__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Lars Kepler

Sandmannen Kriminalroman


Lars Kepler Originalens tittel: Sandmannen Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Lars Kepler First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-38213-1 ISBN 978-82-525-8184-3 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Hummingbirds Omslagsfoto: Love Lannér Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i Sabon 9,5/11,5 og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Det er midnatt og det blåser snø inn fra havet. En ung mann går over en høy jernbanebro, i retning Stockholm. Ansiktet hans er blekt som matt glass. Jeansene hans er stive av frossent blod. Han går midt mellom de to sporene og skritter over svillene. Femti meter under ham skimtes isen på fjorden som remser av hvite laken. De hvite trærne og oljetankene på havna er knapt synlige; snø virvler gjennom lysskjæret fra containerkrana langt der nede. Varmt blod renner nedover mannens venstre underarm, inn i hånden og drypper fra fingertuppene. Det begynner å rumle idet et nattog nærmer seg på den to kilometer lange broa. Den unge mannen vakler, setter seg på sporet, men kommer seg opp igjen og fortsetter å gå. Toget skyver en pute av luft foran seg og sikten blir borte i snøfokket. Traxx-lokomotivet er allerede midt på broa idet føreren oppdager mannen i sporet. Han fløyter og ser at skikkelsen holder på å falle, at han tar et langt steg til venstre, over i motgående spor og får tak i det tynne rekkverket. Klærne til mannen flagrer i vindstøtet. Broa rister kraftig under føttene hans. Han står stille med vidåpne øyne og hendene på rekkverket. Alt er et virvar av snøfokk og mørke. Den blodige hånden har begynt å fryse fast i rekkverket idet han skal til å gå videre. Navnet hans er Mikael Kohler-Frost. Han har vært savnet i tretten år, og ble erklært død for sju år siden.


1

Rettspsykiatrisk sikkerhetsavdeling Löwenströmska sjukhuset GITTERPORTEN AV STÅL lukker seg med en dyp klang bak den nye legen. Ekkoet gjaller videre nedover svingtrappa. Anders Rönn grøsser på ryggen idet stillheten senker seg. Fra og med i dag skal han jobbe på den rettspsykiatriske sikkerhetsavdelingen. I det strengt bevoktede isolatet sitter den aldrende Jurek Walter på trettende året. Han er dømt til tvungen psykiatrisk behandling med særskilte krav til prøveutskrivning. Den unge legen vet ikke stort mer om pasienten sin enn at han har fått diagnosen «Schizofreni, uspesifisert. Vrangforestillinger. Gjentatte, akutte psykotiske tilstander med bisarre og svært voldelige innslag». Anders Rönn legitimerer seg i etasje 0, leverer fra seg mobilen og henger nøkkelen til gitterporten i skapet før vakten åpner den første døra til slusen. Han går inn, venter til døra er stengt og går fram til den neste. Idet et signal lyder, åpner vakten den neste døra. Anders snur seg og vinker før han fortsetter gjennom korridoren mot avdelingens personalrom. Overlegen, Roland Brolin, er en kraftig kar i femtiårsalderen, med nedsunkne skuldre og piggsveis. Han står og røyker under avtrekkshetta i det lille kjøkkenet mens han blar forbi en artikkel i kriminalomsorgens fagblad om lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. – Jurek Walter må aldri være alene med noen av personalet, sier overlegen. – Han får aldri møte andre pasienter, han kan 7


ikke ta imot besøk og han får aldri gå ut i luftegården. Ikke heller … – Aldri? spør Anders. – Det er vel ikke tillatt å holde … – Nei, det er ikke det, avbryter Roland Brolin mutt. – Hva er det egentlig han har gjort? – Bare gode gjerninger, svarer Roland, og begynner å gå mot korridoren. Til tross for at Jurek Walter er Sveriges gjennom tidene verste seriemorder, er han ikke kjent for allmennheten. Rettsforhandlingene i Rådhuset og på Wrangelska palatset gikk for lukkede dører, og alle dokumenter i saken er fortsatt unntatt offentligheten. Anders Rönn og overlege Roland Brolin passerer gjennom en ny sikkerhetsdør der en ung dame med tatoverte armer og piercing i kinnene blunker til dem. – Kom tilbake i live, sier hun kort. – Du kan ta det helt med ro, sier Roland dempet til Anders. – Jurek Walter er en stillferdig, eldre mann. Han er ikke voldsom, og han hever ikke stemmen. Som hovedregel går vi aldri inn til ham, men Leffe som var på vakt i natt, observerte at han hadde klart å lage seg en slags kniv som han har gjemt i madrassen. Den må vi selvsagt konfiskere. – Hvordan gjør vi det? – Vi bryter hovedregelen. – Skal vi gå inn til Jurek? – Du går inn til ham … og ber pent om å få kniven. – Skal jeg gå inn …? Roland Brolin ler høyt, og forklarer deretter at de skal late som om de injiserer en dose Risperdal som vanlig, men i stedet sette en overdose Zypadhera. Overlegen trekker kortet sitt gjennom enda en avleser og taster inn en kode. Det kommer et pip og låsen i ståldøra begynner å surre. – Vent litt, sier Roland og holder fram en liten eske med gule ørepropper. – Du sa at han ikke hever stemmen. Roland smiler svakt, ser oppgitt på sin unge kollega og sukker tungt før han begynner å forklare. – Jurek Walter kommer til å snakke med deg, helt rolig, sik8


kert vennlig, sier han alvorlig. – Men senere i kveld, når du er på vei hjem, kommer du til å svinge over i motgående kjørefelt og frontkollidere med en trailer … eller så stikker du innom Jernia og kjøper en øks før du henter ungene i barnehagen. – Skal jeg bli redd nå? spør Anders og smiler. – Nei, men forhåpentligvis forsiktig, svarer Roland. Anders pleier ikke å ha flaks, men da han leste annonsen i Läkartidningen om et langtidsvikariat på heltid ved Löwenströmska sjukhusets sikkerhetsavdeling, begynte hjertet å slå fortere. Det var bare tjue minutters biltur hjemmefra, og det lange vikariatet kunne føre til fast ansettelse. Etter sin tid som turnuslege på sykehuset i Skaraborg og på et pleiehjem i Huddinge, hadde han måttet klare seg med tilfeldige vikariat ved regionklinikken på Sankt Sigfrids sjukhus. De lange reisene til Växjö og den uregelmessige arbeidstiden lot seg ikke kombinere med Petras jobb på skolefritidsordningen og det autistiske syndromet til Agnes. For bare to uker siden hadde Anders og Petra sittet ved kjøkkenbordet og forsøkt å finne en løsning. – Dette går ikke lenger, sa han rolig. – Hva skal vi gjøre? hvisket hun. – Jeg vet ikke, svarte Anders og tørket tårene fra kinnene hennes. Støttekontakten til Agnes på førskolen hadde fortalt at Agnes hadde hatt en slitsom dag. Hun hadde nektet å slippe taket i melkeglasset sitt, og de andre barna hadde ledd av henne. Hun kunne ikke akseptere at lunsjen var over ettersom Anders ikke hadde hentet henne som han pleide. Han hadde kjørt direkte fra Växjö, men ikke kommet til førskolen før klokka seks. Agnes hadde blitt sittende på spiserommet med begge hender rundt glasset. Da de kom hjem hadde Agnes stilt seg på rommet sitt, stirret inn i veggen ved siden av dukkehuset og klappet i hendene på sin introverte måte. De vet ikke hva hun ser der, men hun sier at det kommer grå pinner som hun må telle og stanse. Hun gjør det når hun blir engstelig. Det pleier å holde med ti minutter, men denne kvelden måtte hun stå der i over fire timer før de kunne legge henne.


2

DEN SISTE SIKKERHETSDØRA lukker seg, og de går gjennom korridoren til det eneste av de tre isolatene som er i bruk. Lysarmaturene i taket skinner i gulvbelegget. Matvogna har slitt en fure langs veggen i én meters høyde. Overlegen fester på seg adgangskortet sitt, og lar Anders gå foran til den kraftige ståldøra. Gjennom panserglasset ser Anders en tynn mann sitte på en plaststol. Han er kledd i blå jeans og jeansskjorte. Mannen er glattbarbert og blikket er påfallende rolig. De mange rynkene i det bleke ansiktet hans likner sprukken leire i et tørt elveleie. Jurek Walter er bare dømt for to drap og ett drapsforsøk, men har en sterk tilknytning til ytterligere nitten drap. For tretten år siden ble han tatt på fersk gjerning i Lill-Jansskogen mens han tvang en kvinne i femtiårene tilbake ned i en kiste i jorda. Hun hadde blitt holdt fanget i kista i nesten to år, men var fortsatt i live. Tilstanden hennes var livstruende. Hun var underernært, hadde degenererte muskler, frostskadene og liggesårene var omfattende, og hun hadde pådratt seg alvorlige hjerneskader. Dersom politiet ikke hadde klart å spore opp og pågripe Jurek Walter ved kista, hadde han antakelig aldri blitt stoppet. Nå tar overlegen fram tre små glassflasker med gult pulver, tilsetter vann i hver flaske og rister dem lett før han trekker væsken opp i en sprøyte. Han setter inn øreproppene og åpner deretter den lille luka i døra. Det klinger i metallet, og en tung eim av støv og betong siver ut til dem. 10


Med en monoton stemme sier overlegen til Jurek Walter at det er tid for injeksjonen hans. Mannen løfter hodet og reiser seg langsomt fra stolen, vender blikket mot luka i døra og nærmer seg mens han knepper opp skjorta. – Stans og ta av deg skjorta, sier Roland Brolin. Jurek Walter fortsetter langsomt framover. Roland lukker og låser luka kjapt. Jurek stanser, knepper opp de siste knappene og lar skjorta falle ned på gulvet. Han har en kropp som har vært veltrent, men nå henger musklene og den skrukkete huden slapt. Roland åpner luka igjen. Jurek Walter fortsetter det siste stykket fram og strekker ut den senete armen sin med hundrevis av pigmentflekker. Anders vasker overarmen med sprit. Roland setter kanylen i den myke muskelen og injiserer væsken altfor fort. Hånden til Jurek rykker til av overraskelsen, men han trekker ikke til seg armen før han får tillatelse til det. Overlegen lukker og låser luka raskt, tar ut øreproppene og smiler nervøst for seg selv før han kikker inn igjen. Jurek Walter går med vaklende skritt mot senga, stanser og setter seg ned. Plutselig retter han blikket mot døra, og Roland mister sprøyta på gulvet. Han prøver å få tak i den, men den triller bortover gulvet i korridoren. Anders tar ett skritt til side, plukker opp sprøyta, og idet de begge reiser seg og ser mot døra til isolatet igjen, ser de at det er dugg på innsiden av panserglasset. Jurek har pustet på vinduet og skrevet «JOONA» med fingeren sin. – Hva står det? spør Anders spakt. – Han har skrevet Joona. – Joona? – Hva faen betyr det? Duggen forsvinner, og de ser at Jurek Walter sitter på senga som om han ikke har rørt seg. Han ser på armen der han fikk injeksjonen, masserer muskelen og ser på dem gjennom glasset. – Sto det ikke noe mer? spør Anders. – Jeg så bare … 11


Et dyrisk brøl høres gjennom den tykke døra. Jurek Walter har glidd ned fra senga, står på knærne og skriker rett ut i lufta. Senene i halsen er spent, blodårene svulmer. – Hvor mye ga du ham egentlig? spør Anders. Øynene til Jurek Walter ruller oppover og blir hvite, han støtter seg med den ene hånden, strekker ut det ene beinet, men rykker plutselig bakover, slår hodet mot nattbordet, skriker og begynner å riste spastisk. – Fy faen, hvisker Anders. Jurek ligger på gulvet og sparker ukontrollert med beina, biter seg i tungen og hoster blod utover brystet før han blir liggende på ryggen og gispe etter luft. – Hva gjør vi hvis han dør? – Kremerer ham, svarer Brolin. Jurek får nye kramper, hele kroppen rister og armene veiver i alle retninger før han blir liggende stille igjen. Brolin ser på klokka. Svetten renner nedover kinnene hans. Jurek Walter ynker seg, ruller over på siden, prøver å reise seg, men har ikke krefter nok. – Du kan gå inn om to minutter, sier overlegen. – Skal jeg virkelig gå inn? – Han er snart ufarlig. Jurek krabber på alle fire, blodblandet spytt renner fra munnen. Han vingler, krabber saktere til han glir ned på gulvet igjen og blir liggende stille.


3

ANDERS KIKKER INN gjennom det tykke glasset i døra. Jurek Walter har ligget urørlig på gulvet i ti minutter. Kroppen er slapp etter krampeanfallet. Overlegen tar fram nøkkelen, setter den i låsen, nøler et øyeblikk og kikker inn gjennom vinduet før han låser opp. – God tur, sier han. – Hva gjør vi hvis han våkner? spør Anders. – Det må ikke skje. Brolin åpner og Anders går inn. Døra lukker seg bak ham og det rasler i låsen. Det lukter svette inne i cella, men også noe annet. En syrlig duft av eddik. Jurek Walter ligger helt stille, bortsett fra åndedrettet hans som gir en langsom bevegelse over ryggen. Anders holder seg på god avstand, selv om han vet at han sover tungt. Det er en merkelig akustikk der inne, påtrengende, som om lyden ligger litt for tett innpå bevegelsene. Det gnisser i legefrakken hans for hvert skritt han tar. Jurek puster fortere. Vannkrana lekker, det drypper ned i vasken. Anders når fram til senga og retter blikket mot Jurek før han går ned på kne. Han skimter overlegen som sender ham et engstelig blikk gjennom panserglasset idet han bøyer seg ned for å kikke under den fastmonterte senga. Det ligger ingenting på gulvet. Han huker seg ned og kryper nærmere, ser nøye på Jurek før han legger seg flatt ned på gulvet. 13


Det er ikke mulig for ham å overvåke Jurek lenger. Han må vende ryggen til ham for å kunne lete etter kniven. Et svakt lys når inn under senga. En koloni hybelkaniner ligger stille langs veggen. Han kan ikke la være å tenke på at Jurek Walter kan ha åpnet øynene. Et eller annet er stukket inn mellom en av trespilene og madrassen. Det er vanskelig å se hva det er. Anders strekker seg, men når ikke fram. Han blir nødt til å åle seg inn under senga på rygg. Det er så trangt at han ikke kan snu hodet. Han drar seg innover. Kjenner sengebunnen presse tungt mot brystet hver gang han trekker pusten. Famler med fingrene. Han må litt lenger inn. Det ene kneet slår opp i sidevangen. Han blåser bort en lodott fra ansiktet og presser seg lenger inn. Plutselig hører han et tydelig dunk bak seg i cella. Han kan ikke snu seg rundt for å se. Han blir liggende stille og lytte. Han puster så fort at det er vanskelig å skille ut andre lyder. Forsiktig strekker han ut hånden, finner gjenstanden med fingertuppene, presser seg enda litt lenger inn og får lirket den ut. Jurek har klart å lage en kort kniv med sylskarpt blad av et lite stålbeslag. – Kom tilbake nå, roper overlegen gjennom luka. Anders prøver å komme seg ut, han presser seg fram og river seg på kinnet i samme øyeblikk som han blir sittende fast. Legefrakken har huket seg fast og han har ikke mulighet til å vrenge den av seg. Han synes å høre slepende bevegelser fra Jurek. Eller kanskje det ikke var noe likevel? Anders røsker til alt han kan. Det knaker i sømmene, men de holder. Han innser at han må presse seg inn igjen for å få løs frakken. – Hva er det du gjør? roper Roland Brolin sjokkert. Den lille luka i døra smekker igjen og låses. Anders ser at den ene lomma i frakken har huket seg fast i en løs spile i sengebunnen. Han får den løs, holder pusten og åler seg ut igjen. Panikken stiger i ham. Han risper seg opp på magen og knærne, får tak med den ene hånden i sidevangen og 14


drar seg ut. Gispende snur han seg rundt og kaver seg opp på beina med kniven i hånden. Jurek ligger på siden, det ene øyet er halvåpent, men stirrer blindt ut fra en dyp søvn. Anders går fort fram til døra, møter overlegens skrekkslagne blikk gjennom panserglasset, prøver å smile, men angsten høres tydelig i stemmen når han sier: – Åpne døra. I stedet åpner Roland Brolin den lille luka og svarer: – Gi meg kniven først. Anders ser undrende på ham et øyeblikk før han rekker ut kniven. – Du fant noe annet også, sier Roland Brolin. – Nei, svarer Anders, og kikker bort på Jurek. – Et brev. – Det var ikke noe annet der. Jurek begynner å vri seg på gulvet. Han puster fortsatt svakt. – Undersøk lommene hans, sier overlegen med et anstrengt smil. – Hvorfor det? – Fordi dette er en ransakelse. Anders snur seg og går forsiktig fram til Jurek Walter. Øynene er helt lukket, men det begynner å dannes svetteperler i det rynkede ansiktet. Motvillig bøyer Anders seg ned og stikker hånden ned i en av brystlommene. Stoffet i skjorta strammer seg over skuldrene, og Jurek brummer lavt. Det ligger en kam av plast i den ene baklomma på buksene. Med skjelvende hender søker Anders videre i de trange lommene. Det drypper svette fra nesetippen hans. Han må blunke kraftig. Den digre neven til Jurek åpner og lukker seg et par ganger. Det er ingenting i lommene. Anders retter blikket mot panserglasset og rister på hodet. Det er ikke mulig å se om Brolin står utenfor døra. Lyset i taket på cella skinner som en grå sol i glasset. Han må ut nå. Dette har tatt for lang tid. 15


