi seg til Vårherre og slutte å tro at døde ting har sjel, trær, for eksempel … – Et tre er da ikke en død ting? Karin hører ordene komme uten at det har vært planlagt, ord hun aldri skulle ha sagt. Mannen ser et øyeblikk undrende på henne, så smiler han og klapper henne mildt på skulderen: – Det er riktig, et tre vokser og lever på sitt vis til noen hugger det, men det er nå bare et tre! *
I Gammeldalen, en dagsreise nord for Christiania, går en jente og tenker på faren August som reiste sin vei for mange år siden, en far hun var glad i, men som ble sendt på grensevakt og brått forandret seg til en annen da han kom hjem. Så hadde moren sagt at det var sånn med krigen at den ødela mennene, mens Oline forundret hadde tenkt at det ble da ingen krig, var det ikke derfor folk jublet og var så glade, fordi de slapp krigen og samtidig ble et fritt land? Han hadde kommet hjem og gått løs på Ottar med bare nevene, Ottar som alltid hadde vært snill og ofte hjulpet dem på gården, nesten uten å ta betalt, og etterpå hadde han pakket noen få ting i den slitne neverkonten som moren var litt flau over og reist. Nå husker hun en krangel de hadde hatt om denne konten, da faren ville ta den i stedet for en sekk da han skulle på skogsarbeid. Moren hadde alt lagt brødet i sekken da faren tok det opp igjen og la det i konten, med ordene: – Vil du jeg skal spise muggent brød? Brødet mugner ti ganger fortere i en sekk enn i en neverkont! Moren hadde ledd da, med et nesten skamfullt blikk bort på datteren, og sagt at faren var så overtroisk at det var håpløst, nesten, ting måtte gjøres på det gamle fin42
ske viset, enda han var oppvokst i Christiania, det var utrolig. Så reiste han sin vei, og moren slapp å ergre seg over ting han sa og gjorde, og så fikk hun Ottar som stefar, en mann moren hadde kjent fra barndommen av og hadde mer felles med, så Oline hørte aldri at de kranglet. Da hun hadde villet skrive til faren, fordi hun likevel savnet ham, hadde moren sagt at ingen kjente adressen hans. – Men bestemor kjenner den kanskje? hadde Oline innvendt. – Da kan jeg sende brevet til henne og be henne sende det videre, kan jeg ikke? – Jaså. Ja, om du virkelig vil skrive til den mannen som slo stefar din nesten fordervet! Oline hadde slått blikket ned, det ble visst feil å være glad i noen som hadde vært så slem, men så hadde moren sagt at hun kunne jo skrive et brev til bestemoren i stedet, den adressen kjente de. Men da Oline skrev «Christiania» utenpå brevet ville moren rette på henne, og påpekte at nå skrev man det på en nyere måte, nå skrev man Kristiania. – Det er penere på gamlemåten! innvendte jenta. – Jaså. Gamlemåten skal det være, sta er du, nesten som faren din … Å være glad i én var å svikte en annen, men hun var jo glad i Ottar også, og syntes også det var urettferdig av Gud å la ham miste livet på den måten, gå gjennom isen og drukne. – Jeg kan ikke forstå det! gråt moren, – han som aldri pleide å våge seg utpå usikker is! Det er nesten så en skulle trodd han hadde noe etter seg! – Noe etter seg? – Ja, noe som jaget ham utpå der! For jeg kan ikke skjønne at han gikk frivillig! 43
