Skyggebilder av Storbritannia av Øyvind Bratberg

Øivind Bratberg

Skyggebilder av Storbritannia Tradisjoner i en krisetid

© CAPPELEN DAMM AS, 2013 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47755-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagfoto: Sam Adutwum / EyeEm Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

England’s dancing days are done.

Another day, Bobby, for you to come home and tell me indifference won.

P.J. Harvey: «Let England shake» (2011)

Til Ståle og Sara for London-varme og the songs we were singing at any particular time.

Innhold

1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Portretter, gamle og nye . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krisetidens flettverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fundament for fellesskap? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 12 15 17

2. Glasstak og blindveier: klassesamfunnet før og nå . . . .

Klassesamfunnet som var . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Velferdssamfunnet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Klassesamfunnet som kom til. . . . . . . . . . . . . . . . . .

Eliten og de som faller fra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Middelklasseklemma . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Klassereise på feil billett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

20 24 29 32 37 41 45

3. Multikulturell fallitt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Øyrike og imperium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etter imperiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den nye europeiske innvandringen . . . . . . . . . . . . .

Liberal likevekt … eller veikart mot undergangen? . . .

50 54 59 64 66

4. Røde konservative og blå sosialister . . . . . . . . . . . . .

Fellesskapsfølelse eller opium for folket? . . . . . . . . . .

Storkapitalens fete katter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Røde konservative og blå sosialister . . . . . . . . . . . . .

Fellesskap uten utjevning? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

74 78 83 89 95

5. Skottlands drømmer, Londons frykt . . . . . . . . . . . . .

Britisk øy med keltisk rand . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Geografi, erobring og fragmentering . . . . . . . . . . . .

Snøballen og skråningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nasjonsbyggerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Selvstyreparadoksene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva kan Skottland bli? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skottland sett fra London – og fra Europa . . . . . . . . .

99 101 102 105 109 113 116 120

6. Europas halvbror . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vi ville vært annenrangs… . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Slå dere sammen, dere har vår støtte! . . . . . . . . . . . .

Frihandelsentreprenører på villspor . . . . . . . . . . . . .

EU-motstand på britisk og norsk . . . . . . . . . . . . . . .

Her kommer veiskillet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

123 124 130 132 136 142

7. Gamle institusjoner, ny tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et institusjonelt perspektiv på Storbritannia . . . . . . . .

Valgordning på gjengrodde stier . . . . . . . . . . . . . . . .

Historiens handlingsrom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Overhuset: en føydal forsamling i vår tid . . . . . . . . . .

Historisk modell med sprekker . . . . . . . . . . . . . . . .

147 149 152 156 162 166

8. Olympisk forsoning? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det politiske i det olympiske . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lille England, hva nå? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tilbake for å komme frem . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

170 172 175 181

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

186

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

188

1. Innledning

– You’re Peter Crouch, aren’t you? Hånden som langes ut er furet og værbitt, eierens unge alder til tross. Håret står rett til værs, arbeidsoverallen er velbrukt og et par nummer for stor. Vi er i Wetherspoon’s Free House i Liverpool. Peter Crouch har en fortid i byen, han var en storscorer her. Han var dessuten en ganske pussig figur med sin to meter lange kropp og noe ubehjelpelige beinføring.

Men jeg er ikke Peter Crouch. Og det er umulig å tolke av guttens kroppsspråk om det er alvorlig ment, idet han lener seg fremover og sier fortrolig: – I loved that goal you scored against United. Så snur han seg mot det halvfylte krolokalet og roper: – This man here is Peter Crouch! Forsamlingen humrer. Et eller annet sted, på et eller annet tidspunkt, skulle enkle sjeler fra Norge ha lært hvordan nordengelsk humor skal håndteres.

Storbritannia er som hjemme for så mange nordmenn.

Eller akkurat så hjemlig at det samtidig gir rom for et anstrøk av det fremmede og eksotiske; av tettpakkede folkemengder, dampende paier og altfor godt kokte poteter, eiketrær langs svingete landeveier, filttepper og varmtvannskraner, bygninger og monumenter over mennesker som en gang regjerte et imperium. Det er på et vis som feriekolonien man vender tilbake til, hvor rammene er 9

kjente, men hvor man likevel treffes av den samme følelsen av uforløst spenning hver gang sommeren nærmer seg. Et reisemål som er kjent og ukjent på samme tid.

