Page 1


Elaine N. Aron

SĂŚrlig sensitive barn


Originalens tittel The Highly Sensitive Child Oversatt av Benedicta Windt-Val © Opprinnelig utgave Three Rivers Press, et imprint i Crown Publishing Group, en avdeling i Random House, New York www.crownpublishing.com © 2002 Elaine N. Aron Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43718-3 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Bente C. Bergan Forsidefoto: Shutterstock Forfatterfoto: Stephanie Mohan, Fairfax CA, USA Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til alle sensitive barn, og til dem som oppdrar dem slik at de vokser opp og føler seg trygge i en vanskelig verden


Forfatterens takk

Denne boken foreligger takket være – de velvillige foreldrene, lærerne og barna som lot meg intervjue dem, eller som svarte på spørreskjemaene mine, og som ga meg så mange erkjennelser som jeg aldri ville ha kommet frem til selv. Min effektive redaktør, Ann Campbell, og min kjære agent, Betsy Amster. Temperamentsveileder Jan Kristal, venn og konsulent. Og som alltid min mann Art, som er så glad og munter, så beskyttende og så tålmodig overfor sin sensitive familie, og min sønn, som har lært meg mye av det jeg har gitt videre i denne boken.


Innhold

Forord 11 Innledning 25 Er ditt barn høysensitivt? Spørreskjema for foreldre

30

Del I – Et overblikk over det høysensitive barnet 31 Kapittel 1 Sensitivitet 33 En bedre forståelse av «sjenerte» og «overspente» barn Kapittel 2 Fest sikkerhetsbeltene 68 Utfordringene ved å oppdra et eksepsjonelt barn Kapittel 3 Når du som forelder ikke er høysensitiv Hell i uhell

96

Kapittel 4 Når både du og barnet ditt er høysensitive 118 Og hva med temperamentet i resten av familien?


Kapittel 5 Fire nøkler til å oppdra et lykkelig høysensitivt barn 141 Selvaktelse, mindre påføring av skam, innsiktsfull disiplin og kunnskap om hvordan man snakker om sensitivitet

Del II – Fra spedbarnsstadiet til ung voksen 179 Kapittel 6 En god start er gull verdt 181 Om å berolige og komme på bølgelengde med høysensitive spedbarn Kapittel 7 Småbarn og barnehagebarn hjemme 205 Tilpasning til forandringer og håndtering av overstimulering Kapittel 8 Småbarn og barnehagebarn ute i verden 232 Slik hjelper du ditt høysensitive barn til å mestre nye situasjoner Kapittel 9 Høysensitive barneskolebarn hjemme Problemløsning

254

Kapittel 10 Høysensitive barneskolebarn ute i verden 276 Slik hjelper du barnet ditt til å ha glede av skoletimene og sosialt samvær Kapittel 11 Høysensitive tenåringer og unge voksne 304 Den ømtålige oppgaven å sjøsette et kraftfullt, sjødyktig fartøy Tyve tips for lærere 334 Ressurser 341 Noter 343 Om forfatteren 354 Register 355


Forord

Velkommen! Du har kommet over Særlig sensitive barn på et heldig tidspunkt. Etter min mening er det ikke behov for å revidere boken etter at den utkom på engelsk første gang, men derimot vil du ha glede av denne introduksjonen. Her kan du lese om den omfattende vitenskapelige forskningen på høysensitivitet som har funnet sted i de mellomliggende årene. Denne informasjonen kan bli til stor hjelp for deg som forelder til et høysensitivt barn (HSB). Den endrer ikke på de rådene jeg har gitt i boken om hvordan man bør oppdra et sensitivt barn. Men den viser at oppfatningen av dette personlighetstrekket, ditt barns fantastiske måte å være annerledes på, er basert på solide fakta. Minst like viktig er det at informasjonen du får her, kan hjelpe deg til å forklare høysensitiviteten overfor skeptiske eller uvitende slektninger, andre foreldre, ansatte i barnehagen og helsevesenet, lærere (svært viktig) og kanskje til og med din egen partner. De som bryr seg mest om barnet ditt, er ofte også de som er mest bekymret for at du kan være feilinformert eller overbeskyttende når du prøver å forklare dem at barnet ditt er høysensitivt, og at dette er et normalt personlighetstrekk som du gjerne vil ta hensyn til. Denne introduksjonen kan hjelpe deg med å berolige dem. Kanskje du til og med kan gi den til noen av dem så de kan lese selv – bare denne innledningen, om ikke hele boken.

11


Den tidlige forskningen I kapittel 1 beskriver jeg forskningen frem til 2002 – hvordan jeg selv begynte å studere høysensitivitet, de innledende intervjuene med voksne, utviklingen av en målestokk for voksne, testingen av denne målestokken på flere hundre personer, og etableringen av forskjellen mellom dette og andre beslektede personlighetstrekk, for eksempel innadvendthet. Vi oppdaget at selv om femogsytti prosent av voksne høysensitive personer (HSP) er introverte, var tredve prosent utadvendte, og i kapittel 1 kan du lese hvorfor det er slik. Der forklarer jeg også at jeg ikke har oppdaget et nytt personlighetstrekk, men beskriver et man tidligere har brukt gal betegnelse på. Dette skyldes at de første studiene av medfødt temperament var konsentrert om én eneste observerbar adferd som kanskje ikke var annet enn en nølende tilnærming til en ny situasjon. Dette ble omtalt som sjenerthet, innadvendthet, ufrihet, problemer med å gli inn i miljøet eller rett og slett fryktsomhet. Selv om et sensitivt barn kan være sjenert, innadvendt, fryktsomt og så videre, er det ingen av disse begrepene som er dekkende for det underliggende personlighetstrekket, og det viser seg som regel ikke bare gjennom én adferdsform. Det er mulig at det vil dukke opp en bedre betegnelse for høysensitivitet – genene som er bærere av det, er dessverre ikke utstyrt med merkelapper – men dette er mitt forsøk på å beskrive det. Det første kapittelet beskriver også hvordan jeg utviklet spørreskjemaet for foreldre, som du finner på s. 30. Det er basert på de samme metodene som spørreskjemaet for voksne, men utarbeidet gjennom intervjuer med foreldre. Ut fra dette innsamlede materialet utviklet jeg en rekke spørsmål som ble gitt til over hundre andre foreldre. På grunnlag av svarene jeg fikk på dem, ble antall spørsmål sortert slik at de passet sammen som et mål på høysensitivitet – det vil si at hvis foreldre fant at ett av dem var gyldige for barnet deres, ville de sannsynligvis også svare ja på de andre. På samme måte som med spørreskjemaet for voksne ser vi at punktene er overraskende varierte, og omfatter alt fra å bli lett forskrekket og mislike klær som klør, til å bruke vanskelige ord og oppdage andres fortvilelse. Dette er fordi spørsmålene nødvendigvis må omhandle adferd som foreldrene har registrert, men samtidig er de basert på en forståelse av dette dypere trekket som omfatter et bredt spekter av adferdsmønstre og utgjør den underliggende forklaringen på dem alle. 12


Beskriver DOES ditt barn? Jeg forklarer det underliggende trekket som en kombinasjon av fire egenskaper – det vil si at alle disse fire er til stede hos et høysensitivt individ. Hvis noen av de fire mangler, er det antagelig ikke det trekket jeg snakker om. Du kan huske dem som DOES: Dyptgående bearbeidelse av sanseinntrykk, å ha lett for å bli Overstimulert, å ha sterke generelle Emosjonelle reaksjoner samtidig som man er spesielt Empatisk, og å være oppmerksom på Subtile Stimuli. Jeg kommer til å bruke disse fire i denne innledningen for å oppsummere den nye forskningen som underbygger hver enkelt av dem.

