Page 1


Sigmund Aas & Thomas Vestgården

Skammens historie Den norske stats mørke sider 1814–2014


© CAPPELEN DAMM AS 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2015 Forfatterne har fått støtte fra Fritt Ord og NFFO til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-47613-7 1. utgave, 1. opplag 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


«Å belyse, slik jeg ser det, vil si å kaste lys inn i mørket, men dermed avdekkes også lysets begrensning; den mørklagte bakgrunnen trer frem.» Edgar Morin


introduksjon

Hvordan kunne det skje? Jakten på et svar

I 2014 fyller den norske grunnloven 200 år. Grunnloven er selve fundamentet for staten Norge og dens historie – som mange oppfatter som uskyldig, harmonisk og inkluderende. I læreboken for ungdomsskolen Kosmos heter det at «Siden vi fikk Grunnloven har den vært et vern for folk og land».1 Fordi Norges menneskerettighetsbrudd og overgrep ikke blir nevnt i jubileumstaler, finner vi det nødvendig å skrive en bok med et systematisk fokus på de mørkere sidene av Norges nyere historie. Det er en god menneskelig egenskap å lære av sine feil, men dette forutsetter at vi først erkjenner de feilene vi har begått, og ikke minst oppfordrer til ettertanke midt i selvhyllesten som en feiring av grunnlovsjubileet gjerne bringer med seg. Skammens historie er et tilbakeblikk på den norske stats historie siden 1814, med en moralsk forankring i menneskerettighetene. I juridisk forstand kan man bare snakke om menneskerettighetsbrudd for tiden etter Norges tilslutning til de internasjonale konvensjonene. Menneskerettighetenes idéhistoriske røtter og tanken om enkeltindividets behov for beskyttelse mot vilkårlig og urettmessig offentlig inngripen, går derimot svært langt tilbake i tid. Å anvende et moderne tankesett på fortiden er ikke uproblematisk. Det er 7


umulig å forstå historien dersom man skal dømme den ut fra vår tids forutsetninger. I forhold til samtiden var 1800-tallet for eksempel et svært voldelig århundre, og dette reflekteres også i større eller mindre grad i den norske stats handlinger. Statens lovbrudd og overgrep kan og bør settes i en kontekst for bedre å forstås og forhindres. Det er imidlertid verdt å merke seg at det er en vesentlig forskjell på å forklare og å unnskylde overgrep og menneskerettighetsbrudd. Vi må ikke miste evnen til å lære av historiske overgrep ved å unnskylde det som god latin på den tiden det skjedde. Vi må heller ikke unnskylde menneskerettighetsbrudd eller andre overgrep fordi det har skjedd tilsvarende eller verre i andre land. Vårt perspektiv har i all hovedsak vært statens handlinger, og ikke enkeltpersoners overtramp. Et eksempel på dette er kapittelet om 22. juli. Det er ingen tvil om at det var gjerningsmannen som var ansvarlig for dødsfallene og skadene. Likevel har vi valgt å fokusere på myndighetenes mangelfulle respons og kritikkverdige opptreden før, under og etter katastrofen, fordi myndighetene kunne bidratt til å redde flere liv. Der hvor overgrep fra enkeltpersoner er omtalt i boken, er det fordi de opptrer i kraft av en offentlig stilling. Dette gjelder for eksempel leger i helsevesenet eller ansatte i offentlige barnehjem. I disse tilfellene har staten hatt et ansvar, enten fordi handlingene ble sanksjonert eller fordi staten ikke grep inn for å stanse disse personene og overgrepene de utførte. I vår søken etter å analysere og forstå menneskerettighetsbrudd og overgrep fra statens side har vi forsøkt å vise en rød tråd gjennom stoffet. Ved å kategorisere overgrepene i tre grupper med hver sin bakenforliggende motivasjon og drivkraft, kommer man nærmere en forklaring på hvordan dette kunne skje. 8


Den første kategorien er aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd – altså hvor staten aktivt har tatt skritt som bryter rettighetene til enkeltpersoner. Eksempler på dette er tortur, offentlige henrettelser, ulovlig overvåking og fornorsking av minoriteter. Motivet bak slike brudd er i stor grad drevet av en farlig godhetslengsel, som i mange tilfeller stammer fra en underliggende renhetslengsel – en lengsel etter et religiøst, politisk og etnisk enhetlig samfunn. Fremveksten av det moderne statsapparat har vært assosiert med en bevegelse vekk fra det usiviliserte og voldelige samfunn.2 Historien viser imidlertid at det norske siviliseringsprosjektet overfor tatere, samer og andre «avvikere» har gitt seg utslag i en institusjonalisert kulturell og fysisk statlig vold. «Gode intensjoner» om å redde disse menneskene fra seg selv og sin avvikende tilværelse og kultur, ved å bringe dem inn i den norske folden, ga grobunn for undertrykkende, rasehygieniske og assimilerende tiltak som strakk seg helt frem til 1970-årene. Det har gått hardt ut over folkegrupper som jøder, tatere, samer, skogfinner og kvener, som ikke passet inn i det norske glansbildet. Ulovlige virkemidler ble brukt i kampen mot politiske avvikere som ikke passet inn i systemet. Ikke minst gikk det ut over individer som ble sett på som sosiale avvikere – homofile, kriminelle og dem med en annen seksuell moral. De som ble regnet som «åndssvake» ble utsatt for systematiske overgrep av helsevesenet og kriminalomsorgen. Ifølge lovene skulle Norge være et kristent og dydig land, og flere forfattere har blitt dømt for blasfemi og utukt og fått sine bøker sensurert. Den andre kategorien overgrep har vi valgt å kalle unnlatelsessynder. Når det gjelder unnlatelsessynder, så handler dette om brudd som staten enten har visst om og unnlatt å gjøre noe med, eller ikke kjent til, men med rimelighet burde ha undersøkt. Eksempler i denne kategorien kan være beredskapen før 22. juli, trakasseringen av tyskerjentene eller overgrepene i offentlige barnehjem. Staten unnlot 9


her å gjøre det som var nødvendig for å beskytte sine mest utsatte innbyggere. Ifølge menneskerettighetene har statene en plikt til aktivt å beskytte sine egne borgeres rettssikkerhet for slik å forhindre mobbvelde og overgrep. Det er de svakeste og mest upopulære personene i et samfunn som har størst behov for rettsstatens beskyttelse. Disse unnlatelsessyndene antyder et sosialt hierarki som står i motsetning til det egalitære samfunnet vi som regel forbinder med Norge. Den tredje kategorien overgrep og menneskerettighetsbrudd er interessebaserte. Her kan man nevne eksport av våpen til tvilsomme regimer, salg av tungtvann til Israel og deltagelse i Vietnamkrigen. Mange statsvitere liker å kalle dette realpolitikk – i en situasjon hvor man må velge mellom idealer eller penger og egeninteresse, er det ofte sistnevnte som veier tyngst. Dette er for eksempel synlig i Norges investeringer i inhumane våpen gjennom oljefondet. Når det gjelder kildematerialet, har vi basert oss på svært mange skriftlige kilder. Der vi har funnet det mest hensiktsmessig har vi modernisert språkdrakten til dagens norsk. Vi står derfor i gjeld til en lang rekke forfattere, historikere, journalister og utredere før oss. Vi har i tillegg søkt i arkivene etter ny informasjon, og vi har også fått innvilget forskningsinnsyn av Rådet for taushetsplikt og forskning. Vi er takknemlige for hjelp fra Riksarkivet og fra Lars Petter Soltvedt ved Høyskolen i Buskerud. God lesing! Sigmund Aas og Thomas Vestgården Oslo, 13. oktober 2013


Innhold

Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Stå opp, den som ingen jøder vil ha i riket! . . . . . . . Religiøs intoleranse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . – Stå opp, den som ingen jøder vil ha i riket! . . . . . . . Jesuitter forbudt i 142 år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tredjeklasses mennesker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forrædere og skjerpede gemytter . . . . . . . . . . . . . . . .

