Si unnskyld av Roy Jacobsen

Page 1


Roy Jacobsen

Si unnskyld Tretten utvalgte noveller


© denne utgave CAPPELEN DAMM AS 2014 Novellene fra: «Fangeliv» © J.W. Cappelens Forlag a.s 1982 «Det kan komme noen» © J.W. Cappelens Forlag a.s 1989 «Den høyre armen» © J.W. Cappelens Forlag a.s 1994 «Fugler og soldater» © J.W. Cappelens Forlag a.s 2001 ISBN 978-82-02-45203-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslag ved Stian Hole Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 100/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Fra «Fangeliv», 1982 Det nye vinduet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å gå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 13

Fra «Det kan komme noen», 1989 Steinene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Nesten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Isen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Tegningene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Det kan komme noen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108

Fra «Den høyre armen», 1994 Sjakkspillet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Si unnskyld . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sorg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den høyre armen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

157 165 171 184

Fra «Fugler og soldater», 2001 Tilståelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Etter all sannsynlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217


Det nye vinduet

Den høsten skulle jeg skifte et vindu i et eldre hus. Jeg slo ut det gamle og sto midt i en fremmed stue og stirret ut gjennom åpningen i veggen. Langt borte så jeg en mann komme mot meg gjennom kornåkeren. Aksene rakk ham til livet. Ansiktet lå skjult i skyggen under hattebremmen. Det var vindstille og disig. Om natten regnet det inn gjennom åpningen, og teppet og golvet på innsiden ble fuktig; huset var blitt sårbart nå. Så døde plutselig den gamle kvinnen jeg arbeidet for. Før jeg fikk satt inn det nye vinduet. Og da det ikke lenger var behov for min innsats, kom jeg den dagen bare for å hente verktøyet. Jeg pakket det ned og gikk bort gjennom åkeren, der den fremmede hadde gått, ned til båten som lå fortøyd i vierkrattet ved bredden. Midt ute på svarte vannet la jeg inn årene og så opp mot huset for siste gang. Åkeren, lønnetrærne, det lille røde huset, og åsen bak i høstens farger. Jeg så et andepar sige omkring i en vik like ved. Det gikk noen dager uten at jeg tenkte på kvinnen og huset. Men de var nok like i nærheten, for jeg klarte liksom ikke å konsentrere meg skikkelig om mitt nye arbeid. 7


Så en morgen bestemte jeg meg for å dra tilbake. En grå tung dag. Båten lå der jeg hadde fortøyd den. Den var halvfull av regnvann, og vissent løv fløt omkring mellom spantene. Det var blitt min båt nå. Allerede i åkeren forsto jeg at det i mellomtiden hadde vært noen i huset. Dørene var låst, men jeg kom meg inn gjennom åpningen i veggen. Uten å undersøke fant jeg fram verktøy og materialer og fortsatte med arbeidet. Etter et par timer var det nye vinduet kommet på plass. Det var større enn det gamle, og klart som vann. Fanget inn hele åkeren, den gamle sommerfjøsen og oretrærne i diket nedenfor. Jeg ryddet opp etter meg i stua og gikk på kjøkkenet for å sette over kaffen. Plutselig kom en underlig følelse over meg; noen hadde vært der og fjernet potteplantene. Og i kammerset sto pottene pent stablet oppi hverandre. Nøkkelen sto i på innsiden av kjøkkendøra. Jeg kom meg ut og gikk rundt huset. Der lå alle blomstene på komposthaugen. Heldigvis var de fleste av dem ennå i live. Jeg tok dem forsiktig opp, bar dem inn i huset og plasserte dem der de skulle stå, i sine respektive potter. Deretter vannet jeg dem. Siden kaffen ennå ikke var kokt gikk jeg på leting etter gardiner til det nye vinduet. I et kott på loftet fant jeg noe som kunne brukes. I et annet kott fant jeg kirschstenger og hemper. Det var en smal sak å få dem montert. Gardiner til det nye vinduet. Jeg hentet en kopp kaffe, satte meg i en lenestol foran vinduet og ga meg til å vente på mannen i åkeren. Til en 8