Dyptgående bearbeidelse av sanseinntrykk Det første foreldre legger merke til ved sitt høysensitive barn, er kanskje at han lett blir overstimulert og har en helt spesiell evne til å oppfange små detaljer. Det underliggende personlighetstrekket som ligger til grunn for dette, er dyptgående bearbeidelse av sanseinntrykk. Denne grundige bearbeidelsen eller tilbøyeligheten til å reflektere skjer som regel ubevisst, men den viser seg gjennom barnets dype spørsmål, bruk av vanskelige ord for alderen etter at han har hørt dem bare et par ganger, en utpreget humoristisk sans, problemer med å ta avgjørelser fordi det finnes så mange muligheter som må vurderes, eller ved at han bruker lang tid på å finne seg til rette sammen med nye mennesker og i nye situasjoner fordi han må iaktta og tenke igjennom dem før han kan gå inn i dem. Som jeg understreker i denne boken, vil ikke alle barn ha alle disse særpregene, men samtlige vil vise tegn på at de tenker dypere over det som skjer. Selvfølgelig vil et sensitivt barn eller et hvilket som helst barn bruke tid på å finne seg til rette dersom de virkelig er redde (i motsetning til å utvise forsiktighet innenfor rimelighetens grenser), men da må det foreligge et element i den aktuelle situasjonen som barnet forbinder med en tidligere negativ opplevelse. Jeg har svært liten tro på at barn blir født generelt fryktsomme eller sjenerte – et slikt trekk ville ikke overleve lenge i det menneskelige utvalget av gener. Det finnes en god del ny forskning rundt trekket dybdebearbeidelse av sanseinntrykk, som altså knyttes til høysensitivitet. Jadzia Jagiellowicz og hennes kolleger har utført en studie på hjerneaktivitet 13


hos voksne (ved hjelp av funksjonell magnetresonanstomografi, eller fMRI). De har påvist at når høysensitive personer prøver å se forskjellen på to litt ulike bilder, er aktiviteten i områder av hjernen som vurderer sammensetninger og detaljer i sanseinntrykk, større enn hos ikke-sensitive. Det vil altså si at disse personene i større grad bruker de delene av hjernen som er engasjert i dypere eller mer omfattende bearbeidelse av sanseinntrykk, og at de ikke bare ganske enkelt tar inn de overfladiske aspektene. I en annen studie ble sensitive og ikke-sensitive personer født og oppvokst i Asia eller USA sammenlignet med hensyn til hvordan de håndterer oppgaver i tilknytning til sansestimuli. Oppgavene var av varierende vanskelighetsgrad – de krevde ulik bruk av hjernen, alt etter om man tilhørte en mer kollektiv kultur, som i Asia, eller en mer individualistisk kultur, som i USA. Hos ikke-sensitive personer var aktiviteten i hjernen større når de skulle løse oppgaver som var vanskeligere på grunn av kulturen deres, mens det hos sensitive personer ikke var tegn til ekstra hjerneytelse, uansett om de var født i Asia eller USA. Det var som om de så utover de kulturelle forventningene, til et dypere nivå av sammenhenger og realiteter. Forskning utført av Bianca Acevedo studerte sensitive og ikke-sensitive personer som fikk i oppgave å se på fotografier av fremmede mennesker og egen familie. Resultatene viste det samme som Jagiellowicz fant i sin undersøkelse av mer detaljert bearbeidelse av sanseinntrykk hos høysensitive personer, men også mer hjerneaktivitet enn vanlig i et område som kalles insula. Dette området kalles også «bevissthetens sete» fordi det til enhver tid registrerer og tilpasser informasjon om indre tilstander og følelser, kroppens posisjon i forhold til omverdenen og ytre hendelser som vi er opptatt av i øyeblikket. Hvis ditt høysensitive barn av og til er mer oppmerksom på det som foregår innvendig og utvendig, er det nettopp denne delen av hjernen som antagelig er spesielt aktiv.

Blir lett Overstimulert En person som er mer oppmerksom på alt som skjer innvendig og utvendig, i tillegg til at han bearbeider det grundigere, må nødvendigvis bli mentalt sliten – og dermed også fysisk sliten – fortere enn andre 14


(hjernen er jo en del av kroppen). Alle barn står overfor mye nytt hele tiden. Derfor blir de ofte overstimulert, trette og slitne. Men dette er i enda større grad tilfellet for høysensitive barn, som er konstruert slik at de registrerer mer og tenker mye mer på alt nytt enn andre barn. Derfor er overstimulering en naturlig, om enn ubehagelig bivirkning av å bearbeide alt i dybden. Jeg trenger neppe å beskrive hvordan et overstimulert barn oppfører seg. Du ser eksempler på det hver dag: Overraskende og oppskakende sammenbrudd under overstimulerende utflukter, morsomme tilstelninger eller i ferien; problemene med å få barnet til å sovne eller sove rolig hele natten etter en spennende dag; tilsynelatende ekstreme reaksjoner på forandringer eller smerte. Det virker som de opplever høye lyder nesten som en fysisk smerte. De klager over varme og kulde, småstein i skoen, våte klær og klær som klør. Man oppdager snart at de har behov for ekstra «hviletid» eller stillferdig lek. De liker ikke overraskelsesselskaper, og for å unngå å bli overstimulert holder de seg kanskje borte fra selskaper og lagsport, og de tar ikke ordet i klassen. Det er vondt å se på barn som er svært flinke på sine spesialområder, men som ikke presterer på langt nær så godt når noen ser på, eller når de blir satt på prøve – for eksempel på skolen, under en musikkøvelse eller i en viktig kamp. Og jeg håper du har lagt merke til at de lærer mye mer av en vennlig korrigering enn av en streng, overstimulerende straff. Kort sagt – ingen føler seg vel, presterer bra eller lærer mye når de er overstimulert, og den tilstanden inntreffer raskere for høysensitive barn. Når det gjelder vitenskapelige beviser for at høysensitive barn lettere blir overstimulert, har Friederike Gerstenberg i Tyskland sammenlignet sensitive og ikke-sensitive personer som skulle løse en vanskelig oppgave der de skulle finne ut om det skjulte seg en T i ulike posisjoner mellom mange L-er i varierte posisjoner på en dataskjerm. De høysensitive deltagerne var raskere og mer nøyaktige, men også mer stresset enn de andre etter at oppgaven var fullført. Var det på grunn av selve anstrengelsen, eller var det en følelsesmessig reaksjon på selve deltagelsen i eksperimentet? De følte seg i hvert fall stresset, uansett hva årsaken var. Høysensitive personer viser tegn på stress når de blir overbelastet, akkurat som et stykke metall. Akkurat nå forsker jeg på høysensitive foreldre, og de forteller at de blir overstimulert både som foreldre og på grunn av den sosiale aktiviteten som følger med foreldrerollen – inklusive fremmede som snak15


ker til dem bare fordi de er gravide. Theodore Wachs har funnet ut at mødre som ligger høyt oppe på skalaen over høysensitivitet, oppfatter hjemmene sine som mer kaotiske enn ikke-sensitive mødre, gitt at begge grupper har samme mengde aktivitet og uorden i huset. Men høysensitivitet handler ikke hovedsakelig om å bli oppskaket på grunn av høye lyder, rot i huset eller stadige forandringer. Sansemessig ubehag i seg selv, uten andre aspekter ved trekket, kan være et tegn på en forstyrrelse som skyldes problemer med å bearbeide sanseinntrykk – det er ikke nødvendigvis et tegn på at man bearbeider sanseinntrykk på en uvanlig grundig eller dyptgående måte. Personer med autistiske forstyrrelser klager ofte over at de får for mange sanseinntrykk, men noen ganger underreagerer de. Det virker som de har problemer med å avgjøre hvor de skal rette oppmerksomheten og hva de skal sile ut, for når de snakker med en person, er de kanskje mer interessert i skoene hans enn i ansiktet. Høysensitive barn, derimot, er spesielt oppmerksomme på ansikter og andre sosiale stikkord. Hvis et barn ikke er i stand til å velge ut det som er viktig, vil han naturlig nok føle seg overstimulert. Personer med ulike former for autisme er kanskje enda mer oppmerksomme på ørsmå detaljer i det de har valgt å konsentrere seg om, men spesielt i sosiale situasjoner vil de som regel først og fremst registrere detaljer med liten betydning.

Emosjonelle reaksjoner og Empati Også følelsesmessige reaksjoner er nært knyttet til dybden i bearbeidelsen, for følelsene våre forteller oss hva vi skal legge merke til, lære av og eventuelt huske. Uten emosjoner som motivasjonsfaktor ville vi ikke bearbeide noe som helst i tilstrekkelig grad til å huske det. Dette er en av grunnene til at det er lettere å lære et nytt språk når man befinner seg der språket blir snakket. Ikke bare hører vi det hele tiden, men vi ønsker virkelig å være i stand til å snakke med folk rundt oss. Et barn vil gjerne lære hvordan man holder seg varm, får mamma til å smile, overtaler pappa til å spandere en kjeks eller oppnår gode karakterer, og hvordan man unngår å brenne fingrene, gjøre foreldrene sinte eller få dårlige karakterer. Siden sensitive barn er mer involvert i alt som skjer, har de også lettere for å observere og huske disse viktige lærdommene. I sosiale situasjoner gjør de det helt naturlig bare ved å vise innlevelses16


evne – å forstå hva den andre personen gjør, å føle det den andre føler. Empati kombinert med sterkere følelser gir forståelse og medfølelse. Som forelder til et høysensitivt barn vet du hvordan denne følelsesmessige mottageligheten og innlevelsesevnen arter seg – barnet ditt føler alt så dypt, gråter lett, leser tankene dine, er perfeksjonistisk eller reagerer sterkt hvis han gjør selv den minste lille feil, eller han registrerer andres fortvilelse, inklusive skolekamerater, familiemedlemmer, fremmede og av og til dyr. For eksempel når han får vite at små lam blir til lammekoteletter eller at isbjørnunger drukner som følge av global oppvarming. Vi vet allerede fra undersøkelser med spørreskjemaer og eksperimenter at høysensitive personer reagerer sterkere på både positive og negative opplevelser, men en rekke eksperimenter og studier av hjerneaktivering utført av Jadzia Jagiellowicz viser at høysensitive personer reagerer mer enn andre på behagelige (for eksempel valper, kattunger og fødselsdagskaker) og ubehagelige fotografier (for eksempel slanger og edderkopper), men spesielt på de behagelige, og særlig hvis de hadde en god barndom. Vi skal komme tilbake til dette om et øyeblikk. Denne reaksjonen på positive fotografier var ikke bare lokalisert til deler av hjernen som blir forbundet med opplevelse av sterke emosjoner, men også i «høyere» områder knyttet til tenking og sansing, i noen av de samme områdene som man fant i hjernestudiene som omfattet dypere behandling av sanseinntrykk. E står også for empati. Du husker kanskje den tidligere nevnte hjernestudien utført av Bianca Acevedo, der høysensitive og ikke-sensitive personer så på fotografier av ansiktene til både fremmede mennesker og en romantisk partner. Ansiktene uttrykte lykke, tristhet eller en nøytral følelse. I denne studien viste høysensitive personer mer hjerneaktivitet i insula, det området som knyttes til selve bevisstheten. Dette stemte i forbindelse med alle fotografiene, men utslagene ble enda sterkere når de så på fotografier som viste følelser i ansiktet til partneren deres, enten det var lykke eller tristhet. Dette er tilsynelatende et tegn på at de befant seg i en spesielt forhøyet tilstand av oppmerksomhet på disse tidspunktene, slik man kan forvente dersom de hadde de sterkeste følelsene da de så på disse fotografiene. De høysensitive personene viste også større aktivitet enn andre i speilnevronsystemet, spesielt når de så på de glade eller triste ansiktene til mennesker de var glad i, og på fremmede mennesker med glade 17


ansikter. Dette er et nytt sterkt bevis på at høysensitive personer er spesielt oppmerksomme på mennesker de har følelser for, og på positive inntrykk generelt. Hjernens speilnevronsystem ble oppdaget først for ca. tyve år siden. Disse nevronene blir aktivert når vi ser andre gjøre eller føle noe, og de reagerer som om vi skulle gjøre eller føle det samme. Det er de samme nevronene som aktiveres enten vi sparker til en fotball, ser andre gjøre det, hører lyden av en ball som blir sparket, eller hører noen si «spark». Andre nevroner avholder oss fra å ape etter det den andre personen gjør dersom det ikke er meningen at vi skal gjøre det, men dette systemet fungerer ikke alltid perfekt. Hvis du noen gang har opplevd at musklene dine vred seg når du så en idrettsmann eller en danser utføre en kraftfull eller spennende bevegelse, har du hilst på speilnevronene dine. Disse forbløffende nevronene hjelper oss ikke bare med å lære gjennom etterligning. Sammen med andre deler av hjernen som var spesielt aktive for høysensitive personer i denne studien, hjelper speilnevronene oss også til å vite på et dypere plan hva den andre personen planlegger eller føler. Det vil si at disse spesielle områdene av hjernen fører til empati. Ved hjelp av empati er det ikke bare ord og andre signaler som forteller oss hva et annet menneske føler – faktisk føler vi selv til en viss grad det samme. Og høysensitive personer hadde altså mer aktivitet enn ikke-sensitive personer i de områdene av hjernen som fører til empati. Ikke rart at ditt høysensitive barn antagelig blir opprørt over grusomhet eller urettferdighet.

Sensitiv for Subtile Stimuli Å være oppmerksom på tilnærmet udefinerbare lyder, lukter, detaljer og så videre hører selvsagt med til å være høysensitiv. Noen mennesker har en spesiell sans som er høyt utviklet, men hos de fleste er det som nevnt ikke sanseorganene som er mer mottagelige. I stedet er det et høyere nivå av tanker og følelser som bearbeider inntrykkene og peker ut hårfine nyanser, og dette gjør det litt vanskelig å skille mellom denne evnen og dybdebearbeidelse av sanseinntrykk. Men foreldrene vet at deres høysensitive barn er ekstra følsomt overfor ørsmå stimuli – de er vant til at barnet bemerker selv de minste små endringer 18


i folks utseende, de registrerer øyeblikkelig hvis noen har flyttet på et møbel, en «rar» lukt kan få dem til å nekte å gå inn i et rom, og de oppfanger fuglesang eller flystøy i det fjerne. Når de blir eldre, vil de ofte se mer i et kunstverk eller høre mer i et musikkstykke enn andre. De registrerer et tonefall, et blikk, en irettesettelse eller en liten oppmuntring. Følsomheten overfor hårfine detaljer hjelper dem i idrett, i kunst og på skolen, for de sanser ofte hva læreren ønsker fra dem. Denne skarpe oppmerksomheten kan selvsagt forsvinne når barnet blir overstimulert, befinner seg under press eller er trett etter altfor mange ulike inntrykk. Slik er nervesystemet. Det kan bli overbelastet. Når det gjelder forskning på dette punktet, har vi selvfølgelig de før nevnte studiene av aktivering av hjernen, spesielt den første der deltagerne så etter små forskjeller mellom fotografier i motsetning til åpenbare forskjeller, og der hjernen hos høysensitive personer var langt mer aktiv enn hos ikke-sensitive i de samme situasjonene. Et annet eksempel er den kulturelle studien, der evnen til lett å oppfatte ørsmå forskjeller ikke ble berørt av de høysensitive personenes kultur, men derimot av de ikke-sensitives. Jeg har også beskrevet en undersøkelse utført i Tyskland der høysensitive personer og ikke-sensitive personer skulle plukke ut T-er i ulike posisjoner, skjult blant L-er snudd på ulike måter. De høysensitive deltagerne var raskere og mer nøyaktige.

I gode og onde dager Fordi du leser denne boken, er du sannsynligvis svært opptatt av å gjøre ditt beste for ditt høysensitive barn. Du gjør garantert en utmerket jobb som forelder allerede. Jeg vil ikke at du skal bli altfor bekymret over det jeg nå kommer til å si, men heller oppmuntret av at du kan ha en så positiv innvirkning på barnet ditt. Ganske tidlig i forskningen vår oppdaget vi at når man er høysensitiv, har man lettere for å være ulykkelig, og man er tilbøyelig til å være bekymret. Det ante meg at dette hadde noe å gjøre med enkeltmenneskets historie, med at sensitive personer ble spesielt påvirket av stress i barndommen og ungdommen, og det var også dette vi fant. Høysensitive personer som fortalte om en ulykkelig barndom, hadde større risiko for å bli deprimerte, engstelige og sjenerte enn ikke-sensitive personer med en tilsvarende ulykkelig barndom. Men med en god barndom var de like lyk19


kelige som andre, og kanskje til og med lykkeligere enn andre. Det innebærer, som du snart vil se, at høysensitive barn har større utbytte av god oppdragelse og god undervisning enn andre barn. Kunnskapen om at barndommen har større innvirkning på høysensitive personer var hovedgrunnen til at jeg skrev denne boken. Det er så mye enklere å forebygge problemer i barndommen enn å forsøke å helbrede dem i voksen alder. Det virket som om høysensitive personer er spesielt sårbare. Men det dukket stadig opp elementer i forskningen som tydet på noe mer enn som så, og jeg nevnte til og med et par av disse studiene i boken uten fullt ut å forstå hva de virkelig innebar. For eksempel viser jeg i boken til W. Thomas Boyce og kollegene hans, som i 1995 oppdaget at spesielt følsomme barn i stressende omgivelser har flere sykdommer og skader, men dersom de befant seg i hjem og klasserom med relativt lite stress, hadde de færre sykdommer og skader enn andre barn. Men etter at jeg skrev denne boken, er ulik mottagelighet blitt et hett tema i forskning på barns utvikling. Jay Belsky og Michael Pluess er blant de første som har pekt på at det er feil å konsentrere seg bare om sårbarheten ved høysensitivitet. Høysensitive barn, som ofte beskrives av andre som noen som reagerer sterkt eller er lette å stresse fysisk, og som virker sjenerte eller hemmet i sin adferd, eller som er utstyrt med gener som forbindes med depresjon eller angst, viste seg i stedet å klare seg bedre enn andre barn når de ble plassert i gunstige omgivelser, for eksempel barnehager med høy kvalitet. Når jeg sier «klare seg bedre» eller «ha større utbytte av», mener jeg alt fra gode karakterer på skolen og god oppførsel til sosial kompetanse, selvregulering og trygg forvissning om at man er elsket. Hvis mødrene var særlig positive og omsorgsfulle, hvis foreldrene fikk spesiell kunnskap om god oppdragelse, hvis unge jenter fikk kunnskap om hvordan de kunne håndtere depresjon, eller hvis barn på barnehjem ble flyttet til gode fosterhjem, var disse «mottagelige» eller «sensitive» barna alltid de som hadde størst utbytte av det. Det virket som de ikke bare ble mer påvirket av negative omgivelser enn andre barn, men også tok til seg de positive i større grad. Michael Pluess har fokusert spesielt på den positive halvdelen av resultatene for sensitive barn. Han kaller det positivitetsfølsomhet og omtaler sensitivitet som en generell fordel. Én forklaring på positivitetsfølsomhet kan være at høysensitive personer har særskilt sterke 20


reaksjoner på fotografier av positive motiver eller ansikter med positive uttrykk. Gitt at mennesker generelt antagelig vil reagere mer på trusler, kan denne positive tilbøyeligheten hjelpe høysensitive barn til å være mer oppmerksomme på – og oppnå større effekt av – alt som er positivt rundt dem: kjærlighet, oppmerksomhet, gode råd, vakker kunst, interessant informasjon og så videre. Pluess setter til og med positivitetsfølsomhet opp som en kontrast til det å være robust. Han mener at robuste mennesker er mindre påvirket av negative hendelser, men da må de kanskje også være mindre påvirket av det som er positivt, og dermed blir de «positivitetsrobuste». Hvis du noen gang har fått antydninger om at barnet ditt ikke er robust, kan du tenke på dette. Konklusjonen av denne omfattende forskningen er ikke at ditt høysensitive barn kan ende med å bli bedre enn andre på enkelte måter, som om livet skulle være et gigantisk hesteveddeløp og du kan gjøre det mer sannsynlig at de kommer til å vinne (selv om det ville være en hyggelig overraskelse dersom du er særskilt bekymret for ditt HSB akkurat nå). Konklusjonen er i stedet at du kan hente frem det beste i barnet ditt, uansett hva det måtte være, og at det til og med er lettere for deg enn for andre foreldre med andre barn. Ditt høysensitive barn er innstilt på – i høyere grad enn andre – å ta til seg alt du har å gi av nyttige og kloke råd og tilrettevisninger.

Og til slutt de genetiske bevisene I kapittel 2 viser jeg til en av de tidligste studiene på ulik mottagelighet, gjennomført av Stephen Suomi, som allerede hadde observert at et mindretall av rhesusaper var født med en spesiell genetisk variant som gjorde dem anspente i den forstand at de ble mer påvirket av stress. Men hvis disse apebarna ble gitt til de dyktigste mødrene ved fødselen, førte den gode oppdragelsen til at de ble uvanlig kompetente og ofte endte som ledere for sin gruppe. På det tidspunktet skrev jeg ikke om den genetiske variasjonen som lå til grunn for denne adferden, for da hadde jeg ingen beviser for at høysensitive personer hadde den samme varianten – men det har jeg nå. Det viser at rhesusaper og mennesker deler en normal genetisk variant knyttet til mengden av serotonin som er tilgjengelig i hjernen. 21


Anspente aper har den samme variasjonen som anspente mennesker – det vil si de som lett blir engstelige eller deprimerte. Men de fleste mennesker med denne varianten får hverken angst eller depresjon. I stedet er denne genetiske variasjonen i serotoninmengden en av de viktigste årsakene til differensiert mottagelighet. Så uansett om man er ape eller menneske kan den genetiske varianten medføre mange fordeler: Man husker det man har lært bedre, man tar bedre beslutninger og har generelt bedre mentale funksjoner. Forskning utført i Danmark av Cecilie Licht og andre har vist at høysensitive personer, ikke overraskende, som nevnt har det samme genetiske trekket som apene. Ettersom denne varianten bare er funnet hos disse to primatartene, mennesker og rhesusaper, og begge er svært sosiale og i stand til å tilpasse seg et bredt spekter av omgivelser, kan man tenke seg at tilpasningsdyktigheten skyldes at de høysensitive medlemmene av en gruppe har større evne til å registrere detaljene, for eksempel hvilke nye matsorter som trygt kan spises, og hvilke farer man bør unngå, noe som setter dem i stand til å klare seg bedre på et nytt sted. Ikke alle høysensitive voksne eller barn har denne genetiske variasjonen i tilgjengelig serotoninmengde. Vi tror det er mange andre genetiske veier til høysensitivitet. Chen og andre i Kina fant en annen variasjon i syv gener relatert til dopamin, som kan knyttes til utslag på HSPskalaen. Det kan også finnes andre årsaker til at noen er høysensitive, spesielt med tanke på den nye forskningen på det som kalles epigenetikk, altså forandringer i genmaterialet som følge av miljøet. Men jeg tror at sensitivitet stort sett er genetisk bestemt, og det baserer jeg på et annet fremskritt innenfor den vitenskapelige forskningen, nemlig evolusjonære årsaker til høy sensitivitet.

Evolusjonære beviser I kapittel 1 fremsetter jeg to påstander som på det tidspunktet var basert på lite data og mange observasjoner, men nå er bevismengden blitt mye større. Den første påstanden var at dette trekket ikke kan være en forstyrrelse, et problem eller en ulempe, gitt at det har utviklet seg hos andre arter så vel som hos mennesker. Jeg nevnte tre arter, men den reelle listen består nå av mer enn 100. Hos alle disse artene ser man at flertallet av individene ikke er sensitive for subtile detaljer 22


i omgivelsene, men et mindretall er det. Sammen med en rekke kolleger har Max Wolf i Tyskland brukt en datasimulering for å se hvordan denne følsomheten eller «biologiske mottageligheten» kan ha utviklet seg. I hovedsak viser det seg at det av og til lønner seg å være oppmerksom på små detaljer og foreta en dyptgående bearbeidelse av hvordan verden fungerer, der du sammenligner den nåværende situasjonen med alt du vet om tilsvarende situasjoner i fortiden. Og av og til vil alt dette bare være bortkastet tid, spesielt hvis det innebærer mye arbeid for nervesystemet ditt. Derfor kan ikke alle være sensitive, men et mindretall vil være det. Hvis alle skulle være sensitive, ville det ikke være noen fordel for noen å være det. Om alle i en trafikkork kjenner til en alternativ rute og velger den, vil den bli like tettpakket som den opprinnelige. Forestill deg at det sensitive barnet ditt har lokalisert et lite smutthull som er det mest skyggefulle stedet på lekeplassen på en varm dag. De fleste av barna er varme og slitne, men de har ikke oppdaget dette. Vi vet ikke om barnet ditt kommer til å overleve bedre enn de andre, mindre observante barna i det lange løp. Men fordi han innretter seg mer etter det han lærer, vil han kanskje også ta bedre vare på helsen sin, legge merke til når bildekkene er utslitt og beskytte barna sine mot fare. Biologene er nå blitt svært opptatt av disse variasjonene i personlighet innenfor en art. Det er ganske åpenbart at slike variasjoner ikke ville bli videreført med mindre de medførte en eller annen form for unik strategi som hjelper enkelte individer til å overleve. Det betyr at det er en god grunn til at ditt barns temperamentstrekk fremdeles forefinnes i genene, uansett hvor uvanlig det måtte være.

Det er alt eller ingenting En annen idé jeg fremsetter tidlig i denne boken, og som nå er bedre underbygget, er at sensitivitet ikke er en variabel på samme måte som høyde eller vekt, der folk flest befinner seg på midten. Det er mer som å være venstrehendt eller høyrehendt – det er alt eller ingenting, med et flertall som er det ene og et mindretall som er det andre. Dette var tilfellet med et trekk som tilsynelatende minner om høysensitivitet, nemlig barn som er hemmet. Men nå har vi forskningsresultater som er knyttet direkte til sensitivitet, hentet fra Franziska Borries’ doktoravhand23


ling fra Bielefeld-universitetet i Tyskland. I en studie av over 900 personer som fylte ut spørreskjemaet om høysensitivitet og ble målt også på andre måter, brukte hun en spesiell statistisk metode som skiller mellom kategorier og variabler. Hun fant at uansett hvilke resultater folk oppnådde på de fleste andre tester, er høysensitivitet en kategori, ikke en variabel. Enten er du det eller så er du det ikke. Barnet ditt er enten høysensitivt eller ikke. Dette kan du forklare for folk som sier: «Hun er ikke så forskjellig fra andre – alle er litt sensitive på den ene eller den andre måten.» Selvfølgelig vil ingen egenvurdering eller foreldrevurdering være perfekt. Mange vil plassere seg midt på skalaen av årsaker som ikke har noe med selve trekket å gjøre. Noen mennesker har for eksempel for vane å legge alle svarene sine inn mot midten, og det kan også være andre, uavhengige trekk, for eksempel et barns intense nysgjerrighet eller hissighet, som kan maskere sensitiviteten litt. Når alt kommer til alt, er alle høysensitive barn og alle mennesker unike.

Å oppdra et høysensitivt barn er å gi verden en stor gave Det viktigste budskapet jeg kan gi deg er: Verden har stort behov for veloppdragne, høysensitive personer. Hva kan vi ha mer bruk for akkurat nå enn mennesker som tenker grundig, føler dypt, legger merke til de små detaljene og ender med å ha oversikt over det store bildet? Jo, vi trenger faktisk én ting til, og det er at slike mennesker har mot til å gripe ordet og ta til motmæle når ikke-sensitive mennesker ikke ser, tenker og føler dypt nok. Det er ikke lett å sørge for at barn får en god oppvekst, men det hjelper å vite hvordan man skal gjøre det, og at det har betydning. Jeg håper at denne boken ikke bare vil gi deg kunnskap om hvordan du skal oppdra ditt høysensitive barn, men også innsikt i hvor viktig dette er. Hvis foreldre og lærere hjelper høysensitive barn til å verdsette seg selv, utvikle sine egne synspunkter og finne ut hvordan de kan kommunisere effektivt med de ikke-sensitive barna de er omgitt av, vil det i seg selv kunne forbedre livet på jorden i stor grad. Jeg vet ikke hva du ellers har utrettet i livet, men ved å bringe et høysensitivt barn til verden, bidrar du til hele resten av fellesskapet, ganske enkelt ved å gi dette barnet en god start i livet. Takk skal du ha. 24


Innledning

Hvis du leser disse ordene, er det noe ved barnet ditt som får deg til å tro at han eller hun er høysensitiv. For å være helt sikker på at du har den best mulige forståelse av hva det innebærer, kan du lese igjennom sjekklisten på side 16. Hvis mange av disse utsagnene passer på ditt barn, kan du fortsette å lese … og velkommen skal du være. Nesten alle vet at barn har sin egen personlighet allerede ved fødselen. «Hun har alltid visst hvordan hun ville ha det, selv som spedbarn, og hun ga seg ikke før hun fikk det slik!» «Han har alltid vært en fredelig baby. Det spilte nesten ingen rolle om han var sulten eller mett, våt eller tørr.» På samme måte som alle andre barn har ditt barn arvet sin egen unike kombinasjon av medfødte egenskaper og temperament. Ser man på hvert enkelt trekk for seg, er det antagelig ikke enestående, men i stedet typisk for en gruppe barn, og dermed er det lett å beskrive det: Viljesterk. Fredsommelig. Og så videre. Ett av disse vanlige arvelige trekkene er en høy grad av sensitivitet. Det finnes hos 15–20 prosent av alle barn (prosentandelen er den samme for gutter og jenter). Noen spedbarn er tilsynelatende nokså likeglade med hva du gir dem å spise og hvor varmt eller kaldt det er i rommet, og de bryr seg ikke det minste om at stereoanlegget står høyt på eller at lyset er skarpt. Men høysensitive spedbarn legger tilsynelatende merke til hver eneste lille endring i smakssammensetningen, de registrerer hver eneste forandring i temperaturen, de skvetter av høye lyder, og de gråter hvis de får sterkt lys i øynene. Når de blir eldre, er de også ofte emosjonelt sensitive. De gråter lett når følelsene deres blir 25


såret, de engster seg mer, og de kan bli så lykkelige at «det ikke er til å holde ut». De tenker seg nøye om før de handler, og kan derfor ofte virke sjenerte eller redde selv om de egentlig bare observerer. Når de blir enda eldre, er de ofte bemerkelsesverdig vennlige og samvittighetsfulle, og de blir opprørt over urettferdighet, grusomhet eller uansvarlighet. Selv om det er mulig å si en hel del om høysensitive barn (HSB), er det ingen beskrivelse som passer perfekt til alle barn, for som sagt – alle HSB er unike, takket være en unik kombinasjon av nedarvede trekk, i tillegg til ulik oppdragelse og forskjellige erfaringer fra skolehverdagen. Ditt høysensitive barn er kanskje utadvendt eller foretrekker å leke alene, standhaftig eller lett å distrahere, sjefete og krevende eller så tilpasningsdyktig at han nesten er for snill. Men det vil alltid være en felles kjerne av sensitivitet som du kan kjenne igjen.

Bakgrunnen for denne boken Her vil det kanskje passe å fortelle litt mer om min studie av høysensitivitet hos voksne, og hvorfor jeg nå har utvidet arbeidet mitt til også å omfatte barn og barneoppdragelse. Jeg er psykolog, og jeg driver med både forskning og klinisk behandling av pasienter. I tillegg er jeg selv en høysensitiv person (HSP) og mor til et høysensitivt barn. Som jeg skal komme tilbake til i kapittel 1, begynte jeg å forske på særlig sensitivitet som personlighetstrekk for omtrent tolv år siden, og hittil har jeg intervjuet eller rådført meg med hundrevis, kanskje tusenvis av sensitive voksne, foreldre og barn. I tillegg har jeg samlet data fra flere tusen spørreskjemaer. Denne forskningen er også blitt publisert i de ledende tidsskriftene på mitt felt. Informasjonen du finner i denne boken, er basert på et solid faktagrunnlag. Personlighetstrekket har vært studert hos spedbarn og barn gjennom de siste femti årene, men er da blitt beskrevet med andre betegnelser, for eksempel lav følsomhetsterskel, medfødt sjenerthet, innadvendthet, fryktsomhet, tilbakeholdenhet, negativitet eller forsagthet. Man kan si at den viktigste årsaken til at jeg har skrevet denne boken, er at personlighetstrekket trengte en ny betegnelse, særlig fordi de gamle er knyttet til barn. Ved å gi trekket et mer dekkende navn får man ikke bare en mye mer nøyaktig beskrivelse, men også en ny måte å tenke på de høysensitive barna våre på. 26


Når et barn for eksempel nøyer seg med bare å være tilskuer, sier vi ofte at hun er sjenert eller engstelig, uten å vurdere muligheten for at vi kanskje står overfor et sensitivt individ med en medfødt trang til å stoppe opp og iaktta før hun går videre. Eller vi hører om et barn som overreagerer eller ikke klarer å sile ut overflødig informasjon når han fanger opp hver eneste stemning og detalj. Men hva er galt med å ha et nervesystem som er følsomt nok til å registrere alle de bitte små nyansene i enhver situasjon? (Og dessuten – hvem kan si hva som er overflødig? De fleste mennesker vil kanskje mene at det er å se for mange detaljer når man legger merke til hvor utgangen er – helt til det bryter ut brann.) En av grunnene til at jeg forsto hvor viktig det var å gi dette personlighetstrekket et nytt navn, er at jeg selv er høysensitiv og derfor vet litt mer enn de fleste om hva som foregår inne i en sensitiv person. Ganske visst er vi litt mer tilbøyelige til å bli sjenerte eller engstelige hvis vi blir utsatt for visse ugunstige omstendigheter. Men jeg er overbevist om at det er sensitivitet, ikke sjenerthet eller fryktsomhet, som er det grunnleggende trekket. Og resultatene av både min egen og andres forskning tyder på at det først og fremst er oppdragelsen som avgjør om denne sensitiviteten vil vise seg som en fordel eller en kilde til bekymring. Det er rett og slett altfor mange individer som er høysensitive – altså om lag 20 prosent av befolkningen – til at dette trekket kan være en konstant ulempe. Evolusjonen ville ikke ha tillatt det. Når vi forstår dette trekket som sensitivitet, kan vi også se de mange gunstige sidene ved det, registrere de mange sensitive individene som lever utmerket med det, snakke om personlighetstrekket på en riktigere måte, og – fremfor alt – oppdra høysensitive barn på en bedre måte. Men den beste bekreftelsen på at det er riktig å beskrive dette trekket som høysensitivitet, er den responsen jeg har fått fra de flere hundre tusen leserne av The Highly Sensitive Person (norsk utgave: Særlig sensitiv) og The Highly Sensitive Person in Love. Mange av dem har gitt uttrykk for at: «Dette er meg – det passer perfekt på meg, og jeg ante ikke at det også fantes andre som har disse følelsene … dette behovet for å få nok tid i fred og ro, den nesten konstante oppmerksomheten rettet mot andre, og bekymringen for om jeg gjør alt riktig.» (Disse tilbakemeldingene har ikke vært uvesentlige. Den første boken min, The Highly Sensitive Person, ble en bestselger, og er nå oversatt til mange språk, blant andre nederlandsk, japansk, kinesisk, gresk, polsk 27


og norsk.) Mange av dem som kontaktet meg, sa at de skulle ønske foreldrene deres hadde hatt kjennskap til dette trekket da de oppdro dem, eller de ønsket råd om hvordan de skulle oppdra sitt eget høysensitive barn. Derfor ble det viktig for meg å skrive The Highly Sensitive Child, ikke minst fordi rådene i de mange generelt gode «én størrelse passer alle»-håndbøkene om barneoppdragelse hopper over temaer som er viktige for høysensitive barn, for eksempel behovet for å ivareta et optimalt stimuleringsnivå, og hvordan man kan imøtekomme dette. Hvis man overser nettopp dette punktet om overstimulering, kan det føre til virkelige problemer – for eksempel når en bok foreslår disiplineringsmetoder som ville gjøre et høysensitivt barn så overstimulert at han ville bli altfor oppskaket til å få med seg den moralske lærdommen bak irettesettelsen. Det finnes rett og slett ikke noen annen bok om barneoppdragelse skrevet med tanke på høysensitive barn. Men først og fremst ble denne boken skrevet fordi jeg vet at noen av dere synes det er komplisert å oppdra et HSB. Det behøver ikke å være slik. Noen av dere har kanskje til og med kommet frem til at det er noe galt med barnet deres, eller med dere som foreldre. Denne boken kan bidra til å bøte på en slik misforståelse. Det er helt sant. Når dere har lest den, kan dere opptre mye mer avslappet overfor barnet deres, og barnet kan også få lov til å slappe av.

Slik får du mest mulig ut av boken Jeg vil absolutt oppfordre deg til å lese hele boken. Første halvdel handler om sensitivitet, om hvordan ditt eget temperament påvirker deg i rollen som oppdrager, og om de største problemene du kan støte på med et høysensitivt barn, uansett hvilken alder barnet ditt har. Den andre halvdelen konsentrerer seg om konkrete aldersgrupper, hele veien fra spedbarnsstadiet til den unge voksne som har flyttet hjemmefra. Du bør lese om høysensitive barn i alle aldersgrupper fordi 1) hvert kapittel byr på nye tanker, som også kan overføres til barn i andre aldersgrupper, 2) når et høysensitivt barn blir stresset, kan det vende tilbake til tidligere adferd og problemer, og når et høysensitivt barn føler seg vel, kan det opptre som om det er langt eldre enn alderen skulle tilsi. Da kan du dra nytte av råd som er beregnet på et alders28


trinn ditt barn ennå ikke har nådd, og 3) innsikt i det som har skjedd i årene før du leser denne boken, og det som vil skje i årene fremover, kan komme til nytte når du skal forstå barnet ditt i dag. I slutten av enkelte kapitler finner du et avsnitt som heter «Ta i bruk det du har lært». Det er selvfølgelig helt opp til deg om du vil lese dem, men disse avsnittene er både nyttige og morsomme. Og alle eksemplene er hentet fra virkeligheten, selv om navn og alle detaljer som kan identifisere personene, selvfølgelig er endret. Mitt håp er at du kan ha glede av å bruke boken. Det er en stor velsignelse å ha et høysensitivt barn. Visst kan det oppstå komplikasjoner fordi barnet ditt er «annerledes», men her er mottoet for denne boken (det var mitt motto allerede før jeg forsto at sønnen min var sensitiv): For å få et eksepsjonelt barn må du være villig til å ha et eksepsjonelt barn. Du har et eksepsjonelt barn. Og denne boken kan lære deg hvordan du kan oppdra ditt høysensitive barn til ikke bare å være eksepsjonelt, men også sunt og friskt, kjærlig, veltilpasset og lykkelig.

29


Er ditt barn høysensitivt? Spørreskjema for foreldre Svar så godt du kan på hvert enkelt spørsmål. Svar RIKTIG hvis utsagnet passer helt eller delvis på barnet ditt, eller hvis det har passet i lengre perioder i fortiden. Svar GALT hvis det ikke passer særlig godt på barnet ditt, eller hvis det aldri har passet. Barnet mitt … 1. R G skvetter lett. 2. R G klager over klær som klør, sømmer i sokker eller merkelapper som gnisser mot huden. 3. R G er som regel ikke begeistret for store overraskelser. 4. R G lærer bedre av en vennlig korrigering enn av strenge straffer. 5. R G kan tilsynelatende lese tankene mine. 6. R G bruker store ord for alderen. 7. R G legger merke til selv den svakeste uvanlige lukt. 8. R G har en intelligent sans for humor. 9. R G er tilsynelatende svært intuitiv. 10. R G har vanskelig for å sovne etter en begivenhetsrik dag. 11. R G liker ikke store forandringer. 12. R G vil gjerne skifte klær hvis de er blitt våte eller skitne. 13. R G stiller svært mange spørsmål. 14. R G er perfeksjonistisk. 15. R G legger merke det til hvis andre er lei seg. 16. R G foretrekker fredelig lek. 17. R G stiller dypsindige, tankevekkende spørsmål. 18. R G er svært følsom overfor smerte. 19. R G misliker steder med mye støy. 20. R G legger merke til små detaljer (noe som er blitt flyttet, en forandring i et annet menneskes utseende osv.). 21. R G vurderer hvorvidt det er trygt, før han klatrer opp i et tre. 22. R G presterer best når det ikke er fremmede til stede. 23. R G har sterke reaksjoner på hendelser og opplevelser. Antall R: _________ Hvis du svarte RIKTIG på tretten eller flere av spørsmålene, er barnet ditt antagelig høysensitivt. Men ingen psykologisk test er så nøyaktig at du bør basere oppdragelsen av barnet ditt på den. Det er godt mulig at du med god grunn kan kalle barnet ditt høysensitivt, selv om det bare er ett eller to av utsagnene som passer.


Del I

Et overblikk over det høysensitive barnet


kapittel 1

Sensitivitet En bedre forståelse av «sjenerte» og «overspente» barn Dette kapittelet hjelper deg med å avgjøre om du har et høysensitivt barn, og utforsker dette personlighetstrekket grundig. Det gir også mer kunnskap om ditt barns nedarvede temperamentstrekk. Målet er å luke vekk all feilaktig informasjon du kan ha fått om høysensitive barn. Til slutt skal vi skille mellom høysensitivitet og faktiske lidelser (som det ikke er).

«Hvis han hadde vært mitt barn, måtte han bare ha spist det som ble satt på bordet.» «Datteren din er så stille – kanskje du burde snakke med legen om det?» «Han er så moden, så klok for alderen. Men det virker som han tenker så mye. Synes du ikke han burde ha vært litt mer glad og sorgløs?» «Alle barna i gruppen min i barnehagen er med på gruppeleken, men sønnen din nekter plent å delta. Er han like sta hjemme?» Har du fått mange slike kommentarer? De var i hvert fall velkjente for de foreldrene jeg intervjuet i forbindelse med denne boken. De hadde hørt alle slags velmente utsagn av denne typen fra familie, lærere, andre foreldre og til og med psykologer. Hvis du også har fått din del av dem, er det nesten garantert et tegn på at du har et høysensitivt barn (HSB). Og selvfølgelig blir du bekymret over at folk synes det er noe rart eller galt med barnet ditt, samtidig som du selv opplever barnet som enestående oppmerksomt, omsorgsfullt og sensitivt. I tillegg vet du at det ikke ville være bra for barnet hvis du tvang ham til å spise mat han ikke liker, være sammen med andre når han ikke føler 33


for det, eller ta ham med til en psykiater. Og du vet også at barnet ditt blomstrer og trives hvis du tar hensyn til de innspillene du får fra ham. Men kommentarene fortsetter å komme, så du begynner å lure på om du er en dårlig forelder, og om det er din skyld at barnet ditt oppfører seg på den måten. Jeg har hørt den samme historien utallige ganger.

Bruksanvisningen for ditt barn Det er ikke det minste rart om du er bekymret for om du gjør noe galt. Du har ingen til å hjelpe deg. Du har antagelig lagt merke til at de fleste bøker om barneoppdragelse stort sett handler om problemadferd – rastløshet, konsentrasjonsvansker, utagering og aggresjon. Barnet ditt er sannsynligvis alt annet enn et problem på disse områdene. Du sliter med problemer som det ikke står så mye om i disse bøkene – spisevansker, sjenerthet, mareritt, bekymring og intense følelser som ikke egentlig er rettet mot andre, men bare manifesterer seg som plutselige utbrudd. Det vanlige rådet om å eliminere uønsket adferd ved hjelp av konsekvenser (straff) fungerer som regel ikke – ditt barn blir tilsynelatende knust av straff, og til og med av kritiske uttalelser. I denne boken vil du få gode råd, men bare for høysensitive barn og fra foreldre til høysensitive barn – meg selv inkludert – og av spesialister på dette trekket. Og det første rådet vårt går ut på at du ikke må tro på folk når de antyder at det er noe galt med barnet ditt. Ikke la barnet ditt tro på det heller. Barnet ditt er kanskje annerledes på enkelte måter, men det er ikke din feil. Selvfølgelig kan man alltid bli bedre foreldre, og denne boken vil «forbedre» deg mer enn andre bøker, nettopp fordi den er skrevet bare med tanke på deg og det «annerledes» barnet ditt. Men glem alle tanker om at problemet skyldes en eller annen grunnleggende feil hos deg eller barnet ditt.

«Oppdagelsen» av høysensitivitet Med utgangspunkt i min egen vitenskapelige forskning og profesjonelle erfaring, og i forskningen til mange andre som har studert dette trekket under andre og mindre passende betegnelser, vil jeg påstå at

34


barnet ditt har en normal variant av et medfødt, menneskelig temperament. Hun er en av de 15–20 prosentene som er født høysensitive – og den prosentandelen er altfor høy til at alle kan være unormale. Den samme prosentandelen av sensitive individer finnes så vidt jeg vet hos alle arter som har vært undersøkt. Med evolusjonen som bakgrunn vil jeg si at det må være en god grunn til at trekket eksisterer. Det skal vi komme tilbake til om et øyeblikk, men først vil jeg si litt om denne oppdagelsen. Jeg begynte å studere høysensitivitet i 1991, etter at en annen psykolog uttalte at jeg var høysensitiv. Jeg gjorde det bare for å tilfredsstille min egen nysgjerrighet, uten tanke på å skrive en bok eller dele funnene mine med andre. Jeg ba simpelthen om å få intervjue mennesker i lokalsamfunnet og på universitetet jeg arbeidet ved, som var «høysensitive for fysiske eller emosjonsfremkallende stimuli» eller «svært innadvendte». I utgangspunktet trodde jeg at sensitivitet kunne være det samme som innadvendthet, som er tilbøyeligheten til å foretrekke å ha én eller to nære venner som man kan snakke fortrolig med, og unngå å være i store grupper eller treffe fremmede. Utadvendte mennesker, derimot, liker store forsamlinger og har mange venner, men snakker som regel mindre fortrolig med dem, og de liker å treffe nye mennesker. Det viste seg at innadvendthet ikke var det samme som høysensitivitet. Selv om 70 prosent av høysensitive personer (HSP) er innadvendte – en tendens som antagelig er en del av strategien de benytter for å redusere stimulering – er de resterende 30 prosentene utadvendte. Så jeg visste at jeg hadde oppdaget noe nytt. Hvorfor skulle en høysensitiv person være utadvendt? Ifølge intervjuene jeg gjorde, hadde de ofte vokst opp i tette, kjærlige omgivelser – én av dem til og med i et kollektiv. For dem var grupper av mennesker noe trygt og velkjent. Andre var blitt oppdratt av familien sin til å være utadvendte, og som gode HSP-er forsøkte de å gjøre det som ble forventet av dem. Én kvinne husket dagen og tidspunktet da hun bestemte seg for å bli utadvendt. Hun hadde mistet sin beste og eneste venn, og bestemte der og da at hun aldri mer ville gjøre seg avhengig av bare ett menneske. Etter at jeg oppdaget at trekket sensitivitet ikke er det samme som innadvendthet, har jeg funnet beviser på at sensitive personer heller ikke lider av medført sjenerthet, og de er ikke nevrotiske – det vil si engstelige og deprimerte. Alle disse egenskapene er sekundære, ikke35


medfødte trekk som man finner hos enkelte sensitive personer, men også hos mange som ikke er sensitive. Jeg fikk en overveldende respons på min anmodning om å få intervjue sensitive personer. Det endte med at jeg snakket individuelt med førti menn og kvinner i alle aldersgrupper og livssituasjoner. Hver samtale varte i tre timer. De ønsket virkelig å snakke om dette – både om selve betegnelsen og om hvorfor den betydde så mye for dem i samme øyeblikk som de hørte den. (Mange voksne kjøper boken Særlig sensitiv rett og slett fordi de kjenner seg igjen i tittelen, på samme måte som du kanskje har kjøpt denne boken fordi du gjenkjente barnet ditt i tittelen.) Da jeg hadde hentet ut de mange detaljene om sensitivitet fra disse intervjuene, hadde jeg materiale nok til å utarbeide et omfattende spørreskjema om trekket, og senere også et kortere (se s. 30). Siden da har jeg delt ut spørreskjemaene til tusenvis av personer. De rundt 20 prosentene som er høysensitive, pleier som regel straks å se at dette er en beskrivelse av dem selv. De ikke-sensitive ca. 80 prosentene skjønner overhodet ikke hva dette dreier seg om, og noen svarer «nei» på hvert eneste punkt. De samme resultatene fikk jeg gjennom en telefonundersøkelse som omfattet tilfeldig utvalgte personer. Sensitive personer er virkelig annerledes. I tiden etter undersøkelsene har jeg skrevet og undervist mye om dette emnet, og jeg oppdaget raskt behovet for en bok om oppdragelsen av høysensitive barn. Jeg hørte altfor mange triste historier fra voksne om en vanskelig barndom der velmenende foreldre påførte dem umåtelig smerte fordi de ikke visste hvordan de skulle oppdra et sensitivt barn. Derfor intervjuet jeg voksne og barn, og med bakgrunn i disse samtalene utarbeidet jeg et spørreskjema som ble delt ut til over hundre foreldre til alle typer barn. Denne undersøkelsen ble senere omarbeidet til å omfatte bare de spørsmålene som best skiller HSB fra ikke-HSB, og utgjør nå spørreskjemaet for foreldre som du finner helt sist i innledningen.

36

Profile for Cappelen Damm AS

Særlig sensitive barn av Elaine N. Aron  

Har du en datter eller sønn som synes borrelåsen er altfor stram eller for løs, at merkelapper og sømmer på klærne klør? Som kan virke sjene...

Særlig sensitive barn av Elaine N. Aron  

Har du en datter eller sønn som synes borrelåsen er altfor stram eller for løs, at merkelapper og sømmer på klærne klør? Som kan virke sjene...