Det er i alle fall en kultur som står Norge nært – historisk og politisk – og som på mange vis føles så mye nærmere oss enn det europeiske kontinentet. Følelsen av slektskap er vi selvsagt ikke alene om. Språket gjør at det engelske på et vis føles nær for belizere og brasilianere så vel som bygdefolk fra Norge. De politiske institusjonene – som monarkiet og parlamentet i Westminster – er kjente og respekterte langt utenfor det nære Europa. Storbritannias bidrag til verdenslitteraturen og musikkbransjen er dessuten mange og tunge, og London har en magnetisk tiltrekningskraft på turister fra alle verdenshjørner. Men det er likevel noe særskilt ved båndene over Nordsjøen – om ikke et special relationship i politisk forstand, så i alle fall en forståelse av Storbritannia som selve moderskipet for det nordlige, ikke-kontinentale Europa vi liker å se oss selv som en del av.1 Hvorfor så en bok om Storbritannia, og hvorfor i 2013?

Britisk politikk og samfunnsliv får vi jevnlige oppdateringer på i det daglige nyhetsbildet, og basiskunnskap om landet har alle med engelskundervisning fra skoleverket. Kanskje er det likevel prosesser bak nyhetene som bør tas frem og studeres nærmere – og kanskje er disse i endring fra etablerte sannheter? Britene står med begge føtter i en krisetid som åpenbart har både økonomiske, sosiale og politiske dimensjoner. Og nettopp i denne tiden stilles det spørsmål ved en rekke av de tradisjonelle trekkene ved det Storbritannia – i form av tradisjoner, institusjoner, måter å innrette seg på som samfunn – som vi har lært å kjenne gjennom bøker, filmer og en jevn strøm av forretningskontakter, studenter og turister over Nordsjøen.

10

I en krisetid er på et vis ingenting politikk eller alt politikk, avhengig av hvordan man ser på det. Det første perspektivet er synlig når man hevder at veien ut av stormen forutsetter dugnad fremfor debatt, som da det politiske Italia gikk sammen om en samlingsregjering dominert av teknokrater høsten 2011. Det er en naturlig måte å tenke på i en krigssituasjon eller nasjonal krise. Men det andre perspektivet er vel så naturlig – og, i Storbritannia av 2013, svært synlig: I en krise diskuterer man alt, som hvem som brakte en ut i uføret, hvilken vei som er raskest ut, hva en gitt kurs vil føre til av konsekvenser og hvilke gamle stridsspørsmål som bør tas opp til ny vurdering.

Det er lenge siden man har hatt en slik søken etter ny politikk i Storbritannia, og det gjelder i begge de to store politiske leirene: hos sosialdemokratene i Labour og i Det konservative partiet. Og det er mer enn den økonomiske krisen de har å bryne seg på. Innvandring og integrering er heftig debattert i et samfunn hvor både sosial og økonomisk bærekraft er strukket til bristepunktet. I samarbeidet innenfor EU finner Storbritannia seg stadig dårligere til rette, og parallelt med at eurosonen diskuterer nødvendige steg mot tettere finanspolitisk union synes britene å være på motsatt kurs. For første gang siden 1970-tallet vurderer den britiske regjeringen åpenlyst muligheten for reforhandling og folkeavstemning om medlemskapet. Samtidig står Storbritannia selv midt oppe i en opprivende debatt om fremtiden for Skottland innenfor den britiske unionen – eller utenfor, som en selvstendig nasjon. I 2014 holdes folkeavstemningen som skal avgjøre Skottlands skjebne.

Disse spørsmålene skal på toppen av det hele håndteres av den første koalisjonsregjeringen Storbritannia har hatt siden annen verdenskrig. Det er en regjering som gjennomfører kontroversielle budsjettkutt og som ønsker en 11

kraftig omorganisering av politikkområder som skole, helse og trygd. De gjennomfører politikken mot et bakteppe av betydelig politikerforakt og med den såkalte frynsegodeskandalen (som rammet parlamentsmedlemmer fra alle tre partier) friskt i minne.2 Det politiske systemet de bestyrer stilles det stadige spørsmål ved, enten det gjelder valgordningen, det utnevnte Overhuset eller mangelen på en skriftlig grunnlov.

