Page 1


Jesper Juul • Monic a Øien

Rom for fa milien Foto: M a rcel L el iënhof

RomForFam._MaterieNYeste.indd 5

28.09.11 15.45


RomForFam._MaterieNYeste.indd 6

28.09.11 15.45


INNHOLD forord  9 huset med alle følelsene  13 soverommet

– når to blir tre  31

babyrommet

– nærhet og følelser  45

barnerommet

– lek og selvstendighet  63

tenåringsrommet badet

– kropp og helse  127

kjøkkenet stuen

– opprør og ansvar  99

– mat og samtaler  141

– fellesskap og stemning  159

etterord  179

RomForFam._MaterieNYeste.indd 7

28.09.11 15.46


RomForFam._MaterieNYeste.indd 8

28.09.11 15.46


FORORD

Det er midt i juni, 32 grader i skyggen og frodig grønt i den lille landsbyen Poreč ved Adriaterhavet i Kroatia. Jeg sitter på en balkong med den ordrike og erfarne familieterapeuten Jesper Juul. Rundt oss synger sikadene, fuglene kvitrer og firfislene iler rundt omkring i blomsterbedene. Jeg er programleder, journalist, adjunkt, mor, stemor og samboer. Vi har tre gutter i huset, min egen sønn Max på 13 og min manns to sønner: Carl Frederik på 14 og Johan på 11 år. Sammen med Jesper Juul ønsker jeg å lage en samtalebok for foreldre og steforeldre. I en slik bok kan jeg få utløp for min nysgjerrighet og mine tanker som mor og medmenneske. Jeg kan finne løsninger på spørsmål som i utgangspunktet har virket umulige å besvare. For hvordan skal foreldre egentlig finne det gode svaret på hva som er rett og gal barneoppdragelse? Skal vi følge moralske, religiøse eller sosiale prinsipper? Hvorfor skal vi sette grenser? Når skal barna legge seg? Hvordan forholder vi oss til festing, seksuell utvikling, løsrivelse, lengsler og komplekser? Jesper og jeg begynner samtalen med å navigere oss gjennom den typiske familien i et hjem. I et hjem har hvert enkelt rom sine spesielle funksjoner og kan vekke forskjellige følelser. I hjemmet møter vi oss selv og våre samboere og samboende. Vi repeterer ofte det vi mislikte at 9

RomForFam._MaterieNYeste.indd 9

28.09.11 15.46


foreldrene våre gjorde. I beste fall ser vi dette og forsøker å endre de fastlåste mønstrene våre. Vi ser våre verste sider i møte med partneren og med barna. Forhåpentlig ser vi også de beste sidene og gir oss selv anerkjennelse for det gode vi gjør og er. Det tar ikke mange timer med Jesper før jeg skjønner at familielivet ikke kan deles opp i rom eller de forskjellige fasene av et barns liv. Vi møter de samme utfordringene enten barnet er 4 måneder gammelt eller tenåring, når det gjelder for eksempel nærvær, lederskap og autentisitet. Dette gjelder også i de mest intense kjærlighetsforhold. Kan vi få nok samtaler fra hjertet i samværet med dem vi er glade i, gir vi nok oppmerksomhet og er vi til stede slik at det virkelig føles? Hva med måten vi ordlegger oss på, kommer meningen frem slik vi tenker at den skal, eller kunne vi trekke pusten litt og dvele ved den informasjonen vi ønsker å dele? For her kan det lett gå galt. Hvis vi sier «du» hele tiden, kan det fort føles som om den andre, partneren eller barnet, er årsaken til problemet. Kanskje samtalen ganske enkelt blir mindre kritisk dersom vi forholder oss til oss selv og selve saken.

Det er ikke hva du gjør i samtalene i familien, men hvordan og hvorfor du gjør det, som er selve nøkkelen til god kommunikasjon. Jesper Juul snakker dessuten mye om det å smi mens jernet er kaldt. Det betyr i praksis at vi bør vente til den verste turbulensen har lagt seg før vi går i gang med samtalen. Er det slik man unngår de store misforståelsene og de smertefulle kranglene? Det er ikke hva du gjør i samtalene i familien, men hvordan og hvorfor du gjør det, som er selve nøkkelen til god kommunikasjon. Jesper oppfordrer oss til å gjøre det vi gjør med omtanke, begeistring, ekthet og mot. I dette ligger et stort lederansvar for alle i familien. Det er ikke mer komplisert enn at din families lykke avhenger av din egen lykke ettersom menneskene rundt deg blir glade og harmoniske når du også er det.

10

RomForFam._MaterieNYeste.indd 10

28.09.11 15.46


Jeg har lest Jespers bøker opp gjennom årene. Jeg har blitt fascinert og provosert, men aller mest har jeg blitt forbauset over at mye av det han skriver og foreleser om, faktisk virker. Det er mulig å endre gamle mønstre og negativ, ureflektert atferd. Jeg håper denne boken kan inspirere deg til å se de menneskene du elsker mest på en ærlig og kjærlig måte, og å samarbeide med dem.

Monica Øien

11

RomForFam._MaterieNYeste.indd 11

28.09.11 15.46


12

RomForFam._MaterieNYeste.indd 12

28.09.11 15.46


Huset med a lle følelsene  

Hva er en kjernefamilie i dag? Et hus forbindes ofte med en kjerne­ familie, der store og små lever i fellesskap. Med husets mange boltre­ plasser, hvor det finnes rom for kjærlighet, sex, lek, mat og vekst, undrer jeg meg over hva huset egentlig rommer. Altså selve hjemmet, der man ånder og lever. Hvert hus har en egen personlighet. Familiens verdiforestillinger spei­ ler menneskene som bor der, deres vaner, sosiale rang og yrke. Hvilke levevaner, rutiner og opplevelser møter vi i de forskjellige rommene i et hjem? Hva skjer med oss i familien idet vi trer over dørstokken til huset og beveger oss fra rom til rom? monica øien: – Hva er egentlig et hjem? Det forbindes vel ofte med en kjernefamilie, der mor og far fortsatt lever sammen og alt skal være godt?  jesper juul: – Jeg tror en av de største misforståelsene ved kvinners velbegrunnede opprør på 1970-tallet var at kvinners oppgave i hjemmet ble definert som utelukkende praktisk. Dermed overså man den viktigste funksjonen, nemlig å skape atmosfære. Enten husarbeidet gjøres av kvinner eller menn, skaper det atmosfære og det er noe av det viktigste i et

13

RomForFam._MaterieNYeste.indd 13

28.09.11 15.46


hjem. Det er problemet med å outsource rengjøring, bestille mat, få hjemmet innredet av en interiørarkitekt osv. Det blir en velfungerende husholdning, men atmosfæren mangler. Hva skaper stemning? Det er greit å ha det rent og ryddig, men det er ikke nok. Hvis ting ikke blir gjort med sjel, blir det ingenting igjen. Sensitive mennesker kan fornemme energier i et hus så snart de kommer inn gjennom døren. Nå som begge foreldrene ofte jobber, blir familien nærmest en bedrift, der alt planlegges og administreres. Det er utrolig viktig for barna at det er en forskjell mellom hjem og skole eller barnehage. Hvis familien bare er en bedrift, trives ikke barna, og de blir stresset og misfornøyde. Hvis dette mønsteret fortsetter i 7–8 år, dør relasjonene mellom de voksne også, og de blir tilskuere til hverandres liv. Det første symptomet er at soverommet bare blir brukt til å sove i.

Hva skaper stemning? Det er greit å ha det rent og ryddig, men det er ikke nok. Hvis ting ikke blir gjort med sjel, blir det ingenting igjen. Statistisk sett vokser de fleste barn opp i en kjernefamilie, i hvert fall de første 8–9 årene av livet. Det stemmer at det blir flere enslige foreldre og stefamilier. Vi lever mye lenger enn før, så ekteskap til døden skiller oss ad går over en lenger periode enn tidligere. Et barn har som regel minimum tre livsfaser, kanskje med tre ulike utdannelser, tre ulike familier – hvem vet. Forutsetningen for et parforhold er at det gir mening. Det må gjerne være stormfullt, men det skal berike ens liv. Hvis ikke kan man like gjerne være alene. At parforholdet må berike ens liv er et nytt premiss, og den største endringen noensinne som berører familielivet. – Ja, for vi ønsker i utgangspunktet å finne den ene rette og holde sammen i tykt og tynt, det må da også være det ideelle? – Det er sant, men for de som ble voksne på 1990-tallet, er det blitt svært vanlig å ha flere langvarige forhold uten å få barn. Vi kan få inntrykk av at man skiller seg for et godt ord. I noen tilfeller stemmer det 14

RomForFam._MaterieNYeste.indd 14

28.09.11 15.46


kanskje, men min erfaring er at folk tar skilsmissen svært alvorlig når de har barn sammen. Jeg tror ikke målestokken er antall konflikter. Det som avgjør om forholdet holder, er om det oppleves som meningsfullt. – Men hvor meningsfullt skal det være? Mange har store forventninger og legger listen høyt. Vi kan ikke forvente at det skal være meningsfullt 24 timer i døgnet. Vi må jo også jobbe for at forholdet skal fungere? – Det er jeg helt enig i. Meningsfullt betyr ikke konstant harmoni eller lykke. At et forhold er meningsfullt betyr at det er berikende i den forstand at det utfordrer deg til å utvikle deg som menneske og medmenneske. Disse utfordringene kommer for det meste overraskende på oss, og vi liker dem ikke noe særlig når de dukker opp. Slik er det i alle kjærlighetsforhold, også til barn og unge.

Meningsfullt betyr ikke konstant harmoni eller lykke. At et forhold er meningsfullt betyr at det er berikende i den forstand at det utfordrer deg til å utvikle deg som menneske og medmenneske. Vi ønsker at samlivet er berikende for vårt personlige liv, og det er jo en helt ny målestokk. Våre besteforeldre tenkte ikke slik. Det er også en forskjell på hva vi opplever som meningsfullt. Noen synes personlige utfordringer er berikende, mens andre – og spesielt menn – synes det er bedre med fred og ro. Da blir symbolet på suksess harmoni. Jeg tror alle mennesker har sine egne kriterier for når det lykkes. Mange som skriver til meg, spør om hvor vondt man egentlig skal ha det før man gir opp og hvor lenge man skal jobbe med problemene. Det er ingen tvil om at man må akseptere en viss porsjon smerte i ethvert kjærlighetsforhold, men hvis ikke smerten fører noe med seg – erkjennelse, innsikt, utvikling – og bare gjentar seg neste måned og neste måned, da blir den meningsløs. Men dette må man jobbe med for å få det til å fungere fordi vi snakker om et intimt samliv med et menneske som man i utgangspunktet ikke kjenner. 15

RomForFam._MaterieNYeste.indd 15

28.09.11 15.46


– Ja, man kan fort kjenne seg ensom og alene selv om man lever i et parforhold fordi man ikke finner forståelse hos partneren. – For 30 år siden sa en kvinnelig kollega til meg: «Jesper, i mitt liv er det to muligheter. Enten lever jeg med en mann, eller så lever jeg med savnet av en.» Hun var med i den første generasjonen som sa at et ekteskap ikke er en sosial nødvendighet. Det er et følelsesmessig eksistensielt valg, og jeg vil ikke leve med en mann som ikke beriker mitt liv på et fundamentalt plan. Det er en helt ny standard. – Er idealfamilien en familie uten konflikter? – Nei, på ingen måte. Definisjonen på en konflikt er når to mennesker har to ulike ønsker eller behov. Vi oppfatter imidlertid konflikter som noe svært negativt. Det stammer fra en tid da familien var stramt hierarkisk og totalitær. Et totalitært system liker ikke konflikter, mens et demokratisk system må leve med konflikter. Den moralske konsensus er borte, så hver familie er en pioner. Mange finner trygghet i at noe blir vedtatt som en sannhet. Når amming blir utbasunert som det eneste riktige, ser vi unge, intelligente mødre mobbe de som ikke ammer – plutselig er de dårlige mødre fordi de gir flaske. Det samme ser vi med skilsmisser. Før var det ok å skille seg, men plutselig er det helt feil. Det er sørgelig at det offentlige rom ikke har plass til komplekse problemstillinger. Man skal enten finne en syndebukk eller ha en løsning. Jeg tror ikke det lar seg gjøre å finne en løsning på livet, men hvis man jobber med det, kan man kanskje finne en slags mening. Alt har sin pris, og det nytter ikke at vi ber staten betale prisen, for det kan den ikke. – Jeg tenker at løsningen eller svarene kommer når jeg dør, det er først mot slutten man virkelig skjønner hva det hele dreide seg om. Det handler om å være bevisst og ta de oppgjørene man skal ta underveis, tilgi der man skal tilgi og prøve å vokse der man skal vokse. – Alle våre normer og verdiforestillinger stammer fra et knapphetssamfunn. Vi vet ikke hvordan vi skal forholde oss til overflodssamfunnet. Vi kan demonisere det at barn blir konsumenter fra begynnelsen, men slike ting tar jeg helt rolig fordi jeg vet at det kommer en motbevegelse etter en viss tid. Det er simpelthen slik historien utvikler seg. Det store ubesvarte spørsmålet er om vi lærer noe av det.

16

RomForFam._MaterieNYeste.indd 16

28.09.11 15.46


Statistikken sier at mer enn 50 prosent skiller seg hvert år. Selv var jeg aldri gift, og vi bestemte oss for å flytte fra hverandre da sønnen vår var 1 år. Sønnen vår har etter separasjonen vært vant til en type boform der hovedhjemmet var hos meg, mens langweekendhjemmet var hos pappa. For oss var dette det beste. Vi fungerer godt som separert familie. Utfordringen oppstår kanskje først når man treffer en ny partner med egne barn som man drømmer om et samboende liv med. Da får hjemmet en helt ny betydning, der barn fort kan bli påtvunget et fellesskap med nye stesøsken og steforeldre i et kollektiv de ikke har ytret noe ønske om å bo i selv. Der barna helst bør like hverandre og sine nye steforeldre. – Hvordan skal stemor eller stefar forholde seg til en ny familiesituasjon og til barna i den nye familien? – Barn lar seg ikke oppdra av noen de ikke er i familie med. De avviser dem enten de er 2 eller 13 år. Vi slipper ikke mennesker inn der vi risikerer å bli såret hvis vi ikke er sikre på at vi er i familie. Hvis stefamilier allerede fra begynnelsen prøver å oppføre seg som om de var en familie, blir det ingen familie av det. Det er et paradoks som mange ikke tenker over. Vi kan ikke begynne med å få det til å ligne en familie. Å bli stemor eller stefar handler om å bli venn med stebarna – ikke for å bli en jevnaldrende kompis, men for å se om vi kan bli en familie. Når man forelsker seg i en annen voksen, får man hjelp av kjemi og hormoner. Etter 4–5 år kan man se om man også kan bli venner. Med barn er det omvendt: Man må bli venn først, og deretter se om man kan bli en familie. Jeg har møtt mange barn på 5–6 år med foreldre som skilte seg da barna var et par år gamle. De får en stefar eller stemor de blir svært glad i, og spør om de får lov til å kalle stefar for pappa eller stemor for mamma. De bekrefter dermed at fellesskapet nå er blitt en familie. – Når man er gift eller samboer og lever med sin andre eller tredje familie, har man kanskje en annen følelse for partneren sin. Man er kanskje mer voksen, mer erfaren og veloverveid, og dette smitter gjerne over på barna. Noen barn blir nysgjerrige og ønsker kanskje å vite om mor og far har sex med stefar eller stemor. Hva skal man svare da?  – Jeg synes man skal svare ja hvis man har det. Det har alltid vært 17

RomForFam._MaterieNYeste.indd 17

28.09.11 15.46


vanskelig for barn å forestille seg at foreldrene har sex med hverandre, av årsaker jeg ikke helt skjønner. Tenåringer synes det er direkte pinlig. Spørsmålet kommer fordi barn filosoferer over livet. De filosoferer over sex på samme måte som når de spør mamma hva som skjer hvis hun dør. Og så glemmer de svarene så fort de får dem. Sex er en del av barns liv og det offentlige rom, så det er klart de er opptatt av det. Man gir dem en stor gave hvis man kan formidle at sex er noe deilig. I offentligheten er sex ofte problematisk. – Med den nye ekteskapsloven har homofile fått samme rettigheter som heterofile par. De kan gifte seg, og de har rett til å få barn ved adopsjon eller gjennom kunstig befruktning. Vi er i ferd med å få enda flere typer familier. Vi har erfaring med adopterte barn som lever med en lengsel etter å lete opp sine biologiske foreldre, og noen klarer det. Hvilke tanker gjør du deg om den nye familien, der barn vokser opp med to foreldre av samme kjønn hvor de kanskje aldri vil få møte sin biologiske mor eller far? Er det en menneskerett å få barn, eller kan man si at det er en menneskerett å ha foreldre?  – Det er ikke noe annerledes å leve i et homofilt forhold enn å leve i et heterofilt forhold, etter min erfaring. Jeg har hatt mellom 50 og 100 homofile par i terapi, både menn og kvinner. De grunnleggende mekanismene er helt like, og jeg har ingen betenkeligheter ved at de får adoptere barn. Det finnes heller ingen forskning som tilsier at de er dårligere foreldre, eller at barna tar skade av det. Jeg mener imidlertid at vi mennesker bega oss ut på et skråplan da vi bestemte at det å få barn var en menneskerett. I Danmark skjedde det da vi ga alle par rett til tre forsøk på fertilitetsbehandling. Hvis den holdningen følger med etter at barnet er født, og det gjør den jo ofte, blir barn en ting vi må ha. Vi må ha et annet menneske som vi kan oppleve at vi har verdi for. Det er greit nok, men vi må huske at barnet har nøyaktig de samme behovene, nemlig å oppleve at det har verdi for foreldrene. Jeg har liten tro på at alle burde bli foreldre. – Er dette en generell tanke hos deg, som inkluderer både heterofile og homofile par?  – Ja, ja! Jeg er ikke spesielt religiøs i noen retning, men her mener jeg at vi har gapt over mer enn vi kan klare. Det vil alltid være mennesker som ikke kan få barn. De fleste i min generasjon fikk de barna de kunne 18

RomForFam._MaterieNYeste.indd 18

28.09.11 15.46


få, og de brukte ingen prevensjon. Vitenskapeliggjøringen av denne prosessen er jeg dypt skeptisk til. Jeg tviler på at det er menneskets oppgave å ta den slags beslutninger. En gang møtte jeg en mann på omkring 70 år i San Francisco. Han var munk og utdannet innen tradisjonell kinesisk medisin. Min venn Ken Dychtwald ville ha barn med kona Maddy, som gikk til denne legen. Etter noen måneder ble hun svært utålmodig. Jeg fulgte Maddy til legen, og den gamle kineseren sa til meg: «Mr. Jesper, I need your help, I cannot speak to Maddy and Maddy cannot hear me, so if you please …» Så sier han til meg at Maddy ikke kan få barn, for: «Maddy wants baby too much,» – du må be henne avslutte behandlingen. To år senere kom det første barnet, og to år senere enda et barn. Det var det. Om man klarer å bli gravid avhenger blant annet av sammenhengen mellom kropp og sinn. Vi kjenner jo alle historiene om at noen prøver og prøver, så gir de opp og adopterer, og så blir de plutselig gravide.

Relasjonen til et barn er ikke enveis. Barnet skal ikke bare motta det jeg har, jeg må også være åpen for å motta det barnet har, både det positive og negative. – Kan vi legge dette i Guds hender? Eller overlate det til skjebnen eller hva vi enn måtte tro på? – Jeg tror vi er best tjent med det, men nå sier jo vesteuropeiske politikere at folk må produsere flere barn for å opprettholde den økonomiske veksten. Og da begynner folk å føle presset.  – Det ligger jo også en viss status i det å få barn. – Dette er et område fullt av paradokser. Det er en suksessfaktor å få barn, i betydningen velfungerende barn. På en annen side er det også en suksessfaktor at man ikke skal se på foreldrene, særlig kvinner, at de har fått barn. Livet skal helst fortsette som før. Jeg vil nødig krenke dem som ønsker seg et barn, men jeg vil understreke at relasjonen til et barn ikke er enveis. Barnet skal ikke bare motta det jeg har, jeg må også være åpen 19

RomForFam._MaterieNYeste.indd 19

28.09.11 15.46


for å motta det barnet har, både det positive og negative. Gjør jeg ikke det, er barnet bedre tjent med ikke å bli født.

Jeg vokste opp med en bestemor som var kunstner og syerske på Vestlandet. Jeg kunne peke på bilder av klær i de internasjonale mote­ bladene, og så sydde mormor de samme klærne til meg. Etter noen uker var kreasjonen gjenskapt på Madla, og jeg kunne stolt gå på juleball og bursdagsfest og føle meg topp moderne. Det krevde riktignok tålmodig­ het, for jeg måtte drømme om den smekre kjolen i ukevis før jeg endelig fikk den. I dag har vi bedre råd. Barn får stort sett alt det de trenger, selv om det er finanskrise i verden. Spørsmålet er om dette snarere er en verdikrise, en mangel på takknemlighet og ydmykhet. – Barn får ting litt vel fort i dag, og vi frarøver dem muligheten til å glede seg. Hva skjer med et barn som aldri trenger å vente på noe? – De mister evnen til å glede seg og til å vente, og det vil si at de lærer at enhver lyst bør tilfredsstilles så fort som mulig. Det er nærliggende å tenke om det så kan føre til at de forsøker å dempe enhver frustrasjon med alkohol, narkotika eller legemidler når de blir eldre. Nå for tiden blir barn beskyttet mot savn, smerte og frustrasjon av nær sagt enhver art. De skal helst gå rundt som en slags Teletubbie. Hvis man vokser opp på den måten, er det klart at man enten kjenner seg hjelpeløs og fortapt som ung eller søker det ekstreme for å merke at man lever. – Er det vår dårlige samvittighet som dobbeltarbeidende og våre urealistiske krav til å være perfekte som får oss til å kjøpe for mye til barna våre, som en kompensasjon fordi vi har mindre tid med familien? – Tidsklemma er en bekymring man påfører seg selv. Faktum er at to arbeidende foreldre har mer fritid nå enn voksne noensinne har hatt. Det handler ikke så mye om hvor mange timer i måneden vi er sammen, mer om hvor lang tid vi har når vi først er sammen. Når man har vært sammen i 2–3 timer og er ferdig med å snakke om det man må snakke om, blir det stille en stund. Deretter begynner man å si noe man ikke har

20

RomForFam._MaterieNYeste.indd 20

28.09.11 15.46


hørt seg selv si før. Da først blir det personlig og intimt, det andre er som regel bare overfladisk prat. Det er derfor mange kommer hjem fra ferie med en helt ny energi og nærhet, eller de kommer hjem og skiller seg. Når vi er forelsket i hverandre eller i vårt nyfødte barn, handler det bare om å haste i vei, og mye av det vi sier er tull. Så kommer hverdagen med henting og bringing av barn i barnehagen, hei hvor det går, hjem og fikse og ordne, pang-pangpang. Man kan godt være oppriktig interessert i hvordan barnet har det, men det blir en intervjuform, der man kun får svar. Du får ikke vite hvem jeg er ved at jeg bare svarer på spørsmålene dine. Risikoen er dessuten stor for at du stiller feil spørsmål.

Går du rundt med et barn på fjellet i noen dager, begynner det å si ting spontant. Da får du høre ting som heller ikke barnet selv visste lå parat til å bli sagt. Det er slik vi lærer hverandre å kjenne. – Da må det samtale til. – Ja, det må mer til. Går du rundt med et barn på fjellet i noen dager, begynner det å si ting spontant. Da får du høre ting som heller ikke barnet selv visste lå parat til å bli sagt. Det er slik vi lærer hverandre å kjenne. Pausene er like viktige som ordene som blir sagt. Det er paradoksalt at det er mye lettere for oss å være intime når vi sitter på restaurant enn når vi sitter hjemme på kjøkkenet. Barn elsker det. Jeg er mye på restaurant alene og betrakter folk. Foreldrene har ikke barna i fokus hele tiden, og de kan plutselig begynne å snakke om noe viktig. Ungene stortrives når de voksne er opptatt av hverandre. Det er ubehagelig for barn å være i sentrum hele tiden.

21

RomForFam._MaterieNYeste.indd 21

28.09.11 15.46

Profile for Cappelen Damm AS

Rom for familien av Jesper Juul  

Programleder Monica Øien og familieterapeut Jesper Juul filosoferer over vanlige problemstillinger for foreldre, som hvordan finne gode svar...

Rom for familien av Jesper Juul  

Programleder Monica Øien og familieterapeut Jesper Juul filosoferer over vanlige problemstillinger for foreldre, som hvordan finne gode svar...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded