Page 1


Verden leker gjemsel


Siri M. Kvamme

Verden leker gjemsel Roman


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52754-9 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Emrah Altinok, Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScanBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,3/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1 Jeg står på gangen og venter. Lener meg inntil dørkarmen. Det er en liten gang. Det ligger sko og klær overalt. Det ser ut som om de har begynt å pusse opp, men så plutselig ombestemt seg midt i prosessen. Ikke orket mer. Funnet ut at et halvt strøk maling var nok. At de ikke trengte de skapene, hyllene, knaggene, korgene, den praktiske oppbevaringen. At de fikk ta det senere. Det har sett slik ut så lenge jeg kan huske. Alle tingene ligger oppå hverandre, ingenting har sin naturlige plass. Et tykt lag med støv som virvler opp når noen beveger seg, funkler i solen. Like utenfor døren har de hengt opp klesvasken under en slags pergolaaktig sak av plast. Det står en lenestol der også, tilfeldig plassert. Jeg vet ikke om den er på vei inn eller ut. Om det er søppel. Den ser våt ut. Søkk våt. Ikke noe sted å sette seg. Ingen plass for hvile. Den blå folkevognen står utenfor med bakdøren åpen. Flekker med snø smelter i solen, renner nedover asfalten og samler seg i små bekkefar. Alt er vått og lyst. Alt skinner. På plenen vokser krokus og klynger med snøklokker. Vinteren har vært så kald. Er ikke over enda det er første 5


helgen i mai. Jeg skjønner ikke hvordan vi skal få plass til jentenes ting i tillegg til våre. Barn har så mange greier, det hoper seg liksom opp rundt dem. Veronika sier hun tror skiene ligger nede i kjelleren. Enda flere ting. Morten kjøpte dem til jentene i fjor. En julegave av det dyre slaget. En slik en som skal veie opp for lite samvær og dårlig samvittighet. Gavene blir finere og finere, dyrere og dyrere for hvert år som går. Veronika åpner døren og så går hun og Morten ned i kjelleren sammen. Hun først, han etter. Døren glir igjen bak dem og lukkes med et knepp. Jeg ser dem ikke, men det er lett å forestille seg dem i den smale trappen, den trange gangen der nede. Jeg ser for meg hvordan Morten og Veronika kommer borti hverandre, fordi det er så trangt, fordi det ikke er til å unngå. Fordi det er dette Veronika vil. En demonstrasjon av makt. At hun fremdeles har ham. At hun kunne få ham hvis hun ville. (Hun vil ikke, men hun kan. Det er det som er avgjørende. At det er hennes valg.) Og så kysser de. Så får hun det som hun vil. Igjen. Får det alltid som hun vil. Jeg rister på hodet. Kniper øynene sammen. Som om det lar seg gjøre å riste bort tankene som bare kommer og tar seg til rette. Bildene som fyller hodet. Veronika er slank, perfekt sminket med svakt rosa kinn. Det store, mørke, krøllete håret flommer nedover ryggen. Hun går alltid rundt i tights og kroppsnær singlet når vi kommer. Som om hun hele tiden er på vei til eller fra trening. Men aldri svett. Ikke antydning til fuktighet i hårfestet.