Anders reiser seg og skynder seg fram til døra. Overlegen er ikke der. Anders stiller seg helt tett inntil glasset, men ser ingenting. Jurek Walter begynner å hive etter pusten, som et barn som har mareritt. Anders dundrer nevene mot døra. Hendene hans lager bare noen små klask mot det massive stålet. Han slår igjen. Ingenting høres, ingenting skjer. Han kakker gifteringen mot panserglasset, og i samme øyeblikk ser han en skygge vokse oppover veggen. Han fryser på ryggen og hårene reiser seg på armene. Med bankende hjerte og adrenalinet pumpende ut i kroppen snur han seg rundt. Han ser at Jurek Walter er i ferd med å komme seg opp i sittestilling. Ansiktet er slapt, og det lyse blikket stirrer rett ut i lufta. Han blør fortsatt fra munnen og leppene ser underlig røde ut.


4

ANDERS HAMRER PÅ den tunge ståldøra og roper høyt, men overlegen åpner ikke. Pulsen hamrer i tinningene idet han snur seg mot pasienten. Jurek Walter sitter fortsatt på gulvet, blunker mot ham et par ganger og begynner å reise seg. – Det er løgn, utbryter Jurek så blodet spruter ut over haken hans. – De sier at jeg er et monster, men jeg er bare et menneske … Han forsøker å reise seg, men synker gispende ned på gulvet igjen. – Et menneske, mumler han. Med en treg bevegelse fører han den ene hånden inn under skjorta, trekker fram et sammenbrettet ark og slenger det foran føttene til Anders. – Brevet han spurte etter, sier han. – I sju år har jeg bedt om å få møte en jurist … Det handler ikke om at jeg håper på en løslatelse … Jeg er den jeg er, men jeg er fortsatt et menneske. Anders bøyer seg ned og strekker seg etter arket uten å ta blikket fra Jurek. Den rynkete mannen forsøker å reise seg igjen, støtter seg på hendene, vakler litt, men klarer å sette den ene foten mot gulvet. Anders plukker opp arket fra gulvet, rygger unna, og endelig hører han lyden av en nøkkel som blir skjøvet inn i låsen på celledøra. Han snur seg, stirrer ut gjennom panserglasset og kjenner at han skjelver i beina. – Du skulle ikke gitt meg en overdose, mumler Jurek. Anders snur seg ikke, men vet likevel at Jurek Walter står oppreist og ser på ham. Panserglasset i døra er som en skive matt is. Det er ikke mu17


lig å se hvem som står på den andre siden og vrir nøkkelen rundt i låsen. – Åpne, åpne, hvisker han mens han hører pusten til Jurek bak ryggen sin. Døra glir opp og Anders snubler ut av cella. Han deiser rett inn mot betongveggen i korridoren og hører den tunge klangen idet døra blir lukket og raslingen fra den kraftige låsemekanismen som blir dreiet rundt. Gispende lener han seg mot den kjølige veggen, snur seg rundt og ser at det ikke er overlegen som har reddet ham ut, men den unge damen med piercing i kinnene. – Jeg begriper ikke hva som skjedde, sier hun. – Det må ha klikka for Roland, for han er alltid svært nøye med sikkerhetsreglene. – Jeg skal snakke med ham … – Kanskje han ble syk … jeg tror han har diabetes. Anders tørker de svette håndflatene sine på legefrakken før han ser på henne igjen. – Takk for at du åpnet døra, sier han. – Jeg gjør alt for deg, sier hun spøkefullt. Han prøver å sette opp det uberørte, gutteaktige smilet sitt, men han skjelver i beina der han går etter henne ut gjennom sikkerhetsdøra. Hun stanser ved kontrollrommet og retter blikket mot ham. – Det eneste problemet med å jobbe her nede, sier hun, – er faktisk at det er så jævla stille at man må spise en masse digg for å holde seg våken. – Det høres jo bra ut. En av monitorene viser Jurek som sitter på senga med hodet hvilende i hendene. Oppholdsrommet med tv og tredemølle er tomt.


5

RESTEN AV DAGEN konsentrerer Anders Rönn seg om å sette seg inn i de nye rutinene med gruppemøter oppe på avdeling 30, individuelle behandlingsplaner og prøveutskrivninger, men tankene hans går hele tiden til brevet han har i lomma og det Jurek hadde sagt. Ti over fem forlater Anders den rettspsykiatriske avdelingen og kommer ut i den kjølige lufta. Utenfor det opplyste sykehusområdet har vintermørket senket seg. Anders varmer hendene i jakkelommene, skynder seg over steinleggingen og kommer ut på den store parkeringsplassen foran hovedinngangen til sykehuset. Det var fullt av biler her da han kom, nå er det nesten tomt. Han myser og ser at det befinner seg en person bak bilen hans. – Hallo! roper Anders og setter opp farten. En mann snur seg, trekker håndbaken over munnen og flytter seg bort fra bilen. Det er overlege Roland Brolin. Anders går langsommere det siste stykket, tar bilnøklene opp av lomma. – Du forventer en unnskyldning, sier Brolin med et anstrengt smil. – Jeg vil helst slippe å snakke med sykehusets ledelse om det som skjedde, sier Anders. Brolin ser ham rett i øynene, strekker fram venstre hånd og åpner den. – Gi meg brevet, sier han rolig. – Hvilket brev? – Det brevet Jurek ville du skulle finne, svarer han. – En lapp, litt avispapir, en bit kartong … 19


– Jeg hentet bare en kniv, som jeg skulle. – Det var agnet, sier Brolin. – Du tror vel ikke at han utsetter seg for all den smerten for ingenting? Anders ser på overlegen som tørker svette fra overleppen med den ene håndbaken. – Hva gjør vi hvis pasienten vil snakke med en jurist? spør han. – Ingenting, hvisker Brolin. – Men har han bedt om det noen gang? – Det vet jeg ikke, jeg ville uansett ikke hørt det, jeg bruker alltid øreproppene, sier Brolin med et smil. – Men jeg skjønner faktisk ikke hvorfor … – Du trenger denne jobben, avbryter overlegen. – Jeg har hørt at du var den dårligste i ditt årskull, du har ingen praksis og ingen referanser. – Er du ferdig? – Du burde gi meg det brevet, svarer Brolin og presser sammen kjevene. – Jeg fant ikke noe brev. Brolin ser ham inn i øynene en stund. – Hvis du noensinne finner et brev, sier han. – Så må du gi det til meg uten å lese det. – Jeg skjønner, sier Anders og låser opp bildøra. Anders tenker at overlegen ser en smule lettet ut idet han setter seg inn i bilen, lukker døra og starter motoren. Han ignorerer at Brolin banker på sidevinduet, setter bare bilen i første gir og kjører av sted. I bakspeilet ser han Brolin stå og stirre etter bilen, uten tegn til et smil.


