__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Siste stopp Bagdad


© CAPPELEN DAMM AS, 2008 Forfatteren har fått støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-28789-4 Omslagsdesign: Jesper Egmar Omslagsfoto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2008 Satt i Sabon og trykt på70 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Vokt dine skritt, for du går på de døde. Abu al-Ala Al-Maarri


Innhold

Drømmebyen

15

Diggin’ in

89

Sommerkrigene

157

Telegrammer

187

Innenfor murene

199

Utenfor murene

223


Et gammelt sagn forteller at da en romersk konge grunnla Kapitol, så var det bare guden Terminus (som styrte over grenser og ble avbildet som en stor stein) som nektet å gi fra seg sin plass til Jupiter. Spåmennene tolket Terminus’ gjenstridighet som et sikkert forvarsel om at Romas makt aldri skulle minske. I mange tidsaldre bidro profetien, slik profetier ofte gjør, til sin egen oppfyllelse. Men selv om Terminus motsto Jupiters storhet, måtte han underlegge seg keiser Hadrians autoritet. I tråd med Augustus’ rettesnor ble rikets grenser fastsatt ved Eufrat. Edward Gibbon, The Decline and Fall of the Roman Empire


Streker i sanden 1

Allerede før jeg hadde satt føttene på irakisk jord, var jeg i besittelse av et Irak-kart med en historie. Jeg fikk det i gave, og det føltes som om jeg var gitt et hellig dokument, som om jeg med dette kartet var innviet i et brorskap, de reisendes brorskap. Jeg fikk det av en eldre skandinav, i et fjernt land, på et obskurt hotell. Han kom fra Irak, jeg skulle dit. Våre veier krysset hverandre i Teheran, og han ga meg kartet med grasiøs selvfølgelighet før han dro videre. Kartet var av tynt papir, hadde en rød forside og et bilde av en gullbelagt moské. Da jeg kom opp på rommet mitt, brettet jeg det ut, og en verden av farger og ord dukket opp. Bagdad, Mosul, Basra, Kirkuk – tostavelsesnavn med forlokkende klanger, ord og steder fylt av forventninger og fortid. Så var det Fallujah, Ramadi, Kerbala, trestavelsesord med tyngde og alvor, for ikke å snakke om skjebnefylte Umm Qasr, havnebyen ved Persiabukta. Jeg lengtet til dette landet, til disse stedene og, hvis jeg skal være ærlig, til å se hva krig var. Jeg klarte aldri å komme meg til Irak via Iran slik jeg hadde tenkt. Jeg fikk visumproblemer og endte etter noen omveier på en bar i Syria, fortsatt med kartet i bagasjen og det sterke ønsket om å se menneskene, stedene, elvene, gatene og krigen. Det var ikke noen tilfeldig bar jeg satt i, det var baren på Baron Hotel i Aleppo. Her delte jeg plass med en fordums generasjon vestlige statsbyggere, kunstnere, eventyrere og kapitalister, fra T.E. Lawrence (of Arabia) til Agatha Christie, fra David Rockefeller til svens11


kekongen Gustav Adolf; her skulle de bygge et nytt Midtøsten, her tegnet de Midtøsten i sitt bilde under og etter den første verdenskrig. På Baron Hotel møttes de, her danset de, her planla de, her knullet de, herfra skjøt de ender fra balkongen og herfra erklærte kong Faisal Syria uavhengig i 1919, også det fra en balkong, men det skulle ikke vare lenge før han ble skysset ut av landet og i stedet utnevnt som konge i Irak. På den tiden hadde Frankrike makten i Syria, og Frankrike ville at Syria skulle være en republikk. Det var SykesPicot-planen som gjaldt, den hemmelige britisk-franske planen som til slutt gjorde egne land av det som tidligere hadde vært ottomanske provinser, regjert av sultanen i Istanbul. Irak, Transjordan, Syria og Libanon ble til. De fikk egne flagg, egne hovedsteder og egne grunnlover. De var ennå under kolonimaktenes kontroll, men det Midtøsten vi kjenner i dag, ble tegnet den gang. Ved bardisken på Baron Hotel hang en plakat fra tredvetallet. London–Bagdad. Med tog. Framskrittet skulle komme, og det var med jernbanen det skulle skje. Tyske ingeniører var i sving. Plakaten lovet en trygg, rask og billig reise fra London til Bagdad. Den skulle bare ta åtte dager. Reisen gikk med Orientekspressen til Istanbul og derfra via den tyskbygde Taurus-expressen til Bagdad. Åtte dager. En revolusjon. Borte var slitsomme døgn på hesterygg eller kamel. Bagdad og London var smidd i jernbanens lenker og Baron Hotel var et obligatorisk stoppested på veien. Det var den gang. Nå var Baron Hotel stille, mens Midtøsten ble forsøkt tegnet på nytt noen hundre kilometer unna, i amerikanernes bilde denne gangen. På et hangarskip like utenfor kysten av California hadde president George W. Bush erklært seier i slaget om Irak og sagt at de hadde slåss for frihet og fred i verden. De sto i Bagdad og hadde innsatt sin prokonsul Paul Bremer, som med et pennestrøk hadde lagt ned den irakiske hæren og nektet alle 12


