Page 1


Seigmen var det største norske rockebandet på 90-tallet. De startet opp som Klisne Seigmenn i Tønsberg i 1989. De ga ut noen av de sterkeste rockeplatene her hjemme, og solgte mer enn noen hadde forventet. De fikk Spellemannprisen, og spilte inn plater i Los Angeles og London. Etter ti hektiske år ble de oppløst. Seks år senere kommer Seigmen sammen igjen. De blir det første rockebandet som spiller i den nye Operaen i Bjørvika. De opptrer i 40-årsdagen til HKH Haakon Magnus, og får kronprinsen med seg på gitar på scenen. Så går de i studio, og lager sitt første studioalbum på 17 år. – Når vi ruller i gang Seigmen, er det et monster som settes i bevegelse. Det er det vi kaller Dyret. Det er noe utrygt over det, noe som vi ikke helt har kontroll på. Det er som å dra ut i den mørke skogen med vennene dine, sier Kim. Dette er historien om fem musikere. Om voldsomme oppturer, store triumfer og fatale feiltrinn. Om vennskap som settes på prøve. Og om Dyret som nekter å bli stedt til hvile. Arvid Skancke-Knutsen

ö 6

98828_seigmen_.indd 6

s e ig m e n

23/02/15 08:47


s e ig m e n

98828_seigmen_.indd 7

7

รถ

23/02/15 08:47


«Når vi ruller i gang Seigmen, er det et monster som settes i bevegelse. Det er det vi kaller Dyret. Det er noe utrygt over det, noe som vi ikke helt har kontroll på. Det er som å dra ut i den mørke skogen med vennene dine.»

ö 10

98828_seigmen_.indd 10

s e ig m e n

23/02/15 08:47


s e ig m e n

98828_seigmen_.indd 11

11

รถ

23/02/15 08:47


รถ 16

98828_seigmen_.indd 16

s e ig m e n

23/02/15 08:47


s e ig m e n

98828_seigmen_.indd 17

17

รถ

23/02/15 08:47


NORALF RONTHI (12.3.1967): TROMMER ALEXANDER MØKLEBUST (29.1.1971): VOKAL SVERRE ØKSHOFF (9.9.1971): GITAR KIM LJUNG (17.10.1971): BASS MARIUS ROTH (25.1.1972): GITAR

ö 20

98828_seigmen_.indd 20

s e ig m e n · mon u m e n t 19 92 - 2014

23/02/15 08:47


TRÅDENE SAMLES morgensolen kommer inn gjennom stuevinduet. To unge gutter lister seg ned trappen. De voksne i huset sover fremdeles. Vi er i en liten by i Norge på slutten av 1970-tallet. Odvar Nordli er statsminister. Jimmy Carter er president i USA, men skal snart bli avløst av Ronald Reagan. Det er revolusjon på gang i Iran. En av guttene slår seg ned i lenestolen. Han finner frem de store hodetelefonene med snabelkabel. Kim: Vi overnattet hos hverandre, mens de voksne tok seg en fest. Så våknet vi tidlig om morgenen og gikk ned i stuen, der det lå masser av plater utover gulvet. Da var det bare å studere utbrettcoverne, mens vi lyttet til musikken på hodetelefonene. Det er fine minner. Jeg hadde en veldig bra barndom. Marius: Kim og jeg har vært venner omtrent siden vi ble født, fordi foreldrene våre vanket sammen. Vi hørte på platene deres, alt fra Beatles til Baccara, og fra Elvis til ABBA. Jeg hadde nok våte drømmer om Agnetha i veldig ung alder. Og jeg husker godt at John Lennon ble drept: Det var kaldt ute, og jeg hørte det på radio. I mange år underholder Marius og Kim de voksne. Ofte

med små konserter. Og gjerne med sanger de har lagd selv. Marius: I begynnelsen lagde vi gitarlyder med munnen, men etter hvert fant jeg en gitar innerst i klesskapet til mamma. Og så ødela vi alle kleshengerne i huset, fordi vi brukte dem som trommestikker. Vi sminket oss til huskonsertene våre, og var veldig opptatt av detaljer. Jeg har masse gamle kassettopptak med Kim og jeg. De to er fascinert av lister også. De pønsker ut en masse bandnavn, og er nøye med hvordan de skal skrives. Marius: Pink Ozz var ett, husker jeg. En annen gang kalte vi oss That Violent Pride. Vi het til og med Silver William & The Flowermen Who Was Killed In The Plane Crash Last Sunday. Kim: Jeg har i grunnen hatt det fint hele veien. Jeg var veldig glad i mamma og pappa, og var stort sett en positiv type. Kim tenker seg litt om, og legger til: – Men så begynte musikken å ta stadig mer plass.

s e ig m e n

98828_seigmen_.indd 21

21

ö

23/02/15 08:47


ET SORGENS KAPITTEL jeg var ganske sikker på at vi kom til å bli rockestjerner. Vi var fullstendig hekta på norsk rock. Jeg hadde akkurat fått lappen, så jeg kjørte de andre gutta rundt på hver eneste konsert med norske band som blei satt opp i fylket. På hele Østlandet, i grunnen. DumDum, Raga, Jokke. Vi joina Tønsberg Rockklubb, styrt av Rocke-Øystein (Ronander) og Terje Rock (Østgård), og dro ut på Sjøormen og hørte på Femi Gange, Matchstick Sun og Sister Rain. Og så hadde vi etter hvert finni hvert vårt instrument. Kim gikk for bass (fordi det var lettest?), jeg spilte synth fordi jeg spilte synth i Ten Sing, og så hooka vi opp med Kims barndomskompis Marius og hans kompis Jørgen (Mortensholm) fra Nøtterøy. Marius og Jørgen var allerede partyvinnere på hjemme-alenefester på hele Torød. «Eplesangen», «Hundre tusen ulltepper» og «Løpet er kjørt» var lokale hits som vi ganske kjapt gjorde om til å passe bandformatet. Marius var gitarist, vokalist og frontfigur, Jørgen var en slags Phil Collins, spilte trommer, kora og var bandets leder. Jeg hadde D10 og en Alessis MMT-8 sequencer. Vi øvde i en garasje ved Torød kirke. På de første bandbildene hadde Kim og jeg like skjorter. Vi hadde, uansett skjorter, jævla store planer. Og vi kalte oss forskjellige ting, men endte vel til slutt med å hete Et Sorgens Kapittel. Så kom jeg inn på skole i Danmark. Verden stoppa opp et øyeblikk, for hva

ö 48

98828_seigmen_.indd 48

skulle skje med bandet, og med meg? Men etter en runde med diskusjoner, fikk jeg innvilga perm. Bandet skulle øve som faen mens jeg var borte. Og når jeg kom tilbake, utpå våren, skulle vi fleske til. Booke jobber. Og bli rockestjerner. Men det blei ikke helt sånn. Jeg kom selvfølgelig hjem på juleferie, og skjønte med en gang at noe var i gjære. Det blei mumla om tidenes første Julerock i Tønsberg, i regi av rockklubben. Også det på Sjøormen diskotek. Det var her vi hadde sett alle de fete Oslo-banda. Det var her vi hadde poga så hardt at Rocke-Øystein og Terje Rock hadde sett seg nødt til å kaste oss ut. Men mest oppsiktsvekkende av alt: Det blei mumla om at Kim skulle spille. Med et annet band enn vårt. De trengte bassist og kalte seg «Klisne Seigmenn». Og de skulle ha sin første konsert på Julerocken. Navnet sto på plakaten med smelta bokstaver under de andre og mer seriøse banda som headlina kvelden. Turn’n’slip, D var D og Floodland. Det var tre band med ambisjoner, og så var det Klisne Seigmenn. For en musikksnobb som meg virka det hele ganske daft. Tempen var ikke særlig høy. Spenninga var absolutt ikke til å ta og føle på inne på Sjøormen. De andre banda som spilte hadde outfits. De hadde utstyr. De hadde image. De hadde ferdigheter. Men det var en avventende mumling i lokalet. Det løsna ikke. Det tok ikke av. Før Klisne Seigmenn kom på scenen. Det var fire

s e ig m e n

23/02/15 08:48


Harald Rosenløw Eeg frikete typer som fomla seg fram til instrumentene sine. Alex spurte om Kim hadde stemt? Joda, svarte Kim. Han huska nøyaktig hvordan stemmeskruene skulle stå. De hang på seg gitarene. Trommisen tok noen prøvende slag med basstromma. De harka i mikkene. Et bands første konsert skal være pinlig. Klein. Det skal være dårlig. Klisne Seigmenn banka løs. Men da skjedde det noe. Ikke bare inne på Sjøormen. Ikke bare utover på Nøtterøy. Eller innover mot byen. Men det var et skjelv som blei målt på Richters skala. Alex sto der med rødfarga hår som et bleikt skjelett og brølte som om livet ikke sto til å redde. Sverre vugga rundt med dreads, malingsflekker på klærne og den ondeste gitarlyden noen hadde hørt på Sjøormen. Kim, som aldri hadde trekt seg fra en eneste takling, gikk løs på strengene som om de var hans argeste motstandere på Eik eller Flints guttelag. Og bakerst satt Noralf som en blid Buddha og uanfekta piska hele maskineriet framover. Det var et slags rablende opprør, noe pønkete i hele greia, samtidig var Klisne Seigmenn tyngre enn punk. Seigere. Hardere. Det var norske tekster, men med noe i nærheten av catchy hooks. Det var, om ikke syngbart, så i hvert fall brølbart. Og etter et par akkorder var dansegølvet fullt av unge freaks. Salen kokte. Stemninga sto plutselig i taket. Alle de unge folka i

byen var ute på dansegulvet og poga. Heavygutta fra Eik og skaterne på Teie – alle poga rundt, sånn som vi hadde gjort på Rockklubbens konserter. Bare at det var noen av oss som sto på scenen og spilte. Bare at det var noen av oss som fikk folk i byen til å gå bananas. Sjøl konservative Tønsbergs Blad måtte innrømme at: «Klisne Seigmenn spilte hatten av de andre». Det var et fantastisk øyeblikk. Et øyeblikk av pur glede og overrumplende musikkrus. Men min karriere som rockestjerne endte der. Jørgens også. For vi visste at det vi holdt på med i Et Sorgens Kapittel, eller hva vi måtte kalle oss, ikke kunne måle seg mot dette. Ikke på noen måneder i øvingslokalet. Ikke på tusen år i låven hvor vi øvde på Torød. Et Sorgens Kapittel skulle aldri rekke å spille en eneste konsert før Marius også blei tatt opp i Klisne Seigmenn. For hvis Turboneger hadde tre gitarister skulle Klisne Seigmenn ha det også. Og vi andre satt fortsatt og lurte, på hva som hadde treffi oss den kvelden. Jørgen og jeg blei stående og kjenne på det, de første gangene vi møttes for å se kompisene våre ta neste skritt, som Seigmen. Fra kjeller til loft, EP til album, fra Rockall til Roskilde. Og crowden vokste seg eldre og tettere. Større og mer dedikert. Vi spurte oss sjøl: Hva faen var det egentlig? Men det var umulig å si. Bare at de hadde det, det alle som driver med rock drømmer om. Fra første øyeblikk. ›

s e ig m e n

98828_seigmen_.indd 49

49

ö

23/02/15 08:48

Profile for Cappelen Damm AS

Seigmen av Bjørn Opsahl, Arvid Skancke-Knutsen og Harald Rosenløw-Eeg  

Dette er den unike historien til bandet som startet som et undergrunnsfenomen og som raskt vokste seg til å bli Norges største publikumsmagn...

Seigmen av Bjørn Opsahl, Arvid Skancke-Knutsen og Harald Rosenløw-Eeg  

Dette er den unike historien til bandet som startet som et undergrunnsfenomen og som raskt vokste seg til å bli Norges største publikumsmagn...