6


Når jeg lukker øynene blir alle lydene mer intense. En bie surrer høylytt i vinduskarmen. Solen må ha vekket den, dratt den ut av dvalen. Den har dette trege, dovne, svimete over seg. Summingen er søvndrukken og tung. Desorientert stanger den mot vinduet igjen og igjen. Skjønner ikke konseptet vindu. Ser kanskje ikke det doble glasset. Den nesten usynlige grensen mellom inne og ute. Men den gir seg ikke. Den vil ut til blomstene, de andre biene. Kan høre summingen av de lubne slektningene som flyr ubekymret fra blomst til blomst. Den må bli svimmel av å stange mot vinduet på den måten, hele tiden prøve å komme seg ut i den friske luften, der den kan puste, fly videre. Bort fra alt. Stig kommer på sokkelesten med to kopper kaffe, rekker den ene til meg, smiler, nikker. Han har brune, snille øyne, tynt, fint hår, høye viker. Smiler alltid. Sjenert. Varm. Han forestiller seg nok ikke at Veronika og Morten kliner i kjelleren. Hvorfor skulle han det? Hvorfor skulle noen bruke tiden sin på noe så unyttig? – Skal bli godt med helg, sier Stig. – Ja, sier jeg. – Har dere noen planer? – Det er meldt fint vær, så det blir vel litt flikking på huset og luking av bed før vi kommer opp, sier han. – Ja, det er tiden for det nå, sier jeg, myser mot det skarpe lyset, skygger for solen med hånden. Vi smiler til hverandre. Det hadde jeg glemt. De kommer opp. Skal feire bursdagen til Kari på hytta. Det var mitt forslag. Jeg angrer og har bare meg selv å klandre. Jeg forholder meg 7


rolig. Later som ingenting. Prøver å slappe av i ansiktet, skuldrene, ryggen, hoftene. Puster. Det er nok kaldt i kjelleren. Den der kjellerlukten. Mugg og råte. Usynlige giftgasser. En rå kulde, som tåke, som trenger inn i kroppen, i kjøttet og skjelettet, den porøse strukturen helt innerst. – Hvor er pappa? spør Kari. Jeg grer fingrene gjennom håret hennes. De tynne, lyse hårstråene tvinner seg sammen og floker seg så lett, som om det var det som var meningen, som om håret var ment å bli uløselig sammenfiltret, ikke henge fint og glatt rett ned. Hun har en lett sommerkjole på. Den er blomstrete, hvit i bunn. I nakken har hun små dun som går ned fra hårfestet og munner ut i en spiss mellom skulderbladene. Solen får de lyse hårene til å skinne. – Han er bare nede i kjelleren og henter skiene deres, sier jeg. Hvorfor kan ikke Veronika bare hente skiene selv? Hvorfor må hun absolutt ha Morten med? Det er hennes kjeller, hun som vet hvor alt er. Jeg har en følelse av at Morten vet litt for godt hvor alt er der nede. Pulsen stiger. Hissige, røde flekker sprer seg utover brystet, oppover halsen, truer med å avsløre meg. Jentene har en hund. Den er liten og bjeffer konstant. Jeg kan ikke fordra slike små gneldrebikkjer. Rotter med pels. Når de blir våte og pelsen ligger inntil kroppen, er det som om det ekle, rotteaktige ved dem kommer frem. Tanken på at hunden skulle komme til å stryke seg inntil meg, følelsen av hundepels mot leggen, hundekroppen under der, skjelvende, får meg til å miste pusten. Angsten 8


er at jentene åpner døra og hunden stormer ned trappa, at den plutselig springer rundt bena mine, bjeffende. Det er en uforståelig frykt. Ingen kan fatte at en voksen kvinne virkelig er redd for en så liten hund. På alvor. Men jo mindre hunden er, desto verre blir det. Det går ikke an å forklare. Det er en angst, og angst er uforståelig for utenforstående. Det går heller ikke an å skjule redselen. Uansett hvor hardt jeg prøver, ligger ubehaget tykt utenpå meg. Jeg klarer ikke å slappe av, står på spranget, klar til å flykte ved det minste tegn til fare. Den lave vårsolen er skarp, det bleke lyset skjærer i øynene, gjør verden utydelig, får alt til å flyte ut, flyte sammen. Ingen skarpe kanter, ingen tydelige linjer, bare vage overganger mellom trær og gress og hus og fjell og himmel. Jeg tar filterbrillene på igjen, det samler verden, gjør den synlig for meg. Det mørke glasset nyanserer og viser frem detaljene som lyset blender ut, spiser opp, visker vekk. Stadig denne engstelsen. Uvissheten. Om det er noe alvorlig i veien med øynene mine. En mangel eller sykdom. Et eller annet som ingen av øyelegene ennå har funnet ut. Samtidig et håp om at det ordner seg. At det vil gå bra. At det er noe ubetydelig, noe som er lett å fikse. Jeg kan høre skrittene deres i trappen. Det knirker, buldrer og braker idet de kommer opp. Morten åpner døren og smiler til meg. Han bærer skiene, stavene, skoene. Veronika kommer rett bak. Hun bærer ingenting. Jeg prøver å se etter tegn på om det har skjedd noe der nede. Om jeg kan lukte henne på ham. Om det er noe i blikket, noe svømmende. Om hun er rufsete på håret. Om han er ruf9