fra Saddam Husseins Baath-parti tilgang til den nye staten de skulle bygge. Midtøsten skulle bli en oase av demokrati, frihet og økonomisk framgang, og Irak var fyrtårnet. Irak var amerikanernes fyrtårn. Det var deres prosjekt. De ville dette. De gjorde dette. Gamle eliter skulle byttes ut med nye, og autokrati skulle bli til demokrati. Det var det de sa, at en ny tid hadde kommet og USA sto i Bagdad for å lede verden i et nytt århundre, et nytt amerikansk århundre. Bak meg satt noen forretningsfolk og diskuterte ubetydeligheter. Ellers var det bare stillhet i baren på Baron Hotel. Historiens stillhet. Det var på tide å dra.


DRØMMEBYEN

Det første møtet med Bagdad; to fingre mot en sotet glassrute. To fingre som forsøkte å røre ved byen, som strakte seg ut mot de støvete veiene, de okergule husene, de istykkerbombede ministeriene, de hvite og oransje drosjene. To fingre som ville ut, som endelig var framme, to fingre som sakte beveget seg mot glassruten, to fingre som rykket til i berøringen og trakk seg tilbake. Vindusglassene brant. Varmen, den glohete varmen.


1 Alle så det Bagdad de ville. Byen var okkupert, frigjort, farlig, mulig, åpen, lukket. Alt ettersom. Hva du så, avhang av hvor du sto, og for meg virket byen forrædersk rolig i ukene etter at amerikanerne hadde styrtet Saddam Hussein fra makten og plyndringen som fulgte var over. For å forsøke å forstå hva som var i ferd med å skje, dro jeg til teateret. Der ventet Sami Kaftan, en av Iraks mest berømte skuespillere. I en årrekke hadde han stått på scenen, han hadde spilt i kinofilmer og vært helt i tv-serier. Kaftan hadde et fyldig og grovt ansikt, dominert av store følsomme kinn og en kraftig bart. For meg var han Irakeren, stolt og oppfarende, entusiastisk og morsom. Nå var han utålmodig. Jeg traff ham i det som var igjen av Rashid-teateret. Det lå rett ved hovedinngangen til Den grønne sonen, festningsverket amerikanerne hadde slått opp rundt deler av sentrum og brukte til hovedkvarter. I lobbyen satt teaterarbeiderne. De hadde ingen jobb å gå til, men møtte likevel opp hver eneste dag. «Var det bombene?» spurte jeg mens han ledet meg gjennom det utbrente og ødelagte teateret. «Nei, nei,» svarte Kaftan, «det ble plyndret, plyndret og brent.» Det så vitterlig ut som om det var truffet av en kraftig bombe. I den store hallen som før ble brukt som filmstudio, var taket falt ned, og striper av lys splittet det mørke og ødelagte rommet. Åpningen slapp gjennom fuglekvitter fra utsiden. Elvebredden med sine hekkeplasser lå ikke langt unna. 17