Det britiske samfunnet er med andre ord en byggeplass god som noen. Som andre byggeplasser er denne preget av tøffe arbeidsforhold og synlige endringer fra dag til dag.

Virksomheten drives fremover i stadige vekslinger mellom tilbakeskuende perspektiver og det nyeste av innovasjon, og blant arkitektene er både gamle travere og fremmede på bruket. Svakhetene i den gamle konstruksjonen er tydelige for alle som vil se. Og sentralt i prosessen står et ordskifte som er preget av befriende klar tale. Det er et interessant skue for alle som er opptatt av hvordan samfunnsendring formes – både ovenfra av politiske entreprenører og nedenfra av den jevne arbeider.

Portretter, gamle og nye Storbritannia av 2013 er et samfunn med brå endringer, hvor forhistorien må med for at vi skal forstå nåtiden. Men en av de store utfordringene ved å studere landet er likevel at vi for lett lar oss blende av tradisjoner, av alt det som man er vant til å verdsette som det britiske. Fortidens overveldende litterære skildringer er en del av forklaringen. Den landlige overklassen kan leses gjennom Jane Austen, og klassesamfunnets spill og menneskeskjebner møtes i Charles Dickens’ skildringer. Eller vi kan gripe til kriminallit12

teraturen og lese Londons forbryterske mangfold gjennom Sherlock Holmes. Arthur Conan Doyles skarpe eksentriker tar også leseren med til andre miljøer, som Dartmoor i sørvest hvor vi møter det landlige godseierlivet, landsbyer og heiene med djevelhunden som hjemsøker lord Baskerville. Som tilgang til sosietetslivets forbrytelser kan vi ty til Agatha Christie. Eller vi kan kaste oss over Roald Dahl for å fange det britiske samfunnet gjennom barndommens eventyrlig frie sprang, fra den lutfattige bytilværelsen i Charlie og sjokoladefabrikken til far/sønn-forholdet, tyvjakten og klassekonflikten i Danny og den store fasanjakten.

Alt dette er i høy grad allemannseie også i norsk bevissthet. Men utfordringen ved en forståelse forankret i fortidens klassikere er at den ikke så lett lar seg justere til en endret virkelighet. Man tar seg selv i å lese nordengelske gruvesamfunn gjennom Lassies opplevelser i Yorkshire. Eller hos dyrlegen James Herriot, hvis memoarer byr på så sterke og humørfylte fortellinger at man kan holde seg til dem, heller enn å lese samtidige sosiale analyser hvor så mange moderne og forvirrende nyanser er flettet inn.3 Men om lyngheiene ligger der som før, arbeider gruvearbeideren nå for et pakkeselskap, og den gamle bydelen med mursteinshus i rekke er dominert av andregenerasjons innvandrere fra Bangladesh. Godseieren med fasanene har åpnet sitt hjem for betalende turister og investert resten av familieformuen i en indisk bank. Og sjokoladefabrikken i den store, rykende industribyen har blitt kjøpt opp og omorganisert, så bare konfektproduksjonen er tilbake i Willy Wonkas store bygning. Tradisjonene gir med andre ord en inngang til forståelse, men de setter også stengsler mot alt som foregår bak kulissene. Og noen ganger gir kulissene et falskt inntrykk av kontinuitet der endring er hva som faktisk dominerer. Gamle institusjoner kan bekles med nytt 13

interiør og nytt personell, og studerer man dem bare fra utsiden, er det mye aktivitet man går glipp av.

Nettopp dette er noe av det mest fascinerende med Storbritannia: at historien kan være et så verdifullt utgangspunkt, samtidig som den kan være drastisk villedende dersom man tar den på ordet. «Britene er så veldig konservative, er de ikke?» er en kommentar man ofte hører. Konservatisme kan være så mangt, men i overraskende mange sammenhenger er det lite dekkende for Storbritannia selv. Særegne måleenheter og en forkjærlighet for tweed og mørke krolokaler er ikke i seg selv gode indikatorer på et konservativt verdisett. Beundring for historien på noen områder går sammen med en forbløffende åpenhet for endring på andre: Et raskt blikk på endringene i britisk økonomi og arbeidsliv bare gjennom de siste tretti årene gir en god illustrasjon. Ser man på forskning og høyere utdanning, er det gamle Storbritannia også et land der den absolutte forskningsfronten får utfolde seg på områder som bioteknologi og kjemi. Det er ikke gresk, latin og store steinbygninger med grønne plener som kjennetegner Storbritannia her.

