__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Gert Nyg책rdshaug

Pergamentet Kriminalroman


«Det kreves en viss intelligens for å forstå hvor lite vi vet.» Aldous Huxley


I THE ROYAL SOCIETY


0 (Nåtid, London, Riching Park, torsdag 9. april, kl. 11.00) Mannen som gikk gjennom det lille skogpartiet var velkledd; over en lyseblå skjorte som var åpen i halsen hadde han en elegant strikkejakke i kashmirull. Han var atletisk, middels høy, med mørkt, pomadisert, bakoverstrøket hår, ansiktet hadde en lett brunfarge, noe som kunne tyde på lengre opphold i sydligere strøk. Mannens alder kunne være i overkant av førti. Han smilte for seg selv. Han var født og oppvokst i London og kunne egentlig ikke fordra landet og naturen, likevel hadde han gitt etter for sin kones ønske om et hus i landlige omgivelser, og de hadde bosatt seg i det eksklusive villastrøket omkring Riching Park, ikke langt fra golfbanen. Mannen likte egentlig heller ikke trær, men i dag, etter at det siste arbeidet var avsluttet, kjente han at han hadde behov for frisk luft, etter timer og døgn på kontoret foran pc-en. Han kikket mot det tette buskaset ved stien der det nesten aldri gikk folk, betraktet de kortvokste lindetrærne som hadde trengt seg opp gjennom den harde kalkgrunnen og syntes at dette var maksimalt med natur som han burde utsette seg for. En gang hadde konen fått ham med på en spasertur her, og var det savnet av henne som gjorde at han nå gikk den 13


samme turen? Muligens, tenkte han da han passerte treet der hun med en lommekniv hadde skåret inn deres initialer omkranset av et hjerte i barken. Nå hadde barken flasset av, men han mintes at han var blitt frastøtt av det fuktige, grønne kjøttet som kniven hadde blottlagt. Han stanset et lite øyeblikk ved treet, men la ikke merke til personen som fulgte etter ham, og som hadde stått skjult ved huset hans i flere timer denne morgenen. Manuset var ferdig, allerede levert forlaget og hans hyggelige, gamle forlegger Carl Berlinghof. Nyheten om hans nye roman var allerede blitt slått stort opp i flere londonaviser for et par dager siden, hadde han fornøyd kunnet konstatere. Og i morgen skulle han overlevere forleggeren selve gullsteinen, det veldokumenterte tillegget som ville underbygge selve romanplotet, og som ubetinget ville skape sensasjon, ikke bare i den litterære verden, men også blant vitenskapsfolk, politikere og teologer. Han gledet seg; kunne han annet enn smile denne formiddagen? Han klappet seg på lommen, der det lå en minnepinne, en back-up til cd-en som lå i en konvolutt på skrivebordet hans klar til å overleveres forleggeren. Og om noen dager skulle han følge etter sin kone til deres feriested på øya Mustique i Karibien, der de bodde flere måneder i året. Personen som fulgte etter ham, økte farten og nærmet seg. Mannen skrådde inn i det tette skogpartiet før golfbanen; han ville svinge inn der og spasere den åpne fairwayen tilbake før han nådde den lille gatestumpen hjem til huset og til et velfortjent glass formiddagschampagne. Han irriterte seg over de tette buskene og det vasstrukne, høye gresset, men stanset brått opp da han hørte et sus bakfra og noe landet på bakken foran ham. Han bøyde seg ned og kunne se 14


et dødt dyr, en hamster med oppsprettet buk og knust hode. Så hørte han skritt bak seg og noen la en hånd på skulderen hans. Han rettet seg opp og så rett inn i løpet på en pistolmunning; sekundet etterpå var all natur for alltid visket bort fra mannens minne.