Kostymelagrene var tomme og utbrente. Vår gåtur derfra til hovedscenen ble en lett og keitet dans for å unngå dammene de sprukne vannrørene hadde laget. Kaftan åpnet en dør, og sammen gikk vi inn på scenen. Det knirket forsiktig i plankene, og i mørket kunne man i fantasien slippe teaterverdenen inn i seg, engasjementet, dramaet, lukten av maling og treverk foran en ny oppsetning, tvilen før premieren, kranglingen og til slutt jubelen ved endt forestilling. Nå lå teateret dødt. Tragedien utspilte seg i stedet utenfor, i den virkelige verden. Inne i teatersalen luktet det brent og vått tre. Et tynt askelag lå over stolsetene. «Jeg vet ikke når vi kan spille igjen her. Det er vondt å oppleve teateret slik, men vi skal ikke forlate det. Nå håper vi at amerikanerne vil oppfylle sine løfter og gi oss en stat som kan bygge teateret opp igjen,» sa Kaftan idet han snudde og gikk ut. Strømmen var gått over hele teateret, men etter hvert som vi nærmet oss lobbyen, begynte dagslyset å sive inn. Vi så litt bedre og kunne gå fortere, bare et hjørne til så var vi der, men idet vi skulle tre ut i lobbyen, kastet vi oss begge instinktivt inntil murveggen. Det smalt skudd, skarpe skudd, det singlet i glass, det smalt mer. Lyden var hard, nådeløs og gjennomtrengende. Den ga et kaldt og skingrende ekko mot betongveggen. Jeg presset meg hardere inntil veggen. Det ble stille. I noen sekunder var det som om tiden var frosset. Bare hjertet mitt dunket. Så kom stemmene, ropene, skrikene. Jeg snudde meg, hvor var Nora, min tolk, gikk hun foran eller bak meg, hadde hun rukket å komme seg inn i lobbyen? Og Ahmed, sjåføren, palestineren som satt og røykte sammen med teaterarbeideren, hvor var han? Jeg snudde meg og gikk innover i den mørke gangen. «Nora,» sa jeg halvhøyt for å teste stemmen, høre at den bar. Da jeg hørte meg selv, ropte jeg høyere. Jeg håpet å få øye på hennes røde sjal i mørket. Etter hvert hørte 18


jeg: «Sigurd, hvordan går det?» Gjennom ropene fra lobbyen hørtes også sjåføren, han ropte på Nora, nesten i en litt fleipete tone, som om han ikke helt hadde forstått hva som hadde hendt, eller brydde seg noe særlig. Vi gikk inn i lobbyen, hvor jeg ventet å se sårede mennesker, blod, tykt rødt blod over betonggulvet, men der var det bare sinte og opprørte teaterarbeidere. Det var amerikanerne som hadde skutt, så mye var brakt på det rene, men det sto også amerikanere inne i lobbyen og ble skjelt ut. «Jeg vet ikke hva som skjedde, de skjøt på oss også. En av mennene mine var centimeter fra å bli drept. Han sto vakt der borte,» sa en offiser og viste med armen hvordan skuddene hadde gått rett over hodet på ham. Utenfor hadde kjøretøyene deres sperret av veien. Noen andre pressefolk hadde kommet til da de hørte skuddene. Jeg gikk ut, forsiktig inntil veggen i tilfelle det var en skikkelig trefning på gang. Jeg krysset gata for å se bedre. På baksiden av teateret lå et tomt og forlatt område. Bak der igjen noen bygårder. Ellers var det kontorer og blokker. Ingen flere skudd falt, og jeg gikk tilbake. Den amerikanske kolonnen hadde skutt og kjørt videre. Inne i lobbyen fortsatte kranglingen, teaterfolkene ville ha en forklaring, som amerikaneren ikke var i stand til å gi. «De som skjøt, må ha hørt noe og blitt redde,» foreslo en sersjant. Det var flere hull i de store glassvinduene ut mot veien. Amerikanerne hadde skutt med grovt kaliber. Det var utrolig at ingen ble skadd. Men hva var det egentlig de amerikanske soldatene gjorde der? «Vi holder på å samle inn våpen,» forklarte sersjanten som sto sammen med sin tropp i teaterlobbyen. «Våpen?» svarte jeg. «I et teater?» «Ja, vi har fått rapporter om at det er våpen her, og skal gjennomsøke bygget.» Resten av de amerikanske soldatene kom til, en av dem hadde med seg et brekkjern. De ble eskortert innover av en teaterarbeider. 19


«Dette sperret vi av for at plyndrerne ikke skulle komme til,» sa han ved en gjenspikret dør. To svære planker i kryss stengte inngangen. Soldatene forsøkte først å sparke opp døra, men måtte bruke brekkjernet. Plankene knirket uvillig. Til slutt ga de etter. Så kunne de bruke støvlene sine til å åpne den låste døra. Veien videre gikk opp en trang trapp. Soldatene gikk forsiktig oppover, førstemann brukte en lykt på geværet til å lyse med, de andre fulgte etter med hevede og søkende våpen. De visste ikke hva som ventet. Det kunne være feller, bomber festet til låste dører eller snubletråder. Det luktet innesperret fukt og støv. Smusset som ble virvlet opp av soldatenes gange og pust, for urytmisk forbi lysstrålene. Til slutt nådde de rommet, våpenhulen de lette etter. «Holy shit!» utbrøt en av soldatene da de kom inn. Det var vanskelig å se i det grå mørket, geværlysene skapte skygger, og langs veggen så jeg silhuetter av mange oppstilte rifler på rekke og rad. Men da soldatene vendte lyset rett mot kroken, kom virkeligheten for en dag. Det var muskedundere. Gamle våpen som ble brukt i innspillinger av historiske filmer om den britiske og tyrkiske kolonitiden. Teaterarbeideren så litt brydd ut. Våpnene minnet om dem som ble brukt i en av de mest komiske, men talende episodene under invasjonen, bonden som sto ved et nedramlet amerikansk helikopter med en muskedunder og selvsikkert hevdet at han hadde skutt ned helikopteret. Det sto også noen gjenlåste kister der. Soldatene måtte bruke brekkjernet for å åpne dem. Svetteperlene på de solbrente ansiktene skinte da lysstrålene feide bort i dem. Det var tett og innestengt luft i det lille rommet. Knekk, der gikk låsen, og kisten ble åpnet. Oppe i trekistene lå masser av gammel ammunisjon og noe som minnet om håndgranater. «OK,» sa sersjanten, «vi har gjort vårt. Vi trekker oss tilbake og sender inn våpenekspertene.» Nede i lobbyen satt Kaftan som om ingenting hadde 20


skjedd. Han var blitt den fatalistiske irakeren nå, han som ikke kan gjøre noe, han som ventet og avfant seg med de mektiges gjøren og laden. «Nei, dette var da ingenting,» sa han, «men jeg håper amerikanerne snart får satt i gang gjenoppbyggingen. Vi trenger en ny stat.» Det virket som om han trodde alt skulle bli som det hadde vært, bare bedre. Han skjønte ikke at alt var over, og at alt skulle begynne på nytt.


2 For noen var Bagdad både okkupert og frigjort på samme tid. Moqtada al-Sadr var en av dem. Folk hadde allerede begynt å hviske navnet hans, noen med ærefull respekt, andre med usikker frykt. Han brydde seg ikke engang om å bo i hovedstaden, men holdt til i den hellige, sjia-muslimske Najaf. Huset hans lå i en liten bakgate hvor det så vidt var plass til én bil i bredden. Langs gata lå hvite og grå betonghus. De øverste etasjene lente seg mot hverandre, som om de søkte støtte hos hverandre for å holde seg over den støvete grunnen. Det var bare noen hundre meter unna det storslagne Imam Ali-mausoleet. I denne gata lå Moqtada al-Sadrs hus. Jeg banket på døra og ble invitert inn. «Jo da, Moqtada kan ta imot dere.» Sammen med Nora og Ahmed ble jeg ledet opp en smal trapp som endte i et venterom. Moqtada hadde ennå ikke noe fornavn, det var etternavnet som ga gjenklang. Han var en Sadr, nevø og svigersønn av storayatollah Mohammed Baqir al-Sadr, sønn av Sadeq al-Sadr. Begge ble drept av Saddam. Moqtada mistet sin far da han var 26, nå var han tredve. Han hadde ikke noen skikkelig utdannelse, men nå var det han som representerte familien. Den hadde mistet en dødsfiende i Saddam Hussein, men noen andre hadde tatt hans plass – amerikanerne. Det var et kaldt lys inne på venterommet. «Moqtada kommer snart,» var det en som sa. Jeg ventet. Så hørte jeg skritt i trappen, raske skritt på vei nedover, og en dør som 22