sete og ser ned, ser bort, eller om han møter blikket mitt åpent og fritt. – Vi gleder oss til å se den nye hytta, sier Veronika. Hun står og ser på Morten som forsøker å få plass til alt i bilen. – Ja, sier jeg. – Det blir hyggelig. Spesielt å feire bursdag på hytta. Det har du vel aldri gjort før, Kari? sier jeg og ser på Kari, smiler. – Nei, sier hun. – Jeg gleder meg til kakene, sier Veronika. – Du baker alltid så gode kaker. – Kake må vi ha når det er bursdag, ikke sant Kari! Jeg stryker Kari over kinnet. Hun nikker. Ser på meg. – Har du husket bursdagslys? spør hun. – Ja, sier jeg. – Det er klart. Når du blåser ut lysene, kan du ønske deg noe. – Jeg vet det, sier hun. – Hva skal du ønske deg da? spør jeg. – Jeg ønsker at mamma og pappa blir sammen igjen. Så kan du og Stig være sammen. Veronika ler en trillende latter, krøllene rister og bølger nedover ryggen hennes. Stig humrer usikkert i bakgrunnen. – Ja vel, sier jeg. – Hvorfor det? – Han får deg alltid til å le, sier hun. – Ja, det er sant, sier jeg. – Morten får meg også til å le, prøver jeg. – Ikke så mye som Stig, sier Kari. – Nei. Kanskje ikke, sier jeg og smiler dette smilet jeg klistrer på meg, en dårlig imitasjon. En måte å overleve på. Komme seg fra punkt til punkt. Det sies at hvis man 10


smiler kan man bli glad på ordentlig. Det stemmer ikke. Man får bare vondt i kinnene. Vi må komme oss av gårde. Dra. Det er så trangt, så innestengt og varmt. Jeg svetter selv om alle dørene står på vid vegg og lager full gjennomtrekk. Det skarpe sollyset velter inn i gangen, legger seg over gulvet, veggene, klærne, skoene, over alle ansiktene. Stråler ut fra alt. Det glitrer i støvkornene som svever rundt i luften. Lyset skjærer i øynene, truer med å blinde meg. Et sted i huset smeller en dør igjen. Utenfor skriker skjærene. Det er et leven. De hopper rundt på plenen, flakser opp og ned, på gjerdet og i trærne. Snart kommer det flere fugler. Snart stemmer de i, alle sammen. Snart er verden igjen fylt med sang. Jeg kipper av meg skoene og legger føttene på dashbordet, ruller ned vinduet. En følelse av sommer. Vinteren fosser ned fra fjellsidene. Det danner seg bekkefar der det aldri har vært bekkefar før. Den mest snørike vinteren på lenge er ikke lett å bli kvitt, selv om solen skinner og det er varmegrader, tar det tid før alt smelter. Første helga i mai og det klukker i bekkene. Bjørkene knopper seg, har enda ikke fått grønne blader. Alt står på vent, mens landskapet syder og koker. Jeg legger hånden min over Morten sin hånd. Jeg har alltid likt de store nevene hans. Blodårene som buler over knokene, de rette, lange, men samtidig kraftige fingrene. Da vi var nyforelsket, kunne jeg sitte og holde dem i timevis, se på dem, snu dem rundt og granske dem. Jeg pleide å spøke med at jeg ville hogge dem av og ta dem med meg når jeg skulle gå. Slik at avskjeden ikke ble total. Det var fysisk vondt å skilles og være borte fra 11


ham. Det var ikke nok å være i samme rom, jeg måtte sitte ved siden av ham, helt inntil. Helst ville jeg sitte oppå ham, puste ham i nakken, legge leppene inntil det myke stedet under ørene, der huden rukker seg. Og når vi ikke var sammen, tenkte jeg på ham. Hele tiden. Fra baksetet er jentenes stemmer som en jevn dur. «Pappa, pappa, pappa.» Alltid noe de vil si, alltid noe de vil spørre om. Morten klemmer hånden min. Vi ser på hverandre og smiler. Han har så varme hender, øynene hans lyser mot meg under den lyse luggen. Jeg har alltid likt ansiktet hans, de litt dype, smale øynene, den rette nesen, de høye kinnbeina. Jeg skrur opp musikken, fisker ut fire sjokoladebiter fra rullen som ligger på dashbordet og gir til jentene og Morten, legger en i munnen. Sjokoladen klistrer seg til ganen før den løser seg opp og smelter på tungen, flyter utover, sprer seg i kroppen. Som trøst. Det kan ennå gå bra.


2 Selv om det er lunt i hytta, kan man merke at det er kjølig ute. Lukten av snø og fjelluft siver inn. Så ren. Som om vi er de første som puster inn akkurat denne luften. Som er den ny, og ikke milliarder av år. Det lukter elv og mose, myr og berg, gråstein, gran og bjørk. Lyden av barna som ser på tv i stua. Ingen egentlig grunn til å stå opp riktig ennå. De kan vente. Jeg legger nesen mot armhulen til Morten. Det lukter slik det alltid har luktet. Sterkt. Jeg liker det. Da vi nettopp hadde møtt hverandre, kunne jeg ligge og snuse inn lukten av ham i timevis. Fikk ikke nok. Nå er det en luksus jeg unner meg en gang i blant. Når jeg kommer på det. Morten legger armene rundt meg. Kysser meg på halsen. Jeg blir helt myk og medgjørlig når han kysser meg på halsen og han vet det. Vi kjenner hverandre. Jeg ler. Han hysjer på meg, smiler, liksombiter meg i nakken. Huden nupper seg. Det går ilinger fra hodebunnen til fotsålene. Jeg sjekker at døren er igjen. Vurderer om jeg skal låse den, men så kjenner jeg hvordan han vokser mot låret mitt og slår det fra meg. Han kysser meg i halsgropen, på kra13


gebeina, hendene hans over hoften min, hendene mine i nakken hans, fingrene gjennom håret. Det er kaldt på gulvet. Morten trekker gardinene til side. Det skarpe lyset flommer inn i soverommet, som vann, drukner oss i lys. Det skjærer i øynene. Jeg står opp, stiller meg ved siden av ham og ser ut av vinduet. Refleksjonen av oss i det blanke glasset mot landskapet utenfor. Himmelen så blå. Snøen ligger fremdeles tykk og hvit over myra, jordene og oppetter fjellsiden. Det er lenge siden det har vært så mye snø i fjellet. Snøen bare lavet ned. Uke etter uke. Det tok ikke slutt. Store skavler foran hytta. Snøen begravde trærne, forvandlet dalen, og transformerte fjellet til noe bløtt og bølgende hvitt uten kanter. Ingen farlige juv, ingen plutselige skrenter. Nå varmer solen, nå smelter snøen som renner nedover fjellet i strie strømmer, ut i elven og videre bort, til havet. Som hadde den en plan. Som var det en mening med alt. Denne runddansen. Liv og død, oppstandelse. Spirer som gror under jorda, som lager seg til fra små frø, knoller og løk. Grønne skudd overalt. – Jeg har så lyst på et barn med deg, sier jeg og hviler hodet mot skulderen hans. – Vi har barn, sier han. – Du har barn. De skjønneste jentene. Men jeg vil så gjerne at vi skal være en familie, sier jeg. – Vi er en familie, sier han. – Ikke på ordentlig, sier jeg. – Jeg ville kle å være gravid, tror du ikke? Store pupper og stor mage, jeg smiler, presser frem magen. Prøver å lette på stemnin14


