Roy Jacobsen Anger

hendene i lomma og hodet behagelig befridd for den gjenglemte hatten. Han ser på ansikter og lys og smaker på lukter og luft. Han ser forskjell på det som er i rytme og det som står stille, det nostalgiske og det melankolske. Ungdommen som stadig er utkledd som ungdom, de gamle som fortsatt ligner seg selv, uro og verdighet, ungdommen som eier nettene og de gamle som har erobret dagen, de brutale speilene og beruselsen, alt som er blitt større, og lyden av skoene hans som klaprer mot usynlig sand på fortauet.

Hans Larsen har satt opp farten.

Nå løper han. Det er enda en erfaring. Han stanser og kjøper en avis, bærer den under armen som en livbøye. Består også den prøven. På en ny bar lytter han til et piano og en sang. På vei ut støter han på en unggutt som roper noe etter ham. Skolissa hans er gått opp. Ja, sannelig. Larsen lar avisen falle, kneler og knytter en skolisse, retter ryggen og ser på klokka. Det er rødt lys. Dette går over all forventning.

En taxi kommer ut av mørket, han stirrer inn i malte masker og hvite tenner til det er på tide å begynne å løpe igjen, men nå har han allerede begynt å tenke at han kan klare det, det er det bankingen betyr, hammerslagene i blodet, at han kan klare det.

Det har vært vaktskifte på hotellet, og det nye mennesket vil se kvittering før hun gir ham nøkkel. Han kjenner at han har sluttet å smile, men at han er klar til å begynne igjen. På vei opp i en lydløs heis. En fri mann på 412. Låser etter seg og fester sikkerhetslenken – frivillig. Men han forsikrer seg om at sansene bedrar ham, løfter telefonrøret og forhører seg med anstrengt letthet om noen nå kanskje har lagt igjen en beskjed til ham, for jeg må snakke, tenker han, og høre en stemme.

10