åpnet seg. Jeg bøyde meg fram mot vinduet, og der så jeg en mann i sort kappe og sort turban forsvinne inn i en hvit bil. I stedet kom en ung mann med et veltrimmet skjegg inn til oss. Det var hans talsmann, Riad al-Nouri, en av disse dynamiske og ambisiøse mennene Moqtada omga seg med. Al-Nouri var en organisasjonsbygger. Han kikket på oss med et rolig og dypt blikk. «Sayed Moqtada måtte reise. Beklager. Hva har dere kommet for?» «Jeg lurte på det som fortelles om drapet på ayatolla alKhoi, hadde dere noe med det å gjøre?» Både amerikanerne og britene hadde satset på at ayatolla al-Khoi kunne forene sjia-muslimene som nå var splittet mellom forskjellige partier. Men den moderate og vestvendte ayatollaen ble drept i Najaf dagen etter Saddams fall. På sin dødsdag skulle han ha banket på den samme døren som jeg nettopp ble sluppet gjennom. Det ble sagt at han såret til blods skulle ha bedt om ly, men at han ble avvist. Senere på dagen ble han drept i en symaskinbutikk. «Det er bare rykter. Vi hadde ikke noe med mordet å gjøre,» svarte al-Nouri mens han uten å blunke så på meg. Som de andre sjia-muslimske lederne omfavnet han demokrati med en selvfølgelig selvsikkerhet. De visste de var i flertall. Jeg vil vite hva de tenkte om dette demokratiet. Svarene til al-Nouri var korte: «Må Iraks leder være en religiøs leder?» «Det er opp til folket å bestemme.» «Skal Moqtada spille en rolle i politikken framover, og hva står dere for?» «Det tror jeg folket vet.» Moqtadas menn hadde ennå ikke utviklet noen mediestrategi, ikke heller noen dyptpløyende tanker om demokratiets natur annet enn at det var flertallsstyre. Men disse mennene hadde nese for hva som rørte seg på gateplan i

23


landet, og det var der de hadde sin støtte. Irak var i forandring, Midtøsten var i forandring. Sjia-muslimenes øyeblikk var kommet. Etter århundrer med undertrykking sto de på maktens terskel. Noen dager senere skulle Moqtada lede fredagsbønnen i moskeen i Kufa, Najafs tvillingby. Jeg bestemte meg for å dra sørover en gang til. Kufa hadde en ærerik historie. Byen ble opprettet i randsonen mellom ørkenen og de fruktbare områdene rundt Eufrat og Tigris den gang profeten Mohammeds etterfølgere etablerte det muslimske kalifatet. Dette var islams gullalder, og herfra startet erobringen vestover som ikke stanset før byen Poitiers ved Loire-elven i Frankrike. Men her lå også kimen til islams deling. Det var i Kufa imam Ali ble drept, og det var med ham skismaet mellom sunni- og sjia-islam oppsto. Ali var profeten Mohammeds svigersønn, og sjia-muslimene mener Ali var profetens rettmessige arvtaker, men at han ble holdt borte fra makten med renkespill. Slik har det vært siden i den arabiske verden, sjiaene har vært underklassen, mens sunniene med få unntak har regjert. For å forsøke og få noen ord med ham før bønnen kom jeg tidlig. Mens jeg ventet, ble jeg sittende og prate med en sjeik og religiøs lærd. Sjeiken hadde stygge arr rundt håndleddene etter torturen han hadde vært utsatt for i Saddams fengsler. Han hadde blitt hengt til veggen med armene sammenbundet bak ryggen. Det var en vanlig start på torturen. Til slutt knekker skulderbladene. Men han hadde overlevd, og kunne nå se en ny Sadr forberede seg til fredagsbønn. Med sine tilhengere syngende rundt seg gjorde Moqtada entré på plassen. Han var kledd i den samme sorte kappen jeg hadde sett ham i fra vinduet i hans kontor. Skjegget var like uryddig. Jeg prøvde å trenge meg gjennom menneskemengden for å få kontakt. Det var en massiv vegg av mennesker rundt ham, improviserte livvakter som nektet å slippe meg nær deres leder. I mangel av noe bedre forsøkte 24


jeg å få blikkontakt. Våre blikk møttes, men jeg tror ikke han så meg. Moqtada var et annet sted. Vi var henvist til familiedelen. Ahmed var sunni, Nora var kvinne, og jeg var ikke engang muslim. Vi hørte til i familiedelen og det passet meg fint. Her kunne vi høre hans preken i fred og tidvis skimte ham gjennom en åpen portal. Han gikk til angrep på Vesten og det moderne tankesett. Han mente muslimer måtte forsvare seg mot vestlige verdier og at Vestens vitenskap var unødvendig. Alt av betydning sto i Koranen. Til slutt oppfordret han muslimene til å samle seg mot fienden, for de hadde byttet ut en liten Satan med en stor Satan. Han var en motstandsleder in spe, og dette var en type motstand amerikanerne aldri hadde møtt ansikt til ansikt. Dette var en mann som levde i et annet paradigme, en som fornektet vitenskapen, og som hadde døpt sin milits Mehdi-hæren, oppkalt etter Mehdi, den forsvunnede imam, sjiaenes messias-skikkelse som skal gjenoppstå og opprette rettferdighet på jorden. Men Moqtada var også en nasjonalist. Han var iraker. Verken han eller hans familie hadde flyktet under Saddam, og det irakiske flagget var en del av bevegelsens identitet. I motsetning til eksil-irakere som nå strømmet til landet, hadde de blitt, kjempet og lidd. Med blod og tro skulle makten vinnes. Jeg var den eneste reporteren i Kufa denne dagen. De fleste registrerte min tilstedeværelse og lot det være med det, men noen nysgjerrige kom bort for å høre hvor jeg kom fra: «USA?» «Nei.» «Iran da?» «Nei, ikke Iran heller.» Og der stanset det. Amerikanere kjente de som soldater, iranere som pilegrimsreisende. Hvis jeg verken var fra USA eller Iran, kunne det være det samme. 25


Det var i overkant av tusen mennesker i Kufa denne fredagen. Inne på toalettet var det fullt av menn i hvite kjortler, dishdashaer. Det var bare et par avlukker og ingen pissoarer. Det var lange køer, men da de så meg, gjorde de tegn til at jeg skulle slippe fram i køen. De smilte vennlig, selvfølgelig, nei, nei, det var ikke tale om at jeg skulle stå i en så lang kø, jeg som kom langveisfra. Jeg var tissetrengt og aksepterte. Da jeg lett til sinns kom ut fra avlukket, møtte jeg helt andre blikk, og han som sto først i køen pekte og viftet mot toalettet. Flere kom til og gjorde som ham. Jeg snudde meg og så at det var en stor glipe mellom gulvet og avlukket. De hadde sett meg på toalettet, hva så? Jeg forsto fortsatt ikke hvor sinnet deres kom fra, og kastet et raskt blikk mot utgangen. Det var stappfullt inne på toalettet, og jeg hadde ingen mulighet til å komme meg unna. Jeg kom til å tenke på Passepartout, tjeneren til Phileas Fogg, de som reiste jorda rundt på åtti dager. Intetanende gikk han inn i et indisk tempel med sko på. Jeg hadde lest boka til Jules Verne som barn, og husket hvordan han hadde blitt banket med stokker mens de rev av ham skoene, men at han i god viktoriansk og imperialistisk ånd slo seg ut av floka. Det hadde ikke jeg tenkt å gjøre der jeg sto omringet inne på toalettet i moskeen i Kufa. Hvis det var noen som skulle få juling, var det meg. For med ett sto det klart for meg hva som var galt: jeg hadde stått og tisset. For moskégjengerne var dette helligbrøde, dråper av urin kunne falle på klærne eller på skoene. Jeg prøvde å si unnskyld og beklaget så godt jeg kunne, uten at det dempet deres sinne. Nå var det de som ikke forsto. Men jeg slapp å fortsette mitt forklaringsforsøk. Ahmed brøytet seg vei gjennom mengden og fikk meg ut på plassen. «Jeg syntes du ble borte så lenge,» sa han forklarende. «Nå er det vel på tide at vi kommer oss tilbake til Bagdad?» Jeg nikket, og vi gikk mot utgangen mens moskégjengerne inne på toalettet 26


ble stående med sitt sinne og hadde fått bekreftet sine fordommer. Det må ha vært som om Moqtadas ord om Vesten hadde materialisert seg foran øynene deres. Selv ble jeg sittende igjen med skammen og historien om nok et mislykket møte med Moqtada al-Sadr.

Profile for Cappelen Damm AS

Siste stopp Bagdad av Sigurd Falkenberg Mikkelsen  

Siste stopp Bagdad handler om amerikanernes forsøk på å omskape Irak i sitt eget bilde. Sigurd Falkenberg Mikkelsen tar oss med til krigens...

Siste stopp Bagdad av Sigurd Falkenberg Mikkelsen  

Siste stopp Bagdad handler om amerikanernes forsøk på å omskape Irak i sitt eget bilde. Sigurd Falkenberg Mikkelsen tar oss med til krigens...