6

ANDERS KOMMER HJEM, stenger ytterdøra kjapt bak seg, låser og hekter på sikkerhetslenken. Hjertet slår hardt i brystet – av en eller annen grunn sprang han fra bilen til huset. Fra rommet til Agnes høres den rolige stemmen til Petra. Anders smiler for seg selv. Hun leser allerede Vi på Saltkråkan for datteren. Klokka pleier å være mer før leggetidsritualene har kommet fram til godnatthistorien. De må ha hatt nok en fin dag. Det nye vikariatet til Anders gjorde at Petra kunne redusere arbeidstiden. Det ligger en liten dam på dørmatta rundt de nedsølte vinterstøvlene til Agnes. Skjerfet og lua ligger på gulvet foran kommoden. Anders går inn og setter champagneflasken på kjøkkenbordet. Han blir stående og stirre ut gjennom vinduet mot den mørke hagen. Han tenker på brevet fra Jurek Walter, og aner ikke hva han skal gjøre. De ytterste kvistene på den store syrinen skraper mot vinduet. Han ser på den svarte glassruta, ser speilbildet av kjøkkenet, hører gnislingen fra kvistene, og tenker at han burde gå og hente den store hekkesaksa ute i boden. – Vent, vent, hører han Petra si. – Jeg må lese ferdig først … Anders lister seg inn på rommet til Agnes. Prinsesselampa i taket lyser. Petra kikker opp fra boka og møter blikket hans. Hun har satt opp det lysebrune håret sitt i en høy hestehale, og har som vanlig på seg de hjerteformede øredobbene sine. Agnes sitter på fanget hennes og insisterer på at noe ble feil og at de må begynne på nytt med det om hunden. Anders fortsetter inn og setter seg på kne foran dem. 21


– Hei, lille venn, sier han. Agnes møter blikket hans et lite øyeblikk før det glir unna. Han klapper henne på hodet, stryker litt hår bak øret hennes og reiser seg igjen. – Det står litt mat der ute som du kan varme, sier Petra. – Jeg må lese et kapittel på nytt før jeg kommer. – Det ble feil med hunden, gjentar Agnes med blikket ned i gulvet. Anders går ut på kjøkkenet, tar ut tallerkenen fra kjøleskapet og setter den på kjøkkenbenken ved siden av mikrobølgeovnen. Langsomt tar han opp brevet fra baklomma i jeansen mens han tenker på hvordan Jurek fortsatte å gjenta at han var et menneske. Med liten, skråstilt håndskrift har Jurek skrevet noen få og nesten fargeløse setninger på det tynne papiret. Brevet er adressert i øvre høyre hjørne til et advokatfirma i Tensta, og uttrykker bare en formell forespørsel. Jurek Walter ber om juridisk bistand til å forstå betydningen av dommen til tvungen psykiatrisk behandling. Han trenger å få vite hvilke rettigheter han har og bli informert om sine muligheter til å få rettssaken gjenopptatt i framtiden. Anders klarer ikke helt å definere det umiddelbare ubehaget han føler, men det er noe merkelig med tonen i brevet og måten det korrekte språket er blandet med nærmest dyslektiske stavefeil. Ordene i brevet til Jurek raser rundt i hodet hans mens han går inn på arbeidsrommet og tar fram en konvolutt. Han skriver av adressen, legger brevet i konvolutten og setter på frimerke. Han går ut av huset og fortsetter videre ut i det kalde mørket, rett over gjerdet og videre opp til kiosken ved rundkjøringen. Etter å ha postet brevet blir han stående en stund og bare se på trafikken som glir nedover Sandavägen før han går hjem igjen. Vinden lager bølger i det rimete gresset på engen. En hare spretter av sted mot de gamle frukthagene. Han åpner grinda, og ser rett inn gjennom kjøkkenvinduet. Hele huset likner et dukkehus. Alt er opplyst og oversiktlig. Han ser rett inn i 22


korridoren og får øye på det blå maleriet som alltid har hengt der. Døra til soverommet deres er åpen. Midt på gulvet står støvsugeren. Ledningen sitter fortsatt i stikkontakten. Plutselig ser Anders en bevegelse. Han gisper høyt. Det er noen på soverommet. Han står ved siden av senga deres. Anders er på vei til å springe inn i samme øyeblikk som det går opp for ham at personen i virkeligheten befinner seg i hagen på baksiden av huset. Han er bare synlig gjennom soveromsvinduet. Anders springer bortover den steinsatte gangstien, forbi soluret og rundt endeveggen. Vedkommende må ha hørt ham komme, for han er allerede på vei bort. Anders hører ham presse seg gjennom syrinhekken. Han følger etter, skyver unna greinene, prøver å se noe, men det er altfor mørkt.


7

MIKAEL REISER SEG opp i mørket idet Sandmannen blåser det grusomme støvet sitt inn i rommet. Han har lært seg at det er nytteløst å holde pusten. For når Sandmannen vil at barna skal sovne, så sovner de. Han vet så altfor godt at øyelokkene snart blir tunge, så tunge at han ikke lenger klarer å holde dem oppe. Han vet at han må legge seg på madrassen og bli en del av mørket. Mamma pleide å fortelle om Sandmannens datter, den mekaniske jenta Olimpia. Hun lister seg inn til barna når de har sovnet og trekker dyna opp over skuldrene deres så de ikke skal fryse. Mikael lener seg mot veggen, kjenner furene i betongen. Den fine sanden svever som en tåke i mørket. Det blir tungt å puste. Lungene sliter med å pumpe oksygen inn i blodet. Han hoster og slikker seg på leppene. De er tørre og begynner allerede å bli numne. Øyelokkene blir stadig tyngre. Nå gynger hele familien sammen i hammocken. Sommersola blinker gjennom løvverket i syrinbusken. Det knirker i rustne skruer. Mikael setter opp et stort smil. Vi gynger høyt, mamma prøver å bremse, men pappa øker farten. Bordet foran oss får en dult så det skvulper i glassene med jordbærsaft. Hammocken svinger tilbake mens pappa ler høyt og løfter hendene i været som når man kjører berg-og-dal-bane. Hodet til Mikael bikker forover og han åpner øynene i mørket, vingler til siden og støtter hånden mot den kjølige veggen. 24


Han snur seg mot madrassen, tenker at han må få lagt seg før han svimer av og knærne svikter under ham. Han faller, deiser i gulvet, får armen under seg, kjenner smerten fra håndleddet til skulderen i den allerede påbegynte søvnen. I en seig bevegelse ruller han over på magen og gjør et forsøk på å krype, men kreftene tar slutt. Gispende blir han liggende med kinnet mot betonggulvet. Han prøver å si noe, men får ikke fram en lyd. Øyelokkene glir igjen til tross for at han kjemper imot. Idet han glir inn i mørket hører han at Sandmannen tasser inn i rommet, sniker seg på pulverføttene sine rett oppover veggen og bortover taket. Han stanser, strekker ned armene sine og prøver å nå ham med porselensfingrene sine. Det er helt mørkt. Mikael våkner, tørr i munnen og med hodepine. Øynene er sammenklistret av fuktig sand. Han er så trøtt at hjernen hans prøver å sovne igjen, men en liten gnist i bevisstheten hans registrerer at noe er helt annerledes. Adrenalinet setter inn som et varmt støt. Han setter seg opp i mørket og hører på akustikken at han befinner seg i et annet rom, et større rom. Han er ikke i kapselen lenger. Ensomheten gjør ham iskald. Forsiktig krabber han over gulvet til han når en vegg. Tankene jager rundt i hodet. Han kan ikke huske når det var han oppga ethvert håp om å rømme. Kroppen er fortsatt tung etter den lange søvnen. Han reiser seg på skjelvende bein, følger veggen bort til et hjørne, søker seg videre og kommer til en flate av stål. Raskt føler han med fingrene langs kantene, skjønner at det er en dør, stryker med hendene over flaten og finner håndtaket. Hendene skjelver. Det er helt stille i rommet. Forsiktig presser han ned håndtaket, og er så forberedt på motstand at han holder på å falle idet døra bare glir opp. Med et langt skritt står han i et opplyst rom, og må knipe igjen øynene en stund. 25


Det virker som en drøm. La meg få slippe ut, tenker han. Det sprenger i hodet. Han myser, ser at han befinner seg i en korridor, og at han stabber framover på de svake beina sine. Hjertet slår så fort at han nesten ikke får puste. Han forsøker å være stille, men klynker likevel for seg selv av ren angst. Sandmannen kommer snart tilbake, han glemmer ingen barn. Mikael klarer ikke å åpne øynene helt, men går likevel mot det uskarpe lyset lenger framme. Kanskje det er en felle, tenker han. Kanskje lokkes han som et insekt mot en åpen flamme. Likevel fortsetter han framover mens han lar hånden gli langs veggen for å støtte seg. Han støter borti noen store ruller med isolasjonsmateriale, gisper av skrekk, vakler til siden, støter skulderen mot den andre veggen, men klarer å holde balansen. Han stanser og hoster så stille han kan. Lyset framfor ham kommer fra et vindu i en dør. Han sleper seg fram og presser ned håndtaket, men døra er låst. Nei, nei, nei. Han røsker i håndtaket, skyver på døra, røsker igjen. Døra er låst. Han holder på å synke ned på gulvet i ren fortvilelse. Plutselig hører han myke skritt bak seg, men han tør ikke snu seg rundt.