I stedet er det slik at århundrelange tradisjoner og ærverdige institusjoner lar seg kombinere med de ferskeste og skarpeste av kunnskapssamfunnets trender.

Forsøk på å forstå et land utenfra blir nødvendigvis skyggebilder, fanget i bevegelse mot et lerret som en selv har stilt opp og som for oss er det særegent norske. Men de bør i det minste være samtidens skyggebilder, ikke de nedarvede bildene fra en annen tid og et annet samfunn.

Krisetidens flettverk Å gjøre krise til den røde tråden for en bok som denne er en lettkjøpt vinkling. Det fordrer i alle fall at vi tegner opp noen bestemte politiske utfordringer som er fremtredende i Storbritannia i dag. Det er i alle fall tre områder som er i brennpunktet fra et slikt perspektiv.

Det første handler, ikke overraskende, om økonomi. Den økonomiske krisen er Storbritannia ikke alene om. Nedgangstiden som har skyllet over Europa i flere omganger siden 2008 har rammet andre enda verre; fremfor alt de søreuropeiske økonomiene, men også britenes naboer i Irland. Men Storbritannias krise har sin egen symbolske betydning som gjør den særlig interessant. Den handler ikke om valutaunion, kamuflerte underskudd og lav verdiskaping, men om et samfunn som tok globaliseringens læresetninger litt for bokstavelig. Den frie flyten av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital har vært blant de få sider ved europeisk integrasjon som Storbritannia har omfavnet. Frihandel har vært det førende prinsippet i Europa, men også for Storbritannias globale rolle. Finansnæringen sentrert i City-distriktet i London har vært juvelen i kronen. Den store og mangfoldige industrisektoren har møtt forfall og nedleggelse, med unntak av noen få lommer av høyteknologi. Er denne miksen av frislipp, finans og tjenesteproduksjon en modell som har sett sin storhetstid komme og forsvinne?

Det andre temaområdet som flere av kapitlene i denne boka berører, handler om nasjon og autonomi. Det er en diskusjon som åpenbart handler om Storbritannias rolle innenfor og overfor Europa. Motsetningene her har kommet opp med forbløffende aktualitet det siste året, og i det politiske ordskiftet i London er det i dag et åpent spørsmål hva 15

slags form det fremtidige forholdet til EU skal ha. Ønsker man å redusere deltagelsen i Europa til et rent handelsforhold? Hva skal det i så fall innebære? Hvordan kan den negative vendingen i britenes forhold til EU forklares, og hva slags slektskap kan vi spore mellom denne EU-skepsisen og den strømningen vi kjenner så godt fra Skandinavia?

Hjemme i den britiske unionen har spørsmålet om Nord-Irland vært en evig verkebyll, en konflikt mellom protestanter og katolikker, mellom engelsk og irsk lojalitet, som fortsatt setter sterkt preg på de seks nordirske grevskapene. Til tross for vedvarende sosiale spenninger på gateplan, har kompromisset mellom unionister og republikanere gitt en plattform for selvstyre innenfor den britiske unionen. Det gjør det mulig å løfte blikket og akseptere det politiske skjebnefellesskapet som Nord-Irland er tuftet på. Men snakker vi om nasjonal autonomi og Storbritannia, kommer vi ikke utenom det skotske spørsmålet. Hva er det historiske bakteppet for skotsk uavhengighetstrang, og hvorfor har den fått et så voldsomt puff fremover nå? Og hva er konsekvensene for begge parter dersom skotsk uavhengighet faktisk blir realisert? Dette siste er et spørsmål som selvsagt er viktig for England og Wales så vel som for skottene selv. Hvordan kan en union som for seksti år siden var forankret i et globalt imperium skaleres ned til bare å være seg selv? Er det mulig å leve på fordums makt og slik bevare innflytelse som spenner over hele kloden i dag? Gjør man klokest i å velge noen strategiske partnerskap og nøye seg med det? Har den nasjonale selvforståelsen hengt med på veien fra imperium til mellommakt, og hvordan kan det håndteres om også skottene kobles fra?