15 15 17 21 23 26

Skjeletter i skapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nordmenn som egen germansk stamme . . . . . . . . . . . Kjøpte samiske skjeletter for 5 kroner stykket. . . . . . Rotet bort hodeskalle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den ariske rase stemmer Venstre . . . . . . . . . . . . . . . . . Telemark: et langskallet strøk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rasehygienens tidsalder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utstoppet kvinne glemt i kjelleren. . . . . . . . . . . . . . . .

29 30 31 32 33 34 35 37

De foraktede folk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et uønsket folk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samfunnets parasitter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Røvet fra sine egne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norges folkemord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skammens massegrav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nederst på den menneskelige rangstige. . . . . . . . . . . . Vår rase lider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den finske fare. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

39 39 40 44 48 54 56 57 59


Nordmenn som den herskende rase . . . . . . . . . . . . . . Avvikere fra den nasjonale norm . . . . . . . . . . . . . . . . .

61 67

Tortur og henrettelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Europas strengeste strafferett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Halshugging med skjelvende hånd . . . . . . . . . . . . . . . Henrettelse og likskjending . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forbrytere til spott og spe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Djeveløya i Oslofjorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 timer i total isolasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forbud mot toalettpapir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samfunnets søppelplass. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Personvern i kriminalomsorgen . . . . . . . . . . . . . . . . . .

68 70 71 72 73 74 77 78 79 80

Overgrep i omsorgens navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De gale satt i bur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lobotomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tvangskastrering av homofile . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Klippet i stykker med en sløv saks. . . . . . . . . . . . . . . . Torturanstalten i Pilestredet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnemishandling i statlige hjem og skoler. . . . . . . . . Ondskapens skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Menneskelige forsøkskaniner for LSD . . . . . . . . . . . . Reitgjerdet sykehus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brevsensur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lenket til sengen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

84 84 86 96 98 99 101 104 110 111 114 115

De forbudte ord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dømt til fengsel for kritikk av Høyesterett og politiet Nedsablingen av den første arbeiderbevegelsen . . . . . Den skitne undergrunnslitteraturen . . . . . . . . . . . . . . Kristianiabohemens tragedie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Christian Krohg: maler, journalist, forfatter og kriminell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gud er afroamerikaner og kristendommen en landeplage. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Agnar Mykles forbryterskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

119 119 121 123 127 131 136 138


En grim og hevngjerrig stat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sexus og sengehester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uten en tråd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Massiv krenkelse av moralbegreper . . . . . . . . . . . . . . . Fra politisk filmsensur til Life of Brian . . . . . . . . . . . .

142 145 147 154 156

Norske overgrep i skyggen av nazismen . . . . . . . . . Norges stengte dører. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . – Brenne inne med barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etterkrigsoppgjøret – hevnens time. . . . . . . . . . . . . . . – En bistandshandling av ubetydelig art . . . . . . . . . . . Den norske Eichmann?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dødsstraff på sviktende grunnlag . . . . . . . . . . . . . . . . Dømt til fengsel for humanitært arbeid. . . . . . . . . . . . Den forbudte kjærligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barna man helst ville bli kvitt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Heltene som ble dolket i ryggen . . . . . . . . . . . . . . . . . Operasjon asfalt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

160 160 161 162 164 166 170 172 175 181 183 186

Ulovlig overvåking og politisk forfølgelse . . . . . . . . Revolusjonsfrykt og kommunistjakt . . . . . . . . . . . . . . Frykten for en indre fiende. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arbeiderpartiet: Fra overvåket til overvåker . . . . . . . – Man må ikke følge reglene når det gjelder disse folkene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den svarte loven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Åpenlyse overgrep mot et legalt politisk parti . . . . . . Skjulte ledninger på Folkets Hus . . . . . . . . . . . . . . . . . Den uhyggeligste form for krig . . . . . . . . . . . . . . . . . .

188 188 191 193

Justismord og politivold i Norge. . . . . . . . . . . . . . . . Politivold: mishandling, overgrep og injurier . . . . . . . Uskyldig dømt av bygdesladder . . . . . . . . . . . . . . . . . Øksedrap og justismord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fritz Moen: Uskyldig dømt – to ganger . . . . . . . . . . . Drapet på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad . . . . . Fritz Moen sirkles inn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

218 218 223 226 229 230 231

198 202 205 209 211


Tragediene på Aker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uskyldig dømt tok sitt eget liv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . Eget utvalg for å redusere antall justismord . . . . . . . .

236 238 240

Fredsnasjonens bakside . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kongens kalde skulder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lukten av napalm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hauge bak Stortingets rygg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norges hemmelige krig. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . – Nordmenn er ikke amerikanere . . . . . . . . . . . . . . . . Oljepenger, blodpenger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . CIAs spøkelsesfly i Stavanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Med død som profitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den vanskelige bistanden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Status 1970: Over halvparten av bistanden til norske lommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utrydd de fattige? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnløs for all fremtid – mot to ukers lønn . . . . . . . .

242 243 245 246 248 250 253 258 261 265

Da terroren rammet og staten sviktet . . . . . . . . . . . Det byråkratiske spillet om Grubbegata . . . . . . . . . . . Etater som ikke snakker sammen. . . . . . . . . . . . . . . . . Nedprioriteringen av politihelikopteret . . . . . . . . . . . La ned antiterrorstyrke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Manglende øving og underrapportering av sikkerhetstruende hendelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dårlig teknisk beredskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sviktende gjennomføringsevne . . . . . . . . . . . . . . . . . .

272 272 275 278 280

Om forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

289

Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

290

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

301

266 266 269

281 283 284


Stå opp, den som ingen jøder vil ha i riket! Norges grunnlovsfedre møttes på Eidsvoll i 1814. Sammen skulle de komme til å vedta Norges grunnlov: et dokument med selvmotsigelser, motstridende paragrafer og moral. Grunnlovsfedrene benyttet ikke sjansen til å gi alle nordmenn religionsfrihet, men forbød ganske enkelt flere religioner i Norge.

Grunnloven lever i den norske bevisstheten, og gir seg blant annet utslag i 17. mai-feiringen. Dokumentet har mange motstridende forordninger, samfunnstanker og moral. En vanlig oppfatning er at Grunnloven er Norges demokratiske grunnmur. På noen punkter var dokumentet liberalt og fremsynt, men det inneholdt også paragrafer som viste menneskeforakt, noe den såkalte «jødeparagrafen» er et eksempel på.

Religiøs intoleranse En viktig side ved et demokratisk styre er at enkeltmennesker har friheter og rettigheter som er ukrenkelige og ikke kan fjernes. I praksis er det enkeltmenneskers rettigheter som skiller et demokrati fra et mobbvelde, hvor flertallet av befolkningen styrer i alle spørsmål til enhver tid. De fleste av grunnlovsmennene var høyt utdannede og intellektuelle menn. Vi kan derfor regne med at de hadde fått med seg de 15


strømninger i tankegods og filosofi som utgjorde grunnlaget for opplysningstidens idealer: religionsfrihet, ytringsfrihet, folkesuverenitet og opprøret mot adel og kongemakt. Disse ideene var grunnlaget både for den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776, den amerikanske grunnloven av 1789 og den franske menneskerettighetserklæringen av 1789. Grunnloven § 2 ble av grunnlovsforsamlingen vedtatt som: Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles utelukkede fra Adgang til Riget.

Paragrafen består av fire setninger som på hver sin måte utviser religiøs ensretting. Den begynner med å fastslå at den evangelisk-lutherske kirke skal være et statlig anliggende, og dermed blir alle nordmenn også tvunget inn under en bestemt religiøs fortolkning gjennom å være innbyggere i Norge. Grunnlovsfedrene var med andre ord ikke så fremsynte og liberale som sine franske og amerikanske motparter, som la til rette for full religiøs frihet og likestilling, uavhengig av om man var kristen protestant eller ikke. Til sammenligning lyder den amerikanske grunnloven, skrevet 23 år tidligere: «Kongressen skal ikke vedta noen lov angående etablering av religion, eller hindre fri utfoldelse av slik (…)». Setning nummer to i den norske grunnloven er en forsikring for at bekjennende evangelisk-lutherske kristne oppdrar sine barn i samme religion som foreldrene. Med ettertidens øyne kan man lure på hvorfor eidsvollsmennene hadde en slik iver etter å skrive religiøs barneoppdragelse inn på en så sentral plass i et lands grunnlov. Dette ikke minst siden barneoppdragelse ble sett på som et privat anliggende på den tiden. 16


Sorenskriver Wilhelm Frimann Christie fra Bergen deltok aktivt i debatten. Hans innlegg om paragraf 2 i grunnlovsforsamlingen fra maidagene 1814 lød: «Apostasje, eller frafall fra den herskende religion, kan vanskelig forebygges når alle religioner offentlig utøves. Å straffe apostaten stemmer i det minste ikke overens med min utmerkede toleranse – skadelig ville det også etter min mening være, om landets innbyggere som tilhører den herskende religion hadde tillatelse til å la deres barn opplæres og oppdras i andre religioner.»1 Etter først å ha omtalt seg selv som tolerant, foreslår Christie altså denne setningen om barneoppdragelse. Vi kommer ikke nærmere noen god begrunnelse for forslaget i innlegget hans, utover at han beskriver det som «skadelig» dersom barn blir oppdratt i en annen religion. Den ser ut til å ha blitt godtatt av forsamlingen. Etter dette ser debatten ut til å ha sporet av med diskusjoner om hvor mange ektefeller muslimer har lov til å ha, og om jesuitter virkelig eksisterte.2 Den tredje setningen er et forbud mot jesuitter og andre munkeordener. Jesuittene er en munkeorden som utgjør en del av den romersk-katolske kirke. Også her er det tydelig at hensynet til en protestantisk kirke og reformasjonen går foran opplysningstidens idealer om religionsfrihet og toleranse.

– Stå opp, den som ingen jøder vil ha i riket! I Søren Kierkegaards journaler fra 1855 står det skrevet en ironisk liten anekdote: Ved tronskiftet i 1839 ble det holdt en politisk generalforsamling i et av våre hotell. Folk snakket i munnen på hverandre. Alle var ivrige, og blant de ivrige var en jøde en av de aller ivrigste. Til ham henvendte en ankommende seg og spurte: «Hva er det man vil?» «Vi vil ha den norske konstitu17


sjonen», svarte han. «Hvorfor vil de ha den norske konstitusjonen? Vet du ikke at den jager ut jødene fra landet?» «Nei det visste jeg ikke; så vil jeg ikke ha den norske konstitusjonen!»3

Den fjerde setningen i § 2 er et forbud for jøder mot å reise inn i Norge. Den kan sees på som en videreføring av Christian den femtes norske Lov av 1687. Det var et klart og tydelig signal om at jøder ikke var ønsket i Norge av flertallet av våre grunnlovsfedre. Innreiseforbudet mot jøder i § 2 vakte stor debatt. Grev Herman Wedel Jarlsberg fant det illiberalt å gjøre det til et grunnlovsforbud. Peter Hount mente også at adgangen for jøder burde være åpen, idet de også utgjorde lærere, kunstnere, fabrikanter og eiendomsmenn.4 På den andre siden sto blant annet Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland, som mente at jødene hadde vært skadelige for enhver stat hvor de var blitt sluppet inn. De anførte: Da det i henhold til Jødisk religion og lærdom ikke blir ansett for urettferdig å bedra kristne, men tvert imot blir ansett for en fortjenstfull handling, så har de utelatt seg selv fra å bli norske borgere.5

Nicolai Wergeland – Henrik Wergelands far – ønsket ingen israelitter i riket, og uttalte: Israelittene, som har hele jorden som sitt fedreland, kunne gjerne la oss beholde denne avkrok på kloden. Deres inntrengning i landet ville kunne forderve og fattiggjøre folket.6

Theis Jacob Thorkildsen Lundegaard var en frittalende bonde fra Lister i Aust-Agder. I 1814 møtte Lundegaard på riksforsamlingen, og han kviet seg ikke for å si hva han mente. Han ble den første bonden som grep ordet i en debatt, og i de seks ukene forsamlingen varte, var han av de 18


mest snakkesalige. Noen stor taler var han likevel ikke. Det var først og fremst ved utbrudd og kommentarer som andre ikke torde komme med at han gjorde seg bemerket.7 Sorenskriver Bryn gjengir i sine notater at Lundegaard reiste seg raskt opp i debatten om «jødeparagrafen» og ropte: «Stå opp, den som ingen jøder vil ha i riket!» Flertallet av representantene reiste seg umiddelbart. Dermed ble «jødeparagrafen» vedtatt.8 Det er flere måter å tolke dette på. Åpenbart var det følelsesladd populisme i grunnlovsforsamlingen i øyeblikket, men de underliggende årsakene har antagelig vært mange hundre år med antisemittiske strømninger og fordommene mot jødene. Sorenskriver Christies forslag lød: «Den evangelisklutherske religion forblir statens offentlige religion. Alle kristne religionssekter har fri religionsutøvelse; likevel er jøder og jesuitter fremdeles utelukket fra riket. Munkeordner tillates ikke. Landets innbyggere, som bekjenner seg til den offentlige religion, forplikter seg til å oppdra sine barn i den samme (religionen).»* Ved avstemningen ble Christies forslag vedtatt med 94 stemmer, men av en eller annen grunn er teksten blitt noe annerledes i den endelige 17. mai-grunnloven. Setningen om at alle kristelige religionssekter tilstedes fri religionsutøvelse var utelatt. Etter at alle paragrafene var vedtatt, hadde en redaksjonskomité ansvaret for den endelige utformingen. Om det var en glipp som skyldes tidspresset de var under, eller om det var et bevisst forsøk på å gjøre bestemmelsen mindre liberal er vanskelig å avgjøre i ettertid. Den endelige paragrafen fikk i hvert fall ikke særlig preg av religionsfrihet.9 Grunnlovsfedrene på Eidsvoll forspilte denne gylne muligheten til å gi alle nordmenn religionsfrihet, slik de amerikanske og deres franske motparter hadde gitt sine folk 25 årtidligere. Sorenskriver Christian M. Falsen fra * Rettskrivningen

er modernisert av forfatterne.