1 (År 1381, Sankt Stefanus-klosteret, Gardasjøen) Remigo fra Riva fylte år denne måneden hadde han fått høre, men akkurat hvilken dag visste hverken han eller noen andre. Seksten år var han visstnok blitt, og novise på tredje året her ved det hellige Sankt Stefanus-klosteret som klorte seg fast i fjellet på vestsiden av den mektige Gardasjøen i Lombardia. Han reiste seg opp etter å ha ligget på knærne i flere timer denne formiddagen, fra før soloppgang. Ryggen verket, men nå var det snart siesta og middagsmåltidet ventet. Som abbediets eneste novise hadde han sin plass nederst ved langbordet i det alltid kjølige refektoriet. Etter å ha gått til cisternen, hentet opp en bøtte vann og vasket jordklumpene fra hender, føtter og ansikt, gjorde Remigo noe som enkelte av munkene her ved klosteret ikke direkte mislikte, men heller ikke bifalt: Han klatret opp til søylene og pilasteren øverst på ringmuren, og der – mellom de fire grovt uthogde menneskefigurene som skulle forestille Paulus, Jeremias, Eusebius og Peter – kunne han se utover den grønnblå sjøen der den andre bredden nesten ikke var synlig i disen. Vendte han blikket nordover, kunne han se sjøen smalne, og langt der inne lå fiskerbyen Riva, visste han. Riva. Han kunne fremdeles minnes lukten fra fisketor17


get der han hele dager hadde ligget gjemt mellom tretønner fulle av slo og ventet på at moren skulle komme tilbake fra Lidenskapens og Syndens Torg – som det ble kalt – som lå på andre siden av byen. Remigo fikk aldri følge moren dit. En sjelden gang kom hun tilbake med knyttet fullt av blanke sølvmynter, men oftest skranglet bare noen enslige kobbermynter der. Remigos mor var vakker, men fiskerne spyttet etter henne når hun tok ham i hånden og leide ham tilbake til det lille kottet de bodde i, ved stallene bak fattigkirken. En dag kom ikke moren tilbake. I netter og dager satt han i kottet og ventet, gråt og ventet. Inntil kirkefaderen, fader Vitollo fant ham, ga ham brød og geitost og plasserte ham på ryggen til et esel. Slik kom han til Sankt Stefanusabbediet, og da fader Vitollo viste frem bunken med vakre, sirlige bokstaver og tegninger Remigo hadde laget med en spiss kullstift på tørkede fiskeskinn, åpnet abbed Porfinio klosterets port, og han ble tatt i mot som novise. De vonde minnene fra barndommen ble langsomt visket vekk og erstattet med lyset fra Guds den Allmektiges tilstedeværen bak klostermurene. Og Remigo merket dette lyset brenne i seg og gjøre ham sterk. Det kunne springe ut av ham og favne hele verden, slik det gjorde akkurat nå, fra toppen av klostermuren der han hadde utsikt til Herrens vidunderlige skaperverk, Hans storhet og allkunne. Denne storheten, dette vakre landskapet med alle fargene fikk Remigo aldri nok av å beundre; det sprengte seg opp gjennom brystet hans, alt det gode, det guddommelige som ikke engang abbed Porfinios lyse sangstemme etter kveldsbønnen eller ved knefallet under fromessen kunne vekke i slikt monn. Og hestene: Like nedenfor klostermuren, i de frodige gressgangene som ikke tilhørte abbediet, men domnistiet under Piombino Boncompagni, der gikk hestene. Det 18


