Peter Swanson De som fortjener det

Page 1



De som fortjener det



Peter Swanson

De som fortjener det Oversatt av Kari Engen


Peter Swanson Originalens tittel: The Kind Worth Killing Oversatt av Kari Engen Copyright © 2015 by Peter Swanson. All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-48623-5 1. utgave, 1. opplag 2016 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016 Satt i 10,15/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til min mor, Elizabeth Ellis Swanson



DEL I Regler for flyplassbarer



kapittel 1

TED

«Hei sann,» sa hun. Jeg kikket på den bleke, fregnete hånden som hvilte på rygglenet til den ledige barkrakken ved siden av meg i businessclassloungen på Heathrow, og deretter opp i ansiktet til den fremmede kvinnen. «Kjenner jeg deg?» spurte jeg. Det var egentlig ikke noe kjent ved henne, men både den amerikanske aksenten, den nystrøkne hvite skjorten og de ettersittende jeansene som forsvant ned i knehøye støvler, gjorde at hun lignet på en av de uspiselige venninnene til min kone. «Nei, beklager. Jeg bare misunte deg drinken din. Er det greit?» Hun svingte den høye, slanke kroppen opp på den skinntrukne krakken og satte vesken på bardisken. «Er det gin?» spurte hun om martinien jeg hadde foran meg. «Hendrick’s,» sa jeg. Hun vinket på bartenderen, en tenåring med piggsveis og blank hake, og ba om en Hendrick’s martini med to oliven. Da den kom, hevet hun glasset i min retning. Jeg hadde én slurk igjen og sa: «For vaksinering mot internasjonale flyreiser.» «Det er jeg med på.» Jeg tømte glasset og bestilte en ny martini. Hun presenterte seg med et navn jeg glemte umiddelbart. Jeg sa mitt navn – bare Ted, ikke Ted Severson, i hvert fall ikke akkurat da. Vi satt der i den overpolstrede, overbelyste 9


Heathrow-loungen, drakk drinkene våre, vekslet noen ord og bekreftet at vi ventet på å gå om bord i det samme direkteflyet til Logan Airport i Boston. Hun tok ut en tynn pocketbok fra vesken sin og begynte å lese. Det ga meg en mulighet til å se ordentlig på henne. Hun var vakker – langt rødt hår, øyne i en grønnblå farge som klart tropisk vann og hud så blek at den nesten var blåhvit. Hvis en slik kvinne setter seg ved siden av deg på stambaren din og gir deg komplimenter for drinkvalget, tror du at livet ditt er i ferd med å forandre seg. Men reglene er annerledes på flyplassbarer, der dem man drikker sammen med, er i ferd med å forsvinne til ulike hold. Og selv om denne kvinnen var på vei til Boston, var jeg mest opptatt av det kvalmende raseriet jeg følte over situasjonen med min kone hjemme. Det var det eneste jeg hadde klart å tenke på den uken jeg var i England. Jeg hadde knapt nok spist, knapt nok sovet. Det kom en melding over høyttaleranlegget der de eneste to forståelige ordene var Boston og forsinket. Jeg kikket på tavlen over de lyssatte hyllene med brennevinsflasker og så at avgangstiden vår ble endret med en time. «Tid for en til,» sa jeg. «Jeg spanderer.» «Hvorfor ikke,» sa hun og lukket boken, som hun la med omslaget opp ved siden av vesken sin på disken. The Two Faces of January. Av Patricia Highsmith. «Hvordan er boken?» «Ikke en av hennes beste.» «Finnes ikke noe verre enn en dårlig bok og lange flyforsinkelser.» «Hva leser du?» spurte hun. «Avisen. Jeg liker egentlig ikke bøker.» «Hva gjør du når du flyr, da?» «Drikker gin. Planlegger mord.» «Interessant.» Hun smilte til meg for første gang. Det var et bredt smil som laget en fold mellom overleppen og nesen, og som viste fram perfekte tenner og en rosa stripe tannkjøtt. Jeg lurte på hvor gammel hun var. Da hun først 10


satte seg ned, hadde jeg tenkt at hun var i midten av trettiårene, nærmere meg selv i alder, men smilet, og drysset av bleke fregner over neseryggen, fikk henne til å se yngre ut. Tjueåtte, kanskje. På alder med min kone. «Og så jobber jeg, selvsagt, når jeg flyr,» tilføyde jeg. «Hva driver du med?» Jeg ga henne kortversjonen, at jeg finansierte og jobbet som rådgiver for nyetablerte nettselskaper. Jeg fortalte ikke hvordan jeg hadde tjent mesteparten av pengene mine – på å selge de samme bedriftene så fort de begynte å se lovende ut. Og jeg fortalte ikke at jeg ikke egentlig trengte å jobbe i det hele tatt, at jeg var en av de få dotcommerne fra slutten av 1990-tallet som klarte å trekke meg ut (og selge aksjene mine) rett før bobla sprakk. Jeg underslo disse forholdene utelukkende fordi jeg ikke følte for å snakke om dem, ikke fordi jeg trodde barvenninnen min ville ta anstøt av dem eller miste interessen for å snakke med meg. Jeg har aldri følt trang til å unnskylde meg for pengene jeg har tjent. «Hva med deg? Hva driver du med?» spurte jeg. «Jeg jobber på Winslow College. Jeg er arkivar.» Winslow var et kvinnecollege som lå i en grønn forstad drøyt tre mil utenfor Boston. Jeg spurte henne hva en arkivar gjorde, og hun ga meg det jeg regnet med var en kortversjon av jobben sin, at hun samlet og sikret collegedokumentasjon. «Og du bor i Winslow?» spurte jeg. «Det stemmer.» «Gift?» «Ikke gift. Du?» Selv da hun sa det, merket jeg meg det diskré øyekastet idet hun så etter en ring på venstrehånden min. «Ja, dessverre,» svarte jeg. Så holdt jeg opp venstre hånd så hun skulle se den ringløse fingeren. «Og nei, jeg tar ikke av meg gifteringen på flyplassbarer i tilfelle en kvinne som deg skulle sette seg ned ved siden av meg. Jeg har aldri brukt ring. Jeg klarer det ikke.» «Hvorfor dessverre?» spurte hun. 11


«Det er en lang historie.» «Flyet er forsinket.» «Ønsker du virkelig å høre om det triste livet mitt?» «Hvordan kan jeg si nei til det?» «Hvis jeg skal fortelle deg det, kommer jeg til å trenge enda en av disse.» Jeg løftet det tomme glasset. «Hva med deg?» «Nei takk. Jeg setter grensen ved to.» Hun trakk en oliven av tannpirkeren med tennene og tok en bit. Jeg fikk et glimt av en rosa tungespiss. «Jeg pleier å si at to martinier er for mange, og at tre ikke er nok.» «Morsomt. Sa ikke James Thurber det samme?» «Ham har jeg aldri hørt om,» sa jeg og smilte skjevt, selv om jeg følte meg litt dum som prøvde å utgi et berømt sitat for mitt eget. Bartenderen sto plutselig foran meg, og jeg bestilte en drink til. Huden rundt munnen hadde fått den behagelig numne følelsen man får av gin, og jeg visste at jeg sto i fare for å bli for full, si for mye, men det var tross alt flyplassreglene som gjaldt, og selv om reisefellen min bodde bare tre mil fra meg, hadde jeg allerede glemt navnet hennes og visste at det var små sjanser for at jeg noen gang kom til å treffe henne igjen. Det føltes godt å snakke og drikke med en fremmed. Bare å si ord høyt var nok til å dempe raseriet mitt. Så jeg fortalte henne historien. Jeg fortalte henne at min kone og jeg hadde vært gift i tre år, og at vi bodde i Boston. Jeg fortalte henne om uken i september på Kennewick Inn på sørkysten av Maine, at vi hadde forelsket oss i området og kjøpt en vanvittig overpriset strandtomt. Jeg fortalte henne at min kone, som hadde en mastergrad i noe som kalles kunst og sosiologi, mente hun var kvalifisert til å tegne huset sammen med et arkitektfirma, og i det siste hadde tilbrakt mesteparten av tiden i Kennewick, der hun samarbeidet med en byggeleder som het Brad Daggett. «Og hun og Brad …?» spurte hun etter å ha stukket den andre olivenen i munnen. 12


«Mm.» «Er du sikker?» Altså ga jeg henne flere detaljer. Jeg fortalte at Miranda hadde begynt å kjede seg i Boston. Det første året vi var gift, hadde hun gått helt opp i å innrede murhuset vårt i South End. Etter det hadde hun fått en deltidsjobb i galleriet til en venn i SoWa-distriktet, men allerede da visste jeg at ting begynte å gå på tomgang. Vi var i ferd med å slippe opp for samtaleemner halvveis ut i middagen, hadde begynt å legge oss til forskjellige tider. Enda viktigere var det at vi hadde mistet den identiteten som opprinnelig hadde definert oss i forholdet. I begynnelsen var jeg den rike forretningsmannen som introduserte henne for dyre viner og veldedighetsgallaer, og hun var bohemkunstneren som bestilte reiser til thailandske strender og likte å gå på enkle lokale barer. Jeg visste at vi var en form for oppkonstruert klisjé, men for oss fungerte det. Vi fant hverandre på alle plan. Jeg likte til og med det faktum at selv om jeg anså meg selv for å være en pen mann, på en litt alminnelig måte, ville ingen noen gang se på meg så lenge vi var sammen. Miranda hadde lange ben og store bryster, hjerteformet ansikt og fyldige lepper. Hun farget det mørkebrune håret svart, og fikk det klippet slik at det så bustete ut, som om hun kom rett fra sengen. Huden var lytefri, og hun trengte ikke sminke, selv om hun aldri gikk ut av døren uten å legge på svart eyeliner. Jeg hadde sett menn stirre på henne, i barer og på restauranter. Kanskje jeg projiserte, men blikkene de sendte henne var sultne og primitive. De gjorde at jeg var glad jeg ikke levde i en tid eller på et sted der menn bar våpen til vanlig. Reisen vår til Kennewick i Maine hadde vært spontan, en reaksjon på en klage fra Miranda over at vi ikke hadde hatt alenetid på over et år. Vi dro den tredje uken i september. De første dagene var skyfrie og varme, men på onsdagen drev et regnskyll inn fra Canada og tvang oss til å bli på rommet. Vi forlot det bare for å drikke Allagash White og spise hummer i hotellets kjellerrestaurant. Da uværet 13


var over, ble dagene kjølige og tørre, lyset gråere og skumringen lengre. Vi kjøpte gensere og utforsket den halvannen kilometer lange stien som begynte rett nord for hotellet og slynget seg fram langs den klipperike kysten og det skummende Atlanterhavet. Luften, som inntil nylig hadde vært tung av fuktighet og lukten av solkrem, var blitt frisk og salt. Vi forelsket oss begge i Kennewick, i den grad at da vi kom over en tomt som var til salgs, overvokst av nyperoser og plassert på en klippe i enden av stien, ringte jeg nummeret fra til salgs-skiltet og la inn et bud. Ett år senere var nyperosebuskene fjernet, grunnmuren på plass, og huset med åtte soverom var nesten ferdigbygd. Vi hadde engasjert Brad Daggett, en grovskåren, skilt mann med tykt svart hår, bukkeskjegg og krum nese som byggeleder. Mens jeg tilbrakte ukene mine i Boston – som rådgiver for en gjeng som akkurat var ferdig på MIT, og som hadde utviklet en ny algoritme til en bloggbasert søkemotor – tilbrakte Miranda mer og mer tid i Kennewick, bodde på hotellet, holdt overoppsyn med arbeidet på huset og engasjerte seg i hver flis og hver kran. I begynnelsen av september bestemte jeg meg for å overraske henne ved å ta turen oppover. Jeg la igjen en beskjed på mobilen hennes da jeg kjørte ut på motorvei I-95 nord for Boston. Jeg var framme i Kennewick litt før tolv på dagen og så etter henne på hotellet. Der fikk jeg beskjed om at hun hadde vært ute siden morgenen. Jeg kjørte til byggetomten og parkerte i den gruslagte oppkjørselen bak Brads Ford pickup. Mirandas blå Mini sto også der. Jeg hadde ikke vært på bygget på noen uker, og var glad for å se hvor mye som var skjedd siden sist. Alle vinduene så ut til å være på plass, og granitthellene jeg hadde valgt ut til den nedsenkede hagen, var levert. Jeg gikk rundt til baksiden av huset, der alle soverommene i annen etasje hadde egen balkong, og der en innebygd veranda i første etasje førte ut til en enorm steinlagt terrasse. Foran terrassen var det gravd ut til et rektangulært basseng. Da jeg gikk opp trinnene til terrassen, fikk jeg øye på 14


Brad og Miranda gjennom de store kjøkkenvinduene som vendte ut mot havet. Jeg skulle til å banke på ruten for å fortelle dem at jeg var der, da noe holdt meg igjen. Begge to sto lent mot de nyinstallerte benkeplatene og så ut gjennom vinduet med utsikt mot Kennewick Cove. Brad røkte en sigarett, og jeg så ham kakke av asken i en kaffekopp han holdt i den andre hånden. Men det var Miranda som hadde fått meg til å stanse opp. Det var et eller annet ved holdningen hennes, måten hun lente seg mot kjøkkenbenken på, vendt mot Brads brede skuldre. Hun virket så avslappet. Jeg så hvordan hun rolig løftet hånden da Brad stakk den tente sigaretten mellom fingrene hennes. Hun tok et dypt drag, så rakte hun sigaretten tilbake til ham. De så ikke på hverandre mens det skjedde, og jeg visste med meg selv at ikke bare lå de med hverandre, de var antagelig også forelsket. I stedet for å bli sint eller forferdet ble jeg fylt av panikk over at de skulle få øye på meg på terrassen, at de skulle ta meg i å spionere på det fortrolige øyeblikket deres. Jeg fulgte mine egne skritt tilbake rundt huset til hovedinngangen, åpnet ytterdøren og ropte: «Hallo!» inn i huset. «Her inne!» ropte Miranda tilbake, og jeg fortsatte inn til kjøkkenet. De hadde flyttet seg litt fra hverandre, men ikke mye. Brad stumpet sigaretten sin i kaffekoppen. «Teddy,» sa Miranda. «For en overraskelse.» Hun var den eneste som kalte meg det, et kjælenavn som hadde begynt som en spøk, ettersom det overhodet ikke passet til meg. «Hei, Ted,» sa Brad. «Hva synes du så langt?» Miranda kom rundt kjøkkenbenken og ga meg et kyss som landet i munnviken min. Hun luktet dyr sjampo og Marlboro. «Det ser bra ut. Hellene mine har kommet.» Miranda lo. «Vi lot ham få velge én ting, og det er alt han er opptatt av.» Brad kom også rundt benken og tok meg i hånden. Hån15


den hans var stor og knoklete, håndflaten varm og tørr. «Vil du ha full omvisning?» Mens Brad og Miranda viste meg rundt i huset og Brad snakket om materialvalgene og Miranda om hvilke møbler som skulle hvor, begynte jeg å sette spørsmålstegn ved det jeg hadde sett. Ingen av dem virket spesielt nervøse. Kanskje de bare var blitt gode venner, den typen som står skulder ved skulder og deler en sigarett. Miranda hadde en frimodig måte å opptre på, gikk arm i arm med venninner og kysset de mannlige vennene våre på munnen når de kom og gikk. Det slo meg at jeg muligens oppførte meg paranoid. Etter omvisningen kjørte Miranda og jeg tilbake til Kennewick Inn og spiste lunsj på The Livery Pub. Vi bestilte begge sandwich med kolje, og jeg drakk to whisky og soda. «Har Brad fått deg til å begynne å røyke igjen?» spurte jeg. Jeg ville ta henne i en løgn, se hvordan hun kom til å reagere. «Hva?» sa hun med en nyve i pannen. «Det luktet røyk av deg. Da vi var i huset.» «Jeg tok kanskje et drag eller to. Jeg har ikke begynt igjen, Teddy.» «Det spiller ingen rolle for meg. Jeg bare lurte.» «Er det ikke utrolig at huset snart er ferdig?» sa hun og dyppet en pommes frites i ketchupen min. Vi snakket om huset en stund, og jeg begynte å tvile enda mer på det jeg hadde sett. Hun oppførte seg ikke skyldbevisst. «Blir du her i helgen?» spurte hun. «Nei, jeg ville bare ta en tur og hilse på. Jeg har en middag i kveld med Mark LaFrance.» «Avlys den og bli her. Det skal visstnok bli nydelig vær i morgen.» «Mark kommer med fly bare på grunn av dette møtet. Og jeg er nødt til å forberede noen tall.» Jeg hadde opprinnelig tenkt å bli i Maine utover ettermiddagen, i håp om at Miranda ville gå med på at vi 16


tok en hvil på hotellrommet hennes. Men etter å ha sett Brad og henne hygge seg i det svært dyre kjøkkenet jeg betalte for, hadde jeg ombestemt meg. Jeg hadde en ny plan. Etter lunsj kjørte jeg Miranda tilbake til huset så hun kunne hente bilen sin. Så, i stedet for å kjøre rett ut på I-95, tok jeg Route 1 og kjørte sørover til Kittery og stedets halvkilometerlange strekning med outlet-butikker. Jeg stoppet foran Kittery Trading Post, som solgte friluftsutstyr, og som jeg hadde kjørt forbi flere ganger, men aldri vært innom. I løpet av femten minutter hadde jeg lagt igjen nesten fem hundre dollar på et par kamuflasjemønstrede, vannavstøtende bukser, en grå regnfrakk med hette, et par store solbriller og en kikkert av god kvalitet. Jeg tok med utstyret inn på et offentlig toalett og skiftet til det nye antrekket mitt. Med hetten opp og brillene på følte jeg meg ugjenkjennelig. I hvert fall på avstand. Jeg kjørte nordover igjen og parkerte på den offentlige parkeringsplassen ved Kennewick Cove, der jeg klemte quattroen min inn mellom to pickuper. Jeg visste at det ikke var noen grunn til at Miranda eller Brad skulle oppsøke akkurat denne parkeringsplassen, men det var heller ingen grunn til at jeg skulle gjøre bilen min enkel å oppdage. Vinden hadde løyet, men himmelen hadde en dyp, monokrom gråfarge, og det falt et varmt duskregn. Jeg gikk over den fuktige sanden på stranden, før jeg klatret over de løse steinene og skiferen som førte til begynnelsen av kyststien. Jeg beveget meg forsiktig og holdt blikket festet på stien – sleip av regn og innimellom ujevn av røtter – i stedet for mot den dramatiske Atlanteren på min høyre side. Flere steder var steindekket slitt helt bort, og et falmet skilt advarte turgåere om faren. På grunn av dette var stien lite brukt, og jeg traff bare ett eneste menneske den ettermiddagen – en tenåringsjente i en Bruins supportertrøye, som luktet som om hun akkurat hadde røkt en joint. Vi passerte hverandre uten å hilse eller se på hverandre. Slutten av stien fulgte en oppsmuldret betongmur som markerte den bakre tomtegrensen til et lite steinhus, det 17


siste huset før fire hundre meter med ubebygd land som endte i eiendommen vår. Derfra falt stien ned på nivå med havet, krysset en liten, steinete strand full av oppspiste bøyer og tang, før den skrådde bratt opp mellom noen forkrøplede furutrær. Regnet hadde økt på, og jeg tok av meg de våte solbrillene. Sjansen for at enten Miranda eller Brad skulle befinne seg utendørs, var liten, og planen min var å stoppe rett før det åpne området med ryddet land, og finne meg en klynge med krattskog langs den nedre delen av pynten. Hvis noen kikket ut og oppdaget meg og kikkerten, ville de anta at det dreide seg om en fuglekikker. Hvis noen nærmet seg, kunne jeg raskt komme meg tilbake til stien. Da jeg så huset reise seg som et tårn over den arrete tomten, slo det meg, ikke for første gang, hvordan baksiden av huset – den som vendte mot havet – stilmessig var det motsatte av siden som vendte mot veien. Fasaden hadde kledning av stein, et dryss av små vinduer og en mektig, buet dobbeltdør i mørkt treverk med overdrevne bueganger. Baksiden av huset var malt i en lys brungrå farge, og alle de identiske vinduene med sine identiske balkonger fikk det til å se ut som et lite hotell. «Jeg har mange venner,» hadde Miranda sagt da jeg spurte henne hvorfor huset måtte ha sju gjesterom. Så sendte hun meg et blikk som om jeg hadde spurt hvorfor hun mente det var nødvendig med innlagt vann. Jeg fant et egnet sted under en liten furu som var bøyd og vridd som et bonsaitre. Der la jeg meg på magen på den fuktige bakken og fiklet med kikkerten til jeg fikk huset i fokus. Jeg befant meg rundt femti meter unna og kunne uten problemer se inn gjennom vinduene. Jeg gjennomsøkte første etasje uten å se noe røre seg, før jeg fortsatte videre til annen etasje. Ingenting. Jeg tok en pause og betraktet huset med det blotte øyet, og ønsket at jeg kunne se oppkjørselen på forsiden. For alt jeg visste var det ingen der i det hele tatt, selv om Daggetts pickup fortsatt hadde stått på plassen da jeg satte av Miranda. 18


Noen år tidligere hadde jeg vært på fisketur med en kollega, dotcom-spekulant, han også, og den beste dypvannsfiskeren jeg hadde vært borti. Han kunne stirre ut på havoverflaten og vite nøyaktig hvor fisken befant seg. Han fortalte meg at trikset var å få blikket ut av fokus, å ta inn alt innenfor synsfeltet samtidig, og ved å gjøre det var han i stand til å oppfatte ørsmå bevegelser, forstyrrelser i vannet. Jeg prøvde det selv, med en murrende hodepine som eneste resultat. Men etter å ha gransket huset gjennom kikkerten enda en gang, uten å se noe, bestemte jeg meg for å bruke samme metode på mitt eget hus. Jeg lot alt foran øynene flyte sammen og ventet på at en bevegelse skulle tiltrekke seg oppmerksomheten min. Etter at jeg hadde stirret på huset i mindre enn et minutt, så jeg noe røre seg innenfor det høye vinduet til det som skulle bli stuen i nordenden av huset. Jeg løftet kikkerten og konsentrerte meg om vinduet; Brad og Miranda var akkurat kommet inn. Jeg kunne se dem ganske tydelig; den lave ettermiddagssolen traff vinduet i en gunstig vinkel og lyste opp rommet innvendig uten å blende. Jeg så Brad gå bort til et provisorisk bord som snekkerne hadde satt opp. Han tok et stykke treverk som så ut til å være en del av listverket til taket og viste det til min kone. Han lot en finger gli langs en av rillene, og hun gjorde det samme. Munnen hans beveget seg, og Miranda nikket til hva det nå var han sa. I et kort øyeblikk følte jeg meg tåpelig, den paranoide ektemannen i kamuflasjeantrekk som spionerer på sin kone og håndverkeren, men etter at Brad hadde lagt fra seg listen, så jeg Miranda gli inn i armene hans, legge hodet bakover og kysse ham på munnen. Med den ene store hånden presset han hoftene hennes mot seg, og med den andre grep han en håndfull av det bustete håret hennes. Jeg sa til meg selv at jeg skulle la være å se, men jeg klarte det ikke. Jeg betraktet dem i minst ti minutter, så at Brad skjøv min kone fram over bordet, løftet opp det mørkelilla skjørtet, tok av henne et par ørsmå hvite truser og trengte inn i henne bakfra. Jeg så Miranda stille seg strategisk opp ved 19


bordet med den ene hånden presset mot bordkanten og den andre mellom bena for å hjelpe ham inn. Dette hadde de tydeligvis gjort før. Jeg krøp bakover og satte meg opp. Da jeg fant tilbake til stien, tok jeg av meg hetten og kastet opp lunsjen min i en mørk vanndam med en overflate som kruset seg i vinden. «Hvor lenge siden er dette?» spurte reisefellen min da jeg hadde fortalt henne historien. «Litt over en uke.» Hun blunket og bet seg i underleppen. Øyelokkene hennes var bleke som tørkepapir. «Og hva har du tenkt å gjøre med det?» spurte hun. Det samme hadde jeg spurt meg selv om hele uken. «Det jeg har mest lyst til,» sa jeg, «er å ta livet av henne.» Jeg smilte med den ginnumne munnen min og forsøkte meg på et lite blunk, ga henne en mulighet til ikke å tro meg, men ansiktet hennes var like alvorlig. Hun hevet de rødlige brynene. «Det synes jeg du skal,» sa hun. Jeg ventet på et tegn på at hun spøkte, men det kom ingenting. Blikket hennes var fast. Jeg stirret tilbake, og det gikk opp for meg at hun var veldig mye penere enn jeg først hadde trodd. Det var en eterisk skjønnhet, tidløs, som om hun var motivet i et renessansemaleri. Så forskjellig fra min kone, som så ut som om hun hørte hjemme på forsiden av en kioskroman fra 1950-tallet. Jeg skulle til å si noe da hun la hodet på skakke for å få med seg den utydelige meldingen fra høyttaleranlegget. De hadde akkurat kunngjort at det var tid for boarding.