Page 1


Hilde Moi

Savnet i Baneheia Drapene som rystet Norge


© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-34568-6 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Handverk, Eivind Stoud Platou (www.madebyhandverk.no) Foto: Lise Åserud / SCANPIX Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt i 10,5/13,5 pkt. Stempel Garamond og trykt på 80 g Munken Print Classic 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


«Det var en total rystelse i grunnvollene. Tilværelsen ble full av det onde. Dette skjedde på det idylliske Sørlandet der ’alt er greit’. Jeg ble fattig på språk og ord. Samme hva vi sier hjelper det ingenting.» Sigmund Bernhard Kruse, prest i Grim kirke i Kristiansand

Dette er historien om hva som skjedde i dagene, ukene, månedene og årene etter at Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) ble meldt savnet i Baneheia i Kristiansand, 19. mai 2000.


Innhold

1. Dusinoppdrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Forsommerlørdag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Posen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Maibarn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Den hvite capsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6. En tung bør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Fred i skogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Solstrålen og prinsessen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Jakten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. Nedtur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. Et lite hår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. 80 timer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Alle i samme rom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14. Dommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15. Reprise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. To kamper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Savnet i Baneheia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 21 33 39 42 52 64 75 82 93 101 114 119 135 145 151 161

EPILOG: Sorgen etterpå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kronologisk oversikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etterord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

167 175 180 182


1. Dusinoppdrag

Jostein Sørstrønen legger hånden på telefonen hjemme i det hvite huset i Eidsvollsmanns Mørchs gate 6 på Grim i Kristiansand. Han løfter opp røret, og slår tre tall. 112. Klokken er 22.10. Det er fredag kveld, 19. mai 2000. For to dager siden hang det bjørkekvister og sløyfe foran på bilene i Kristiansand. Menneskene i de hvitmalte husene i Posebyen i sentrum var tidlig ute for å henge opp flagget, slik at det vaiet lett i vinden da barnetoget kom jublende forbi i halv ti-tiden. Aller først et korps, deretter skoleklasser på rekke og rad, alle bak en hjemmelaget fane med skolens navn i filtbokstaver. De blåste i fløytene sine, viftet med flaggene, sang «Hellemyr skole, du er topp, bli med oss i kjempehopp! Hurra!», før de så på foreldrene som rørt sto på sidelinjen og prøvde å fange sin sønn eller datter på et bilde. Der sto mødrene i rød og sort Vest-Agder-bunad, og de stauteste av mennene sto der i mannevarianten av den sørlandske folkedrakten. Det lette skylaget gjorde det behagelig å gå i bunad. Etter barnetoget dro de hver til sin skole i de ulike bydelene i Kristiansand. Der var det potetløp, sekkeløp, gassballonger, pølser med ketsjup og sennep, det var krone-is, pinne-is, vann-is og brus. Siden dro de ned i sent9


rum for å se på borgertoget, men viktigst av alt, å få tak i russekort. Bleike, trøtte russ med skittenrøde dresser og lue med både dobbeltknute, ølkork, plastgaffel og en bit av en shampoflaske delte nå ut siste rest av kortene, mens det eneste de tenkte på var å komme seg hjem og legge seg. Og det siste de tenkte på var eksamen. På ettermiddagen inviterte man naboer, slektninger, kolleger og hadde det som kanskje var sommerens første grillmåltid. Deretter fikk de eldste barna bli med ned på den store åpne plassen Tresse foran festningen i Kristiansand og se på fyrverkeri. Måpende sto de med hodet bøyd bakover for å se de store blomstene som smalt ut på himmelen og liksom kom mot dem. Røde, gule, grønne var de. Ja, slik var 17. mai 2000 i Kristiansand. En gledens dag. Jostein Sørstrønen bor like ved skogsområdet Baneheia i Kristiansand. Baneheia er 1083 mål stor, og har navnet sitt fra byens reperbane, som lå nede i byen. Heia var lenge beitemark, og den var fri for skog fordi innbyggerne trengte ved. General Oscar Wergeland sørget imidlertid for at det ble anlagt trapper og veier slik at området ble tilgjengelig for byens befolkning. I siste halvdel av 1800-tallet ble det igjen plantet skog, og i nyere tid har Baneheia blitt brukt som rekreasjonsområde. Skogsområdet ligger bare få minutters gange fra Kristiansand sentrum, og har tre vann som kalles 1., 2. og 3. Stampe. Hit går folk for å bade når det er for kaldt i sjøen, og her finner byfolket frisk luft. Det er her trimmerne i Kristiansand jogger og det er her sørlendinger på søndagstur treffer kjentfolk. «Javel,» sier den ene. «Javel, se det!» svarer den andre, og begge vet at det er en kristiansandsk måte å si «hei, hvordan har du det». 10