Dette året da Oline skulle konfirmeres hadde moren vært så syk av sorg at det var naboer som hadde måttet være med og stelle i stand til konfirmasjonen. At faren hadde sendt en stor pengesum som gave til Oline hadde hun ikke fått vite før lenge etterpå, i ett av brevene som kom fra bestemoren, hvor hun hadde lurt på om gaven var kommet fram. Da hadde hun spurt moren, som hadde nikket, jo da, det var kommet noen penger. – Så har han ikke glemt oss, da! Du sa at han sikkert hadde glemt oss. – Nei, han har vel dårlig samvittighet, kanskje. Når mannfolk får dårlig samvittighet, sender de penger, bare. – Men han ville vel kommet i konfirmasjonen min, hadde du latt ham? Om du ikke hadde vært så sint på ham? – Kanskje. Men så lovet han heldigvis da han dro at han aldri mer skulle vise seg her! Nå er det gått fem år siden konfirmasjonen, og gjennom brevene fra bestemoren vet Oline at faren ikke er fullt så ensom mer som han følte seg i begynnelsen, nå bor han med en kvinne som har barn, kanskje blir han mer glad i de barna enn han noen gang var i henne, for han liker barn, han ville jo gjerne at hun skulle fått søsken også, men det ville ikke moren. Ennå sliter moren med dårlig helse, og maser på Oline, at hun snart må finne seg en mann som kan hjelpe til å drive gården videre, om de ikke skal bli nødt til å kvitte seg med den, men Oline har svart at hun greier fint både fjøset og de andre daglige tingene alene, det er bare i onnene de trenger hjelp, og da har de ennå råd til å betale noen kroner for det. Nå er det sommer, og Oline går med lauvkniven, 44
arven etter oldemor Lina på Mostamägg, den har et så vakkert skaft, glatt og fint, som ligger så godt i hånden, når hun holder den er det som hun kjenner varmen fra en oldemor hun aldri rakk å se. Det føles så trygt, så riktig, og hun tenker også på treet som skaftet kommer fra, det lever kanskje ennå, bare befridd for den utveksten som skaftet ble teljet fra, slik ble treets sykdom til noe vakkert, så merkelig det er, men selve døden, kan den noen gang bli noe vakkert, kan den bli noe annet enn vond? Hun kakker lauv til de fire sauene de har, faren viste henne i sin tid hvordan et lauvkjerr kunne bindes opp og heises opp på ryggen, men nå har hun glemt det, og kanskje har han glemt det selv, moren sier hun har hørt at hos denne kvinnen han bor hos sitter folk og drikker, han også, enda han nesten ikke drakk før, fordi faren i sin tid hadde drukket for mye hadde han selv tatt avstand fra det, men nå? Livet kan forandre seg, ting en før tok avstand fra, kan brått bli ting en ikke kan leve foruten, og Oline har sett moren også trøste seg med et glass i ny og ne, kanskje vil det gå slik med henne selv også, at hun en dag vil synes spriten smaker godt, selv om hun har vanskelig for å tro det. Nå går hun hjem med så mye lauv hun orker å bære uten noen bæresvolk å hjelpe seg med. Da hun kommer inn på tunet ser hun badstua som faren var så stolt av en gang, nå er det blitt et redskapsskjul, selv om moren også fikk noen til å legge en takke oppå det som før var badstueovnen, for å kunne bruke den å bake lefse på, men det gikk visst ikke så bra. Og badstuebjørka som nesten var som et hellig tre for faren fikk moren en mann til å hogge for noen år siden, for hun syntes den ødela utsikten ned til veien, hun satt 45
så mye alene at hun ville gjerne se folk som passerte på veien, og bjørka sto der og ødela for dette. Bare stubben står igjen, og Oline kjenner tårene svi i øynene. En gang må da moren ha vært glad i faren hennes, ellers ville de vel aldri ha giftet seg, hvorfor er det som om alt etter ham må fjernes, ryddes vekk? Inne i kjøkkenet står moren og vasker opp, og Oline tenker at nettopp nå vasker hun en kopp faren må ha drukket kaffe av en gang, en gaffel han har spist motti med, som Tora lærte å lage, nå spiser de aldri motti mer. – Hva er det med deg? sier moren. – Har det hendt noe? Oline rister på hodet. Moren er nedfor nok fra før, om hun ikke skal belemres med andres sorger også. Men hun sier: – Det er noe jeg synes er dumt. Når folk snakker om pappa her i dalen, så sier de aldri navnet hans, de sier bare finnen. Han har da et navn som alle andre, men de sier bare finnen, hvorfor gjør de det? *