måtte være den skapningen som sto Gud nærmest, nest etter mennesket, mente Remigo, mens han inne i seg formet de rene, latinske ordene som Isidor fra Cordoba hadde lært ham: «Ut sit exiguum caput et siccum prope pelle ossibus adhaerente, aures breves et argutae, oculi magni, nares patulae, ercta cervix, coma densa et cauda, ungularum soliditate fixa rotunditas». Som betydde: smalt hode, tette hår over knoklene, stutte ører, store øyne, vide nesebor, løftet hals, fyldig man og hale, hard og rund hov. Noen minutter ble han stående og nyte utsikten, kjenne det ugripelige og uuttømmelige i Guds tilstedeværen i alt som øyet kunne fange, før han klatret ned og møtte broder Erculos strenge blikk, han var også på vei til refektoriet. «En grønnsak-novise som deg kan aldri fatte ondskapen, Djevelen, som lurer i alt det vakre du ser fra muren.» Broder Erculo hostet slim, noe han hadde gjort hele det siste året. Grønnsak-novise! Han skulle slett ikke grave i broder Pietros grønnsakshage stort lenger her ved klosteret, tenkte han bistert der han fant plassen sin ved bordet. Nå leste han og skrev tre språk fullkomment. Hans tid som novise var snart over, visste han. Han grep treøsen og helte velling opp i blikktallerkenen. Ondskap! Hvor fantes den ondskapen broder Erculo stadig snakket om? I hans eget, surklende bryst! Stans nå, Remigo, befalte en stemme inne i ham, du spotter, du er ikke ydmyk overfor din bror, Herren tåler ikke slike tanker. Etter måltidet ble han sittende lenge med foldete hender, hodet bøyet og øynene lukket. Han oppdaget ikke at de andre var gått fra bordet før en hånd ble lagt på skulderen hans. Det var abbed Porfinios alltid like milde hånd. «Følg med meg til scriptoriet, broder Remigo,» sa klosterets abbed. 19


Broder Remigo? Noe enda sterkere og varmere enn det han nettopp hadde opplevd oppe på klostermuren steg opp i ham; hadde abbed Porfinio sagt broder til ham? Og i det store og lyse scriptoriet, salen som vendte mot syd i klosterets høyeste bygning, fikk Remigo – som omtrent på denne tiden fylte seksten år – høre at hans novisetid var over, og at han nå var å regne som fullverdig medlem av Den hellige Benedikt av Nursias cistercienser-brorskap her ved St. Stefanus-klosteret. «Du, vår kjære sønn,» hadde abbed Porfinio avsluttet den enkle og svært uformelle innvielses-seremonien med, «skal fra i morgen ha din arbeidsplass her oppe. Din vakre håndskrift går det allerede gjetord om blant kardinalene, og selv paven, Den hellige Urban Sextus i Roma vil frydes ved å lese dine vakre manus scripti. Vår Gud har skjenket deg denne gaven for at du, broder Remigo, skal kopiere alle de gamle og hellige bøkene som i århundrer har ligget nedlåst i vårt østre tårn.» «Takk, fader, takk, Dominus tecum, takk, Herre Gud,» fikk Remigo stammet frem. Nå skulle han ikke lenger grave i broder Pietros jord etter knoller og røtter. Hendene hans skulle brukes til noe ganske annet, det han elsket over alt annen i verden, nest etter Gud og abbed Porfinio: å kopiere og tegne av bøker og skrifter forfattet av de store mesterne.

20


2 (Nåtid, Oslo, Bispevika, langfredag 10. april, kl. 18.10) Da han hørte skriket, løp han opp trappene til han nådde døren til leiligheten i toppetasjen. Den var åpen, og det sto en kvinne der. Hun stirret på ham med øyne som om hun så et gjenferd. Men etterforsker Skarphedin Olsen fra Kripos var ikke noe gjenferd. Ikke foreløpig, og han håpet at han heller ikke ville bli det med det første. «Var det du som skrek?» spurte han og forsøkte å få igjen pusten etter alle trappetrinnene. Hun svarte ikke, men trakk seg noen meter tilbake, inn i entreen. Skarphedin Olsen var usikker på om han skulle følge etter, da kvinnen, i begynnelsen av trettiårene, ville han tippe, var ytterst sparsomt kledd. En flortynn neglisjé, lårkort, skjulte ikke nakenheten under. Han tok et skritt inn i entreen. «Var det du som skrek så stygt?» gjentok han og begynte å fomle etter tjenestebeviset sitt i innerlommen av kappen. Muligens ville synet av et slikt berolige damen som nå støttet seg med en hånd til en antikk kommode. Hun var i ferd med å synke sammen, skalv voldsomt og truet med hvert øyeblikk å bli liggende inntil veggen ved kommoden – som Skarphedin Olsen med et raskt blikk mente måtte være en genuin chippendale fra sent syttenhundretall – da hun nærmest i falsett fikk pepet frem to ord idet hun pekte inn mot stuen: «Mannen min!» Etterforskeren kikket innover, men så ingen mann, ga opp å finne tjenestebeviset, knep øynene sammen og tenkte: Ikke faen om jeg vil involvere meg i bråk med en vol21


delig ektemann, ikke nå, stappmett av god mat som jeg er; han var i ferd med å rygge ut, da kvinnen, som langsomt skled ned mot veggen med neglisjeen som et rep rundt livet, fikk ytret enda noen ord: «Død – han er – død …» Da disse ordene nådde ørene hans, skrittet Skarphedin Olsen bestemt inn i stuen, kikket seg rundt i det store, lyse rommet, elegant møblert, men kunne ikke se noen død ektemann. Derimot stanset blikket hans på panoramavinduet som vendte ut mot en balkong med utsikt ut over Oslofjorden, mot Hovedøya. Det sto skrevet noe på ruten med kraftig, rød skrift. Han knep på nytt øynene sammen, stirret, gikk bort til vinduet og kikket ut på balkongen. Der befant det seg en mann, liggende på ryggen, med øyne matte som rimete isflater. En tidlig vårveps kravlet rundt på strimene av størknet blod ved mannens venstre tinning. Og på gulvet foran vinduet lå en nedslitt leppestift av merket Lancôme. På ruten sto det skrevet med store, aggressive bokstaver:

KULHWCH OLWWEN 3 Skarphedin Olsen hadde vært invitert til sin gamle venn, den berømte og ikke minst beryktede gourmeten sersjant Aronsen, som hadde servert et utsøkt påskemåltid. Ingen kjente Aronsens fornavn, heller ikke Olsen; at han ble tiltalt som «sersjant» kunne bero på det faktum at han med militær myndighet og skarp og kontant tale hadde irette22


satt og skremt vettet av en rekke av Oslos velrenommerte kjøkkensjefer det siste tiåret for at de servere retter hvis ingredienser ikke skapte fullkommen og perfekt harmoni i Aronsens følsomme gane og smakstotter. Sersjant Aronsen veide 140 kilo, hadde hengebarter og små, plirende øyne under buskete øyenbryn, og var i sammenhenger der mat og drikke ikke var i fokus, en mild og jovial person. Størsteparten av døgnet tilbrakte han med lupe, pinsett, taggemåler og petroleumseter fordypet i sin gedigne frimerkesamling som telte 146 album. Anledningen til denne middagen – som Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen hadde nytt i fullt monn – var ikke bare påsken, men også at Aronsen nettopp hadde flyttet inn i sin nye og ikke helt billige leilighet i boligkomplekset i Bispevika, ikke langt unna Norges nasjonalstolthet, Operaen, omgitt av den spektakulære undervannsparken med sine koraller og en rik maritim fauna og flora. De to vennene hadde altså hygget seg med overdådig mat og drikke. Smaken av den utsøkte lammefileen med appelsin-karamellisert rødkål og eple satt fremdeles i Skarphedin Olsens minne da han fikk på seg sin slitte, mørkeblå støvfrakk, tok sersjant Aronsen i hånden, lukket døren bak seg, rapet med velbehag årgangs-armagnac og tok de få trinnene ned trappen mot utgangen. Det var da han hørte skriket fra leiligheten fire etasjer lenger oppe. Nå sto han altså der, i femte etasje, toppetasjen, og stirret vekselvis på en leppestift av merket Lancôme, liket av en mannsperson ute på balkongen og noen uhyggelige bokstaver, ord på panoramavinduet. «Hva faen skal dette bety?» Han snudde seg iltert inn mot entreen der den nærmest splitter naken kvinne lå. «Har du tatt livet av mannen din?» 23

Profile for Cappelen Damm AS

Pergamentet av Gert Nygårdshaug  

Pergamentet, Gert Nygårdshaugs nyeste roman, er i salg fra 20. august 2013! Kripos-etterforskeren og Fredric Drums onkel, Skarphedin Olsen...

Pergamentet av Gert Nygårdshaug  

Pergamentet, Gert Nygårdshaugs nyeste roman, er i salg fra 20. august 2013! Kripos-etterforskeren og Fredric Drums onkel, Skarphedin Olsen...