Jostein går oppover grusveien inn i skogen like etter klokken åtte. Datteren hans, Stine Sofie, han kaller henne bare Stine, og venninnen, Lena Sløgedal Paulsen, dro opp for å ta seg et lite bad i den tredje av stampene klokken halv sju. De skulle bare opp en kjapp tur, for Stine hadde fått nye rulleskøyter som de skulle prøve etterpå. «Nå er det på tide å få dem hjem igjen,» tenker han der han går med raske steg. Trærne langs grusveien er maigrønne og venter på en lang sommer. Jostein går oppover et stykke, før han tar til venstre ved 2. Stampe. Han følger veien datteren hans alltid pleier å ta når hun skal til badeplassen. Stine Sofies pappa går opp steintrappene og ser mot vannet. Det er flere folk ute og jogger denne fredagskvelden, men akkurat da Jostein kommer ned til badeplassen, er det ingen i området. Han småløper bort til bryggen jentene pleier å bade fra, og blir glad da han ser at den er tørr. «De har sikkert gått en annen vei hjem,» tenker han, og går tilbake igjen. Jostein Sørstrønen bor i en firemannsbolig. På andre siden av gangen bor Arne Bernt Paulsen. Døtrene deres, Stine Sofie og Lena, pleier å leke sammen når de er hos fedrene sine. Begge foreldreparene er skilt. Lenas mamma, Klara Sløgedal, bor også i Kristiansand. Moren til Stine Sofie, Ada Sofie Austegard, bor i Grimstad. Alle sammen har ny kjæreste eller ektefelle. Jostein ser inn i leiligheten, men jentene er ikke der. Hvor kan de da være? I nabolaget kanskje? Han hopper på sykkelen. Den lyse vårkvelden er mild, 11


og etter en lengre periode med varmt vær er folk i sommerstemning. Det blomstrer i hagene på Grim, lilla og hvite syriner henger over de hvitmalte stakittgjerdene. Gressplenene er veltrimmede, og inne i husene sitter folk og gleder seg over at det er fredag og helg. Jostein sykler bortover gaten. Ingen der. Han går innom kjæresten til Lenas pappa. Kan de være der? Nei. Han begynner å bli bekymret. Har det skjedd noe? Datteren og venninnen har vært borte to timer da han tar med seg sykkelen opp i Baneheia for å lete en gang til. Det er ennå en stund til det blir mørkt, men han synes de har vært ute for lenge. Jostein sykler opp den bratte bakken, tar til venstre som sist og kommer opp til 3. Stampe. Han sykler forbi badeplassen, rundt hele vannet, forbi Svarttjønn og siden fotballbanen, til høyre forbi det lille skuret, opp en bratt bakke, ned igjen, før han tar til høyre. Han kikker hele tiden etter de to småjentene og legger ikke merke til om han ser noen andre folk. Jostein bærer sykkelen ned den smale stien til parkområdet Ravnedalen, som ligger lenger nord i Baneheia. Han kikker rundt seg, før han sykler gjennom den lille parken og tilbake ut i boligområdet på Grimsmyra, men jentene er ikke å se noe sted. Utenfor huset i Eidsvollsmanns Mørchs gate parkerer han og går inn. Der er fortsatt bare Stine Sofies bror, Kristoffer. Lena og Stine Sofie har ennå ikke kommet hjem. Kvart på ti ringer han Lenas pappa. Han er med en kameratgjeng på en hytte på Flekkerøy for kvelden, og Lena skal sove over hos Stine Sofie til lørdag. Flekkerøy lig12


ger 20 minutter fra Kristiansand sentrum, og Arne Bernt reiste for bare noen få timer siden. «Det går nok bra,» sier han i den andre enden. «Ring meg igjen om et kvarter hvis de ikke har kommet hjem,» legger han til. Et kvarter senere ringer Jostein. «De har fortsatt ikke kommet.» Da finner Arne Bernt ut at han vil dra hjem. Jostein bestemmer seg for å kontakte politiet. Det har gått tre og en halv time siden han så jentene sist, da han står med telefonen i hånden, og hører at det ringer hos politiet. Politimann Bård Austad er hjemme på Lund, og gjør seg klar til å dra på jobb. Før han går, må han bare innom soverommet til sine to yngste barn og sjekke at de sover godt. Som vanlig legger han hånden på magen til minstejenta på syv år, for å forsikre seg om at hun puster. Han vet jo at hun gjør det, men han har bare blitt vant med å sjekke. Bård Austad sier hadet til kona og går ut døren. I helgen skal han jobbe nattevakt natt til lørdag og søndag. Austad begynner ikke på jobb før klokken kvart på elleve, men liker å være tidlig ute. Det er han også i kveld. Allerede halv elleve er han på plass. Klara Sløgedal har akkurat satt seg ned da telefonen ringer. «Hallo, det er Klara?» Hun har brukt fredagen på å hjelpe kjæresten Svein å flytte fra Kristiansand til Lillesand. De har kjørt og båret hele dagen, og hun har rukket å komme hjem, dusje og spise da hennes tidligere ektemann Arne Bernt ringer. De to har datteren Lena sammen, og hun skal være hos faren denne helgen. Men det er en bekymret Arne Bernt som ringer. 13


«Lena og de har ikke kommet hjem fra badetur,» sier han. Arne Bernt forklarer at jentene har vært lenge borte, og at han er bekymret. Klara og Svein setter seg i bilen umiddelbart for å kjøre de få kilometerne til andre siden av Kristiansand sentrum, hjem til eksmannen. Ada Sofie Austegard er på hytta i Fevik da Jostein ringer henne og forteller at Stine Sofie og venninnen ikke har kommet hjem. Ada tar med seg datteren og ektemannen og kjører den timen det tar til Kristiansand. Bård Austad gjør seg klar for nattens oppgaver. En fjellvegg, det er slik kollegene karakteriserer ham. Han har jobbet i politiet i 20 år og er nå også leder av utrykningsenheten. To år tidligere var Bård en av politifolkene som var til stede under en gisselaksjon på Evje i Setesdal. Bård sier alltid ja. Han tenker at han tåler det meste. I kveld da han er på jobb, er han operativ uteleder. Han bestemmer dermed hvordan politiet skal løse oppdragene som måtte dukke opp. Kvelden kan bli rolig, eller den kan bli veldig travel. Han kikker på savnet-meldingen som nylig har kommet inn. Beskjeden er fra Jostein Sørstrønen på Grim. Savner 2 piker som skulle til 3. Stampa for å bade. Tidspunktet var kl. 18.30. De savnede er: Nr. 1: Stina Sofie Størstrømmen, 8 år. Hun var iført: Hvit bukse, grønnaktig regnjakke. Nr. 2: Lena Sløgedal Paulsen, 10 år. Iført: Burgunderrød jakke – mulig blå bukser. Foreldre og naboer har vært i området Stampene og lett etter barna uten resultat.


«Dra opp i Baneheia. Finn jentene,» sier vaktleder. «Ingen problem,» svarer Austad. Oppdraget han står med mellom hendene, er å regne som et «dusinoppdrag». Politiet får dusinvis av sånne. Folk som har gått seg bort, som kanskje har falt og slått seg, eller bare har glemt å si ifra hvor de er. Ofte blir de funnet i sitt eget hus; familien har bare ikke lett godt nok. I de fleste tilfeller blir barn funnet innenfor en radius av 500 meter fra stedet de sist ble sett. Det er veldig sjelden at noe kriminelt er årsaken til at noen forsvinner. Politiet i Kristiansand har allerede sendt ut flere patruljer for å lete etter de to jentene. Noen leter i Baneheia, andre er rundt i Kristiansand sentrum. Sammen med kollegaen Audun Eide gjør Austad seg klar til å dra. Han vet at de to er et godt team. Audun Eide er ikke bare en dyktig politimann, han er også aktiv orienteringsløper. Han er dermed en kløpper på kart og vanskelig terreng. Bård føler seg trygg på at dette skal gå bra. De to setter seg i politibilen og kjører de få minuttene fra sentrum opp til Grim. De banker på, blir sluppet inn, og setter seg ned for å snakke med jentenes foreldre. Det første politiet gjør er å stille foreldrene noen kontrollspørsmål. Er de kjent i området? Har de forsvunnet flere ganger? Var de sammen med andre? Hvordan ser de ut? Selv om de er ganske sikre på at de skal klare å finne jentene, ringer alarmklokkene hos Bård Austad og kollegaen etter praten. Jentene er unge. Det er sent på kvelden. De er to stykker sammen, og er godt kjent i området. Lena og Stine Sofie skulle bare en kjapp tur for å bade. Ingen av de to pleier å stikke av hjemmefra. Og ingenting ty15


der på at jentene er hos noen venninner og har glemt å si ifra. Her er det noe som ikke stemmer. «Ikke gå i Baneheia. Vi søker der med hunder,» sier politiet til de forsvunnede jentenes foreldre. Det er sjelden det blir satt i gang store leteaksjoner på natten, men nå bestemmer de seg for å mobilisere. Dette kan ikke vente til det blir lyst. Austad og Eide kjører derfor ned igjen til Kristiansand sentrum og opp på andre siden av Baneheia. De kjører gjennom bydelen Eg, forbi noen blokker og helt opp til parkeringsplassen som ligger ved det lille vannet Svarttjønn. Dette er stedet de fleste joggerne og turgåerne parkerer og starter turene sine fra. Svarttjønn ligger bare noen få meter fra badevannet 3. Stampe, der jentene hadde sagt de skulle gå for å bade. I overkant av fire timer etter at barna gikk hjemmefra, er leteaksjonen etter dem i gang. De to politifolkene teiper fast et kart over Baneheia på panseret, og gjør dermed bilen om til kommandosentralen for leteaksjonen. De har allerede varslet at de trenger folk til å lete. Klokken ti over tolv blir Hovedredningssentralen på Sola orientert om at de leter etter to jenter. Samtidig blir taxisentralen varslet, og får en beskrivelse av jentene. Ambulansesjåfør Knut Kjørkleiv er på vakt i Lyngdal da politiet ringer på Røde Kors-telefonen hans. Han er den som har ansvar for vakttelefonen denne uken. Politiet i Kristiansand trenger hjelp, og Kjørkleiv varsler dermed lokallagene i Kristiansand, Søgne, Songdalen og senere også Vennesla. Alle blir bedt om å stille med mannskaper 16


i Baneheia. Selv føler ikke Knut Kjørkleiv at det er noe dramatikk i meldingen han får fra politiet; de er stadig ute og leter etter barn som har gått seg bort. Dessuten er Baneheia liten, og jentene vil før eller senere komme til bebyggelse. Det er helt mørkt da 31 mannskaper fra Røde Kors står klar ved hovedkvarteret til Røde Kors i Østre Strandgate i Kristiansand sentrum klokken kvart på to. Etter å ha organisert seg i grupper på fire–fem stykker, går de opp til Baneheia og innover på grusveiene. Én på veien og én på hver side, over knatter og knauser. Når Røde Kors leter etter barn, begynner de alltid kjapt. Selv om de må lete gjennom de samme områdene igjen når det blir lyst, er de nødt til å begynne nå, i mørket. De lyser inn mellom de mørke trærne. Det blinker skarpt når lyset fra lyktene av og til treffer refleksvestene deres. Fire foreldre og deres kjærester er urolige. Minuttene, halvtimene og timene går. Stadig flere beveger seg rundt i Baneheia og ser etter Lena og Stine Sofie. Lenas mamma går en liten tur sammen med Svein. Hun føler seg helt nummen. De ser en jakke som henger over en grein. Det føles uhyggelig. Klara føler seg maktesløs. Men hun er samtidig rolig for at jentene vil komme til rette. Stine Sofies pappa klarer ikke roe seg. Sammen med sønnen Kristoffer sykler han ned for å lete i sentrum. Jostein på sykkel, Kristoffer på rulleskøyter. Stine Sofies mamma, Ada Sofie, blir sittende på en stubbe ved parkeringsplassen der politiet har sin kommando17


sentral. Hun venter og sender gode mammatanker til sin mellomste datter. «Mamma må være her når Stine kommer,» tenker hun. De får ikke lov til å være med og lete noe mer enn de allerede har gjort, og som regel vil ikke politiet ha pårørende i nærheten i det hele tatt. De kan ha en uheldig påvirkning på letemannskapene, som må holde hodet kaldt. Foreldrene får likevel lov til å være ved kommandosentralen. Operativ uteleder Bård Austad forstår at de er bekymret og at de gjerne vil være der. Dessuten har politiet nytte av at de kan sjekke ut ting som blir funnet i Baneheia. Letemannskapene finner massevis av eiendeler. «Kjenner dere til denne badedrakten?» Foreldrene rister på hodet. «Denne genseren?» De ser opp. Håper. Rister på hodet igjen. Det har blitt mørkt for lenge siden. Hvor blir jentene deres av? Noen kommer med hårpynt, kan det tilhøre en av dem? Nei. I ettertid skal politiet få kritikk for at foreldrene fikk være til stede. Men der og da føltes det helt riktig. TV 2s fotograf er i Baneheia og filmer leteaksjonen denne natten. Det er ikke sjelden de er ute og filmer leteaksjoner, og det ender som regel bra. Derfor blir han bare en liten stund, før han går hjem igjen. Røde Kors-mannskapene går, kikker, roper. En av dem finner plutselig enda mer badetøy. Bård Austad melder fra til politistasjonen. De trenger noen til å hente tøyet. Letemannskapene har fått beskjed om ikke å røre noe 18


som helst. Men da foreldrene får se på badetøyet kan de kjapt si at de ikke kjenner til det. Nei, ikke dette heller er jentene deres sitt. Dermed er politiet fortsatt uten spor. Tiden går. Politiet kaller inn folk for å tenne lysene i lysløypa. Men det er fremdeles mørkt når det gjelder resultater. Det kan se ut som om dette drar ut. Klokken ti på fire ber politiet om assistanse av helikopter. Leteaksjonen trappes opp, og kort tid etter letter et Sea Kinghelikopter fra Rygge. Det setter nesen mot Kristiansand, og skal bistå letemannskapene i Baneheia. Nå håper Bård Austad at den enorme maskinen kan hjelpe ham å finne de to små jentene. Fedrene Jostein og Arne Bernt går opp i Baneheia da det begynner å lysne av dag. De vet at de har fått beskjed om ikke å gjøre det, men de orker ikke sitte stille lenger. Fedrene er i terrenget i nærheten av 2. Stampe, da de ser en nesten tom halvannen liters flaske med Siesta-brus på bakken. Flasken er uten kork. «Kan det ha vært en sånn flaske jentene hadde med seg?» spør de hverandre. Arne Bernt tviler på at det var akkurat den han hadde i kjøleskapet. Jostein er heller ikke sikker, for han har bare vært og hentet flasken hos Arne Bernt og la ikke så godt merke til hvilken type brus det var. De blir enige om at det er en lignende flaske i alle fall, og tar den med til politiets kommandosentral. Bård Austad tar imot Jostein som kommer og leverer flasken like etterpå. Han oppfatter at Jostein har med flasken for å vise hva slags type flaske jentene hadde med seg, ikke at dette var selve flasken. Den blir lagt bak i en bil, og ingen bryr seg noe mer med den. 19


Senere skal det vise seg at den tomme flasken kan ha blitt funnet i nærheten av veien døtrene deres pleier å gå til badeplassen, og at det sannsynligvis nettopp var en slik flaske de hadde med seg.

Profile for Cappelen Damm AS

Savnet i Baneheia av Hilde Moi  

Det er fredag den 19. mai 2000. Klokken er 18.30. Stine Sofie Sørstrønen (8) vinker til faren sin og går sammen med venninnen Lena Sløgedal...

Savnet i Baneheia av Hilde Moi  

Det er fredag den 19. mai 2000. Klokken er 18.30. Stine Sofie Sørstrønen (8) vinker til faren sin og går sammen med venninnen Lena Sløgedal...