8

FORFATTEREN REIDAR FROST tømmer vinglasset sitt, setter det ned på spisebordet og lukker øynene for å bli rolig igjen. Noen av gjestene klapper i hendene. Veronica står i den blå kjolen sin, vendt inn mot hjørnet med hendene for øynene og begynner å telle. Gjestene forsvinner i alle retninger, fottrinn og latter sprer seg i de mange rommene på herregården. Regelen er at man skal holde seg i første etasje, men Reidar reiser seg langsomt, går fram til den smale lønndøra og sniker seg inn i anretningen. Forsiktig går han opp den trange tjenestetrappa, åpner lønndøra i veggteppet og går ut i de private gemakkene. Han vet at han ikke burde være her på egen hånd, men fortsetter likevel gjennom stuene som ligger på rekke. For hvert rom han går gjennom lukker han dørene etter seg, helt til han når det borterste galleriet. Langs den ene veggen står pappeskene med barnas klær og leketøy. En eske er åpen og et lysegrønt romgevær stikker opp. Dempet gjennom gulv og vegger hører han Veronica rope: «Hundre! Nå kommer jeg!» Gjennom vinduene ser han utover åkrene og paddockene. Lenger bort går den lange bjerkealleen som fører opp til Råcksta herregård. Reidar trekker en karmstol over gulvet og henger fra seg jakka på stolryggen. Han kjenner at han er beruset idet han klatrer opp på stolsetet. Skjorta er våt av svette over ryggen. Med et kraftig kast slenger han tauet over takbjelken. Stolen under ham knirker av bevegelsen. Det tunge tauet glir over bjelken, og tampen blir hengende og dingle. 27


Støv daler ned fra taket. Det stoppede stolsetet føles merkelig mykt under selskapsskoene. Dempet latter og rop høres nede fra festen, og Reidar lukker øynene en stund og tenker på barna, på de små ansiktene deres, vakre ansikt, skuldrene og de tynne armene deres. Han kan når som helst høre de lyse stemmene deres, og raske føtter over gulvet – minnene glir som en sommerbris gjennom sjelen hans og forlater ham kald og ensom tilbake. Gratulerer med dagen, Mikael, tenker han. Han skjelver så kraftig på hendene at han ikke klarer å knytte renneløkka. Han står stille, prøver å puste roligere og begynner på nytt idet det banker på en av dørene. Han venter noen sekunder, slipper tauet, går ned på gulvet og tar på seg jakka. – Reidar? roper en kvinne lavt. Det er Veronica, hun må ha smugkikket mens hun talte og sett ham forsvinne inn i anretningen. Hun åpner dørene mellom stuene, og stemmen hennes høres tydeligere jo nærmere hun kommer. Reidar slukker lyset og går ut av barnerommet, åpner døra til den nærmeste stua og blir stående der. Veronica kommer mot ham med et champagneglass i hånden. En varm glans fyller de mørke, berusede øynene hennes. Hun er høy og slank og har klippet det svarte håret sitt i en kledelig gutteaktig frisyre. – Sa jeg at jeg ville ligge med deg? spør han. Hun snurrer litt ustøtt rundt. – Morsomt, sier hun med et trist blikk. Veronica Klimt er Reidars litterære agent. Han har riktignok ikke skrevet en eneste setning de siste tretten årene, men de tre bøkene han skrev tidligere, fortsetter å generere inntekter. Det høres musikk nede fra spisestua, de raske bassrytmene får det til å dirre i hele bygningen. Reidar stanser ved sofaen og trekker hånden gjennom det sølvgrå håret. – Dere sparer vel litt champagne til meg? spør han og setter seg i sofaen. – Nei, svarer Veronica og gir ham det halvfulle glasset sitt. 28


– Mannen din ringte meg, sier Reidar. – Han syntes det var på tide at du kom hjem nå. – Jeg vil ikke, jeg vil skilles og … – Det kan du ikke, avbryter han. – Hvorfor sier du det? – For at du ikke skal tro at jeg bryr meg om deg, svarer han. – Det gjør jeg ikke heller. Han tømmer i seg resten av champagnen, legger bare glasset fra seg i sofaen, lukker øynene og kjenner beruselsen strømme gjennom kroppen. – Du så trist ut, så jeg ble litt urolig for … – Jeg har det helt konge, avbryter han. Latteren stiger og musikken skrus opp så vibrasjonene gjennom gulvet kjennes i føttene. – Gjestene begynner nok å savne deg. – Da går vi ned og setter stedet på hodet, sier han og smiler. De siste sju årene har Reidar passet på å ha folk rundt seg døgnet rundt. Han har en diger omgangskrets. Iblant holder han store fester på herregården, andre ganger intime middager. Enkelte dager, når et av barna har bursdag, er det veldig vanskelig å fortsette å leve. Han vet at uten mennesker rundt seg ville han ganske snart blitt beseiret av ensomheten og stillheten.


9

REIDAR OG VERONICA åpner dørene til spisestua, og den dunkende musikken slår i brystkassene deres. Folk svinser omkring og danser i halvmørket rundt det store bordet. Enkelte spiser fortsatt rådyrsadel og ristede rotfrukter. Skuespilleren Wille Strandberg har kneppet opp skjorta, og det er umulig å høre hva han roper der han dansende trenger seg fram mot Reidar og Veronica. – Take it off, roper Victoria. Wille ler, river av seg skjorta, kaster den til henne og danser foran henne med hendene bak nakken. Den runde, middelaldrende magen hans disser opp og ned i de raske bevegelsene. Reidar tømmer enda et glass vin før han reiser seg og danser fram mot Wille med rullende hofter. Musikken går over i en roligere, susende fase, og den gamle forleggeren David Sylwan tar tak i armen til Reidar og sludrer ut av seg noe med svett, lykkelig ansikt. – Hva? – Vi har ikke hatt noen konkurranse i dag, gjentar David. – Studpoker? spør Reidar. – Skyting, bryting … – Skyting! roper flere. – Hent skyteren og noen flasker champagne, sier Reidar med et stort smil. Den dundrende rytmen kommer tilbake og drukner alle samtaler. Reidar løfter et oljemaleri ned fra veggen og bærer det ut gjennom døra. Det er et portrett av ham selv, malt av Peter Dahl. – Jeg liker det bildet, sier Veronica og gjør et forsøk på å stoppe ham. Reidar rister av seg hånden hennes og fortsetter mot hallen. 30


Nesten alle gjestene følger med ham ut i den iskalde parken. Nysnøen bukter seg mykt over bakken. Snøflak virvler rundt under den svarte himmelen. Reidar vasser fram i snøen og henger opp portrettet på et epletre med snødekte greiner. Wille Strandberg følger etter med et nødbluss han har hentet fra en eske i bøttekottet. Han trekker av beskyttelsesplasten og drar i snora. Det kommer et knall fulgt av en skarp spraking idet fakkelen begynner å brenne med et intenst hvitt lys. Leende vingler han fram og setter blusset i snøen under treet. Det hvite lyset får stammen og de nakne greinene til å lyse. Nå kan alle se portrettet av Reidar med en sølvpenn i hånden. Oversetteren Berzelius har med seg tre flasker champagne og David Sylwan holder smilende opp Reidars gamle colt. – Dette er ikke morsomt, sier Veronica uten tyngde i stemmen. David stiller seg ved siden av Reidar, lader revolveren med seks skudd og spinner tønna. Wille Strandberg har fortsatt ikke noen skjorte på seg, men er såpass full at han ikke merker kulda. – Hvis du vinner, så kan du få velge deg en hest i stallen, mumler Reidar og tar revolveren fra David. – Vær så snill å være forsiktige nå, da, sier Veronica. Reidar flytter seg til side, sikter med strak arm og skyter, men treffer ingenting. Smellet gjaller mellom bygningene. Noen gjester klapper høflig, som om han hadde spilt golf. – Min tur, gliser David. Veronica står hutrende i snøen. Føttene hennes brenner av kulde i de tynne sandalettene. – Jeg liker det bildet, sier hun igjen. – Jeg også, svarer Reidar og fyrer av ett skudd til. Kula treffer i øvre høyre hjørne av lerretet, det fyker opp en liten støvsky, gullrammen løsner litt og blir hengende skjevt. David tar fnisende revolveren ut av hånden hans, vakler, faller og avfyrer et skudd rett opp i lufta, og et til idet han prøver å reise seg. Et par gjester klapper, andre ler høyt og skåler. Reidar tar tilbake revolveren og børster bort snøen. 31


– Siste skuddet avgjør, sier han. Veronica går fram og kysser ham på munnen. – Hvordan er det med deg? – Fantastisk, sier han. – Jeg kunne ikke vært lykkeligere. Veronica ser på ham, stryker unna hår fra pannen hans. Plystring og latter høres fra gruppen på trappa. – Jeg fant en bedre blink, roper en rødhåret kvinne han ikke husker navnet på. Hun sleper en diger dukke gjennom snøen. Plutselig mister hun grepet i den store figuren, faller ned på kne, men kommer seg opp igjen. Den leopardmønstrete kjolen hennes er full av våte flekker. – Jeg så den i går, den lå under en støvete presenning i garasjen, roper hun begeistret. Berzelius skynder seg mot henne for å hjelpe til å bære. Dukken er av lakkert hardplast, forestiller Spiderman, og er like høy som Berzelius. – Bravo, Marie! roper David. – Skyt Spiderman, mumler noen av damene bak dem. Reidar kikker opp, ser den store dukken og lar våpenet falle rett ned i snøen. – Jeg må sove, sier han tvert. Han slår unna et champagneglass som Wille strekker fram mot ham, og går med ustø gange mot hovedbygningen igjen.


10

VERONICA BLIR MED Marie for å lete etter Reidar i det store huset. De går gjennom rom og saler. Jakka hans ligger i trappa til andre etasje, og de fortsetter opp. Det er mørkt, men lenger framme skimrer lyset fra en ild. I et stort rom sitter Reidar ved peisen. Mansjettknappene er borte og skjorta henger over hendene hans. På den lave bokhylla ved siden av ham står det fire flasker Château Cheval Blanc. – Jeg ville bare be om unnskyldning, sier Marie og lener seg mot døra. – Gi faen i meg, mumler Reidar uten å snu seg. – Det var dumt av meg å dra fram den dukken uten å spørre deg først, fortsetter Marie. – For min del kan dere brenne hele dritten, svarer han. Veronica går bort til ham, setter seg på knærne og ser smilende opp på ansiktet hans. – Har du egentlig hilst på Marie? spør hun. – Hun er venninnen til David … tror jeg. Reidar skåler mot damen med det røde håret, tar seg en stor slurk. Veronica tar glasset fra ham, smaker på vinen og setter seg. Hun får av seg skoene, lener seg bakover og legger føttene i fanget hans. Forsiktig stryker han leggen hennes, over blåmerket etter den nye stigbøylereimen på sadelen. Hun lar det skje, bryr seg ikke om at Marie blir stående i rommet. Flammene slår høyt opp i den digre peisen. Varmen slår imot ham så det nesten svir i ansiktet. Marie nærmer seg forsiktig. Reidar kikker på henne. Det røde håret har begynt å krølle seg 33


av varmen i rommet. Den leopardmønstrede kjolen er skrukkete og full av flekker. – En beundrerinne, sier Veronica, og trekker til seg glasset idet Reidar strekker seg etter det. – Jeg elsker bøkene dine, sier Marie. – Hvilke bøker? spør han bryskt. Han reiser seg, henter et nytt glass i vitrineskapet og skjenker seg mer vin. Marie misforstår gesten og strekker ut hånden for å ta imot det. – Jeg regner med at du går på dass hvis du vil pisse, sier Reidar og drikker. – Det er ingen grunn til å … – Og vil du ha vin så drikk for faen vin, avbryter han med hevet stemme. Marie rødmer og hiver etter pusten. Med skjelvende hender tar hun flaska og heller opp til seg selv. Reidar sukker tungt før han sier i en vennligere tone: – Jeg syns dette året har vært av de bedre. Han tar med seg flaska og setter seg igjen. Smilende iakttar han Marie mens hun setter seg ved siden av ham, snurrer vinen rundt i glasset og smaker. Reidar ler og fyller mer i glasset hennes, ser henne inn i øynene, blir alvorlig, og så kysser han henne på munnen. – Hva er det du driver med? hvisker hun. Reidar kysser Marie helt forsiktig en gang til. Hun flytter hodet til siden, men kan ikke la være å smile. Hun tar en slurk vin, ser ham i øynene, bøyer seg fram og kysser ham. Han stryker henne over nakken, under håret, ut over høyre skulder, og kjenner at den tynne kjolestroppen har sunket ned i huden. Hun setter fra seg glasset, kysser ham igjen og tenker at hun er gal når hun lar ham kjærtegne det ene brystet. Reidar presser tilbake gråten så det verker i halsen mens han stryker hånden inn under kjolen og oppover låret hennes, kjenner nikotinplasteret hennes og fortsetter videre opp rundt rumpa. Marie skyver unna hånden hans idet han prøver å trekke ned trusene hennes, reiser seg og tørker seg om munnen. 34


– Vi burde kanskje gå ned til festen igjen, sier hun i et forsøk på å virke uanfektet. – Ja, svarer han. Veronica sitter stille i sofaen uten å møte Marias søkende blikk. – Blir dere med? Reidar rister på hodet. – Ok, hvisker Marie og går mot døra. Det glitrer i kjolen hennes når hun går ut av rommet. Reidar stirrer ut gjennom døråpningen. Mørket ser ut som støvete fløyel. Veronica reiser seg, tar vinglasset sitt fra bordet og drikker. Kjolen har fått fuktige flekker under armene. – Du er et svin, sier hun. – Jeg prøver bare å få mest mulig ut av livet, svarer han lavt. Han tar hånden hennes og legger den mot kinnet sitt, holder den der og ser inn i de triste øynene hennes.


11

BÅLET I PEISEN har sluknet og rommet er iskaldt når Reidar våkner i sofaen. Det svir i øynene, og han tenker på sin kones fortellinger om Sandmannen. Han som kaster sand i øynene på barna så de sovner og sover hele natta. – Helvete, hvisker Reidar og setter seg opp. Han er naken og har sølt vin over hele seg. I det fjerne høres bulderet fra et rutefly. Morgenlyset presser seg gjennom skitne vinduer. Reidar reiser seg opp og ser at Veronica ligger sammenkrøpet på gulvet foran peisen. Hun har rullet seg inn i bordduken. Det skriker et rådyr i skogen der ute. I etasjen under er festen fortsatt i gang, men den er atskillig mer dempet. Reidar tar med seg den halvfulle vinflaska og sjangler ut av rommet. Det banker i skallen når han begynner å gå opp den knirkende eiketrappa til soverommet. På avsatsen stopper han, sukker og går ned igjen. Forsiktig løfter han Veronica opp i sofaen, legger et pledd over henne, plukker opp lesebrillene hennes fra gulvet og legger dem på bordet. Reidar Frost er sekstito år, og forfatter av tre internasjonale bestselgere, den såkalte Sanctumserien. Han flyttet fra huset i Tyresö for åtte år siden, da han kjøpte Råcksta herregård utenfor Norrtälje. To hundre hektar skog, jordbruksarealer, stall og en flott paddock der han iblant trener de fem hestene sine. For tretten år siden ble Reidar Frost enslig på en måte som ingen skal bli. Sønnen og datteren hans forsvant sporløst en kveld de hadde sneket seg ut for å møte en venn. Sykkelen til Mikael og Felicia ble funnet på en gangvei i nærheten av Badholmen. Bortsett fra en kriminaletterforsker med finsk aksent, forutsatte alle 36


at barna hadde lekt for nærme vannet, og druknet i Erstaviken. Politiet innstilte søket, til tross for at likene aldri ble funnet. Reidars kone Roseanna holdt ikke ut med ham og sitt eget savn. Hun flyttet midlertidig inn hos søsteren sin, forlangte skilsmisse, og for pengene etter delingen av boet, reiste hun ut av landet. Bare et par måneder etter separasjonen ble hun funnet i badekaret på et hotellrom i Paris. Hun hadde begått selvmord. På gulvet lå en tegning Felicia hadde laget til henne på morsdagen. Barna er erklært døde. Navnene deres står på en gravstein Reidar sjelden besøker. Samme dagen de ble erklært døde, ba han alle sine venner hjem på fest, og siden har han holdt den i gang som man holder liv i et bål. Reidar Frost er overbevist om at han kommer til å drikke seg i hjel, samtidig som han vet at han ville tatt livet av seg hvis han ble alene.