19


Follo har av mange blitt kalt grunnlovens far. I hans bok Norges Grundlov: gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar10 heter det: Hva jødene angår, så kan man nesten anta det som umulig at de noensinne kunne bli gode borgere i noen stat hvor jøder ikke regjerer. Deres lover, ja selv deres religion avsondrer dem slik fra andre mennesker at de ville søke å utgjøre et nytt samfunn der hvor de blir mottatt, og man unndrar seg å oppfylle lovene til den staten hvor de bor og får beskyttelse. Dessuten begår de fleste av dem bedrageri og underfundigheter i handelen. Dette er så alminnelig blant bekjennere av den jødiske religionen at det ikke kan kalles en unødvendig forsiktighet å holde dem ute av et handelsland som Norge.11

Eidsvollsmennenes ønske om å nekte jøder innreise til Norge var muligens mer antijudaistisk enn antisemittisk. Den var motivert av en oppfatning av at jødedommen var noe overnasjonalt i en tid da nasjonalstater – og grunnlover – fremdeles var i støpeskjeen. Man var derfor sterkt usikre på jødenes lojalitet til Norge. Det samme kan sies om jesuittene, som ble sett på som lojale mot paven i Roma og ikke den norske kongen. «Jødeparagrafen» inneholdt ikke noe forbud mot jøder per se, men et forbud mot medlemmer av mosaiske trossamfunn. Omvendte jøder kunne dermed komme inn. Paragrafen innebar heller ikke noe påbud om at jøder måtte forlate Norge – bare et innreiseforbud. Uavhengig av motivasjonen bak, var imidlertid resultatet fra møtet på Eidsvoll et sterkt signal om at jøder fortsatt ikke var ønsket i Norge. Den norske avvisningen av jødene blir ikke mindre påfallende i lys av den liberaliseringen som samtidig fant sted i Danmark. For danske jøder var 1814 et merkeår, ikke fordi de ble nektet adgang til Norge, men fordi de fikk borgerrett i Danmark.12 20


I tiden etter dette var det noen episoder med jøder som sporadisk kom til Norge og ble arrestert. En spesiell episode fra Bergen har antagelig vært den utløsende faktor når det gjelder arbeidet for å fjerne jødeforbudet, som startet i 1840-årene: En jøde strandet etter et forlis og kom til Bergen. Herfra ble han øyeblikkelig – og under politieskorte – ført til Christiania og deretter ut av landet til Gøteborg. Dette sett i forhold til 500 tyske skipbrudne som også kom til Bergen samme høst etter et forlis, og fikk nødvendig opphold betalt av det offentlige.

Jesuitter forbudt i 142 år Det er interessant å se på hvor lenge forbudene mot jøder, jesuitter og munkeordener sto i Grunnloven før de ble fjernet – og hvordan de ble avskaffet. Forslaget om å fjerne bestemmelsen som forbød jesuitter oppnådde ikke det nødvendige 2/3 flertall i Stortinget i 1897 og 1925, men ble opphevet den 23. november 1956. Med andre ord tok det hele 142 år før et åpenbart diskriminerende og menneskerettighetsstridig forbud ble fjernet fra Grunnloven. Forbudet mot munkeordener ble opphevet i 1897, altså 83 år etter at det ble vedtatt.13 Det ble ikke foretatt noen reform for å innføre full religionsfrihet. Derimot ble disse forbudene fjernet stykkevis fra paragrafen med mange års mellomrom. Dette vitner om at det var nødvendig med en iherdig kamp for å fjerne forbudene, og at de også hadde sine støttespillere i det norske samfunnet. Henrik Wergeland var – i motsetning til sin far – en innbitt motstander av «jødeparagrafen». Wergelands skrift «Jødesagen i det norske Storthing» utkom i oktober 1842, og i årene etter fulgte han opp med flere avisartikler og dikt som også medførte store debatter i norske aviser.

21


Jødesaken kom opp til behandling i Stortinget 9. september 1842. Trådene ble samlet av Constitutionskomitteen til en omfattende innstilling som ble lagt frem for Stortinget 5. september 1842. Komiteen mente at grunnlaget for jødeforbudet i § 2 var religiøs intoleranse av eidsvollsmennene, og at sunn politikk måtte innebære å være rettferdig og «Ikke ubetinget avskjære seg selv muligheten av forbindelser med noen som kan være staten eller noen av dens borgere gagnlig.»14 Utfallet av avstemningen i Stortinget viste 51 stemmer for innstillingen fra Constitutionskomiteen og 43 imot. En grunnlovsendring krevde 2/3 flertall og dermed forble Grunnloven § 2 uendret. Et tysk leksikon fra samme tid levnet Norge liten ære hva gjaldt religionsfrihet: Norge er det eneste land som i dette øyeblikk ikke tillater jøder. Grunnloven av 1814 utelukker dem uttrykkelig fra alt opphold i landet. Her har de mest hensynsløse antipatier mot det jødiske folk holdt seg ved like, og er skarpest utpreget. (…) Ingen skal riktignok nekte dem retten til fritt å vedta lover som hindrer fremmede tilgang til Norge, og få tilgang til storsamfunnets fordeler. Moralsk sett er saken derimot annerledes, sånn sett fortjener den hardheten og følelsesløsheten som garantert vil møte selv skipbrudne jøder på den norske kyst, sterk kritikk.15

Selv om Wergelands helse ble merkbart svakere, lot han aldri sykdommen stå i veien for sitt engasjement, og fra sykesengen utkom blant annet diktet «Jødinden». Wergeland måtte til slutt gi tapt for sykdommen, men andre overtok kampen etter ham. Gjentatte forslag til grunnlovsendringer ble behandlet i Stortinget i 1845, i 1848 og i 1851. Ved fjerde gangs behandling av saken, i 1851, ble den omstridte paragrafen hevet, og jøder fikk adgang til Norge. Dette skjedde etter en debatt i Stortinget som varte i fire dager. Resultatet etter avstemningen i Stortinget viste seg å være at innstillin22


gen ble bifalt med 93 stemmer for, og 10 imot. 9. juli 1851 ble vedtaket i Stortinget forelagt regjeringen, og mange av statsrådene støttet det. Stattholderen Severin Løvenskiold var av personlige årsaker imot at jødene fikk tilgang til riket.16 Forslaget ble likevel vedtatt, og sendt til Stockholm for endelig godkjenning av kongen. Frem til 2012 lød § 2 slik: Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.17

Her er det interessant å merke seg at den første setningen gir full religionsfrihet til alle. Setning to fastslår statskirken, mens setning tre står i direkte motstrid til den første setningen. Selv om man har full religionsfrihet må man altså oppdra sine barn som kristne dersom man tilhører statskirken.