Det tredje temaområdet som utgjør bokens bakteppe er samfunnets samhold og bærekraft. De siste årene har nytenkning vokst frem både på venstre- og høyresiden på jakt etter 16

alternativer til en økonomisk modell som ikke har stått på trygge pilarer. Slik nytenkning er preget av et klassesamfunn som har blitt forandret i innhold, men som likevel på finurlig vis består, og som trer klarere frem i kjølvannet av finanskrisen. Og ved siden av det evige klassespørsmålet er debatten preget av at Storbritannia har blitt flerkulturelt, selv om fremmede folk på nasjonal grunn ikke akkurat er noe nytt fenomen for et land som har tatt imot eventyrere, flyktninger og fordrevne til alle tider. Det flerkulturelle samfunnet har fått en helt spesiell form som en følge av imperiefortid, statusen engelsk har som verdensspråk og det fleksible arbeidsmarkedet som har gjort det mulig for innvandrere å få innpass. Hva gjør tilsiget av nye innvandrere med arbeids- og boligsituasjonen i britiske lokalsamfunn, etter hvert som mer enn en halv million østeuropeere har slått seg ned på de britiske øyer? Blant mer tradisjonelle innvandrere fra fordums kolonier har integreringen gått fort og gæli, ville man kanskje si med skandinaviske briller. For er det en bærekraftig modell å tilby arbeid i lavbetalte serviceyrker, som gir et minimum av eksistensgrunnlag, men som man ikke kommer videre fra? Arbeid og inntekt kan dessuten ikke sikre at den kulturelle siden av integrering ivaretas. Fast jobb i kiosken på hjørnet gir sosialisering utenfor ens eget miljø, men ikke nødvendigvis noen forpliktelser overfor fellesskapet. Hva hvis salg av aviser og sigaretter suppleres med studier av radikal islam?

Fundament for fellesskap?

Tilhørighet og fellesskap er viktige mål for ethvert samfunn som opplever sosial endring og nye medlemmer. I Storbritannia har spørsmålet om tilhørighet en ganske spesiell 17

form. Ikke bare har man hatt en mengde med kontaktpunkter globalt: Også internt i Storbritannia er det et sensitivt spørsmål hva man skal verne om som felles symboler, politisk og kulturelt. Følsomheten har ikke blitt mindre de siste årene, spesielt i Skottland hvor reaksjonene er sterke mot forsøk på å definere en britisk essens som ofte har engelsk opphav.

Det særegent britiske er uten tvil et bevegelig mål. Likevel, for oss som ser landet utenfra er det ofte mer naturlig å se hva som er felles i den britiske kulturen enn hva som skiller engelskmenn fra skotter og walisere – eller innfødte engelskmenn fra annengenerasjons indiske innvandrere. I den kaotiske tiden britene nå gjennomlever er det fristende å vurdere tidligere forsøk på å definere det britiske for å se om de kan si oss noe i dag om hvor (og i hvilken grad) man er i bevegelse. George Orwell beskrev i essayet «The Lion and the Unicorn», forfattet under annen verdenskrig, hvordan det britiske samfunnet hadde sin egen særegne identitet, sitt ankerfeste, som i en farlig og omskiftelig verden ga en moderlig trygghet. Hva bestod den i?

Når du kommer hjem til England fra ethvert annet land får du umiddelbart følelsen av å puste inn en annen luft. Alt i de første få minuttene går en rekke små ting sammen om å gi deg den følelsen. Ølet er bitrere, myntene tyngre, gresset grønnere, reklamene mer skamløse. Folkemengdene i de store byene, med sine milde og ujevne ansikter, dårlige tenner og høflige manerer, er forskjellige fra en europeisk folkemengde.4

Orwell fortsatte ved å utdype det særegne og vedvarende i britisk kultur, bundet opp på sitt vis i tunge frokoster, dystre søndager, røykfylte byer, svingete veier mellom grønne enger og byer med tettbygde røde mursteinshus.

18

Mange av disse særtrekkene lar seg åpenbart ikke spore så entydig i dag. I det siste kapitlet av boken skal vi komme tilbake til spørsmålet om den antatt stabile kjernen. Lar det seg gjøre å holde fast ved et sett med nasjonale kjerneverdier – og hva er i så fall konsekvensene? Og hva er alternativet – er det stagnasjon, eller kan verdier fornyes og samtidig suppleres med andre?

For å gripe an det spørsmålet gir Orwell et tankevekkende utgangspunkt. Straks etter linjene om det særegent engelske reflekterer han over hvordan kulturen vil endres i møte med verdenskrigen. Perspektivet er klart: Forankring gir trygghet, men kan man også være sikker på at innholdet i kulturen må defineres på ny i møtet med en omskiftelig verden? Derfor blir det desto viktigere å bringe klarhet i hvor man kom fra for å forstå hva man kan bli: Et frø kan vokse eller la være, men i alle tilfelle kan et turnipsfrø aldri vokse til en pastinakk. Det er derfor av største viktighet å forsøke å avklare hva England er, før vi kan si noe om hvilken rolle England kan komme til å spille i de store hendelsene som nå er i ferd med å utfolde seg.5

Det er ånden som denne boken er forsøkt skrevet i: å forstå forhistorien for å bedre se hva som nå er i ferd med å utfolde seg og hva vi kan vente oss av konsekvenser. Der – i kjølvannet – finner man store og viktige konsekvenser for Storbritannia selv, men også for oss i Norge som betrakter skyggebildene mot vårt eget hvite lerret.

2. Glasstak og blindveier: klassesamfunnet før og nå Keep you doped on religion and sex and TV. And you think you’re so clever and classless and free But you’re still fucking peasants as far as I can see.

A working class hero is something to be.

John Lennon, «Working class hero» (1970)1

I den lange sommeren 2011 viste det britiske samfunnet frem to fundamentalt ulike ansikter til verden. Avslutningen av april handlet om prinsebryllupet til Kate og William, om en institusjon og et verdisett man kjenner fra eventyr og utklippsbøker. Bruden var en kvinne av folket, men rammen for bryllupet var betryggende tradisjonell. Monarkiet demonstrerte igjen hvordan pomp og prakt samler liten og stor i nasjonens tjeneste. Og etterpå satte lokale gatefester sitt preg på bybildet – ikke bare i London, men over hele Storbritannia.

Drøyt tre måneder senere var det igjen trangt om plassen på gateplan, og især i London. Men hendelsene var av en ganske annen karakter. Det som ble kjent som the London riots involverte skarer av rotløs ungdom i blindt opprør mot det bestående. Opptøyene omfattet plyndring av butikker, hodeløse kamper mot politi og ordensmakt. Som en ildebrann spredte kampene seg fra gnisten som ble antent i 20

bydelen Tottenham, da Mark Duggan, 29 år gammel småbarnsfar, ble skutt og drept av politiet under en pågripelse som kom ut av kontroll. I en snau uke, mellom 6. og 10. august, stod London og bikket på kanten av lovløshet, og opptøyene ble fulgt opp av rotløs ungdom i andre engelske byer som Birmingham, Manchester, Liverpool og Bristol.2 Begivenhetene fra den sommeren viser to sider som det er vanskelig å tenke seg tilhører ett og samme samfunn.

Men kanskje er det nettopp dette – at fellesskap og fragmentering eksisterer parallelt og med samme selvfølgelighet – som er så karakteristisk for Storbritannia. I så fall kan prinsebryllup og opptøyer knyttes til en felles tematikk, som handler om store sosiale forskjeller og ulmende konflikt under en glasur av felles identitet. Det er en glasur som stort sett er glansfull og dekkende nok til å fange oppmerksomheten. Men den sier ikke stort om innholdet under.

Klasseskillene kjenner vi nordmenn gjennom litterære skildringer fra ulike epoker, fra Stolthet og Fordom via Downton Abbey til Østkantfolk. Sett utenfra har Storbritannia vært selve definisjonen på et klassesamfunn, hvor nedarvet posisjon definerte både hva slags innflytelse man hadde og hvor i samfunnet man hørte hjemme. Det var et samfunn bygget på horisontale fellesskap og klare hierarkier. Viktoriatidens Storbritannia står som det tydeligste eksempelet, med landeiende adel, et voksende handelsborgerskap, tjenerskap og arbeiderklasse ryddig plassert i ulike kategorier.

Skarpe sosiale skiller og tidlig industrialisering gjorde Storbritannia til et yndet studieobjekt for de som ville analysere klassekamp som historiens drivhjul. Blant dem som tok opp tråden var en beskjegget tysk filosof og historiker. Karl Marx oppholdt seg i London fra 1849 til sin død i 1883. Problemet han og andre sosialistiske teoretikere møtte, var at den britiske arbeiderklassen var alt annet 21

enn revolusjonær. Mye var spesielt i Storbritannia, som at industrialiseringen inntraff lenge før allmenn stemmerett og at respekten for rådende politiske institusjoner dominerte på tvers av alle sosiale kategorier.3 Opprørsviljen mot disse institusjonene var begrenset til små fraksjoner med sære meninger og mål. For det store flertallet var gradvise politiske og sosiale reformer eneste farbare vei for samfunnsendring etter 1600-tallets borgerkrig og etterfølgende kompromisser som gjorde kongemakten konstitusjonell og Parlamentet til politikkens sentrum.

Hos britene selv ble klassetilhørighet derfor oftere betraktet som en stabiliserende politisk faktor enn som en kilde til opprør. Etter at allmenn stemmerett var etablert – i 1918 for menn og 1928 for kvinner – strukturerte klassespørsmålet det politiske landskapet for både partier og velgere.

Knapt 120 år etter at Marx ankom London skulle statsviteren Peter Pulzer bli berømt for sin spissformulering: Class is the basis of British politics: all else is mere embellishment and detail.4 At klasse er like sosialt og politisk relevant som før, betyr imidlertid ikke at samfunnet har stått stille. Innholdet i kategoriene var i bevegelse alt da Pulzers bok kom på 1960-tallet, og svært mye har endret seg siden den tid. Det som i etterkrigstiden var klart definerte grupper av arbeidstagere i industri, varehandel og offentlig sektor har blitt splittet opp. Klassesamfunnets innhold ser annerledes ut i dag, når tjenesteytende næringer har tatt over for industrien og grensen mellom offentlig og privat sektor og mellom funksjonær, arbeider og næringsdrivende er flytende.

Svaret fra noen leire er å si at klassesamfunnet hører fortiden til og at dette er mulighetenes tidsalder, hvor tilhørighet til klasse er tankespinn. Organiserte fellesskap som arbeiderbevegelsen er svekket i Storbritannia, og det samme gjelder klassebevissthet som grunnlag for politisk mobilise22

ring. Arvelige seter i Overhuset er avskaffet, og heller ikke industrisamfunnets kapitalister er hva de var. Men klasse som begrep er forandret, ikke forsvunnet. Klassebevissthet var en felles faktor fra kjøkken og salonger i Downton til dagliglivet på Londons østkant. I dag er arenaene andre enn før, og horder av industriarbeidere og herregårdens tjenerskap er forsvunnet. Men de sosiale forskjellene er ikke borte selv om fellesskap har fragmentert. I et samfunn med Vest-Europas største ulikhet i levekår har klassespørsmålet ikke på langt nær mistet sin betydning som økonomisk målestokk. Samtidig er klasse en høyst relevant maktfaktor i et politisk system hvor adelstitler fortsatt brukes til å bekle Overhuset gjennom utnevnte lorder – og hvor statsråder trekker veksler på felles erfaring fra privatskoler og Oxford/Cambridge. Mer subtilt, mer fragmentert, men ikke mindre betydningsfullt er en dekkende beskrivelse av klasse i Storbritannia i 2013.

Den underliggende spenningen mellom høy og lav i det britiske samfunnet gir et interessant perspektiv på den politiske debatten i dag, da de økonomiske tidene er trange.

Siden finanskrisen har dessuten middelklassens vanskeligheter kommet til i klassepolitikkens ordskifte. Den nye middelklassen kan klatre, men også falle på den sosiale stigen – og fallhøyden er stor. Det er også et segment som står midt oppe i en generasjonskonflikt. De voldsomme demonstrasjonene mot økningen av skolepenger for høyere utdanning speiler harmen hos middelklassens barn, en generasjon som er den første siden annen verdenskrig hvor fremtidsutsiktene ikke nødvendigvis ser lysere ut enn for generasjonen som gikk foran. Usikre jobbmuligheter og et fjell av gjeld er utfordringene de står overfor.

23