12

ET GODSTOG RASER av gårde gjennom et nattlig vinterlandskap. Traxx-lokomotivet trekker et nesten tre hundre meter langt togsett etter seg. I førerommet sitter lokfører Erik Johnsson. Han hviler hånden på spaken. Buldringen fra maskinrommet er rytmisk og monoton. Snøen ser ut til å fyke framover i en tunnel av lys fra de to fjernlysene. Resten er mørke. Idet toget kommer ut av den store svingen rundt Vårsta, øker Erik Johnsson farten igjen. Han tenker at det er så mye snøfokk at han blir nødt til å stoppe senest i Hallsberg for å ta en retardasjonskontroll. Langt borte i føyka spretter to rådyr ned fra sporet og ut på den hvite åkeren. De beveger seg med en nesten magisk spenst gjennom snøen før de forsvinner inn i mørket. Når toget nærmer seg den lange Igelstabron, tenker Erik på de gangene Sissela var med ham på turene. De pleide å kysse hverandre i hver tunnel, og på hver bro. Nå om dagen er hun mest opptatt av ikke å gå glipp av en eneste yogatime. Han bremser forsiktig ned, passerer Hall, og glir ut på den høye broa. Det føles som å fly. Snøen virvler og snor seg i lyskjeglen, visker nesten ut inntrykket av hva som er opp og ned. Lokomotivet er allerede midt på broa, høyt over isflakene på Hallsfjärden, idet lokfører Erik Johnsson ser en skygge som beveger seg i snøføyka. Det er et menneske i sporet. Erik fløyter og ser at skikkelsen tar et stort kliv til høyre, ut i det motgående sporet. Lokomotivet nærmer seg i høy fart. I mindre enn et sekund befinner skikkelsen seg midt i lyskjeglen. Han 38


blunker. En ung mann med dødt ansikt. Klærne flagrer over en tynn kropp, så er han borte. Det har ennå ikke gått opp for Erik at han har aktivert bremsene og at hele toget retarderer kraftig. Det stiger en infernalsk mekanisk støy i ørene hans, og han vet ikke om han kjørte på mannen. Han begynner å skjelve, kjenner adrenalinet pumpe ut i kroppen mens han ringer alarmsentralen. – Jeg er lokfører, og jeg passerte nettopp en person på Igelstabron … han sto midt i sporet, men jeg tror ikke jeg kjørte på ham … – Er noen skadet? spør operatøren på alarmsentralen. – Jeg tror ikke han ble truffet, jeg så ham bare noen sekunder. – Nøyaktig hvor var det du så ham? – Midt på Igelstabron. – På sporet? – Det fins ikke annet enn spor her, det er en jernbanebro … – Sto han stille, eller gikk han i noen bestemt retning? – Jeg vet ikke. – Kollegaen min varsler nå politi og ambulanse i Södertälje. – Togtrafikken over broa må stanses.


13

ALARMSENTRALEN DIRIGERER umiddelbart politipatruljer til begge sider av den lange broa. Bare ni minutter senere svinger den første politibilen av fra Nyköpingsvägen, med blålysene på fortsetter den opp på den smale grusveien ved siden av Sydgatan. Veien svinger krapt og bratt oppover. Den er ikke brøytet, og løssnøen fyker opp over panseret og frontruta. Politibetjentene forlater bilen ved brohodet og går deretter ut på sporet med tente lommelykter. Det er ikke helt enkelt å ta seg fram langs skinnegangen. Biler passerer på motorveien langt under dem. De fire jernbanesporene går sammen til to, som strekker seg høyt utover Björkuddens industriområde og den islagte viken. Betjenten som går først stanser og peker. Noen har tydeligvis gått i samme retning langs sporet til høyre. I det flakkende lyset fra lommelyktene skimtes nesten utviskede fotspor og enkelte blodflekker. De lyser langs sporet, men det befinner seg ingen på broa så langt de kan se. Lysene fra havna skinner opp under dem og får snøen til å blaffe opp mellom sporene som røyk fra en brann. Først nå kommer den andre politibilen fram til brohodet på motsatt side av den dype viken, en strekning på over to kilometer. Det rumler under dekkene idet politibetjent Jasim Muhammed svinger opp ved siden av jernbanesporet. Kollegaen hans, Fredrik Mosskin, har akkurat fått radiokontakt med kollegene ute på broa. Det er så mye vindsus i mikrofonen at det nesten ikke er mulig å høre hva som blir sagt, men det er klart at noen har gått på jernbanebroa for kun kort tid siden. 40


Bilen stanser og frontlyktene lyser opp en høy fjellvegg. Fredrik avslutter samtalen og stirrer tomt framfor seg. – Hva skjer? spør Jasim. – Det virker som om han har vært på vei hitover. – Hva sa de om blod? Var det mye blod? – Det var ikke mulig å høre. – Vi får gå og undersøke, sier Jasim og åpner bildøra. Blålyset flakker over grantrær med snødekte greiner. – Ambulanse er på vei, sier Fredrik. Det er ingen skare på snøen, så Jasim synker i til knærne. Han tenner lommelykta og lyser mot de to sporene. Fredrik glir i den løse pukken langs sporet, men fortsetter videre opp. – Vet du hvilket dyr som har et ekstra rasshøl midt på ryggen? spør Jasim. – Nei, mumler Fredrik. Det er så mye snø i lufta at de ikke ser lysene fra kollegenes lommelykter på den andre siden av broa. – En politihest, svarer Jasim. – Men i helvete … – Svigermor fortalte den til ungene, smiler han og går ut på broa. Det er ingen fotspor i snøen. Enten er mannen fortsatt ute på broa eller så har han hoppet. Det summer i kjøreledningene over hodene deres, under dem skrår bakken bratt nedover. Lysene fra fengselet Hall syns gjennom disen, skinner som en by under vann. Fredrik forsøker å få kontakt med kollegene, men det er bare sus å høre i radioen. De går forsiktig lenger ut på broa. Fredrik går bak Jasim med lommelykta i hånden. Jasim ser sin egen skygge danse fra side til side over jernbanesporene. Det er rart at kollegene fra den andre siden ikke kommer til syne. Idet de kommer ut over viken, merker de den sterke vinden fra havet. Snøen fyker inn i øynene på dem. Kulda prikker i kinnene. Jasim myser utover broa som forsvinner i mørket. Plutselig ser han noe i ytterkanten av lyskjeglen fra lommelykta. En syltynn skikkelse uten hode. Jasim glir, men får tak 41


i det lave rekkverket og holder seg fast mens han ser snø falle femti meter ned mot isen. Lommelykta slår borti noe og slukner. Hjertet slår hardt, og Jasim myser framover igjen, men kan ikke lenger se skikkelsen. Fredrik roper noe bak ham, og han snur seg. Kollegaen peker på ham, men det er umulig å høre hva han sier. Han ser redd ut, begynner å fikle med hylsteret til pistolen, og Jasim skjønner at han prøver å advare ham, at han pekte på noe bak ham. Han snur seg rundt og gisper. Et menneske kommer krypende på sporet, rett mot ham. Jasim rygger og prøver å få fram pistolen. Skikkelsen kommer seg på beina og vakler videre. Det er en ung mann. Han stirrer på politibetjentene med et tomt blikk. Det skjeggete ansiktet er magert, med spisse kinnbein. Han sjangler, det virker som om han har problemer med å puste. – Halve jeg er igjen under bakken, gisper han fram. – Er du skadet? – Hvem? Den unge mannen hoster og faller ned på kne igjen. – Hva sier han, spør Fredrik, med den ene hånden på tjenestepistolen som fortsatt sitter i hylsteret. – Er du skadet noe sted? spør Jasim. – Jeg vet ikke, jeg kjenner ingenting, jeg … – Du får bli med oss, sier Jasim, hjelper ham opp og ser at den høyre hånden hans er dekket av rød is. – Jeg er bare halv … Sandmannen har tatt … han har tatt halve …