Tredjeklasses mennesker I et demokrati er det naturligvis svært vesentlig hvem som har stemmerett. Før grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll forelå det flere forskjellige forslag om hvem som skulle ha stemmerett i Norge. Forholdene lå videre til rette for meget demokratiske stemmerettsregler.18 Det var imidlertid stor motstand mot allmenn stemmerett blant eidsvollsmennene. Et eksempel her er amtmann Claus Bendekes innlegg i debatten: Norge kan, som kjent er, ikke regnes blant de rike land; det er derfor meget viktig at ingen overflødig utgift pålegges staten. Dette tror jeg dog vil skje om alle 25 år gamle borgere som ikke er uttrykkelig unntatt i denne paragrafen skulle være 23


stemmeberettiget. Antallet representanter til Stortinget ville etter min mening bli større enn den nytten de vil gjøre, og staten vil få byrden med overflødige utgifter for deres reise til og fra Stortinget, og for maten de vil spise. I de deler av Norge jeg kjenner, er det en vanlig skikk at gårdbrukere, ofte i en arbeidsdyktig alder overdrar gården til sine barn og beholder kost og losji på gården for livstid. Resten av deres levetid tilbringer de i ro, ja nesten i unyttighet, og bidrar lite eller ingenting til statens interesser. (…) Over alt på landet er det forskjellige slags håndverkere, som ikke arbeider under en mester, men ofte selv bringer gutter med seg, og vil derfor selv ansees som håndverksmestere, selv om arbeidet deres ikke gjør dem fortjent til det. Skulle disse tredjeklasses menneskene være stemmeberettigede, ville antallet på valgmenn følgelig også på representanter til Stortinget økes, og det kanskje til mer skade enn gagn.

Claus Bendeke var en av eidsvollsmennene i 1814. I de fleste sakene forholdt han seg passiv, men i behandlingen av stemmerettsreglene deltok han til gjengjeld svært aktivt. Faktisk var det Bendeke som formulerte de prinsippene som frem til 1884 skulle bli grunnlaget for stemmeretten. Han var for en begrenset stemmerett, bl.a. fordi han anså håndverkere og pensjonerte bønder for å være tredjeklasses mennesker. I dag har han en vei oppkalt etter seg på Ottestad, nær Hamar. Amtmann Bendeke brukte et økonomisk argument for ikke å gi full stemmerett til alle over 25 år. Han mente rett og slett at dersom man skal ha flere stemmeberettigede, så må man også ha flere representanter på Stortinget, og at Norge som et fattig land rett og slett ikke hadde råd til verken reise, kost eller losji for disse representantene. Dette argumentet er naturligvis ulogisk: Flere stemmeberettigede betyr ikke nødvendigvis flere representanter, men derimot flere velgere bak hver representant. Videre listet Bendeke opp mennesker han ikke fant verdige å gi stemmerett: først og fremst på grunn av yrkene de utøvde. Dette gjaldt for eksempel pensjonerte bønder og håndver24


kere og deres lærlinger. Han kalte dem rett ut tredjeklasses mennesker. Synet om at stemmerett burde være knyttet til yrke og eiendom var fremtredende blant eidsvollsmennene. Historikeren Sverre Steen berører temaet stemmerett i Grunnloven, og viser til at stemmeretten ble forbeholdt norske borgere – bare menn (enda loven ikke eksplisitt sier det), som hadde fylt 25 år og hadde vært bosatt i landet i minst fem år. De var eller hadde vært embetsmenn, eller hadde vært selveiende bønder i mer enn fem år. Dersom de bodde i byen, måtte de enten tilhøre borgerskapet eller eie hus til en verdi av minst 300 riksdaler sølvverdi. Det var et overveldende flertall for den innskrenkede stemmeretten blant eidsvollsmennene. Steen påpeker at store samfunnsgrupper som ville ha fått stemmerett etter konstitusjonskomiteens opprinnelige forslag, ikke oppnådde denne borgerretten etter vedtaket. På landsbygda gjaldt dette dem som leide jord, pensjonister, hjemmeværende bondesønner, skolelærere, omreisende handelsmenn hvis de ikke satt på egen gård, samt funksjonærer og tjenestemenn i byene som ikke hadde hus som var verdt minst 300 riksdaler. Resultatet var at det til slutt var tre grupper av samfunnsborgere som nå på hele folkets vegne fikk rett til å utpeke stortingsmennene. Dette var embetsmennene, byborgerne og den konstante gruppen av jordeiere og jordbrukere.19 Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll mente etter alt å dømme at de «lavere folkegrupper» ikke hadde evne til å dømme i statssaker – eller at evnen til å dømme i slike saker hadde sammenheng med selvstendig yrke og eiendom.20 Videre skal man merke seg en detalj som er svært viktig, men likevel ofte overses: Før en borger ble innført i manntallet og kunne utøve sin stemmerett, måtte han også avlegge ed til forfatningen. Unnlot han å gjøre det, kunne han ikke stemme. Dermed fikk man to kategorier av fullmyndige statsborgere, de stemmekvalifiserte og de stemmeberetti25


gede. Det var mange stemmekvalifiserte som aldri avla eden og dermed aldri kunne stemme.21 Dette gjorde i praksis det demokratiske folkegrunnlaget enda snevrere. Ifølge videregående pensum i historie var den norske grunnloven en av de mest demokratiske i samtiden. Likevel var det bare en minoritet – ca. 40 % av den mannlige befolkningen over 25 år – som hadde stemmerett.22

Forrædere og skjerpede gemytter I stortingssalen henger Oscar Wergelands bilde av riksforsamlingen på Eidsvoll. Bildet viser grunnlovsfedrene i høytidelig verdighet idet de overhører Prins Christian Fredriks trontale. Grunnlovsfedrene tok hverandre i hendene og ropte «Enig og tro til Dovre faller». Likevel var grunnlovsforsamlingen også et sted for rykter, krangler, diskusjoner, uvennskap og mistenksomhet. Selv om bildet av det nasjonalromantiske samholdet har blitt stående for ettertiden, var det mye som sto på spill for eidsvollsmennene i de usikre tidene landet sto i. De fleste klarte å forlikes etter forhandlingene, men for enkelte ble uoverensstemmelsene svært så personlige. Representantene delte seg raskt i to politiske leire: Selvstendighetspartiet som ville ha Norge som et selvstendig land, og Unionspartiet som ville at Norge skulle gå i union med Sverige. Nicolai Wergeland skrev i sin dagbok fra maidagene i 1814: Tonen er forandret her. Gemyttene er mer skjerpet mot hverandre. Man kan høre selv de frykteligste ordene som stikker. Unntatt noen haltende individer imellom som man ikke vet om er verken fugl eller fisk, eller hvordan de resonnerer, så finnes det to partier her. De betrakter hverandre for ikke stort mer enn forrædere, selv om jeg mener denne skjem26


mende betegnelse ikke passer for noen av partiene, og ikke for et eneste individ blant dem.23

Noen følte seg åpenbart personlig utsatt for grunnløse rykter, og svarte tidvis med å boikotte grunnlovsforsamlingen. En av disse var Gustav Peder Blom fra Vestfold, som skrev i sin dagbok 29. april: I går og i forigårs holdt jeg meg hjemme. Det ergret meg å gå blant en mengde mennesker, hvorav 1/3 var avsindige, 1/3 var usle kryp, og etter min mening ikke turde å si sin mening, og 1/3 var offer for baktalelser.24