kvinne hører en mann. Det lå en tett dis over markene og himmelen var like grå. Mannen kom ikke. Da det ble kjølig gikk jeg og la i ovnen. Lukten av bjerkeved har en beroligende virkning. Vindstille er en behagelig tanke, og jeg så røyken stige rett til værs fra skorsteinen. Det var mitt hus nå. Men jeg savnet kvinnen og gikk for å lete etter henne. På veggen i stua, like over et ovalt blomsterbord, hang et bryllupsbilde. Den unge mannen kunne være mannen i åkeren. Kvinnen var kvinnen. I en kommodeskuff lå noen smykker av dårlig kvalitet. Armbånd. Øreringer. Halskjeder. Flere av perlene var gulnet, forgyllingen avflasset, og her og der manglet en stein. Alt sammen tilfeldig slengt rundt i skuffen. Jeg samlet det opp og la det i et skrin som var prydet med fargede skjell. Et gammelt skrin. Noen skjell var knust. I skuffen under fant jeg et fotoalbum i skinn. Det inneholdt fremmede mennesker fra en tid jeg ikke kjente. Barn, barnebarn, slektninger, venner? Nesten bare barndom, men også litt gårdsarbeid og noen reiser. Jeg så så lenge og nøye på bildene at jeg visste beskjed om alle de skjebner de rommet. Jeg lærte den enkeltes historie å kjenne. Hverdagshistorier. Rutiner. En årstid. Enkelte store hendelser og noen tragedier, alt etter trekkene og tankene i de forskjellige ansiktene. Øyne som så på meg og fortalte. Disse menneskene som hadde levd; de levde kanskje ennå. Og blikkene deres opphevet tiden som var gått mellom dem og meg. Vi snakket om de samme tingene. Da jeg la albumet fra meg, hadde det begynt å mørkne. 9


I det lille gulmalte rommet sto noen billige og lite forseggjorte pyntegjenstander. Figurer skjødesløst malt. Minner fra en famlende begynnelse på en velstandstid. Et teakbarometer som ikke virket. Små kobbergjenstander. Askebegre med tegninger av eksotiske landskaper. Tinn, svart og rosa plast. På alle hyller og skap. Små heklede duker. Broderier av en tiur, en hytte ved en turkis sjø, en mann ved et flammende rødt bål. En trefisk til å henge håndklær på. En bolle med et halvt utvisket stedsnavn i bunnen. En bukett støvete plastblomster. Et veggur som ennå tikket. Jeg gikk rundt fra møbel til møbel, fra hylle til hylle, så på de små tingene, tok dem i hånden og følte på dem, studerte dem og flettet dem inn i bildet av kvinnen. Jeg overså ingenting. På en liten messingskål fant jeg en nøkkel. Nøkkelen til vegguret. Jeg satte fram en stol, kløv opp og åpnet uret. Det var eldgammelt. Nøkkelen passet i hullet og jeg trakk det opp. Tenkte meg at jeg gjorde selve livet en tjeneste ved ikke å la det stanse. Et skap i gangen var fullt av julepresanger, samlet gjennom en årrekke. Noen av dem kunne være over ti år gamle. De var alle pakket ut, men julepapiret var omhyggelig viklet på igjen. Antagelig hadde hun bare kikket etter hva de inneholdt, og så lagret dem, som minner eller fordi hun ikke hadde behov for dem. Der var fire sett med salt og pepperbøsser, alle lå urørte i eskene sine. Tre sukkerklyper, to av dem like. Fire sett teskjeer. Like mange sett kniver og gafler. Noen skåler. En vase som var verken pen eller stygg. To eggvarmere. En liten lampe med rødt lys. Ubrukte gjenstander, og ingen av 10


dem intime eller personlige, kun små plikter i forglemmelsen. Jeg så ingen bøker i huset. Og ingen blader. Men der var radio og et gammelt TV-apparat med antenneledningen spent utover veggen. På kammerset sto sekker, kartonger, kister og kasser stablet oppå hverandre. De inneholdt alt fra klær og kjøkkenredskaper til kull, ved og poteter. Dårlig til beins som hun var måtte hun ha alt innen rekkevidde. Jeg så på klærne hennes, på koppene og tallerknene hun hadde i kjøkkenskapet. Jeg så hvordan hun vasket opp, hvordan hendene hennes grep en vedkubbe og puttet den i ovnen. Jeg så på bildene på veggene, på hvordan de forskjellige bruksgjenstandene var plassert. Vedlikehold. En grønn flekk i vasken. Et tørkle på en stolvegg. Jeg så på vanene hennes, dagene og livet. I stua sto et velbrukt piano. En like velbrukt salmebok lå på krakken. Huset rommet like mange drømmer og timer i en ensomhet som pianoet mulige melodier. Jeg satte meg og spilte noen toner. Til den gamle kvinnens drøm om et evig liv. Det singlet sprøtt mellom veggene og jeg hørte den varsomme stemmen hennes: Gud er Gud om alle land lå øde Gud er Gud om alle mann var døde … Så satte vi oss i hver vår stol foran det nye vinduet. Det var blitt kveld og vi tente ikke lys. Vi holdt hverandre i hendene og ventet på mannen i åkeren. Litt etter så vi han komme mot oss, langt borte. Kornaksene rakk ham til livet. Ansiktet lå skjult i skyggen under hattebremmen. Jeg kjente hånden hennes sitre svakt. 11


Da reiste jeg meg, kysset henne varsomt på kinnet og gikk ut. Båten lå fortøyd i vierkrattet ved bredden. Midt ute på svarte vannet la jeg inn årene og så opp mot huset for siste gang.


Å gå

Jon sto og så ut vinduet. Han sto nesten alltid og så ut vinduet. Han hadde gjort det i over to år nå. Og to år er alltid. Og det ble ingen forandring. Vaskejentene – hans eneste lidenskap – som hver ettermiddag gikk til og fra verkstedet, var alltid de samme: to leende unge jenter, en mørk og en blond, den første med kort hår, den andre med langt. Den blonde var litt høyere enn den mørke; den mørke hadde flere og litt mer utstudert moteriktige klær enn den blonde; hun kom aldri i samme antrekk to dager etter hverandre. Som regel var den blonde i best humør. Hun hadde latteren i kroppen. Den var en naturlig del av henne. Jon likte den blonde best. Han kalte henne Kristina. Kristina er et fint navn. Den mørke kalte han ingenting. Kanskje var det måten Kristina gikk på som fikk ham til å like henne best. En ung jente som går over en og samme gårdsplass hver dag i to år forteller mer om seg selv enn hun er klar over. Klærne er på langt nær så viktige som holdningen og bevegelsene. Selv om klærne forteller noe om hvordan man ønsker å være, om hvordan 13


man oppfatter seg selv og ønsker å oppfatte seg selv, så er det måten man beveger seg i klærne, måten man går på som sier noe om hvordan man virkelig er. Svært få tenker over hvordan de går, når de tror seg usett. Jon mente Kristina trodde seg usett. Han kunne ikke gi noen utfyllende beskrivelse av hvordan hun gikk, men han kunne alltid se det; også når hun ikke var der. Og han trengte ikke engang lukke øynene for å mane henne fram i hjernen. Kroppen, skikkelsen og bevegelsene var blitt ett med tankegangen hans. I ham levde hun sitt annet liv. Når døra ble åpnet der nede i verkstedet og de to jentene kom ut, så han straks hva hun tenkte på. Måten hun holdt hodet på fortalte om hun skulle rett hjem fra jobben, om hun skulle på kino, på badestranda, på diskotek eller i butikken og kjøpe melk, sukker, kjøttdeig … Han kunne også se om hun skulle treffe kjæresten eller ikke, om hun hadde fått seg en ny kjærest eller fortsatt holdt sammen med den gamle. Han var forlengst på det rene med at hun ikke var gift. En gift kvinne går ikke på den måten. Hele kroppen hennes snakket til ham, han hadde lært språket hennes. Hver hensikt og følelse preget en bestemt del av henne. Holdningen fortalte om hun var glad, skrittlengden om hun hadde det travelt eller var nervøs og armbevegelsene om det hun hadde fore var behagelig eller bare en kjedelig plikt. Han visste hvordan verdenen hennes så ut og han kjente hennes karakter. Sine mest intime hemmeligheter klarte hun heller ikke å skjule for ham. Han så om hun hadde menstruasjon eller ikke. Han kunne også se om hun hadde ligget med noen sist natt, og hvis ja, var det en smal sak å oppdage om 14