14

PORTENE TIL ambulanseinnkjørselen på Södersjukhuset lukker seg. En hjelpepleier med røde kinn hjelper ambulansepersonalet med å felle ut båren og trille den inn på akuttmottaket. – Vi finner ingen identifikasjonspapirer på ham, ingenting … Pasienten blir overlatt til triagesykepleieren og ført inn på et akuttrom. Etter å ha tatt vitalparameterne gir pleieren pasienten triagenivå oransje, den nest høyeste prioriteringen. Fire minutter senere kommer legen Irma Goodwin inn i akuttrommet og pleieren gir henne en rask rapport: – Frie luftveier, ikke noe akutt trauma … men han har dårlig saturasjon, feber, tegn på konfusjon, sirkulasjonspåvirkning. Legen kikker på akuttjournalen mens hun går fram til den tynne mannen. Klærne er klippet opp. Det radmagre brystet følger den ujevne pusten hans. – Fortsatt ikke noe navn? – Nei. – Gi ham oksygen. Den unge mannen ligger med lukkede øyne og vibrerende øyelokk mens pleieren fester en oksygenmaske på ham. Han virker påfallende underernært, men det er ingen synlige spor etter injeksjoner på kroppen hans. Irma har aldri før sett et menneske med så hvit hud. Pleieren tar temperaturen hans i øret igjen. – Niåtrædveni. Irma Goodwin krysser av for hvilke prøver som skal tas av pasienten før hun tar ham nærmere i øyesyn igjen. Det ryk43


ker i brystet hans, han hoster svakt og åpner øynene en liten stund. – Jeg vil ikke, jeg vil ikke, hvisker han manisk. – Jeg må hjem, jeg må, jeg må … – Hvor bor du? Kan du si oss hvor du bor? – Hvem … Hvem av oss? spør han og svelger tungt. – Han er i ørska, sier pleieren dempet. – Har du vondt noe sted? – Ja, svarer han med et forvirret smil. – Kan du si meg … – Nei, nei, nei, nei, hun skriker inni meg, jeg holder det ikke ut, jeg klarer ikke, jeg … Øynene hans ruller bakover, han hoster og mumler noe om porselensfingre før han bare blir liggende og gispe. Irma Goodwin velger å gi pasienten en neurobionsprøyte, febernedsettende, og intravenøs antibiotika, Bensylpenicillin, i påvente av dyrkingsresultater. Hun forlater akuttrommet og går gjennom korridoren mens hun kjenner på ringfingeren sin der gifteringen hennes satt i atten år, helt til hun spylte den ned i toalettet. Mannen hennes hadde bedratt henne altfor lenge til at det var mulig å tilgi. Det gjør ikke vondt lenger, men det føles fortsatt trist, som en voldsom sløsing med deres felles framtid. Hun lurer på om hun skal ringe datteren sin selv om det er sent. Etter skilsmissen har hun blitt mer engstelig enn noensinne, og hun ringer Mia altfor ofte. Gjennom døra rett imot høres akuttlederen som snakker i nødtelefonen. En ambulanse som mottok et pri 1-anrop fra kontrollsentralen er på vei inn. En alvorlig bilulykke. Akuttleder iverksetter et akutteam med kirurg. Irma Goodwin stanser, snur og går raskt tilbake til rommet der den uidentifiserte pasienten ligger. Hjelpepleieren med de røde kinnene hjelper sykepleieren med å vaske et bløende sår i lysken. Det ser ut som om den unge mannen har sprunget rett på en spiss grein. Irma Goodwin stiller seg i døråpningen. – Antibiotikaene skal ha tillegg av Makrolid, sier hun bestemt. – Ett gram Erytromycin, intravenøst. Sykepleieren kikker opp. 44


– Tror du at han har legionella? spør hun forbauset. – Vi får se hva resultatene av prøv… Irma Goodwin avbryter seg selv idet pasienten rykker til i kroppen. Hun retter blikket mot det hvite ansiktet hans og ser at han åpner øynene langsomt. – Jeg må hjem, hvisker han. – Jeg heter Mikael Kohler-Frost, og jeg må hjem … – Mikael Kohler-Frost, sier Irma. – Du befinner deg på Södersjukhuset, og … – Hun skriker hele tiden! Irma går ut av akuttrommet og småspringer til det lille kontoret sitt. Hun stenger døra etter seg, får på seg lesebrillene, setter seg ved pc-en og logger seg på. Hun finner ham ikke i pasientjournalregisteret, og går videre til folkeregisteret. Der finner hun ham. Irma Goodwin fikler ubevisst over den tomme plassen på ringfingeren mens hun leser om igjen opplysningene om pasienten på akuttrommet. Mikael Kohler-Frost har vært død i sju år og ligger begravd på Malsta kirkegård i Norrtälje.


15

KRIMINALETTERFORSKER Joona Linna befinner seg i et lite rom med gulv og vegger i upusset betong. Han står på kne mens en mann i kamuflasjedress sikter mot hodet hans med en pistol, en svart Sig Sauer. Døra voktes av en annen mann som hele tiden har sin belgiske maskinpistol rettet mot Joona. På gulvet inntil veggen står det en flaske Coca-Cola. Lyset kommer fra en taklampe med bulkete aluminiumsskjerm. En mobiltelefon ringer. Før mannen med pistolen svarer, skriker han til Joona at han skal senke hodet. Den andre mannen legger fingeren på avtrekkeren og tar et skritt forover. Mannen med pistolen snakker og lytter i mobilen uten å ta blikket fra Joona. Det knaser i grus under støvlene hans. Han nikker, sier noe mer og lytter igjen. Mannen med maskinpistolen sukker og setter seg på en stol ved døra. Joona står helt stille på knærne. Han er iført treningsbukser og en hvit T-skjorte som er våt av svette. Ermene strammer rundt overarmsmusklene. Han løfter litt på hodet. Øynene er grå som polert granitt. Mannen med pistolen snakker hissig i telefonen, avslutter samtalen, later til å tenke seg om et par sekunder før han tar fire raske skritt fram og presser pistolmunningen mot pannen til Joona. – Nå overmanner jeg dere, sier Joona vennlig. – Hva? – Jeg har vært nødt til å vente, forklarer han. – Til jeg får en mulighet til direkte fysisk kontakt. – Jeg fikk nettopp ordre om å henrette deg. 46


– Ja, situasjonen er ganske akutt ettersom jeg må få pistolen bort fra ansiktet og helst bruke den innen fem sekunder. – Hvordan da? spør mannen ved døra. – For å kunne overraske må jeg ikke reagere på bevegelsene hans, forklarer Joona. – Det var derfor jeg lot ham komme fram, stanse og puste to ganger. Jeg venter altså til slutten av den andre utpusten før jeg … – Hvorfor? spør mannen med pistolen. – Jeg vinner noen hundredeler i og med at det er nesten umulig for deg å reagere uten å trekke pusten først. – Men hvorfor akkurat det andre åndedraget? – Fordi det er uventet tidlig og nøyaktig midt i verdens mest brukte inntelling: en to tre … – Jeg skjønner, smiler mannen og viser en brun fortann. – Det første som kommer til å bevege seg, er den venstre hånden min, forklarer Joona med blikket rettet mot overvåkingskameraet i taket. – Den skal opp til pistolløpet og bort fra ansiktet mitt i en eneste bevegelse. Jeg må gripe tak, vri oppover og komme meg på beina med kroppen hans som skjold. I én bevegelse. Hendene mine må prioritere våpenet, men samtidig må jeg observere mannen med maskinpistolen. For så fort jeg har fått kontroll over pistolen, er det han som er den primære trusselen. Jeg slår raskt og så mange ganger som trengs med albuen mot hake og hals for å få kontroll over pistolen, avfyrer tre skudd, spinner rundt og avfyrer ytterligere tre skudd. Mennene i rommet begynner på nytt. Situasjonen gjentar seg. Mannen med pistolen mottar ordren i mobilen, nøler, og går så raskt fram til Joona og presser munningen mot pannen hans. Mannen puster ut for annen gang og skal akkurat til å trekke pusten for å si noe idet Joona griper pistolløpet med venstre hånd. Det hele kommer utrolig overraskende og raskt, selv om det var ventet. Joona slår våpenet til side, vrir det mot taket i samme bevegelse og kommer seg på beina. Han markerer fire raske slag med albuen mot mannens hals, får løs pistolen og skyter den andre mannen i brystet. De tre smellene fra løsammunisjonen gjaller i veggene. 47


Den første motstanderen vakler fortsatt bakover idet Joona snur seg rundt og avfyrer tre skudd mot overkroppen hans. Han faller mot veggen. Joona fortsetter fram til døra, river til seg maskinpistolen og gür ut av rommet.

Profile for Cappelen Damm AS

Sandmannen av Lars Kepler  

En ung mann blir funnet på en jernbanebro i Stockholm. Han har legionærsyken og er sterkt nedkjølt. På sykehuset oppdages det at mannen ble...

Sandmannen av Lars Kepler  

En ung mann blir funnet på en jernbanebro i Stockholm. Han har legionærsyken og er sterkt nedkjølt. På sykehuset oppdages det at mannen ble...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded