__MAIN_TEXT__

Page 1


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 3

Gerd-Liv Valla

PROSESSEN Skrevet i samarbeid med Stian Bromark


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 4

2. opplag © J.W. Cappelens Forlag AS, 2007 Omslagsfoto: Jacques Hvistendahl/All Over Press Baksidefoto: Frode Johansen Omslagsdesign: Bente C. Bergan André Bjerkes gjendiktning av Rudyard Kiplings dikt «Hvis» er gjengitt med tillatelse av Aschehoug. Satt med Sabon 10,5/15 av Bente C. Bergan Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2007 ISBN 978-82-02-27552-5 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 5

Til alle som har bidratt til ü gjøre livet levelig i en vanskelig tid


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 6


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 7

INNHOLD

Forord Uke I: 10. januar Uke II: 15. januar Uke III: 22. januar Uke IV: 29. januar Uke V: 5. februar Uke VI: 12. februar Uke VII: 19. februar Uke VIII: 26. februar Uke IX: 5. mars Epilog Takk

9 11 33 62 97 126 160 182 219 234 271 307

LOs organisasjonskart LO-forbundene med ledere og medlemstall Psykiater Torgeir Husbys betenkninger Advokatfirmaet Haavind Vislie AS’ merknader Kilder

308 309 311 315 331


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 8


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 9

FORORD

Å forlate det oppdraget nærmere 850 000 LO-medlemmer har gitt meg, er det tyngste jeg har gjort i mitt yrkesliv. Våren 2001 ble jeg valgt til leder av Landsorganisasjonen i Norge. Vinteren 2007 ble jeg angrepet i VG av en ansatt, Ingunn Yssen. Ukene som fulgte føltes uvirkelige, utrolige, som en brottsjø både jeg og mine medarbeidere var totalt uforberedte på. Uvirkelig? Ja. Påstandene, granskningen, og avisenes massive dekning av saken, føles fortsatt uvirkelig. Situasjonen var også historisk. En enstemmig kongressvalgt LO-leder valgte å gå midt i en periode. Politikere som skriver sine erindringer, gjengir gjerne fra de lukkede rom for å forklare hvorfor ting skjedde og for å kaste lys over politiske prosesser. Det har også jeg gjort. Men det er en forskjell på mine erindringer og den vanlige politikerbiografien. Min bok er skrevet nærmere i tid enn de fleste andre. Den omtaler dermed politikere og fagforeningsledere som fortsatt sitter i sine verv. Mitt valg var følgende; enten måtte jeg la være å skrive historien, eller så måtte den fortelles så sann som mulig, slik jeg opplevde den. Jeg valgte det siste. Denne prosessen endte med at en demokratisk valgt leder for landets største arbeidstakerorganisasjon gikk fra borde. Det er en historisk hendelse, som kan varsle om en ny tid. En tid da demokratiske valg kan settes til side, av sterke enkeltaktører med sin egen agenda. En enkelt person skulle jeg gjerne spart for flere detaljer. 9


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 10

Det er Ingunn Yssen. Men Yssens situasjon i LO er og blir sakens kjerne. Vi gjorde våre feil i den innledende håndteringen av hennes angrep. I denne boken er jeg nødt til å gå inn på hvorfor hennes arbeidssituasjon i LO ble slik den ble, og fortelle hvordan Fougner-utvalget opptrådte. Uten det kan ikke min historie skrives. Det er ubehagelig, men sakens dimensjoner gjør det nødvendig. Gjennom hele Fougner-utvalgets arbeid ble det systematisk lekket til landets største avis, VG. Mediedekningen, som i omfang tilsvarte en dobbelt tsunami ifølge medieforskerne, var i vesentlig grad styrt av disse lekkasjene. Og lekkasjene kom bare fra den ene siden. Var det en feil fra vår side at vi ikke lekket? Har samfunnet blitt slik at man må bryte reglene for å vinne slaget? Jeg vet ikke. Jeg håper ikke det. Enkelte vil ikke like det de leser. Men noe er viktigere enn å la være å utfordre gamle venner. Det er å fortelle alle de tillitsvalgte, ja alle medlemmene i LO, hvorfor jeg gikk av som leder. Det var en prosess styrt av mange krefter. En prosess på siden av det ordinære medlemsdemokratiet i fagbevegelsen. Og det bør ikke skje igjen. Oslo, 1. oktober 2007 Gerd-Liv Valla


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

ONSDAG 10.

30-10-07

08:37

Side 11

JANUAR

– Det er et brev til deg. Bjørg, min hyggelige og påpasselige sekretær, gir beskjeden. Klokken er rundt halv fire onsdag ettermiddag. Utenfor er det mørkt og sølete. Arbeidsdagen er bare halvveis over for meg og noen medarbeidere som har planlagt å jobbe utover kvelden. Jeg skal forberede meg til dagen etter. Da skal det være sekretariatsmøte, Inntektspolitisk Utvalg, og vi skal holde den årlige såkalte torskemiddagen. Kroppen kjennes full av energi, selv om jeg fortsatt restituerer meg etter ryggoperasjonen i fjor. Lange spaserturer, helst i skog og mark, er treningsformen som gir best utbytte. Det fikk jeg tid til i juleferien, selv om jeg strevde med en kronisk akillesbetennelse. Nå ser jeg frem til å ta fatt på alvoret. Mye skal skje i løpet av vinteren og våren: tariffoppgjør, utvalgsarbeid om avtalefestet pensjon (AFP) og en omfattende reise til Afrika for å styrke LOs solidaritetsarbeid. Utenlandsturer har det vært relativt lite av i min ledertid. Jeg prioriterer å være der medlemmene våre er, i Norge. Men nå gleder jeg meg til en lenge planlagt reise. Håndskriften på den store, hvite konvolutten er gjenkjennelig. – Er det fra Ingunn? Bjørg tror det. Brevet er levert i resepsjonen i første etasje, ikke sendt med ordinær postgang. På forsiden står det «LO v/Gerd-Liv Valla». Jeg tar det med inn på kontoret. Vår informasjonssjef, Jenny Ann Hammerø, spesialrådgiver Nina Tangnæs Grønvold og informasjonsrådgiver Martin Steen føl11


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 12

ger etter. Planen er å drøfte detaljer rundt torskemiddagen. Jeg spretter opp konvolutten, leser raskt. Å komme gjennom teksten viser seg å være en kamp. Grove beskyldninger mot meg og kolleger i LO slenges ut. Jeg er vantro. Etter en stund legger jeg brevet på bordet og sier til mine medarbeidere: – Les gjerne, hvis dere makter. Dette er som å få et tak i hodet. En halv time senere ringer landets største avis og vil ha en kommentar. Brevet var utvilsomt kommet VG i hende lenge før det ble levert til oss. Påstandene i brevet om hva jeg skulle ha sagt og gjort, kom som et sjokk. Men allerede dagen før var Ingunns oppsigelse varslet. Da mottok vi et brev fra hennes advokat hvor det sto at Ingunn Yssen ikke lenger ønsket å jobbe i LO. Hun var heller ikke interessert i å inngå en avtale med oss, hun ville si opp på dagen. Vi skulle få en mer inngående begrunnelse på et senere tidspunkt. Ja, ja, tenkte jeg. Da har vi fått en slutt på den saken. Den hadde vært en verkebyll hele høsten. I 2003 hadde Ingunn Yssen fått den viktige og krevende jobben som internasjonal sekretær. Det ble tidlig klart at her ble det en bratt læringskurve. Hun hadde mye fravær. Siden august 2006 hadde hun vært sykmeldt på heltid. Ingunn og jeg hadde blitt enige om et løp som skulle sørge for at hun kunne gå ut av organisasjonen med hevet hode. Hun kunne, slik hun ville, begynne på Forsvarets høgskole og si opp stillingen i LO mens hun gikk der. Ingunn kunne komme tilbake til LO hvis hun ikke fant en annen jobb underveis, men internasjonal sekretærjobben måtte avdelingens nestleder Karin Beate Theodorsen få på fast basis. Både av hensyn til LO og til Karin Beate kunne vi ikke lenger operere med midlertidige løsninger. Vedlagt brevet fra advokaten lå en erklæring fra legen, 12


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 13

som fortalte at Ingunn Yssen var blitt syk av å jobbe i LO. Noe med ordlyden i legeerklæringen gjorde at jeg stusset. Jeg sa til mine medarbeidere som befant seg på kontoret, Tove og Jenny Ann: – Denne legeerklæringen er ikke skrevet med tanke på LO. Heller ikke for Ingunn Yssen. Den er skrevet for å bli offentliggjort i media. Det er et paradoks at Ingunn Yssens påstander om dårlig arbeidsmiljø i LO skulle komme akkurat nå. To dager tidligere hadde ledelsen et møte. I ledelsen sitter vi åtte kongressvalgte, informasjonssjefen, administrasjonssjefen og to rådgivere. Blant temaene var en arbeidsmiljøundersøkelse som skulle utføres blant de ansatte i Folkets Hus. Møtet den 8. januar ble brukt til å drøfte hvordan den burde utformes. Personalsjef Tove Haug orienterte, og ble supplert av ledelsens representant i arbeidsmiljøutvalget, LO-sekretær Trine Lise Sundnes og vår relativt ferske administrasjonssjef Kine Smith Larsen, som tidligere var min personlige rådgiver. Vi i ledelsen var tilfreds med at arbeidet var kommet godt i gang. Samtidig var jeg og andre spente: Hadde arbeidsmiljøutvalget tatt initiativ til undersøkelsen fordi noen hadde klaget på arbeidsmiljøet? – Nei, absolutt ikke, svarte Tove. Inntrykket var at de ansatte var tilfreds med arbeidsmiljøet i Folkets Hus. Verken hovedverneombud eller klubbleder hadde uttrykt noen misnøye. Tove trakk frem den store stabiliteten blant de ansatte, at sykefraværet hadde gått ned med 30 prosent siden 2001, en overoppfylling av målene i den såkalt IAavtalen (avtale om inkluderende arbeidsliv). Slike undersøkelser bør imidlertid gjennomføres med jevne mellomrom for å kartlegge hvorvidt miljøet blir bedre eller forverrer seg. 13


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 14

Etter at møtet var over, kom Trine Lise inn på kontoret mitt. Vi sto rett overfor hverandre rundt det høye bordet jeg hadde fått etter ryggbruddet. Trine Lise så bekymret ut. – Er det noe alvorlig? spurte jeg. – Nei, bare det at det har vist seg at ikke alle avdelingslederne har like gode systemer for HMS-arbeidet sitt. HMS står for helse, miljø og sikkerhet. – Men det må vi gjøre noe med. Administrasjonens rolle som tilrettelegger for HMS-arbeidet i alle former, har vært viktig for oss. Arbeidsmiljøutvalget, hvor du har alle fullmakter på vegne av ledelsen, må følge opp dette, sa jeg. Onsdag kveld, når jeg kommer hjem til min egen leilighet i Pilestredet Park, setter jeg meg ned i sofaen og tenker gjennom dagens begivenheter. Jeg føler meg utmattet, men leser brevet enda en gang for å se om det kan være noe som helst hold i beskyldningene. «Det er dessverre ikke mulig for meg å fortsette som internasjonal sekretær i Landsorganisasjonen. Jeg ser ingen annen mulighet enn at arbeidsforholdet opphører.» Åpningen av brevet er tilforlatelig og formell. Men Ingunn kommer raskt inn på det personlige forholdet mellom henne og meg. «LO-lederens oppførsel har imidlertid gjort det umulig for meg å gjøre en så god jobb som jeg gjerne ville...» Deretter skriver hun at ulike episoder, både enkeltvis og samlet, er av «trakasserende art» og tilstrekkelig for å anlegge søksmål. Hovedbeskyldningene går ut på at jeg har forespeilet henne en annerledes, mindre administrativ jobb enn det som faktisk er tilfellet. Dernest skal jeg ha løftet frem nestlederen i Internasjonal avdeling på bekostning av henne, både i møter og under delegasjonsreiser. Dette angivelig for å «udugeliggjøre» henne. På flyplassen i Helsinki skal jeg dess14


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 15

uten ha skreket til henne at hun er «ubrukelig» fordi hun ikke greide å skaffe meg et behagelig flysete. Grove anklager. De omtalte episodene utspiller seg på nytt i hodet mitt. Jeg blir tryggere og tryggere på at Ingunns påstander enten er usanne, overdrevne eller grovt fordreide, men de går likevel inn på meg. Den som rammer hardest, er at jeg angivelig ble skuffet fordi hun ble gravid. Ingunn skriver: «I 2004 ble jeg gravid. En begivenhet som er lykkelig for de fleste, men som for mitt vedkommende også var uvanlig. Det er slett ikke gitt at man blir gravid når man har passert 40. De fleste ble glade på mine vegne og jeg var selvfølgelig veldig glad og dessuten i svært god form. Det føltes derfor meget underlig når LO-lederen sa at hun var skuffet over at jeg var gravid. Etter at jeg kom tilbake etter mine åtte måneder i foreldrepermisjon, påpekte hun at det ikke hørte med i planen at jeg skulle få et barn. Men at hvis jeg gjorde som henne og arbeidet lange dager og kvelder annenhver uke, så kunne det til nød gå.» Jeg, skuffet fordi noen får barn? For det første: Hva slags mennesker er det som blir det? På vegne av andre? Jeg var ikke skuffet over at Ingunn ble gravid. Tvert imot. Jeg husker episoden godt. Karin Beate Theodorsen, nestleder i Internasjonal avdeling, ringte oppskaket en vårdag i 2004 og sa: – Gerd-Liv, har du snakket med Ingunn? – Snakket om hva da? – Noe vanskelig og viktig. Du må prate med henne selv. Ja vel, svarte jeg, før vi la på. Det eneste som slo meg kunne være så alvorlig som Karin Beates bekymrede stemme indikerte, var sykdom. Var Ingunn blitt syk? Alvorlig syk? Det 15


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 16

var hun heldigvis ikke. På telefonen fortalte hun meg alt sammen. Hun var gravid. – Oi, var det ikke noe verre enn det? Det var jo hyggelig, Ingunn. Dette skal vi få til. Deretter ringte jeg tilbake til Karin Beate: – Du skremte meg. Det er ikke noe alvorlig i veien med Ingunn. Hun er jo gravid! – Ja, men hvordan skal vi gjøre dette? Hvor lenge skal hun være borte? Skal jeg overta? Som nestleder var Karin Beate bekymret for sin egen og avdelingens arbeidssituasjon. Stadige fravær, manglende oppfølging av saker og medarbeidere fra avdelingslederen, hadde tatt på. Hvordan skulle forberedelsene til LO-kongressen våren 2005 nå gjøres? Skulle Karin Beate konstitueres som leder? For hvor lang tid? Og ville avdelingen få en medarbeider til? Karin Beate stilte mange spørsmål. Forståelig nok. Situasjonen hadde ikke vært enkel for henne. Hun hadde selv søkt jobben som internasjonal sekretær. Hun har selv vært åpen om at det gikk hardt inn på henne at Ingunn var blitt foretrukket fremfor henne. Karin Beate var oppgitt og lei av usikkerheten. – Dette er naturligvis ikke noe vi har planlagt for, men dette skal vi få til, sa jeg til Karin Beate. Dette skal vi få til. Jeg uttrykte ikke skuffelse. Tvert imot sa jeg «så hyggelig» til Ingunn, og jeg beroliget Karin Beate med at dette skulle la seg ordne. Den eneste gangen jeg brukte ordet «skuffet» i forbindelse med Ingunn Yssens graviditet, var at jeg uttrykte at det hadde vært hyggelig og praktisk om jeg hadde fått høre det av henne selv. Det var skuffende at jeg som hennes nærmeste overordnede skulle få høre det av andre i avdelingen. Skuffet. Skuffet fordi jeg fikk vite det sent, ikke fordi hun 16


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 17

var gravid. I hele mitt voksne liv, både i og utenfor LO, har jeg jobbet for å bedre kvinners rettigheter i forbindelse med graviditet, barnefødsel, amming og permisjon. Skuffet? Jeg sa til og med til Karin Beate, som en spøk, men like fullt med en oppriktig undertone: – Arbeiderbevegelsen trenger flere barn! Nei, ikke skuffet. Noe av det siste jeg tenker før jeg sovner er: Dette vil jeg ikke ha sittende på meg.

TORSDAG 11.

JANUAR

Overskriften er drepende: «Jeg ble mobbet av Valla fordi jeg ble gravid». VG-forsiden gjør meg uvel. Mobbet henne fordi hun var gravid? Først skuffet, nå mobbet? Jeg er fortsatt i en tilstand av sjokk og vantro. Tenk at Ingunn har sagt at jeg har mobbet henne fordi hun var gravid, ikke mens hun var gravid. Fordi. Hva er det Ingunn vil hevne? Hva tror Ingunn at hun vil få se? Jeg tenker tilbake til augustdagene i 1997 i Justisdepartementet, da Ingunn og jeg sto sammen mot VGs oppslag basert på anonyme kilder. Kilder vi raskt skjønte hvem var. Ingunn så at jeg den gang tok mediekjøret tungt. Var det slik hun ville se meg? Ved å bruke samme journalist som var ledende i hetskampanjen mot meg i 1997, en journalist hun hadde et meget nært forhold til under tiden i Justisdepartementet. Jeg er bestemt på at den gleden skal verken Ingunn eller VG-journalist Eirik Mosveen få. De skal ikke få se meg ligge nede for full telling. Ingunns anklager er hinsides. Nå gjelder det å stå oppreist. 17


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 18

Resten av nyhetsoppslaget er en gjennomgang av oppsigelsesbrevet, som VG, ifølge avisen selv, kan «avsløre» innholdet i. Avisen har i lengre tid forsøkt å finne noe negativt å skrive om arbeidsmiljøet i LO. Nå har de endelig fått det. Fått, ikke avslørt. Sykefraværet i Folkets Hus har blitt redusert med 30 prosent siden jeg overtok som LO-leder i 2001, så de har vært nødt til å grave dypt. I VG får Ingunn støtte av Erna Ansnes, tidligere leder for Europaseksjonen i LO, nå direktør i Atle Brynestad-selskapet CG Holding: «Jeg kan bekrefte at Valla behandlet Yssen på en dårlig måte. Hele avdelingen led under dette. Det var vondt å se at Yssen var sjanseløs dag ut og dag inn mot Valla. Valla satt med alle ressurser og Yssen hadde ingen midler å ta igjen med». Erna har aldri vært redd for å fortelle folk sannheten, men hun har aldri sagt et ord om dette til meg. Tvert om har hun gitt meg motsatte meldinger. Mediepågangen er voldsom allerede fra tidlig på morgenen. Alle vil høre min versjon. På kontoret drøfter vi ulike strategier. Dette er i utgangspunktet en personalsak. Derfor er det heller ikke riktig av oss å kommentere den i offentligheten. Men nå er hele saken brettet ut i landets største avis. Vi, og spesielt jeg, har behov for å korrigere de mest hårreisende anklagene. Noen foreslår å gi VG et eksklusivt intervju, men hvor sure vil ikke journalister og redaktører i de andre avisene bli da? Hvis jeg skal gi utallige intervjuer den dagen, kommer jeg ikke til å få gjort noe annet. Vi bestemmer oss for å holde en pressekonferanse. Ved lunsjtider inviterer vi mediene til sekretariatssalen, som er et praktfullt, ærverdig lokale i niende etasje i Folket Hus. Roar Flåthen, vår første nestleder, tar ansvar for møtet i 18


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 19

Inntektspolitisk utvalg, som er et rådgivende organ for Sekretariatet i tariffpolitiske spørsmål. Geir Mosti, vår andre nestleder, sitter ved siden av meg når vi møter det store presseoppbudet. Alle som har sett meg på pressekonferanser tidligere, må merke at jeg er preget. Flere ganger begynner jeg på samme setning, avbryter meg selv, er rastløs i kroppen. Forsøker etter beste evne å balansere hensynene; på den ene siden har LO behov for fortsatt å understreke at dette er en personalsak som ikke kan kommenteres offentlig, på den andre siden ønsker LO å imøtegå den mest graverende kritikken. Jeg forteller kortfattet min versjon av omstendighetene rundt Ingunns graviditet og dementerer påstanden om at hun ikke har fått innvilget permisjon med lønn for å gå på Forsvarets høgskole. Jeg sier, som sant er, at permisjonssøknaden ikke har blitt behandlet ferdig fordi Ingunn har vært sykmeldt og unngått å besvare våre forespørsler. På vegne av medarbeiderne på huset avviser jeg også postulatet om at ingen våger å si meg imot: – Medarbeiderne på huset tør å si fra, og de er dyktige. Medarbeiderne her trives. Vi har lavt sykefravær, få slutter og vi får ting til. Det ville vi ikke klart om ikke folk trivdes på jobben. Så påstandene reagerer vi veldig, veldig sterkt på. Men, når det er sagt: Jeg stiller krav som leder. Jeg vil jo ikke ha et image som pusekatt, sier jeg. Deretter åpnes det for spørsmål. Aftenpostens Harald Stanghelle spør om dette er en håndtering andre arbeidsgivere bør ha som eksempel når de skal behandle vanskelige personalsaker? Ja, svarer jeg. Vi har behandlet Ingunn Yssen etter arbeidsmiljølov og avtaleverk. Så ja. Pressekonferansen går tross alt fint, synes vi. Men det går ikke lang tid før vi får tilbakemelding fra politiske kommen19


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 20

tatorer i aviser og på tv: Jeg er arrogant. Forstår ikke alvoret. De skulle bare visst hvordan jeg har det inni meg. De skulle bare ant hvor fortvilende det er å få en slik sak og slike anklager brettet ut i avisen. Allerede i høst begynte det å gå rykter. Folk lurte på hvorfor Ingunn Yssen var langtidssykmeldt. Hun ga ikke lyd fra seg, tok ikke telefonen. Så hørte vi fra hennes advokat at hun følte seg dårlig behandlet. Ja vel, men da må hun komme ned hit og fortelle oss hva som er galt. Hun må snakke med oss. Det ville hun ikke. Hun ønsket ikke å snakke om fortiden, kun fremtiden. Hun ville snakke om Forsvarets høgskole. Skulle jeg da latt det ligge? Sagt ok, vi lar fortid være fortid og lykke til på skolen? Hun mente jeg hadde behandlet henne dårlig, men jeg ante ikke på hvilken måte. Så kommer oppsigelsesbrevet over fire sider i VG. Det handler utelukkende om fortid. Det inneholder beskrivelser av episoder jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i, og som er direkte gale. Skal jeg da legge meg flat? Be om unnskyldning for noe jeg ikke har gjort? Hva ville mine medarbeidere si, som har sett Ingunn gå inn i en av de høyeste stillingene i vår administrasjon og ikke ta jobben på alvor? De vet at beskyldningene ikke stemmer. På sekretariatsmøtet orienterer jeg om møtet med pressen. I sekretariatet sitter elleve forbundsledere med stemmerett, blant andre Fagforbundets leder Jan Davidsen og nestleder Gerd Kristiansen, Fellesforbundets leder Kjell Bjørndalen og nestleder Arve Bakke, Sture Arntzen fra Handel og Kontor, Morten Øye fra LO Stat, Turid Lilleheie fra Norsk Tjenestemannslag og Leif Sande fra Industri Energi. Alle er preget av dagens mediebilde. På sekretariatsmøtet 4. desember, etter 20


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 21

Dagens Næringslivs førstesideoppslag «LO-topp sykmeldt etter strid med Valla» 30. november, orienterte jeg om at kjernen i saken var at Ingunn ikke fungerte som leder av Internasjonal avdeling. Da nikket alle, særlig Arve Bakke i Fellesforbundet. Vi var samstemte. Dagens Næringsliv skrev: «Fra flere kilder får DN bekreftet at sykmeldingene skyldes en konflikt mellom LO-leder Gerd-Liv Valla og Yssen. Men kildene er helt uenige om årsaken til striden. Noen sier at Valla har behandlet Yssen meget dårlig og gradvis fratatt henne makt og myndighet. Andre sier at årsaken er at Yssen ikke har klart å skjøtte jobben sin.» Nå er det hun som er offeret, mens vi, og spesielt jeg, er mobberen. Nå møter jeg ikke nikk, men mer lukkede ansikter. Jeg forstår at de er preget av alvoret, og jeg beroliger meg med at dette skal de få mer oppklarende informasjon om på et senere tidspunkt. Idet jeg går ned fra sekretariatsmøtet, tar jeg en prat med LO-sekretær Rita Lekang om et internt dokument vi hadde utformet om Ingunns arbeidsforhold og som ledelsen hadde fått. Det var i utgangspunktet stilet til Håkon Bleken, som ble hyrt inn da Ingunn via egen advokat kom med anklager mot LO rett før jul. Jeg funderer på om vi burde sende det til sekretariatet – som er øverste myndighet i LO etter kongressen og representantskapet, hvor forbundslederne og de åtte i organisasjonens valgte ledelse møter. Kongress er det bare hvert fjerde år, representantskapsmøte to ganger i året, derfor er det på de ukentlige sekretariatsmøtene at LOs daglige drift utformes. Lekang er enig. Det er et viktig og godt notat, sier hun og legger til: – Send det ut. Hele teksten. 21


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 22

Torskemiddagen på Spiseriet Møller utsettes til klokken fem. Seansen er en årlig tradisjonsrik begivenhet, der vi spiser og hygger oss. Høytideligheten består i at LO-lederen takker avgåtte sekretariatsmedlemmer med å gi dem et rosemalt fat og noen personlige ord. I tillegg holder LO-lederen en tale om utfordringene i året som kommer. Jeg holder talen, smiler, spøker og er alvorlig der det trengs. Det koker inni meg. Feststemningen uteblir. Erik Bratvold, tidligere leder i Norsk Sjømannsforbund, holder talen på vegne av de som går ut av sekretariatet. Olav Støylen, nylig avgått leder i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, holder takk for maten-talen. Støylen gir ros til meg for å ha fått offentlig og privat sektor til å samarbeide bedre enn før. Det trøster. Etter middag og kaffe går vi opp til åttende etasje, der jeg og resten av ledelsen i LO har kontor. Jeg får med meg at Dagsavisens Arne Strand og VGs Olav Versto deltar i debattprogrammer. Jeg omtales nå som en av de sterkeste LO-lederne i nyere tid, men flere sabler meg ned, med utgangspunkt i Ingunn Yssens brev. Strand, Versto og Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse er innkalt som såkalte eksperter, men mitt inntrykk av dem i kveld er at de danner seg sterke meninger på et ganske spinkelt grunnlag. Versto avfeide de anonyme kildene i 1997, som hevdet at jeg var vanskelig å samarbeide med i Justisdepartementet. Nå er han på glideflukt bort fra sitt tidligere ståsted.

22


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

FREDAG 12.

30-10-07

08:37

Side 23

JANUAR

Dokumentet. Når jeg våkner, er det bare én ting som står i hodet mitt: Sannheten. Vi må ut med informasjon. Riktig type informasjon, som ikke kan vendes mot oss, slik pressekonferansen ble. Dokumentet som ble sendt til advokat Håkon Bleken i Haavind Vislie i desember, er min oppriktige fremstilling av forholdet mellom Ingunn og LO i mai, juni og august 2006. Dette skrivet kan vi ta utgangspunkt i. Ved lunsjtid avholder vi et utvidet ledermøte. Hele ledelsen er tilstede, pluss tre-fire ansatte fra informasjons- og rådgivningsavdelingen. Personalsjef Tove Haug er også med. Vi er alle sjokkerte over påstandene Ingunn har kommet med. Førstesekretær Ellen Stensrud forteller at hun hadde nær kontakt med Ingunn utover vinteren og våren 2006, blant annet på en reise til Guatemala, men at hun aldri hadde sagt et vondt ord om meg. Hun hadde imidlertid klaget på enkelte i sin egen avdeling og påstått at det ble lagt ut «feller» for henne, slik at hun skulle dumme seg ut. Vi diskuterer hvordan vi skal komme på offensiven igjen. Dokumentet står i sentrum, men jeg er tydelig på at teksten, slik ordlyden er nå, må forandres for å ivareta personvernet. Dokumentet må godkjennes av en jurist. Alle er enige i at sekretariatet skal ha dette. Informasjonsrådgiver Martin Steen er tilhenger av at media også skal få dokumentet, men jeg uttrykker min tvil. Én ting er at slike interne notater lekker ut til journalister, som titt og ofte skjer. Noe annet at vi selv tilbyr dem det. Informasjonssjef Jenny Ann Hammerø er klar: Pressen bør få et annet skriv. Administrasjonssjef Kine Smith Larsen er opptatt av at alle ansatte skal få samme informasjon som pressen. Jeg konkluderer. Jenny Ann har siden morgenkvisten job23


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 24

bet med å bearbeide teksten. Klargjøring og kvalitetssikring av dokumentet må være administrasjonens ansvar. Det vil bli gjort tilgjengelig for et mindre utvalg medier, sekretariatet og de ansatte. Jeg understreker på nytt at det er avgjørende at dokumentet også kvalitetssikres juridisk. Tidlig samme morgen skrev vår advokat Håkon Bleken i en e-post til LO at siden Ingunn Yssen nå hadde gått ut i media, måtte det være legitimt å gi vår versjon av saken. Vi kunne, mente han, ta utgangspunkt i skrivet jeg sendte ham i desember. Hans ord veide tungt. Jeg avslutter møtet med en appell om at vi må stå oppreist i stormen. Det kommer til å bli tøffe dager for LO fremover, men organisasjonen er motstandsdyktig nok til å takle det, sier jeg. Fellesskapet er sterkt. Forsamlingen er alvorlig. Det som gjør sterkest inntrykk, er at Ellen begynner å gråte. Hun er sint, fortvilet og sier: – Hvordan kunne Ingunn gjøre dette mot oss? Hvordan kunne hun gjøre dette mot deg, Gerd-Liv? Når vi avslutter møtet, er jeg fortsatt usikker på om det er klokt å la media få dokumentet, men det er ingen tvil om at en samlet ledelse står bak meg. Vi synes kritikken er feil, og vi er enige om at informasjonen må ut. Aviser, radio og tv er spekket med nyheter om «striden mellom Valla og Yssen». Arbeidslivsforsker Hans Torvatn ved Sintef sier til Adresseavisen at «Yssen-saken skader LO, uavhengig av om påstandene er korrekte eller ikke». Alf Skjeseth i Klassekampen skriver at det virker usannsynlig at «Gerd-Liv Valla, av alle, skulle kritisere ein kvinneleg kollega for graviditet. Det er det i vår tid berre parodiske mannssjåvinistar som gjer.» Takk! Dagsavisen gjør personalkonflikten delvis 24


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 25

om til politiske uenigheter, fordi Ingunn Yssen er for EU mens jeg er mot. Hun forsøker å avvise dette: «Altså, jeg har vært åpen om at jeg er for EU. Jeg tror ikke det er noe av grunnen. Jeg har respekt for Vallas politiske resultater og dette handler ikke om politiske forskjeller mellom oss». Stein Aabø i Dagbladet skriver: «Uansett årsak vil Yssens oppsigelsesbrev bekrefte et inntrykk Valla selv har bidratt til å skape av seg selv, en kontant og nådeløs leder. Valla er en av norsk politikks minst konfliktskye aktører. Hun har tuktet regjeringssjef Jens Stoltenberg, finansminister Kristin Halvorsen og arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen offentlig når de har opptrådt i strid med LOs interesser. Hun har demonstrert sin og LOs makt og innflytelse ved enhver anledning. Hun er kåret til Norges mektigste person av en rekke miljøer. Hun nøler ikke med å bruke denne makta for å få sin vilje igjennom.» Som sagt, ingen pusekatt. Aftenpostens Harald Stanghelle beskriver et relevant dilemma: «Men nettopp fordi Ingunn Yssen så klart identifiserer Gerd-Liv Vallas personlige egenskaper og lederstil som selve hovedproblemet, gjør hun det så vanskelig for LO-lederen å besvare anklagene. Valla kan jo ikke selv erklære seg som inkluderende, varm og åpen for kritikk. Det vil bare virke patetisk. Hennes nærmeste medarbeidere er dessuten av Yssen nærmest karakterisert som redde nikkere, og derfor har støtte fra dem begrenset verdi.» Oppslaget i Aftenposten forbauser meg mest. Overskriften er «Angripes fra egne rekker. Tidligere LO-toppledere ikke overrasket over konflikten». Gunhild Johansen, tidligere nestleder i det som nå heter Fagforbundet, sier til avisen at det har kommet mange signaler om interne problemer, men at ingen tør å stå frem. «Jeg har jo hørt at Gerd-Livs lederstil ikke er lett å forholde seg til.» Tidligere leder Oddrun Rem25


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 26

vik i Fellesorganisasjonen sier at ikke hun heller er overrasket over kritikken mot meg. «Det som er alvorlig er at LO mangler evne, og først og fremst vilje, til å løse en slik konflikt». Aftenposten kan fortelle at Oddrun Remvik, Gunhild Johansen, LO-sekretær Rita Lekang, Turid Lilleheie i NTL og jeg tilhørte et «tett kvinnenettverk» før jeg ble valgt til leder i 2001. Det stemmer. Vi var venninner. Stusser over Oddrun og Gunhild. Ingen av de to har hatt meg som sjef. Begge har sittet i sekretariatet, og begge har rost min ledelse av det. Sist gang jeg snakket med Gunhild, var under Fagforbundets kongress i 2003. Da angrep hun meg. Mente jeg hadde samarbeidet med Jan Davidsen for å forhindre at hun ble nestleder i det nye Fagforbundet. En grov og helt urettferdig beskyldning. Oddrun hadde holdt en tale for meg da hun ble takket av som sekretariatsmedlem under torskemiddagen på nyåret i 2003, noen måneder etter at hun sluttet som forbundsleder. Denne talen syntes jeg etter hvert ble vel «bejaende». Det nærmet seg smisking. Ble brydd og var glad da hun avsluttet. Begge damene har ønsket seg tilbake til fagbevegelsen eller fagbevegelsens organisasjoner. Så langt har det av forskjellige grunner ikke vært aktuelt. Hvorfor kaster de seg på nå? Jeg går for å forberede meg til Først & sist. Torsdag mottok jeg mange invitasjoner til å stille i debattprogrammer med Ingunn Yssen. De takket jeg nei til. Det ville vært for galt. Vi har ikke snakket sammen på nesten et halvt år, siden 17. august. Så skulle vår første kontakt foregå på direktesendt tv? Av samme grunn takket jeg nei til å bli intervjuet av Fredrik Skavlan sammen med henne. Det var også rådet jeg fikk av menneskene rundt meg. Vi hadde til og med innhentet syns26


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 27

punkter fra eksterne informasjonsrådgivere. Først & sist, med en million tv-seere på fredagskveldene, er et egnet sted å gi min versjon av hendelsene. Jenny Ann og Nina følger med til NRK, vi kjører i min bil. Underveis er jeg urolig for hvordan det vil gå, men trygg i min sak. Jeg har aldri mobbet Ingunn. Sannheten vil komme for en dag når bare dokumentet kommer ut. Jeg er sikker på at alle – ja faktisk så godt som alle – i Folkets Hus vet at problemet er at hun ikke skjøttet jobben sin i Internasjonal avdeling. Jeg er trygg. Jeg har deltatt i politikk i en årrekke, vært justisminister og nå LO-leder i snart seks år. Journalister er jeg vant med, men det lurvelevenet som møter meg på Marienlyst har jeg aldri opplevd maken til. Jeg blir regelrett løpt ned av journalister. Det er en forvirrende opplevelse, og jeg blir skremt. Når jeg stanser et øyeblikk, får jeg et kamera stukket inn i ryggen. Er det sånn livet mitt skal bli fremover, tenker jeg. Vi går inn i sminken. Sminkøsen er trivelig, men hårsveisen blir underlig. Nina, Jenny Ann og jeg veksler blikk. Innsatsen er også avhengig av hvor vel du føler deg før du går inn i studio. En kvinnelig LO-leder må være nøye med at håret er velstelt, sminken riktig og at drakten har riktig farge. Du kan ikke ha på deg den samme jakken flere ganger på rad. Hvor mye enklere er det ikke å være mann i samme posisjon? Jenny Ann låner meg en kam og jeg får ryddet opp i håret. Jeg treffer krimforfatteren Unni Lindell på bakrommet. En flott dame jeg sist traff da vi begge skulle dele ut priser på TV2 til suksessrike bedrifter i Norge. Hun ser på meg: – Ja, ja, Valla. Jeg dreper faktisk folk på ordentlig i mine bøker, sier hun lakonisk og henspiller på de overdrevne påstandene om min tøffhet. 27


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 28

Den som tror Først & sist er et koseprogram, har ikke sett programleder Fredrik Skavlan grille meg foran en million tvseere denne fredagskvelden. Han er revolverjournalist av et større kaliber enn de fleste av sine kolleger. Det første han sier, etter å ha referert kritikken fra Ingunn, er: – Jeg har vel aldri i norsk arbeidsliv sett noen tydeligere beskrevet som en despot. En despot? En toppleder skal tåle harde konfrontasjoner, men det er en påkjenning å høre ham karakterisere meg som det. For ikke mange dager siden mottok jeg sms-er fra medarbeidere som skrev at jeg var en empatisk og inkluderende leder. Han spør om jeg er en person som generelt er flink til å si unnskyld: – Ja. Det er jeg faktisk. Jeg kan si unnskyld, men jeg kan ikke si unnskyld hvis jeg ikke mener det. Jeg er opptatt av at man skal si det man mener, og at man skal være ærlig. – Det stormer veldig rundt deg, og nå begynner helgen. Klarer du å ta deg helt fri i helgen og glemme dette, eller går det mer inn på deg enn du later som? – Det er klart at dette er en alvorlig situasjon, ikke minst fordi det er en person som jeg har kjent lenge og det er overraskende at hun har reagert som hun har gjort. Men jeg er nødt til, i den jobben jeg har, å koble ut. Ellers greier jeg ikke å gjøre det mine medlemmer må kunne forvente av meg. Jeg er ille til mote i studio, men det går greit, tror jeg. Vel hjemme leser jeg tekstmeldinger fra venner, familie og kolleger. Bjørn Kolby, leder av Juridisk avdeling i LO, skriver: «Du var særs god.» Bjørn føyer til at han fortsatt er skeptisk til at vi sendte ut dette interne dokumentet tidligere på dagen. 28


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 29

Jeg svarer ham at jeg skjønner det. Derfor orienterte jeg også på ledermøtet om at han var skeptisk. Alle skulle kjenne til Bjørns holdning. Men vi konkluderte annerledes. Det var slik vi måtte gjøre det. Vi fikk råd fra mange forskjellige. Så måtte vi i ledelsen, og til slutt selvfølgelig jeg, fatte en beslutning. Tekstmeldinger kommer også fra forbundsledere. Randi Reese, leder i FO, som er en forkortelse for Fellesorganisasjonen for sosionomer, vernepleiere og barnevernspedagoger, skriver: «Lurt at du var med i Skavlan. Det gikk bra.» Jeg besvarer også en tekstmelding fra VG-journalist Bjørn Haugan. Han har fulgt meg i mange år. Vi har hatt mange utbytterike samtaler. Jeg spør om hvordan de kan gjøre det de gjør i VG? De vet jo at folk i LO er veldig fornøyde med arbeidsplassen sin. Han svarer: «Ingen tvil om at de fleste har det meget bra. Svært få toppledere opplever å få en ‘Yssen’, som tar oppgjør offentlig for å hevne seg. Det er din skjebne akkurat nå.» Folk er fornøyde i LO. Det erkjenner selv VG, tenker jeg idet hodet faller tungt på puta. Men nå har jeg altså fått meg en Yssen.

LØRDAG 13.

JANUAR:

Jeg er dødssliten, så jeg holder meg innendørs. I dag, som på fredag, går jeg heller ikke i butikken, slik jeg ellers gjør så å si hver eneste dag. Har ikke lyst til å møte naboer og butikkpersonalet. Men jeg får beskjed om at VG har laget en sak ut 29


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 30

av at det på Skavlan-programmet var synlig at jeg hadde skrevet noe i hånden. En helt alminnelig foreteelse for en politiker, som det å skrive ned poenger du bør huske på, lages til en toppnyhet. En sensasjon. Karen, min datter, kommer en tur som avtalt. Hun er 26 år, en vakker ungjente, og betyr alt for meg. Hun er født med spesielle omsorgsbehov og har i en tid bodd midlertidig i et bofellesskap i Lier kommune i Buskerud. Vi holder oss inne. Ser på bilder i gamle album og prater, men skygger unna avisene. Etter at Karen har dratt, henter jeg frem støtteerklæringene på mobiltelefonen fra familie, venner og kolleger. Leser kortet som følger de femti rosene jeg har fått av Den Norske Fredskomité: «Ikke la Yssen knekke deg. Du er for viktig i arbeidet for fred, i arbeidet for internasjonal solidaritet. Stå på, Gerd-Liv!» Sender en tekstmelding til Fellesforbundets Kjell Bjørndalen, lederen av LOs største forbund i privat sektor. Kjell var svært skeptisk til å ansette Ingunn. Jeg brukte mye tid på å overtale ham i 2003. I meldingen skriver jeg: «Kjell, jeg beklager at jeg ikke hørte på deg.» Jeg får ikke noe svar.

SØNDAG 14.

JANUAR

Vi møtes som vanlig bortenfor Oslo Lysverkers anlegg i Nordbergveien. Veier og stier er såpeglatte. Jeg har smerter i akilleshælen. Det blir ikke Bånntjern i dag, men vi vandrer i stedet rundt i gatene på Nordberg. 30


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 31

– Denne situasjonen er helt forferdelig, sier jeg til Jens Stoltenberg. Han beroliger meg: – Du har etter hvert blitt en ruvende LO-leder. Derfor må du regne med at ikke alle er like glade i deg. Det er et voldsomt kjør Ingunn har startet, men dette vil gå over. Vi snakker om Ingunn, hennes styrker og svakheter. Jens gjentar at hun ikke var hans foretrukne kandidat til LOjobben. Han ønsket seg, og foreslo, mannen som i dag er utenriksminister. Jeg spurte Jonas Gahr Støre. Jobben hørtes fin ut, sa han, men takket til slutt nei. Han ville fortsette som arbeidende styreleder i analyseselskapet Econ. Valget av Ingunn Yssen møtte motbør, både fra forbundslederne og min egen ledergruppe. Jeg investerte personlig prestisje i ansettelsen. Det var i min interesse at hun gjorde suksess i Internasjonal avdeling. Slik gikk det ikke. Hennes nederlag var et nederlag for meg. Jeg oppdaget gradvis at hun ikke gjorde den jobben hun var satt til å gjøre. Hun satte seg ikke inn i sakene. Likevel var hun overbevist om at hennes synspunkter var de riktige. Jens nikker: – Ingunn var rådgiver for meg i gruppesekretariatet da jeg var nestleder. Det er ikke tilfeldig at hun ikke ble med meg videre da jeg ble næringsminister. Oppdager man dyktige folk omkring seg, tar man dem med seg videre, sier han. Selv spilte jeg inn Ingunns navn når statsrådenes medarbeidere skulle utpekes i oktober 2005, men forslaget falt ikke i smak. I dag er selv bilveiene dekket av et tykt islag. Jeg må se ganske puslete ut der jeg halter i rød bukse og vindjakke ved siden av Norges statsminister. Tidvis må han holde meg rundt armen så jeg ikke faller. En av vaktene til Jens går et stykke 31


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 32

bak oss, den andre kjører etter i bilen. Vi går gjennom Solvang kolonihage, der jeg har hytte. Jens har vært på besøk flere ganger, én gang var nestleder Hill-Marta Solberg og partisekretær Martin Kolberg med. Vi spiste reker under epletrærne. Det ble et lystig lag etter hvert. Når solen gikk ned, flyttet det lille selskapet til glassverandaen, hvor vi fortsatte å drikke vin til langt på natt. Jens og jeg kommer ut ved familiestudentboligene på Sogn og går nesten helt bort til Korsvoll skole. Vi snakker ikke lenger om Ingunn Yssen, men om pensjonsarbeidet fremover. Klokken er rundt halv to søndag formiddag og vi er et steinkast fra huset til Jens. En journalist hopper plutselig ut av en bil. Han introduserer seg, men jeg oppfatter ikke annet enn at han jobber for nyhetsmagasinet Ny Tid, tidligere eid av SV og som regel et seriøst alternativ til tabloidene. – Hva snakker dere om, da? – Det kan vi ikke si noe om her. Ha en god søndag, sier Jens. Journalisten gir seg ikke. Han ber om å få ta bilde av oss. Jens sier nei, nå må vi roe oss ned. Dette er en privat søndagstur. Ny Tid-journalisten knipser oss likevel, bakfra. Fotografiet blir solgt til en eller annen avis, tenker jeg. Det er ubehagelig å være i medienes søkelys akkurat nå. Turen tar slutt. Vaktene kjører meg tilbake til bilen ved Oslo Lysverker. Vi treffer Jens’ kone, Ingrid, som også er ute og spaserer. De drar avgårde, jeg drar hjem. I leiligheten sender jeg meldinger, takker venner, bekjente og familie for støtten. Det går nok over snart, skriver jeg.

32


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

MANDAG 15.

30-10-07

08:37

Side 33

JANUAR

Mediene møter fulltallig opp til Arbeiderpartiets sentralstyremøte, som starter kvart over tre. Jeg går fra møtet før det er ferdig, for å treffe Alf Hildrum og Erik Nord i A-pressen. Idet pressen møter meg ute på gangen, konstaterer jeg at vi forholder oss rolig til alt virvaret. Jens blir intervjuet etterpå. Understreker at det har vært et ordinært møte. Dagsavisens utsatte stilling er tema i dagens møte med Hildrum og Nord. Jeg er opptatt av at avisen må ha et økonomisk fundament som gjør at den kan leve videre. Dagsavisen er viktig for fagbevegelsen. Etter møtet tar jeg en telefon til Per Østvold, lederen av Norsk Transportarbeiderforbund. Jeg spør Per om råd. Han sier at han ikke har hørt rykter om min angivelig dårlige lederstil. Han har derimot fått med seg at Ingunn Yssen ikke fungerte godt i jobben. Han har tro på at vi greier å riste dette av oss. Ifølge Per finnes det ingen andre aktuelle kandidater enn meg til valget av LO-leder i 2009. Roar Flåthen er en grei kar, understreker han, men han betrakter ikke Roar som et naturlig ledervalg om to år. LOs vedtak om at ingen som har fylt 60 år kan velges til LO-leder, må gjøres om. Slik Turid Lilleheie, leder i mitt eget forbund NTL, var ute i VG og ønsket seg for et par måneder siden. – Jeg har gledet meg til å gjøre andre ting etter 2009. Å sitte tolv år som LO-leder er lenge. Tidligere erfaringer viser at det er usunt. Yngve Hågensen satt i tolv år. Mange har sagt at han burde gitt seg før den siste perioden. – Det er riktig, men enten må det i løpet av dette året dukke opp en ny, sterk lederkandidat, eller så må du gå en runde til. 33


Layout_Valla_800 dpi_nytt opplag.qxp

30-10-07

08:37

Side 34

– Det er hyggelig at du har tro på meg, Per, men det blir nok ikke aktuelt. Som vanlig slukker jeg lyset på kontoret først i nitiden. Dagen etter skal vi ha kontaktmøte med Norges Bank. Roar, Nina, vår sjeføkonom Stein Reegård, LO-økonom Liv Sannes og jeg skal møte sentralbanksjef Svein Gjedrem og hans nærmeste medarbeidere, blant andre stiller visesentralbanksjef Jarle Bergo alltid i våre kontaktmøter. Jeg liker Svein. Han fremstår som knusktørr når han holder sentralbanksjefens årstale; ingen gestikulering, ingen heving eller senking av stemmen. Men han er i virkeligheten en humørfylt mann, skarp og kjapp i replikken. De gangene vi har truffet hverandre, har vi hatt verbale svingslag rundt rentesetting, arbeidskraftsituasjonen og i det siste: Kvinners rett til heltidsjobb. En problemstilling Gjedrem ikke var fortrolig med da vi første gang diskuterte det etter hans årstale i 2002. Gjedrem laget et stort poeng ut av at med veksten i offentlig sektor, ville en måtte trekke arbeidskraft fra privat sektor. Altså bygge ned privat sektor. Det irriterte meg at han ikke så at vi hadde et arbeidskraftpotensial i å gi alle de undersysselsatte kvinnene i offentlig sektor full stilling. Å kalle ham et sjarmtroll er kanskje å gå litt langt, men våre møter er alltid fylt med latter. Når jeg kommer hjem, blar jeg gjennom møtepapirene. Sovner i stuen med «Økonomiske utsikter» for årene fremover ved siden av meg.

34

Profile for Cappelen Damm AS

Prosessen av Gerd-Liv Valla  

I desember 2006 ble LO-leder Gerd-Liv Valla for andre gang kåret til Norges mektigste person av VG. En måned senere sto Ingunn Yssens oppsig...

Prosessen av Gerd-Liv Valla  

I desember 2006 ble LO-leder Gerd-Liv Valla for andre gang kåret til Norges mektigste person av VG. En måned senere sto Ingunn Yssens oppsig...