hun hadde hatt det godt eller ikke. Som regel hadde hun ikke hatt det godt. Det passet best i Jons tankegang; for i Jons tankegang kunne hun bare ha det godt med ham. Hun visste det bare ikke selv, ulykkelig uvitende om ham som hun var. Hun fortsatte bare å lete etter «den rette», ble ved å prøve seg fram, nølende og leken. Men det var alltid forgjeves, for livet og alderen hennes var å lete, ikke å finne. Og alltid klarte hun å takle skuffelsene. Hun visste det fantes noe eller noen hun ennå ikke visste om, og den vissheten gjorde henne nysgjerrig lykkelig, litt voldsom kanskje og hensynsløst pågående. Når denne vissheten en gang ble svekket, ville armene hennes bli dovne og tunge; de ville se ut som de bar på noe tungt, og ikke som nå, dingle langs kroppen hennes som fuglevinger, rede til å favne alt som besnæret sansene hennes. Hennes frihet kom tydeligst fram når det regnet. Den mørke hadde alltid paraply. Det hadde ikke Kristina, og det passet ikke så godt at hun gikk under paraplyen til den mørke, høyere enn henne som hun var. Hun hadde mørkeblå regnfrakk, og for ikke å bli våt på føttene danset hun rundt hver eneste vannpytt. Først motvillig, irritert over alt det våte. Men så, når hun skjønte at det ikke nyttet, fant hun seg i det og gjorde en lek ut av det. Hun svingte med armene, hoppet over en pytt som var for stor og som hun på forhånd visste var for stor, slik at spruten sto opp rundt henne og hun likevel ble våt. Og når hun først var litt våt tok hun nye sjanser og ble enda litt våtere. Og hun lo. Men uten å drive det over i det teatralske. Det var bare en litt sleivete måte å gå på. En tilfeldig iakttager ville ikke legge merke til noe spesielt ved den 15


overhodet. Bare Jon var i stand til å se at der nede mellom vannpyttene danset en ugift ung kvinne. Hun hadde ikke noe hverdagslig å skynde seg hjem til. Det hun beveget seg mot var noe enestående, og det var uforpliktende nok til at hun kunne ha det moro underveis, selv med noe så ekkelt som vannpytter. Men denne friheten plaget ham. Den hang for nøye sammen med hans egen situasjon og han ble aldri kvitt engstelsen for at det kunne være kjærligheten som tente henne. Var det en nyforelsket kvinne han hadde foran seg? Skulle hun nå møte en spennende mann som lokket henne med det kriblende ukjente som er drivkraften i hver eneste nyforelskelse eller avstandsforelskelse? Men etterhvert slo Jon seg til ro også med slike tanker. For like ofte som han så henne opprømt og sprudlende, så han henne i dempet og noe nedtrykt stemning. Det var tydeligvis ikke noe alvorlig, gjorde seg bare gjeldende i litt kortere skritt, en mer aggressiv utstråling, et brått kast med hodet og den litt knappere og mer humørløse samtalen hun da pleide å føre med den mørke. Kroppen hennes var for levende til å la seg fullstendig avvæpne av en skuffelse hun allerede i forelskelsen hadde ant. Han kom alltid tilbake til denne beroligende og altforklarende tanken. Og da kunne gleden stige opp i ham … Han fikk lyst til å vinke til henne eller rope et eller annet. Men han gjorde det aldri. Han ville aldri våge å forstyrre henne eller påkalle seg hennes oppmerksomhet. Det ville være jevngodt med selvmord og det var nettopp den grublingen hun holdt på avstand fra ham. Hvor avhengig han enn var av henne, hendte det med jevne mellomrom at hun ble kjedelig og fargeløs. Det 16


kunne gå dager uten at hun ga noe mer av seg selv. All kommunikasjon stoppet opp. Hun kom bare ut av verkstedet, kledd i de samme klærne, låste etter seg med den samme bevegelsen – (et lite puff mot døra, et røsk i håndtaket og en rask omdreining med nøkkelen – dette lille knepet hadde hun i motsetning til den mørke lært allerede andre dagen; og av det sluttet Jon at hun var mer intelligent enn venninnen) – og gikk over plassen med de samme skrittene som dagene i forveien. Da var det ikke lenger overskudd i henne. Det var rutine. Hun gjennomførte et tankeløst og gledesløst pliktløp så altfor likt hans eget. Og da kunne han til og med hate henne. I slike stunder så han på den mørke isteden. Men den mørke var ikke Kristina. Hun var et par år eldre, og antagelig var hun gift og uten muligheter til å føre et annet liv enn det hun gjorde. Altså passet hun dårlig i drømmer om et annet liv. Det var noe ubevegelig over henne, og hun hørte altfor godt hjemme et sted. Jon kunne ikke noe for det, men han klarte aldri å fylle henne med noe virkelig vakkert. Hun tok livet av alle hans forsøk med sin målbevisste gange, sitt stramme, kontrollerte ansiktsuttrykk, måten hun kastet håret tilbake fra pannen på – som i en trass uten innhold. Når hun lo var det som om latteren ikke kom fra hjertet men fra hjernen, og det var en latter full av ironi og dobbeltbunner. Hele hennes vesen fylte Jon med vond likegyldighet. Likevel kunne han ikke forestille seg Kristina uten den mørke. Kristina var ikke riktig Kristina uten henne. Kontrasten mellom dem framhevet det han var mest glad i ved Kristina – det naive ufordervede, hennes utallige muligheter for skjønnhet. Hun var friheten og løslatelsen, 17


den mørke var reglementet og den ødeleggende selvdisiplinen. En grå og kjølig sommerdag dukket Kristina plutselig opp med en eldre skranten dame ved siden av seg. Damen skulle være sommervikar for den mørke; allerede førsteinntrykket av henne sådde bange anelser i Jon. Og det var et sjokk for ham å oppdage at nå var det heller ikke Kristina som gikk over asfalten mot verkstedet. Det var et fremmed menneske. Sammen med den eldre damen oppførte hun seg på en helt annen måte enn ellers. Hun gestikulerte avmålt med hendene, forklarte et eller annet som virket usannsynlig viktig, og hun lyttet konsentrert hver gang hespetreet sa noe. Avstanden mellom dem var hele tiden den samme. De dunket ikke borti hverandre underveis – ingen lek, ingen fleip – og det var tydelig at Kristina ikke følte seg vel. I så fall var dette en annen måte å føle seg vel på. Det virket inn på holdningen hennes. Hodet var ikke lenger så bevegelig, skrittene var presise og kjedelige, og hun hadde lagt seg til et erfarent kniks med hoftene som ga Jon en beklemmende følelse. Latteren var heller ikke den samme; enten var det ingen latter i det hele tatt eller så var den behersket og tørr. Jon syntes til og med at hun lo skjærende falskt og at hun i tillegg var en dårlig skuespiller. Kanskje gjorde hun det for å tekkes eller glede den nye arbeidskameraten? Kanskje var det hennes måte å nærme seg et ukjent menneske på, altså et uttrykk for usikkerhet? Men Jon var flau på hennes vegne. Det fantes ikke noe annet ord på det enn bedrageri. Hun hadde bedratt ham! Forstillelse virker avslørende på en måte som umuliggjør drømmer. 18