gen. – Det hadde vært noe. Jeg dulter ham forsiktig i siden. – Du er fin som du er, sier han, biter ikke på. – Det er ikke bare å få barn. De må følges opp i mange år. I uoverskuelig fremtid. Jeg jobber så mye, har nesten ikke tid til jentene. Om noe, vil jeg bruke mer tid på dem, sier han. Det sier han alltid. De samme replikkene frem og tilbake. Hvor mange ganger har vi snakket om dette? – Man angrer aldri på de barna man får, sier jeg. – Vi har snakket om dette. Det er ikke aktuelt. Jeg har nok barn, jeg vil ikke ha flere, sier han og går inn på badet, lukker døren. Jeg teller timer, dager, uker, år. Snart er jeg førti. Tiden renner ut mellom beina mine hver måned, ett egg om gangen. Jeg pakker sekken med kakao, kjeks og litt frukt mens Morten hjelper Kari på med gamasjene, finner luer og votter til alle. Så går vi ut i den hvite dagen. Det er silkeføre. Skiene suser over den blanke snøen. Solen steiker og vi kler av oss jakkene, knytter dem rundt livet. Vi ser spor etter hare og rev. Og mindre spor som må være fra en mus som pilte inn mellom trærne. Rundt trærne er det store, svarte groper i det ellers så hvite, snødekte landskapet. Vi kan høre hvordan vannet klukker, den smeltende snøen som renner under isen, bekker som fyller opp elven, får den til å bruse nedover fjellet, bre seg utover markene og bøene, renne over alle bredder. – Se, roper Kari og peker inn mellom bjørkestammene. Det er en rev. Den løper fort. Et øyeblikk ser vi den, det neste er den borte. Forsvinner ned i et av de svarte hullene. 15


Kanskje den gjemmer seg i hulrommet under en rot. Legger seg til rette der. Helt stille. Den myke pelsen, hjertet som slår i bringen. Kanskje har den fått et kull med små reveunger som den krøller halen rundt. De våte, søkende snutene deres mot morens myke pels. – Vi må være forsiktige, sier jeg. – Plutselig er det en bekk som renner under snøen og har gravd en stor tunnel som vi ikke ser, og så går vi gjennom snøen og faller uti. Det kan være skikkelig farlig i fjellet på denne tiden av året, fortsetter jeg. Det er langt ned til bakken i gropene rundt trærne, store, svarte krater, som om noen har gått berserk med en gigantisk hullmaskin. – Jeg vil ikke mer, sier Kari. Hun står helt i ro og ser på oss med det der blikket som sier hit men ikke lenger. – Bare litt til, så skal du få sjokolade, sier Morten. – Jeg vil ikke. Det er så tungt. Skiene bare glir bakover, fortsetter hun. – Du som er så flink å gå på ski, sier jeg. – Er du tørst, kanskje? – Ja, sier begge i kor. Jeg åpner sekken og gir dem vann. – Jeg vil ha kakao, sier Kari. – Og kjeks, sier Elise. – Men vi har jo nettopp begynt, sier jeg. – Hytta er rett borti her. – Jeg vil ikke mer, sier Kari. – Skiene sklir bakover hele tiden. Det er så tungt. – Du orker litt til, sier Morten. Jeg kan merke på tone16


fallet hans at han vil videre, opp til første varden i den fine dagen. En perfekt turdag. Ikke et vindpust, solen skinner. Det kan ikke bli bedre. – Nei, sier Kari. – Jeg har også bakglatte ski, sier Elise. – Herregud, sier Morten mellom tennene. – Ja, sier jeg og ser på Morten og han ser hva jeg tenker. Jeg trenger ikke si det en gang til, selv om det er fristende. Det var Morten som kjøpte ski til jentene. Jeg tok det for gitt at han ville kjøpe smørefrie, men så kom han hjem med ski som må smøres, til tross for at ingen av oss vet hvordan det skal gjøres. Så blir det bakglatte ski eller klabbing. Så blir skiturene kortere. Ingen bratte bakker. Men det trenger jeg ikke si. Jeg har sagt det før. Det er nok med et blikk. Han insisterte på glid. Jeg insisterte på feste. Det går fort nok nedover den bratte fjellsiden for de små jentene. – Jaja, sier han. – Ikke mas om det. Det er ikke noe feil med smøringa, sier han. – Kanskje vi heller skal ta en lett tur rundt flaten, foreslår jeg. – Så kan vi gå og renne i bakken. Grave oss en benk i snøen, drikke kakao og spise kjeks. Nå som dere har så god glid, fortsetter jeg, smiler til Morten. – Ja, roper jentene i kor. – Greit, sier Morten. – Flott, sier jeg. Morten lager et hopp med jentene mens jeg graver en benk vi kan sitte på i snøen, legger utover sitteunderlaget. Jentene suser nedover, hopper, lander og suser videre. Jeg ser på og klapper. Prøver selv. Går fiskebein opp bak17


ken. Står helt øverst og ser nedover. Får et sug i magen. Det er ingen stor bakke. Likevel kjennes det farlig. Er det snøblindt, eller er det bare meg, øynene mine som ikke klarer dette lyset som blender, som flater ut alt, gjør det tåkete og todimensjonalt. Jeg setter utfor. Tar ikke sats over hoppet, men er fornøyd med at jeg ikke faller, selv om det ikke var noe hopp, jeg bare gled over hoppkanten. Morten står ved enden av bakken og ser på. – Pappa, pappa, se på meg, roper Kari og setter utfor. Glemt er mismot og bakglatte ski. – Kom hit litt, Veronika, sier Morten og smiler til meg. Jeg stivner. Han legger ikke merke til det selv. Står bare og venter på at jeg skal komme. – Veronika? sier jeg. – Åh. Haha. Herregud. Det var rart, sier han. – Det er ikke første gangen. Men det er en stund siden sist, sier jeg. – Det betyr jo ingenting, sier han. To stavtak så er han borte med meg og kysser meg på kinnet, tar rundt meg. Han er kald på kinnet. En dråpe henger under nesen. Han tørker den bort. – For meg, gjør det det. Tenker du på henne? spør jeg, selv om jeg skjønner at det blir feil. Jeg burde ikke si noe. Bare la det gå. Håpe det er siste gang. – Herregud, sier han og slipper meg. – Det betyr ingenting, sier jeg jo, gjentar han. Det skjer et par ganger i året. Men nå er det lenge siden sist. Kanskje et helt år. En gang vi gikk og handlet i byen og jeg ville inn i en klesbutikk, sa han at han ikke orket å gå inn der igjen. Hvorfor måtte 18


jeg alltid gå inn der? Men vi hadde aldri vært der sammen. Det var ikke en butikk jeg brukte å handle i. Veronika må ha vært stamkunde. Han blander sammen. Meg og ham, han og henne. Meg og henne. – Hvem vil ha kakao, nesten roper jeg.

Siri M. Kvamme Verden leker gjemsel  

Hanna er forfatter og samboer med Morten. Hun er i ferd med å miste synet, så det haster med å leve, skrive, elske, le. Hanna ønsker seg bar...

Siri M. Kvamme Verden leker gjemsel  

Hanna er forfatter og samboer med Morten. Hun er i ferd med å miste synet, så det haster med å leve, skrive, elske, le. Hanna ønsker seg bar...