Her er det ikke minst verdt å nevne konflikten mellom Poul Steenstrup og Severin Løvenskiold. Poul Steenstrup hadde studert en rekke fag ved Universitetet i København før han kom til høyskolen Bergseminaret på Kongsberg i 1797. På riksforsamlingen sluttet han seg til Selvstendighetspartiet. I tillegg kjempet han ivrig for full næringsfrihet og mot alskens privilegier, titler og ordener. Han kom godt overens med de fleste, også politiske motstandere, men ikke med Severin Løvenskiold, som tilhørte Unionspartiet. På 17. mai kom det til en voldsom krangel mellom de to, og det hele utartet seg nesten til en duell. Severin Løvenskiold tilhørte en av landets rikeste adelsslekter, og hadde som mange av sine likemenn tilbrakt år i utlandet. Etter endt utdannelse og noen år i embetsverket, ble han i 1803 utnevnt til amtmann i Bratsberg (Telemark), og representerte Telemark på Eidsvoll. Under riksforsamlingen la ikke Løvenskiold skjul på standpunktene sine. Han ble derfor, ved siden av Nicolai Wergeland, trolig den mest upopulære av unionsmennene. I saker som ikke angikk forholdet til Sverige var han mer anonym. Løvenskiold ble ikke valgt til det første Stortinget høsten 1814, men frem til 1816 fungerte han som Norges kommissær ved gjeldsforhandlingene med Danmark. I 1828 ble han statsminister for 27


Norge hos kongen i Sverige og fra 1840, stattholder. Heller ikke i disse stillingene var han særlig populær. Av mange ble han ikke bare betraktet som konservativ, men reaksjonær. I 1836 ble han stilt for riksrett og dømt for ikke å ha protestert mot en oppløsningsordre fra Kongen.25 Jacob Aall forsøkte å mekle mellom Steenstrup og Løvenskiold. I sin dagbok skrev han: Jeg anså denne stemningen i forsamlingen som fordelaktig til en forsoning mellom Bergmester Steenstrup og Løvenskiold. Jeg foreslo derfor for Sorenskriver Blom at han skulle gå til Steenstrup for å gjøre opp saken. Men vårt møte var forgjeves. Mannen brukte denne anledningen til å vise en stolthet som etter min mening langt overgikk Løvenskiolds. Han erklærte at han skulle hevne seg, selv om han skulle komme til å bære på sitt hat i mange år. Da jeg la merke til disse tankene, forlot jeg samtalen i en hast og lot denne forbitrede mannen stå med galle i halsen.

Alle unntatt Løvenskiold ser ut til å ha deltatt på festen den siste kvelden. Riksforsamlingens forhandlingsprotokoll for 19. mai meldte om Løvenskiolds sykdomsforfall. Som regel var det ikke vanlig å navngi hvem som ikke møtte. Derfor kan man spørre seg her om det var gjort fordi man synes at møtet var så viktig, eller fordi man ante at årsakene til forfallet var av mer politisk enn medisinsk karakter? Kan det tenkes at Løvenskiold fremdeles ergret seg over sammenstøtet med bergmesteren, og at han kanskje hadde liten lyst til å delta på festen? spør historiker Eli Fure.26 Enkelte av grunnlovsfedrenes ønske om et etnisk og religiøst homogent samfunn, som blant annet ga seg utslag i «jødeparagrafen», skulle utover på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet gjenspeiles i vitenskapen.


Skjeletter i skapet På 1800-tallet vokste det frem en vitenskapelig tro på at nordmenn tilhørte en arisk rase. Forskere delte mennesker inn i «kortskaller» og «langskaller», og det ideologiske grunnlaget for de overgrep staten senere skulle utføre ble lagt.

En del av tankegodset som rørte seg i akademia og politikken i Europa og – også i Norge – på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet peker frem mot overgrep som skulle komme. I nasjonsbyggingsprosjektet under den nasjonalromantiske perioden fra rundt 1850 var nasjonalismen et prosjekt skapt av en elite av diktere, kunstnere, akademikere og språkforskere. De ønsket å danne en nasjonalfølelse i den norske befolkningen for å danne et grunnlag for en selvstendig nasjon. Nasjonalisme er et politisk program for den uavhengige og sentraliserte nasjonalstat. Den legger vekt på selvstendighet og selvhevdelse utad, og enhet og solidaritet innad.1 I midten av det nittende århundret ble det utviklet en nasjonal symbolverden inspirert av natur og bondeliv, og en heroisk nasjonal historie ble etablert, ved blant annet historikeren P.A. Munch. Diktning, malerkunst og musikk fremhevet det nasjonale fellesskapet. Istedenfor, eller i tillegg til, den tradisjonelle lokale tilhørigheten ble en nasjonal identitet skapt, og det oppsto etter hvert en felles oppfatning av hva det ville si å være nordmann. Den norske nasjonalismen har virket samlende – i den forstand at man følte en nasjonal tilhørighet med norsk kultur og tradisjoner. Men den har også virket splittende og aggressiv på alle 29


som falt utenfor dette norske fellesskapet, for eksempel samene, jødene, skogfinnene, kvenene og taterne.

Nordmenn som egen germansk stamme Vitenskap er søken etter kunnskap. En forsker må ikke la sine personlige motiver, følelser eller politisk syn påvirke resultatene av sin forskning. Likevel ser vi tendenser til at historikere på 1800-tallet lar seg rive med i den nasjonale vekkelsesbevegelsen som gjorde seg gjeldende i kunst, kultur og politikk på den tiden. For å passe inn i den vedtatte sannheten om at den norske nasjonen var gammel og at nordmenn utgjorde noe helt spesielt, ble det konstruert teorier uten noe solid vitenskapelig fundament. Her var professor Rudolf Keyser en ledende skikkelse. Han utviklet en teori, som allerede Gerhard Schøning hadde vært inne på: at den nordiske stamme er innvandret fra nord, men i Sverige og Danmark er blitt oppblandet med tyske germanere («gotere»).2 Keysers første vitenskapelige arbeid var avhandlingen «Om Nordmændenes Herkomst og Folkeslægtskab» (1839), som ble et programskrift for nasjonalromantikken. I 1847 holdt han forelesninger om «Nordmændenes Videnskabelighed og Litteratur i Middelalderen». Forelesningene er den første samlede norrøne litteraturhistorie. Her hevdet han at hele den norrøne litteratur er norsk, ikke fellesnordisk. Med disse to verkene ble Keyser grunnlegger av «den norske historiske skole». Forskningen var konsentrert om middelalderen – Norges storhetstid. Keyser utviklet en teori om at den norrøne stamme hadde innvandret fra nord. I det som i dag er Norge og Nord-Sverige var det så godt som ubefolket, og dette ble stammens hovedområde. I Danmark og Sør-Sverige bodde det gotisk-tyske stammer som måtte fortrenges eller underlegges, og stammen ble derfor ikke like 30


«ren» i disse områdene. Norge var mer norrønt enn Danmark.3 Etter hvert fikk Keyser hjelp av sin elev P.A. Munch, som ble en av de viktigste arkitektene bak den norske nasjonsbyggingen. Han overtok og utdypet Keysers teori om at nordmennene hadde vandret inn fra nord og etter seierrik kamp med tyske germanere erobret Sør-Sverige og Danmark («den norske historiske skole»).4

Kjøpte samiske skjeletter for 5 kroner stykket I 1915 arbeidet doktor Johan Brun på oppdrag for Kristian Emil Schreiner, som var bestyrer ved Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Brun dro til Neiden i Sør-Varanger, hvor han kjøpte retten til å grave opp skjeletter etter skoltesamer for 5 kroner stykket. Skoltesamer er en østsamisk minoritet bosatt i grensetraktene mellom Russland, Finland og Norge. Hovedsakelig er de russisk-ortodokse. Formålet med gravskjendingen var forskning på folkeforflytninger og rasebiologi. Forskningen hadde en klar maktpolitisk og ideologisk dimensjon. Til sammen ble 94 skoltesamiske skjeletter gravd opp, pakket i striesekker og tatt med sørover – alt i forskningens navn. I 96 år lå de skoltesamiske skjelettene i hyllene til Anatomisk institutt i Oslo. Til tross for at det ble forsket lite på dem, mente universitetet at de hadde betydelig vitenskapelig verdi.5 Skjelettmaterialet ved De Schreinerske samlinger befinner seg ved Anatomisk institutt. Samlingen av skjelettdeler er den største i verden, og det er tatt 15 doktorgrader med utgangspunkt i den. Måten de samiske skjelettene havnet i samlingen på, er fra samisk hold blitt betegnet som en skamplett i norsk historie. Særlig i mellomkrigstiden ble det begått til dels grove overtramp. Med Stortingets bevilgninger og kirkens velsignelse ble flere kirkegårder i Finnmark rasert, til tross for iherdige lokale protester. Ingen offi31


sielle myndigheter reagerte, heller ikke norske prester. Bare den russisk-ortodokse menigheten i Neiden protesterte, og presten lyste den norske legestudenten Brun i bann «både på lappisk og kvensk», skrev Brun i sin rapport til sin overordnede, professor Schreiner.6

Rotet bort hodeskalle Etter Kautokeino-opprøret i 1852 ble samene Mons Somby og Aslak Jacobsen Hætta dømt til døden og henrettet ved halshogging. Etter henrettelsen ble hodene deres sendt til Oslo. De ble regnet som statens eiendom, og havnet i arkivene ved Universitetets anatomiske institutt. I 1985 ba Sombys etterkommere om å få skallen utlevert for å gravlegge den. Det juridiske fakultet var enig, men Anatomisk institutt bestred riktigheten av resonnementet, og motsatte seg utleveringen av skallene. Etter en langvarig strid om skjelettrestene og et krav fra dagens generasjon samer som ble stadig sterkere, ga rektor Lucy Smith etter og fikk styrets tilslutning til å utlevere levningene. Sombys hodeskalle skulle overleveres samefolket under et lukket arrangement i Oslo, hvor Sombys etterkommere var utelukket. Etter vedvarende press gikk imidlertid universitetet med på at overleveringen skulle være åpen. Først i 1996 ble skallen utlevert til Samisk kulturminneråd. Universitetet hadde bare ett problem: Ingen visste hvor skallen til Aslak Jacobsen Hætta var. Den var rotet bort. Etter en intern skjellettjakt ble Hættas skalle senere gjenfunnet i København og levert tilbake. Etter alt å dømme hadde den blitt lånt ut til forskningsformål. Begge skallene ble begravd ved Kåfjord i 1997, etter 142 år i universitetets kjeller.7


Den ariske rase stemmer Venstre På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet utviklet det seg vitenskapelige teorier om menneskers opphav og inndeling. Vitenskapen fikk navnet antropologi, og det ble vanlig å dele europeerne inn i tre til seks «hovedraser», og en serie underraser. Hovedkriteriet for å vurdere menneskeraser var formen på hodeskallene. Rasetenkningen som utviklet seg, hentet viktige impulser fra genetikken, som tok til med gjenoppdagelsen av Gregor Mendels arvelover omkring 1900. Teorien om inndeling av alle mennesker i «kortskaller» og «langskaller» etter formen på kraniene ble i Norge først og fremst forfektet av geologen Andreas Hansen. I 1908 ble han statsstipendiat for å studere den norske befolkningens historie og antropologi, og i 1910 ble han innvalgt i Videnskabsselskabet i Kristiania.8 «Kortskallene» skulle opprinnelig være jegere som holdt til ved kysten, langs iskanten, trolig innvandret fra Asia. «Langskallene» var et senere innvandret kriger- og jordbruksfolk som reiste inn etter bresmeltingen, og som fortrengte kortskallene. Kortskallene, av Hansen kalt Gor, kom til å utgjøre trellene i det nye samfunnet, mens langskallene var Nor, de frie menn. Kortskallene dominerte på vestlandskysten, langskallene inne i fjordene og i innlandet. Kortskallene var de dystre, lukkede, mistenksomme, tunge, feige og konforme. Langskallene var åpne, modige, ærlige og krigerske, men også beherskede.9 Videre ble det hevdet av kortskallene stemte på det moderate Venstre eller det pietistiske Høyre, og langskallene stemte det frilynte Venstre. Ikke nok med det – formen på skallen avgjorde også kulturelle preferanser innenfor musikk og farger. Militærlegen og antropologen Halvdan Bryn hadde god anledning til å studere norske rekrutter inne til førstegangs33


tjeneste, og brukte sin posisjon til studier av rekruttenes fysikk. I 1929 utga han Die Somatologie der Norweger sammen med Kristian Schreiner. Studien analyserte over 12 000 norske rekrutter. Bryn mente at den norske, blonde, langskallede rasen var sosialt overlegen, og født til landvinning og ledelse. Bryn hadde på 20-tallet også en viss kontakt med Hans Günther («Rase-Günther»), som senere skulle bli en av de mest toneangivende rasetalsmenn i nazist-partiet i Tyskland.10 Den norske oppdageren Thor Heyerdahl leverte også hodeskaller fra øya Fatu Hiva til raseforskeren Günther. Han var en bekjent av familien til Liv Coucheron Torp, Thor Heyerdahls senere kone.

Telemark: et langskallet strøk Denne kvasiforskningen satte tidvis varige spor etter seg. Selv lenge etter at vitenskapen hadde gått bort fra inndelingen av mennesker etter «kortskaller» og «langskaller», kan man finne passasjer i bygdebøker og annet materiale. Et eksempel er fra Telemark, med beskrivelsene i Telemark fylkesleksikon fra 1949: Tross den sterke folkeblanding som har funnet sted gjennom tidene, er det likevel visse særdrag som gjør seg gjeldende innenfor fylkets område. Både i ansiktsform, legemsbygning, fysiognomisk uttrykk og psykologiske anlegg skiller telefolket seg mer eller mindre klart fra befolkningen i de omkringliggende fylkene, noe som vel må forklares ved at det i uminnelige tider har foregått et uavbrutt inngifte, som etter hvert har gitt folketypen den faste og særmerkede karakter. (…) Ifølge P.A. Munch besto det gamle Grenland av Drangedal, unntatt Tørdal anneks, Solum, Mælum, Holla, Lunde, Bø og Sauherad. Det er et utpreget l a n g s k a l l e t strøk.

Og videre: 34


Innbyggerne i det gamle Grenland er gjerne grovvoksne, høye, med anlegg for tykkfallenhet i eldre år, og er for så vidt i høy grad forskjellig fra de slankere, spenstigere og sprekere telemarkinger. Mest karakteristisk er dette blant kvinnene, som gjerne har kortere og bredere ansikter og mer fremstående kinnbein, noe mørkere hudfarge, kortere hender og føtter enn kvinnene i det egentlige Telemark. (…) I en klasse for seg står kyststrøket langs Langesundsfjorden, der innsiget av både kortskaller og mesokefaler (mellomskaller) har vært større enn i noen annen del av fylket – et forhold som har sin forklaring i at disse distrikter til enhver tid har stått i nærmere rapport med fremmede folke-elementer utenfor fylket.11

Det «egentlige Telemark» blir her sett på som dalstrøkene inne i landet, mens kyststrøkene nærmest har blitt rasemessig forurenset gjennom kontakt med utlandet og blanding med andre folkeslag. Denne forskningen, som også staten indirekte bidro til, la grunnlaget for det som senere skulle komme: tanken om rasehygienen, og om at man kunne dyrke frem en renhet ved å sterilisere uønskede mennesker og dermed bli kvitt deres genmateriale. I Norge skulle den slå hardt ned på en gruppe som skilte seg spesielt ut fra det norske fellesskapet – taterne.

Rasehygienens tidsalder Samtidig med fremveksten av nasjonalismen fulgte sosialdarwinismen. I 1859 utkom Charles Darwins Artenes opprinnelse – en bok som skulle prege de neste hundre år, kanskje mer enn noen annen. Ikke bare i naturvitenskapen, men også innenfor samfunnsforskningen, var bokens innvirkning stor. Samfunnsforskere overførte Darwins teori om evolusjon og konkurranse mellom artene, til konkurranse mellom menneskekulturer og menneskeraser. Det var en allment akseptert tanke i Norge og Europa at menneske35


slekten var inndelt i raser som befant seg på ulike stadier av utvikling. Dette internasjonale tankegodset nådde også Norge i denne perioden. Etter inndelingen av mennesker i raser, oppsto videre ideer om at noen raser var overlegne andre raser, og at dette overlegne genmaterialet måtte beskyttes og bevares. Forskjellige mennesketyper måtte derfor holdes fra hverandre, slik at arvematerialet ikke ble degenerert. Dette ble kalt eugenikk, eller rasehygiene. Rasehygienens fremste talsmann i Norge var Alfred Mjøen. Han var apoteker og opprettet i 1906 et rasebiologisk laboratorium på Vinderen i Oslo. To år senere stiftet han også en norsk komité for rasehygiene. Mjøen ble ikke akseptert av det akademiske og vitenskapelige miljøet, men han fikk desto mer innpass i politikken, spesielt i bondebevegelsen. For Mjøen var enhver form for raseblanding og innvandring av rasefremmede til landet en trussel mot folkehelsen og den norske kulturen.12 Rasehygienens talsmenn var bekymret for den «nordiske rase», og mente at for eksempel prostituerte, kriminelle og andre «åndssvake» ikke burde kunne formere seg og få barn. Med andre ord ble kriminalitet sett på som arvelig. Dette la senere føringer for den norske stats politikk overfor disse gruppene generelt, og steriliseringsloven av 1934 spesielt. En nødvendig forutsetning for blant annet folkemordet mot jødene under 2. verdenskrig var tankene om rasehygiene, og før det igjen: inndelingen av mennesker i raser. Det er imidlertid viktig å presisere at verken Bryn, Schreiner eller Mjøen argumenterte for noen utryddelsespolitikk, som senere ble iverksatt blant annet under andre verdenskrig. Det går her et viktig skille mellom vitenskap og politikk, selv om visse politikere senere forsøkte å legitimere inngripende og rasistiske tiltak ved hjelp av denne forskningen.


Utstoppet kvinne glemt i kjelleren I kjelleren på Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo ble det i 1990 gjort en oppdagelse. I de mørke krokene med mapper og arkiver sto det bortgjemte objekter av alle slag. Innerst i et hjørne kunne det skimtes en ubestemmelig skapning. Fullstendig tildekket av søppelsekker sto en skikkelse i en monter – omlag halvannen meter høy og med svakt menneskelige former. Det var et utstoppet menneske, ikledd en rød kjole og med armen revet av. Kvinnen hadde kraftig kjeve og kroppen var dekket av stort, stritt hår. I omlag 20 år hadde hun stått slik i universitetets kjeller. Navnet hennes var Julia Pastrana, og hun ble født i Mexico for over 150 år siden, antagelig med sykdommen hypertrichosis terminalis. Den sørget for det karakteristiske underbittet og den kraftige hårveksten. Men ellers var det ingenting å si på henne; hun kunne flere språk, var intelligent og kvikk, og hadde et varmt hjerte. Hun giftet seg med en mann ved navn Theodor Lent, og sammen dro de på verdensturné for å vise henne frem på sirkus. Hun ble tidvis kalt «Apekvinnen», og «Verdens styggeste kvinne». Julia ble sett på som halvt menneske, halvt dyr – tiltrekkende og frastøtende på samme tid.13 Under et opphold i Russland i 1859 fødte hun en sønn. Også han hadde sykdommen hypertrichosis terminalis, og døde etter få dager. Kort tid etter døde også Julia av fødselskomplikasjoner. Lent, som nå hadde mistet to inntektskilder, bestemte seg for å balsamere likene av konen og sønnen, ved hjelp av en russisk professor. En stund etter turnerte Lent igjen i verden, denne gangen med sin avdøde familie i bagasjen. I 1920-årene ble likene av Pastrana og sønnen kjøpt opp av den norske tivolikongen Haakon Lund, som turnerte både i Norge og Sverige. I 1970 var imidlertid interessen for Pastrana borte blant det norske publikummet, og mumien ble sett på som fullstendig smakløs. Biskop Reidar Kobro krevde at levningene 37


skulle begraves, men norske myndigheter visste ikke hvordan de skulle forholde seg til saken, annet enn å forby at de ble stilt ut. Mumiene ble pakket bort og glemt. Etter et innbrudd i en campingvogn havnet levningene i oslopolitiets hender. Der ble sønnen kastet; han var fullstendig møllspist og ødelagt. Julia på sin side ble gitt til Rettsmedisinsk institutt, der den gamle mumien ble stuet bort og glemt frem til 1990. Da hun ble gjenoppdaget, var myndighetene usikre på hva de skulle gjøre med henne, og lot ganske enkelt saken ligge. Tre år senere var et nytt medisinsk historisk museum i Oslo under oppseiling, og museet ønsket å innlemme Julia i samlingen. Justisdepartementet anså ikke Julia for mer enn en død gjenstand, og ga klarsignal til å stille henne ut. Dette utløste en heftig debatt ved UiO-kollegiet og i pressen. Til slutt ble det bestemt at levningene hennes skulle begraves. Etter flere medieoppslag ble imidlertid avgjørelsen omgjort, etter press fra kirke-, utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes. Julia Pastrana ble regnet som en medisinsk kuriositet, og burde derfor bevares for fremtidig forskning, mente ministeren. Han mente også at Pastrana var skjermet på en måte som ivaretok hennes integritet og hennes medisinske interesse.14 Forskningshensynet vant over det menneskelige hensynet, og Julia ble lagt i en lukket sarkofag og avskjermet for uvedkommende. 17 år etter – i 2012 – konstaterte departementet etter en henvendelse fra en journalist ved den meksikanske avisen Reforma, at det ikke hadde blitt forsket på Pastranas levninger. Kroppen hadde faktisk liten vitenskapelig verdi. De ba derfor Universitetet i Oslo om en ny vurdering av behovet for forskning på levningene.15 Den 7. februar 2013 ble levningene etter Julia Pastrana endelig levert til Mexico for en verdig begravelse. Mexicos ambassadør Martha Barcena Coqui tok offisielt imot kisten under seremonien i Rikshospitalets kapell.16

Profile for Cappelen Damm AS

Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården  

Dette er de svakes norgeshistorie. En beretning om overgrep begått av helsevesenet og kriminalomsorgen mot sosiale avvikere. Eller om den in...

Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården  

Dette er de svakes norgeshistorie. En beretning om overgrep begått av helsevesenet og kriminalomsorgen mot sosiale avvikere. Eller om den in...